LG-1996-1950

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1998-09-25
Publisert:	LG-1996-01950
Stikkord:	Eiendom
Sammendrag:
Saksgang:	Sunnhordland herredsrett Nr. 95-00588 A - Gulating lagmannsrett LG-1996-01950 A. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-1999-00190K . Begjæring om gjenopptagelse av saken forkastet av lagmannsretten, kjennelsen påkjært til Høyesterett som opphevet lagmannsrettens kjennelse og hjemviste saken til ny hovedforhandling, se HR-2000-00123K.
Parter:	Ankende part: Reinert Frette (Prosessfullmektig: Advokat Paul Aakre, Stavanger). Ankemotpart: Nils Halleland (Prosessfullmektig: Advokat Sven Knagenhjelm, Oslo).
Forfatter:	Lagmann Greve. Lagdommer Sjong. Sorenskriver Stedal
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §180

I tvist mellom Nils Halleland som saksøker og Reinert Frette som saksøkt, om overdragelse av andel i fjellbeite også omfatter andel i eiendomsretten til området, avsa Sunnhordland herredsrett 12. september 1996 dom med slik domsslutning:

"1. Reinert Frette har ingen eiendomsrett i Frette fjellbeite i Etne kommune, omfattende Frettstølen, og heller ingen andre rettigheter i samme fjellbeitet, utover beiterett for tretti sauer.

2. Reinert Frette dømmes til å rive og fjerne den hytte han har satt opp i Frettskaret ved Frettestølen.

Oppfyllelsesfristen blir satt til 1. september 1997.

3. Reinert Frette, 5590 Etne, tilpliktes å betale saksomkostninger til Nils Halleland med kr 88523,- kroneråttiåttetusenfemhundreogtjuetre 00/100 - innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse med tillegg av lovens rente dersom betaling ikke finner sted innen fristen."

Reinert Frette har rettidig påanket dommen. Nils Halleland har tatt til motmæle i anledning anken. Ankeforhandling ble avholdt i Bergen i dagene 18. t.o.m. 24. august 1998. Begge parter møtte under ankeforhandlingen og avga forklaring. Retten hørte forklaring fra 21 vitner hvorav tre var sakkyndige vitner påberopt av ankende part. Retten var ikke på åstedsbefaring da partene ikke fant dette nødvendig. Saken gjelder en overdragelse av fjellbeite som fant sted i 1879. Spørsmålet er om overdragelsen gjelder en beiterettighet samt en begrenset rett til å ta ut ved, eller om overdragelsen gjelder avståelse av grunn i fjellet.

Kjøperens rettigheter ligger i dag i sameie mellom flere parter. Ankemotparten, Nils Halleland, har 7/10 deler i sameiet. Nils Halleland er den eneste av sameierne som opptrer i nærværende sak og da utelukkende for egen sameieandel.

Sakens nærmere sammenheng og hva partene gjorde gjeldende for herredsretten fremgår av herredsrettens dom. Saken er mer nyansert presentert for lagmannsretten enn det den ble for Sunnhordland herredsrett.

Sakens faktiske bakgrunn er i korte trekk som følger:

I begynnelsen av 1800-tallet var Frette en av de største gårdene i Stordalen i Etne tinglag. Frette er gnr. 63. Hovedbruket ble første gang delt i 1838 - et nordre bruk (de senere gnr. 1 t.o.m. 5 samt 8) og et søndre bruk (de senere gnr. 6 og 7). Ikke lenge etter ble det søndre bruket delt i henholdsvis bnr. 6 og bnr. 7. I 1862 ble det nordre bruket delt og fikk bnr. 1 og 2. Husmannsplassene "Firamål" og "Slåttehaugen" lå under bnr. 2. Husmannsplassen "Firamål" ble i 1869 frikjøpt og skilt ut som bnr. 3. I 1881 ble en del av bnr. 1 skilt ut som bnr. 5 og kalt "Garatveit". "Slåttehaugen" ble eget bruk - bnr. 8 - i 1905.

Nærværende sak dreier seg imidlertid om rettsforholdet mellom bnr. 2 og "Sølvkannestykket" som ble frasolgt i 1879 og fikk betegnelsen bnr. 4. "Sølvkannestykket" er et lite utmarkstykke som det er knyttet fjellrettigheter til.

Jordstykket i utmarken er på ca 0,6 dekar. Dette stykkets beliggenhet og størrelse er ikke omtvistet i nærværende sak. Omtvistet er rettighetene knyttet til utmarkstykket. Det er utferdiget en kjøpekontrakt i forbindelse med salget av bnr. 4. Kontrakten er undertegnet av Haagen Hansen Frette med påholden penn og er datert 8. mars 1879.

Kjøpekontrakten har blant annet følgende passus:

"Med dette Jordstykke følger Fjeldbeite paa Hovdastødlen tilstrekkelig for 12 Melkekjør, 1 Hest og 60 Faar med Lam, samt fornøden Brenneved for Afdrottens Tilvirkning saafremt denne findes paa Fjeldet alt for kjøbesummen 460firehundreogseksti Kroner der er afgjort mellem os paa en tilfredsstillende Maade."

I skylddelingsforretningen av 7. juli 1879 heter det om samme:

"Aar 1879 den 7 Juli indfandt vi undertegnede os paa Gaarden Bjørk i Etne Thinglag for efter Forlangende af Tørres Eriksen Bjørk at foretage en Delings og Skyldsætningsforretning paa et Stykke Udmark i Haagen Hansen Frettes Havnegang - Lien samt hans Andel i Fjælbeitet Hovdastølen, beregnet Uraskar og Raudalen, som Tørres Bjørk havde kjøbt af Haagen Frette."

I skjøte på eiendommen har man nøyet seg med å vise til skylddelingsforretningen og redegjørelse for det salget angår. Det heter i samme:

"Ved samme Forretning er denne paagjeldende Eiendom begrændset og beskreven."

Det er på det rene at da "Sølvkannestykket" ble solgt, disponerte bnr. 2 store beiteområder i det såkalte "Sørfjellet" som strekker seg fra gårdsområdet nede ved Stordalsvannet og inn til grensen mot Sauda. I dette området finner man gamle stølstufter ikke langt fra Flåtevannet på sørsiden av Frettefjellet. Disse stølstuftene omtales som Frettestølen, om det også er andre navn på stølsområdet vil lagmannsretten komme nærmere tilbake til. Det er på det rene at det i eldre tid dessuten ble stølt fra leger under hellere i fjellet.

Kjøperen av "Sølvkannestykket" i 1879 var Tørres Eriksen Bjørk. Sistnevntes rettsetterfølgere er i dag blandt andre Nils Halleland. Selgers rettsetterfølger er Reinert Frette. Reinert Frette har i den senere tid oppført en hytte på fjellet nordøst for Frettestølen i Fretteskaret. Striden mellom partene står om hvorvidt bnr. 4 har overtatt alle bnr. 2 sine rettigheter i fjellbeitet, eller om bnr. 4 har fått en avgrenset rett slik at bnr. 2 fortsatt har grunneiendomsretten i fjellet - og herunder rett til å ha stående den hytten som Reinert Frette har oppført.

Lagmannsretten vil komme mer detaljert tilbake til de faktiske forholdene i saken i sine direkte domspremisser nedenfor.

Ankende part - Reinert Frette - har i det vesentlige gjort gjeldende:

Ankende parts hovedanførsel er at hans rettsforgjenger Haagen Hansen Frette kun solgte en del av det beite som bnr. 2 hadde i Sørfjellet. Nærmere bestemt solgte Haagen Hansen Frette fjellbeitet Hovdastølen ved Uraskar og Raudalen. Dette i motsetning til fjellbeitet ved Frettestølen som også kalles Fressstølen. Ankende part mener at såvel sakens dokumenter som de respektive eiernes - på henholdsvis bnr. 2 og bnr. 4 - opptreden underbygger denne forståelsen.

Det ville vært meningsløst slik bnr. 2 ble drevet i 1879, om Haagen Hansen Frette hadde avhendet alle bnr. 2 sine rettigheter i Sørfjellet. Dermed ville han ha fratatt bnr. 2 sentrale rettigheter i relasjon til fortsatt gårdsdrift på bnr. 2. Dersom det skulle være riktig at Haagen Hansen Frette var i økonomisk knipe, ville det vært mer naturlig om han hadde avhendet en del av innmarken med tilhørende rettigheter, d.v.s. en selvstendig driftsenhet. Da ville den nye enheten kunne bestått side om side med fortsatt rasjonell drift av bnr. 2.

Det gjøres gjeldende at det fra gammelt av var vanlig å gjøre seg full nytte av alle de ressurser som fantes i fjellet. Gården Frette - bnr. 2 - hadde, da "Sølvkannestykket" ble utskilt i 1879, andel i et større sammenhengende fjellområde som naturlig deles i Nordfjellet - nord for Hellaugselven og Hellaugsvannet - og Sørfjellet - syd for nevnte elv og vann. Sørfjellet utgjør i alt ca 10.000 dekar. Herav utgjør områdene Raudalen og Uraskar ca 2.000 dekar. Fra gammelt av utnyttet man fjellbeite ved først å drive dyrene til fjells på den hjemmenære stølen nord for Flåtevannet - Fresstølen som ligger på omlag 600 meter. Ut på sommeren tok man dyrene med seg lenger inn i fjellet der det ble stølt fra en heller i nærmere 1.000 meters høyde. Helleren har navnet Hovdastølen og det er gode beitemuligheter i området ved den. Det større området kalles Raudalen og Uraskar. Her høstet man de ressurser som fjellet ga. Stølssesongen ble avsluttet med et nytt kortere opphold på Fresstølen.

Det er vanlig i distriktet at gårdenes hovedstøl har navn etter gården. Navnet Frettestølen faller således helt inn i et mønster på stedet. Det er ikke vanlig at en støl har flere ulike navn. En hovde er en fjellformasjon som ligner på et hode - enten et fremspring eller en frittstående fjellknoll. Ved Hovdestølen, det vil si inne ved hilleren i området Raudalen og Uraskar, er det flere frittstående hovder, og navnet Hovdastølen passer således godt på stølsdriften fra hilleren. I området ved Frettestølen kan en ikke se noen hovde i nærheten. Betegnelsen Frettehovda eller Fresshovda brukes på et fremspring i fjellet ovenfor Frettegårdene, det vil si på motsatt side av Frettefjellet enn der hvor Fresstølene ligger. Fra Frettestølene sperrer også Grønskornutene på Frettefjellet for utsyn mot Fresshovda. Det er således ikke naturlig å anta at de gamle ville kalt Frettestølen for Hovdastølen. Såvel de geografiske forholdene, som tradisjonell navnebruk og geografiske opptegnelser gjennom tidene underbygger forståelsen av at Hovdastølen ligger i området ved Uraskar og Raudalen.

Det er på det rene at selgeren av "Sølvkannestykket" Haagen Hansen Frette, overtok gårdsdriften på bnr. 2 mot å overta pantegjelden på gården etter sin rettsforgjenger Rasmus Rasmussen som i 1870 utvandret med familien til Amerika. Rasmus Rasmussen hadde tidligere begynt som "innerst", han lånte hele kjøpesummen på 700 spesidaler for gårdsbruket sitt, bnr. 2. I 1869 solgte han "Firamål" bnr. 3, den ene husmannsplassen under bnr. 2. Det finnes opplysninger om at bruket kastet bra av seg i Rasmus Rasmussens tid.

Da Haagen Hansen Frette solgte "Sølvkannestykket" i 1879, var han ikke mer tynget av gjeld enn de øvrige brukene på Frette. Det kan derfor i forbindelse med salget i 1879 ikke tillegges vekt at bnr. 2 ble solgt på tvangsauksjon i 1895, to år etter at Haagen Hansen Frette selv var død og da hans enke satt med bruket.

I forbindelse med salget av "Sølvkannestykket" er det viktig å være oppmerksom på at det hadde skjedd en endring med hensyn til stølsdriften i tiden etter 1850. På denne tiden skal det ha vært en betydelig både bjørne- og særlig ulveplage i Sørfjellet. Det er mulig dette var en foranledning til at man gav opp stølsdriften fra hilleren på Hovdastølen. Det er således vel mulig at Haagen Hansen Frette følte at han disponerte beiteområder i Raudalen og Uraskar som han allikevel ikke hadde behov for den gangen han solgte "Sølvkannestykket". Kjøperen Tørres Eriksen Bjørk hadde selv betydelig eiendom, men relativt lite fjellbeite. Han manglet høyfjellsbeite om sommeren. Dette var antakelig et problem for ham fordi han drev med salg av dyr som gikk på sensommerbeite før de ble drevet østover for salg. Det må således antas å ha gitt god mening at Haagen Hansen Frette solgte noe han ikke hadde bruk for, mens Tørres Eriksen Bjørk kjøpte noe som var mangelvare for ham.

Den ovenfor gjengitte forståelsen av den transaksjonen som fant sted, er videre fullt ut forenlig med, og også den mest nærliggende når en skal tolke de tre dokumentene som ble utferdiget mellom partene i anledning salget - kjøpekontrakten, skylddelingsforretningen og skjøtet.

Den videre utviklingen i området viser også at det alene var fjellbeitet ved Hovdastølen som ble avhendet i 1879. Bnr. 2 har fortsatt med stølsdrift på Frettestølen, og var faktisk den av Frettegårdene som lengst holdt på med stølsdrift i det området. Stølsdriften på Frettestølen omfattet ikke bare sau, men også kyr. De best bevarte stølstuftene på Frettestølen tilhører bnr. 2, og ble rekonstruert og gjenoppbygget i 1930 etter gammel modell - en stor stein dannet alene nesten den ene siden av muren på den ene kortveggen. På denne tiden ble bnr. 2 også kalt Rasmusgården etter eieren Rasmus Rasmussen.

Viktig er det også å merke seg at det er bnr. 2 som opptrer som formell rettighetshaver i relasjon til de rettslige disposisjonene som finner sted i eller i forbindelse med Sørfjellområdet i perioden etter salget. Det vises her til skiftelinjer mellom gårdene i Stordalen i 1880, storskiftet mellom Etne og Sauda i 1885 og møtet i Høyfjellskommisjonen i 1887. Det vises også til hvem som har opptrådt og hva som skjedde da "Slåttehaugen" ble frikjøpt i 1905, utskiftningsforretningene på gnr. 63 i perioden 1910 til 1913, håndgivelsen av Flåtevassdraget til Etne kommune i 1917 og salg av Storelven og Frettevassdraget til Haugesund kommune i 1918.

Subsidiært gjør ankende part gjeldende at de ovenfor angitte faktiske forhold må innebære at bnr. 2 alternativt har ervervet medeiendomsrett eller rett til å ha gjeterbu/stølshus på Frettestølen etter reglene om hevd. Atter subsidiært gjøres det gjeldende at slik medeiendomsrett må være ervervet ved alders tids bruk, og videre subsidiært at det må sies å foreligge avtale om rett til å ha stående stølshus/gjeterbu på Frettestølen for bnr. 2.

Ankende part har nedlagt slik påstand:

"1. Prinsipalt:

Reinert Frette har som eier av gnr. 63 bnr. 2 i Etne kommune medeiendomsrett i sameiet Frette fjellbeite i Etne kommune. Reinert Frettes beiterett i området rundt Hovdastølen (Uraskar/Raudalen) er begrenset til 30 sauer.

Subsidiært:

Reinert Frette har som eier av gnr. 63 bnr. 2 i Etne medeiendomsrett i sameiet Frette fjellbeite, dog slik at gårdens beiterett er begrenset til 30 sauer.

2. Reinert Frette frifinnes for såvidt gjelder kravet om riving/fjerning av den hytte han har satt opp i Fretteskaret ved Frettestølen.

3. Nils Halleland dømmes til å erstatte Reinert Frette saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett med tillegg av lovens rente dersom betaling ikke finner sted innen fristen."

Ankemotparten - Nils Halleland - har i det vesentlige gjort gjeldende:

Ankemotparten mener at herredsrettens dom er riktig både med hensyn til bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen, og med hensyn til domsresultatet.

Det gjøres gjeldende at Hovdastølen kun er et annet navn på Frettestølen, og at det aldri har vært noen selvstendig støl med navnet Hovdastølen høyere oppe og lenger sør i Sørfjellet, i området ved Uraskar og Raudalen. Dette siste fremgår da også av det topografiske hovedkartet over Etne utgitt av Statens Kartverk i 1988. Der er det gamle Frettestølsområdet avmerket som Hovdastøl. Dessuten er det som motparten har kalt Frettefjellet, avmerket ved sitt egentlige navn Frettshovda som må anses som navn ikke bare på selve utspringet eller hovden på nordsiden av fjellet, men som et navn på hele fjellpartiet. Det finnes ikke kartgrunnlag for å hevde at der finnes en Hovdastøl i området ved Uraskar og Raudalen. Det finnes i det hele tatt ikke grunnlag for å hevde at det har vært stølsdrift i det sistnevnte området i nyere tid.

Det er videre feil å regne med at beitestrekningene til gården Frette på henholdsvis Nord- og Sørfjellet er et sammenhengende beiteområde. Disse to områdene er klart adskilte både med Hellaugsvannet, Hellaugselven og innmarksstykker m.m. som ligger mellom de to områdene. Det gir følgelig god mening å si at Haagen Hansen Frette i 1879 avhendet alle bnr. 2 sine rettigheter i Sørfjellet. Det anføres at Haagen Hansen Frette var i økonomiske vanskeligheter den gangen han avhendet "Sølvkannestykket". Tørres Eriksen Bjørk derimot var en holden mann som eide betydelige grunnområder selv. Det er ikke grunnlag for å hevde at Bjørk kan ha vært interessert i kun å kjøpe beiterett i et avgrenset område inne i Uraskar/Raudalen.

Ordlyden i de tre hoveddokumentene som ble utarbeidet i forbindelse med transaksjonen i 1879, viser at det må ha vært hele bnr. 2 sitt fjellbeite i Sørfjellet som ble frasolgt den gangen. Det samme viser kjøpesummen for "Sølvkannestykket". Utmarksteigen som bnr. 4 har sitt velklingende navn etter, er helt marginal, på bare 0,6 dekar. Det er åpenbart verdien av fjellbeitet som det er betalt for ved transaksjonen. Kjøpesummen var på hele 460,- kroner. Også fastsettelsen av skyld for de respektive Frettegårdene og for "Sølvkannestykket" viser at "Sølvkannestykkets" fjellbeite må ha omfattet alt som før hadde tilhørt gnr. 2 i Sørfjellet.

Også hvordan partene har innrettet seg etter transaksjonen i 1879 styrker ankemotpartens forståelse av sakens realitet. Haagen Hansen Frette og hans rettsetterfølgere opphørte antakelig med støling etter at "Sølvkannestykket" ble solgt. At de senere kan ha drevet med litt slått samt jakt - på rype, hare og rev - og fiske i fjellet, er ikke tilstrekkelig til å begrunne at de har hatt noen eiendomsrett i fjellområdet. Det var ikke alltid folk spurte om tillatelse til den type virksomhet tidligere. Heller ikke kan det ha noen betydning at de har deltatt i et grunneierlag og opptrådt i en del av de rettslige sammenhengene hvor det har vært tale om grenseoppganger og senere avståelser av eiendommer i en av grensene opp mot Sørfjellet som fjellbeiteområde. Det er ikke Haagen Hansen Frettes rettsetterkommere som har murt opp igjen de stølstuftene på Frettestølen som i dag er de best bevarte.

På den annen side har Tørres Eriksen Bjørk og hans rettsetterkommere opptrådt fullt ut som eiere i hele Sørfjellet beiteområde etter at "Sølvkannestykket" ble kjøpt. De har også opptrådt rettslig der det har vært naturlig. I situasjoner hvor de ikke selv hadde behov for å ivareta rettslige interesser i området, har de naturlig nok ikke blandet seg inn i relasjon til transaksjoner grensende opp mot Sørfjellet fjellbeite. De har hatt dyr på beite i området og utøvet andre eierrettigheter der.

Skiftetakst over "Sølvkannestykket" med Frette fjellbeite avholdt i 1960 underbygger helt og holdent ankemotpartens anførsler. Det samme gjør litteratur om de lokale forholdene samt den allmenne forståelsen av de faktiske forholdene slik man i dag finner den i Frettebygden.

Det kan oppsummeres med at såvel avtalen av 1879 om salget av "Sølvkannestykket", som bakgrunnen for og forholdet ved avtalen, samt ordlyden i dokumentene i forbindelse med avtalen og den senere utviklingen bygger opp under ankemotpartens forståelse av sakens realitet. I 1879 var der ingen rettslige skranker mot å selge retten i et beiteområde fra et hovedbruk. Det var heller ikke rettsoppfatninger i Etne som hindret salg av hele beiteområdet med rettigheter. Hvorvidt andre sameiere i fjellbeitet på Frette ville hatt en forkjøpsrett da Tørres Eriksen Bjørk kjøpte "Sølvkannestykket", er ett spørsmål. Et annet og viktigere spørsmål er om en slik forkjøpsrett ble benyttet, og det vet vi at den ikke gjorde. Når det gjelder tilbakehevd av eiendomsretten, så kan den som har solgt noe, aldri hevde dette tilbake - det må også være vanskelig juridisk for dennes rettsetterfølgere. Alders tids bruk må bygge på god tro og bruk i minst 50 til 100 år. Anførselen om alders tids bruk ble først fremsatt under innledningsforedraget i lagmannsretten, og burde derfor være avskåret. Tilsvarende gjelder anførselen vedrørende rett til å ha hus på fremmed grunn. Ingen av de subsidiære påstandene til ankende part kan lede frem.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

"1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Nils Halleland tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten. Lagmannsretten er kommet til det resultat at Reinert Frette som eier av gnr. 63 bnr. 2 i Etne kommune, har medeiendomsrett i sameiet Frette fjellbeite i Etne kommune. Reinert Frettes beiterett i området rundt Hovdastølen (Uraskar/Raudalen) er begrenset til 30 sauer.

Fra gammelt av var stølsdrift et viktig element på mange Vestlandsgårder, der det var viktig å utnytte fjellets ressurser og høste det man kunne til dyrefor og menneskeføde for å få endene til å møtes. Det ble både slått og lauvet, hentet lyng, fisket og jaktet i fjellet. Det var ikke uvanlig at en gård hadde mer enn ett stølsområde. I de sistnevnte tilfellene hadde man gjerne et stølsområde ikke altfor langt fra gården og ikke for høyt oppe i fjellet slik at det kunne beites allerede fra sen vår/tidlig sommer. Dessuten hadde man gjerne ytterligere et stølsområde lenger inne i fjellet og høyere oppe der det gjerne ikke var mulig å beite før om sensommeren. Hensett til avstandene i fjellet så vel som det forhold at man hadde behov for å høste alle fjellets ressurser, er det gammel tradisjon for å støle fra fast innretning også høyt opp i fjellet. I nærværende sak finner lagmannsretten det bevist at der har vært stølsdrift fra en hiller inne i Raudalen/Uraskarområdet.

Hiller er en annen type innretning enn et stølshus. Det vil si hilleren er et klippefremspring i fjellet. I blant ble det bygget mur foran klippefremspringet og noen steder også lagt et visst tak over tilholdsstedet. Støling fra hiller var ikke uvanlig i Etne i eldre tid. Den aktuelle hilleren i Raudal og Uraskarområdet har anseelig størrelse. Den er 34 meter lang, 5 til 6 meter dyp og har et dråpefall (d.v.s. høyde) på fra 4 til 5 meter. At noen som gjette i området lå under hilleren er kjent også fra tiden etter at ordinær stølsdrift opphørte der. Beitet i Raudalen skal være bedre enn beitet ved Fresstølen rent kvalitetsmessig. Det ligger en steingard øverst i Raudalen som kunne stenges av for dyrene. For øvrig er området langt på vei selvgjerdende på grunn av det bratte terrenget. Det er opplyst at det var noe bjørn og en betydelig ulveplage i området ved hilleren, d.v.s. i Raudalen og Uraskar, i tiden rundt 1850. Det fortelles at rovdyrene i nevnte periode ved en anledning tok livet av flere kyr. Under enhver omstendighet synes støling i egentlig forstand å ha vært trappet ned/avsluttet fra hilleren, som ligger i nærmere 1000 meters høyde, rundt 1855. At området har vært brukt til beite også etter den tid finner lagmannsretten bevist.

Med hensyn til navnetradisjon er lagmannsretten etter bevisføringen i saken kommet til at følgende forhold må legges til grunn:

Hovda er genitiv entall eller genitiv flertall av det gammelnorske hovdin som betyr fremstående eller frittstående fjellformasjon som ligner på et hode. Basert på bilder fremlagt i lagmannsretten, finner retten at der er flere klart markerte hovder i området ved hilleren i det større området som kalles Raudalen og Uraskar. Antallet hovder er opplyst til syv uten at lagmannsretten har hatt anledning til å kontrollere tallet. Hovdene er så markerte at de naturlig kan ha gitt opphav til betegnelsen Hovdastølen på stølsvirksomheten fra hilleren. Frettestølen (også kalt Fresstølen) tjente som hjemmestøl for Frettegårdene og lå i et område der det ikke er opplyst å finnes andre hovder enn den såkalte Frettshovda. Sistnevnte befinner seg imidlertid ikke innenfor synsvidde fra Frettestølen. Tvert imot ligger den nord på Frettefjellet og lavere enn Gråskorsnutene som er de høyeste punktene på Frettefjellet. At Frettefjellet også kan ha vært referert til som Fresshovda eller Frettehovda endrer ikke dette.

Navnetradisjon fra Etne viser at det var vanlig å bruke gårdsnavnet som betegnelse på hjemmestølen det vil si all den tid alle de som hadde støl i samme område, sognet til bruk utskilt fra samme hovedbruk som da naturlig ga navnet til stølsområdet. Kom brukerne i et stølsområde fra flere forskjellige bruk med ulike navn, kan samme stølsområde ha hatt flere betegnelser. Det forekom også at der det opphavelig hadde vært et selvstendig bruk, eksempelvis en gammel ødegård, som senere var blitt tatt i bruk som stølsområde, så kunne det gamle gårdsnavnet føres videre på stølen. Lagmannsretten finner imidlertid hverken geografisk eller tradisjonsmessig grunnlag for å anta at Frettestølen skal ha gått under det alternative navnet Hovdastølen. Tvert imot finner lagmannsretten å måtte legge til grunn at betegnelsen Hovdastøl var forbeholdt stølsdriften fra hilleren i Raudalen/Uraskar. Da stølsdriften fra hilleren gikk av bruk rundt 1855, kan det ha gitt støtet til at betegnelsen Hovdastølen i noen grad gikk ut av folkeminnet. Hilleren er da heller ikke anmerket med noen betegnelse på kart over området.

Kart fra området viser at Frettestølen konsekvent har vært referert til med dette navnet på tidligere kart, det vil si helt frem til Statens kartverk ga ut sitt topografiske hovedkart blad 1214 II Etne i 1988. Det er første gang betegnelsen Hovdastølen brukes om Frettestølen på et kart. Det er videre på det rene at det nokså umiddelbart ble reagert mot dette som ble hevdet å være en uriktig navnebruk. Etne mållag ved leder Borghild Sævereid Prestegård skrev ved denne anledning brev til Statens kartverk 23. juni 1989. I brevet gjør hun oppmerksom på at bygdefolk har vendt seg til mållaget og reagert over navnebruken på det nye kartet. Styret i mållaget, opplyser hun, har også selv lagt merke til dette. Som eksempel nevner hun blant annet at Frettestølen er blitt til Hovdastølen.

Lagmannsretten finner også at den innsamlingen av stedsnavn som Bergens Museum Folkeminnesamlingen foretok blant skolebarn og deres familier i 1931, underbygger lagmannsrettens forståelse av at Hovdastølen var den som lå innerst i fjellet. I innsamlingen er det for bnr. 2 på Frette opplyst at gården har fjellstølen Hovdastølen og dessuten er det gitt ytterligere opplysninger, med hensyn til navn på stølen og på fjellet, om Frettestølen. Slik lagmannsretten forstår dette, indikerer det at man hadde hjemmestølen Frettestølen og fjellstølen Hovdastølen. Det viser også at de som bodde på bnr. 2, hadde en forstilling om at de fortsatt hadde støl. Innsamlingen er en oppfordring til å skrive opp alle navn som man vet om på gårdsbruket. Hadde stølsområdet i Sørfjellet både ved tuftene på Fresstølen og ved helleren i Uraskar/Raudalen vært solgt fra bruket allerede i 1879, ville det ikke vært naturlig å ta dem med i innsamlingen.

Med hensyn til de økonomiske forholdene på bnr. 2 i perioden forut for salget av "Sølvkannestykket" i 1879, så finner lagmannsretten ikke grunnlag for å karakterisere disse som spesielt vanskelige. Gjelden var på totalt 300 spesidaler. Til sammenligning hadde to av de andre brukene på Frette henholdsvis gjeld på 800 spesidaler og på 850 spesidaler. Det fjerde Frettebruket hadde 54 spesidaler i gjeld. Hva angår bnr. 2 bemerkes også at da Rasmus Rasmussen kjøpte bruket i 1869, måtte han låne hele kjøpesummen på 700 spesidaler. Men gjelden var som sagt redusert betydelig etter dette. Rasmus Rasmussen utvandret til Amerika i 1870. Haagen Hansen Frette hadde overtatt bnr. 2 med pantegjelden.

Det harmonerer videre dårlig at et bruk som var ille ute økonomisk eventuelt skulle ha solgt unna det alt vesentlige av sitt fjellbeite - hele området i Sørfjellet. Beitet i Nordfjellet er meget bratt, det er begrenset, og beite i området er tidlig modent slik at det bare kan brukes frem til ca Sankt Hans. Dersom Haagen Hansen Frette var hardt presset økonomisk, ville det ha formodningen for seg at han hadde forsøkt å dele opp sitt eget bruk og selge en selvstendig bruksenhet, fremfor å selge unna hele sitt fjellbeite i Sørfjellet og derved vanskeliggjøre sitt eget driftsgrunnlag på bnr. 2. Fradeling og salg av husmannsplassen "Slåttehaugen" fant først sted i 1905. Eventuell økonomisk nød trekker således etter lagmannsrettens syn, ikke i retning av at Haagen Hansen Frette solgte hele sitt fjellbeite i Sørfjellet.

Når det derimot gjelder situasjonen på kjøpersiden, det vil si for Tørres Eriksen Bjørk, så drev han gård på Bjørk (i dag en av Lundagårdene). Bjørkgården ligger på solsiden, d.v.s. også med beite på solsiden - et beite som ble tidlig modent. Mangelvaren på Bjørk var sensommerbeite. Fra gårdene der er det tradisjon for å sende dyrene på høyfjellsbeite på Hardangervidden. Hensett til dyrenes størrelse i 1879 - da en gjennomsnitts ku hadde en vekt på 150 til 200 kilo - var det nok beite for de dyrene som Bjørk fikk adgang til beite for i Raudalen og Uraskarområdet. Det bemerkes at det er positivt at forskjellige dyreslag beiter om hverandre. Derved blir beitet best utnyttet og gjenveksten også best. Det er således, slik lagmannsretten ser det, intet i Tørres Eriksen Bjørks situasjon som tilsier at han ikke kunne være interessert i å kjøpe en avgrenset beiterett i Hovdastølsområdet som ovenfor beskrevet.

Når det dernest gjelder de tre dokumentene som angir hva handelen med "Sølvkannestykket" angikk - kjøpekontrakten, skylddelingsforretningen og skjøtet - finner lagmannsretten at disse også underbygger en forståelse av at det var en avgrenset beiterett Tørres Eriksen Bjørk kjøpte i tillegg til de 0,6 dekarene i utmarken, selve "Sølvkannestykket". Dokumentene er formulert slik en måtte forvente for bruksrett, d.v.s. bruksrett til det som er positivt avgrenset i motsetning til hel eiendomsrett. Det som ikke er nevnt er ikke med i handelen. Hvis det hele skulle vært solgt, måtte en forventet en formulering som anga det. Kjøpekontrakten synes å gi det beste utgangspunktet for å forstå hva partene har ment at handelen mellom dem skulle omfatte. Haagen Hansen Frette har for øvrig undertegnet kjøpekontrakten med påholden penn. Han har således ikke selv ført den i pennen, og har kanskje heller ikke selv kunnet lese. Kjøpekontrakten peker etter lagmannsrettens mening klart på en bruksrett. Her heter det at handelen i tillegg til selve "Sølvkannestykket" omfatter "Fjeldbeite paa Hovdastødlen tilstrekkelig for 12 Melkekjør, 1 Hest og 60 Faar med Lam, samt fornøden Brenneved for Afdrottens Tilvirkning saafremt denne findes på Fjeldet". Her omtales klart en beiterett for et visst antall dyr samt brensel avgrenset til det som trengs for "Afdrottens Tilvirkning".

Skylddelingsforretningen derimot er noe mer uklar i sin formulering det vises her til "Andel i Fjælbeitet Hovdastølen, beregnet Uraskar og Raudalen, som Tørres Bjørk havde kjøbt af Haagen Frette". Det heter dessuten i skylddelingsforretningen at bnr. 2 også for fremtiden skulle ha beiterett for 30 får i det aktuelle området. Skylddelingsforretningen er imidlertid avledet av det partene er enige om seg imellom og som er kommet til uttrykk i kjøpekontrakten. Skylddelingsforretningen må således, slik lagmannsretten ser det, tolkes på bakgrunn av det som er foreskrevet i kjøpekontrakten. Når det gjelder selve skjøtet, så gir dette ingen selvstendig veiledning da det kun viser til hvordan gnr. 4 er begrenset og beskrevet i skylddelingen som, som sagt, hviler på kjøpekontrakten.

Lagmannsretten finner det videre bevist at eierne av bnr. 2 etter salget i 1879 har nyttegjort seg fjellbeitet i Sørfjellet utover den beiterett for 30 sauer som er tilbakeholdt i 1879. Det vil si lagmannsretten finner å måtte legge til grunn at rettighetshaverne på bnr. 2 har stølt fra Frettestølen også etter at salget i 1879 fant sted, stølsdriften her omfattet også kyr. Det har vært slått i fjelltraktene, og jakt og fiske har vært utøvet der. Videre har bnr. 2 begynt å gjenoppbygge et stølshus på Frettestølen i 1930, d.v.s. på et tidspunkt da folk må ha vært vel vitende om hvilket bruk som sognet til hvilken stølstuft i området. Det er intet som tyder på at eierne av bnr. 4 har ansett denne bruken som uberettiget.

I relasjon til grensegangsforretninger og salg relatert til eller grensende opp mot Sørfjellet beiteområde har eierne av bnr. 2 opptrådt som rettighetshavere og ikke eierne av bnr. 4.

De som hadde kunnskap om boet etter Tørres Bjørk, vendte seg til sorenskriveren i Ryfylke med forespørsel om hvor Hovdastølen var beliggende da de trodde den lå i Sauda. Raudal/Uraskarområdet grenser til Sauda.

Lagmannsretten finner at det hensett til de historiske forholdene i saken ikke kan legges noen vekt på at det ved skiftetakst i forbindelse med boet etter Ola T. Bjørk over "Sølvkannestykket" ble anført at dette stykket hadde en fjerdedel av fjellbeitet underforstått i Sørfjellet. Taksten tyder på en blanding av dårlige lokalkunnskaper og hastverk. Det er opplyst i taksten at selve "Sølvkannestykket" er 3 dekar, mot de 0,6 dekar som det vitterlig utgjør. Om selve dette stykket heter det for øvrig at jorden er "udyrka og vassjuk" og ikke brukelig hverken til tuft eller dyrkingsjord.

Lagmannsretten finner heller ikke grunnlag for å vektlegge det folk flest i Frettebygden i dag måtte erindre og mene med hensyn til en stølsdrift som var avsluttet før deres tid og som mange nå bare synes å ha vage forestillinger om.

Etter en totalvurdering av det ovenforstående gir lagmannsretten ankende part medhold i hans prinsipale påstand. De subsidiære spørsmålene blir det da ikke nødvendig for lagmannsretten å komme inn på.

Ankende part har etter dette vunnet saken, og saksomkostningsspørsmålet blir å avgjøre etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd jfr. §172. Idet lagmannsretten ikke finner at noen av unntaksreglene i tvistemålsloven §172 annet ledd kommer til anvendelse, pålegges Nils Halleland å dekke Reinert Frettes omkostninger ved sakens behandling for lagmannsretten. I saksomkostninger for lagmannsretten har Reinert Frette krevet seg tilkjent kr 146663,- til betaling av hans advokat, hvorav kr 118000,- utgjør salærkravet. I tillegg kommer kr 60000,- som er utgifter til sakkyndige vitner og kr 8250,- som utgjør reiseog kostutgifter til de øvrige vitnene. Når det gjelder utgiftene til sakkyndige vitner, finner lagmannsretten at nødvendige utgifter her ikke kan overstige kr 40000,-. Hensett til hvordan saken stod for lagmannsretten, finner lagmannsretten for øvrig at de nevnte utgiftene var nødvendige, og omkostningsoppgaven legges her til grunn for Nils Hallelands erstatningsplikt. Totalt for lagmannsretten skal han da betale Reinert Frette kr 194913,-.

Med hjemmel i hovedregelen i tvistemålsloven §172 pålegges Nils Halleland videre å dekke Reinert Frettes saksomkostninger ved sakens behandling for herredsretten. Heller ikke her finner lagmannsretten at noen av unntaksreglene i tvistemålsloven §172 annet ledd kommer til anvendelse. Nevnte omkostninger utgjør i henhold til omkostningsoppgaven kr 76519,-, hvorav salærkravet utgjør kr 68000,-. Lagmannsretten finner å burde legge omkostningsoppgaven til grunn for erstatningsplikten.

Det er videre krevet lovens rente ved eventuell betaling etter forfall, også dette kravet tas til følge.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. Reinert Frette har som eier av gnr. 63 bnr. 2 i Etne kommune medeiendomsrett i sameiet Frette fjellbeite i Etne kommune.

Reinert Frettes beiterett i området rundt Hovdastølen (Uraskar/Raudalen) er begrenset til 30 sauer.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Nils Halleland til Reinert Frette kr 194913,- - kroneretthundreognittifiretusennihundreogtretten 00/100 -.

I saksomkostninger for herredsretten betaler Nils Halleland til Reinert Frette kr 76519,- - kronersyttisekstusenfemhundreognitten 00/100 -. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dommen. Ved betaling etter forfall betales dessuten lovens rente.