LG-1996-351

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-12-30
Publisert:	LG-1996-00351
Stikkord:	Erstatningsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Bergen byrett nr. 1990-00897 - Gulating lagmannsrett LG-1996-00351. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2000-00460.
Parter:	Ankende part: A. Ankemotpart: B, hans dødsbo v/arvingene (Prosessfullmektig: Advokat Erik Mjell, Bergen).
Forfatter:	Lagdommer Lunde. Lagdommer Midtgaard. Lagdommer Sjong
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §168, Tvistemålsloven (1915) §378, Skadeserstatningsloven (1969) §3-3, §3-5, §180, §189, §251, §355, §384, §3-1

Saken gjelder krav om erstatning som følge av påstått skadevoldende handling fra ankemotparten overfor ankende part.

Bergen byrett avsa den 1. november 1995 dom med slik slutning:

«1. B frifinnes.

2. A tilpliktes innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å erstatte det offentlige saksomkostningene med kr 64.245,- - kronersekstifiretusentohundreogførtifem -.»

A har rettidig anket dommen til lagmannsretten. Han har også erklært tilslutningsanke, jf tvistemålsloven §355 annet ledd, over Bergen byretts kjennelse av 4. oktober 1995 vedrørende begjæring om fremleggelse av dokumenter. Slutningen lyder slik:

«As begjæring om at retten skal gi pålegg om fremleggelse av nærmere angitte dokumenter til henholdsvis Den norske Bank, advokat Jørgen Jentoft og Bergen ligningskontor, tas ikke til følge.»

Stevning i saken er tatt ut i desember 1990. B er nå død. Saken har fortsatt mot arvingene etter B.

Ankeforhandling fant sted i Bergen tinghus i dagene 6. - 13. desember 1999. Første dag gikk med til å behandle innsigelser fra As side og avsi kjennelser/beslutninger. Det ble avsagt kjennelse om dommernes habilitet, kjennelse om dokumentfremleggelse og beslutning om å fremme saken. Det vises til rettsboken. Lagmannsretten har også fattet beslutning vedrørende vitnestevninger, jf rettsboken. A innbetalte ikke det beløp lagmannsretten hadde fastsatt som sikkerhet. Det kan nevnes at han, på grunn av dårlig økonomi, heller ikke hadde utarbeidet utdrag.

Mandag den 13. desember besluttet lagmannsretten å avskjære videre forhandling etter tvistemålsloven §378 annet ledd. Det vises til rettsboken. A hadde da foredradd saken i fire dager for lagmannsretten. Innledningsforedraget var holdt som en kombinasjon av dokumentasjoner, argumentasjon og partsforklaring. Herunder bl.a dokumentasjoner fra en rekke politiforklaringer, Riksadvokatens påtegninger og Haugesund politikammers innstillinger fra 1994 og 1995. Etter at saken var tatt opp til doms, har lagmannsretten mottatt begjæring om reassumering, hvor A peker på at tilslutningsanken ikke er tilstrekkelig opplyst. Lagmannsretten finner ikke å kunne ta begjæringen til følge.

Som nevnt innledningsvis gjelder saken erstatningskrav mot As tidligere svigerfar - far til C, som ble drept den 17. august 1984 og senere støpt ned i kjellergulvet i - - -gt. i Bergen. Det rettslige grunnlaget for kravet er skadeserstatningsloven §3-3 og §3-5. A mener B har vært med på skjule liket. Siden B har anmeldt A for ærekrenkelser mener han at dette er en falsk anmeldelse inngitt mot bedre vitende etter straffeloven §168. Saken har således sin bakgrunn i den såkalte «C-saken».

Tilslutningsanken gjelder kjennelse i forbindelse med krav om innhenting av dokumentasjon knyttet til økonomiske forhold hos B, D og C, dels før drapet, dels etter at dette fant sted. Det fremgår av byrettens kjennelse at formålet med begjæringen var å sannsynliggjøre at det var en økonomisk bakgrunn for at C ble drept, og at dette skal være motivet for at B har forsøkt å få sakens oppmerksomhet flyttet over på A for derved ikke selv å bli avslørt. Byrettens hovedbegrunnelse for ikke å ta begjæringen til følge var at bevisene ikke var av særlig sentral betydning for det som var sakens tema.

Under saksforberedelsen for lagmannsretten har A gjentatt begjæringen. Gulating lagmannsrett avsa den 20. september 1996 kjennelse hvor begjæringen ikke ble tatt til følge. Det var forutsatt i kjennelsen at tilslutningsanken sto ved lag, noe som antas å være riktig.

Byretten har i dommen redegjort for «C-saken» og de etterforskningsskritt som har vært foretatt i forhold til B og hans familie. Byretten har også referert fra dommen mot D. Slik lagmannsretten ser det gir byrettens redegjørelse fyldestgjørende bakgrunn for sakens faktiske side. Noe samlet referat av selve «C-saken» er det derfor ikke nødvendig å gi.

A mener B har misbrukt alle sine tre døtre seksuelt, og at dette misbruket er årsaken til drapet. Hans forklaring på hva som skjedde hjemme hos C og D drapsdagen er følgende: C skal ha ringt hans tidligere ektefelle, E, og sagt at hun ville avsløre misbruket, herunder fortelle A om farens misbruk mot E. E skal da ha reist inn til C og D. Han har ikke noen sikker formening om hvem som ellers var til stede, men mener at Ds søster, F kan ha vært til stede. Han mener D ikke var i stand til å utføre drapet, men at E drepte C. De har deretter ringt B på arbeidsstedet. Han skal ha kommet til - - -gt. etter arbeidstid, og de har da bestemt seg for å skjule liket. Liket ble båret ned i kjelleren og B skal deretter ha vært med på å støpe det ned i kjellergulvet. De har deretter fått D til å ta på seg skylden. Han har imidlertid ikke noen sikker formening om hvorfor D påtok seg skylden for drapet.

Det kan også nevnes at han mener det hele startet i 1972 da E ble gravid med G. Han er formelt far til G, men mener at B er den biologiske faren. Bs ektefelle, H har vært til behandling for psykiske lidelser. Han mener H var i ferd med å røpe forholdene omkring misbruket av døtrene m.v. Av denne grunn mener han at B tok henne av dage.

Ankende part, A, har i hovedsak anført:

Det anføres at byrettens dom må oppheves siden dommer Sommersten var inhabil. Det er vist til tvistemålsloven §384 annet ledd nr. 1. Inhabiliteten begrunnes i at byrettsjustitiarius August Rathke var inhabil, siden sønnen - som var ansatt i politiet - hadde «gått god for» D under ettersøknings- og/eller etterforskningssaken for å skjule farens tilknytning til D og hans sex-kontakter.

Som saksbehandlingsfeil anføres likeledes at byretten ikke har tatt standpunkt til eller drøftet Bs forklaringsnektelse. Det anføres at B har nektet å forklare seg i saker hvor han skulle la seg utspørre av A, og at B derfor ikke har vært konfrontert med de rette spørsmål. Dette gjelder også for de to døtrene. Det er vist til Bergen byretts kjennelse av 28. august 1995, tvistemålsloven §251 og påtaleinstruksen §16-5 annet ledd, jf §4-2 fjerde ledd. Det anføres at forklaringene sammenholdt med de to mappene politet holder tilbake etter den siste etterforskningen i saken ville bringe saken i en ny stilling. A opplyser at han har kopi av disse mappene.

Det er likeledes en saksbehandlingsfeil at byretten har bygget på påtalemyndighetens avgjørelse, og ikke på det som kom frem under hovedforhandlingen. Det er tilstrekkelig at det foreligger sannsynlighetsovervekt for at B har vært med på å skjule liket.

Det anføres endelig at byrettens dom inneholder klare selvmotsigelser som ikke kan rettes.

For så vidt gjelder de fakta som skal sannsynliggjøre Bs medvirkning anføres at det fremgår av sakens dokumenter at B var oppom i - - gt. drapsdagen. Likeledes at han bodde hos D over et visst tidsrom etter at drapet fant sted, og at han har kjørt sand og sement til stedet. Sammenholdes faktum som kan sluttes ut fra Hs sykejournaler med de forklaringer B har gitt i ettertid til politiet, er det åpenbart at han har oppgitt feilaktige tidspunkter til politiet under etterforskningen i 1992 bl.a for det tidspunkt han bodde hos D. I den senere etterforskning har B ikke blitt konfrontert med uoverensstemmelsene i sine forklaringer.

Det anføres at B ikke har gitt alle opplysninger med en gang, men har forklart seg mer og mer detaljert etter hvert som etterforskningen skred frem. Dette styrker mistanken om at han har forklart seg falsk.

D var ikke håndtverker og han har derfor ikke kunnet foreta støpearbeidene alene. B var derimot en dyktig og profesjonell håndtverker. Han er derfor den som har foretatt støpingen. Det er bl.a vist til en erklæring fra sivilingeniør I av 22. desember 1994 vedrørende skjulingen av liket av C.

Det anføres videre at «skyteepisoden» som avslørte B viser at han ikke er troverdig. Denne saken dreier seg om troverdighet.

Det er endelig anført at politiet dekker over forhold ved bl.a annet å holde tilbake to mapper i forbindelse med etterforskningen i 1994. Politiet har ikke vært interessert i å bringe sannheten frem, og har derfor ikke gjort god nok jobb. Det forhold at B ikke er konfrontert med sine egne tidligere forklaringer anføres som et eksempel på dårlig etterforskningsarbeid. Det er spesielt vist til at det ikke er stilt viktige og avgjørende spørsmål til ham i politiavhør den 20. mai 1994.

Om årsakssammenheng og det økonomiske tapet er det i hovedsak anført følgende:

Det var B som startet det hele. Han må derfor bære ansvaret for det som har skjedd. Det var B som dro As navn inn i dette.

Som følge av publisitet og de påkjenninger han har hatt har omsetningen i forretningsdriften gått ned.

Han hadde økt omsetning fra han startet bilverksted i X i 1977 og frem til 1984. Han hadde vel en million i omsetning på verkstedet og solgte biler for ca 3 millioner. Årsaken til at omsetningen gradvis gikk ned var belastningen ved at han følte seg mistenkt. Det var B som kastet mistanke på ham. Han ble sliten på grunn av alle problemene med falske forklaringer m.v. fra E og B. Dette gikk ut over arbeidet.

I desember 1989 flyttet han verkstedet til Y. Årsaken til flyttingen var en langvarig tvist med utleier som endte med at han mistet leiekontrakten. I november 1990 kjøpte han nytt verksted på Z til kr 3,7 millioner. Spetakkelet med saken fortsatte og rammet ham sterkt. At hans navn ble nevnt i forbindelse med et drap hadde vesentlig betydning for kundegrunnlaget. Det kom til tvangssalg i 1993 og alle selskapene ble tatt under konkursbehandling i 1994.

Da han ble løslatt etter å ha sonet en dom på 10 måneder fra februar til august 1994, hadde han ingen penger. Han startet opp igjen, men kom aldri så langt at han fikk registrert noe selskap. Mye av den tiden han skulle brukt til å arbeide, ble brukt til å renvaske seg for de problemene B og E hadde pådradd ham.

Som følge av saken har han mistet huset på Æ og på Ø og verkstedet med verktøy m.v. De dokumentasjoner som er fremlagt for skatteoppgjøret, viser at inntektene har gått kraftig ned i årene 1991, 92 og 93.

A har nedlagt slik påstand:

«1. Byrettens kjennelse av 4. oktober 1995 oppheves og de avkrevde pålegg tas til følge.

2. Byrettens dom med hovedforhandling oppheves og hjemvises til ny behandling.

3. B dømmes til å betale A i erstatning og oppreisning 1 million kroner begrenset oppad til dette beløp.

I alle tilfelle: B ilegges sakens omkostninger for byretten og lagmannsrett og som skal betales til A.»

Ankemotparten, B - hans dødsbo v/arvingene - har nedlagt slik påstand:

«1. Bergen byretts kjennelse av 04.10.1995 stadfestes.

2. B frifinnes.

3. B tilkjennes sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett.»

Lagmannsretten har kommet til at hverken anken eller tilslutningsanken kan føre frem, og skal bemerke:

Skadeerstatningsloven §3-3 gir hjemmel for at reglene i §3-1 gjelder tilsvarende også ved visse personlige krenkelser. Dette gjelder bl.a slike krenkelser som går inn under straffeloven §168. Når en krenkelse har skjedd ved overtredelse av straffeloven §168 og de øvrige alminnelige vilkår for erstatning er til stede, gjelder utmålingsreglene i skadeserstatningsloven §3-1. A har krevet erstatning for tap i inntekt, jf §3-1. Han har også krevet erstatning for skade av ikke økonomisk art etter §3-5.

Etter at A skal ha beskyldt B for å ha vært medvirkende ved drapet på C, anmeldte B ham til politiet for ærekrenkelser. A mener anmeldelsen er falsk siden B faktisk var med på å skjule liket og siden kjente de faktiske forhold. Spørsmålet om falsk anmeldelse er avhengig av om A kan sannsynliggjøre at B har medvirket ved drapet og/eller skjuling av liket med den følge at han forsettlig og mot bedre vitende har inngitt falsk anmeldelse mot ham, og at han derved er påført en krenkelse som gir grunnlag for erstatning.

Det er opp til den ankende part å sannsynliggjøre de påstander kravet bygger på. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på kravet til bevisets styrke, idet avgjørelsen må tas på bakgrunn av en konkret vurdering i den enkelte sak basert på det som er anført og kommet frem under ankeforhandlingen. Det er sikker rett at beviskravet i sivile saker er forskjellig fra kravet til bevis for fellelse i en straffesak. Dette betyr imidlertid ikke at den omfattende politietterforskningen og de påtalemessige avgjørelser som er tatt i tiden etter at stevning i saken ble tatt ut - desember 1990 - ikke kan tillegges betydning i denne saken. Lagmannsretten er imidlertid ikke enig med byretten i at retten i den sivile saken så og si er bundet av påtalemyndlighetens vurderinger. A har selv foretatt omfattende dokumentasjoner fra bl.a vitneforklaringer og påtalemyndighetens innstillinger, og de anførsler som er fremført for lagmannsretten er i hovedsak de samme som tidligere er fremført og etterforsket av politiet. A har selv knyttet bevisførselen så sterkt opp mot den påtalemessige behandling av «C-saken».

Lagmannsretten legger til grunn at utgangspunktet er at klar sannsynlighetsovervekt må kreves før det kan anses bevist at B har forholdt seg som anført av A, jf Rt-1996-864.

For ordens skyld bør det nevnes at A siden 1990 har rettet en rekke begjæringer og henvendelser til politiet og påtalemyndigheten om gjenopptagelse og/eller ytterligere etterforskning i «C-saken», basert på at D hadde medhjelper(e) i forbindelse med drapet. Ved Riksadvokatens påtegning av 22. desember 1993 ble det besluttet ny etterforskning mot B, J og E. Det var da fjerde gang spørsmålet var til behandling hos Riksadvokaten. Krav og begjæringer som ikke er blitt etterkommet har bl.a medført en rekke anmeldelser og saker som i sin tur har ledet til etterforskning i de særskilte etterforskningsorgan i henholdsvis Hordaland og Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane. Etterforskningen mot familien B+J+H+E, jf ovenfor, ble avsluttet ved politiets innstillinger av henholdsvis 21. juli 1994 og 20. april 1995. Saken ble henlagt under henvisning til at intet straffbart forhold var ansett bevist.

Slik saken fremstår finner lagmannsretten ingen holdepunkter for at B skal ha misbrukt sine døtre seksuelt. Således kan lagmannsretten ikke se at det for Bs vedkommende er sannsynliggjort noe motiv for å medvirke til å skjule liket for å hindre at de påståtte forhold kommer for en dag. Det finnes heller ingen holdepunkter for As påstand om at E skal ha drept C eller at B skal ha drept sin hustru H. Ei heller kan lagmannsretten se at det foreligger noe som støtter As antagelser om at familien B+J+H+E skal ha fått D til å påta seg skylden for drapet.

Under ankeforhandlingen har A foretatt omfattende dokumentasjoner fra B+J+H+Es og andre politiforklaringer for å påvise uoverenstemmelser av steds- og tidsangivelser. Sammenholdt med diverse opplysninger i Hs sykejournaler er det holdepunkter for å anta at Bs tidsangivelser i avhør i 1992 ikke på alle punkter har vært korrekt, og at det ellers foreligger forklaringer som på enkelte punkter ikke lar seg forene eller ikke er sammenfallende med vitnets tidligere forklaringer. Påvisning av slike uoverensstemmelser er imidlertid ikke bevis for at B bevisst har forklart seg uriktig for å skjule egen medvirkning til drapet. Uoverenstemmelser i forklaringer må sees på bakgrunn av at saken først ble behandlet som en ettersøkningssak. B ble først formelt avhørt i 1986 og senere bl.a under etterforskning som fant sted i henholdsvis 1992 og 1994. Avvik i forklaringer etter så mange år og over et langt tidsrom er normalt og ikke oppsiktsvekkende.

Heller ikke det forhold at Ds avvikende og/eller lite sammenfallende forklaringer om hvordan drapet skjedde kan tillegges vekt av betydning. Det vises til Gulating lagmannsretts dom av 21. september 1989, referert av byretten. Lagmannsretten la til grunn at uoverensstemmelsene i Ds forklaring og de konklusjoner de rettsmedisinske sakkyndige hadde kommet til skyldtes at det hadde skjedd en bevisst eller ubevisst fortrengning av erindringen om det som skjedde. Dette er heller ikke noe ukjent fenomen i saker av slike uhyrlige dimensjoner.

Lagmannsretten finner ikke grunnlag for As påstander om at familien B+E+H+J - og da særlig E - som kjente hans egen sak fra 1971, skal ha bruk sistnevnte sak som «mønster» for den forklaringen som senere ble gitt av D.

Lagmannsretten finner heller ikke erklæringen av 22. desember 1994 om innstøpning av liket så klar og entydig at den kan tillegges betydning som bevis for at B har medvirket til innstøpningen. Lagmannsretten legger heller ikke vekt på at B var med og kjørte sand og sement til stedet i forbindelse med Ds murarbeider. Det foreligger ingen holdepunkter ut over det faktum at han kjørte sand og sement. Det bemerkes at også andre skal ha kjørt sand eller sement til stedet.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på de enkelte påberopte saksbehandlingsfeil, med unntak av spørsmålet om dommer Sommerstens habilitet, jf tvistemålsloven §384 annet ledd nr. 1. A forklarte at han ble kjent med sønnen til justitiarius Rathkes befatning med saken i 1994. Han gjorde ikke inhabilitetsinnsigelsen gjeldende i byretten da saken var oppe der i 1995. For øvrig finner lagmannsretten ikke at forholdet, jf foran under anførslene, medfører at justitiarius Rathke er inhabil og da heller ikke dommer Sommersten. Øvrige påståtte saksbehandlingsfeil får ingen betydning i saken.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på detaljene i As anførsler, idet lagmannsretten uansett ikke finner sannsynliggjort tilstrekkelige årsakssammenheng mellom den påståtte skadevoldende handling og økonomiske tap A hevder å ha lidt. Saken står i samme stilling for lagmannsretten som for byretten og lagmannsretten er enig i, og kan gi sin tilslutning til, det byretten har sagt om dette spørsmålet i dommen på side 20.

Tilslutningsanken gjelder Bergen byretts kjennelse av 4. oktober 1995. De dokumentene som ble krevet innhentet er i følge byrettens kjennelse «dokumentasjon knyttet til økonomiske forhold hos B, D og C, dels før drapet, dels etter at dette fant sted.»

A gjentok begjæringen under saksforberedelsen for lagmannsretten. Gulating lagmannsrett avsa den 20. september 1996 kjennelse med slik slutning:

«Begjæring om å påby Den norske Bank, advokat Jørgen Jentoft og Bergen likningskontor å fremlegge dokumenter, tas ikke til følge.»

Lagmannsretten må ta stilling til om det forelå feil ved Bergen byretts kjennelse.

A har utdypet sitt syn under saksforberedelsen for lagmannsretten og kommentert tema under sitt innledningsforedrag. Hans anførsler er referert i lagmannsrettens kjennelse på side 2 og 3, som det ansees tilstrekkelig å vise til. Saken står for øvrig i samme stilling som da den var til behandling for byretten.

Såvidt lagmannsretten kan se er bevisene nektet fremlagt av byretten i medhold av tvistemålsloven §189 første ledd nr. 1 og 3, og under henvisning til at saken ville bli «betraktelig forsinket», jf tvistemålsloven §189 annet ledd. Om dette heter det i byrettens kjennelse: «Retten kan ikke se at den bevisførsel som ønskes gjennomført ved disse dokumentasjoner, kan ha en slik betydning for avgjørelse av det saken gjelder at det på noen måte kan rettferdiggjøre en utsettelse av en sak som allerede er 5 år gammel og som saksøker har nedlagt betydelige anstrengelser i å få opp til behandling. Før eller senere må saken - det denne gjelder - tas opp til avgjørelse, og det må nå trygt kunne skje på grunnlag av det som foreligger bl.a etter omfattende etterforskning fra politiets side omkring forhold som A hevder er av betydning.»

Lagmannsretten er enig med byretten i at A ikke har godtgjort at dokumentene har bevisverdi i saken. Selv om dokumentene skulle vise økonomiske transaksjoner mellom partene, kan lagmannsretten ikke se at dette skulle ha noen selvstendig verdi som bevis. Det kan tilføyes at en eventuell bevisverdi nå er ytterligere svekket, siden det ikke er mulig å få Bs forklaring. Lagmannsretten er dessuten enig med de bemerkninger lagmannsretten har gjort i kjennelse av 20. september 1996 både med hensyn til problemer i forhold til identifikasjon av dokumentene og at fremleggelsen må antas, i alle fall for enkelte dokumenters vedkommende, å støte an mot regler om taushetsplikt, jf tvistemålsloven §251 nr. 2. En avklaring av disse forhold måtte vært gjort under den videre saksforberedelse for lagmannsretten. Dette har A ikke gjort. Det bemerkes at As siste prosesskriv i saken under saksforberedelsen er av 4 august 1998. Også for lagmannsretten ville dokumentfremleggelse nå medføre vesentlig forsinkelse av saken, jf tvistemålsloven §189 annet ledd.

Etter dette blir byrettens dom og kjennelse av 4. oktober 1995 å stadfeste.

Anken har vært forgjeves. A tilpliktes derfor å erstatte omkostningene med saken for lagmannsretten i medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Det foreligger ikke forhold som tilsier at det bør gjøres unntak fra erstatningsplikten. Ankemotparten har fri sakførsel uten egenandel. Saksomkostningene tilfaller derfor det offentlige.

Advokat Mjells salæroppgave på 62 031 kroner godtas og legges til grunn for dommen.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom og kjennelse stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A 62.031 - sekstitotusenogtrettien - kroner til det offentlige v/Fylkesmannen i Hordaland innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen.