LG-1995-204
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-03-20 |
| Publisert: | LG-1995-00204 |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen byrett Nr. 94-02359 A/01 - Gulating lagmannsrett LG-1995-00204 K. |
| Parter: | KJÆRENDE PART: A (Prosessfullmektig: Advokat Knut Grini, Bergen). KJÆREMOTPARTER: 1. Paradis Bil AS 2. Sven Håkon Pedersen 3. Kurt Pedersen (Prosessfullmektig for 1: Advokat Paal-Henrich Berle, Bergen. Prosessfullmektig for 2 og 3: Advokat Per Magne Kristiansen, Bergen). |
| Forfatter: | Lagdommer Trovåg, Lagdommer Jacobsen, Lagdommer Selvik |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §197, Tvistemålsloven (1915), §179 |
Saken gjelder spørsmålet om en legeerklæring er i strid med tvistemålsloven §197.
Den kjærende part, A, har anlagt sak ved Bergen byrett mot kjæremotpartene og krever erstatning i samband med et bilsalg. Et av de rettslige grunnlag er at A ved avtaleinngåelsen manglet rettslig handleevne idet han var alvorlig sinnslidende. Det er lagt fram en legeerklæring fra juli 1992.
I tilsvaret til stevningen krevde advokat Kristiansen på vegne av kjæremotpartene nr. 2 og 3 erklæringen uttatt fra sakens dokumenter i medhold av tvistemålsloven §197.
Bergen byrett behandlet deretter spørsmålet og avsa 05. januar 1995 kjennelse med slik slutning:
"Legeerklæring datert 14. juli 92 avgitt av Jorunn Torgauten kan ikke anvendes som bevis ved domstolbehandlingen av Bergen byretts sak 94-02359."
A har rettidig påkjært byrettens kjennelse til lagmannsretten og det anføres at avgjørelsen bygger på en uriktig forståelse av tvistemålsloven §197. Legeerklæringen ble innhentet for at en skulle kunne vurdere om saksøker hadde en sinnslidelse som kunne ha betydning for hans rettslige handleevne. Det var nødvendig å avklare spørsmålet fordi det også kunne danne grunnlag for en eventuell minnelig ordning. Legeerklæringen ble avgitt før det ble tatt ut forliksklage og rettslig pågang iverksatt. Det er bl.a. vist til Tore Schei, Tvistemålsloven med kommentarer 1990 bind 2 36. Det bestrides ikke at legeerklæringen er innhentet i anledning uoverensstemmelsen mellom partene, men den er ikke innhentet i anledning rettssaken, hvilket er en forutsetning for at den skal rammes av bestemmelsen i tvistemålsloven §197.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Bergen byretts kjennelse av 05. januar 1995 oppheves og dr. Jorunn Torgautens legeerklæring av 14. juli 92 tillates fremlagt som bevis i byrettens sak 94-02359.
2. Saksøker tilkjennes saksomkostninger med kr 2 000,-."
Kjæremotpart nr. 1 har i sitt tilsvar anført at byrettens avgjørelse er korrekt. Legeerklæringen er åpenbart avgitt til bruk i en fremtidig rettssak. Advokat Markhus hadde allerede varslet søksmål da erklæringen ble innhentet. Kjæremotparten Pedersen hadde dessuten gjort det klart at han anså seg ferdig med saken og at videre brevveksling ikke ville bli besvart. Det ble ikke senere gjort noen ytterligere bestrebelser for å finne en utenrettslig løsning. Legeerklæringen må anses å være avgitt i anledning saken. Erklæringen må for øvrig uansett uttas fordi den beskriver forhold av ikkemedisinsk karakter.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Byrettens kjennelse av 5. januar 1995 stadfestes.
2. Saksøkte tilkjennes saksomkostninger med kr 1500,-."
Kjæremotpartene nr. 2 og 3 har også inngitt tilsvar og fremholder at byrettens kjennelse er riktig. Det vises til byrettens kjennelse som de saksøkte slutter seg til.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Bergen byrett's kjennelse stadfestes.
2. Saksøkte tilkjennes saksomkostninger med kr 1000,-."
Lagmannsretten bemerker:
Sakens nærmere sammenheng fremgår av byrettens kjennelse som lagmannsretten viser til. Lagmannsretten har innhentet legeerklæringen til gjennomsyn, bl.a. på grunn av den begrunnelse som byretten har gitt og de anførsler som kjæremotpartene har kommet med i anledning kjæremålet.
Lagmannsretten bemerker innledningsvis at avgjørelsen i byretten skulle vært gitt form av en beslutning. Det har ingen betydning at den er gitt i form av en kjennelse. Lagmannsretten er kommet til at kjæremålet fører fram. Det finnes grunn til å gjengi fra Tore Scheis kommentarutgave til tvistemålsloven bind 2 36 nederst:
"Det kan tenkes at erklæringen som avgis, har et dobbelt formål. Den kan f.eks. dels ha til formål å undersøke grunnlaget for en minnelig ordning og dels tjene til støtte for partens sak ved en eventuell senere prosess. Hvor erklæringen har et klart formål utover å tjene som bevis i en rettssak når den er avgitt før saken, rammes den ikke av §197. Annerledes kan løsningen bli hvis formålet med å bruke erklæringen i en rettssak er det helt dominerende allerede når erklæringen avgis. Se nærmere om dette, Årsland i festskrift til Rolv Ryssdal 251. Er erklæringen utarbeidet etter at forliksklage eller stevning er uttatt, må erklæringen rammes av §197 også hvor den har et klart formål utover å tjene som bevis i rettssaken, jfr. Rt-1989-196."
Lagmannsretten bemerker at det ikke var innledet rettslig behandling av tvisten. Lagmannsretten finner under noen tvil at legeerklæringen nettopp har en slik karakter som nærmere beskrevet i ovennevnte sitat fra kommentarutgaven til tvistemålsloven. Erklæringen er gitt av konstituert overlege Torgauten ved Haukeland sykehus. I brev til lagmannsretten er det bebudet at hun vil bli innkalt som vitne i den forestående rettssak.
De nærmere opplysninger om sykdomsforløpet anser lagmannsretten å være begrunnelsen for utviklingen i sykdomsforløpet med basis i generell erfaringskunnskap for denne type tilstand.
Kjæremålet blir derfor å ta til følge.
Selv om kjæremålet har ført fram, mener lagmannsretten at omkostningsavgjørelsen bør utstå til endelig dom i saken, jfr. tvistemålsloven §179.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Legeerklæring av 14. juli 1992 tillates benyttet i søksmålet mellom sakens parter.
2. Saksomkostningsspørsmålet utsettes til endelig avgjørelse i saken, jfr. tvistemålsloven §179.