LG-1995-108
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-11-15 |
| Publisert: | LG-1995-00108 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Indre Sogn herredsrett - Gulating lagmannsrett LG-1995-00108. |
| Parter: | ANKENDE PART: 1. Ivar Berge 2. Ingrid Dahl Berges dødsbo (Prosessfullmektig: Advokat Håkon Mathiesen, Oslo). MOTPART: Hydro Aluminium AS v/styrets formann (Prosessfullmektig: Advokat Gunnar Solbraa, Sogndal). |
| Forfatter: | Lagdommer Pedersen, Lagdommer Fjeld, Lagdommer Tenold |
| Lovhenvisninger: | Avtaleloven (1918) §36, §39, Tvistemålsloven (1915) §180 |
Saken gjelder tvist om grensene mellom den ankende parts, Ivar Berges, eiendom gnr. 6 bnr. 4 i Årdal og en parsell bnr. 12 som ble utskilt og solgt av tidligere eier Anders T. Lægreid i 1951 til Årdal Verk som er rettsforgjenger til ankemotparten Hydro Aluminium AS. Grenseskildringen i skylddelingen av 1. april 1950 har følgende ordlyd:
"Frå grensepunktet mellom eigedomane til Anders T. Lægreid, Ole T. Lægreid og A/S Årdal Verk går grensa etter gamle merke i sørvestleg leid langs området til A/S Årdal Verk (tidlegare eigar Ole T. Lægreid) til sjøen. Frå det same punktet fylgjer grenselina fabrikkgjerdet, som er innteikna på reguleringskartet for Tangen, i sørleg leid til Glåmfjordmessa, går der i rett line 1 m bak husveggen og vidare lange gjerdet til ein gjedepåle merkt med innhoggen kross. Derfrå i rett line 22 m til ein annen nedsett bolt i Geisdalsskreda, derfrå 32,2 m mot vest til ein annan gjerdepåle med innhoggen kross og vidare langs gjerdet til sjøen. På sørvestsida er eigedomen avgrensa av sjøen."
20/2-1992 ble det holdt kartforretning for å få fastsatt grensene og i forbindelse med dette ble partene enige om grensen og undertegnet på grensebeskrivelsen. Det sentrale spørsmål i saken er knyttet til om avtalen er gyldig, men i den forbindelse spiller det også inn hvilken grense som er riktig.
Om saksforholdet og hva som ble gjort gjeldende for herredsretten vises for øvrig til herredsrettens domsgrunner.
Indre Sogn herredsrett avsa 11/10-94 dom med slik domssluting:
"1. Grensa mellom gnr. 6, bnr. 4 og gnr. 6, bnr. 12, i Årdal kommune går som avmerka på kart underteikna av partane 20. februar 1992.
2. Sakskostnader blir ikkje tilkjende."
Ved anke av 20/12-94 har Ivar Berge, og Ingrid Berges dødsbo bragt saken inn for Gulating lagmannsrett.
Den ankende part ved adv. Mathiesen anfører i hovedtrekk:
Norsk Hydro erkjente på 50-60-tallet den grensen som den ankende part hevder. Berge følte seg under tidspress og var overrasket over at grensene var anderledes enn han hadde trodd. Han gjorde den feilen å tro på Hofslettes kart og brukte det som uttrykk for grensen. Det vises også til vitnene Standnes og Lavik. Etter at han ble klar over at det var uklarhet om hvor grensen gikk forsøkte han å få ankemotparten i tale. Han trodde at ankemotparten ville vurdere grensen på ny og fant det unaturlig å gå frem formelt her. Han følte at Hydro virket fornøyd og ville ha avslutning av saken og at de ikke ville endre sin oppfatning. Berge ber om nye dokumenter, men det skjer ikke noe før stevningen. Berge legger frem nye dokumenter i tilsvaret og forventer samtale mellom partene. Han er opptatt av å bli ferdig med rettsapparatet. Etter et voldgiftsskjønn på ca kr 700000,- er Hydro fornøyd med en avtale hvor Berge gir fra seg dette areal.
Ved bevisførselen ble det bekreftet at gjerdet som er sentralt i grensebeskriven ikke har stått andre steder enn nå, bortsett fra det som ble berørt av flommen i området. Broren til Ivar Berge har brukt området. Berge følte seg utsatt for press fra sin arbeidsgiver Norsk Hydro. Det er erkjent at Årdal Verk økte arealet ved munningen i 1951 ved kjøp fra Anders Lægreid. Vitnet Lavik erkjente at det var klare feilkilder ved oppmålingen og grensene kan være tilpasset for å passe. Det er ikke grunnlag for at 22 meter i grensebeskrivelen er feilskrift for 220 meter. Det sentrale dokument er overenskomsten av 1949 med grensebeskrivelse og henvisning til fabrikkgjerdet.
Hovedregelen ved inngåelse av en avtale er at en er bundet og det er ikke lett å komme ut av en avtale. I denne saken er det grunnlag for å anvende avtaleloven §36 og reintegraregelen i avtaleloven §39, 2 på den inngåtte avtale. At det bare er Berge som gir og Hydro som mottar, gjør at det er større grunn enn ellers til å sette avtalen til side. Det må foretas en helhetsvurdering av alle momenter. Ved reintegraregelen må det spesielt legges vekt på at Hydro ikke har innrettet seg. Det er ingen bruksanvisning på hvordan en skal varsle og gå fra en avtale og det må utøves et konkret skjønn. Retten må vurdere om Berge reagerte naturlig når det gikk 3 uker. Dette må sees i lys av flere momenter. Berge var usikker og det er ikke mulig å reagere før en kjenner forholdene. Det er ikke unaturlig at det gikk ca 3 uker og Berge reagerer på den måten han kjenner naturlig.
Det er opplyst at selskapet fulgte den åpne dørs politikk og på den bakgrunn fant Berge en muntlig henvendelse til arbeidsgiver naturlig. Ved anvendelse av avtaleloven §36 må det legges vekt på at avtalen har et urimelig innhold i det den ikke er i samsvar med de faktiske forhold som må legges til grunn. Det må også legges vekt på partenes forhold siden det her er tale om en avtale mellom arbeidsgiver og en ansatt. Berge oppfattet press for å bli ferdig med saken, jfr. "omstendighetene for øvrig" i §36. Det er heller ikke noen som har innrettet seg. Berge følte presset og prøvde å få tak i relevante dokumenter ved å gå via en utenforstående advokat og ikke Norsk Hydro. Berge kjente ikke til avtaleloven §36 før han gikk til en advokat og det kan ikke brukes mot ham. Det er ikke noen dommer som passer her, men kravet er i samsvar med juridisk teori.
Den ankende part nedlegger slik påstand:
"1. Prinsipalt:
Grensen mellom gbnr. 6/4 og gbnr. 6/12 i Årdal følger Hydro Amuniniums A/S' gjerde slik det står i dag fra grensen mot gbnr. 6/1 til port mot deponi 1. Deretter sørvest slik kartskisse av 8. juli 88 viser.
2. Subsidiært:
De ankende part frifinnes.
I begge tilfeller:
De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."
Ankemotparten Norsk Hydro ved adv. Solbraa gjør i hovedtrekk gjeldende:
Utgangspunktet er at avtaler skal holdes og denne avtalen fremtrer ikke som en avtale som umiddelbart kan falle bort. Avtaleloven §36 kan ikke anvendes hvis ikke avtalen materielt sett er feil. Det er Berge som har bevisbyrden for at avtalen er feil. Det er ikke annet enn god tro hos Hydro som har spilt med åpne kort. Selv om det er betydelig uklarhet knyttet til skylddeling og skjøte er den aktuelle løsning den rimeligste på basis av det som forelå. Berge påberoper informasjonssvikt og det er brakt frem ny informasjon som ikke fører til et annet resultat. Saken er ikke bragt i et vesentlig annet lys. Det er ikke i samsvar med dokumentene som skjøtet bygget på. Berge måtte se disse uklarheter. Berge aksepterte denne rettssituasjonen i oktober 1991 og kommunen ble valgt til å foreta en kartforretning. Hvis det var stor uenighet ville det vært naturlig for Berge å kreve avgjørelse av jordskifteretten. Berge hadde ikke et tidspress,jfr. notat av 21/1-92. Han hadde tid til å tenke seg om og mulighet for å søke hjelp av juridisk ekspertise. Han er i besittelse av lokalkunnskap og kunne spørre eldre folk på stedet. Han har ført vitner vedrørende gjerdet og de kunne vært rådført tidligere. Berge er vant til å opptre i rettslig sammenheng og har vært representert ved flere dyktige advokater. Han har topp utdanning og betydelig forretningsekspertise. Han kan ikke høres med at han var utsatt for press, jfr. herredsrettens vurdering. Grensen avklares for at han skal få leie for resten av arealet i voldgiftsskjønn. Han valgte en tvisteavvergende holdning. Saken hadde vært prosedabel hvis han ikke hadde gitt seg, men han valgte å bli ferdig med dette spørsmålet. Det må legges betydelig vekt på at partene valgte gjennomskjæring for å komme videre. Det må også legges vekt på status quo. Berge har ikke oppfylt sin bevisbyrde. Det er ikke opplagt hva som var grensen i 1950 idet flere dokumenter mangler, bl.a. reguleringskartet for Årdal. Det foreligger minst like mange hull som det er dokumenter.
Hofseths kart går gjennom saken som en rød tråd. Årdal Verk prøvde trolig å begrense kjøpet, men har gitt etter for press fra Lægreid som ønsket å overdra mer. Området som det gis oppgjør for tyder på at verket har latt seg presse til å ta med areal utenfor gjerdet. Det er spekulativt hvis en legger til grunn at det var ment 220 meter i beskrivelsen og ikke 22 meter, men da rimer det med Hofsetts kart.
I henhold til skriv av 2/7-49 krevde Lægreid et areal utenfor fabrikkgjerdet som anslås til et par mål. De brevene som faktisk er sendt har vi ikke og vi vet derfor ikke hva som skjedde. Det er mer sannsynlig at linjen i Hofseths kart er lagt til grunn. Det er ikke tvil om at Lægreid og nå Berge eier noen meter over elven, men det er ikke i strid med grensedragningen. Det er ikke bevist at arealfastsettelsen er feil og man kan da ikke bruke avtaleloven §36. Både når det er tale om forhold som er inntrådt etter avtaleinngåelsen og forretningsforhold er det etter forarbeidene til avtaleloven §36 grunnlag for å være tilbakeholdende med å bruke avtaleloven §36. Berge påberoper seg informasjonssvikt, men det har ikke automatisk relevans. En blir ikke fri en avtale fordi begge har tatt feil, jfr. Rt-1989-og den såkalte Periscopusdommen Rt-1990-500.
Det gikk 1 måned før Berge meddelte at han ikke ville godta den avtalen han hadde inngått og 1 år og 3 måneder for han ga begrunnelse for dette standpunkt.
Et sentralt moment i denne saken er det at partene var klar over at den informasjon de hadde om grensen var utilstrekkelig. De inngikk avtale på tross av at det var mange hull.
Ankemotparten nedlegger slik påstand:
"1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Ankemotparten tilkjennes sakskostnader for herredsrett og lagmannsrett."
Lagmannsretten kommer til det samme resultat som herredsretten og kan i hovedtrekk slutte seg til herredsrettens begrunnelse.
Opplysningene om eiendomsforholdene i denne sak er meget ufullstendige og oversiktlige. Partene var imidlertid klar over dette forhold da de undertegnet kartet med grensebeskrivelse den 20/2-1992. Dette må etter lagmannsrettens oppfatning få betydning både for hvilket faktum som skal legges til grunn og om avtalen er bindende. Lagmannsretten finner ikke grunn til å legge vekt på at den ankende part har vært i en spesiell situasjon ved at han er ansatt i Hydro. Selv om han trolig har følt et forventningspress fra arbeidsgiveren om å inngå avtale, er der ingen holdepunkter for at det har funnet sted noe direkte press for å få i stand en avtalen om grensene. Siden det faktum som legges til grunn må bli utgangspunktet ved spørsmålet om å anvende avtaleloven §36, går lagmannsretten først nærmere inn på hvilke faktum som skal legges til grunn. Lagmannsretten tar utgangspunkt i og slutter seg til herredsrettens redegjørelse for faktum. Lagmannsretten finner ikke at dokumentmaterialet gir klare indikasjoner i retning av den ankende parts oppfatning av grenselinjen. Berge må ha bevisbyrden for at grensen er en annen enn den han selv har gått med på ved avtalen og etter lagmannsrettens oppfatning har han ikke oppfylt denne. Lagmannsretten finner ikke grunn til å ta endelig standpunkt til spørsmålet om hvor grensen gikk, idet det ikke lar seg gjøre med sikkerhet og det forhold at Berge inngikk avtale om grensen klart må oppveie den uklarhet som foreligger ved grensen. Det avgjørende slik lagmannsretten seg det vil da være om det er grunnlag for å anvende avtaleloven §36 eller avtaleloven §39, 2. pkt. Lagmannsretten kan ikke se at tidsaspektet i seg selv har kan tillegges avgjørende betydning, jfr. avtaleloven §39, 2. pkt. Det avgjørende slik lagmannsretten ser det må være om det ut fra en helhetsvurdering finnes urimelig at Berge skal være bundet av den avtalen han har inngått. Det aktuelle grunnlag for den påstand som er fremsatt må således være avtaleloven §36. Som utgangspunkt gjelder avtalen av 20/2-92 og den avgjør grensen mellom partene i det omtvistede området. Det er da nødvendig for at retten skal kunne prøve om det er grunnlag for en alternativ grense at avtalen settes til side etter avtaleloven §36. Det vil imidlertid være et naturlig ledd i vurderingen å trekke inn i hvilken grad den avtalte grensen fraviker den grensen som finnes å være mest sannsynlig. Dette må imidlertid også sees i lys av at grensene i området har en lang og broket forhistorie og fremtrer som meget uklare. Begge parter må også ha vært klar over hvor usikre grensene var da avtalen ble inngått. I slike tilfelle må det etter lagmannsrettens oppfatning være riktig å være tilbakeholden med å sette en avtale til side. Det er ikke noe holdepunkt for at representantene fra Norsk Hydro ikke har vært i god tro og har opptrådt redelig overfor Berge. Det er heller ikke slik at de forhold som var uklare nå en blitt avklart til Berges fordel. Uklarheten er ikke avtatt, men snarere det motsatte. Da kan det som utgangspunkt ikke være grunnlag for å anvende avtaleloven §36. Lagmannsretten var på befaring i det omtvistede området. Det er gjort endel inngrep i området og det har vært flom og ras. Dette underbygger at noen fullstendig avklaring i dag ikke kan finne sted.
Herredsrettens dom blir således stadfestet og lagmannsretten finner ikke å kunne gjøre unntak fra hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd når det gjelder saksomkostningene for lagmannsretten idet det ikke foreligger særlige omstendigheter. Adv. Solbraa har krevd kr 43450,- hvorav kr 4350,- er utgifter. Lagmannsretten finner å kunne legge de til grunn. Lagmannsretten finner ikke grunn til å endre herredsrettens omkostningsavgjørelse.
Dommen er enstemmig.
Slutning :
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Ivar Berge til Hydro Aluminium A/S kr 43450,- - kronerførtitretusenfirhundreogfemti - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.