LG-1996-231

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1996-11-15
Publisert:	LG-1996-00231
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dalane herredsrett Nr. 95-00111 - Gulating lagmannsrett LG-1996-00231 A
Parter:	Ankende part: Ole Jakob Skadberg (Prosessfullmektig: Advokat Kåre Vierdal, Stavanger) Motpart: Palmer Skadberg (Prosessfullmektig: Advokat Svein Erling Jensen, Egersund)
Forfatter:	Lagdommer Fjeld Ekstraordinær lagdommer Hordnes Sorenskriver Høyland
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §118, §174, Tvistemålsloven (1915)

Saken gjelder spørsmålet om eiendomsrett eller bruksrett til strandparsell på Skadberg, Nordre Eigerøy i Eigersund, samt veirett over denne parsellen.

Ole Jacob Skadberg er eier av eiendommen gnr. 4 bnr. 15 og Palmer Skadberg er eier av eiendommen gnr. 4 bnr. 7 - begge eiendommer på Skadberg, Nordre Eigerøy i Eigersund kommune. Mellom partene er det uenighet om karakteren av rettigheter til et strandstykke på Skadbergstranden som var en del av en overutskifting avholdt i 1894.

Ole Jakob Skadbergs rettsforgjenger Isak Jacobsen eide flere bruk, blant annet gnr. 4 bnr. 15. Han var blant de "Lodeierne" som i henhold til utskiftingsforretningen fikk utlagt en parsell, benevnt parsell 14, på et strandområde som ved overutskiftingen ble utlagt til "fri Benyttelse for sin Sjødrift". Parsellen strakk seg over deler av de to eiendommene bnr. 7, Peder Pedersens eiendom som Palmer Skadberg i dag er eier av, og Anton Konradsens eiendom, bnr. 13. Grensen mellom bnr. 7 og bnr. 13 går langs det som i utskiftingsforretningen er beskrevet som 13 skiftelinje. Partene er enige i at denne skiftelinjen går over ankende parts parsell og til sjøen.

Ved stevning av 27 juni 1995 anla Ole Jacob Skadberg søksmål mot Palmer Skadberg med påstand om at Palmer Skadberg ikke har veirett over førstnevnte eiendoms parsell nr. 14.

Ved tilsvar av 8 august 1996 la Palmer Skadberg ned påstand om at han som eier av gnr. 4 bnr. 7 har veirett til den nedre parsell over parsell nr. 15. Samtidig anla han motsøksmål mot Ole Jacob Skadberg med påstand om at han som eier av gnr. 4 bnr. 7 har samtlige eierbeføyelser over parsell nr. 14 med unntak av de beføyelser som er uttømmende opplistet i utskiftingsforretningen av 1894.

Dalane herredsrett har 10 desember 1995 avsagt dom med slik domsslutning:

"I hovedsøksmålet:

1. Palmer Skadberg frifinnes.

2. Ole Jacob Skadberg tilpliktes innen 14 - fjorten - dager fra denne dom blir forkynt å betale til Palmer Skadberg v. adv. Svein Erling Jensen kr 20100,- kroner tjuetusen ett hundre 00/100 i saksomkostninger.

I motsøksmålet:

3. gnr.. 4, bnr.. 7 er eier av parsell behandlet under nr. 14 i utskiftingsforretning av 1884, til 13. skiftelinje i hht. samme, og med unntak av de rettigheter gnr.. 4, bnr. 15 har i hht. samme.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Ole Jakob Skadberg har 5 januar 1996 anket dommen til Gulating lagmannsrett på grunnlag av uriktig rettsanvendelse og bevisbedømmelse. Anketilsvar er avgitt 29 januar 1996.

Ankeforhandling ble holdt i Egersund og Stavanger 21 - 23 oktober 1996. Ankende part, Ole Jakob Skadberg, møtte sammen med prosessfullmektigen. Palmer Skadberg møtte ikke. I stedet møtte han ektefelle Astrid Skadberg sammen med prosessfullmektigen. Hun avga forklaring som part, jf tvistemålsloven §118. Rettsmøtet 22 oktober 1996 ble holdt i Egersund, hvor det også ble foretatt befaring til det omtvistede området på Skadberg. Partene forklarte seg og det ble avhørt 15 vitner. Det ble foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.

Ankende part, Ole Jacob Skadberg, har anført at både det som fremkommer i utskiftingsforretningen av 1894 og særlig den etterfølgende utvikling i området må lede til at ankende part har eiendomsrett til det omtvistede område på Skadbergstranden. Konsekvensen av dette er at ankemotparten kun har en slik bruksrett som følger av utskiftingsforretningen, dvs han har rett til det gress som vokser på stykket og ellers rett til å bortbringe jord. Ankemotparten har heller ikke veirett over strandstykket.

Når det gjelder tolkningen av overutskiftingsforretningen, tilsier også bakgrunnen for denne utskiftningen at det var meningen at "Lodeierne" til strandstykkene skulle ha eiendomsrett til disse. Det var stor grad av teigblanding i det området utskiftingen omfattet, og det er derfor naturlig at også strandområdet skulle utskiftes på den måten at det ble gitt eiendomsrett til de enkelte strandstykker. Overutskiftingsforretningen av 1894 er bygget opp og disponert slik det var vanlig på denne tiden. Det er et selvstendig poeng at beskrivelsen av strandområdet er å finne i det avsnitt i protokollen som omhandler eiendommenes grenser. At det er tale om eiendomsrett, understrekes også av at det aktuelle området er markert med en skiftelinje på utskiftingskartet som ble opptatt i tiden 1891-92. Også det forhold at strandstykkene er beskrevet med nøyaktige grenser, tilsier at i forhold til sjøtomtene er det ikke tale om eiendomsrett for tilstøtende eiendommer.

Også ordbruken i det aktuelle avsnitt i utskiftingsforretningen tilsier at det er tale om eiendomsrett for ankende part. Det fremgår at et strandstykke "avtages" fra de to tilstøtende brukene tilhørende Peder Pedersen og Anton Konradsen. Også protokollens henvisning til "Strandstykkets Eier", viser at det er tale om eiendomsrett for ankende parts eiendom.

Henvisningen til rettighetshavernes frie benyttelse til sin sjødrift, tyder ikke på at det kun gjelder en positiv bruksrett. Formuleringen er benyttet for å kunne avgrense jordbruksinteressene. Dermed kunne en skille disse fra sjøinteressene. Dette er desto mer sannsynlig på bakgrunn av at det aktuelle strandområde er uttatt av to eiendommer som på den tiden hovedsaklig må ha vært utmarksområde med liten jordbruksmessig verdi. Det var da viktig at eiendommene fikk beholde beføyelser av jordbruksmessig betydning.

Etter å ha angitt grensene for det strandområde som er uttatt til sjødrift, er det videre i utskiftingsforretningen foretatt en nærmere oppdeling av strandområdet. Strandstykkene som er fordelt til de enkelte eiendommer, er av ulik størrelse. Fordelingen må antas å ha vært foretatt på grunnlag av tidligere bruk av området og konkrete avtaler i forbindelse med utskiftingen. Det kan tyde på at det er tatt hensyn til den ulike posisjon den enkelte hadde i utskiftingen, og at det, i hvert fall i noen utstrekning, er foretatt en deling av strandområdet ut fra de respektive eiendommers skyld, og ikke ut fra deres behov. Etter at strandstykkene er fordelt på de respektive eiendommer, fortsetter overutskiftingsforretningen med en beskrivelse av de ulike servitutter i utskiftningsfeltet. Når beskrivelsen av det aktuelle strandområde ikke er å finne i utskiftingsforretningens avsnitt om servitutter, tilsier også dette at ankende parts eiendom skal tillegges det aktuelle strandstykke som eiende grunn.

Selv om det ikke skulle være mulig å utlede noe sikkert av overutskiftingsforretningen vedrørende eiendomsforholdene til strandområdet, må det for løsning av spørsmålet legges betydelig vekt på den etterfølgende utvikling.

Ankende part har vist til seks skylddelingsforretninger eller kartforretninger i tiden etter 1894, og etterfølgende overskjøtinger, uten at det har fremkommet protester fra de tilstøtende eiendommer. I noen tilfeller har eiere av tilstøtende eiendommer vært til stede under skylddelingsforretningen eller kartforretningen uten at disse har protestert.

Subsidiært har ankende part anført hevd som grunnlag for eiendomsrett til sjøtomten. Strandområdene har i generasjoner blitt disponert over og blitt brukt av brukerne som om de skulle være eiere, blant annet er det oppført bygninger, begjært oppmålinger m m uten at ankemotparten eller hans forgjengere har protestert mot dette.

Når det gjelder ankemotpartens subsidiære krav om veirett, er det ikke i noe dokument beskrevet vei over strandområdet. Det har heller ikke vært opparbeidet vei i området før enn i de senere årene. Det kan heller ikke ses at den tilstøtende eiendom til ankemotparten har hatt behov for veirett over strandområdet. Han har kunne utøve sin virksomhet på strandparsellen, hovedsaklig henting av gress, gjennom et le eller grind til strandstykket direkte fra egen eiendom. Ankemotpartens eventuelle ferdsel over strandområdet har heller ikke vært av et slik omfang at det tilfredsstiller vilkårene til brukshevd.

Ankende part har nedlagt slik påstand:

"1. Ole Jakob Skadberg er eier av parsell behandlet under nr. 14 i utskiftningsforretning av 1894.

2. Palmer Skadberg har ingen veirett, og har hverken personlig eller som eier av gnr.. 4 bnr. 7 rett til vei over parsell nevnt under pkt. 1.

3. Palmer Skadberg tilpliktes å betale sakens omkostninger for herredsretten og for lagmannsretten."

Ankemotparten, Palmer Skadberg, har gjort gjeldende at det omtvistede område som støter til hans eiendom er tillagt denne eiendommen som eiende grunn.

Grunnlaget for rettighetsforholdene på Skadbergstranden finnes i overutskiftingsforretningen av 1894. Det er ved denne gjennomført en ordning hvor eierne av hovedbrukene skulle ha eiendomsrett til sjøteigene med påheftede bruksrettigheter blant annet for ankende parts eiendom, ettersom bruksrettighetshaverne hadde behov for å kunne komme til sjøen for å drive fiske. Dette følger allerede av en naturlig tolkning av forretningen. Strandområdet skulle tilhøre Peder Pedersens og Anton Konradsens eiendommer. Deretter ble blant annet ankende parts eiendom tillagt en bruksrettighet som er begrenset til "sin Sjøbedrift" hvis innhold er nærmere presisert. Det kan stilles spørsmål om hvorfor det var nødvendig å presisere rettigheten slik den er gjort, dersom det var eiendomsretten som skulle beskrives. At det er bruksrettigheter det her dreier seg om, fremgår også i forbindelse med overutskiftingsforretningens beskrivelse av eiendomsgrensene. I tilknytning til 13 skiftelinje er det referert til den "nedenfor beskrevne til Strandrettigheder udlagte Strækning,..".

Den omstendighet at 13 skiftelinje som danner grensen mellom Peder Pedersens og Anton Konradsens eiendommer går helt til sjøen, gir uttrykk for eierforholdet på nedsiden av sjøveien som tilsvarer den aktuelle parsell som er omtvistet. Også utskiftingsforretningens beskrivelse av grensene for den hele sjøstrandstrekning henviser blant annet til "Skiftet mellem Anton Konradsen og Peder Pedersen". Det henvises her ikke til Isak Jakobsens eiendom, ankende parts rettsforgjenger, noe som ville ha vært naturlig dersom sistnevnte var eier av sjøparsellen. Også dette leder hen mot at det er de tilgrensende eiendommer som har eiendomsrett til sjøtomtene. Tilsvarende er tilfelle i forhold til det som fremgår om gjerdeplikten i utskiftingsforretningen. Dersom ankende parts synspunkt legges til grunn, ville ankemotparten ha gjerdeplikt på en strekning hvor han ikke eier. Grensene var tenkt gått til sjøen, og regulerte også eiendomsretten dit og med gjerdeplikt til sjøen.

Heller ikke det som fremgår av den etterfølgende utvikling i området endrer det som fremgår av overutskiftingsforretningen. Når det gjelder en del av overdragelsene, er disse uklare. Det fremgår ikke om det er bruks- eller eiendomsrett som overdras. Det er intet i veien for at det skulle være bruksrett som ved disse tilfellene ble overdratt. Når det gjelder den måleforretning ankemotparten var til stede i, må det legges til grunn at hans tilstedeværelse var for å påvise bruksrettighetens grenser, og han har ved dette ikke på noe tidspunkt akseptert fradelingene.

Når det gjelder ankende parts subsidiære påstand om hevd, er den aktuelle bruk ikke annerledes enn det som allerede fremgår av de rettighetene ankende parts eiendom har i henhold til overutskiftingsprotokollen.

Dersom ankemotparten ikke får medhold i sin prinsipale påstand om eiendomsrett til strandparsellen, er det gjort gjeldende at han har en hevdet veirett over parsellen. Det er erkjent at overutskiftingsprotokollen ikke omfatter veirett fra 13 skiftelinje og frem til innkjørselen gjennom le eller grind til egen eiendom. Den bruk som har vært gjort av veien og som i alle fall er kjent fra 1920-årene, oppfyller vilkårene til brukshevd og er aldri blitt bestridt.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

"Prinsipalt:

Gnr. 4 bnr. 7 er eier av parsell behandlet under nr. 14 i utskiftningsforretningen av 1894, til 13. skiftelinje i hht. samme, og med unntak av de rettigheter gnr. 4 bnr. 15 har i hht samme.

Subsidiært:

Gnr. 4 bnr. 7 har veirett over parsell nr. 14 iht. utskiftningsforretning av 1894 fra 13. skiftelinje frem til gnr. 4 bnr. 65.

I begge tilfeller:

Ole Jakob Skadberg tilpliktes å betale sakens omkostninger for herreds- og lagmannsrett."

Lagmannsretten har kommet til et annet resultat enn herredsretten og skal bemerke:

I 1894 ble det foretatt overutskifting på Skadberg som er beliggende på Nordre Eigerøy i Eigersund kommune. I forbindelse med denne overutskiftingen ble det langs Skadbergstranden avtatt en strekning hvor det for "Lodeierne" ble utlagt stykker eller parseller til en nærmere definert bruk. Av protokollen for overutskiftingen fremgår blant annet følgende vedrørende det området det omtvistede strandstykket er en del av:

"Langs Sjøstranden over hele Anton Konradsens Brug, og for en del av Peder Pedersens Brug, avtages en Strækning hvorav Lodeierne udlagdes efternævnte stykker til fri Benyttelse for sin Sjøbedrift i enhver henseende, saasom til Arbeidsplads, at opsætte Baade, oplegge Materialier, opsætte Sjøhuse og Baadnøst m.v., men uden ret til det Græs som maatte voxe paa Stykket, eller derfra at bortbringe Jord, hvilket tilhører Vedkommende Lodeiere til hvis Eiendom Stykket grændser. Forekommende Sten tilhører dog Strandstykkets Eier."

Uenigheten mellom partene dreier seg om ankende part, hvis rettsforgjengere var blant de loddeierne som fikk seg utlagt et strandstykke, eller ankemotparten, som eier av en av de tilstøtende eiendommer til det strandområde som ble utlagt til parseller, har eiendomsrett eller bruksrett til parsell nr. 14 beliggende på nevnte strandområde.

Spørsmålet om karakteren av rettigheter til den omtvistede parsell må avgjøres etter en konkret vurdering. Det kan derfor ikke legges til grunn en alminnelig presumsjon om eier- og rettighetsforhold til strandområder på Nordre Eigerøy. Således vil den rettslige situasjon kunne være en annen i andre deler av Nordre Eigerøy, som f eks Myklebust og Rausvågen som partene har referert til. Det er her blant annet nyttet andre begreper og formuleringer i utskiftningsforretninger for de sistnevnte områdene. Det vises for så vidt til Rt-1975-112, særlig side 114. Det er uttalt at det må foretas en konkret vurdering av alle foreliggende opplysninger, og hvor denne vurdering "kan falle forskjellig ut, ikke bare i ulike deler av landet, men også i forskjellige bygdelag, ja til og med for forskjellige gårder i samme bygd."

Utgangspunktet for vurderingen av rettighetsforholdene til den omtvistede parsell vil være den overutskiftingsforretning som fant sted i 1894. Av det som er sitert ovenfor anses det sannsynlig at det har vært meningen å skille jordbruksinteresser og de interesser som har knyttet seg til bruken av strandområdet til "Sjødrift". Ut over dette finner lagmannsretten at det av overutskiftingsforretningen vanskelig kan utledes noe sikkert om rettighetsforholdene til den omstridte parsell.

På den ene side trekker ulike momenter i retning av at den loddeier som fikk seg utlagt parsellen skulle ha en bruksrett til denne, mens resteiendomsretten skulle tilligge de bruk parsellen skulle "aftages". Det skal her nevnes at det i overutskiftingsforretningen er presisert bruken til "sin Sjøbedrift" og at omfanget av denne bruken er nærmere beskrevet. I tillegg kommer at i overutskiftningsforretningens beskrivelse av 13 grenselinje, er det referert til den "nedenfor beskrevne til Strandrettigheter udlagte Strækning,..", samt at det av forretningen fremgår at grenselinjen mellom Peder Pedersens og Anton Konradsens eiendommer, 13 skiftelinje, går helt til sjøen. Også i den nærmere avgrensning av det strandområde som skulle avtas til bruk for loddeiernes sjøbruk, er det for ett av grensepunktene vist til "Skiftet mellem Anton Konradsen og Peder Pedersen", altså grensen mellom de to tilgrensende eiendommer til strandområdet. Også det som utskiftingforretningen omtaler i forbindelse med gjerdeplikten, kan peke i retning av at det var de tilstøtende eiendommer som skulle ha resteiendomsretten.

Det trekker imidlertid i motsatt retning at det ikke kan ses en konsekvent begrepsbruk i overutskiftingsforretningen når det i noen sammenhenger refereres til f eks "Strandrettigheter" og "Eier". Det kan av denne grunn ikke legges særlig vekt på uttrykksmåten i forhold til et spørsmål som det foreliggende som kanskje ikke har vært i partenes tanker dengang.

Det forhold at rettighetsbeskrivelsen i forhold til parsellene er å finne i overutskiftingsprotokollens avsnitt om eiendomsgrenser, mens bruksrettigheter synes å ha blitt behandlet samlet senere i protokollen, trekker også i retning av at resteiendomsretten tilligger dem som har fått seg utlagt en parsell. Dette bestyrkes i en viss grad av at strandområdet er "avtaget" de tilgrensende eiendommer, i tillegg til at det aktuelle strandområdet synes å være markert med en eiendomslinje på utskiftingskartet. Dessuten er det gitt meget nøyaktige angivelser av grensene for de respektive parseller.

Samlet sett fremstår utskiftingsforretningen så motsetningsfull at den etter lagmannsrettens oppfatning ikke gir sikre nok holdepunkter for å fastslå rettighetsforholdene til den omstridte parsellen.

Ettersom det ikke kan utledes noe klart om rettighetsforholdene fra overutskiftingsforretningen, er lagmannsretten henvist til de slutninger som kan trekkes av den bruk og de rettslige disposisjoner som har funnet sted i den tid en har kjennskap til forholdene.

Lagmannsretten skal kort gjennomgå de rettsstiftelser som finnes å være av betydning for spørsmålet til avgjørelse i foreliggende sak.

Ved skylddelingsforretning av 29 januar 1932, tinglyst 10 mars 1933, ble strandparsellen som ved overutskiftingsforretningen av 1894 ble tillagt gnr. 4 bnr. 6, fradelt hovedbruket og gitt bnr. 24, og ved skjøte av 29 november 1933 overdratt Peder Olsen Skadberg som eier.

Ved skjøte av 26 juli 1956 kjøpte Bjarne I Seglem, Isak G Seglem og Jakob G Seglem en sjøtomt med naust - gnr. 4 bnr. 43 - av Ingfrid I Seglem. Sistnevnte hadde selv kjøpt tomten fra gnr. 4 bnr. 8 som hadde fått denne utlagt til seg ved overutskiftingen i 1894.

Ved skjøte av 10 februar 1962 overdro Ole P Skadberg, far til ankemotparten, en tomt, bnr. 55, som tillå gnr. 4 bnr. 13, til sin sønn Oddbjørn O Skadberg.

Ved kjøpekontrakt av 29 september 1966 solgte Ragnhild Bøe, eier av gnr. 4 bnr. 4, fem meter av sin sjøtomt til Magnus Løining. Det fremgår av denne kjøpekontrakten at Sverre Skadberg tilkommer en mindre del av kjøpesummen som godtgjørelse for at han fraskriver seg beiteretten i det solgte areal.

Ved målebrev av 2 september 1965 fikk Ragnhild Bøe, eier av gnr. 4 bnr. 4, fradelt en parsell av sitt strandstykke som fikk bnr. 65. Av målebrevkartet fremgår det at parsellen grenser blant annet til ankemotpartens eiendom, gnr. 4 bnr. 7. Av målebrevet fremgår at ankemotparten også var til stede under oppmålingsforretningen. Parsellen ble 2 mars 1966 overskjøtet Ragnhild Bøes svigersønn, Halvar Berg.

Ved kartforretning av 8 desember 1989 fradelte ankende part en sjøtomt fra sitt strandområde. Av målebrevkartet fremgår at parsellen grenser blant annet til ankemotpartens eiendom, gnr. 4 bnr. 7, og det fremgår av protokoll for kartforretningen at også ved denne forretningen var ankemotparten til stede med partsstilling som nabo. Parsellen ble ved skjøte av 2 juli 1993 overdratt ankende parts bror i forbindelse med generasjonsskifte.

Samtlige av de ovennevnte rettslige disposisjoner trekker etter lagmannsrettens oppfatning entydig i retning av at de bruk som ble tillagt parsellene på Skadbergstranden ved overutskiftingsforretningen av 1894 har ansett seg berettiget til å disponere over disse som eiere. I disposisjonene er det vist til overdragelser av de respektive parseller uten nærmere presisering, og det finnes ikke tvilsomt at siktemålet med disposisjonene har vært å overføre eiendomsretten til parsellene.

Lagmannsretten legger også til grunn at de nevnte rettslige disposisjoner er foretatt uten protest fra de tilstøtende eiendommer. Det fremgår at ankemotparten, som eier av tilgrensende eiendom, har vært til sted under to kartforretninger uten at det er dokumentert noen protest fra hans side.

Lagmannsretten finner også grunn til å vise til det som er betegnet "Kontrakt" av 11 juni 1914 og som ble fremlagt under ankeforhandlingen. Selv om de nærmere omstendigheter vedrørende denne kontrakten er ukjent, og således må vurderes med varsomhet, viser den at en av dem som fikk seg utlagt parseller på Skadbergstranden, og som deltok under overutskiftingen i 1894, synes å ha hatt den oppfatning at han var eier til den utlagte parsellen.

De rettslige disposisjoner som er foretatt i alle fall fra tidlig på 1930-tallet, viser etter lagmannsretten oppfatning at de parter som fikk utlagt sine strandstykker ved overutskiftingen i 1894 har vært av den oppfatning at de fritt kunne disponere over strandstykkene som eiere, og at dette har vært akseptert av involverte parter, inklusive ankemotparten og hans rettsforgjengere. Også vitneforklaringene under ankebehandlingen bekrefter i stor utstrekning denne oppfatning.

På ovennevnte bakgrunn er det tilstrekkelig godtgjort at ankende part har resteiendomsretten til parsell nr. 14 som hans bruk fikk utlagt ved overutskiftingsforretningen av 1894.

Under henvisning til bevisførselen under ankeforhandlingen har lagmannsretten videre kommet til at ankemotparten har hevdet veirett over parsell nr. 14 fra 13 skiftelinje og frem til gnr. 4 bnr. 65. Den bruk av veien som er opplyst om, oppfyller vilkårene til brukshevd. Lagmannsretten trenger ikke ta stilling til om det le eller grind mot strandstykket tilfredsstiller kravet til fast innretning, da det er godtgjort at det har vært den nødvendige bruk av veien i alle fall fra 1920-årene. Det vises til det herredsretten har bemerket om bruken av veien, hvor det er lagt til grunn at det allerede fra langt tilbake var le i gjerdet mot strandteigen, og at det vanskelig kan tenkes at dette skal ha hatt annen hensikt enn å være adkomst til nedre del av ankemotpartens eiendommen fra vei langs stranden. Lagmannsretten er videre enig med herredsretten i at ankemotpartens bruk av den alternative vei ned skråningen på egen grunn ikke medførte opphør av bruken av veien langs stranden. Det vises for øvrig til det herredsretten har bemerket om veispørsmålet, som lagmannsretten finner å kunne slutte seg til.

Anken har delvis ført frem. Lagmannsretten finner at hver av partene bør bære sine egne omkostninger for lagmannsretten i henhold til tvistemålsloven §174 første ledd jf samme lov §180 annet ledd. Unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §174 annet ledd finnes ikke å komme til anvendelse selv om det spørsmål ankende part ikke har fått medhold i, veispørsmålet, har vært av mindre betydning i saken. Lagmannsretten har ved denne vurderingen lagt vekt på at spørsmålet om rettighetsforholdene til parsellen på Skadbergstranden har frembydd slik tvil at hovedregelen i tvistemålsloven §174 første ledd bør få anvendelse.

Når det gjelder omkostningene for herredsretten, legger lagmannsretten til grunn det resultat den har kommet til i ankesaken, da saken for lagmannsretten har stått i samme stilling som for herredsretten. Hver av partene bærer følgelig sine omkostninger også for herredsretten.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. Ole Jakob Skadberg, eier av gnr. 4 bnr. 15, er eier av parsell under nr. 14 i overutskiftingsforretningen av 1894.

2. Eier av gnr. 4 bnr. 7, Palmer Skadberg, har veirett over parsell nr. 14 i henhold overutskiftingsforretningen av 1894 fra 13 skiftelinje og frem til gnr. 4 bnr. 65.

4. Hver av partene bærer sine omkostninger for herredsog lagmannsretten.