LG-1995-1410

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1996-11-08
Publisert:	LG-1995-01410
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Gulating LG-1995-01410. Anket til Høyesterett - anken nektet fremmet, se HR-1997-00214K
Parter:	Ankende part: Arve Frafjord (Prosessfullmektig: Advokat Leif C. Middelthon) Ankemotpart: Sola kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: H.r.advokat Gunnar Holdt-Aanensen)
Forfatter:	Lagmann Alf Bruland Lagdommer Martin Tenold Byfogd Torbjørn Husebø
Lovhenvisninger:	Kommunestyreloven (1954) §13, Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, §367, Kommunestyreloven (1954), Forvaltningsloven (1967) §26, §3, Kommuneloven (1992) §9

Saken gjelder krav om erstatning for ikke inngått forpaktningsavtale.

Den ankende parts far, Arne Frafjord, var fra 1952 til 1973 bestyrer av Sola kommunegård, gnr 21 bnr 1 i Sola. Fra 1974 og ut 1993 forpaktet han gården etter avtaler som ble fornyet med 5 års mellomrom.

Den ankende part, Arve Frafjord, som har en viss landbruksutdannelse, begynte i 1988 maskinentreprenørfirma med gravemaskin og en lastebil. For øvrig har han hatt hele sin oppvekst på gården, der han har arbeidet ved behov. Familien Frafjord bodde opprinnelig i et mindre hus i utkanten av eiendommen, "lærerboligen", men flyttet for om lag 20 år siden inn i nytt våningshus, nærmere driftsbygningen.

Odd Egil Voll, en venn av Arve Frafjord, ble ansatt som gårdsarbeider på kommunegården i 1992. I brev datert 21 oktober 1992 til styret for Sola kommunegård foreslo Arne Frafjord at Voll og sønnen Arve fikk forpakte gården. Den kontrakten Arne Frafjord hadde, utløp ved utgangen av 1992, men den ble automatisk forlenget dersom den ikke ble sagt opp. I møte 10 desember 1992 vedtok kommunestyret å si opp forpaktningsavtalen med virkning fra 1 januar 1994. Samtidig ble det nedsatt et utvalg som fikk til oppgave "å vurdere kommunens fremtidige planer Sola kommunegård, som i sin tid blir forelagt formannskap/kommunestyret".

Med 32 mot 9 stemmer gjorde Sola kommunestyre 19 august 1993 slikt vedtak:

"Sola kommunegård bortforpaktes for 5 -fem- år, regnet fra 1. januar 1994. Det opptas forhandlinger med Odd E. Voll og Arve Frafjord med sikte på å komme frem til forpaktningsavtale.

Administrasjonen utarbeider forslag til forpaktningsavtale som regulere alle vesentlige forhold mellom Sola kommune og fremtidig(e) forpakter(e).

Forslaget forelegges kommunestyret for endelig godkjenning."

Det ble utarbeidet utkast til forpaktningskontrakt med Voll og Frafjord for 5 år, regnet fra 1 januar 1994. Forpaktningsavgiften ble satt til kr 174.000 for 1994, av dette kr 24.000 for "lærerboligen". Etter utkastet pkt 13 skulle Vold disponere gårdshuset, samtidig som det er sagt at "gjeldende leieavtale mellom Sola kommune og Arve Frafjord vedr. tidligere lærerbolig forlenges". Det ble gitt uttrykk for at Arve Frafjord kunne disponere boligen "i samme tidsrom som forpaktningsavtalen gjelder". Etter utkastet pkt 14 skulle avtalen i sin helhet ansees hevet dersom en av forpakterne trakk seg.

Utkastet til forpaktningsavtale ble overlevert Voll på ordførerens kontor 8 november 1993. Det ble tatt kontakt med ordføreren med tanke på mulig endring av utkastets pkt. 13, men i skriv fra ordfører Trygg Mæland datert 9 november 1993 heter det:

"Det vises til oversendt forpaktningskontrakt vedrørende ovennevnte. Kontrakten er fra Sola kommunes side - enstemmig godkjent av formannskapet.

Ordføreren viser videre til telefonsamtale med Arve Frafjord 8. ds. vedrørende kontraktens pkt 13.

Som avtalt, har undertegnede foretatt de nødvendige sonderinger i forbindelse med nevnte punkt. Til orientering meddeles at oversendt kontraktsforslag er endelig fra kommunens side. Med andre ord, at ordlyden i pkt. 13 opprettholdes.

Så snart kontrakten er mottatt i undertegnet stand, vil ordføreren besørge den oversendt kommunestyret for endelig godkjenning. Førstkommende møte er berammet til 25.11.93."

Arve Frafjord og Egil Voll henvendte seg til advokat Endre Skjørestad, som 24 november 1995 rettet en henvendelse til Sola kommune med en ny anmodning å revurdere utkastet pkt 13. Det ble presisert at dersom kommunen ikke tok anmodningen til følge, aksepterte hans parter likevel forpaktningsavtalen. Det ble bedt om at saken ble vedlagt sakens dokumenter ved kommunestyrets behandling.

Saken ble behandlet av Sola formannskap 30 november 1993 som hastesak, jfr. kommunestyreloven §13. Med 10 mot 1 stemme gjorde formannskapet slikt vedtak:

"1. På tross av ordførerens skriv av 9.11.93 til Arve Frafjord og Odd Egil Voll, har kommunen nå mottatt skriv av 24.11.93 fra adv. Endre Skjørestad på vegne av Arve Frafjord og Odd Egil Voll angående punkt 13 i forpaktningskontraktsforslaget datert 08.11.93/01.01.94.

2. På forannevnte bakgrunn opprettholder ikke Sola kommune lenger forpaktningsforslaget datert 8.11.93/1.1.94.

Sola formannskap gir ordføreren fullmakt til å ansette gårdsbestyrer ved Sola kommunegård fra 1.1.1994."

Mindretallet gjorde forslag om å vedta utkastet til forpaktningskontrakt slik det forelå, uten endring av kontraktens pkt 13, og at ordføreren skulle gis fullmakt til å underskrive kontrakten "når dens pkt. 13 er oppfylt".

I kommunestyremøtet 9 desember 1993 ble referatsaken etter forslag fra en av representantene behandlet som sak utenfor kartet. Formannskapets vedtak ble vedtatt med 31 mot 9 stemmer. Mindretallet sluttet seg til mindretallsforslaget i formannskapsmøtet.

Ordfører Mæland skrev 13 desember 1993 til Odd Egil Voll og tilbød ham stilling som gårdsbestyrer. Voll aksepterte, og det ble senere etter godkjennelse i Sola kommunestyre 15 desember 1994 inngått forpaktningsavtale med virkning fra 1 januar l995.

Arve Frafjord reiste 10 mars l995 sak med påstand om erstatning, og Jæren herredsrett avsa 5 oktober 1995 dom med slik slutning:

"1. Sola kommune v/ordføreren frifinnes.

2. Arve Frafjord betaler saksomkostninger til Sola kommune v/hr.adv. Gunnar Holdt-Aanensen med kr 63.500,- -kronersekstitretusenfemhundre- innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse."

Arve Frafjord har påanket herredsrettens dom og anført at den grunner seg på uriktig rettsanvendelse og bevisvurdering.

For lagmannsretten gjøres ikke gjeldende at det er inngått avtale direkte mellom Frafjord og kompetent kommunalt organ. Prinsipalt gjøres det likevel gjeldende at kommunen var avtalebundet. Dette begrunnes med et legitimasjonssynspunkt. Det anføres således at Arve Frafjord hadde all grunn til å oppfatte avtaleutkastet som et bindende tilbud fra kommunens side, og i telefonsamtale med ordføreren 8 november 1993 ga Arve Frafjord uttrykk for at han godtok utkastet, selv om han samtidig reiste spørsel om det var mulig å få endret pkt 13.

Når ordføreren reservasjonsløst utleverte utkastet, må avtale ansees inngått ved Arve Frafjords aksept. Bare re-integra-regelen kan eventuelt komme kommunen til hjelp, men det er ikke grunnlag for å gi bestemmelsen anvendelse i dette tilfellet.

Fram til formannskapsmøtet 30 november 1993 holdt også formannskapets medlemmer fast ved forslaget, og det var ingen saklige grunner for å endre standpunkt. I tilknytning til dette er vist til avgjørelse i Rt-1996-415 og anført at når bindende avtale ble antatt å være kommet i stand i det tilfellet, må det samme gjelde her.

Det kan i en slik sammenheng ikke være avgjørende hvordan andre har sett det. Arve Frafjord er således enig i at advokat Skjørestads brev kan tyde på at han så det som gitt at det ikke ble inngått bindende avtale før den var godkjent av kommunestyret. Advokat Skjørestad fikk imidlertid oppdraget etter ordførerens brev av 9 oktober 1993, og i dette skrivet går det klart fram at kommunestyrets godkjennelse av avtalen var nødvendig. Da hadde imidlertid Arve Frafjord allerede akseptert tilbudet. Etter den ankende parts mening vil ordføreren kunne binde kommunen i et tilfelle som dette, og det er særlig vist til dom i Rt-1983-281.

Subsidiært, og for det tilfellet at bindende avtale ikke ansees inngått, har Frafjord gjort gjeldende at kommunen ut fra situasjon var forpliktet til å inngå avtale. Kommunen kan ikke på usaklig grunnlag unnlate å godkjenne forslaget, selv om de fleste formannskapsmedlemmene synes å ha vært av den oppfatning. I så måte er det forskjell på kommunale og private rettssubjekter. Et privat rettssubjekt kan trekke seg fra et avtaleforslag med hvilken som helst begrunnelse, mens et forvaltningsorgan må forutsettes å opptre saklig. Dette var også herredsretten enig i.

Det er således på det rene at det må stilles krav om et minimum av saklighet.

Kommunen hadde riktig nok ikke begrunnelsespliktig i et tilfelle som dette, og den hadde for så vidt heller ingen plikt til å tilby Voll og Frafjord kontrakt. Kommunen har likevel gitt en begrunnelse. Denne er imidlertid basert på så usaklig grunnlag som tenkes kan. Når motivet er kommet til uttrykk, må begrunnelsen likevel tas alvorlig. Det er i denne forbindelse vist til dom i Rt-l933-48.

I vitneforklaringene har formannskapsmedlemmene til dels trukket fram motiver som ikke nevnt i begrunnelsen. Ved avgjørelsen må retten basere seg på den begrunnelsen som faktisk er gitt. Det fremgår av denne at årsaken til at kommunen trakk seg, var skrivet fra advokat Skjørestad. Skal dette skrivet alene være saklig grunn for å trekke seg fra avtalen, kan imidlertid hva som helst være det. Det gjør ikke saken bedre at det kan ha foreligget en annen, uoffisiell begrunnelse. Det er i så måte vist til at uspesifiserte opplysninger, gitt i lukket møte, kan ha vært motiverende. Dette må det i utgangspunktet ses helt bort fra. I hvert fall må det få betydning for saksomkostningsavgjørelsen at psevdobegrunnelsene først kom fram under hovedforhandlingen.

Etter Arve Frafjords mening er således tilbaketrekkingen usaklig begrunnet på en måte som gjør beslutningen ulovlig.

Dersom det legges til grunn at det ble inngått avtale 8 november 1993, har Frafjord krav på å få erstattet den positive kontraktsinteressen. Det samme må gjelde om det legges til grunn at kommunen hadde plikt til å inngå avtale. Den rettspraksis og teori som kommunen har vist til, gjelder hovedsaklig forhold innenfor entrepriseretten. I slike tilfeller er det ikke samvar mellom anbudssum og tap, og det er ikke mulig å vite om det ville blitt gevinst om kontrakten hadde blitt inngått. I dette tilfellet er det på det rene at forpaktningsavtalen ville gitt overskudd for Frafjord, og også størrelsen kan med rimelig grad av sikkerhet fastslås. Det foreligger således en annen situasjon enn i anbudstilfellene. Det er tale om forvaltningsrettslige disposisjoner, i en grensesone mellom forvaltningsregler og privatrettslige regler. Den som blir trakassert på det privatrettslige området, bør ikke stilles vesentlig annerledes enn den som blir det på det forvaltningsrettslige.

Arve Frafjord har gått nærmere inn på erstatningsberegningen og anført at tapet utgjør differansen mellom det han ville hatt av inntekter dersom forpaktningsavtalen hadde blitt inngått, og det han ville kunne skaffet seg av inntekter på annen måte. Det må også tas et visst hensyn til at han i noen grad kunne fortsatt sin entreprenørvirksomhet, selv om det hadde blitt inngått forpaktningsavtale. Videre har det oppstått et tap fordi han ikke har hatt mulighet for å gjøre seg nytte av farens tilbud om å overta redskap til redusert pris.

Arve Frafjord har lagt ned slik påstand:

"Sola kommune dømmes til å betale erstatning til Arve Frafjord oppad begrenset til kr 1.000.000,-, samt å betale saksomkostninger for både herreds- og lagmannsretten, alt med 12% rente p.a. fra forfall."

Sola kommune har gjeldende at herredsrettens dom er riktig og må stadfestes.

Sola kommune har pekt på at alle formannskapsmedlemmene - med unntak for ordfører Mæland, som var avgått ved døden - ble avhørt for herredsretten. For lagmannsretten har det funnet sted en innskrenket bevisførsel.

Det spørsmålet formannskapet hadde til behandling, var om det skulle slutte seg til et utarbeidet kontraktsforsalg. Beslutninger av denne art ville måtte bero på et mangfold av vurderinger, der det sentrale er hva som er i kommunens interesse. Formannskapsmedlemmene har også uttalt seg om enkelte beveggrunner, men motivene for den enkelte kan variere. Det er således forskjellige forhold som er vektlagt. Noen har således sett hen til familieforholdene, mens andre har tillagt det betydning at Arve aktet å drive entreprenørvirksomhet ved siden av gårdsdriften. Ønsket om å endre utkastet pkt 13 kunne dessuten indikere latent uenighet mellom forpakterne på en slik måte at det ikke var i kommunens interesse å inngå avtalen. Det er i den forbindelse pekt på at et av formannskapets medlemmer var av en annen oppfatning, men også dette medlemmet mente at utkastet §13 burde stå uendret.

Det kan tenkes at de forskjellige momentene kunne vært avveid på en annen måte, slik at utfallet hadde blitt annerledes. Det kan også være at det var uheldig å beslutte lukket møte, og å benytte hasteparagrafen. Dette har imidlertid ikke betydning for spørsmålet om det ligger usaklige hensyn til grunn for kommunens standpunkt. Det er pekt på at saken også ble realitetsdrøftet i kommunestyret, og at over 3/4 av representantene mente kommunen ikke burde tiltre avtaleforslaget.

Formannskapet og kommunestyret hadde ingen begrunnelsesplikt, og advokat Skjørestad var inne på noe riktig da han ga uttrykk for at det "må ligge noe annet under". Henvendelsen fra advokat Skjørestad var ikke i seg selv avgjørende. Det sentrale var at Vold og Frafjord gang på gang tok opp spørsmålet om å få endret §13, noe som indikerte at det kunne bli "bråk" senere.

Også advokat Skjørestad har konstatert at forpliktende kontrakt ikke kom i stand. Saken ble behandlet i samsvar med det som er normal prosedyre. Det ble således gjennomført forhandlinger, og det ble utarbeidet et forslag som Frafjord og Voll kunne akseptere. For at avtale skulle komme i stand, var det imidlertid også nødvendig med godkjennelse av det besluttende organ, og det var denne godkjennelsen som manglet.

I dette tilfellet er det fra den ankende parts side anført at Arve Frafjord i telefonsamtale med ordføreren 8 november 1993 aksepterte noe som han oppfattet som et bindende tilbud. Kommunen har pekt på at dette en ny anførsel for lagmannsretten. Tidligere er det anført at det ble gitt aksept i advokat Skjørestads brev.

Etter kommunens mening er det ikke grunnlag for å bygge på at det ble inngått avtale 8 november. Arve Frafjord hadde ingen foranledning til å oppfatte forslaget som et bindende tilbud fra kommunens side, og det er også uklart hva som presist er sagt i telefonsamtalen. Situasjonen er også at retten er avskåret fra å høre ordfører Mælands versjon.

Det kom således ikke i stand noen avtale, og heller ikke hadde formannskapet plikt til å kontrahere. For øvrig vil eventuelt erstatningskrav i så fall være begrenset til den negative kontraktsinteresse, og det er bl.a. vist til Woxholt i Forretningsjuss nr. 1 (1996). Kommunen har ellers vist til at Arve Frafjord ikke gjorde noe da ha ble kjent med kommunens avgjørelse, og at det er uforståelig at det tok så lang tid før det blir reist sak.

Kommunen har gjort gjeldende at Arve Frafjord heller ikke har hatt noe tap. Det som er fremlagt, viser således at det i 1994 var tap på driften, og at Voll i 1995 hadde en skattbar inntekt på kr 120.000. Samtidig må Arne Frafjords inntekt for 1993 antas å være influert av realisasjonen av besetning m.v. Det kan også reises spørsmål om eventuelt tap ved at en gavetransaksjon ikke har latt seg gjennomføre, er en adekvat følge av kommunens standpunkt. Det er dessuten tale om et krav som ikke tidligere er framsatt, og som derfor rammes av tvistemålsloven §367.

Sola kommune har lagt ned slik påstand:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Sola kommune tilkjennes 12% rente p.a. av tilkjente saksomkostninger for herredsretten kr 63.500,- fra 20. oktober 1995 til betaling finner sted.

3. Sola kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med 12% rente fra forfallsdato til betaling skjer.

Under ankeforhandlingen har Arve Frafjord gitt partsforklaring. Det samme har ordfører i Sola kommune, Eli Hellesø_. Videre er avhørt 8 vitner. Saken står i det vesentlige i samme stilling som for herredsretten, bortsett fra at den ankende parts anførsler er noe endret.

Lagmannsretten bemerker:

For herredsretten gjorde Arve Frafjord gjeldende at utkastet til forpaktningskontrakt i realiteten var et bindende tilbud fra Sola kommune, endelig godkjent av formannskapet, og at tilbudet ble akseptert i advokat Skjørestads brev av 24 november 1993. Denne anførselen er ikke opprettholdt for lagmannsretten. Prinsipalt gjøres det likevel gjeldende at det er inngått bindende avtale. Dette er begrunnet med at ordføreren måtte anses legitimert til å fremsette tilbud på vegne av kommunen, noe han gjorde da han 8 november 1993 overleverte utkastet til forpaktningskontrakt til Voll. Tilbudet ble samme dag akseptert av Frafjord i telefonsamtale med ordføreren.

Lagmannsretten bemerker at administrasjonen ved kommunestyrets vedtak av 23 august 1993 ble pålagt å utarbeide forslag til forpaktningsavtale, og det heter i vedtaket at "forslaget forelegges kommunestyret for endelig godkjenning". Dette kan tolkes slik at det var selve forslaget som skulle godkjennes. Reelt sett må imidlertid innholdet i vedtaket antas å være at kommunestyret i tråd med vanlig praksis skulle godkjenne forhandlingsresultatet før avtale kunne anses inngått. For øvrig fremgår det heller ikke at kommunestyret før 8 november 1993 hadde fått seg forelagt forslaget og godkjent det.

Det er etter lagmannsrettens mening ikke kommet fram noe som kan indikere at ordføreren hadde fått fullmakt til å fremme endelig tilbud på vegne av kommunen. Det anføres for så vidt heller ikke. Det som gjøres gjeldende er at ordføreren overleverte avtaleutkastet til Voll uten å ta noen forbehold, og at han således opptrådte på en måte som måtte gi Voll grunn til å tro at han hadde fullmakt til å representere kommunen.

Lagmannsretten finner at denne anførselen ikke kan føre fram.

Som nevnt foreligger det ingen indikasjoner på at kommunestyret hadde godkjent forslaget og gitt ordføreren fullmakt til å fremme tilbud. Etter kommuneloven §9 nr 1 er det riktig nok ordføreren som underskriver på kommunens vegne. Det utkastet til forpaktningsavtale som ble lagt fram, var imidlertid - etter det lagmannsretten kan se - ikke undertegnet for kommunen. Bestemmelsen innebærer normalt heller ikke at ordføreren er legitimert til å binde kommunen ut over det han har fullmakt til. Den klare hovedregelen er at ordføreren ikke uten slik fullmakt binder kommunen kontraktsrettslig. Det kan tenkes at en ordfører som overskrider sin rett etter det underliggende forhold kan påføre kommunen erstatningsansvar, men i så fall normalt bare for den negative kontraktsinteressen, jfr. Overå i Bernt m fl, Kommunalrett side 320-321. For øvrig finner lagmannsretten ikke grunn til å gå nærmere inn på dette, idet det heller ikke kan ses godtgjort at det ble gitt noen uttrykkelig aksept. Det er således uklart hva som mer presist ble sagt i telefonsamtalen. Advokat Skjørestad, som senere skrev brev til kommunen på vegne av Frafjord og Voll, har åpenbart ikke oppfattet det slik at det allerede var inngått avtale, og det kan heller ikke ordføreren ha gjort. I skriv av 9 november 1993 er det således understreket at det er nødvendig med kommunens samtykke.

Lagmannsretten går så over til å behandle den ankende parts subisidiære anførsel om at kommunen etter omstendighetene var forpliktet til å inngå avtale.

Innledningsvis bemerkes at det synes å ha vært en viss politisk uenighet om hvordan kommunen skulle forvalte kommunegården. Arne Frafjords skriv av 21 oktober 1992 ledet således i første omgang til at kommunnen sa opp forpaktingsavtalen med virkning fra 1 januar 1994. Samtidig ble det satt ned et utvalg for å vurdere kommunens framtidige planer for eiendommen. Etter det som er kommet fram, var det grupper i kommunestyret som ønsket å selge den.

Ved Sola kommunestyres vedtak av 19 august 1993 ble det avklart at et flertall ønsket å forpakte bort gården for nye fem år. Det ble samtidig vedtatt å oppta forhandlinger med Odd E. Voll og Arve Frafjord. Etter det som er kommet fram, hadde ikke kommunen planer om å forhandle med andre.

Arve Frafjord har anført at det synes som kommunen har hatt som siktemål å fjerne ham fra gården, eller i hvert fall redusere hans posisjon. I kommunestyrets vedtak av 19 august 1993 er således Voll nevnt først, og i utkastet til forpaktningsavtale pkt 13 var det forutsetningen at Voll skulle disponere gårdshuset. Samtidig ble den tidligere klausulen om automatisk forlengelse ved manglende oppsigelse utelatt.

Lagmannsretten er enig i at det kan være indikasjoner på at Voll under forhandlingene ble oppfattet som en hovedperson. Årsaken til dette er det vanskelig for lagmannsretten å si noe bestemt om. Etter bevisførselen kan det likevel synes som kommunestyrerepresentantene - eller i hvert fall en del av dem - har lagt vekt på at Voll allerede hadde fulltids beskjeftigelse på eiendommen, mens Arve Frafjord drev entreprenørvirksomhet ved siden av. Etter lagmannsrettens mening kan dette i og for seg ikke betraktes som usaklige hensyn.

Som nevnt tok Frafjord 8 november 1993 kontakt med ordfører Mæland med forespørsmål om utkastet pkt 13 kunne endres. I ordførerens brev av 9 november 1993 er det vist til at kontrakten - eller kontraktsutkastet - "enstemmig (er) godkjent av formannskapet". Det ble samtidig vist til at ordlyden i pkt 13 ville bli opprettholdt. Videre er uttalt at så snart kontrakten ble mottatt i undertegnet stand, ville ordføreren "besørge den oversendt kommunestyret for endelig godkjenning". Det siste indikerer at ordføreren i et slikt tilfelle ikke så det nødvendig med noen forutgående behandling i formannskapet.

Lagmannsretten kan ikke se at kontraktsutkastet har vært formelt behandlet i noe formannskapsmøte før 30 november 1993. Etter det som er kommet fram gjennom vitneforklaringer, må likevel kontraktsutkastet ha vært drøftet og vurdert av formannskapets medlemmer, og lagmannsretten legger til grunn at det reelt sett er riktig når ordføreren uttaler at kontraktsutkastet er enstemmig godkjent av formannskapet.

Formannskapet hadde således godtatt innholdet i kontraktsutkastet. På denne bakgrunn kan det synes noe påfallende når formannskapet i møtet 30 november 1993, etter at advokat Skjørestad hadde bebudet at avtalen ville bli innsendt i underskrevet tilstand, ikke lenger holdt fast ved forslaget. Den begrunnelsen som ble gitt, er at kommunen hadde mottatt skriv fra advokat Skjørestad "angående punkt 13 i forpaktingskontraktsforslaget".

Frafjord har bl.a. anført at det var uriktig å behandle saken som hastesak etter kommunestyreloven §13, og at det er utenforliggende og usaklige hensyn som ligger til grunn for formannskapets - og kommunestyrets - endrede holdning til kontraktsutkastet. Innholdet var godtatt av formannskapet, og advokat Skjørestad presiserte at Frafjord og Voll aksepterte forslaget, også uten endringer. Etter Arve Frafjords mening var kommunen da forpliktet til å inngå avtale.

Lagmannsretten bemerker at det i dette tilfellet ikke er tale om offentlig myndighetsutøvelse. Kommunen forhandlet om forpaktning av eiendommen i kraft av sin privatrettslige autonomi.

Dette innebærer bl.a. at det ikke foreligger begrunnelsesplikt. Forvaltningsloven §26, som tidligere unntok vedtak truffet av sentrale kommunale og fylkeskommunale organer fra reglene om begrunnelsesplikt, ble riktig nok opphevet da den nye kommunestyreloven ble vedtatt. Det følger imidlertid av forvaltningsloven §3 første ledd at kap. IV-VI bare får anvendelse på enkeltvedtak, og således ikke på privatrettslige beslutninger av den art det her er tale om. Derimot får kap. II-III anvendelse, uten at det får særlig betydning for saken.

At sentrale forvaltningsrettslige saksbehandlingsregler ikke får anvendelse, innebærer likevel ikke at heller ikke de alminnelige forvaltningsprinsippene får det. De ulovfestede begrensningene i handlefriheten som følger av myndighetsmisbrukslæren må antas også å få en viss anvendelse på privatrettslige handlinger, jfr. Bernt m fl, Kommunalrett 80. Men selv om det skulle foreligge omstendigheter som måtte lede til at tilbaketrekkingen etter vanlige forvaltningsrettslige prinsipper må anses ugyldig, innebærer det ikke at avtale kan anses kommet i stand. Etter omstendighetene kan likevel forholdene kunne tenkes å ligge slik til rette at avtale vil fremstå som et så påregnelig og nærliggende resultat at uriktig behandling kan utløse et krav om erstatning. Etter lagmannsrettens mening ville det i så fall kunne være grunnlag for å erstatte den positive kontraktsinteressen.

Som nevnt kan saksbehandlingen på enkelte måter synes påfallende. Det var etter lagmannsrettens mening neppe grunnlag for å bruke hastebestemmelsen i kommunestyreloven §13. Noen særlig betydning for saksutfallet kan imidlertid dette ikke få. Saken ble tatt opp til full realitetsbehandling i kommunestyret senere.

At møtene ble holdt for lukkede dører, kan etter lagmannsrettens mening heller ikke tillegges avgjørende vekt. Det sentrale må være om det faktisk er tatt utenforliggende eller usaklige hensyn.

I begrunnelsen er, som nevnt, uttrykkelig vist til advokat Skjørestads brev. I og med at ordføreren allerede hadde gitt uttrykk at formannskapets medlemmer sto enstemmig bak forslaget, må brevet også reelt sett ha vært utslagsgivende. Samtidig er situasjonen at de enkelte medlemmene av et kollegialt organ kan ha noe ulike motiver for et standpunkt. Dette er det til dels redegjort for i vitneforklaringer.

At forhandlingspartnerne henvendte seg til advokat for å få tatt opp et bestemt spørsmål, kan i seg selv vanskelig ses som saklig grunn for å endre standpunkt. Formannskapet - og kommunestyret - har imidlertid ikke bare vist til advokat Skjørestads skriv. Det er også vist det som tidligere hadde kommet til uttrykk i ordførerens brev. Det formannskapet - eller i hvert fall en del av formannskapet - synes å ha lagt avgjørende vekt på, er at Frafjord, på tross av ordførerens kategoriske uttalelse i skrivet av 9 november 1993, fortsatt arbeidet for å få endret utkastet pkt 13. Slik enkelte vitner har gitt uttrykk for, kunne dette indikere at det kunne bli uro og gnisninger mellom forpakterne på en måte som kunne få følger for kommunen. Når kommunen hadde utarbeidet utkast der det uttrykkelig var tatt standpunkt til hvem som skulle bo i våningshuset, synes det å gi uttrykk for en reell prioritering fra kommunens side, og henvendelsene kunne oppfattes som et ønske om å endre denne prioriteringen.

Selv om det var forutsetningen at eiendommen skulle bortforpaktes, var den fremdeles kommunens eiendom. Det var i kommunens interesse å sikre at den ble best mulig forvaltet, og lagmannsretten finner at det ikke kan anses som usaklig å legge vekt på muligheten for senere uenighet mellom forpakterne.

Når kommunen trakk seg fra forslaget, synes det åpenbart å ha sammenheng med at den ønsket at Vold alene skulle overta. Han ble således umiddelbart tilbudt stillingen som gårdsbestyrer, og det ble i løpet av 1994 inngått særskilt forpaktningskontrakt med ham. Hvorfor kommunen ikke straks besluttet seg for å inngå forpaktningsavtale med Vold alene, kan synes uklart. Motivet kan ha vært å unngå å la preferansen komme klart til uttrykk. Det vil kunne fremstå som uheldig, men det indikerer ikke i seg selv at det ligger usaklige hensyn til grunn for kommunens standpunkt.

Selv om saken synes å ha vært undergitt en noen særegen saksbehandling, finner lagmannsretten etter dette at det ikke i tilstrekkelig grad kan anses godtgjort at kommunens tilbaketrekking av forslaget bygger på usaklige hensyn.

Etter dette blir herredsrettens dom å stadfeste for så vidt gjelder domsslutningen pkt. 1.

Avgjørelsen har budt på en viss tvil, og saksbehandlingen har hatt et slikt preg at Frafjord etter lagmannsrettens mening hadde rimelig grunn til å få avgjørelsen prøvd. Lagmannsretten finner således at det ikke bør tilkjennes saksomkostninger for herredsretten, jfr. tvistemålsloven §172 annet ledd. Det pekes bl.a. på at motivene for kommunens standpunkt først ble nærmere klarlagt gjennom vitneforklaringer under hovedforhandlingen for herredsretten. - Derimot finner ikke lagmannsretten tilstrekkelig grunn til å fravike hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. I ankesaken har Frafjord frafalt det prinsipale grunnlaget, og ankeforhandlingen har ikke kastet ytterligere lys over sakens faktiske side. - Det bemerkes at at kommunen etter lagmannsrettens mening bør tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten selv om anken - på grunn av at det ikke tilkjennes saksomkostninger for herredsretten - kan anses for delvis å ha ført fram jfr Rt-1992-1671. Frafjord har således bare vunnet fram i tvistepunkter av mindre betydning, jfr unntaksregelen i tvistemålsloven §174 annet ledd, jfr §180 annet ledd.

Advokat Holdt-Aanensen har levert omkostningsoppgave som viser samlede omkostninger for lagmannsretten med kr 86819. Av dette er kr 71000 salær til prosessfullmektigen, resten ankegebyr og andre utgifter. Lagmannsretten legger oppgaven til grunn. - Det tilkjennes videre renter i samsvar med påstanden.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning.

1. Herredsrettens dom stadfestes for så vidt gjelder domsslutningen pkt 1.

2. Sakomkostninger for herredsretten tilkjennes ikke.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Arve Frafjord kr 86819 - kroneråttisekstusenåttehundrenitten 00/100 - til Sola kommune innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen, med tillegg av 12 - tolv - % renter p a fra forfall til betaling skjer.