LG-1997-1841

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1998-10-02
Publisert:	LG-1997-01841
Stikkord:	Økonomisk oppgjør, Forsikringsvirksomhetsloven av 10, juni 1988 nr
Sammendrag:
Saksgang:	Bergen byrett Nr. 95-02110 A - Gulating lagmannsrett LG-1997-01841 A.
Parter:	Ankende parter: 1. Norsk Hydro Aluminium AS 2. Norsk Hydros Pensjonskasse 3. Håkon Hansen (Prosessfullmektig: Advokat Sven Iver Steen, Oslo. Medhjelper: Advokat Rune Nils Jacobsen, Oslo). Ankemotpart: Vital Forsikring ASA (Prosessfullmektig: Advokat Haakon Blaauw, Bergen. Medhjelper: Advokat Jan Erik Clausen, Bergen).
Forfatter:	Lagmann Steinar Trovåg. Lagdommer Rannveig Sjøvoll. Herredsrettsdommer Arne Henriksen
Lovhenvisninger:	Forsikringsvirksomhetsloven (1988) §7-8, Norske Lov (1687), Grunnloven (1814) §105, Tvistemålsloven (1915) §176, §180, Foreldelsesloven (1979) §8, Forsikringsvirksomhetsloven (1988), Finansieringsvirksomhetsloven (1988), Forsikringsavtaleloven (1989) §19-7, Forsikringsavtaleloven (1989)

Saken gjelder krav i forbindelse med flytting av kollektiv pensjonsforsikring.

Den 4. desember 1990 ble det inngått avtale mellom Vital Forsikring ASA, heretter benevnt Vital, og Norsk Hydro Aluminium AS, heretter benevnt NHA, om flytting av NHA's kollektive pensjonsforsikring i Vital til Norsk Hydros Pensjonskasse, heretter benevnt NHP. Flyttetidspunktet ble avtalt til 1. januar 1991 og overføring av midlene i pensjonsordningen skjedde ved 4 utbetalinger på ca kr 800 millioner i perioden 17. januar 1991 til 31. august 1992. Det er tvist mellom partene om hvem som hadde ansvaret for 72 arbeidstakere som var sykmeldte på flyttetidspunktet, og som ble uførepensjonerte i løpet av 12-månedersperioden etter at de ble sykmeldte.

For byretten var det også tvist om den rentekompensasjon Vital skulle betale. Spørsmålet ble løst ved rettsforlik under byrettens hovedforhandling. Vital reiste også betinget motsøksmål som det ikke var nødvendig å behandle etter det resultat byretten kom til i hovedsøksmålet.

Bergen byrett avsa 3. juli 1997 slik dom og kjennelse i saken.

"I. Hovedsøksmålet:

Domsslutning:

1. Vital Forsikring ASA frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

II. Motsøksmålet:

Slutning i kjennelse:

1. Saken heves.

2. Vital Forsikring ASA betaler til Hydro Aluminium AS v/styrets formann, Norsk Hydro Pensjonskasse v/styrets formann og Håkon Hansen innen 2 -to- uker fra forkynnelse av denne kjennelse saksomkostninger med kr 40000.- -kronerførtitusen-."

Saksforholdet ellers er nærmere beskrevet i byrettens dom som det vises til.

Hydro Aluminium AS, Norsk Hydros Pensjonskasse og Håkon Hansen har alle i rett tid anket byrettens dom i hovedsøksmålet. Vital Forsikring ASA har ikke anvendt rettsmidler.

De ankende parter har for lagmannsretten i hovedtrekk anført:

Byrettens dom bygger dels på uriktig bevisbedømmelse og dels på uriktig lovanvendelse.

Etter NL 1-2-1 er det ikke spørsmål om hva som er et rettferdig oppgjør. Man har krav på det avtalte godet. Spørsmålet blir om Vital har holdt ord etter avtalen og vilkårene i alle dets punkter.

Det er den kollektive pensjonsavtale med vilkår fra 1969, sist endret i 1986, som regulerer avtaleforholdet mellom partene. De ankende parter har ikke mottatt de endrede vilkårene fra 1990. Vital har ikke oppfylt sin bevisbyrde om at de nye forsikringsvilkårene er sendt til NHA eller NHP. Det finnes ikke noe tilhørende følgebrev. At vilkårene er sendt, baserer Vital på antagelser. Under enhver omstendighet er ikke akseptprosedyren fulgt. De nye vilkårene ble heller ikke drøftet mellom partene ved avtaleutvidelsen som fant sted 01.04.1989.

Etter retningslinjene fra Kredittilsynet kunne forsikringstaker kreve flytting etter 1988. Avtalen mellom forsikringstaker og Vital var ikke endret slik at den alminnelige opphørsregelen i vilkårenes §6 kommer til anvendelse. Etter §6 nr. 2 er det Vital som hadde risikoen for de sykmeldte som ble uføre ved utløpet av karenstiden.

Vital har ikke bevist at noen i Hydro Aluminium har akseptert forsikringsvilkåret fra 1990. Det økonomiske ansvaret for de sykmeldte var ikke endelig fastlagt da avtalen mellom partene ble inngått 04.12.1990. Spørsmålet om hvilket av de to selskaper sykmeldte etter karenstiden skulle ha sine pensjonsrettigheter i, var et omstridt tema mellom partene og stevning måtte reises. Under drøftelsene mellom partene om ansvaret for de sykmeldte, viste Vital aldri til 1990-vilkårenes §6 nr. 5 og at den bestemmelsen skulle gjelde.

Opphørsregelen i forsikringsvilkårene fra 1969 §6 nr. 2 kommer til anvendelse ved flytting. Oppsigelse ved flytting er å sidestille med annet opphør av avtalen. Selve vedtakelsen av nytt pkt. 5 i §6 i 1990 viser at Vital trengte en egen hjemmel for at ikke opphørsreglene i bestemmelsen for øvrig skulle komme til anvendelse.

Etter den kollektive tjenestepensjonsordning kan utmelding fra ordningen ikke skje for de sykmeldte. Etter opphørsbestemmelsen i §6 nr. 2 står Vital risikoen for de sykmeldte som etter karenstiden blir uføre og Vital har derfor den økonomiske risikoen for pensjonsutbetalinger. De sykmeldtes rettigheter til mulig uførepensjon inntrer ved sykmeldingstidspunktet. Det fremgår klart av kontrakten. Det kan derfor sies at det inntrer en betinget uførepensjonsrett ved sykmeldingen. Etter kontrakten står Vital risikoen for at noen av de sykmeldte viser seg av karenstiden blir varig uføre - helt eller delvis.

Retten til flytting av tjenestepensjon ble kodifisert i forsikringsvirksomhetsloven §7-8. Loven trådte ikraft 1. juli 1990. Lagmannsretten må legge til grunn at oppsigelse ved flytting ble akseptert forut for dette selv om retten ikke var lovfestet. Fra februar 1988 påla Kredittilsynet selskapene å innarbeide flytteregler i forsikringsvilkårene, jf. endringen av retningslinjer om flytting fra Kredittilsynet i januar 1990 sammenholdt med retningslinjer utarbeidet av Kredittilsynet i 1988. Kravet fra Kredittilsynet om at flytteretten skulle inkorporeres i vilkårene må ses på som et uttrykk for at Kredittilsynet ønsket at ulovfestede regler om flytting skulle medtas i forsikringsvilkårene.

Det anføres at midlertidig syke som gjenvinner sin helse blir medlem i den nye pensjonsinnretning. Sykmeldte som blir uføre, skal etter vilkårenes §6 bli stående i det gamle selskap. Det er avtalt mellom partene. At noen av de sykmeldte kan bli delvis uføre slik at de for "uføredelen" blir værende i Vital, mens de for den "friske" delen flyttes til NHP, representerer ikke noe nevneverdig problem.

Flytteforskriftene berører ikke situasjonen for sykmeldte arbeidstakere. Nettopp derfor inngikk livselskapene høsten 1990 en avtale - HUL-avtalen - for å regulere forholdet blant annet i relasjon til sykmeldte som senere blir føre. I realiteten dreier avtalen seg om regressavkall mellom selskapene for sykmeldte som blir uføre. Avtalen er ikke av betydning hvor det flyttes fra et livselskap og til en pensjonskasse.

Flytteforskriftens §2-4 og §2-5 er ikke bestemmelser om de sykmeldtes materielle regler. Det dreier seg om saksbehandlingsregler for de friske, dvs. avstemmingsregler ved flytting av pensjonen for friske arbeidstakere.

Subsidiært anføres at flytteforskriftens karakter tilsier at det dreier seg om offentligrettslig regulering av kontrakter gjennom pålegg til institusjonene. Dette viser de midlertidige retningslinjer fra februar 1988 som ble fastsatt uten lovhjemmel. Retningslinjene ble i 1990 erstattet med omlag identiske forskrifter om flytting. Flytteforskriften kan ikke gripe inn i private rettigheter. De vil ha grunnlovsvern etter Grunnloven §105. Det er vist til utredningen fra amanuensis Trygve Bergsåker og dr. juris Viggo Hagstrøm som på dette punktet konkluderer med at sykmeldte ikke uten videre kunne overføres til NHP. De hadde fortsatt sine rettigheter i behold overfor Vital. En motsatt løsning der forskriftene avskjærer de sykmeldtes rettigheter, har ikke hjemmel i forsikringsvirksomhetsloven §7-8. De midlertidige forskriftene §2-4, jf. §2-5 (og någjeldende forskrifter §3-5) kan etter betenkningen ikke oppfattes som annet enn saksbehandlingsregler som skal sikre oppfyllelsen av privatrettslig regler.

De sykmeldte har ikke fått sitt krav mot Vital avskåret gjennom flyttereglene. Kravet er ikke i sin helhet bortfalt som foreldet. Foreldelse vil bare kunne inntre for enkelte terminer.

Det neste spørsmålet er om de sykmeldte i ord eller handling har oppgitt sitt krav mot Vital. Med andre ord om de kan anses for å ha samtykket i at rettighetene til pensjon med befriende virkning er overført fra Vital. Det er ikke noe grunnlag for å konstatere gjeldssuksesjon. NHP har hele tiden hatt som forutsetning at det endelige økonomiske ansvar for de sykmeldte skulle falle på Vital. Noe stilltiende tilbud fra NHP om at dette selskapet var villig til å påta seg gjeldsansvaret dersom Vital skulle gå fri, slik konstruksjonen har vært for læren om gjeldsovertakelse, foreligger ikke. NHP har faktisk dekket forpliktelsen overfor de 72 sykmeldte, men uten at det har vært forutsetningen at Vital skulle gå fri. Det er under enhver omstendighet sikker lære at mottakelse av pengeytelse ikke innebærer noen oppgivelse av rettigheter, særlig ikke i gjeldsovertakelsestilfellene. Det er ikke grunnlag for en konklusjon om at de sykmeldte har samtykket i flyttingen ved å melde kravet og motta uførepensjon fra NHP slik anført fra motparten.

NHP har behandlet de sykmeldte som senere ble uføre som berettigede til pensjon fra NHP til tross for at det ikke er overført ekstra avsetninger utover premiereserven fra Vital for disse 72 arbeidstakerne. NHP har foretatt intervensjonsbetaling. Det oppstår dermed et krav mot Vital etter vanlige regler om intervensjonsbetaling, jf. Rt-1997-1029. Noe regressavkall foreligger heller ikke.

NHA kan også gjøre regress gjeldende fordi de har forpliktet seg overfor de ansatte til å ha kollektiv pensjonsforsikring. Det foreligger således et solidaransvar mellom NHA og Vital overfor de forsikrede. Men etter det underliggende forhold er det Vital som skal være debitor i forhold til de forsikrede.

Foreldelsesloven §8 2. punktum kommer til anvendelse slik at det kan påberopes de foreldelsesfrister som tilkommer de forsikrede herunder forsikringsvilkårene §10. Det må medgis at situasjonen mellom Vital og NHA er rettslig sett noe spesiell i og med at det ikke er NHA som har betalt pensjonsytelsene til de forsikrede, men NHP. Men reelt sett bør det ikke medføre noen annen løsning idet man må kunne foreta identifikasjon mellom NHA og NHP i denne relasjon.

Med hensyn til den alternative påstand anføres at spørsmålet er hva som ville ha vært riktig avsetning for de sykmeldte i Vitals regnskap. Grunnprinsippene i regnskapsretten er forsiktighetshensyn og beste estimat ved usikkerhet. Alle er enige om at det er forskjell med hensyn til risiko i bestanden av sykemeldte kontra de friske arbeidstakerne. Den avsetning som Vital har foretatt er ifølge aktuar Lillevold for lav. Det er ikke avsatt tilstrekkelige midler til å dekke den forhøyede risiko for at noen av de sykemeldte blir uføre. Det samme uttales i betenkningen fra Hagstrøm/Bergsaker. Ifølge betenkningen skulle det ha vært foretatt tilleggsavsetninger for sannsynlige forpliktelser knyttet til de sykmeldte i ordningen og slike avsetninger skulle ha vært overført til NHP. Det er også vist til at aktuar Torleif Borge rådet Vital til å legge om regnskapspraksis slik at man foretok tilleggsavsetninger på et tidligere tidspunkt enn da uførepensjon for sykmeldte etter utløpet av karenstiden, ble tilstått.

Det neste spørsmål som oppstår er hvilke tilleggsreserver som skulle ha vært avsatt hvis riktig avsetningspraksis hadde vært benyttet. Aktuar Lillevold har på vegne av de ankende parter foretatt beregning av de tilleggsavsetninger som Vital skulle ha foretatt, basert på opplysninger gitt av selskapet under ankeforhandlingen. Når det gjelder den alternative påstands punkt 2 - hvor det kreves fastsettelsesdom -, har den sammenheng med at det ut fra foreliggende opplysninger, ikke har latt seg gjøre eksakt å beregne de beløp det gjelder. Når Vital fremkommer med de opplysninger som er nødvendige, vil det være kurant å regne ut eksakte beløp.

Vitals anførsel om at det er foretatt riktig avsetning etter det såkalte risikoresultatet og at korrekt oppgjør dermed er utbetalt, er ikke holdbart. Vital burde ha foretatt avsetning etter den såkalte IBNR-modellen - Incurred But Not Reported -. Forsikringstaker - NHA - har betalt for risikoen for uføre i annet halvår i 1990 gjennom premien uten at Vital står ansvaret for de som blir uføre etter utløpet av karenstiden og som var sykmeldte på skjæringstidspunktet 1. januar 1991. Resultatet av Vitals avsetningspraksis blir at kollektivet i mottakende pensjonsinnretning får "tapet" som rettelig hører hjemme i Vital.

Det løper ti års foreldelsesfrist for regresskravet. Partene har avtalt å overføre midlene fra den kollektive pensjonsforsikring i Vital suksessivt og ikke i henhold til 6-månedersfristen i forsikringsvilkårene. Det foreligger med andre ord avtale om å utsette det endelige oppgjøret til 31. august 1992. Stevning i saken ble uttatt tre år senere. Det foreligger derfor ikke foreldelse av regresskravet under noen omstendighet. Det er ellers vist til anførslene for byretten

I ankene er det nedlagt slike endelige påstander:

"1. Håkon Hansen og hans etterlatte og suksessorer har krav på uførepensjon og øvrige ytelser fra Vital Forsikring ASA i samsvar med avtale om kollektiv pensjonsforsikring mellom Vital Forsikring ASA og Hydro Aluminium a.s. hvor blant annet Håkon Hansen er å anse som forsikret.

2. I forholdet mellom Hydro Aluminium a.s. og Norsk Hydros Pensjonskasse på den ene side og Vital Forsikring ASA på den annen side, er Vital Forsikring ASA ansvarlig overfor de øvrige 71 personer som fremgår av vedlegg 1 til denne påstand, deres etterlatte og suksessorer for uførepensjon og øvrige ytelser fra Vital Forsikring ASA i samsvar med avtaler om kollektiv pensjonsforsikring inngått mellom Vital Forsikring ASA og Hydro Aluminium a.s.

3. Vital Forsikring ASA dømmes til å betale til Norsk Hydros Pensjonskasse eller til Hydro Aluminium AS v/Norsk Hydros Pensjonskasse et regressbeløp stort kr 11561487 -kronerellevemillionerfemhundreogsekstientusenfirehundreogåttisju- som svarer til alle utbetalinger Norsk Hydro Pensjonskasse har foretatt pr. 23. august 1998 overfor Håkon Hansen og de øvrige 71 forsikrede, samt deres etterlatte og suksessorer. I tillegg dømmes Vital Forsikring ASA til å betale lovens morarenter fra de enkelte utbetalinger fant sted og til betaling fra Vital Forsikring ASA finner sted.

4. Vital Forsikring ASA dømmes til å betale saksomkostninger til Hydro Aluminium A.S. Norsk Hydros Pensjonskasse og Håkon Hansen for byrett og lagmannsrett med tillegg av morarenter beregnet fra 14 dager etter forkynnelse av dommen.

Alternativt:

For ankende parter nr. 1 og nr. 2:

1. Vital forsikring ASA dømmes til å betale til Norsk Hydros Pensjonskasse eller til Hydro Aluminium AS v/Norsk Hydros Pensjonskasse et beløp stort kr 10359449 som utgjør avsetning for dekking av løpende uførepensjon for de 72 personer som fremgår av vedlegg 1 til denne påstand i henhold til Vital Forsikring ASA's beregningsgrunnlag, jfr. vedlegg 2, med tillegg av 8,1% rente fra 01.07.91 (gjennomsnittlig avsetningstidspunkt for uførepensjon) til 31.12.91, 9,9 % rente fra 01.01.92 til 31.03.92, 9,3% rente fra 01.04.92 til 11.12.92, og deretter 18% morarente fra 12.12.92 til 31.12.93 og 12% morarente fra 01.01.94 til betaling skjer.

2. Vital Forsikring ASA dømmes til å betale til Norsk Hydros Pensjonskasse eller til Hydro Aluminium AS v/Norsk Hydros Pensjonskasse en premiereserve som tilsvarer avsetning for dekking av løpende premiefritak for de 72 personer som fremgår av vedlegg 1 til denne påstand, i henhold til Vital Forsikring ASA's beregningsgrunnlag og basert på den alder disse 72 personer hadde på uføretidspunktet (fremgår av vedlegg 2 til denne påstand). I tillegg dømmes Vital Forsikring ASA til å betale rente på beløpet med 8,1% rente fra 01.07.91 (gjennomsnittlig avsetningstidspunkt for premiefritak) til 31.12.91, 9,9% rente fra 01.01.92 til 31.03.92, 9,3% rente fra 01.04.92 til 11.12.92, og deretter 18% morarente fra 12.12.92 til 31.12.93 og 12% morarente fra 01.01.94 til betaling skjer.

3. Vital forsikring ASA dømmes til å betale saksomkostninger til Hydro Aluminium AS og Norsk Hydros Pensjonskasse for byrett og lagmannsrett med tillegg av morarenter beregnet fra 14 dager etter forkynnelse av dommen."

Vital Forsikring ASA hevder at byrettens dom er riktig. Byrettens begrunnelse for resultatet er treffende og Vital kan slutte seg til denne. Det er ellers vist til anførslene fra Vital, gjengitt i byrettens premisser. Vital har ellers i korte trekk anført:

Med hensyn til det prinsipale kravet for byretten, av de ankende nå kalt alternativ to, er situasjonen at forsikringstaker krevde flytting etter at det ble gitt flytterett i forsikringsvirksomhetsloven §7-8. Partene var ikke enige om hvem som skulle stå risikoen for eventuelle uføre av de som på skjæringstidspunktet var sykmeldte. Det såkalte HUL-dokumentet var kjent og påberopt av Vital under forhandlingene. På tross av den uavklarte tvistighet valgte NHA/NHP å gjennomføre flyttingen og NHP har fra 1. januar 1991 mottatt premie for alle inklusive de sykmeldte.

Forut for stevningen har Vital ikke mottatt krav om utbetaling fra noen NHA-ansatt. NHA og NHP har bekreftet flere ganger overfor Vital at de sykmeldte er å anse som forsikret i NHP. Verken arbeidsgiver eller NHP har tatt forbehold overfor de forsikrede om at deres uførepensjon eventuelt skal utbetales fra Vital.

Forsikringsvilkårene - uansett utgave - gir ikke NHA/NHP rett til utbetalinger ved opphør. Opphørsbestemmelsene regulerer de forsikredes fremtidige rettigheter i Vital i en opphørssituasjon, dvs. dersom forsikringsordningen som sådan bortfaller.

Den kollektive pensjonsforsikring omfatter alle kvalifiserte arbeidstakere. Sykmeldte kan ikke utmeldes av en kollektiv ordning, verken som følge av sykdom eller som følge av flytting. Flytteforskriftene er preseptoriske og hjemler ikke at de sykmeldte blir værende i avgivende selskap. Dette bekreftes også av aktuar Rygge som i sin forklaring sa at det aldri var på tale at de sykmeldte skulle være igjen i avgivende selskap.

Flytteforskriftene hjemler rett og plikt for avgivende selskap til å foreta utbetaling ved flytting. Annet grunnlag for utbetaling finnes ikke. Det var vesentlig at flytting kunne gjennomføres på en enkel og grei måte uten å lage for kompliserte regler, ifølge aktuar Rygge. Flytteforskriftene beskytter de forsikrede ved at de ikke kan meldes ut av forsikringsordningen. De skal ha minst like gode rettigheter som i det avgivende selskap og deres premiereserver skal flyttes med.

Aktuar Rygge har forklart at det ikke var noen tvil om at det var de faktisk avsatte midler som skulle overføres. Det avgivende selskaps beregningsgrunnlag er således avgjørende for den premiereserven som skal flyttes og beregning av verdien av de ytelser de forsikrede dermed skal motta. Den rettslige virkningen av at oppsamlede midler er flyttet fra avgivende til mottakende selskap, er at forsikringsansvaret er overført.

"Forsikringstilfellet" inntrer ikke før ved utløpet av karenstiden, i motsetning til ved skadeforsikring. Opphørsreglene i forsikringsvilkårene hjemler ingen utbetaling til NHA/NHP. I slike situasjoner blir oppsamlede midler stående i forsikringsselskapet.

Når det gjelder tidspunktet for når tilleggsavsetning foretas for sykmeldte, er dette ved utløpet av karenstiden og er likt for alle livsforsikringsselskaper og pensjonskasser. I de senere år har noen selskaper foretatt en såkalt en blockavsetning (IBNR). Denne ekstraavsetningen belastes forsikringstakernes premiefond gjennom risikoresultater. Endrede avsetningsprinsipper må godkjennes av Kredittilsynet og en endret avsetningspraksis vil belaste de gjenværende forsikrede under den kollektive pensjonsforsikring. Flytteforskriftene innebærer at det er de faktiske avsetninger etter det avgivende selskaps beregningsgrunnlag som skal flyttes. Lagmannsretten kan derfor legge til grunn at myndighetene var kjent med og hadde godkjent den praksis som ble fulgt og følges med hensyn til premieberegning, avsetningstidspunkt og avsetningens størrelse.

NHA og NHP's krav innebærer at de vil ha "i pose og sekk". De vil for det første ha fordelen ved at tilførselen til premiefondet er større enn om IBNR-avsetninger hadde vært foretatt. Dessuten ønskes overført det beløp som avsetningen etter NHA/NHP's oppfatning for de som ble uføre ville utgjøre. NHA har indirekte fått tilbakeført den ikke opptjente delen av risikopremien gjennom den avsetningspraksis som er fulgt. Dette vil også gjelde år 0. I tillegg kommer at overføring av midler for sykmeldte/uførepensjonister bare er en del av totalbildet. For sykmeldte vil det være høyere risiko for dødelighet. Dessuten kommer spørsmålet om reaktivering av uføre inn. Mottakende selskap vil få fordelen av tilbakeføring av reserver ved reaktivering/død. Noe absolutt rettferdig system lar seg ikke etablere dersom flytting skal være endelig. Det må kunne konkluderes med at det ikke foreligger noen hjemmel for tilleggskravet.

Når det gjelder påstanden slik den er nedfelt i alternativ 1, hvor det dreier seg om refusjon av pensjonsutbetalinger og fortsatt ansvar overfor ankepart nr. 3 og øvrige 71 sykemeldte, kommer langt på vei de samme rettslige synspunkter til anvendelse.

Et av spørsmålene i saken er om vilkårene fra 1969 eller 1990 gjelder. Kredittilsynet godkjente den endring av vilkårene som Hygea foretok. Disse vilkårsendringene ble implementert i "NKP-vilkårene" fra januar 1990. Hygea og NKP fusjonerte og gikk sammen i Vital i 1989/1990. De nye vilkårene ble sendt forsikringstaker såvel i mars som i juni 1990. Etter bevisførselen må det være klart at opphørsbestemmelsen i §6 ikke gjelder flytting av forsikring slik vilkårene fra 1990 §6 nr. 5 også bestemmer.

Opphør etter de gamle vilkårene og flytting er to helt forskjellige regelsett. Opphørsreglene kan ikke anvendes ved flytting. §6 i 1969-vilkårene regulerer ikke den situasjon at den kollektiv pensjonsforsikring blir flyttet. Det er ikke hjemmel for å holde de sykmeldte utenfor ved flytting, noe som heller ikke er blitt gjort av NHP. Situasjonen er altså at §6 i 1969-vilkårene ikke hjemler krav for sykmeldte på å bli værende eller å ha fortsatte krav mot avgivende selskap i en flyttesituasjon.

Subsidiært anføres at beslutningen om å flytte, ikke bare ble truffet av forsikringstaker, men også av de forsikrede. Det ble nedsatt en flyttekomite og det kan ikke anses tvilsomt at man mente at de sykmeldte også skulle følge med og bli forsikret i NHP. Det foreligger også etterfølgende godkjennelse av flyttingen fra de sykmeldte. Det er her vist til byrettens drøftelse som utvilsomt er korrekt.

Den rettskildebruk som motpartene benytter ved å fremheve et sitat av Per Augdal må anses å være kritikkverdig. I alle alminnelige fremstillinger om tredjemannsavtaler avgrenser man mot forsikring som medfører spesielle løsninger. For de forsikrede vil det i det nye selskap bli truffet vedtak av betydelig rekkevidde, f.eks. graden av uførhet. Det er også behov for et fast skjæringstidspunkt. Dessuten vil det forhold at noen skulle bli igjen hos avgivende selskap, skape uoversiktlige tilstander.

Når det gjelder forsikringsavtaleloven §19-7, gjelder den kun i opphørssituasjonene, og ikke når en kollektiv pensjonsforsikring fortsetter hos annen forsikringsgiver. Ingen har fremmet krav om fortsettelsesforsikring. Dersom det er slik at avgivende selskap har forsømt sin informasjonsplikt, kan det i tilfelle kun utløse erstatningskrav. Men intet tap er i så måte lidt.

Når det gjelder foreldelse av tilleggskravet som er fremmet, er partene i realiteten aldri blitt enig om berettigelsen av dette. Det gjelder derfor en frist på seks måneder etter oppsigelsen, dvs. foreldelsesfristen begynner å løpe fra 4. juni 1991. Etter tre år foreldes kravet, fordi det gjelder et krav om tilleggsavsetninger. Eventuell tilleggsfrist ville være konsumert før utløpet av den vanlige foreldelsestiden.

Det anføres også at forestillingen om motstrid mellom såkalte privatrettslige krav og offentligrettslige regler er meningsløs. Hvilken lov en rettsregel er plassert i, gir i seg selv ingen holdepunkt for å klassifisere en rettsregel som privatrettslig eller offentligrettslig. Plasseringen av flyttereglene i forsikringsvirksomhetsloven var tilfeldig og fastsatt av tidsmessige grunner og gir den samme beskyttelse som om regelen var plassert i forsikringsavtaleloven.

Flytteretten med tilhørende betingelser gjør det nødvendig å kombinere privatrettslige og offentligrettslige regler. Flyttereglene kan ikke løsrives fra betingelsene. Flytteinstituttet er en fordel gitt forsikringstaker og de forsikrede. Ingens rettigheter beskjæres ved flytting.

Det er ikke hjemmel for å angripe egenkapitalen som skal ligge til forsvar for de gjenværende forsikringstakere i Vital. Det er umulig å få en helt matematisk korrekt behandling ved utflytting av en forsikringsordning. Dersom det skulle være slik at det skulle foretas en ekstra utbetaling nå, vil gjenværende forsikringstakere i realiteten måtte bære byrden. De ankende parter har fått en "fair" forretningsmessig ordning.

Ankepartene ber i realiteten om en løsning i strid med myndighetenes regelverk. Det var avsatte midler som skulle flyttes og sykmeldte skulle ikke skilles ut og bli tilbake i avgivende selskap.

Det anføres at lagmannsretten i realiteten inviteres til å se bort fra fast og godkjent avsetningspraksis. Dersom de ankende parter vinner fram, vil det medføre en lang rekke kompliserte konflikter i markedet.

Vital Forsikring ASA har lagt ned slik påstand:

"1. Byrettens dom stadfestes forsåvidt gjelder pkt. 1 i domsslutningen.

2. Norsk Hydro Aluminium AS, Norsk Hydros Pensjonskasse og Håkon Hansen dømmes in solidum til å betale Vital Forsikring ASA's sakomkostninger for byrett og lagmannsrett."

Ankeforhandling ble holdt i Bergen i tiden 24. til 28. august 1998. Det ble avhørt ni vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser, herunder tre juridiske betenkninger. Saken står i det vesentligste i samme stilling for lagmannsretten som for byretten.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige slutte seg til byrettens domsgrunner.

Lagmannsretten finner grunn til å berøre noen av de problemstillinger som har vært fremhevet under ankeforhandlingen av vesentlig karakter for bedømmelse av saken.

Ankende parter har fremhevet at flyttereglene slik byretten har forstått dem, inneholder en beskjæring av de sykmeldtes privatrettslige rettigheter. Lagmannsretten er ikke enig i dette.

Lagmannsretten legger til grunn at det forut for vedtakelse av finansieringsvirksomhetsloven av 10. juni 1988 ikke var alminnelig adgang til å flytte kollektive tjenestepensjonsordninger fra en forsikringsinnretning til en annen. Slik overføring krevde samtykke fra Forsikringsrådet/Kredittilsynet. Det vises for såvidt til forklaring fra aktuar Rygge, som på 80-tallet arbeidet i Forsikringsrådet med et særlig ansvar for de kollektive tjenestepensjonsordninger, om at flytting i dette tidsrom fant sted i liten utstrekning og at de flyttinger som ble foretatt ble godkjent av Forsikringsrådet. Den dom som ble avsagt av Oslo byrett i april 1986 kan ikke tillegges avgjørende vekt for dette spørsmålet. Dommen gjelder direkte kun spørsmålet om pensjonsreguleringsfondet skal følge med ved flytting av en kollektiv tjenestepensjonsordning, hvor partene var enige om at flytting av ordningen skulle finne sted.

De retningslinjer Kredittilsynet fastsatte den 22. februar 1988 gir uttrykk for de vilkår Kredittilsynet stilte for å godkjenne en overføring av en kollektiv pensjonsordning fra en pensjonsinnretning til en annen. Ved forsikringsvirksomhetsloven av 10. juni 1988 nr. 39 ble det i §7-8 gitt anledning til å overføre de oppsparte midler under en kollektiv tjenestepensjonsordning, samtidig som det ble gitt hjemmel for å ved forskrift nærmere regulere retten til overføring og gjennomføringen av denne. Slike forskrifter ble gitt og avløste de tidligere fastsatte retningslinjer Kredittilsynet hadde vedtatt. Av forarbeidene til finansieringsvirksomhetsloven fremgår det at det av konkurransehensyn var ønskelig å utvide forsikringstakerens (arbeidsgivers) rettigheter under den kollektive ordning. Forutsetningen var og er at de forsikrede sikres minst like gode rettigheter i den nye pensjonsordning.

Lagmannsretten kan ikke se at det av det forhold at reglene om flytterett ble tatt inn i forsikringsvirksomhetsloven og ikke i forsikringsavtaleloven, kan trekkes den slutning at flyttereglene med tilhørende forskrifter utelukkende regulerer forholdet mellom myndighetene og den enkelte pensjonsinnretning. Det fremgår av forarbeidene til forsikringsvirksomhetsloven, Ot.prp.nr.42 (1986-87) side 126, at departementet i utgangspunktet mente at bestemmelsen systematisk burde plasseres i forsikringsavtaleloven, men av tidshensyn ble overføringsretten sikret ved at en bestemmelse ble inntatt i forsikringsvirksomhetsloven.

I denne saken er det ikke bevis for at det foreligger noen beskjæring av de forsikredes økonomiske rettigheter. Partene er enige om at de forsikrede fikk minst like god ordning i NHP som de var sikret i Vital. Flytting som innebar dårligere ordning ville stride mot lov og forskrifter og ville forutsetningsvis ikke bli godkjent. Samlet har derfor forsikringstaker og de forsikrede fått utvidete rettigheter i forhold til tidligere lovgivning.

Et annet sentralt spørsmål er om de sykmeldte skal anses å tilhøre gruppen aktive arbeidstakere eller pensjonerte, eventuelt en mellomgruppe. Sykmeldte som etter utløpet av karenstiden på 12 måneder, gikk over til helt eller delvis uførhet (mer enn 25%) skal etter de ankende parters mening ha sin uførepensjon av Vital. Aktuar Oddvar Rygge har forklart at det var viktig med klare og lett praktiable ordninger ved flytting av tjenestepensjonsordninger. Lagmannsretten legger til grunn, bl.a. ut fra hans forklaring, at sykmeldte arbeidstakere etter regelverket var å anse som ikke pensjonerte. De ble og skulle behandles på lik linje med arbeidstakere som på skjæringstidspunktet for overføring av tjenestepensjonsordningen, ikke var sykmeldte. Sykmeldte arbeidstakere er således å betrakte som aktive arbeidstakere som etter forskriften hadde stemmerett i spørsmålet om flytting av tjenestepensjonsavtalen fra en pensjonsinnretning til en annen, jf forskriftenes §2-4. Bestemmelsen krever at et flertall av de aktive arbeidstakerne samtykker i overføringen.

Lagmannsretten finner det ikke særlig tvilsomt at sykmeldte - i relasjon til flyttereglene - var å anse som en del av NHA's arbeidsstokk og betraktet som aktive arbeidstakerne da tjenestepensjonsordningen ble flyttet fra Vital til NHP. Det forhold at 72 av de sykmeldte ved utløpet av karenstiden ble uførepensjonerte helt eller delvis - kan ikke medføre at deres tjenestepensjonsforhold forblir i Vital. Den betraktningsmåte at "forsikringstilfellet" inntrådte ved sykemeldingen, gir neppe noe fruktbart bidrag til løsningen i flyttesituasjonen bl.a. hensett til grunnvilkåret om at flytting ikke kan skje uten at de forsikrede sikres minst like gode rettigheter i mottakende selskap som i avgivende.

Det neste spørsmål som reiser seg er om forsikringsavtalen med tilhørende vilkår innebærer en forpliktelse for Vital til å stå risikoen for sykmeldte som blir uføre. De ankende parter mener at avtalen fra 1987 - med vilkår fra 1969, sist endret i 1986 - er gjeldende. Vital viser til at det er de nye vilkårene fra 1990 som kommer til anvendelse. NHA hevder ikke å ha mottatt Vitals nye vilkår fra 1990. Etter sistnevnte vilkår er det uttrykkelig bestemt i vilkårene §6 nr. 5 at ved flytting kommer ikke bestemmelsene om opphør i §6 til anvendelse. Etter vilkårene fra 1969 §6 er det slik at Vital står risikoen for uførepensjon under bestemte forutsetninger for de som var sykmeldte ved opphør av den kollektive pensjonsordning, jf. byrettens gjengivelse av §6 nr. 2.

Lagmannsretten tar ikke standpunkt til om NHA eller NHP har mottatt de nye vilkårene fra 1990. Det har formodningen mot seg at vilkårene ikke er mottatt med bakgrunn i de rutiner som følges av Vital og generelt ellers i forsikringsbransjen. Avgjørende for lagmannsretten er at vilkårene fra 1969 ikke regulerer oppsigelse ved flytting, men endel andre former for opphør av forsikringsavtalen. Før ikrafttreden av forsikringsvirksomhetsloven §7-8 med tilhørende forskrifter, eller Kredittilsynets retningslinjer fra 1988 om flytting, legges som nevnt til grunn at det ikke var tillatt å flytte en kollektiv pensjonsordning fra et selskap til et annet med helt spesielle unntak bl.a. i forbindelse med konserndannelser som ikke er aktuelle her.

Dersom en forsikringstakers kollektive pensjonsforsikring opphørte, ble oppsparte midler værende i forsikringsselskapet. De forsikrede fikk sine fortsatte rettigheter, etter opphøret, dels gjennom fripoliser og dels gjennom rett til uførepensjon på bestemte vilkår. Oppsigelse av den kollektive pensjonsforsikring for at forsikringstaker vil foreta flytting til annet selskap er prinsipielt en annen ordning enn det som er regulert i §6 nr. 2 ved andre opphør av avtalen. Ved flytting skal oppsparte midler for de aktive arbeidstakere overføres fra avgivende selskap til mottakende. Det er bare midlene som "tilhører" de allerede pensjonerte som blir værende i avgivende selskap. De pensjonerte fortsetter å motta pensjon fra avgivende selskap. Aktive arbeidstakere får sin forsikring i det mottakende/nye selskapet.

Lagmannsretten mener derfor at bestemmelsen i §6 nr. 2 må tolkes på bakgrunn av ovenstående og at den ikke kan gis anvendelse hvor forsikringsavtalen blir sagt opp for at midlene skal overføres til et annet selskap.

De ankende parter har alternativt fremholdt at det ikke er overført tilstrekkelige midler fra Vital til NHP født xx.xx.1991. Det er særlig vist til at premie til Vital for risiko for uførhet blant de forsikrede i tiden 1. juli 1990 til 31. desember 1990 ikke har kommet NHP til gode ved overføringen av midlene fra Vital.

Lagmannsretten peker på at midler som ble overført er betydelige - ca kr 800 millioner. Det er tenkelig at det i så vidt kompliserte forhold som det er tale om ved en situasjon som den foreliggende, kan være vanskelig å fastslå det matematisk helt korrekte beløpet for overføring. Som aktuar Rygge forklarte for lagmannsretten, var det bl.a. for å ha enkle og entydige regler at Kredittilsynet i retningslinjene fra 1988 og forskriftene i 1990 bestemte at de midler som overføres i en slik situasjon var "premiereserven for opptjente pensjonsrettigheter etter avgivende selskaps beregningsgrunnlag."

Lagmannsretten legger til grunn at Vital har foretatt avsetning i sitt regnskap i henhold til godkjente retningslinjer og at regnskapene med avsetninger er godkjent av Kredittilsynet. Gjennom avsetning på grunnlag av det såkalte risikoresultatet, har de ankende parter fått sin del av overskuddet under den kollektive pensjonsordning i Vital for 1990. NHP har derfor ikke rettskrav på ytterligere midler. Den kollektive pensjonsordning må også sees i lys av de skatterettslige fradragsregler som gjelder for forsikringstakeren.

Hvorvidt tilleggsavsetning burde ha vært foretatt etter andre prinsipper, f.eks. slik at det for sykmeldte tidlig i karensperioden foretas tilleggsavsetning kan så være. Etter praksis i bransjen den gang og med godkjenning av Kredittilsynet, ble tilleggsavsetning først foretatt da uførepensjon var tilstått, dvs. etter 12 måneders sykmelding. Det kan ikke bygges rettskrav på at reglene fastsatt av Kredittilsynet i 1988 og 1990 burde ha vært annerledes eller at godkjent avsetningspraksis burde ha vært en annen.

Endelig finner lagmannsretten grunn til å nevne at NHP ikke har tatt forbehold vis a vis de sykmeldte - omhandlet i denne saken og som ble uføre - om at NHP egentlig anså dem å være berettiget til uførepensjon i Vital og ikke i NHP, og at utbetaling av uførepensjon fra NHP ble foretatt fordi det ikke var kommet til enighet med Vital. Ingen av de 72 har i forhold til NHP eller Vital - da de ble tilstått uførepensjon av NHP, krevd sin pensjon av Vital. Dette viser etter lagmannsrettens mening at tvisten i realiteten dreier seg om rett oppgjør er foretatt av Vital og mindre om den enkelte har i behold sitt pensjonsforhold i Vital.

Med bakgrunn i ovenstående finner lagmannsretten at Vital må frifinnes.

Anken har etter dette vært forgjeves, og i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd tilpliktes de ankende parter in solidum å erstatte Vitals saksomkostninger for lagmannsretten. Unntaksregelen i §180 er vurdert, men finnes ikke å kunne gis anvendelse.

Advokat Blaauw har inngitt omkostningsoppgave på kr 706735. Av dette er salær kr 575000. Det foreligger protest fra ankepartene mot at Vital tilstås kr 100.000 til delvis dekning av en betenkning avgitt av prof.dr. juris Fleischer til bruk under ankeforhandlingen. Ankende parter motsatte seg at betenkningen ble fremlagt. Lagmannsretten viser til at det for øvrig i saken foreligger tre betenkninger. Slik betenkningen fra amanuensis Trygve Bergsaker og prof. dr. juris Viggo Hagstrøm var utformet omkring offentligrettslig regulering, anser lagmannsretten deler av utgiftene i forbindelse med prof. Fleischers betenkning etter omstendighetene å falle inn under tvistemålsloven §176.

Lagmannsretten finner ikke å ville endre byrettens avgjørelse av saksomkostningsspørsmålet.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom i hovedsøksmålet stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Norsk Hydro Aluminium AS, Norsk Hydros Pensjonskasse og Håkon Hansen in solidum kr 706.735 - kronersjuhundreogsekstusensjuhundreogtrettifem 00/100 - til Vital Forsikring ASA innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.