LG-1996-993

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1997-01-06
Publisert:	LG-1996-00993
Stikkord:	Barnevern, Oppreisning
Sammendrag:
Saksgang:	Stavanger byrett Nr. 95-0631 A - Gulating lagmannsrett LG-1996-00993 A.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Bent Endresen, Stavanger). Ankemotpart: Stavanger kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: Tor Plahte, Stavanger).
Forfatter:	Lagdommer Midttun. Lagdommer Truyen. Herredsrettsdommer Odland
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1953) §12B, Skadeserstatningsloven (1969) §3-5, Grunnloven (1814) §110c, Straffeloven (1902) §117, §223, Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, §181, EMK (1999), EMK (1999), EMK (1999), Forvaltningsloven (1967) §41, §3-3, Foreldelsesloven (1979) §10, §9, §70

Saken gjelder krav om oppreisning for uhjemlet tvangsinngrep.

Stavanger kommune overtok den 22.1.91 omsorgen for A, født xx.xx.75. Omsorgsovertagelsen skjedde med morens samtykke, og A ble samme dag plassert på Knatten krise- og utredningsenhet. Administrativt vedtak om omsorgsovertagelsen ble fattet 29.1.91 og siden stadfestet av Stavanger barnevernsutvalg 17.9.91.

I august 1991 ble A flyttet til X hybelhus. På et ansvarsgruppemøte ved X hybelhus den 27.3.92 ble det besluttet at A ikke lenger kunne bo der. A ønsket selv å bli boende på X. Den 23.4.92 anmodet sosialsjefen i Stavanger politiet til bistand til plassering av A på Motivasjonskollektivet på X. Hun ble plassert på kollektivet 27.4.92. Den 9.5.92 rømte A fra Motivasjonskollektivet. Hun dro til Stavanger, men holdt seg skjult for politiet og barnevernet. Den 2.7.92 vedtok Stavanger barnevernsutvalg å oppheve omsorgen for A. Hennes mor ble underrettet om vedtaket den 8.7.92.

Samme dag som A ble sendt til Motivasjonskollektivet, den 27.4.92, ble advokat Endresen engasjert på hennes vegne. Han fremsatte umiddelbart en klage til sosialkontoret hvor han krevde saken tatt opp i barnevernsutvalget. Oppfølgende brev og purringer ble sendt til sosialkontoret og direkte til barnevensutvalget den 30.4.92, 4.5.92, 11.5.92 og 14.5.92. Saken ble tatt opp som orienteringssak i barnevernsutvalget 25.5.92. Den 26.5.92 fremsatte advokat Endresen klage til Fylkesmannen i Rogaland. Den 20.1.93 forelå fylkesmannens svar, hvor det fremgår at saken da ikke lenger var gjenstand for klagebehandling. Fylkesmannen fant likevel grunn til å påpeke feil i form av manglende gyldig vedtak før tvangsplassering og tilsidesettelse av partsrettigheter.

Ved stevning 7.6.95 anla A søksmål mot Stavanger kommune v/ordføreren. Det ble nedlagt følgende påstand:

"1. Plassering av A på Motivasjonskollektivet og opprettholdelse av tvangstiltak mot henne var ulovlig.

2. Stavanger barnevernsnemds behandling av tvangssaken og vedtaket av 8. juli 1992 var ulovlig og ugyldig.

3. A tilkjennes erstatning for økonomisk tap fastsatt etter rettens skjønn.

4. A tilkjennes oppreisning for tort og svie fastsatt etter rettens skjønn.

5. A/det offentlige tilkjennes sakens omkostninger."

I tilsvaret påstod kommunen seg frifunnet og tilkjent saksomkostninger.

Stavanger byrett avsa den 22.3.96 kjennelse med følgende slutning:

"Kravene om fastsettelsesdom avvises."

Samme dag avsa byretten dom med slik domsslutning:

"1. Stavanger kommune frifinnes.

2. Hver av partene dekker sine omkostninger som for

As del blir å dekke av det offentlige."

A har påanket/påkjært byrettens dom og kjennelse, dog slik at det i anken ikke er nedlagt påstand om erstatning for økonomisk tap. Under saksforberedelsen for lagmannsretten ble rettsmiddelerklæringen mot byrettens kjennelse trukket. For lagmannsretten gjelder således tvisten kun spørsmålet om oppreisning.

Ankeforhandling ble avholdt i Stavanger tinghus den 6.12.96. A avga forklaring. Spørsmålet om oppreisning står i samme stilling for lagmannsretten som for byretten.

Ankende part, A, har i hovedsak anført følgende:

Stavanger kommune har gjennomført en ulovlig frihetsberøvelse ved å anbringe A på Motivasjonskollektivet. Anbringelsen skjedde uten at vedtak ble fattet av kompetent organ samtidig med at grunnleggende saksbehandlingsregler ble tilsidesatt. Det vises til uttalelsen fra fylkesmannen 20.1.93. Stavanger kommune har erkjent den kritikk som fremkommer i fylkesmannens brev.

A har krav på oppreisning i medhold av skadeserstatninsloven §3-5 jfr §3-3. Det er sosialsjefen som fikk politiet til å gjennomføre tvangstiltaket. Frihetsberøvelsen skjedde med forsett og var dessuten straffbar, jfr straffeloven §117 og §223. Kommunen hefter for sosialsjefens handlinger. Det foreligger et direkte og gjennomskjærende ansvar for kommunen enten man velger å kalle dette arbeidsgiveransvar eller objektivt ansvar. Sosialsjefen var øverste organ i kommunen til å gjennomføre tvangstiltak etter barnevernloven av 1953 §70. Det oppstilles en særlig sterk identifikasjon ved ulovlig frihetsberøvelse. A har også krav på oppreisning pga barnevernsutvalgets passivitet. Utvalget ble gjentatte ganger gjort oppmerksom på den ulovlige frihetsberøvelsen, uten at det ble grepet inn. Kommunen hefter direkte for barnevernsutvalget som er kommunens øverste organ i slike saker. Alternativt må kommunen uansett bli ansvarlig ved en kumulasjon av alle feil som er foretatt.

Kravet er ikke foreldet. Foreldelsesfristen kan ikke løpe før den ulovlige handling opphører. Først den 8.7.92, da A ble underrettet om opphevelsen av omsorgen, kunne hun komme frem fra sitt skjulested. Inntil da hadde det foreligget en permanent pågripelsesbeslutning mot henne. Foreldelsesfristens utgangspunkt må dessuten ta høyde for at man gis "tid til å områ seg" etter et tvangstiltak. Uansett må A ha krav på en tilleggsfrist i medhold av foreldelsesloven §10 nr 2. Redsel for at barnevernet skulle ta hennes egen sønn utgjorde en uovervinnelig hindring for å anlegge søksmål tidligere.

EMK artikkel 5 er en selvstendig hjemmel for oppreisningskravet uavhengig av regelen i nasjonal rett, jfr også Grunnloven §110c. Konvensjonen gjør myndighetene, ikke enkeltpersoner, ansvarlig for en ulovlig frihetsberøvelse. Kommunen er således erstatningsansvarlig uavhengig av de nasjonale regler om organansvar. Hvis As krav er foreldet, er dette i strid med EMK artikkel 5 jfr artikkel 13.

Oppreisningsbeløpet utmåles etter rettens skjønn. Et passende beløp vil være kr 210000,- sett hen til at tvangstiltaket varte i 70 dager og at døgnprisen ved Motivasjonskollektivet var kr 3000,-. Som et utmålingsmoment anføres det at opplegget ved Motivasjonskollektivet i seg selv var ulovlig. Det var ikke fri utgang. Beboerne ble straffet ved plassering i "slusen", et rom uten vinduer. Alle rettssikkerhetsgarantier var tilsidesatt. Man ble også pålagt å utlevere personlige opplysninger i gruppesamtaler uten hensyn til taushetsplikten. Det vises til beskrivelsen av forholdene som er referert i beslutning fra Stavanger byrett 10.3.94.

A har nedlagt følgende påstand:

"1. A tilkjennes oppreisning for tort og svie fastsatt etter rettens skjønn.

2. A og det offentlige tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."

Ankemotparten, Stavanger kommune v/ordføreren har i hovedsak anført følgende:

Det erkjennes at det foreligger saksbehandlingsfeil. Dette har imidlertid vært uten betydning for resultatet, jfr prinsippet i forvaltningsloven §41. Barnevernsutvalget ville fattet tilsvarende vedtak ved korrekt saksbehandlig. Ved saker som ble behandlet etter barnevernloven av 1953 fulgte utvalget alltid innstillingen fra administrasjonen. Dessuten nektet barnevernsutvalget å høre advokat Endresen sine argumenter på møtet den 25.5.92. Også dette viser at utvalget uansett ville fattet vedtak om å sende A til Motivasjonskollektivet. Utvalget og administrasjonens standpunkt må videre ses på bakgrunn av at Motivasjonskollektivet var eneste utvei. Etter bråk og rusproblemer kunne A ikke lenger bo på X hybelhus. Man måtte enten oppheve omsorgen eller sende henne til kollektivet. Barnevernsutvalget ville klarligvis gjort et siste forsøk før man opphevet omsorgen. Det foreligger således ikke årsakssammenheng mellom kommunens feil og den påståtte skade. Forøvrig er det A som må bevise at saken ville fått et annet utfall om vedtaket var blitt forelagt barnevernsutvalget.

Det er heller ikke påvist grov uaktsomhet eller forsett, jfr skadeserstatningsloven §3-5. Sosialsjefen hadde all grunn til å tro at barnevernsutvalget ville bifalle hans beslutning. Han kan derfor ikke klandres. Det er heller ikke grunnlag for å hevde at barnevernsutvalget har opptrådt ansvarsbetingende. Ingen opplyste barnevernsutvalget at det forelå vedtak fra feil organ forut for møtet den 25.5.92. Omsorgen ble opphevet i utvalgets påfølgende møte.

Selv om det skulle foreligge grov uaktsomhet eller forsett hos sosialsjefen, kan kommunen ikke hefte for dette. Krav om oppreisning skal rettes mot en personlig skadevolder. Det er således sosialsjefen som skulle vært saksøkt. Sosialsjefens handlinger omfattes ikke av organansvaret. Det vises til Rt-1995-209. Kommunen hefter heller ikke for barnevernsutvalgets eventuelle passivitet. Utvalget har ikke deltatt i prosessen på en slik måte at det har handlet på vegne av kommunen.

Ankende parts anførsel om kumulasjon av ansvaret kan heller ikke føre frem. Det er uklart hvem som egentlig har fattet vedtaket. Hvis vedtaket er fattet av barnevernsutvalget, er det et lovlig vedtak. Hvis vedtaket er fattet av andre enn utvalget, er vedtaket truffet av inkompetent organ. Et slikt vedtak faller utenfor kommunens organansvar.

Oppreisningskravet fremstår som urimelig. Det var As egne forhold som gjorde det nødvendig å flytte henne. Dertil kommer at hun kun var 14 dager på Motivasjonskollektivet før hun rømte. En oppreisning er enda mer urimelig sett hen til hun ville blitt sendt til kollektivet også hvis vedtak var blitt truffet av barnevernsutvalget.

Ankende parts anførsler tilknyttet EMK har liten relevans. Norske erstatningsregler er utformet i samsvar med EMK artikkel 5. Man har ikke krav på erstatning direkte etter EMK utover hva som følger av nasjonale regler.

Subsidiært må kommunen frifinnes pga foreldelse. Foreldelsesfristen regnes enten fra ansvarsgruppemøtet den 27.3.92 eller fra flyttingen til Motivasjonskollektivet den 27.4.92. Foreldelsesfristen må senest regens fra 9.5.92 da A rømte fra kollektivet. Stevning ble tatt ut 7.6.95, altså mer enn tre år etter fristens utgangspunkt.

Stavanger kommune har nedlagt følgende påstand:

"1. Pkt. 1 i byrettens domsslutning stadfestes.

2. Stavanger kommune tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."

Lagmannsretten finner at A har krav på oppreisning i medhold av skadeserstatningsloven §3-5.

A ble, uten at det forelå et lovlig fattet vedtak, anbrakt med politiets bistand til Motivasjonskollektivet på Y den 27.4.92. Kommunen har ikke kunnet dokumentere når og hvor vedtaket om å flytte A til Motivasjonskollektivet ble truffet. Det synes imidlertid klart at vedtaket ikke er truffet av Stavanger barnevernsutvalg.

Politiet bistod barnevernsmyndighetene på bakgrunn av henvendelse fra sosialsjefen i Stavanger ved brev 23.4.92. Det fremgår her forutsetningsvis at det er truffet vedtak om flytting, uten at dette spesifiseres nærmere. Det er også fremlagt et referat fra ansvarsgruppemøtet på X hybelhus datert 27.3.92. Møtereferatet nevner Motivasjonskollektivet som en av to løsninger. Det er likevel intet i referatet som tyder på at man traff noen form for vedtak. Møtet var heller ikke slik med hensyn til de som deltok, at man hadde kompetanse til å gjøre noe vedtak i denne sammenheng.

Vedtaket, eller mangel på slikt vedtak, gjør at beslutningen om å flytte A til Motivasjonskollektivet er beheftet med en personell kompetansemangel. Vedtaket skulle vært forelagt barnevernsutvalget, jfr barnevernloven av 1953 §12B første ledd, i.f. Foreligger det en personell kompetansemangel ved at underordnet organ har truffet avgjørelsen, er det vanligvis grunn til å regne med at feilen kan ha påvirket vedtakets innhold, jfr prinsippet i forvaltningsloven §41. Vedtaket er således ugyldig. Det vises til Eckhoff, Forvaltningsrett, 5. utgave 1994 574. I den foreliggende sak har feilen medført at A ble fratatt muligheten for kontradiksjon og bruk av advokat før vedtaket ble truffet. Ved saker som gjelder tvangsinngrep bør det stilles ekstra strenge krav til korrekt saksbehandling.

Ankende part gjør gjeldende et oppreisningskrav, jfr. skadeserstatningsloven §3-5. Det anføres at kommunen hefter for feil begått av sosialsjefen og barnevernsutvalget enkeltvis og ved en kumulering av feil.

Sosialsjefen i Stavanger kommune har stått for fullbyrdelsen. Ved brev av 23.4.92 til Stavanger politikammer anmodet han om bistand til å flytte A til Motivasjonskollektivet. Sosialsjefens forsømmelse består således i at han anmodet om pågripelse og flytting av A uten at det var fattet et lovlig vedtak om slik flytting. Sosialsjefen fulgte dessuten opp anmodningen av 23.4.92 med et brev datert 28.4.92. Brevet er rettet til Motivasjonskollektivet på Y, men utformet som en generell forespørsel til politiet. I brevet heter det bl a:

"Sosialsjefen i Stavanger anmoder med dette om politiets bistand til pågripelse og tilbakeføring av A, p.nr. - - - - - - - - - - - ved rømming fra Motivasjonskollektivet på Y."

Det foreligger ikke ytterligere skriftlig materiale om sosialsjefens rolle på dette området. Lagmannsretten har imidlertid grunn til å tro at sosialsjefens anmodning om pågripelse ikke ble trukket før omsorgen ble opphevet den 2.7.92. Etter at A rømte fra Motivasjonskollektivet den 9.5.92, forsøkte således politiet i Stavanger å finne henne ved bl a å oppsøke bopel og venner.

Barnevernsutvalget i Stavanger har på sin side forsømt seg ved å unnlate å rette opp en relativt åpenbar saksbehandlingsfeil. Allerede den 27.4.92, samme dag som A ble sendt til Motivasjonskollektivet, fremsatte advokat Endresen en skriftlig klage til sosialkontoret hvor han bad om at saken i sin fulle bredde ble tatt opp i barnevernsutvalget. Den 30.4.92 purret advokat Endresen på svar fra sosialkontoret og krevet samtidig at saken ble satt opp på første møte i barnevernsutvalget hvis man valgte å fastholde tvangsanbringelsen.

Advokat Endresen skrev deretter direkte til barnevernsutvalget den 4.5.92. Han vedla sine tidligere brev til sosialkontoret og krevde at tvangsplasseringen ble tatt opp i utvalget umiddelbart. Kravet om behandling i barnevensutvalget ble videre fastholdt ved advokat Endresens brev til sosialkontoret den 11.5.92 og tilsvarende til barnevernsutvalget den 14.5.92. I sist nevnte brev heter det blant annet:

"Sosialkontoret har lovstridig tilsidesatt As rettigheter. Det foreligger ikke gyldig vedtak om tvangsplassering av henne. Den prosedyre sosilakontoret har brukt i saken gjør plasseringen til en ulovlig frihetsberøvelse."

Stavanger barnevernsutvalg avholdt møte den 25.5.92. Tvangsplasseringen av A ble tatt til etterretning uten at vedtak ble truffet. Utvalget ønsket ikke å høre argumentene fra advokat Endresen. Den 26.5.92 fremsatte advokat Endresen klage til Fylkesmannen i Rogaland. I klagen oppsummeres saken og saksbehandlingen. Det ble blant annet fremhevet at vedtaket om flytting var truffet i strid med barnevernloven §12B. Kopi av klagen ble sendt til sosialkontoret og barnevernsutvalget.

Lagmannsretten har grunn til å tro at barnevernsutvalget på dette tidspunkt støttet sosialsjefens anmodning til politiet om pågripelse av A. Det er dokumentert en uttalelse fra formannen i barnevernsutvalget, Reidun Bakkane, til Rogaland Avis 27.5.92 hvor det heter at utvalget ikke ville "oppheve vedtaket om å pågripe piken".

Etter dette konstaterer lagmannsretten at det har forekommet forsømmelser på flere plan av kommunens saksbehandling. I forholdt til oppreisningskravet er da spørsmålet om det foreligger grov uaktsomhet eller forsett, jfr. skadeserstatningsloven §3-5. Ansvaret må her relateres til saksbehandlingsfeilen. Det er ikke tilstrekkelig å påpeke at selve anbringelsen i Motivasjonskollektivet var forsettelig.

Lagmannsretten ser først på om barnevernsutvalget har handlet grovt uaktsomt.

Den saksbehandlingsprosedyre som ble forsømt er klart og entydig skissert i lovteksten i barnevernloven av 1953 §12B. Feilen skyldes således ikke et komplisert regelverk som utvalget sjelden måtte forholde seg til.

Det har ikke vært bevisføring som belyser hva barnevernsutvalget ble informert om forut for anbringelsen i Motivasjonskollektivet. Det er imidlertid klart at utvalget ble informert ved advokat Endresens brev den 4.5.92. Utvalget ble ytterligere informert ved advokatens brev den 14.5.92. Selv om advokat Endresen i dette brevet ikke nevner barnevernloven av 1953 §12B direkte, fremgår det at saken skulle ha vært behandlet av barnevernsutvalget. Likevel behandler utvalget dette kun som en orienteringssak på møtet den 25.5.92. Barnevernsutvalget avviser forespørselen fra advokat Endresen om å få fremføre argumenter i saken. Som tidligere nevnt fremgår det dessuten av Rogalands Avis at utvalget var informert om og støttet den permanente anmodningen om pågripelse.

Sett på bakgrunn av den informasjon utvalget mottok om sakens utvikling og innsigelsene mot saksbehandlingen, uten at man foretok seg noe før den 2.7.92, finner lagmannsretten at barnevernsutvalgets passivitet kan betegnes som grovt uaktsom. Kravene til utvalgets aktsomhet må være speielt strenge hvor det som her er tale om tvangsanbringelse ved politiets hjelp.

Barnevernsutvalget har i denne sammenheng handlet som kommunens øverste organ. Kommunen hefter da i medhold av organansvaret også for et oppreisningskrav, jfr. Rt-1995-209. Det foreligger ikke instruksjonsrett for eller klagerett til andre kommunale instanser på dette området.

Utvalgets forsømmelser har medført krenkelse som nenvt i skadeserstatningsloven §3-5 første ledd bokstav b, jfr §3-3, jfr. straffeloven §223. Det er tilstrekkelig å konstatere at den objektive gjerningsbeskrivelsen i §223, ulovlig frihetsberøvelse, foreligger. Frihetsberøvelsen har bestått i anbringelse på Motivasjonskollektivet hvor det, slik bevisføringen har vært for lagmannsretten, må legges til grunn at beboerene ikke hadde fri utgang. Den erstatningsbetingende krenkelsen fortsatte også etter at A hadde rømt fra kollektivet. Hun ville utvilsomt blitt pågrepet og sendt tilbake dersom hun ikke hadde holdt seg skjult.

Lagmannsretten legger til grunn at det foreligger årsakssammenheng mellom utvalgets grove uaktsomhet og den erstatningsbetingende krenkelsen. Det er utvalgets manglende saksbehandling som gjør frihetsberøvelsen ulovlig. Kommunen kan ikke fritas for ansvar med henvisning til at barnevernsutvalget under regimet av barnevernsloven av 1953 alltid fulgte administrasjonens råd. En slik påstand er ikke dokumentert og vil dessuten utgjøre en uholdbar undergravning av grunnleggende saksbehandlingsregler.

Stavanger kommune har subsidiært anført at søksmålet er foreldet. Foreldelsesfristen ble brutt ved stevning 7.6.95. I medhold av foreldelsesloven §9 første ledd foreldes krav på oppreisning tre år etter den dag da skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige. Lagmannsretten antar at foreldelsesfristen tidligst kan løpe fra 8.7.92. Det forelå en permanent og reell pågripelsesbeslutning helt frem til barnevernets omsorg ble opphevet. Før A ble kjent med dette, har hun ikke vært i tilstrekkelig posisjon til å vurdere et søksmål. Dette gjelder selv om hun var representert ved advokat mens hun holdt seg skjult. Kravet er således ikke foreldet.

Utmålingen av et oppreisningskrav skjer etter rettens skjønn. Det synes lite relevant å ta utgangspunkt i døgnprisen på Motivasjonskollektivet, slik som anført av A. Derimot er det et sentralt moment at oppholdet ved kollektivet varte i 14 dager. A har anført at man på Motivasjonskollektivet ikke hadde fri utgang samt at beboerne ble straffet ved "slusing", dvs innesperring på et rom uten vinduer. Det er vist til beskrivelsen inntatt i beslutning fra Stavanger byrett datert 10.3.94. Kommunen har i liten grad søkt å motbevise dette. Lagmannsretten legger også vekt på at A måtte leve under vanskelige forhold og at hun ikke fritt kunne bevege seg da hun kom tilbake til Stavanger medio mai 1992. Noen uker senere fikk hun likevel penger til hospitsplass ved å henvende seg til sosialkontoret i et annet distrikt enn det som hadde saken hennes.

Etter en totalvurdering settes oppreisningsbeløpet til kr 30000,-.

Etter dette trenger ikke lagmannsretten ta stilling til om sosialsjefen eller andre kommunalt ansatte har handlet grovt uaktsomt. Dette får verken betydning for ansvarsgrunnlaget eller erstatningens størrelse. Lagmannsretten tar heller ikke stilling til betydningen av EMK artikkel 5 i den foreliggende sak. Det er ikke påvist motstrid mellom reglene i EMK og nasjonal rett.

Anken har ført frem. I medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd jfr §172 første ledd tilkjennes A saksomkostninger for lagmannsretten. Det synes ikke å være grunnlag for å anvende unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd.

For byretten sto saken noe annerledes. I tillegg til oppreisningskravet, krevde A erstatning for økonomisk tap samt fastsettelsesdom for at barnevernsutvalgets behandling var ulovlig og ugyldig. Kommunen ble frifunnet for erstatningskravet og kravet om fastsettelsesdom ble avvist. Det er ikke anvendt relevante rettsmidler mot disse sider av saken. Lagmannsretten finner det riktig at hver av partene bærer sine egne saksomkostninger for byretten, jfr tvistemålsloven §181 første ledd jfr §174 første ledd. Det synes ikke å være grunnlag for å anvende unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §174 annet ledd.

A er ikke tilstått fri rettshjelp for lagmannsretten. Advokat Endresen har fremsatt et omkostningskrav på kr 21500,- hvorav salær utgjør kr 20000,-. Omkostningsoppgaven tas til følge.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Stavanger kommune ved ordføreren betaler kr 30-000,- - kronertredvetusen- i oppreisning til A.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Stavanger kommune ved ordføreren kr 21.500,- - kronertjueentusenfemhundrede- til A innen 2 -to- uker fra forkynnelse.