LG-1995-1125

Instans:	Gulating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1997-10-06
Publisert:	LG-1995-01125
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Gulating lagmannsrett LG-1995-01125.
Parter:	1. A (Prosessfullmektig: Advokat Svein Harald Nordhus) 2. B (Prosessfullmektig: Advokat Ernst G. Hansen) mot Staten v/ Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Statsadvokatene i Hordaland v/ statsadvokat Jon A. Njøsen).
Forfatter:	Lagdommer Lillebø. Ekstraordinær lagdommer Danielsen
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1981) §444, §445, §446, Straffeloven (1902) §255, §275, Skadeserstatningsloven (1969) §3-2, §3-5, Forsinkelsesrenteloven (1976) §2, §369, §438, §447, §449, EMK (1999), EMK (1999)

Saken gjelder krav om erstatning og oppreisning etter strprl. §444, §445 og §446 fra to frifundne i straffesak.

Ved Gulating lagmannsretts rettskraftige dom av 28 02 1994 ble A og B frifunnet for en omfattende tiltale etter strl. §255, §275 m.v. for økonomiske misligheter mot deres tidligere arbeidsgiver, Kristian Gerhard Jebsen Skipsrederi AS, heretter stort sett forkortet til rederiet. Lagmannsrettens sak var fornyet behandling etter straffeprosessloven tidligere §369 flg. av forhold avgjort i Bergen byretts dom av 20 02 1992.

A og B krevde rettidig dekket sine utgifter i saken (stprl. §438) samt erstatning for påført skade (straffeprosessloven §444) og oppreisning for ikke-økonomisk skade (straffeprosessloven §446). Av praktiske årsaker delte retten behandlingen hvoretter Gulating lagmannsrett den 14 10 1994 avsa kjennelse hvor A ble tilkjent kr 140.965,84 og B kr 26.662,- til dekning av utgifter som nevnt i straffeprosessloven §438. Behandlingen av kravet etter straffeprosessloven kap 31 har av forskjellige årsaker trukket ut, men tidsforløpet har den fordel at det nå er avklaring av noen viktige sider, bl.a skadefølgen for B, og som retten i motsatt fall måtte ha vurdert på et svakere grunnlag.

Det ble holdt muntlige forhandlinger over fire rettsdager om kravene etter straffeprosessloven §444, §445, §446 og hvor retten hørte forklaringer fra A, B og to vitner, herunder Bs behandlende lege. Det var dessuten en del dokumentasjon. Retten er satt med to dommere etter den forståelse av straffeprosessloven §447 siste ledd som følger av Rt-1996-337. Den ene dommeren deltok ikke i straffesaken, hvor det var med en ekstraordinær dommer som senere er sluttet.

Sakens øvrige bakgrunn framgår av dommene i straffesaken, men av hensyn til vurderingene nedenfor, resymeres noen sider her.

Saken springer som nevnt ut av A og B tidligere ansettelse i Kristian Gerhard Jebsen Skipsrederi AS. De skip rederiet disponerte, var organisert i selvstendige eierselskap for det enkelte skip - hovedsaklig AS og K/S - og hvor rederiet hadde varierende eierinteresse, stort sett mindretallsandeler. Rederiet hadde management-/disponentavtaler for driften av skipene. A var ansatt i rederiet fra 1973 til 1986, sist som «Fleet manager», bl.a med ansvar for bestemte sider ved driften av rederiets seilende flåte.

På 1980-tallet skulle rederiet forestå bygging av fem tørrlasteskip ved Samsung-verftet i Sør-Korea på vegne av egne eierselskap for hvert av nybyggene. I tillegg til rederiet, sto det forskjellige interessenter bak disse selskapene, både norske og utenlandske. A fikk ansvaret for å følge opp tekniske sider ved byggingen; som at skipene ble bygget i samsvar med kontrakt, klassekrav osv, og han var også ansvarlig for rederiets byggekontroll. B ble engasjert som leder for rederiets stedlige byggekontroll.

Straffesaken var knyttet til tre hovedforhold; returprovisjoner til et firma i Hongkong ved leveranser til nybyggene i Korea, betaling til et japansk firma for inspeksjon av noen underleveranser til nybyggene, samt noen fakturaer fra samme firma i Japan for angivelige reparasjoner på skip i rederiets seilende flåte. Det første er betegnet som straffesakens Hongkong-del, mens de to siste utgjør sakens Japan-del.

Det er på det rene at ved oppgjøret for malingsleveranser fra fa. Star Maling i Drammen til fire av nybyggene i Sør-Korea, ble det overført returprovisjoner til et selskap B hadde opprettet i Hongkong, og at det var samme ordning for kjemikalieleveranser fra et annet firma. A og B har hele tiden påstått at dette var en løsning i samråd med rederiledelsen for å finansiere såkalte «gråpenger» som de anså nødvendige for byggeprosjektet, men som det ikke var avsatt midler til på budsjettet. De to forklarte at «gråpengene» ble brukt til et vidt spekter, bl.a til dekning av uforutsette utgifter, betaling for noen bedre delløsninger enn kontrakten tilsa, og til det som må betegnes som bestikkelser. Rederiet påsto seg ukjent med ordningen og anmeldte forholdet fordi det mente at A og B hadde stukket pengene i egne lommer.

Straffesakens Japan-del bunnet i at man i rederiet under gjennomgang i forbindelse med Hongkongdelen, mente å ha avdekket at flere fakturaer fra et japansk havnereparasjonsfirma rederiet benyttet - Sanyo Marine - var fiktive, og at ansatte i rederiet måtte ha medvirket til svindelen. Dels var det fakturaer for noe inspeksjon ved byggingen i Korea, og som både A og B ble tiltalt for. Dels gjaldt det fakturaer for arbeid på skip i rederiets seilende flåte, og som bare A ble tiltalt for.

I byretten ble B frifunnet på alle tiltaleposter, mens A ble dømt for det som var knyttet til reparasjoner på den seilende flåte, og frifunnet for resten. I lagmannsretten ble både A og B frifunnet på alle tiltaleposter.

Om gangen i straffesaken nevnes at skipsreder Jebsen hadde foranlediget undersøkelser utenlands om provisjonene, og som førte til at ICAC i Hongkong - som et stykke på vei kan sammenlignes med det norske Økokrim - foretok etterforskning med tanke på mulige straffbare forhold begått der. Bl.a fordi eventuelle impliserte ikke kunne utleveres til Hongkong, oversendte ICAC saken til norske myndigheter, hvoretter Bergen politikammer fikk saken og startet sin etterforskning i september 1988. A og B ble pågrepet i januar 1989, satt varetektsfengslet i 10 dager, hvoretter tiltale ble tatt ut 28 02 1989 og saken oversendt Bergen byrett til pådømming. Forsvarerne forlangte mer etterforskning, og da kravet, iallfall delvis, ble etterkommet av domstolen, startet ikke hovedforhandlingen før i januar 1992, Det kan nevnes at etter det som er opplyst, anslo påtalemyndigheten ved oversendingen til byretten at hovedforhandlingen ville ta fire dager. Den tok 20 dager i byretten, mens den fornyede behandling i lagmannsretten gikk over 25 rettsdager.

Etter at A sluttet hos Jebsen, var han ansatt i andre norske rederi i periodene 1986-1988 og 1991-1993, og var mellom det konsulent som selvstendig næringsdrivende. Han har siden 1993 bodd i USA, og er ansatt i firma der.

Etter at B sluttet hos Jebsen i juni 1986, hadde han først det han selv betegnet som et «sabbatsår», og arbeidet så fra sommeren 1987 til oktober 1988 med et eiendomsprosjekt i Spania for et firma han og noen bekjente sto bak. Forsøket ble resultatløst, og etter at han returnerte til Norge, var han arbeidsledig fram til han begynte i et agenturfirma i 1989 og hvor han var til april 1991. Han har ikke vært i fast arbeid siden, og ble uføretrygdet med virkning fra 1992. Han er nå samboer med en tysk kvinne og bor i Tyskland i perioder, dels av årsaker retten kommer tilbake til.

A anfører at vilkårene både for erstatning etter straffeprosessloven §444 og oppreisning etter straffeprosessloven §446 er til stede. Subsidiært er det grunnlag for erstatning etter straffeprosessloven §445. Hans påstand i erstatningsdelen er:

«1. A tilkjennes erstatning med kr 306.985,40 med tillegg av lovens rente fra den 13/6-94 til betaling skjer.

2. A tilkjennes oppreisning etter retten skjønn men oppad begrenset til kr 500.000,-

3. A tilkjennes saksomkostninger.»

B har mye de samme anførsler som A, men slik at skadefeigen har bliut mye større for B ved at han i realiteten er blitt arbeidsufør som følge av strafforfølgningen. Saken spredte også slik mistanke til ham i miljøet at det ødela den tillit han var avhengig av for bl.a eventuelt å kunne fortsette sin tidligere salgsvirksomhet. Hans påstand lyder:

«1. Staten v/ Det Kgl. Justisdepartement betaler til B erstatning oppad begrenset til kr 3.700.000,- med tillegg av 12% rente p.a. fra 1.10.1997 til betaling skjer.

2. Staten v/ Det Kgl. Justisdepartement betaler til B et beløp kr 1.000.000,- i oppreisning.

3. B/ Det offentlige ersattes de fulle saksomkostninger, herunder også utgifter til sakkyndig bistand.»

Staten anfører at ingen av vilkårene for erstatning og oppreisning er til stede. Prinsipalt anføres at A og B ikke har sannsynliggjort sin uskyld, jf. straffeprosessloven §444. Det er ikke grunnlag for erstatning etter §445, og dermed heller ikke for oppreisning etter §446.

Subsidiært bestrides ikke As tapsanslag, mens det er flere innvendinger mot Bs tapsoppgave. Det er ikke tilstrekkelig adekvat årsakssammenheng for Bs tap idet det dels stilles spørsmål ved om straffesaken er årsak til hans problem, og følgen er iallfall for upåregnelig. Det er heller ikke grunn til å anta at B uten straffesaken ville ha hatt så store inntekter som han baserer kravet på. Begge reiste sivilrettslig erstatningssak mot rederiet med i realiteten de samme krav som nå gjøres gjeldende. Når de nå har forlikt det tvistemålet utenrettslig, får det betydning for adgangen til å kreve erstatning her, og eventuelt for vederlagets størrelse. Det vises til nærmere angitte steder i Nygaard, Skade og ansvar, Lødrup, Lærebok i erstatningsrett og Smith, Solidaritet og regress i erstatningssaker. Utfra de to sine egne forhold, er det eventuelt grunnlag for nedsettelse av erstatningen.

Om det skulle være grunnlag for oppreisning, kan beløpet ikke bli tilnærmelsesvis så stor som krevd. Statens påstand lyder:

«Staten v/ Justisdepartementet frifinnes.»

Lagmannsretten finner at det er grunnlag for erstatning etter straffeprosessloven §444 og oppreisning etter straffeprosessloven §446. Om forståelsen av disse bestemmelsene vises hovedsaklig til framstillingen i Andenæs, Norsk straffeprosess, II, side 252 flg, og til Bjerke/ Keiserud, Straffeprosessloven, II, og der nevnte andre rettskilder som rettspraksis og lovforarbeider. Kravene skal vurderes utfra forholdene i dag.

Om man ser tilbake på saken med utgangspunkt i lagmannsrettens straffedom, må det sies at flere sider av strafforfølgningen forløp uheldig. Dette har betydning i flere sider av de krav som skal avgjøres nå, og lagmannsretten finner derfor grunn til å komme relativt grundig inn på noen sider ved straffeforfølgelsen før retten går inn på vilkårene etter straffeprosessloven §444 flg. For ordens skyld nevnes at når lagmannsretten i det følgende kommer med en del sterkt kritiske merknader, gjøres det kun for å underbygge noen av konklusjonene i erstatningsspørsmålet, f.eks. hvorfor retten mener at det er årsakssammenheng til Bs betydelige psykiske skade. Lagmannsretten finner ikke grunn til å kommentere etterforskningen utover det som anses nødvendig for bedømmelsen av de krav som skal avgjøres nå.

Det var sakens Hongkong-del som synes å ha hatt størst betydning for det forløp saken fikk både på etterforsknings- og påtalestadiet. Både rederiet og A/B har i hovedsak hatt samme forklaring hele tiden. I straffesaken la både byretten og lagmannsretten til grunn at skipsreder Jebsen og et par andre sentrale vitner hadde forklart seg urikig. Det er ikke noe å si på at politiet i utgangspunktet tilla disse en troverdighet som det senere viste seg ikke å være grunnlag for. Det politiet kan bebreides for, er at man ikke, hverken da eller senere, fanget opp flere moment som var egnet til å så tvil om rederiets versjon. Spissformulert kan det sies at politiet ikke kan bebreides for det de gjorde, mens det er en del å utsette på det politiet ikke gjorde.

Da tiltale ble tatt ut, synes norsk politi å ha foretatt begrenset selvstendig etterforskning av Hongkong-delen, og at man mye hadde basert seg på det som gikk fram av materialet som var oversendt fra ICAC. Partene er uenige om årsaken til dette, idet påtalemyndigheten mener at det ikke var behov for mer etterforskning slik saken da lå an, mens de to mener at politiet i for stor grad lot seg påvirke av rederiet. For lagmannsretten virker det som hovedårsaken var at politiet ikke hadde kapasitet til en fullstendig etterforskning i pakt med straffeprosessens krav. I oversendingspåtegningen av 09 09 1988, etter at saken var kommet fra Hongkong-myndighetene, ba statsadvokaten politiet i Bergen spesielt vurdere om de hadde kapasitet og ressurser nok til å etterforske saken hensett til at det pågikk etterforskning i et par andre ressurskrevende økonomiske straffesaker, bl.a den såkalte VIP-saken. Politiet startet etterforskning, noe man nok ikke burde ha gjort uten å sette inn et større etter-forskningsapparat. Som en digresjon nevnes at VIP-saken ble avsluttet med Høyesteretts dom av 19 08 1997 [ Rt-1997-1312], og der et av hovedpunktene er hvilken strafferettslig betydning det har at etterforskningen trakk lenge ut, og endog stanset opp i en ikke ubetydelig periode - formentlig av kapasitetsproblem.

Som nevnt i lagmannsrettens dom i straffesaken, var det flere forhold politiet burde ha reflektert mer over på et tidlig stadium av saken. Dels var det forhold som hadde betydning for det etterforskningstaktiske. Som eksempel nevnes at rederiet opplevde en kulturkollisjon i Korea, og som det var uforberedt på. B ble engasjert nettopp utfra sin kunnskap om koreanske forhold. I etterforskningen satte man seg nok ikke tilstrekkelig inn i de spesielle forhold det var der, og, bevisst eller ubevisst, ble det for mye vurdering utfra hva som er «god norsk forretningskikk» i norske forhold.

Viktigere er det at politiet heller ikke tenkte godt nok gjennom flere sivilrettslige problemstillinger, spesielt av selskaps- og kontraktsrettslig art. Dermed fikk man en altfor upresis strafferettslig problemstilling. Som eksempel vises til at man tydelig ikke reflekterte over betydningen av at rederivirksomheten var organisert i selvstendige selskap, men mer fulgte en konstruksjon som ville ha vært riktig hvis hele virksomheten var et personlig firma for Jebsen. Man måtte etter rettens mening eksempelvis ha avklart hvem som etter selskaps- eller kontraktretten hadde myndighet til å godkjenne en eventuell «gråpengeordning». Det kunne tenkes å være mange, som direktør eller styre i Jebsen-rederiet eller i de skipseiende selskap, eller andre ansatte. Kunne det tenkes å ligge innenfor As stillingsfullmakt å etablere ordningen? Så lenge man ikke hadde avklart dette, måtte det være vanskelig å vurdere hvem sin oppfatning og kunnskap som hadde betydning. I forhold til B burde man uansett ha fundert over en mulig legitimasjonsvirkning. Om A i egenskap av hans nærmeste overordnede hadde gitt uttrykk for at løsningen var klarert, kunne det være nærliggende å anta at B uansett var i god tro. Betydningen av de selskapsrettslige forhold synes først å ha vært tatt opp i den fornyede behandling av straffesaken, og førte til en påstandsendring med den noe merkelige konsekvens at den som i tiltalen var angitt som fornærmet, ikke selv baserte sitt sivilrettslige erstatningskrav mot de tiltalte på at han var fornærmet, men mer på en fullmektigkonstruksjon.

Kontraktsretten hadde betydning også i andre relasjoner. Retur-provisjonene i sakens Hongkong-del kom etter at kontrakten ble endret, slik at verftet ikke lenger skulle kjøpe maling, men at det skulle skje på «owners cost». Verftet utstedte kreditnota for den del av kontraktsummen som gjaldt maling, og A og B forhandlet fram så gunstig avtale at malingsutgiftene, inkludert provisjonen, ble lavere totalt enn de ville ha blitt om verftet hadde levert etter den opprinnelige kontrakten. De skipsbyggende selskap var da uansett ikke påført noe tap, og hele poenget var da hvor returprovisjonen faktisk var blitt av, og hvem som var berettiget til den. Jebsen-rederiet kunne ikke ha noen plausibel forklaring på hvorfor det, i samsvar med sin opprinnelige påstand, og ikke eksempelvis det enkelte skipsbyggende selskap, skulle ha provisjonen. Forholdet hadde ikke bare betydning for hva som var relevant strafferettslig problemstilling, men burde også ha gitt politiet grunn til flere refleksjoner, for eksempel om det kanskje likevel kunne være gehalt i de da siktedes forklaringer.

Slik saken lå an, anses det sannsynlig at selv med politiets opprinnelige etterforskning, ville det ha blitt frifinnelse i Hongkong-delen utfra prinsippet om at rimelig tvil skal komme tiltalte til gode. Men det er forståelig at de tiltalte ikke «tok risikoen» på dette, og derfor mente at det var nødvendig med ytterligere etterforskning, og som bare delvis ble etterkommet, og da i stor grad ved domstolenes mellomkomst.

Selv om det delvis er etterpåklokskap, er det særlig betenkelig med den mangel på etterforskning det var for de tiltaleposter i Japan-delen som A ble dømt for i byretten. Frifinnelsen i lagmannsretten var begrunnet i nye bevis, som ikke forelå for byretten, og som hovedsaklig enten var framskaffet av A selv eller etter hans anmodning. Det gjaldt spesielt supplerende passopplysninger som viste når han hadde vært i Japan, forklaring fra tidligere direktør Nakahama i Sanyo Marine, og, ikke minst, at rederiet måtte legge fram arkiverte reiseregninger for A i den aktuelle perioden. Rederiet dekket faktisk medgåtte reiseutgifter, slik at A bare fikk erstattet utgifter som var dokumenterte med originalkvitteringer. Hva enten det gjaldt utgifter til hotell, mat, transport eller annet, framgikk etablissementets navn/adresse, dato og ofte klokkeslett av kvitteringene. As reiserute kunne da dokumenteres uomtvistelig. Disse nye opplysningene viste at direktør Suzukis forklaring, som påtalemyndigheten og byretten la stor vekt på, ikke kunne stemme på så sentrale punkt at den i praksis ble verdiløs som støtte for påtalemyndighetens standpunkt, og i realiteten gikk over til å bli indisiebevis til de tiltaltes fordel. Også flere indisiebevis byretten hadde lagt vekt på, viste seg på den nye bakgrunn å ha liten interesse. Vurdert i ettertid må det konkluderes med at man her er betenkelig nær et tilfelle hvor det var tiltalte som selv måtte bevise sin uskyld.

Lagmannsretten går så over til de krav nærværende sak gjelder, og nevner først et par forhold som kan ha betydning i flere relasjoner.

A og B har medvirket til en del disposisjoner som det kan stilles forretningsetiske spørsmål ved, og som kanskje endog ligger i grenselandet til det rettstridige. Dette kan tenkes å ha betydning både i relasjon til straffeprosessloven §444 siste ledd og til oppreisningskravet. Det var utvilsomt mange problem ved byggingen i Korea, og de to fant det nødvendig med flere «snarveier» både overfor verftet og koreansk regelverk for å ivareta rederienes interesser på det de mente var best mulig måte. Det er diskutabelt om det bare var koreanerne som var skyld i problemene, men uansett reiser det prinsipielle spørsmål om hvilke forretningsmetoder som kan godtas. Det kan her eksempelvis vises til samfunnsdebatten om det er akseptabelt at norske borgere bruker bestikkelser i utlandet så lenge det er forbudt i Norge. Uten å ta stilling til rettsstridigheten, må det kunne bemerkes at de to ikke hadde hatt grunn til å beklage om politiet viste interesse for slike sider, men da med rederiet som «medmistenkt.» Men slik saken ligger an, mener lagmannsretten at forholdet ikke har betydning for de krav saken nå gjelder, og at kravene må vurderes utfra den strafforfølgelse det faktisk var; forbrytelse mot rederiet. Utfra dette er lagmannsretten ikke enig med Staten i at det bør foretas noen lempning eller avkorting i erstatningen, i den grad lovgivningen i det hele hjemler slik reduksjon.

A og B reiste sivilrettslig erstatningssak mot Jebsen-rederiet begrunnet i at anmeldelsen derfra var falsk. Saken er nylig forlikt utenrettslig. Lagmannsretten deler ikke Statens syn om at den saken har betydning her. Det rettslige ansvarsgrunnlag og vurderingstema er ikke det samme i de to sakene. Såvidt forstås innebar heller ikke forliket slike utbetalinger, eller andre løsninger, at det kan tillegges betydning.

Det første vilkår for erstatning etter straffeprosessloven §444 er at det er sannsynliggjort at den siktede ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen. Det er tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt for uskyld. Tvilrisikoen går ut over siktede hvis det er like sannsynlig at han har begått handlingen som at han ikke har gjort det. Beviskravet er således et annet enn i strafferetten, hvor det er spørsmål om det er rimelig tvil eller ikke.

For tiltalens post I,1, sakens Hongkong-del, finner retten godtgjort at de tiltalte ikke har begått handlingen. Det er forsåvidt nok å vise til de klare uttalelser i straffedommene. I tillegg bemerkes at det kan være tvilsomt om det, slik saken ligger an, i det hele er adgang til å komme til at uskyld ikke er sannsynliggjort uten å rokke ved frifinnelsen, og dermed også komme i konflikt med EMK art. 6, 2, jf. bl.a. Rt-1994-721, særlig side 728 flg. Det springende punkt i straffesaken var hvorvidt rederiet hadde samtykket i ordningen eller ikke, og der bevistemaet i realiteten ble hvorvidt der hadde vært situasjoner som tilsa at «gråpenger» var brukt. Både byretten og lagmannsretten fant at så var tilfelle. Avstanden mellom det strafferettslige «rimelig tvil» og erstatningsrettsligé «sannsynliggjort uskyld» blir, slik saken lå an, minimal, og må sies å være mer av teoretisk enn av praktisk art.

For de øvrige tiltaleposter, tiltalens Japan-del, var saken basert på at dels A og dels begge, sammen med ansatte i det japanske få. Sanyo Marine hadde medvirket til å få utstedt fakturaer for arbeid som ikke var utført, og tilegnet seg hele eller deler av fakturabeløpene. Slik saken er opplyst i dag, er det uklart hva som har skjedd, og det er minst like sannsynlig at det er fakturaer for faktisk utført arbeid som at de er fiktive. Men selv om fakturaene ikke er for faktisk utført arbeid, er det ingen bevis for at A eller B har hatt noe å gjøre med det opplegget. Det vises bl.a til det som er nevnt ovenfor om hvilken vekt som kan legges på vitnet Suzukis forklaring. At der ikke er noen bevis som taler mot A og B, gjør at det ikke kan kreves særlig mye før det er uskyldspresumsjom etter straffeprosessloven §444. Under henvisning til det som er nevnt for B om denne del i straffedommen, mener lagmannsretten at han uomtvistelig har sannsynliggjort sin uskyld. Lagmannsretten mener A har gjort det samme.

Grunnvilkåret for erstatning etter straffeprosessloven §444 foreligger da for begge.

A har bare krevd erstattet tapt arbeidsfortjeneste for tid han var opptatt med saken. Påtalemyndigheten har ikke innsigelse mot beløpets størrelse, eller at det i tilfelle er årsakssammenheng. Retten er enig i dette, slik at A tilkjennes kr 306.985,40.

A har krevd rente av beløpet fra 1 måned etter at kravet var framsatt, jf. morarentelovens §2. Lagmannsretten tar kravet til følge utfra den lovforståelse som følger av Karnov, Norsk kommentert lovsamling, og Bergsåker, Pengekravsrett.

For B er vurderingen mer komplisert både med hensyn til årsakssammenheng og hvor stort tapet eventuelt er.

B er idag uføretrygdet av psykiske årsaker. Retten hørte forklaring fra hans behandlende lege, overlege/ spesialist i psykiatri Henrich Bille. Retten er enig i Billes vurderinger, idet der ikke kan sees forhold som taler mot dem, mens det i saken er flere forhold som støtter hans syn. I samsvar med dette legger lagmannsretten til grunn at det er påkjenningen ved straffeforfølgningen som er hovedårsak til Bs sykdom.

Bille forklarte at det egentlig er et todelt sykdomsbilde. B fikk først en langvarig og tung depresjon, nevrose på grensen til psykose, men viktigere er det at han senere utviklet såkalt post-traumatisk stressyndrom. Forenklet utløses det av det vedkommende oppfatter som store og truende hendelser eller livsbegivenheter. For B har det medført en varig personlighetsforandring. Som eksempel kan nevnes at mens han i Korea daglig behandlet og fant løsninger på mange og dels kompliserte problemer, har han i dag vansker med å forholde seg til selv helt dagligdagse utfordringer. Bille fant ingen holdepunkt for at B var predestinert for dette, dvs. at det i Bs personlighet var forhold som tilsa at det var forutbestemt at slike reaksjoner ville komme. Noe av årsaken til resultatet, var ifølge Bille Bs nesten litt naive tiltro til autoriteter, og at reaksjonen ble ekstra sterk når han opplevde det han mente var at autoriteter som reder og politi falt ham i ryggen. Som nevnt foran var der objektivt forhold som ga B grunn til en slik oppfatning, som at hans oppdragsgiver bestred kjennskap til en løsning både byretten og lagmannsretten i straffesaken mente at han hadde, og at politiet trodde på anmelder, og ikke på B. Følelsen ble forsterket ved at B hadde vansker med å få fram bevis han påberopte seg, ikke minst de flere tusen telefakser, notater osv. han hadde sendt i byggeperioden, og som var lagret i rederiets akiver. B mente at om han fikk gå gjennom disse, kunne han plukke ut mange dokument som ville vise at han hadde rett i sin påstand om hva som hadde foregått. Selv om reaksjonen ble sterkere hos B enn det som kan kalles en «gjennomsnittsreaksjon», er det således også rent objektive forhold som gjør det forståelig at han fikk en avmaktsfølelse. For ordens skyld bemerker retten at selv om den stiller spørsmål ved enkelte sider av B opptreden ved byggekontrollen i Korea, er det ingen grunn til å tvile på at han gjorde det nettopp for å oppnå et best mulig resultat for sin oppdragsgiver, rederiet, - og at resultatet også ble svært bra.

Utfra Billes forklaring er Bs nåværende tilstand så kronisk at retten må legge til grunn at sannsynligheten for at B skal komme i arbeid igjen, er for liten til at muligheten har betydning i erstatningssaken. Det er følgelig varig 100 % ervervsmessig uførhet. Bille har tidligere anslått Bs medisinske uførhet til ca 75 %, men den er trolig litt lavere i dag. Selv om følgen for B ble alvorligere enn det som kan sies å være vanlig, mener lagmannsretten, utfra overlege Billes framstilling, at den ikke er så upåregnelig at det har betyning i adekvansvurderingen. Lagmannsretten finner da at Bs varige arbeidsuførhet er et tilstrekkelig påregnelig resultat av strafforfølgningen.

Beregningen av Bs tap må baseres på flere usikre faktorer, og lagmannsretten er, nærmest i mangel av andre sikrere holdepunkt, blitt stående ved å ta utgangspunkt i lønnsstatistikken for Bs yrkesgruppe, sivilingeniører, som Norske Sivilingeniørers Forening har laget. B var en dyktig fagmann, og uten strafforfølgningen kan det meget vel tenkes at han ville ha skaffet seg inntekt betydelig over det gjennomsnittet statistikken viser. Men det er også mulighet for at inntekten kunne ha blitt lavere, og at han endog kunne ha vært uten arbeid i kortere eller lenger periode. Han arbeidet i en bransje med sterk konkurranse, og hvor det ikke nødvendigvis var det gode og saklige argument som slo gjennom. Lagmannsretten finner det tilstrekkelig sannsynlig at han ville ha kommet i arbeid om straffesaken ikke var kommet.

Lagmannsretten baserer som nevnt inntektstapet på den gjennomsnittsavlønning som følger av nevnte lønnsstatistikk, og følger likeledes i hovedsak den beregning vitnet advokat Lillebergen redegjorde for, og som var basert på dataprogram for beregning av inntektstap ved personskade. Beregningene ble nøye gjennomgått i de muntlige forhandlingene.

Utgangspunktet i beregningen er en årslønn på kr 400.000,- i 1989 og 1990, og deretter stigende. Men lagmannsretten mener det må gjøres noe større fradrag for årene 1989-1991 enn det beregningen viser, og som er grunnlaget for Bs eget påstandsbeløp. Dels er det nok tvilsomt om B, uten strafforfølgningen, ville ha funnet et arbeid med årslønn på kr 400.000,- så tidlig som han selv mener. Likeens må det gjøres noe større fradrag for lønn i arbeidet han hadde fra 1989 til 1991. Han avsto fra full lønn for å styrke firmaets økonomi i denne fasen, men etter lagmannsrettens syn må det tas hensyn til at firmaet gikk så godt at han kunne ha tatt ut mer om han det hadde ønsket. I beregningen er faktisk lønn angitt til kr 66.664,- for 1989, kr 219.996,- i 1990 og kr 241.865 i 1991, mens antatt lønn uten saken er angitt til kr 400.000,- for de to første årene, og kr 410.000,- for 1991. Reduksjonen må bli skjønnsmesig, og etter en samlet vurdering setter lagmannsretten differansen mellom lønn/inntekt med og uten saken til kr 100.000,- mindre enn det B har gjort for 1989, og kr 50.000,- for hvert av de to påfølgende år. De andre forhold det skal tas hensyn til i beregningen, og som ikke er omtvistet, framgår av den nevnte beregningsmodellen. Det gjelder eksempelvis fradrag for uførepensjon, skattemessige justeringer, eventuelt sparte utgifter, kapitaliseringsfaktor osv. Basert på forannevnte forutsetninger har B da et lidt inntektstap på avrundet kr 1.850.000,-. Det framtidige inntektstapet til B fyller 67 år, er kr 1.600.000,-, basert på en nåtidslønn på kr 460.000,-. Påslaget for skatteulempe anses å være litt mindre enn etter beregningsmodellen, som forutsetter at erstatningen plasseres som vanlig bankinnskudd.

Beregningsmodellen har bare system for hele kalenderår, slik at skjæringstidspunktet for lidt og framtidig tap er 01 01 1997. Differansen fra den dato fram til avgjørelsesdato kompenseres ved innlagt rentejustering for det framtidige tap med avundet kr 40.000,-.

B har krevd renter av erstatningen for lønnstap fra antatt avgjørelsesdato, men strengt formelt skal det være fra oppfyllelsestidpunktet. For ordens skyld nevnes at adgangen til å lereve renter er forskjellig, for A og B utfra sammensetningen av lidt og framtidig tap.

Lagmannsretten finner at vilkårene for oppreisning etter straffeprosessloven §446 er til stede for begge. Om forståelsen av bestemmelsen vises det, foruten til forannevnte rettskilder, spesielt til prinsippdrøftelsen i «Liland-saken, Rt-1995-1131, og dels også til Høyesteretts kjennelse av 02 06 1997 i sak HR-1997-00035. Oppreisning omfatter også eventuell ménerstatning. Lagmannsretten antar at det i §446-tilfellene må foretas en felles og samlet utmåling for begge poster, og at man ikke kan bruke direkte samme skjematiske fastsetting av ménerstatning som i skadeserstatningsloven §3-2, og så plusse på beløp for oppreisning (skadeserstatningsloven §3-5). Men hva skjemaberegningen ville ha blitt etter skadeserstatningsloven §3-2, kan på den andre side være et moment i vurderingen av oppreisningsutmålingen her.

Om begrunnelsen for at vilkårene anses oppfyllt, vises i stor grad til framstillingen foran.

Straffeprosessloven §446 skiller mellom oppreisning for den krenkelse han har lidt ved forfølgningen og oppreisning for annen skade av ikke-økonomisk art. Det følger av Liland-avgjørelsen at utmålingen for krenkelsen ved den uberettigede straffeforfølgning må baseres på objektive sider. Krenkelsen ved selve strafforfølgningen er hovedsaklig følgen av at politiet, grunnet mangelfull etterforskning, ikke på et tidlig stadium fanget opp en rekke moment som i det minste burde vise at det var små muligheter til å føre bevis «utover rimelig tvil.» Hadde politiet det gjort, ville man iallfall sett at det var behov for flere undersøkelser, og saken hadde da fått et annet forløp. Saken strakk seg over lang tid. Saken må også sies å gjelde et alvorlig forhold ved at det var økonomiske misligheter fra en ansatt mot sin arbeidsgiver, og som lett vil ødelegge den nødvendige tillit til vedkommende også senere i arbeidslivet, spesielt når det var tale om en så pass begrenset og gjennomsiktlig bransje som her. Forsåvidt slo dette til idet A etterhvert følte problem ved at det i miljøet var en oppfatning av at «det kunne være noe i det», og derfor tryggest å holde seg unna ham, selv om han var frifunnet. Han fant det derfor lettest å skaffe seg arbeid i utlandet. For A vises det også til det som er nevnt foran om de forhold han ble dømt for i byretten. At de to ble varetektsfengslet i 10 dager har mindre betydning i denne sammenheng.

For annen type skade av ikke-økonomisk art, har saken for B, som nevnt over, ført til en dramatisk og varig reduksjon i den personlige livsutfoldelse. Han har også måttet oppgi flere hobbyer som han tidligere hadde for å koble av. Som eksempel nevnes at han var en ivrig seiler, men fikk slik angst for å legge fra land at han til slutt solgte båten. Han var en habil amatørmaler, men har nå vansker med å konsentrere seg nok til å fortsette malingen.

Begge er i dag bosatt i utlandet som følge av saken. A av årsaker som allerede nevnt, mens B fikk råd fra sin lege om å prøve seg i nytt miljø, og det synes å ha redusert problemene noe.

Selv om det har mindre betydning, nevnes også at i forbindelse med pågripelsen var det flere avisoppslag som ga feil framstilling av saken, og nok var medvirkende til noen av problemene for de to. Det er bl.a dokumentert artikkel fra avis i området B da bodde, og hvor overskriften var «Lier-mann tilstår millionsvindel.» Han hadde på ingen måte tilstått, og hvem avisens kilde enn var, så er innholdet i artikkelen i realiteten bare en gjengivelse av det politiet da mente.

Selve utmålingen må bli nokså skjønnsmessig. Lagmannsretten har bl.a sett noe hen til avgjørelser i Rt-1994-924, Rt-1995-1131, og nevnte avgjørelse av 02 06 1997. Selv om forholdet i de sakene var nokså forskjellig fra det som er tilfelle her, kan man likevel utlede noe generelt om nivået for oppreisningsbeløp. Etter en samlet vurdering setter lagmannsretten oppreisningsbeløpet til kr 500.000,- for B, og kr 200.000,- for A.

A har krevd seg tilkjent saksomkostninger ved erstatningssaken. Beløpet er oppgitt til kr 34.660,-, og gjelder dekning av reiseutgifter tur/retur USA-Bergen og oppholdet her i forbindelse med de muntlige forhandlingene. Lagmannsretten mener kravet må tas til følge. Det står intet spesielt om slike omkostninger i straffeprosessloven kap. 31, og kravet må da vurderes enten ved at straffeprosessloven §438 anvendes tilsvarende, eller gjennom analogi fra tvmls regler. Resultatet blir uansett det samme. For ordens skyld nevnes at Bs utgifter ved den muntlige forhandling allerede er dekket av det offentlige, og at forsvarerne er oppnevnt på det offentliges bekostning, jf. straffeprosessloven §449 siste ledd.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Staten betaler til A innen 2 -to- uker fra forkynnelse av denne kjennelse:

- Kr. 306.985,40,- -trehundreogsekstusennihundreogåttifem40/100- i erstatning for økonomisk tap med tillegg av 12 -tolv- % rente p.a. fra 13 06 1994 til betaling skjer,

- Kr. 200.000,- -tohundretusen- i oppreisning for ikke økonomisk skade,

- Kr. 34.660,- -trettifiretusensekshundreogseksti- til dekning av hans saksomkostninger.

2. Staten betaler til B innen 2 -to- uker fra forkynnelse av denne kjennelse:

- Kr. 3.490.000,- -tremillionfirehundreognittitusen- i erstatning for økonomisk tap med tillegg av 12 -tolv- % rente p.a. fra oppfyllesfristen til betaling skjer,

- Kr. 500.000,- -femhundretusen- i oppreisning for ikke-økonomisk skade.