LG-1996-1710

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1997-10-17
Publisert:	LG-1996-01710
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Bergen byrett Nr. 95-00600 A/01 - Gulating lagmannsrett LG-1996-01710 A. Anke til Høyesterett henvist til behandling, deretter hevet etter forlik mellom partene; HR-1999-00037C .
Parter:	Ankende part: Storebrand Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Gulestøl) Ankemotpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Thomas Meinich)
Forfatter:	Lagdommer Romarheim Lagdommer Rasmussen Lagdommer Lassen
Lovhenvisninger:	Bilansvarslova (1961) §4, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §86, Skadeserstatningsloven (1969) §3-2

I sak som gjelder krav om erstatning for personskade etter trafikkuhell, som A fremmet mot Storebrand Skadeforsikring AS, avsa Bergen byrett dom den 28. august 1996 med domsslutning:

"1. Uni Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale menerstatning til A med kr 178000,- - kroneretthundreogsyttiåttetusen 00/100.

2. Uni Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale erstatning til A for påførte ekstrautgifter med kr 12276,50 - kronertolvtusentohundreogsyttiseks 50/100.

3. Uni Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale erstatning til A for lidt inntektstap med kr 135000,- - kroneretthundreogtrettifemtusen 00/100 med tillegg av 12 - tolv % rente fra 1.9.1996.

4. Uni Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale erstatning til A for tap i fremtidig erverv med kr 1300000,- - kronerenmilliontrehundretusen 00/100.

5. Uni Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale erstatning til A for fremtidige utgifter til husarbeid med kr 300000,- - kronertrehundretusen 00/100.

6. Uni Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale utgifter til juridisk bistand før saksanlegg med kr 18000,- - kronerattentusen 00/100.

7. Uni Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale erstatning til A for utgifter til fremtidig behandling med kr 75000,- - kronersyttifemtusen 00/100.

8. Uni Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale saksomkostninger til saksøker med kr 164962,50 -etthundreogfireogsekstitusennihundreogsekstito 50/100.

9. Uni Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale de omkostninger retten har til de rettsoppnevnte sakkyndige."

Uni Storebrand Skadeforsikring AS har den 3. september 1996 anket byrettens dom til lagmannsretten. Etter skriftlig ankeforberedelse ble ankeforhandling holdt i Bergen den 7., 8., 9. og 10. oktober 1997. Det ble dokumentert og gitt forklaringer som vist i rettsboken.

Professor Ulrik Fredrik Malt var innkalt til å møte som sakkyndig den 8. oktober 1997. Han opplyste på innkallingen at han ikke kunne møte den dagen. Dette ble forelagt prosessfullmektigene, og ankemotparten foreslo i prosesskrift av 17. september 1997 alternativ møtedag. Prosesskriftet ble sendt fra retten ved brev til begge parter den 19. september 1997 hvor det i avsnitt 2 ble opplyst: "Jeg forutsetter at partene selv besørger nødvendige avtaler med vitner og sakkyndige som ønskes hørt".

Det viste seg at professor Malt ikke ble varslet om endret møtetid i lagmannsretten, enda partene la frem felles forslag til plan for avhør m.v. den 3. oktober 1997. Den sakkyndige møtte ikke, og etter enighet mellom partene ble han avhørt ved telefonavhør den 9. oktober 1997. Lagmannsretten fant det ikke betenkelig med slikt avhør idet Malt ikke hadde foretatt ny undersøkelse eller gitt ny erklæring for lagmannsretten.

Om sakens bakgrunn og de anførsler som partene hadde for byretten, vises til byrettens dom. Saken står i det vesentlige for lagmannsretten som den sto for byretten.

Storebrand Skadeforsikring AS har for lagmannsretten i det vesentlige anført at byretten har gjort seg skyldig i feil både ved rettsanvendelse og ved anvendelse av bevisbyrderegler. Det anføres at dommeren brukte egen spesialkunnskap uten at det hadde vært fremme under hovedforhandlingen.

Hovedregelen er at skadelidte har bevisbyrden for alle erstatningsvilkår. Dette er særlig aktuelt i en så uklar sak som denne, hvor det også er uenighet mellom de sakkyndige. I denne forbindelse vises til at A har ført egen teknisk sakkyndig som har kommet til andre tall enn den rettsoppnevnte sakkyndige, uten at man har fått klargjort hva han har bygget på.

Det er enighet om hvilken fart trucken holdt da den kjørte på As bil, men man er uenige om varigheten av kollisjonsøyeblikket. Det er avgjørende for aksellerasjonen. Ved denne vurdering er det farlig å bygge på matematikk alene, idet man vet at kreftene ikke kan tilsvare en hastighet på over 100 km/t. Man må heller legge seg på liten aksellerasjon idet trucken ikke traff rett på bilen og det var deformasjon. Dette tilsier lengre kollisjonsfase og mindre aksellerasjon.

Usikkerheten ved beregninger må sees på bakgrunn av bevisbyrdereglene. Men det ligger ikke i dette at man hevder at A ble utsatt for så små G-krefter at man kan utelukke varig skade. Kreftene hun ble utsatt for, var allikevel beskjedne. Den rettsoppnevnte sakkyndige regnet ut G-kreftene til 3,1, som er i nedre område for hva som kan påføre skade.

Medisinske vurderinger gir ikke mer veiledning. A har ført sin behandlende lege som vitne for at hun er påført varige skader ved kollisjonen. Men som hennes behandlende lege er han ikke objektiv, og han har ikke faglig relevant bakgrunn og erfaring for å kunne gi en sakkyndig vurdering.

A har ført annen sakkyndig for å vise at hun er påført varige skader. Men han har summert invaliditetsgrader for organisk skade, kognitiv svikt etc. Det anføres at dette er i strid med de tabeller som gjelder for slik utregning. Disse undersøkelser bygger dessuten på undersøkelser fra 1993. Nyere undersøkelser gir ikke tegn på skader.

Mot disse vurderinger setter Storebrand vurderingene fra de rettsoppnevnte sakkyndige, som ikke har funnet tegn på invaliditet etter ulykken i grad som skal kunne gi krav på erstatning. Viktigste vurdering er gitt av professor Malt, som fant tegn på invaliditet på 5%, ihvertfall ikke over 15%. Han var enig i større uførhet på grunn av psykosomatiske plager, men han så disse i sammenheng med hennes forhistorie.

Den medisinske utvikling hos A samsvarer med slik antagelse, idet hun ble bedre utpå sommeren etter ulykken, slik man skulle vente etter nakkeslengskade. Deretter kom det en dramatisk utvikling som ikke er typisk for slike skader. Så fikk man igjen en bedring fra medio 1992 til medio 1994 da man igjen fikk øket antall sykemeldinger og delvis uførhet.

A har ikke påvist røntgenfunn som viser fysisk skade. Man står da igjen med kliniske funn av stiv nakke. Ved nakkesleng er det slik at skaden er etablert når den oppstår. Ved variasjoner i funksjonsnivå er det derfor slik at beste funksjonsnivå er uttrykk for grunnskadens omfang. Variasjoner i funksjonsnivået, slik som stiv nakke, er forårsaket av andre forhold.

Hennes behandlende lege uttalte i retten at han ikke hadde vurdert forhistorien hennes. Dette er en alvorlig svikt i grunnlaget for hans vurdering. Mot dette stilles de rettsoppnevnte sakkyndige, som avviser at det totalbilde man står overfor, har organisk grunnlag. Uansett har A her et bevisbyrdeproblem.

Ved den rettslige vurdering av årsaksforholdet må det legges vekt på at sammenfall i tid og foranledning for skade ikke er det samme som nødvendig årsak. Man aksepterer at ulykken i initialfasen var årsak til hennes problemer. Deretter har man hatt en atypisk utvikling. I denne sak har Storebrand vist til alternativ årsaksmodell.

Uansett er det ikke adekvat årsakssammenheng mellom ulykken og skaden som A har utviklet. Man er enig i at forsikringsselskapet som utgangspunkt må ta skadelidte som skadelidte er. Det er imidlertid grunn til å stille spørsmål om ulykken i denne sak må vurderes som mindre vesentlig årsak eller om skadeutvilkingen må ansees som inadekvat, jfr. avgjørelsen i Rt-1997-1. Atter subsidiært anføres at man har å gjøre med samvirkende skadeårsaker.

Forsikringsselskapet aksepterer i utgangspunktet ansvar for de skader som kan føres tilbake til ulykken. Dette erstatningsansvar tilsier ikke utbetalinger utover det som er utbetalt aconto.

Dersom lagmannsretten skulle komme til ansvar utover dette for de skader A nå er påført, er man enig i prinsippene for utregning av menerstatning. For påførte utgifter aksepterer man av prosessøkonomiske grunner byrettens beløp og renter. Hvis det skal gies erstatning utover det, er man enig i at beløpet settes til kr 7000,-. Man mener at det ikke er medisinsk grunnlag for fremtidig behandling, og man avviser krav om dekning for slike utgifter.

Det anføres at det ikke er godtgjort at A er påført ervervstap på grunn av ulykken. Subsidiært aksepteres den utregning som er foretatt i byrettens dom. Dog anføres at man har foretatt egen beregning for 1996 idet hun ikke har hatt slike reiseutgifter som kan føres under denne post. Tapet for 1997 skal dessuten føres som fremtidstap. For beregning av slikt tap vises til at det ikke er godtgjort slike overtidsinntekter som krevet. Dessuten vises til forskjell i pretensjoner for trygdemyndigheter og domstol.

Storebrand mener at krav om "husmortap" ikke er medisinsk begrunnet. Subsidiært anføres at beløpet må settes vesentlig lavere enn det byretten kom til.

Endelig anføres at byretten la til grunn altfor høy sats for skatteulempe. Satsen må beregnes konkret utfra den enkelte skadelidtes økonomi, og selskapet har påvist at hun kan innrette seg slik at skattetapet blir på bare 12%. Skatteulempe skal bare beregnes for fremtidstap.

Storebrand Skadeforsikring AS la ned påstand:

"1. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale erstatning utmålt etter rettens skjønn.

2. Storebrand Skadeforsikring AS tilkjennes saksomkostninger for by- og lagmannsrett."

A har for lagmannsretten i det vesentlige anført at det er enighet om at hun nå er medisinsk invalid med 35% og at hun er ervervsmessig ufør med 40-45%. Det er unødvendig å foreta noen fordeling mellom organisk skade og psykosomatisk skade idet begge skadetyper etter rettspraksis er erstatningsmessig relevante.

Om de medisinsk sakkyndige anføres at vurderingen fra Hunstad som var oppnevnt for byretten, ikke kan legges til grunn idet han bygget på at det kun var små krefter som A ble utsatt for ved kollisjonen. Etter vist video av rekonstruksjon og etter forklaring fra privat sakkyndig Langseth mener hun å ha påvist at hun ble utsatt for meget sterke krefter. Det må legges vekt på truckens tyngde i forhold til As bil, og det må legges vekt på at nakken utsettes for langt større krefter enn andre legemer i bilen.

A anfører at norsk rett i utgangspunktet bygger på en betingelseslære. Hvis hun ikke hadde blitt utsatt for ulykken, hadde hun idag ikke hatt de plager hun nå har. Et annet utgangspunkt er hovedårsakslæren. Ved begge disse vurderinger er regelen at forsikringsselskapet må ta skadelidte som hun er.

Det vises også til avgjørelsen i Rt-1997-1, men det anføres at det er relevante forskjeller mellom den saken og nærværende sak. Skadelidte var i den saken påførte langt alvorligere plager enn A. Engelsen var sakkyndig i begge saker, mens han i den saken var i tvil om årsakssammenheng, hvilket han ikke er i denne sak. I den saken var det liten organisk skade, hvilket er påvist i denne sak, og i den saken var det kun en ordinær kollisjon, hvilket ikke var tilfelle i denne sak.

A bestrider at det har vært utvikling i hennes plager over tid. Hun merket plagene med en gang, og de har siden vært konstante. Det var helt naturlig at hun følte en lette da hun var på ferie, det har intet med grunnplagene å gjøre. Hun viser til en rekke dommer hvor det er gitt erstatning i lignende forhold.

Adekvansvurderingen hevdes å ha sammenheng med årsaksvurderingen. I denne sammenheng har det betydning at trucken hadde en langt større vekt enn personbilen, og at den derfor utløste store krefter da den traff bilen til A. Hun mener at den rettsoppnevnte teknisk sakkyndige Sætervik var altfor bastant i sin konklusjon om de utløste krefter.

Det kan ikke regnes ut nøyaktig hvor store krefter som ble utløst, men man må konkludere med at det var store krefter som dermed utgjorde en stor belastning på nakken til A. Til dette kommer at truckføreren må ansees å ha opptrådt uforsvarlig ved at det var dårlig sikt og ved at han holdt stor fart. Det har betydning for adekvansvurderingen.

Forsikringsselskapet har bevisbyrden når det anfører annen mulig årsakssammenheng. Det kreves vesentlig mer enn 50% sannsynlighet for at retten skal legge slik annen mulighet til grunn. Hun mener at selskapet ikke har lagt frem noen dokumentasjon for slik annen årsaksammenheng utover antagelser fra professor Malt. Dessuten vet man ikke når hun eventuelt ville ha fått slike plager etter det alternative årsaksforløp.

Ved erstatningsutmåling anføres at post for påførte utgifter må økes med kr 7000,-. Ved beregning av lidt ervervstap er det uenighet om overtidsarbeid for 1996. Her er det lagt frem dokumentasjon. Inntektstap i 1997 skal regnes som lidt tap frem til domsavsigelsen. Det er lovens ordning. Ved beregning av fremtidstap skal det legges til grunn en rent matematisk modell basert på tallene for 1997. Hun ser ikke problemer i forhold til pretensjonene for trygdemyndighetene. Det ble gjort for å ikke bli møtt med anførsel om manglende tapsbegrensning.

Hun klarer ikke å utføre vanlig tyngre husarbeid. Derfor er familien nå avhengig av hjemmehjelp, som forutsetter egenandel etter det inntektsnivå familien har. Hun er dessuten avhengig av behandling i fremtiden for å ikke bli verre. Dette må vurderes indiviuelt for henne. Kravet på dekning av advokatutgifter før saken er ikke omtvistet.

I forhold til skatteulempe anføres at engangsutbetaling av større beløp medfører et skattemessig problem. Det skal erstattes i forbindelse med erstatningsoppgjøret. Familien har ikke større gjeld enn hva som er bekvemt, og det kan derfor ikke forutsettes at hun skal bruke erstatning til gjeldsnedbetaling.

Det har påløpt store saksomkostninger. Hun mener at det må sees i sammenheng med at forsikringsselskapet fremsatte et meget dårlig tilbud før behandlingen i byretten. Man brukte dessuten lite tid på erstatningsutmålingen for byretten.

A har lagt ned påstand:

"1. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale menerstatning til A med kr 183.000 - kroneretthundredeogåttitretusen - 00/100.

2. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale erstatning til A for påførte ekstrautgifter med kr 12276,50 - kronertolvtusentohundredeogsøttiseks - 00/100 med tillegg av 12 % rente fra 28.08.96 og kr 7000 med tillegg av 12 % rente fra 10.10.97 til betaling skjer.

3. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale erstatning til A for lidt inntektstap bestemt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 278.000 - kronertohundredeogsøttiåttetusen - 00/100 med tillegg av 12 % rente fra fra 10.10.97 til betaling skjer.

4. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale erstatning til A for tap i fremtidig erverv bestemt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 1300000 - kronerenmilliontrehundredetusen - 00/100.

5. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale erstatning til A for fremtidige utgifter til husarbeid bestemt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 300.000 - kronertrehundredetusen - 00/100.

6. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale utgifter til juridisk bistand før saksanlegg med kr 18.000 - kronerattentusen - 00/100 med tillegg av 12 % rente fra 28.08.96 til betaling skjer.

7. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale erstatning til A for utgifter til fremtidig behandling bestemt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 75.000 - kronersøttifemtusen - 00/100.

8. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale saksomkostninger til A for byretten og lagmannsretten."

Lagmannsretten bemerker at A under hennes prosedyre anførte at truckføreren utviste uaktsomhet da påkjørselen fant sted, og det ble anført at dette måtte få betydning for rettens adekvansvurdering. Storebrand Skadeforsikring AS anførte at dette var en ny anførsel som måtte avskjæres. Lagmannsretten finner det unødvendig å ta standpunkt til anførselen utfra det syn som lagmannsretten har på saken.

Etter bevisførselen under ankeforhandlingen legger lagmannsretten til grunn at A hadde kjørt sin personbil inn på kaiområdet i lovlig ærend, og at hun så at trucken kom kjørende mot der hun sto med bilen. Hun rygget inn til siden, og hun satt halvt bakvendt da trucken kjørte inn i hennes bil på skrå bakfra. Bilens høyre bakparti ble delvis knust ved sammenstøtet.

Partene og deres sakkyndige har lagt frem en rekke beregninger over hvilke krefter som ble utløst ved sammenstøtet. Man har vist til at As bil var liten i forhold til truckens vekt, og at den i kollisjonsøyeblikket ble påført bevegelse som tilsvarer en betydelig akselerasjon. Det ligger i dette at ved kortvarig kollisjonsfase blir akselerasjonen stor, mens den ved lengre kollisjonsfase blir mindre. Dette har igjen betydning for de bevegelser som virket inn på nakken til A.

Lagmannsretten ser det lite tjenlig for saken å gå inn på slike beregninger. Selv om det er enighet om at trucken hadde en fart på opp mot 18 km/t, og om at mulig nedbremsning av trucken ikke har virket inn på kreftene, er det svært mange usikkerhetsfaktorer. Dette betyr at verdier som legges inn i utregninger, langt på vei må basere seg på usikre skjønn. Konklusjonene fra slike utregninger vil derfor aldri bli sikre. På den annen side legger lagmannsretten til grunn at trucken holdt moderat hastighet ved kollisjonen, slik at A sin bil nok ble utsatt for store krefter ved påkjørselen. Men det må igjen sees i sammenheng med at bilen beviselig ble truffet på skrå bakfra, og at meget av den utløste energi gikk med til å knuse bakparten av bilen. Energiutladningen skjedde dermed over en viss tid, hvilken har redusert akselerasjonsbevegelsen og dermed påkjenningen på A i forhold til om trucken hadde truffet rett på.

Samlet finner derfor ikke lagmannsretten å kunne vurdere kollisjonen som ekstraordinær. Den fremstår som en moderat og ordinær påkjørsel. I dette ligger ikke noen nedvurdering fra lagmannsrettens side av den skremmende opplevelse A må ha hatt ved kollisjonen. Men kollisjonen var ikke av en slik art at det var grunn til å vente større skader hos henne.

Ankende part har i denne forbindelse anført at byrettens dommer har foretatt egne vurderinger av bevegelser og krefter utover det som var fremme under ankeforhandlingen og i strid med hva de sakkyndige kom frem til. Lagmannsretten bemerker til dette at en domstol naturligvis må stå fritt ved vurdering av fremlagte sakkyndige erklæringer.

På den annen side må domstolen påse at den ved slike vurderinger ikke går utover anførsler som var fremme under hovedforhandlingen. Dette gjelder uansett om en dommer bygger på særkunnskaper eller annet, idet man ellers lett opptrer i strid med disposisjonsprinsipp, jfr, tvistemålsloven §86, og hensynet til kontradiksjon.

Etter bevisførselen under ankeforhandlingen legger lagmannsretten til grunn at det ikke er avdekket fysiske tegn på skader hos A etter påkjørselen ved undersøkelser med EEG og røntgen. Man har derfor ikke kunnet avdekke organiske funn som kan forklare at hun har betydelige problemer med smerter og stivhet i nakken. Problemene er dels vurdert å være av psykosomatisk karakter, og det er ikke tvil om at disse problemer er reelle. Det må videre legges til grunn at hun ikke hadde disse problemer før biluhellet, slik at påkjørselen ihvertfall har foranlediget de plager hun nå har.

Slik rent faktisk sammenheng i utvikling er allikevel ikke nok for å kunne konstatere erstatningsmessig årsakssammenheng. Det må påvises at forholdet mellom kollisjonen og hennes plager er slik at det er rettslig adgang til å la kollisjonen være ansvarsbetingende, jfr. bilansvarsloven §4. Skadelidte som krever erstatning, er den som har bevisbyrden for at disse vilkår er oppfylt.

Ved denne vurdering legger lagmannsretten vekt på at As medisinske utvikling gir kun få indikasjoner på sammenheng mellom ulykke og senere plager. Manglende funn ved EEG og røntgenmålinger tilsier at den nakkeslengskade hun ble påført ved kollisjonen, var liten. Dette inntrykk støttes av opplysninger i dr. Wiigs journal for 9. og 12, juli og 16. august 1991 hvor det uttales:

"09/07.91

Hun er mye bedre. Har tatt Alpoxen hele tiden til tross for utslett (Er generelt svært hudømfiendtlig, har lysdermatitt.

Mener dette er delvis årsak til utslettet. Ikke kløe,).

Har bedre bevegelighet i nakken. Seponerer foreløpig Alpoxen.

Rtg. tatt 2.7.91 viser litt stor avstand mellom processi spinosi C4/C5. Ikke tegn til skjelettskade. Kontroll her om tre dager. 12/07/91

Tilstanden er relativt bra. Reiser nå på ferie til Syden.

Kontroll etter dette. 16/08/91

Var temmelig bra på ferie. Hadde et par dager med hodepine.

Kom hjem for 1 1/2 uke siden. Har i denne tiden måttet bruke relativt mye paralgin forte. Ved us er hun uttalt øm i bakhodemuskelfester, mens bevegeligheten er raltivt bra.

Forsøker et nytt opplegg med Alpoxen 500 mg x 2, samt Norgesic i reserve. Kontroll om 6 dager."

Utfra det som er nevnt i journalen, legger lagmannsretten til grunn at A umiddelbart hadde klare problemer med nakken etter kollisjonen. Det var bakgrunnen for å hun søkte legehjelp. Hun opplevet så en midlertidig bedring utover sommeren etter den utvikling man skulle kunne forvente ved en mindre nakkeslengskade. Da hun kom hjem fra ferie og arbeidet startet igjen, ble tilstanden forverret.

Lagmannsretten legger til grunn at ved en nakkeslengskade oppstår selve skaden ved kollisjonen. Selve nakkeslengskaden vil ikke utvikle seg over tid. Når man derfor har en utvikling som hos A, hvor hun først har problemer, så opplever bedring med blant annet bedret bevegelighet i nakken, og så igjen opplever forverring, indikerer det at problemene har annen årsak enn nakkeslengskaden. Ihvertfall er problemene ikke typiske for nakkeslengskader.

Den rettsoppnevnte sakkyndige for lagmannsretten professor Ulrik Fredrik Malt har både i sin erklæring til byretten, hvor konklusjonen er gjengitt i dommen, og i sin muntlige forklaring for lagmannsretten vurdert forholdet slik at A bare har en liten organisk skade, og at hennes problemer for det vesentlige er psykosomatiske på grunn av andre forhold i hennes historie enn kollisjonen.

Lagmannsretten finner at sakens beviser under ankeforhandlingen støtter en slik vurdering. Det vises til det som er nevnt foran om kollisjonens karakter, utviklingen av As plager og manglende funn av organisk skade.

Bare på dette grunnlag har A et bevisbyrdeproblem i saken. På den annen side er hennes problemer åpenbare, og lagmannsretten er enig med henne i at psykosomatiske problemer klart kan være erstatningsrettslig relevante. Dessuten er det et grunnleggende prinsipp at forsikringsselskap må ta skadelidte som skadelidte er. Hvis A har en konstitusjon som gjør at hun tåler mindre enn andre, skal det som hovedregel sees bort fra dette i erstatningsrettslig sammenheng.

Lagmannsretten vil allikevel bemerke at dette utgangspunkt ikke er avgjørende dersom skadelidtes svake utgangspunkt skyldes andre påvirkningsfaktorer som må vurderes som selvstendig skadevoldende overfor henne. Man taler da ikke om hennes konstitusjon men om andre skadeårsaker.

Den rettsoppnevnte medisinsk sakkyndige for lagmannsretten, professor Ulrik Fredrik Malt, har vist til at slike forhold er til stede i denne sak, og han har i sin vurdering, hvor også denne konklusjon er gjengitt i byrettens dom og opprettholdt i den muntlige forklaring for lagmannsretten, anslått at de psykosomatiske problemer skyldes slike forhold.

Lagmannsretten finner at denne konklusjon langt på vei understøttes av de beviser som er lagt frem under ankeforhandlingen. Det er opplyst at ankemotparten som barn opplevet en form for misbruk. Nærmere detaljer om dette er ikke opplyst, men etter den sakkyndige vurdering for byretten, har hun så sent som under den sakkyndiges arbeid med saken reagert fysisk da man kom inn på det temaet:

"I forbindelse med at vi kommer inn på "forholdet" kommenterer hun at det er kaldt i rommet og i forbindelse med samtale om oppholdet ved Psykiatrisk klinikk, gir hun uttrykk for at hun begynner å få hodepine. Når jeg skifter tema, snakker hun ikke mere om smerter eller kulde."

Lagmannsretten legger til grunn at hun har psykosomatiske plager som kan føres tilbake til andre problemer enn biluhellet. Denne antagelse understøttes av opplysninger i saken om andre problemer av alvorlig karakter. En bror er innlagt på psykiatrisk sykehus etter hva man i familien antar er hodeskade etter fall som 15-åring, og en annen bror har hatt narkotikaproblemer, som han nå er kommet over. Hun har hatt hovedansvaret for brødrene. A ble tidlig gift, og ble skilt etter få år på grunn av problemer i forbindelse med sjalusi og periodevis vold.

Professor Malt har i sin vurdering, som fremgår av referatet i byrettens dom, antatt at A var i en situasjon hvor hun uansett ville ha utviklet slike problemer. Lagmannsretten er enig i at en slik mulighet var til stede. Hun må gjennom sine erfaringer ha vært utsatt for et betydelig press, som hun har søkt å arbeide seg gjennom ved å bedre situasjonen for seg selv og sin familie. Således er det opplyst at hun har utvist en meget stor aktivitet ved å ta utdannelse i voksen alder og ved å engasjere seg i fritidsarbeid blant annet for barn.

Forsikringsselskapet har dels søkt å fremstille hennes aktivitet som et symptom på underliggende problemer uten egenverdi. Dette er lagmannsretten ikke enig i. A har maktet å gjøre noe med sin situasjon, og bare det å gjennomføre utdannelse og å bestå eksamener ved siden av fullt arbeid, familie og husbygging er en prestasjon som avtvinger respekt.

Slik lagmannsretten forstår sakkyndige Malt, vil en slik aktivitet også indikere forsøk på å arbeide seg ut av en situasjon som hun selv opplever som uønsket. Hennes voldsomme reaksjon på kollisjonen og smertene kan på en slik bakgrunn forklares ved en følelse av at alt var forgjeves og at det ikke nyttet å gjøre noe. Forsøket på å begå selvmord er i denne sammenheng sett som et rop om bedre kontakt med andre for å ikke stå alene med de problemer hun trakk med seg.

Forsikringsselskapet har for lagmannsretten sett forklaringen på de psykosomatiske problemer dels i forhold til As bevisbyrde, dels som et spørsmål om adekvat årsakssammenheng, og dels som et spørsmål om samvirkende årsaker. Lagmannsretten ser saken som parallell med avgjørelsen i Rt-1997-1, og de problemer som A har utviklet, sees som upåregnelige i forhold til den kollisjon hun var utsatt for. Etter bevisførselen finner lagmannsretten ikke grunnlag for annen konklusjon enn at A var utsatt for et ordinært trafikkuhell som ikke påførte eller var egnet til å påføre henne varige skader av betydning. Til tross for dette har hun utviklet alvorlige funksjonsproblemer som svarer til ulykker av en helt annen karakter enn den hun ble utsatt for. Normalt vil ikke mennesker bli påført slike problemer ved tilsvarende biluhell. Følgen for A var atypisk.

Man har en hovedregel om at forsikringsselskapet må ta skadelidte slik som skadelidte er, men denne hovedregelen gjelder så langt andre forhold ikke virker inn på årsakssituasjonen, Rt-1997-1. Lagmannsretten ser forholdet i lys av at A var særlig utsatt for slike plager på bakgrunn av ytre faktorer som hadde virket inn på hennes evner til å motstå press.

Lagmannsrettens vurdering ligger i grenseområdet mot vurdering av samvirkende årsaker, men avgjørende for lagmannsrettens vurdering her er at skadeutviklingen var atypisk i forhold til ulykken. Det finnes derfor mest korrekt å se den i lys av påregnelighetsvurderingen.

Samlet sett finnes det på bakgrunn av bevisførselen ikke å foreligge påregnelig årsakssammenheng mellom bilkollisjonen og de plager som hun har utviklet.

Forsikringsselskapet har erklært ansvar for de tap som kan føres direkte tilbake til kollisjonen. Dette gjelder påførte ekstrautgifter på kr 12276,50 med tillegg av renter og advokatutgifter på kr 18000,- med tillegg av renter.

For de øvrige poster kan lagmannsretten ikke se at det er grunnlag for å ta den nedlagte påstand til følge. Hun er ikke påført betydelig skade i forhold til erstatningsloven §3-2, slik at det ikke er grunnlag for menerstatning. Fravær fra arbeid etter sommeren 1991 sees i forbindelse med forverringen på grunn av psykosomatiske plager, og er dermed ikke erstatningsgivende. A har anført at hun har tapt overtidsinntekt som ikke er dekket av sykepenger. Utfra en slik vurdering kan det foreligge et mindre tap av overtidsinntekt for før sommerferien 1991. Men ved denne vurdering må det legges vekt på at overtid for 1990 er oppgitt å ha vært 97,5 timer, mens overtid for 1991 bare utgjorde 22,5 timer. Hvis man tar hensyn til at hun var i normalt arbeid frem til kollisjonen den 7. juni 1991, må bruken av overtid ha vært dramatisk redusert i 1991 i forhold til hva den var i 1990. Pr. måned har antallet overtidstimer vært så lite at det ikke kan ansees sannsynliggjort at hun ville ha arbeidet overtid resten av juni måned 1991.

Selv om det må legges til grunn at hun har en mindre organisk skade etter kollisjonen, vil den i seg selv ikke føre til arbeidsuførhet. Grunnlag for erstatning for tap i fremtidige inntekter foreligger derfor ikke. Dermed foreligger heller ikke grunnlag for dekning av fremtidige behandlingsutgifter. Etter de sakkyndige vurderinger vil det ikke være medisinsk grunnlag for behandling av nakkeslengskader etter et par år.

Det er heller ikke grunnlag for å kreve erstatning for utgifter til husarbeid. Til denne post bemerkes også at A har krevet full erstatning for bortfall av inntekt i tillegg til husmortap, mens hun har opplyst at hun før dekket utgifter til hushjelp av sin vanlige inntekt.

Etter fremlagt oppstilling er det utbetalt aconto kr 105000,-, som med tillegg av renter utgjør kr 140000,-. Lagmannsretten forstår det slik at ubrukt aconto ikke blir krevet tilbakebetalt i forbindelse med oppgjøret. I og med at erstatningspostene skal renteberegnes, finnes det naturlig at også acontobeløpet forrentes inntil oppgjør skjer.

A har reelt tapt ankesaken, og Storebrand Forsikring AS har krevet seg tilkjent saksomkostninger. Lagmannsretten finner ikke å kunne ta kravet til følge. På grunn av uenighet mellom forskjellige sakkyndige var det grunn til å se rettens avgjørelse, både byrettens og lagmannsrettens, jfr. tvistemålsloven §172 annet ledd jfr. også §180 annet ledd.

Lagmannsrettens dom er enstemmig.

Domsslutning:

1. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale erstatning til A med

a. kr 12276,50 -kronertolvtusentohundreogseksogsytti50/100for påførte ekstrautgifter, og

b. kr 18000,- -kronerattentusen00/100- for utgifter til juridisk bistand før saksanlegg, alt med tillegg av 12 -tolv- prosent rente p.a. fra 28. august 1996 til betaling skjer.

2. Forøvrig frifinnes Storebrand Skadeforsikring AS.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.