LG-1995-95
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-07-03 |
| Publisert: | LG-1995-00095 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sunnfjord herredsrett Nr. 92-00011 - Gulating lagmannsrett LG-1995-00095. Gjenopptakelsessak. Anket til Høyesterett, lagmannsrettens kjennelse stadfestes, se HR-1995-00630K . |
| Parter: | BEGJÆRENDE PART: A. MOTPART: Førde Båtklubb v/eventuell prosessfullmektig: Advokat Kjeld B. Horn, Oslo. |
| Forfatter: | Lagdommer Vestrheim, Førstelagmann Foss, Lagdommer Skaar |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §407, §408, §410, Domstolloven (1915) §200, §202, §157, §183, §184, §185, §186, §187, §188, §189, §190, §409, §412, §97, Tvistemålsloven (1915) |
Kjennelsen gjelder foreløpig prøving og behandling av gjenopptakelsesbegjæring, jfr. tvistemålsloven §412.
I sak anlagt av Førde Båtklubb mot A med krav om betaling av dagleie for bruk av båtplass i foreningens anlegg etter at A var blitt ekskludert som medlem, avsa Sunnfjord herredsrett 20. juni 1992 dom med slik domsslutning:
"1. A betaler til Førde Båtklubb kr 23 340,00 - kronertjuetretusentrehundreogførti 00/100 - med tillegg av lovlig rente fra 18. mai 1991 til betaling skjer - innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.
2. A betaler Førde Båtklubbs omkostninger med saken stor kr 15 411,50 - kronerfemtentusenfirehundreogelleve 50/100 - innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse."
Ved beslutning av 21. juli 1992 avslo herredsretten å ta til følge en begjæring fra A, fremsatt i prosesskriv av 20. s.m., om rettelser i dommen.
A påanket herredsrettens dom til Gulating lagmannsrett, som 22. desember 1993 avsa enstemmig dom med slik domsslutning:
"1. Sunnfjord herredsretts dom av 20. juni 1992 stadfestes.
2. Innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse betaler A til Førde Båtklubbs saksomkostninger for lagmannsretten med kr 12690,- - kronertolvtusensekshundreognitti -."
Ifølge dommen gjorde A for lagmannsretten bl.a. gjeldende at medlemmer av en båtforening har rettslig interesse i å få prøvet eksklusjonsvedtak for domstolene, idet båtplasser representerer betydelige verdier for medlemmene. A viste i denne forbindelse til Rt-1986-308. Han gjorde videre gjeldende at det ville innebære tap av rettslig interesse og av adgangen til rettslig prøvelse av eksklusjonsvedtaket, dersom han flyttet sine båter fra de havneplasser som han disponerte. Når han således var berettiget til å la sine båter ligge i båthavnen for derved ikke å tape sin rettslige interesse i å få prøvet eksklusjonsvedtakets gyldighet, måtte han i denne perioden betraktes som medlem. Som medlem ville han være eier av sin båtplass, og han måtte derfor - i forannevnte periode - kunne benytte seg av båtklubbens anlegg på medlemsbetingelser mot å betale medlemsavgift, havneavgift og økonomisk kompensasjon for unnlatt dugnadsinnsats. A gjorde samtidig bl.a. gjeldende innsigelser mot størrelsen av dagleien, som var kr 30,-.
Lagmannsretten uttalte i domspremissene bl.a.:
"Med utgangspunkt i Førde Båtklubbs lover finner lagmannsretten ikke grunnlag for at klubbens medlemmer står som eiere av sine respektive båtplasser. Det engangstilskudd som betales ved medlemsskap må, i tillegg til medlemsavgiften, nærmest sees som betaling for leieretten til en båtplass med tilhørende faciliteter.
Når leieretten opphører, enten ved utmeldelse av båtklubben eller, som i nærværende tilfelle, ved eksklusjon, opphører alle medlemsrettigheter, herunder retten til leie av båtplassen, og den ekskluderte må anses som et ikke-medlem.
Når A i denne situasjonen, som ekskludert og altså som et ikke-medlem i båtklubben, valgte å la sine båter fortsatt ligge i båtklubbens anlegg og nyte godt av anleggets tjenester, må han være forberedt på å betale for denne bruken etter vanlige vederlagsregler, dersom slikt vederlag blir krevet."
I domspremissene er det ellers m.a. gitt uttrykk for at As rettslige interesse i å få domstolsprøvet eksklusjonsvedtaket, jfr. Rt-1986-308, ikke ville ha bortfalt om A hadde etterkommet båtklubbens pålegg om å fjerne sine båter fra klubbens anlegg. Lagmannsretten fant videre ikke at det avkrevde vederlaget fremsto som en reaksjon av pønal art. Retten fant det ikke nødvendig å ta stilling til om dagleiekravet hvilte på et sedvanerettslig grunnlag. Lagmannsretten la til grunn at dagleien var beregnet på grunnlag av de investeringskostnader båtklubben hadde hatt ved byggingen av båtanlegget, og lagmannsretten fant ikke at dagleien kunne anses for å være urimelig.
Ved oversendelse pr. telefax 12. januar 1994 fremsatte A begjæring om rettelse av lagmannsrettens domsgrunner, idet han krevde at retten skulle fremkomme med henvisninger til de bestemmelser i båtklubbens regelverk som lagmannsretten bygget sin avgjørelse på.
I brev av 10. februar 1994 til A meddelte lagmannsretten at det som var begjært rettet, ble ansett å falle utenfor rettingsadgangen etter tvistemålsloven §157. I brevet ble det samtidig nevnt at eventuelle mangelfulle domsgrunner kan påberopes som ankegrunn. A fastholdt sin begjæring om rettelse. Lagmannsretten avsa 14. april 1994 enstemmig beslutning med slik slutning:
"As begjæring om retting av lagmannsrettens dom av 22. desember 1993 i sak nr. 92-1057 A tas ikke til følge."
I nevnte beslutning siterte lagmannsretten det første av de tre avsnitt som er gjengitt foran i denne kjennelse, og lagmannsretten uttalte deretter:
"Når lagmannsretten i det siterte har tatt "utgangspunkt" i båtklubbens lover, har det sin bakgrunn i at det forhold det siterte avsnitt omhandler ikke direkte fremgår av båtklubbens lover, men beror på den forståelse og tolkning av disse lagmannsretten har lagt til grunn, bl.a. på bakgrunn av forklaringen til båtklubbens styreformann om hvorledes reglene blir praktisert. Dette skulle med rimelig klarhet fremgå av lagmannsrettens bemerkninger i dommen."
Lagmannsrettens dom av 22. desember 1993 ble ikke påanket. A fremsatte imidlertid i skriv innkommet 22. august 1994 ved Gulating lagmannsrett, begjæring om gjenopptakelse av saken. Det ble vist til tvistemålsloven §407 nr. 2, jfr. nr. 6, og gjort gjeldende at foreningens styreformann hadde forklart seg falsk for retten. Som bevis ble i denne forbindelse påberopt en skriftlig erklæring, oppsatt av A og undertegnet av et nytt vitne. Det ble videre opplyst at det påberopte tilfellet av falsk forklaring hadde vært politianmeldt og at såvel statsadvokaten som riksadvokaten hadde opprettholdt politiets henleggelsesbeslutning.
Lagmannsretten forela gjenopptakelsesbegjæringen for Førde Båtklubb v/advokat Kjeld B. Horn, som prinsipalt påsto at begjæringen skulle avvises, subsidiært forkastes, og at foreningen i begge tilfeller skulle tilkjennes saksomkostninger.
Lagmannsretten avsa deretter 28. september 1994 enstemmig kjennelse med slik slutning:
"1. Krav om gjenopptaking av sak 92-01057 i Gulating lagmannsrett vert avvist.
2. A betalar innen 2 - to - veker frå tilseing av denne orskurd, til Førde Båtklubb kr 1500,- - kronerfemtenhundre 00/100 - i sakskostnader."
Av kjennelsens premisser fremgår bl.a. at lagmannsretten fant at begjæringen måtte avvises, idet den ikke var undertegnet eller medundertegnet av advokat, jfr. tvistemålsloven §409 annet ledd. Lagmannsretten fant ikke grunn til å gi A anledning til rettelse, jfr. tvistemålsloven §97, idet lagmannsretten samtidig viste til at begjæringen var inngitt ca en halv måned etter utløpet av tre-månedersfristen i tvistemålsloven §408.
I skriv datert 9. januar 1995, innkommet ved lagmannsretten 11. s.m., fremsatte A ny begjæring om gjenopptakelse av saken avgjort ved lagmannsrettens dom av 22. desember 1993. Nærværende kjennelse gjelder sistnevnte begjæring. Begjæringen er medundertegnet av advokat, jfr. tvistemålsloven §409 annet ledd.
A har i begjæringen av 9. januar 1995 i det vesentlige anført:
Lagmannsrettens avvisning 28. september 1994 av den første gjenopptakelsesbegjæringen fremstår som en rettsfornektelse, ettersom det kunne ha vært gitt oppreisning.
Det begjæres nå gjenopptakelse under henvisning til tvistemålsloven §407 første ledd nr. 1 og nr. 5. Begjæringen er rettidig fremsatt, idet det har tatt forholdsvis lang tid å fatte omfanget av den sterkt klanderverdige saksbehandlingen under ankeforhandlingen, jfr. domstolloven §200 og §202. Advokatkonferanse om saken i desember 1994 er avgjørende for den nye begjæringen, og tremånedersfristen har derfor sitt utgangspunkt i konferansen, jfr. Rt-1955-824.
I forhold til tvistemålsloven §407 nr. 1 er det på nytt anført at båtklubbens styreformann har gitt falsk forklaring for retten. Som en annen hovedanførsel er det videre bl.a. gjort gjeldende at det, ut fra de bevis eller omstendigheter som kunne påberopes for lagmannsretten, ikke kan legges til grunn at båtklubben har eiendomsretten til båtplassene i havneanlegget. A har videre anført at båtklubben tidligere har erkjent at han har kjøpt - og dermed ervervet eiendomsrett til - sine båtplasser. Anførsler fra båtklubben må forstås slik at det foreligger en prosessuell preklusjon av grunnlaget for båtklubbens krav. A har i denne forbindelse vist til tvistemålsloven §184 første ledd og videre anført at dette er forhold som lagmannsrettens dommere skal kjenne til. Når retten likevel har tillatt "den form for nye omstendigheter" som båtklubben "selv tidligere har sagt ikke foreligger, er dette i strid med" domstolloven §200. Det er i samme forbindelse vist til tvistemålsloven §183, §184, §185, §186, §187, §188, §189 og §190, og det er bl.a. uttalt at det ikke foreligger noen samvittighetsfull prøvelse av bevis, slik §183 krever. Førde Båtklubb må fremstå som et sameie slik som alle andre båtklubber med havneanlegg/økonomisk verdi, og også dette viser at lagmannsretten på et utilbørlig grunnlag har akseptert bevis som retten åpenbart må vite at er falsk. - Den omstendighet at søksmålet er slik begrunnet at lagmannsrettens formann under ankeforhandlingen lo av grunnlaget, jfr. domstolloven §202, bør også tilkjennegi at båtklubben er ute etter noe annet enn et rettmessig krav.
I tillegg til at lagdommerne har gjort seg skyldig i forsømmelige eller andre utilbørlige forhold under rettergangen, må det også fremstå som rimelig at ankemotpartens prosessfullmektig har gjort seg skyldig i tilsvarende forhold, jfr. domstolloven §200 og §202. Det er i denne forbindelse anført at den påståtte falske forklaring først fremkom etter at lagmannsretten hadde ledd av "herredsrettens sedvanegrunnlag for dom, noe som i realiteten betydde at saken var tapt for ankemotparten", hvilket prosessfullmektigen umiddelbart forsto. Det må også forutsettes at prosessfullmektigen på forhånd visste hvilke rammer saken hadde, og det bør fremstå som rimelig klart at det forelå et råd fra ham "om hva partsrepresentanten for Førde Båtklubb måtte forklare i et forsøk på å vinne saken."
I forhold til tvistemålsloven §407 nr. 5 er det særlig vist til Rt-1986-308 og anført at det - ifølge nevnte avgjørelse - nettopp er tap av egen båtplass som representerer den rettslige interesse og som gir adgang til å prøve en slik sak for retten.
Det er i begjæringen nedlagt slik påstand:
"1. Saken gjenopptas.
2. A tilkjennes sakens kostnader for denne begjæring med kr 17850,-."
Lagmannsretten er kommet til at begjæringen ikke fører frem.
A har begrunnet gjenopptakelsesbegjæringen med forhold som etter hans mening går inn under tvistemålsloven §407 første ledd. Etter §407 annet ledd første punktum kan gjenopptakelse etter §407 bare kreves av den part som gjenopptakelsesgrunnen har vært til skade for. Etter §407 annet ledd annet punktum må parten gjøre det sannsynlig at han ikke har kjent til vedkommende omstendighet og hatt adgang til å gjøre den gjeldende under behandlingen av saken i samme instans eller gjennom anke eller kjæremål, og at han uten egen skyld er forblitt ukjent med vedkommende omstendighet eller blitt hindret fra å gjøre den gjeldende.
Lagmannsretten forstår §407 annet ledd slik at det ikke er grunnlag for gjenopptakelse, dersom parten kunne ha gjort det aktuelle forholdet gjeldende i saken eller ved ordinært rettsmiddel og har unnlatt dette. Lagmannsretten antar videre at gjenopptakelse vil være utelukket dersom parten, da han kunne ha brukt ordinært rettsmiddel, hadde kunnskap om forholdet og mulighet for å skaffe det nødvendige bevismessige grunnlag. Retten antar samtidig at gjenopptakelse er utelukket, dersom parten kan bebreides for at han ikke foretok undersøkelser tidligere og eventuelt fant frem aktuelle bevis. Lagmannsretten forstår videre bestemmelsen slik parten må sannsynliggjøre at det ikke foreligger forhold som etter §407 annet ledd, annet punktum utelukker gjenopptakelse. Det vises i denne forbindelse til Schei, Tvistemålsloven, II, 375 med henvisninger.
Gjenopptakelsesbegjæringen av januar 1995 er begrunnet med forhold som kan beskrives i fire hovedgrupper: Påstått falsk vitneforklaring, motpartens prosessfulmektigs forhold i tilknytning til ankesaken, den dømmende retts saksbehandling, bevisbedømmelse og rettsanvendelse, samt betydningen av kjennelsen inntatt i Rt-1986-308.
Vedrørende de enkelte påberopte forhold bemerkes:
Anførselen om falsk vitneforklaring ble gjort gjeldende av A i den første gjenopptakelsesbegjæringen, som ble avvist ved lagmannsrettens rettskraftige kjennelse av 28. september 1994. Lagmannsretten kan ikke se at det nå er påberopt eller foreligger nye forhold som gjør at anførselen om påstått falsk forklaring igjen kan påberopes som selvstendig grunnlag for en begjæring om gjenopptakelse av saken etter tvistemålsloven §407 nr. 3.
Den angivelig falske forklaringen inngår i grunnlaget for gjenopptakelsesbegjæringen også hva angår påstått utilbørlig forhold fra motpartens prosessfullmektigs side, jfr. tvistemålsloven §407 nr. 2. Etter lagmannsrettens vurdering er den eventuelle tilknytningen mellom den påståtte falske forklaringen og prosessfullmektigens forhold av en slik art at A selv, ut fra sitt kjennskap til sakskomplekset, må ha hatt kunnskap om forholdet før utløpet av 3-månedersfristen etter tvistemålsloven §408, slik denne er omtalt i avvisningskjennelsen av 28. september 1994. Lagmannsretten finner således ikke å kunne legge til grunn at den "Advokatkonferanse om saken i desember 1994" som A har vist til, men for øvrig ikke fremkommet med nærmere opplysninger om eller bevis for, jfr. tvistemålsloven §410 nr. 5, kan være utgangspunkt for fristen etter §408. Lagmannsretten er etter dette kommet til at gjenopptakelsesbegjæringen heller ikke er rettidig inngitt hva angår den grunn som er påberopt i forhold til tvistemålsloven §407 nr. 2.
På tilsvarende måte vurderer lagmannsretten det av A påberopte grunnlag etter §407 nr. 1 så langt den dømmende retts behandling og vurdering gjelder den angivelig falske forklaringen. I den grad begjæringen for øvrig skal forstå å være begrunnet med at den dømmende retts saksbehandling, bevisbedømmelse eller rettsanvendelse er slik at det foreligger forhold som går inn under tvistemålsloven §407 nr. 1, legger lagmannsretten til grunn at eventuelle forhold som nevnt har vært kjent for A før ankefristens utløp og at han da har hatt anledning til å gjøre det eller de aktuelle forhold gjeldende gjennom anke.
A har for lagmannsretten ikke sannsynliggjort at det ikke foreligger forhold som etter §407 annet ledd utelukker gjenopptakelse.
Avgjørelsen i Rt-1986-308 kan etter lagmannsrettens vurdering, ikke begrunne gjenopptakelse etter tvistemålsloven §407 nr. 5 av tvisten mellom A og Førde Båtklubb, idet 1986-avgjørelsen gjelder en tvist mellom andre parter og således ikke rettskraftig har avgjort det krav eller rettsforhold som omhandles i den dom som A begjærer gjenopptatt. Selv om det for så vidt er unødvendig, nevnes igjen at A også i anledning lagmannsrettens dom av 22. desember 1993 viste til Rt-1986-308.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at gjenopptakelsesbegjæringen blir å forkaste, idet ingen av de påberopte grunnlag er funnet å kunne føre frem.
Selv om det for så vidt ikke anses nødvendig, finner lagmannsretten etter omstendighetene å burde tilføye følgende:
Et sentralt moment i gjenopptakelsesbegjæringen av januar 1995 synes å være samme forhold som står sentralt i begjæringen inngitt i august 1994, nemlig at A mener det bør fremgå av bevisførselen at han har vært "eier" av de båtplasser han disponerte i foreningens anlegg, og at foreningen derfor ikke kan gis medhold i sitt krav mot ham. Til nærmere begrunnelse av begjæringene er det bl.a. påstått at et vitne har gitt falsk rettslig forklaring. Dette er særlig fremhevet i 1994-begjæringen. I 1995-begjæringen er det spesielt fremhevet at dommere og motpartens prosessfullmektig skal ha gjort seg skyldig i forsømmelige og straffbare forhold. Det kan synes som om As gjentatte begjæringer om rettelse og gjenopptakelse kan ha sin bakgrunn i at A bedømmer bevisene i saken på en vesentlig annen måte enn den dømmende rett har gjort. Det kan således synes som om A særlig legger stor vekt på bl.a. begrepsbruk i båtklubbens vedtekter samt på enkeltformuleringer i prosesskriv m.v., mens den dømmende rett synes å ha foretatt en bredere bevisvurdering hvorunder båtklubbens "lover" er fortolket bl.a. på bakgrunn av styreformannens rettslige forklaring om hvorledes reglene blir praktisert, jfr. for så vidt det som foran er sitert fra premissene i lagmannsrettens beslutning av 14. april 1994.
Ut fra det grunnlag lagmannsretten foran har avgjort den nå foreliggende gjenopptakelsesbegjæring på, har lagmannsretten for så vidt ikke hatt foranledning til å ta prejudisiell stilling til om det kan foreligge noe straffbart forhold som nevnt i tvistemålsloven §407 nr. 1, nr. 2 eller nr. 3. Lagmannsretten finner likevel å burde tilføye at den ved sin behandling og vurdering av gjenopptakelsesbegjæringen ikke har funnet grunnlag for å anta at dommere eller prosessfullmektig har gjort seg skyldig i straffbar handling med hensyn til saken, jfr. tvistemålsloven §407 henholdsvis nr. 1 og nr. 2. Lagmannsretten bemerker videre at det heller ikke kan ses å være bevist eller sannsynliggjort at det er avgitt vitneforklaring med forsettlig uriktig innhold, jfr. tvistemålsloven §407 nr. 3.
Vedrørende gjenopptakelsesbegjæringens innhold bemerker lagmannsretten at det av påstanden også skulle ha fremgått hvilken påstand som aktes nedlagt i forhold til den tidligere dommen, f.eks. om A påstår seg frifunnet og tilkjent saksomkostninger, jfr. tvistemålsloven §410 nr. 4. Hensett til utfallet av lagmannsrettens foranstående prøving og behandling av gjenopptakelsesbegjæringen, har retten ikke funnet grunn til å sette frist etter tvistemålsloven §97 for eventuell rettelse av begjæringen.
Lagmannsretten har heller ikke funnet grunn til å forelegge begjæringen for båtklubben. Spørsmålet om eventuell tilkjennelse av saksomkostninger er etter dette ikke aktuelt.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Gjenopptakelsesbegjæringen forkastes.