LG-1995-322
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-05-02 |
| Publisert: | LG-1995-00322 |
| Stikkord: | Arbeidsforhold |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Stavanger byrett Nr. 1311/94 A - Gulating lagmannsrett LG-1995-00322 K. |
| Parter: | KJÆRENDE PART: SOT Reiser Blåbussene AS (Prosessfullmektig: Advokat Thomas Smedsvig, Stavanger). KJÆREMOTPART: A (Prosessfullmektig: Advokat Odd Netteland, Stavanger). |
| Forfatter: | Lagdommer Greve, Lagdommer Pedersen, Kst. lagdommer Heinfjell |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §61, Arbeidsmiljøloven (1977), Tvistemålsloven (1915) §179, §180, §94, §58 |
Ved stevning av 29. november 1994 har A saksøkt SOT Reiser Blåbussene A/S med påstand om at oppsigelse av ham kjennes usaklig og ugyldig. I denne sammenheng avsa Stavanger byrett beslutning den 10. februar 1995 med slik slutning:
"1. Sak nr. 1311/94 A fremmes etter de særlige regler i arbeidsmiljøloven.
2. I saksomkostninger betaler SOT Reiser Blåbussene AS til A kr 5000,- - kronerfemtusen -."
Over denne beslutningen har SOT Reiser Blåbussene AS rettidig erklært kjæremål. I kjæremålserklæringen er det nedlagt følgende påstand:
"1. Sak nr. 1311/94 A ved Stavanger byrett avvises fra behandling etter arbeidsmiljøloven regler.
2. A tilpliktes å erstatte SOT Reiser Blåbussene AS sakens omkostninger."
A har tatt til motmæle og påstått byrettens beslutning stadfestet. Det er nedlagt følgende påstand:
"1. Stavanger byretts beslutning av 10. februar 95 om fremming av saken etter arbeidsmiljøloven regler stadfestes.
2. I saksomkostninger betaler SOT Reiser Blåbussene AS omkostninger i anledning avvisningsspørsmålet kr 5000,- for herredsrett og kr 2500,- for lagmannsretten."
Sakens bakgrunn er i korte trekk som følger:
A er fast ansatt på heltid i SOT Rutetrafikk AS. Dette selskapet driver rutetrafikk i henhold til konsesjoner i Stavanger og Omegn. Gjennom søsterselskapet SOT Reiser Blåbussene AS, kjærende part, drives rutebiltrafikk basert på enkeltstående kjøreoppdrag. Ca. 20 sjåfører som er ansatt i SOT Rutetrafikk AS, har sagt seg interesserte i å påta seg kjøreoppdrag på sin fritid for SOT Reiser Blåbussene AS. Sjåførerene står fritt til å påta seg eller å avstå konkrete oppdrag når de forespørres. A er én av disse sjåførene. Han står ifølge kjærende part fortsatt på listen over de sjåfører som forespørres om å påta seg slike oppdrag.
Nærværende sak bygger på en påstand om at A "ble gitt muntlig oppsigelse ultimo oktober" 1994. Kjærende part bestrider at A er blitt sagt opp. Ifølge kjærende part arbeider A som reservesjåfør i selskapet, og dette forholdet er uendret sett fra selskapets side. Ifølge kjærende part har A således fått flere tilbud om kjøreoppdrag også etter oktober 1994 på samme måte som tidligere, men A har med ulike begrunnelser ikke påtatt seg oppdragene hvilket han står fritt til.
Det spørsmålet som lagmannsretten skal ta stilling til, er hvorvidt saken skal behandles etter de særlige reglene i arbeidsmiljøloven.
Kjærende part har påkjært byrettens avgjørelse - både realitetsavgjørelsen og avgjørelsen av saksomkostningene - under henvisning til at det menes å foreligge lovanvendelsesfeil, saksbehandlingsfeil og feil vurdering av fakta.
Kjærende part bestrider på det mest bestemte at A er blitt sagt opp. Han har arbeidet som reservesjåfør i selskapet, og dette forholdet er uendret sett fra selskapets side. Arbeidsmiljøloven §61 (slik den lød før 1. februar 1995) har et anvendelsesområde som er avgrenset til saker med usaklig oppsigelse. Det er fastslått gjennom rettspraksis at spørsmålet om det foreligger oppsigelse (eller om det foreligger et ansettelsesforhold), skal avgjøres som et ledd i den prosessuelle avgjørelsen av hvorvidt saken skal fremmes etter arbeidsmiljøloven regler. Partenes pretensjoner i denne forbindelse er ikke nok for at den enkelte tvist skal behandles etter prosessreglene i arbeidsmiljøloven. Det vises her til avgjørelser inntatt i Rt-1988-712, Rt-1989-1266, Rt-1992-1175 og til en artikkel av Per Sandvik i Lov og Rett 1991 485. Stavanger byrett har unnlatt å vurdere dette spørsmålet. Dette antas å være en saksbehandlingsfeil.
Det ble ikke holdt noe møte mellom partene 31. oktober 1994. Det ble imidlertid holdt et møte 7. november 1994 der såvel A som hans advokat og hans tillitsmann var til stede. Møtet var krevet av tillitsmannen som et forhandlingsmøte etter arbeidsmiljøloven §61, basert på As opplysninger til tillitsmannen. Når det i møtet ble avklart at As oppfatning var en misforståelse, ble dette konklusjonen og noen protokoll som loven krever i tilfelle det foreligger oppsigelse, ble følgelig ikke skrevet. Verken advokaten eller tillitsmannen eller A selv ba om protokoll etter møtet.
A ble tilbudt kjøreoppdrag flere ganger etter oktober 1994. Med ulike begrunnelser har han avslått kjøreoppdragene. Den 16. desember 1994 avslo han med den begrunnelse at han hadde andre, private avtaler. Den 24. januar 1995 opplyste han at han ikke ville kjøre med mindre han fikk skriftlig bekreftelse på at han ikke var oppsagt. En slik bekreftelse har A fått ved brev av 31. januar 1995 fra driftssjefen i S.O.T. Reiser. Det heter bl.a. i brevet:
"Vil vil med dette bekrefte at De ikke er oppsagt som ekstrasjåfør for tilfeldige oppdrag."
A har ikke blitt bedt om å levere fra seg nøkler, selv om han rent faktisk har gjort dette. A har dessuten mottatt informasjon i sin posthylle på linje med andre reservesjåfører i SOT Reiser Blåbussene AS.
Når det gjelder de episodene som er beskrevet i stevningen, så har de lite eller intet med nærværende sak å gjøre. Kjærende part ser alvorlig på episodene og har meddelt kjæremotparten skriftlig advarsel for disse. Fra kjærende parts side er imidlertid disse forholdene oppgjort med dette. Om kjæremotparten ønsker å protestere mot advarslene, må dette gjøres på annen måte enn gjennom nærværende sak. Kjærende part har fremlagt all den dokumentasjon som er etterspurt og identifisert.
For så vidt gjelder avvisningsspørsmålet, påpeker kjærende part at dette ikke er et rent prosessuelt spørsmål. Avvisningsspørsmålet vil også ha materiellrettslige konsekvenser, bl.a. ved at andre erstatningsregler i så fall kommer til anvendelse. Lovendringene etter den her påståtte oppsigelsen, kan ikke gis tilbakevirkende kraft.
Byretten har utelukkende bygget sin avgjørelse på en vurdering av om et arbeidsforhold er brakt til opphør i strid med arbeidsmiljøloven §58 nr. 7, kan behandles etter arbeidsmiljøloven prosessregler. Dette spørsmålet er imidlertid på siden av det som er omtvistet i nærværende sak. Poenget fra kjærende parts side er at A s arbeidsforhold uaktet hvorledes det må karakteriseres, består uendret som før. Det byretten har oversett er dens forpliktelse til å overprøve hvorvidt det i realiteten foreligger en oppsigelse.
Stavanger byrett har ilagt kjærende part saksomkostninger i anledning avvisningssaken uten å henvise til hjemmelen for dette. Dette er en saksbehandlingsfeil. Det bestrides dessuten at det er hjemmel for en slik avgjørelse. Lovens system er dessuten at avgjørelsen ikke er endelig, jfr. tvistemålsloven §94, og at retten etter bevisførselen kan komme til at det likevel er riktig å avvise saken. Det er følgelig ikke riktig å ilegge saksomkostninger når saken besluttes fremmet, særlig fordi realitetene ikke er vurdert.
Kjæremotparten vil hevde at Stavanger byretts beslutning av 10. februar 1995 er korrekt både hva gjelder begrunnelse og resultat.
Det er ikke tvilsomt at det foreligger et ansettelsesforhold for A i SOT Reiser Blåbussene AS. Alene det forhold at det også iverksettes tiltak etter oppsigelsen har funnet sted, fra tillitsmannsapparatet, stadfester at dette har vært en reell oppsigelse. Dette er noe langt mer enn en pretensjon, all faktisk dokumentasjon forteller at det foreligger både et ansettelsesforhold og en oppsigelse. Det foreligger ingen saksbehandlingsfeil på dette punkt. Når det gjelder tilbud om kjøreoppdrag, har dette fremkommet etter at prosessen er kommet i gang.
Kjæremotparten anfører ellers at A er fratatt nøkler som han heller ikke senere er gitt tilbake. Kjærende part har ifølge kjæremotparten innkalt til møte i sakens anledning i februar 1995 og da overlevert antedaterte brev. I nevnte møte ble det rettet beskyldninger mot A og han ble gitt en advarsel som han på det sterkeste vil protestere mot. Det er ikke riktig at innholdet i As arbeid for SOT Reiser Blåbussene AS har vært "tilfeldige oppdrag", dette er kun et forsøk fra kjærende parts side på å definere seg ut av arbeidsgiverposisjonen. Forut for oppsigelsen var As arbeide for kjærende part omfattende. Kjærende parts fremstilling av saken er uriktig og fordreid. Bl.a. nektet kjærende part å skrive protokoll fra møtet 7. november 1994 fordi A møtte med advokat. Kjærende part nektet først også å holde forhandlingsmøte i henhold til arbeidsmiljøloven §61. Det har aldri vært signalisert fra kjærende parts side at oppsigelsen av A var en misforståelse.
Den stillingen som A har hatt som ekstrasjåfør i SOT Reiser Blåbussene AS er som deltidssjåfør. I denne anledning er A innmeldt til trygdekontoret med en arbeidstid på 4-19 timer pr. uke. Dette har også vært grunnlag for utbetaling av sykepenger ved sykefravær.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten.
Lagmannsretten bemerker innledningsvis at nærværende sak dreier seg om hvorvidt det foreligger en oppsigelse av A. I forhold til reglene om rettslig interesse vil As pretensjon om at det foreligger oppsigelse være avgjørende. Ifølge rettspraksis og teori må det imidlertid faktisk foreligge en oppsigelse dersom de særlige prosessulle reglene i arbeidsmiljøloven skal komme til anvendelse. I denne sammenheng er det ikke tilstrekkelig at A pretenderer at han er oppsagt, jfr. eksempelvis avgjørelse inntatt i Rt-1988-712.
Stavanger byrett har ikke behandlet spørsmålet om det rent faktisk foreligger en avskjed i saken. Retten har alene, i forbindelse med sin vurdering av om det foreligger et ansettelsesforhold for A, anført følgende:
"Videre vises det til klubbformannens krav om forhandlinger i sakens anledning, samt møter som er avholdt hos saksøkte "kjærende part" i anledning saken".
Byretten har med andre ord overhode ikke behandlet det kjernespørsmålet som nærværende sak reiser, og som vil være avgjørende for om saken, når den behandles for byretten, skal behandles etter de særlige prosessuelle reglene i arbeidsmiljøloven, eller i henhold til de vanlige saksbehandlingsreglene for tvistemål.
Lagmannsretten finner på denne bakgrunn at saken må hjemvises til byretten for fortsatt behandling.
Under disse forhold finner lagmannsretten med henvisning til tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §179 første ledd at avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet såvel for lagmannsrettens behandling av saken som for byrettens førstegangsbehandling av saken, skal utsettes til den kjennelsen eller dommen som avslutter hele saken.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Sak nr. 1311/94 A for Stavanger byrett hjemvises til byretten for fortsatt behandling av spørsmålet av om saken skal kunne fremmes etter de særlige reglene i arbeidsmiljøloven.
2. Saksomkostningsavgjørelsen for byretten og lagmannsretten utstår til den kjennelsen eller dommen som avslutter hele saken.