LG-1997-1031
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-04-03 |
| Publisert: | LG-1997-01031 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sunnhordland herredsrett Nr. 96-00061 A - Gulating lagmannsrett LG-1997-01031 A. Anke nektes fremmet til Høyesterett, se HR-1998-00476K . |
| Parter: | Ankende part: Trude Stokka (Prosessfullmektig: Advokat Jens Otto Haugland). Ankemotpart: Kjell-Thore Hildal (Prosessfullmektig: Advokat Knut Gramstad). |
| Forfatter: | Førstelagmann Arne Fanebust. Lagdommer Jon Atle Njøsen. Ekstraordinær lagdommer Guri Greve |
| Lovhenvisninger: | Skifteloven (1930) §30, §45, Gjeldsbrevloven (1939) §2, Foreldelsesloven (1979) §10, §8, Tvistemålsloven (1915) §180 |
Saken gjelder økonomisk mellomværende mellom Trude Stokka og Kjell-Thore Hildal. De ble viet 10.07.87, separert 01.03.90 og senere skilt. Den har sin bakgrunn i et eiendomskjøp som partene foretok ved kjøpekontrakt undertegnet 02.11.87. Kjøpet gjaldt eiendommen gnr 9 bnr 8 i Bømlo, kalt "Ildestigen". Kjøpesummen ble oppgitt til kr. 850.000, og av dette utgjorde kr. 100.000 betaling for innbo og løsøre. Da det ble søkt om konsesjon for kjøpet, ble kjøpesummen derfor oppgitt til kr. 750.000. Konsesjon ble innvilget av Landbruksdepartementet på dette grunnlag. Den kjøpesum som var angitt i kjøpekontrakt og konsesjonssøknad var imidlertid ikke reell, idet det ble betalt kr. 200.000 til en av de tidligere eiere "under bordet".
Ankende part leverte ukentlig inn en Lottokupong, og kupongen kom ut med en gevinst på kr. 500.000 i uke 39/87. Pengene ble satt inn umiddelbart i bank på best mulige vilkår. Dette medførte en bindingstid, slik at midlene ikke kunne benyttes direkte i forbindelse med eiendomskjøpet. De ble imidlertid frigjort slik at lånet kunne nedbetales til kr. 650.000 pr. 09.05.8.8. For dette beløpet undertegnet begge parter 10.06.88 et gjeldsbrev til daværende Bergen Bank. Beløpet ble igjen nedskrevet til kr. 252.400 født xx.xx.88. Bakgrunnen for dette var innbetaling samme dag av kr. 397.600 fra Landkreditt, etter at partene hadde fatt lån der.
Partene, som også hadde fatt en sønn sammen, bodde på "Ildestigen", inntil samlivet opphørte ved at ankende part flyttet fra eiendommen sammen med gutten. Ankemotparten ble boende på eiendommen en kortere tid, men det ble for tungt å sitte med den. Han prøvde derfor å få solgt den, hvoretter den imidlertid gikk på tvangsauksjon. Ved kjennelse avsagt av Sunnhordland namsrett 27.11.91 ble bud på kr. 570.000, avgitt på annen gangs tvangsauksjon, stadfestet.
Ankemotparten forhandlet etter dette med partenes långiver, som nå hadde skiftet navn til Den norske Bank, og banken ga tilsagn om refinansiering i brev av 29.01.93. Refinansieringen innebar at ankemotparten tok opp et nytt lån, stort kr. 440.000. Det nye lån skulle benyttes til innfrielse av et annet gjeldsbrevlån, stort kr. 335.000. For øvrig skulle beløpet benyttes til ekstraordinær innbetaling på kr. 100.000 og oppgjør av det tidligere omtalte gjeldsbrevlån, som på dette tidspunkt stod til rest med kr. 252.400. Endelig ble det inntatt bestemmelse om at det resterende beløp etter sistnevnte gjeldsbrevlån skulle ettergis etter innbetaling av kr. 100.000.
Kjell-Thore Hildal, som har innbetalt de nevnte kr. 100.000 i henhold til refinansieringstilsagnet, fremmet krav mot ankende part om betaling av halvparten av beløpet med renter ved stevning til Sunnhordland herredsrett. Trude Stokka påstod saken avvist under henvisning til at den gjaldt skifte av fellesbo og ikke hørte under herredsretten. Sunnhordland herredsrett avsa kjennelse 02.05.96 hvoretter saken ble fremmet, og denne avgjørelse ble stadfestet av Gulating lagmannsrett ved kjennelse 20.06.96 etter kjæremål. Etter dette fremmet Stokka motkrav i motsøksmåls form, med utgangspunkt i at Lottogevinsten var brukt til nedbetaling av felles gjeld. Motsøksmålet ble krevd avvist, men herredsretten besluttet å fremme også dette søksmål. Etter dette avsa Sunnhordland herredsrett dom i saken 28.02.97, med følgende domsslutning:
I hovedsøksmålet:
Trude Stokka dømmes til innen 14 - fjorten - dager å betale kr. 50.000, - kronerfemtitusen 00/100 - til Kjell-Thore Hildal med tillegg av 12% årlig rente fra 01.03.95 til betaling skjer.
I motsøksmålet:
Kjell-Thore Hildal frifinnes.
I saksomkostningsspørsmålet:
Trude Stokka dømmes til innen 14 - fjorten - dager å erstatte Kjell-Thore Hildal sakens omkostninger med kr. 23.170, - kronertjuetretusenetthundreogsytti 00/100 -.
Trude Stokka har i rett tid påanket dommen til Gulating lagmannsrett, og ankeforhandling ble holdt i Bergen 23.03.98. Under ankeforhandlingen møtte begge parter og ga forklaring og det ble avhørt fire vitner. Det ble ellers foretatt bevisføring og dokumentasjon som rettsboken viser.
Den ankende part har for lagmannsretten anført at saken dreier seg om et regresskrav, basert på at ankende part har betalt ned på gjeld som ankemotparten alene var ansvarlig for etter det interne forhold dem imellom. Det vises til at det totale beløp inklusive renter som påløp ved kjøp av "Ildestigen" utgjør kr. 1.244.395, og at den halvdel som faller på ankende part, derfor utgjør kr. 622.198. Ankende part har innbetalt til sammen kr. 542.000. Hennes restgjeld født xx.xx.95 utgjør dermed kr. 80.198. Dersom det beregnes renter med 14.5% av hennes restgjeld fra nevnte dato fram til boligen ble solgt på tvangsauksjon, utgjorde hennes samlede gjeld på dette tidspunkt kr. 120.898. Hennes halvpart av den kjøpesum som ble betalt da eiendommen ble solgt på tvangsauksjon utgjør kr. 285.000, og det følger av de beregninger som her er gjort at ankende part har betalt kr. 164.102 av ankemotpartens gjeld gjennom salg av boligen. Dette beløpet kreves refundert, med tillegg av renter for tre år forut fra forkynnelse av motsøksmålet.
Når det spesielt gjelder Lottogevinsten, anfører ankende part at det i all hovedsak var hun som drev med denne form for spill, og at hun gjorde det med sitt eget system. Det må derfor legges til grunn at det var hun som vant, og at det var hun som "brakte inn" beløpet og rentene av dette.
Lottogevinsten ble plassert i den eiendom som ble kjøpt, men det må være uten betydning at partene på denne måte baserte seg på at midlene skulle komme dem begge til gode. Når det oppstår tvist som her må man gå tilbake til de underliggende forhold. Disse tilsier at det var den ankende part som bidro med nedbetaling av husgjelden med det beløp som Lottogevinsten utgjorde. Hun må kunne kreve regress som redegjort for ovenfor med utgangspunkt i dette.
Det må legges til grunn som et utgangspunkt at partene eide en halvdel av eiendommen hver og heftet internt med en halvpart hver. Ankende part foretok imidlertid nedbetaling med kr. 542.000, og hun må ha krav på tilbakebetaling fra ankemotparten for det hun har betalt av "hans" andel av gjelden. Det kan ikke være riktig å kreve en særskilt avtale for å legge en slik løsning til grunn. Hvis den ikke legges til grunn, vil realiteten være at ankende part har gitt sin ektefelle en gave. Det ville være like nærliggende å kreve avtale for å bygge på denne løsning.
Det er nok så at begge parter har underskrevet på gjeldsbrevet av 10.06.88. Dette var imidlertid en naturlig konsekvens av at de heftet solidarisk i forhold til banken. At partene har forholdt seg slik, har ingen betydning for det interne forhold dem imellom, og er derfor ikke avgjørende.
Ankende part kan ikke bebreides for at hun ikke tidligere har fremmet regresskravet. Dette har således sin bakgrunn i ankemotpartens vanskelige økonomi, og det må være forståelig at hun under disse omstendigheter tok forholdet opp først da hun ble konfrontert med motpartens krav.
Det følger av skifteloven §30, jf §45, at hver ektefelle bare hefter med det vedkommende har brakt inn i fellesboet. Dette er imidlertid ikke noe poeng i nærværende sak, siden vi ikke står overfor noe skifteoppgjør, bare om et internt oppgjør av låneforpliktelser. Det kan spørres om det var riktig av herredsrett og lagmannsrett å "slippe saken gjennom", i alle fall som fullbyrdelsessøksmål. Dette har sammenheng med at den knytter seg til et felleseieskifte, og at lovens utgangspunkt er at slike spørsmål skal behandles av skifteretten. Når saken først er tatt under behandling, er det imidlertid den ankende parts oppfatning at det må gis dom for det regresskrav hun fremmer, og regresskravet mener hun å kunne forankre i gjeldsbrevloven §2.
Det er ikke riktig at regresskravet er foreldet. Da eiendommen ble solgt på tvangsauksjon i 1991, ble kravet fra Landkreditt innfridd. Dette må gi utgangspunktet for foreldelsesfristen, som er 10 år etter lovens §8. For øvrig anføres, til ankemotpartens krav, at det ikke er riktig at ankende part har erkjent å være forpliktet i henhold til dette. Ankende part legger derfor ned
påstand:
1. I hovedsøksmålet: Trude Stokka frifinnes.
2. I motsøksmålet: Kjell-Thore Hildal dømmes til å betale til Trude Stokka kr. 164.102, med tillegg av inntil 12% rente p.a. fra 21.08.93 til betaling skjer.
3. I saksomkostningsspørsmålet: Trude Stokka, eventuelt det offentlige, tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.
Ankemotparten har for lagmannsretten anført at Lottogevinsten på kr. 500.000 ble brukt som egenkapital ved eiendomskjøpet. Den går da inn i fellesboet, uansett hvem som kan sies å ha brakt den inn. Det er i nærværende tilfelle ikke inngått noen avtale om at gjeld skal være enten fellesgjeld eller særgjeld. Det er heller ikke påberopt at fordeling mellom ektefellene skal skje etter prinsippene om skjevdeling, og det må - slik forholdene ligger an - være riktig å ta utgangspunkt i at det ikke kan kreves regress uten at det foreligger en særskilt avtale om dette.
Da eiendommen ble kjøpt, tok partene opp lån med en sum som også omfattet et beløp tilsvarende det som var mottatt i Lottogevinst. Slik partene innrettet seg, må det legges til grunn at den låneordning som i første omgang ble etablert, var ment å være midlertidig, og at gevinstbeløpet var ment å skulle inngå som egenkapital i forbindelse med kjøp av eiendommen.
Utgangspunktet må være at gjeld anses stiftet av den som undertegner lånepapirene. I dette tilfelle er lånedokumentene undertegnet av begge parter, og de må derfor hefte i fellesskap og med like andeler. Pengene er imidlertid investert i bolig som er solgt på tvangsauksjon, og etter at oppgjør er foretatt, er det intet "igjen" av beløpet. Når dette er situasjonen, kan den av ektefellene som har foretatt innbetalinger i forbindelse med eiendomskjøpet, ikke senere komme tilbake og si at det beløp som er innbetalt, "egentlig" er et "lån" til den andre ektefelle.
Dersom det skulle bygges på at det er gitt et lån som nevnt, må forutsetningen også være at det er fastsatt bestemmelser om avdrag mv, og det må være riktig å kreve at slike bestemmelser skal være inntatt når "lånet" gis. I nærværende tilfelle påberopes ikke lånekonstruksjonen, og regressadgang knyttet til denne, før sak er reist. Før dette har ankende part ikke påberopt en slik konstruksjon, men erkjent å være forpliktet i henhold til det krav den ankende part har fremmet.
Ankemotparten fastholder at det ikke foreligger noe regresskrav, og viser bl.a. til Rt-1990-1226 og Rt-1996-1666. Under enhver omstendighet vil et slikt krav være foreldet. Det ankende part i tilfelle har gjort, er således å foreta delvis nedbetaling av et midlertidig lån. For slike tilfeller gjelder ikke andre foreldelsesfrister enn den vanlige på tre år, og denne frist er gått ut for lengst
Den form for økonomisk oppgjør ektefeller imellom som ankende part gjør gjeldende, fremtrer som helt spesiell. Det er ikke dokumentert noe rettslig grunnlag for en slik konstruksjon, og om ankende part hadde tenkt seg et økonomisk oppgjør etter de linjer som hun nå anfører, måtte hun gjort dette gjeldende mens partene fortsatt var gift. Dette har hun ikke gjort, og det må være for sent å gjøre gjeldende de krav hun fremmer nå. Ankemotparten legger etter dette ned slik
påstand:
1. Heradsrettsdommen blir stadfesta.
2. Kjell-Thore Hildal blir tilkjent sakskostnader for lagmannsretten frå Trude Stokka.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten, og kan i det vesentlige tiltre den begrunnelse herredsretten har gitt. Slik lagmannsretten ser det, må det således legges til grunn at allerede da eiendommen "lIdestigen" ble kjøpt, var det partenes felles oppfatning at Lottogevinsten på kr. 500.000 skulle inngå som egenkapital ved kjøpet. Når det i første omgang ble tatt opp et lån som omfattet hele kjøpesummen, med tillegg bl.a. av det beløp som ble betalt "under bordet", hadde dette klarligvis sammenheng med at gevinstbeløpet var satt inn på høyrentekonto og derfor ikke kunne disponeres umiddelbart. Det følger av dette at når gevinstbeløpet ble frigjort og lånet på kr. 1.150.000 erstattet med et lån på kr. 650.000, kan det ikke være riktig å se en slik operasjon partene imellom som noen "nedbetaling" fra ankende parts side. Realiteten var at den ordning som var forutsatt fra først av, ble formalisert, så snart dette lot seg gjøre, ved at Lottogevinstbeløpet ble frigjort og det midlertidige lånet derfor avviklet.
Hovedregelen er at når ektefeller opptar lån i fellesskap til finansiering av bolig, er de ansvarlige for en halvpart hver. At en ektefelle har skutt inn egenkapital, har ingen betydning for gjeldsansvaret dem imellom. Dette har bare betydning ved avgjørelsen av hvor stor andel hver av ektefellene eier i boligen. Med dette som utgangspunkt må det være riktig, slik lagmannsretten ser det, å ta utgangspunkt i at det er den part som tenker seg en annen ordning enn den som følger av vanlige skifterettslige regler, som må "sikre seg" ved å ta forbehold om at innskudd som ytes i dette tilfelle til felles bolig skal oppfattes som et "lån" til den annen ektefelle. Det må også være riktig å legge til grunn at om den ene av ektefellene tenker seg en regressadgang dersom forholdene utvikler seg annerledes enn forutsatt, må det være vedkommendes sak å få dette klargjort overfor den andre. Det må endelig være riktig å kreve at en eventuell slik klargjøring skjer når forpliktelsen etableres, slik at en forutsetning om regressadgang ikke kan legges inn i etterkant.
Det er intet som skulle tilsi at partene tenkte på hva som skulle skje dersom de senere skulle skille lag og det derfor måtte skje et økonomisk oppgjør dem imellom. Slik lagmannsretten ser det, må det derfor legges til grunn at det er de "normale" regler, prinsipper og forutsetninger som slår inn, i mangel av avtale eller klart presiserte forutsetninger fra den som påberoper seg slike. Det må ligge i dette at en part i et tilfelle som det foreliggende ikke kan gjøre gjeldende andre økonomiske krav mot den annen ektefelle enn de som kan utledes av skifterettslige regler.
I nærværende tilfelle må det følge av ovenstående at når eiendommen selges med tap, slik at den salgssum som oppnås bare delvis dekker de låneforpliktelser som ektefellene har påtatt seg, må også det "innskudd" som ble gjort ved bruk av Lottogevinsten anses tapt. Den ankende part kan da ikke ha noe krav mot ankemotparten, selv om det forholder seg slik hun påberoper seg, at det var hun som hadde brakt Lottogevinsten inn i fellesboet. Det følger av dette at den ankende part ikke kan gis medhold i sitt motsøksmål, slik herredsretten også har lagt til grunn.
Den ankende part har gjort også gjeldende at den løsning herredsretten har kommet til, innebærer at ankende part har gitt ankemotparten en "gave". Det hevdes at det må være like nærliggende å kreve avtaleforankring for en slik løsning som den løsning ankende part går inn for. Lagmannsretten er ikke enig i en slik betraktningsmåte. Det grunnleggende poeng må være at å hevde at et bidrag til kjøp av felles bolig er et lån til den annen ektefelle og at dette senere kan utløse et regresskrav, fremtrer som en så spesiell konstruksjon at det er denne som i tilfelle må avtales eller presiseres. At dette ikke er gjort og at konsekvensen i ettertid blir at den annen ektefelle sitter igjen med en "gevinst", er ikke uttrykk for annet enn at den klargjøring som muligens burde vært foretatt, ikke foretas før det er for sent.
Etter det resultat lagmannsretten har kommet til, er det ikke nødvendig å gå inn på om ankende parts regresskrav er foreldet, og heller ikke hvem som har brakt Lottogevinsten inn i fellesboet.
Hovedsøksmålet har sitt utgangspunkt i at ankemotparten, etter den refinansiering han har oppnådd ved avtale med Den norske Bank, har gjort opp det gjeldsbrevlån som ble tatt opp av partene i fellesskafødt xx.xx.88 ved innbetaling av kr. 100.000. Herredsretten har på dette punkt vist til gjeldsbrevloven §2 annet ledd, og lagt til grunn at når ankemotparten har gjort opp det samlede beløp som partene i fellesskap var ansvarlig for, må han kunne kreve halvparten av dette tilbake hos ankende part. Lagmannsretten er enig i denne betraktningsmåte, og det følger av dette at ankende part heller ikke kan gis medhold for så vidt gjelder anken i hovedsøksmålet.
Ankende part har gjort gjeldende innvendinger når det gjelder spørsmålet om den prosessuelle behandling av saken, idet det stilles spørsmål ved om det var riktig av herredsrett og lagmannsrett å "slippe saken igjennom". Lagmannsretten henholder seg til den avgjørelse som er truffet av Gulating lagmannsrett omkring de prosessuelle spørsmål ved kjennelse 20.06.96.
Det er ikke grunnlag for å fravike hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd for så vidt angår spørsmålet om saksomkostninger, og ankende part må derfor pålegges å erstatte ankemotpartens omkostninger både i hovedsøksmål og motsøksmål. Dette gjelder både for herredsrett og lagmannsrett, og lagmannsretten er derfor - når det gjelder realiteten - enig i herredsrettens omkostningsavgjørelse. Saksomkostningene må imidlertid fastsettes særskilt for de to søksmål, og ikke samlet slik herredsretten har gjort. Hovedtyngden av partenes argumentasjon mv har knyttet seg til problemstillingene i motsøksmålet og det antas riktig å fordele saksomkostningene med 2/3 på dette og 1/3 på hovedsøksmålet, både for herredsrett og lagmannsrett.
For lagmannsretten har ankemotpartens prosessfullmektig levert omkostningsoppgave for et samlet beløp av kr. 27.198. Av dette utgjør salær kr. 26.000 og resten reiseutgifter. Saksomkostningene fastsettes i samsvar med omkostningsoppgaven og fordeles som angitt ovenfor.
Det antas riktig å utforme ny domsslutning, siden saksomkostningene må fordeles som nevnt.
Lagmannsrettens dom er enstemmig.
Domsslutning:
I hovedsøksmålet.
1. Trude Stokka dømmes til å betale til Kjell-Thore Hildal kr. 50.000 femtitusen med tillegg av 12 - tolv - % årlig rente fra 01.03.95 til betaling skjer.
2. I saksomkostninger for herredsretten betaler Trude Stokka kr. 7.723 - sjutusensjuhundreogtjuetre - og for lagmannsretten kr. 9.066 - nitusenogsekstiseks - til Kjell-Thore Hildal.
3. Frist for oppfyllelse er 2 - to - uker fra dommen er forkynt.
I motsøksmålet:
1. Kjell-Thore Hildal frifinnes.
2. I saksomkostninger for herredsretten betaler Trude Stokka kr. 15.447 - femtentusenfirehundreogførtisju - og for lagmannsretten kr. 18.132 - attentusenetthundreoto- til Kjell-Thore Hildal.
3. Frist for oppfyllelse er 2 - to - uker fra dommen er forkynt.