LG-1995-496
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-05-05 |
| Publisert: | LG-1995-00496 |
| Stikkord: | Barn |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sunnhordland herredsrett Nr. 94-00603 A - Gulating lagmannsrett LG-1995-00496 K. |
| Parter: | KJÆRENDE PART: A (Prosessfullmektig: Advokat Sidsel Methlie, Bergen). KJÆREMOTPART: B (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Simonsen, Haugesund). |
| Forfatter: | Lagmann Bruland, Lagdommer Romarheim, Lagdommer Voll |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §403, Barneloven (1981) §44, §179 |
Saken gjelder midlertidig ordning om samvær med felles barn.
A, som er født i 1946, og B, født 1944, inngikk ekteskap i 1981. Det er to barn i ekteskapet, C, født xx.xx.1982, og D, født xx.xx.1986.
Ektefellene ble første gang separert ved bevilling av fylkesmannen 15. mai 1990. Etter å ha gjenopptatt samlivet, ble de på ny separert ved Karmsund herredsretts dom av 19. mai 1992. B ble da tilkjent daglig omsorg for fellesbarna, mens A fikk samværsrett etter nærmere bestemmelser. Også denne gangen ble separasjonsvilkårene brutt, slik at fylkesmannen etter søknad innvilget separasjon. Det ble også overlatt fylkesmannen å avgjøre spørsmål om omsorg og samvær. Ved fylkesmannens vedtak av 01. november 1993 fikk B daglig omsorg, men dette vedtaket ble påklaget til Barne- og familiedepartementet, som 21. januar 1994 fastsatte at A skal ha daglig omsorg for de to barna. B ble gitt rett til utvidet samvær annenhver helg, og et ukesamvær fra tirsdag kl. 15.00 til onsdag kl. 09.00. I uker uten helgesamvær skulle ukesamværet utvides fra onsdag kl. 15.00 til fredag kl. 09.00. Det ble videre fastsatt nærmere bestemmelser om samvær i ferieperioder. - Det er på det rene at dette samværet er blitt praktisert med enkelte justeringer, uten at avtalen om dette er undertegnet av partene. Avtalen går ut på samvær annenhver uke fra onsdag etter skoletid til tirsdag før skoletid.
Sommeren 1994 flyttet A til Herøysundet i X, og hennes advokat, advokat Sidsel Methlie, skrev 11. august 1994 til B at den nye situasjonen medførte at det måtte praktiseres en ordning med helgesamvær fra fredag til søndag. B fremsatte på sin side forslag om samvær hver helg fra fredag til søndag. Dette ble ikke akseptert av A.
På vegne av B tok advokat Bjørn Simonsen 24. november 1994 ut stevning med påstand om at B blir tilkjent daglig omsorg, med samværsrett for A. I tilsvar ved advokat Sidsel Methlie la A ned påstand om daglig omsorg, og at B skulle fradømmes samværsretten, subsidiært at han ble tilkjent samværsrett etter rettens skjønn. Samtidig fremmet hun begjæring om midlertidig avgjørelse om samværsrett. Muntlige forhandlinger om dette spørsmålet ble holdt 27. mars 1995. A la under forhandlingen ned påstand om at B skal nektes samvær inntil det foreligger rettskraftig dom, mens B la ned påstand om frifinnelse.
Sunnhordland herredsrett avsa 27. mars 1995 kjennelse med slik slutning:
"1. Fram til det foreligger rettskraftig dom i sak nr. 9400603 A skal B ha samværsrett med fellesbarna C, f. xx.xx.1982 og D, f. xx.xx.1986
- annenhver helg fra fredags ettermiddag til søndags ettermiddag. Moren bringer barna for overlevering til faren i Skånevik fredag kl. 1700, og faren bringer barna for overlevering til moren i Skånevik søndag kl 1700. Første samvær finner sted 7. - 9. mai 1995.
- Samvær tre uker i sommerferien. Tidspunktet for sommerferien fastsettes av B dersom han gir beskjed til A innen 15. mai 1995.
Viss han ikke har gitt beskjed innen denne frist, velger A ferietidspunkt.
2. Spørsmål om tilkjenning av saksomkostninger utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken."
Saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten fremgår av kjennelsen.
A har påkjært herredsrettens kjennelse for så vidt gjelder slutningen pkt. 1. Hun har vist til Barne- og familiedepartementets avgjørelse om at hun skal ha daglig omsorg, mens B skal ha utvidet samværsrett. Da dette vedtaket ble truffet, bodde partene i nærheten av hverandre, men i august 1994 flyttet A til Herøysundet. Dette innebar at det ble nødvendig å endre samværsordningen, uten at partene ble enige.
I kjæremålserklæringen anføres videre:
"Da spørsmålene om daglig omsorg og samværsrett ble behandlet av fylkesmannen og senere av Barne- og familiedepartementet, kom partenes datter D med uttalelser etter samværet hos far som tydet på at D hadde vært utsatt for seksuelle overgrep fra far. Mors bekymring om dette ble meddelt sosialkontoret som bl.a. var bedt om å gi uttalelse i forbindelse med fylkesmannen og departementets behandling av saken.
Sosialkontoret og Barnevernstjenesten foretok seg ikke noe med hensyn til mors bekymring for D, men spørsmålet ble tatt opp i forbindelse med departementets behandling av saken.
Det ble ikke inngitt formell anmeldelse mot kjæremotparten, hverken av mor eller barnevernstjenesten.
Etter at den kjærende part flyttet med barna til Herøysundet, har det kommet frem opplysninger fra D som styrker den kjærende parts mistanke om seksuelle overgrep.
I forbindelse med et TV program om incest, som D så på, kom det frem uttalelser som har vakt stor bekymring hos den kjærende part. Etter TV programmet har også D tegnet en tegning som den kjærende part har overlevert til Barnevernstjenesten i X.
Den kjærende part har inngitt anmeldelse mot kjæremotparten til X lensmannskontor. Etter det undertegnede har fått opplyst er saken sendt derifra og videre til Haugesund Politikammer. Haugesund Politikammer har ikke foretatt seg noe med anmeldelsen, hverken med hensyn til avhør av barna eller avhør av kjæremotparten.
Barnene er henvist til Barne- og ungdomspsykiatriske klinikk på Stord. Både barna og den kjærende part har vært til samtaler der flere ganger, men utredningen er ennå ikke kommet så langt at man kan vente en uttalelse derifra.
Den kjærende part har tatt opp spørsmålet om samvær med Barnevernstjenesten i X kommune.
Barnevernstjenesten har oppfordret den kjærende part til ikke å sende barna til kjæremotparten før saken var ferdig etterforsket. Dette fremgår også av uttalelse fra X Barneverntjeneste som er sendt retten 24. februar d.å..
Den kjærende part vil hevde at det er feil når Sunnhordland herredsrett har lagt til grunn at mistanke om incest ikke er tilstrekkelig grunn til å avskjære samvær mellom kjæremotparten og barna.
Den kjærende part mener dette ikke er riktig og vil vise til avgjørelse referert i Rt-1994-940.
Den kjærende part vil hevde at det er feil når retten har lagt til grunn at de grunner som ligger til grunn for mistanken om incest overfor D ikke er vesentlig forskjellig fra det som ble påberopt da omsorgsspørsmålet ble behandlet av departementet.
Etter departementets behandling i saken har D ved flere anledninger gitt uttrykk for at den kjærende part ikke "beskytter" henne slik hun burde. Som nevnt ovenfor har videre D laget en tegning som den kjærende part mener har betydning i saken.
Tegningen vil selvsagt være et bevis i forbindelse med anmeldelsen mot kjæremotparten, men den kjærende part vil, om det lar seg gjøre, fremlegge originalen for Gulating lagmannsrett ved behandlingen av kjæremålet."
I kjæremålserklæringen er det begjært muntlige forhandlinger, og også at kjæremålet gis oppsettende virkning.
A har lagt ned slik påstand:
"1. Inntil rettskraftig dom foreligger nektes B samvær med fellesbarna C og D.
2. A/det offentlige tilkjennes saksomkostninger i forbindelse med kjæremålet."
B har påstått herredsrettens kjennelse stadfestet. For øvrig vises det til at det foreligger avgjørelse om felles foreldreansvar og utvidet samværsrett. Denne er imidlertid direkte sabotert av A, som uten forvarsel tok barna med seg til Herøysundet i august 1994. Etter dette har kjæremotparten bare sett barna ved to anledninger. Etter B' mening er denne opptreden helt uakseptabel, sett på bakgrunn av de rettighetene han har, og de forpliktelsene A har som mor.
Det foreligger for øvrig svært omfattende behandling på forhånd både gjennom tidligere rettssak og gjennom fylkesmannen og departementet. Under hele behandlingen har det vært forutsatt at uansett hvem som fikk daglig omsorg, skulle den andre ha omfattende samværsrett. Det har også vært alminnelig samvær mellom barna og den som ikke har hatt omsorgen.
Videre anføres:
"Etter at den kjærende part uten noen forvarsel flyttet til Herøysundet, skal så saken plutselig ha blitt stilt i et annet lys. Vedkommende som nå har behandlingen gjennom X kommune har ikke hatt befatning med partene på forhånd og saken er således helt ny for henne. Samtidig har kjæremotpartens mulighet til innsyn og kontakt totalt blitt avskåret gjennom denne behandlingsform.
Det vises imidlertid til saken hvor det foreligger klare uttalelser fra Tysvær som gir en helt annen innstilling både med hensyn til omsorg og samvær enn det som fremkommer fra
X kommune.
Dersom det eventuelt skal være muntlig forhandling ved dette kjæremål, tas det således forbehold om at det eventuelt og må innkalles sakkyndige fra Tysvær kommune som har arbeidet med denne saken over mye lengre tid enn det vitnet som er oppgitt fra den kjærende part.
De som har arbeidet med saken i Tysvær kommune, er Hildur Østhus og Marit Bråthen.
Når det gjelder de påstander som er fremsatt mot kjæremotparten, var grunnlaget for disse oppe i forbindelse med den muntlige forhandling som skjedde overfor Sunnhordland herredsrett. Essensen og innholdet i det påståtte grunnlag sammenholdt med tidligere erfaringer fra den kjærende part skulle være tilfredsstillende belyst gjennom at Sunnhordland herredsrett helt har satt til side disse påstander."
B har for øvrig vist til herredsrettens begrunnelse. Det er gjort gjeldende at det ikke foreligger grunnlag for å gi kjæremålet oppsettende virkning.
B har lagt ned slik påstand:
"1. Herredsrettens kjennelse datert 27. mars 1995 stadfestes.
2. B tilkjennes saksomkostninger i forbindelse med kjæremålet."
Lagmannsretten bemerker:
Den kjærende part har satt fram begjæring om at kjæremålet gis oppsettende virkning. Det synes noe uklart hva som ville bli den rettslige situasjonen dersom begjæringen ble imøtekommet. Det foreligger tidligere avgjørelse av departementet om hvordan samværsretten skal utøves, samtidig som disse bestemmelsene reelt sett er noe endret ved avtale. Lagmannsretten antar eventuell oppsettende virkning ville måtte ha som konsekvens at tidligere, etablert tilstand blir opprettholdt. I og med lagmannsrettens kjennelse vil imidlertid spørsmålet om oppsettende virkning være uten betydning.
A har videre fremsatt begjæring om at kjæremålet blir avgjort etter muntlig forhandling. Lagmannsretten finner ikke tilstrekkelig grunn til å ta denne begjæringen til følge. Det er lovens forutsetning at kjæremål normalt avgjøres uten muntlig forhandling, jfr. tvistemålsloven §403 første ledd. Slik lagmannsretten ser det, foreligger det ikke i tilstrekkelig grad slike særlige grunner som nevnt i §403 tredje ledd. I tillegg ville muntlige forhandlinger i betydelig grad forsinke avgjørelsen, noe som igjen ville måtte innvirke på hovedsaken. Det sentrale synes å være at denne kommer til behandling så raskt som mulig, og lagmannsretten antar at herredsretten vil kunne behandle den innen rimelig tid.
Når det gjelder realiteten, er lagmannsretten kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse. Som herredsretten har vist til, har barna etter barneloven §44 rett til samvær med begge foreldrene, og det er ikke påvist noe som taler mot at de skal ha det. Selv om konflikten fremtrer som en konflikt mellom foreldrene, må avgjørelsen rette seg etter det som er barnas beste.
Det som særlig er trukket fram som grunnlag for at B ikke bør ha samværsrett, er mistanke om incest. Dette er vurdert av herredsretten, og lagmannsretten kan ikke se at det er kommet fram omstendigheter som tilsier at lagmannsretten bør vurdere spørsmålet på en annen måte. Klar og begrunnet mistanke om incest kan riktig nok være tilstrekkelig grunn til å avskjære samvær, jfr. Rt-1994-940. Ikke enhver antydning om, eller anmeldelse for, incest kan imidlertid få som konsekvens at retten til samvær nektes. I dette tilfellet er det ikke trukket fram noe som i vesentlig grad kan støtte anklagene, og lagmannsretten viser til herredsrettens begrunnelse. Heller ikke uttalelsen fra Barneverntjenesten i X, som den kjærende part har vist til, indikerer i seg selv noe slikt. For øvrig var herredsretten kjent også med denne uttalelsen. - En annen sak er at konflikten mellom foreldrene åpenbart er en stor belastning for barna, og at det av hensyn til dem er viktig å få etablert en samværsordning som skaper så få gnisninger som mulig.
Den kjærende part har vist til tegninger som skal være oversendt politiet i forbindelse med anmeldelse. Det fremgår av kjæremålet at politiet i hvert fall foreløpig ikke har satt i gang noen undersøkelser i anledning saken, og lagmannsretten finner ikke å kunne legge avgjørende vekt på dette.
Lagmannsretten er enig i omfanget av den samværsretten som herredsretten har fastsatt. Etter dette blir herredsrettens kjennelse å stadfeste. Det bemerkes i tilknytning til dette at det er en åpenbar feil når det i slutningen pkt. 1 er sagt at første samvær skal finne sted 7.- 9. mai 1995. Det fremgår av slutningen og premissene, lest i sammenheng, at samvær skal utøves fra fredag til søndag, og at første samværsdag er 5. mai 1995. For senere samvær får dette ingen betydning, og lagmannsretten finner at feilen er så åpenbar at det ikke er nødvendig å utforme ny konklusjon.
Kjæremålet har ikke ført fram. Lagmannsretten finner imidlertid at også saksomkostningsavgjørelsen for lagmannsretten bør utstå til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jfr. tvistemålsloven §179.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.
2. Saksomkostningsavgjørelsen utstår i medhold av tvistemålsloven §179 til den dom eller kjennelse som avslutter saken.