LG-1997-1924

Instans:	Gulating lagmannsrett - Kjennelse og dom
Dato:	1999-01-22
Publisert:	LG-1997-01924
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Stavanger byrett Nr. 97-00282 - Gulating lagmannsrett LG-1997-01924 A. Anke til Høyesterett henvist; HR-1999-00276 K. Fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse opphevet, se HR-1999-00084A.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Alf Bjarne Høyvik, Stavanger). Hjelpeintervenienter: B og C (Prosessfullmektig: Advokat Marie J. Albrektsen, Bergen). Ankemotpart: Stavanger kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: Advokat Nils Geir Vestvik, Stavanger).
Forfatter:	Lagdommer Lillebø. Lagdommer Sjong. Sorenskriver Labråthen. 4 meddommere
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1992) §4-12, Tvistemålsloven (1915) §477, §54, Tvistemålsloven (1915), Rettshjelpsloven (1980) §19-2, Sosialtjenesteloven (1991) §9-10, §4-1, §4-22, §6-1, §7-1, §7-2, Barnevernloven (1992)

Saken gjelder omsorgsovertakelse etter lov om barneverntjenester (bvtjl).

A født xx.xx.1965 og D født xx.xx.1968, har fellesbarna E født xx.xx.1987, F født xx.xx.1989 og G født xx.xx.1992.

A og D var samboere fra sommeren 1986, giftet seg sommeren 1989, og ble separert ved Stavanger byretts dom av 01.12.1993. I separasjonssaken ble det inngått rettsforlik om at A og D skulle ha felles foreldreansvar for de tre barna, at barna skulle bo fast hos A, og at D skulle ha samvær av nærmere angitt omfang. Etter samlivsbruddet skiftet A og barna flere ganger bolig innen kommuner på X, inntil de i 1995 flyttet inn i leilighet på Y i Stavanger, hvor de fortsatt bor.

Barnevernsmyndigheten hadde hatt sporadisk kontakt med familien fra 1990, og kontakten økte fra 1993. Det var vurdert, tilbudt og dels gjennomført flere hjelpetiltak med hjemmel i barnevernloven. Da hjelpetiltakene etter barnevernmyndighetenes oppfatning ikke ga barna en forsvarlig omsorgssituasjon, fremmet Stavanger kommune v/barneverntjenesten 04.11.1996 begjæring til Fylkesnemnda for sosiale saker i Rogaland om omsorgsovertakelse for alle tre barna med hjemmel i barnevernloven §4-12, bokstavene a og d.

Fylkesnemnda fattet 11.02.1997 vedtak med følgende slutning:

"1. Begjæringen om omsorgsovertakelse av G tas ikke til følge.

2. Stavanger kommune overtar omsorgen for E og F.

3. E og F plasseres midlertidig i institusjon for utredning og deretter i fosterhjem.

4. A gis følgende samværsrett med E og F:

Mens barna er plassert i institusjon fastsettes samværet til en gang i måneden med en varighet med omlag 3 -tre- timer i institusjonen.

Etter plassering i fosterhjem fastsettes samværet til en lørdag hver tredje uke i inntil 6 -seks- timer.

Barneverntjenesten fastsetter nærmere tid og sted for samværet.

5. D gis følgende samværsrett med E og F:

Mens barna er plassert i institusjon fastsettes samværet til en gang i måneden med inntil 3 -tre- timers varighet i institusjonen.

Etter plassering i fosterhjem fastsettes samværet til en gang annenhver måned med 3 -tre- timers varighet.

Barneverntjenesten fastsetter nærmere tid og sted for samværet.

6. D betaler oppfostringsbidrag til Stavanger kommune for E og F sammenfallende med det bidrag han betaler i dag."

Ved stevning av 24.02.1997 brakte A saken inn for Stavanger byrett. D, som var part i fylkesnemnda og der påsto omsorgsovertakelse, godtok fylkesnemndas avgjørelse. Byretten avsa 18.08.1997 enstemmig dom med slik domsslutning:

"1. Fylkesnemndas vedtak av 11. februar 1997 pkt. 2 stadfestes.

2. A gis samvær med E og F en dag hver 3. uke inntil 6 -seks- timer."

A påanket rettidig byrettens dom med prinsipal påstand om at det ikke skulle gis samtykke til omsorgsovertakelse og subsidiært noe endring i besøksretten. Hennes foreldre, C og B, erklærte hjelpeintervensjon i ankesaken på et tidspunkt barna bodde hos dem. Lagmannsretten kommer tilbake til både de prosessuelle og øvrige sider ved intervensjonen.

I ankeforhandlingen hørte lagmannsretten forklaringer fra A, nåværende saksbehandler i barneverntjenesten, ekteparet B+C, åtte vitner, samt forklaring fra de rettsoppnevnte sakkyndige, psykolog Skår og spesialpedagog Klovning, og fra psykolog Rye-Ellingsen som var rettsoppnevnt sakkyndig i byretten.

Det har under saksforberedelsen både i byretten og lagmannsretten vært flere rettslige avgjørelser, spesielt knyttet til midlertidighetsspørsmål som utsatt iverksettelse av omsorgsovertakelsen, tilbakeføring m.v. Lagmannsretten kommer tilbake til disse i den grad det har betydning.

Om sakens øvrige bakgrunn vises til byrettens dom, spesielt s. 4-9 der. I det følgende nevner lagmannsretten litt om det som har skjedd i tiden etter byrettens dom, og noen andre, mer spredte enkeltheter.

Fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse for E og F forelå som nevnt i februar 1997, men etter As begjæring besluttet Stavanger byrett 20.03.1997 utsatt iverksettelse til byrettens dom forelå. Umiddelbart etter at byretten avsa dom 18.08.1997 begjærte A utsatt iverksettelse av dommen, men dette ble avslått av byretten 27.08.1997. Hun påkjærte avgjørelsen forgjeves. Omsorgsovertakelsen ble iverksatt 15.09.1997 da barneverntjenesten besørget de to barna avhentet på skolen. De ble plassert på Z omsorg- og utredningssenter, som er en fylkeskommunal institusjon for barn fra 0-12 år, og hvor de ble ut skoleåret 1997-98. Under oppholdet der, ble det foretatt undersøkelser og utredninger av dem, jfr. bl.a. pkt. 3 i fylkesnemndas vedtak.

Etter skoleårets slutt ble E og F plassert sammen i fosterhjem på Æ i Ø. En måneds tid senere, i begynnelsen av august 1998, ble barna hentet av A og hennes foreldre, og de var hos besteforeldrene en uke før de ble levert tilbake til fosterhjemmet. I forbindelse med et besøk hos mor i slutten av august 1998 ville barna angivelig ikke dra tilbake til fosterhjemmet, og de ble værende hos besteforeldrene. Fosterforeldrene sa opp fosterhjemsavtalen like etterpå, hvoretter barneverntjenesten 09.09.1998 fattet flyttevedtak, men barna forble hos besteforeldrene til 03.12.1998 da de ble plassert på Å barne- og ungdomshjem. Det er et barnehjem hvor barn skal bo maksimalt to år før de tilbakeføres, flytter til annen institusjon eller i fosterhjem. E og F har plass på Å fram til sommeren år 2000.

Den 09.09.1998 begjærte A midlertidig forføyning om at F og E, som da var hos besteforeldrene, skulle bli der inntil det forelå dom i ankesaken. Ved lagmannsrettens kjennelse av 09.11.1998 ble begjæringen avvist. Etter As kjæremål opphevet Høyesteretts kjæremålsutvalg 10.12.1998 lagmannsrettens kjennelse, og hjemviste saken til fortsatt behandling i lagmannsretten. Grunnet det korte tiden fram til hovedforhandling, var partene enige om at den nye behandlingen skulle utstå til hovedforhandling. Lagmannsretten drøfter den midlertidige begjæringen avslutningsvis.

Det foreligger en rekke sakkyndige uttalelser i sakskomplekset, er foretatt flere utredninger, og det er også vist til uttalelser fra barnehage, skole m.v. En del av dette materialet er kommet til i tiden etter byrettens dom. Psykolog Skår ble oppnevnt som sakkyndig i ankesaken, og etter hans anmodning ble spesialpedagog Klovning også oppnevnt med spesielt mandat å iaktta og utrede samspill mellom mor og barn i det daglige m.v. Lagmannsretten hørte også som nevnt forklaring fra psykolog Rye-Ellingsen, som var rettsoppnevnt i byretten. Det var videre dokumentert deler av uttalelsen fra psykolog Hasselknippe, som barneverntjenesten engasjerte som ledd i vurdering av de iverksatte hjelpetiltak og for spørsmålet om det skulle fremmes sak om omsorgsovertakelse. Det er dokumentert fra skriftlig utredning fra Z for begge barna. E var undersøkt og utredet ved barnepsykiatrisk avdeling ved Rogaland psykiatriske sjukehus. Den skriftlige uttalelse av 30.06.1998 derfra er lagt fram ved siden av at retten hørte forklaring fra psykolog Havrå som var med i undersøkelsen. Lagmannsretten kommer tilbake til disse utredninger og undersøkelser i sine premisser.

Etter de påstandsendringer som kom, senest under hovedforhandlingen, skal lagmannsretten nå ta stilling til spørsmålet om omsorgsovertakelse for de to barna, og i tilfelle den opprettholdes: om de skal plasseres i fosterhjem hos besteforeldrene, eventuelt spørsmål vedrørende omfanget av besøksrett. Lagmannsretten må også ta stilling til den midlertidige begjæring, som nå innebærer tilbakeføring av barna til mor/hennes foreldre inntil det foreligger rettskraftig avgjørelse i omsorgssaken.

A sine anførsler kan sammenfattes slik at hun primært mener at grunnvilkåret for omsorgsovertakelse i barnevernloven §4-12 første ledd ikke er til stede i dag, og subsidiært, om det skulle være, kan problemene avhjelpes ved hjelpetiltak etter bestemmelsens annet ledd. Under enhver omstendighet mener hun det vil være så mye usikkerhet med mulig fosterhjemsplassering m.v. at alternativet med omsorgsovertakelse vil være så lite bedre enn tilbakeføring at det ikke bør tillates. Det avgjørende er ikke om vilkårene for omsorgsovertakelse var til stede da fylkesnemnda eller byretten fattet sin avgjørelse, men om vilkårene er til stede i dag. Det er de ikke.

A bestrider ikke at barna har hatt, og har problem, men dette kan korrigeres. Bakgrunnen for problemene kan i stor grad søkes i familieforhold, tilhørende tidligere hyppig flytting, konflikter mellom foreldrene, økonomiske bekymringer, osv. Dette er et tilbakelagt stadium. Som eksempel vises til at hun har bodd på sin nåværende bopel siden 1995 og at hun nå har kommet i ordnet arbeidsforhold ved den renholdsvirksomheten hun driver.

A viser til den rettsoppnevnte psykolog Skårs vurderinger om at det ikke er tale om grunnleggende svikt i hennes omsorgsrolle, men mer svikt i grenser og atferdsproblemer. Dette er mye bedre i dag grunnet stabiliteten i hennes eget forhold, at det er bedre kontakt med barnas far og den støtten hun får både fra egne foreldre og barnefarens foreldre. Hun har bedret forståelsen av barnas problem og har i dag bedre evne og vilje til å ta imot hjelp enn tidligere. Disse vurderinger støttes også av at oppførselen til G, som hun fortsatt har omsorgen for, er upåfallende.

Det har vært uenighet mellom sakkyndige, utredere osv. om bakgrunnen for problemet. Etter As oppfatning bør det legges avgjørende vekt på psykolog Skårs rapport, både fordi rapporten er den nyeste og er basert på mer omfattende observasjon av hennes og barnas samhandlinger enn de andre. Utredningen fra barnepsykiatrisk avdeling er heller ikke i strid med Skårs vurderinger. A erkjenner at hun tidligere har gjort uholdbare valg og at disse, sammen med lite stabilitet gjennom flytting, valg av partnere, nattarbeid som avisbud osv. har vært uheldig for barna. Dette er endret. Det må også tas hensyn til hennes gode sider som omsorgsperson, og som eksempel vises det hennes iherdige arbeid for utredning og klarlegging av hva som var barnas problem. Hennes materielle/fysiske omsorgsevne er ikke bestridt. Innvendingen mot henne går på psykiske og følelsesmessige forhold.

A bestrider at hun har involvert barna mer enn nødvendig i omsorgssaken. Barna er så gamle at de krever orientering, og hun må derfor fortelle dem litt om saken. Det vil nesten alltid være lojalitetsproblemer i slike saker.

A erkjenner det uheldige i at tidligere kontakt og hjelpetiltak med barneverntjenesten har blitt avbrutt grunnet flytting. Dette skyldtes ikke ønske om brudd, men at hun av andre årsaker flyttet til andre kommuner, slik at det av rent praktiske årsaker ble vanskelig å følge opp hjelpetiltakene.

Ut fra disse forhold mener A primært at vilkårene i barnevernloven §4-12 første ledd ikke er til stede i dag. Under enhver omstendighet vil problemene avhjelpes ved hjelpetiltak som nevnt i bestemmelsens annet ledd. Hun selv er kommet i mer stabile forhold, hun har fått bedre innsikt i og erkjennelse av barnas behov og av sin egen rolle som omsorgsperson. I tillegg er det nå foretatt så mye utredninger og undersøkelser at det er klart hva barnas problemer består i. Det er derfor lettere å iverksette målrettede hjelpetiltak enn det var tidligere. Det vises også til at det først er i tiden etter byrettens dom det ble klart at barnas problem ikke skyldtes noen organisk lidelse. Denne utredningen var det hun selv som måtte presse på for å få foretatt. At hun er positiv til hjelpetiltak vises også ved at hun av eget tiltak har engasjert både psykolog og nå en person som skal bistå G. Hun har trukket på sitt sosiale nettverk når hun har funnet behov for det.

Barnevernloven §4-12 er uansett en kan-, og ikke-skalbestemmelse. Selv om vilkårene for omsorgsovertakelse skulle være til stede, vil det være så stor usikkerhet ved barnas fremtidige plassering og oppfølgning at det blir bare marginalt gunstigere for barna enn om hun fortsatt har omsorgen. Det må formodes å være vanskelig å finne fosterhjem for to såpass store barn, og det vil iallfall ta tid. Opphold på institusjon vil ikke måle seg med omsorg fra biologiske foreldre.

A mener således primært at vilkårene for omsorgsovertakelse ikke er til stede. I tilfelle omsorgsovertakelse er hun enig i at barna bør bo hos hennes foreldre, eller iallfall at de skal ha besøk som nevnt i foreldrenes påstand under hjelpeintervensjonen.

A fastholder begjæringen om midlertidig avgjørelse. Begjæringen var rett nok fremmet på et tidspunkt da de to barna bodde hos besteforeldrene, men selv om barna senere har flyttet på barnehjem, mener hun at det vil være til barnas beste at de får bo hos besteforeldrene frem til saken om omsorgsovertakelse er rettskraftig avgjort.

As påstand lyder:

"Prinsipalt:

1. Den offentlige omsorgen for E og F oppheves.

Subsidiært:

1. E og F plasseres i fosterhjem hos C og B.

2. Det fastsettes samvær mellom E og F og A, utmålt etter rettens skjønn.

Ved begjæring om midlertidig avgjørelse:

E og F skal være hos C og B frem til rettskraftig dom foreligger."

Hjelpeintervenientene C og B støtter primært datteren As anførsler og påstander om at hun fortsatt skal ha omsorgen for barna. Poenget i barnevernloven er at barna skal ha omsorg over et visst minstemål, og det kan A gi dem. Det vises i stor grad til hennes begrunnelse. Flere personer og instanser bekrefter at det ikke var spesielle problem med barna, iallfall ikke utover det man finner hos mange andre. A har et solid sosialt nettverk. Forholdet til E og Fs søster G er et selvstendig moment for tilbakeføring idet alle tre barna er nær knyttet til hverandre. Vilkåret i §4-12 er følgelig ikke til stede.

De sakkyndige støtter barnas behov for tilknytning til sin biologiske familie. Det vil trolig bli vanskelig å finne noe annet felles fosterhjem for dem, og alternativet blir da lett at de forblir på barnehjem hvis de ikke plasseres hos besteforeldrene.

I begjæringen om midlertidig avgjørelse vises til at barna lider overlast ved å forbli på barnehjem. Besteforeldrene takler barna på en god måte, noe som bekreftes både av vitneforklaringene til lensmannen i W og lærer V som hadde undervisning av barna mens de bodde hos besteforeldrene.

Dersom lagmannsretten likevel skulle fastholde omsorgsovertakelsen, kreves det at barna skal bo i fosterhjem hos besteforeldrene, subsidiært kreves avgjørelse om besøksrett. Det er viktig at barna holder kontakten med sin biologiske familie, og hos besteforeldrene føler de seg trygge, oppfører seg normalt, og vil få den hjelp som måtte være nødvendig.

Det er hjemmel for intervensjon i denne type saker da de generelle intervensjonsregler i tvistemålslovens sjette kapittel også gjelder i saker etter dens kapittel 33. Det vises til Rt-1996-1744, Rt-1995-2000 og Lindboe Barnevernrett, s. 247. Hjelpeintervensjon her er godtatt av partene, og retten trenger derfor ikke ta stilling til om vilkårene for slik intervensjon er til stede. Hjelpeintervensjon ble erklært på bakgrunn av det som skjedde ved plasseringen av barna etter byrettens dom, bl.a. ved at plasseringen i fosterhjem ikke var godt nok foreberedt. Besteforeldrene følte at de kom i en nødrettsituasjon da barna søkte kontakt med dem. Det vises også til lensmannens forklaring om situasjonen da han skulle hente barna. Påstanden lyder:

"I hovedsak og midlertidig avgjørelse:

1. Prinsipalt

A skal ha omsorgen for F og E.

2. Subsidiært

A) Dersom Barneverntjenesten fortsatt skal ha omsorgen for F og E skal barna plasseres i fosterhjem hos C og B.

B) Dersom C og B ikke gies medhold i at barna skal plasseres hos dem, skal der fortsettes besøksordning mellom både biologisk mor A og besteforeldrene C og B.

3. Det offentlige dekker saksomkostninger for hjelpeintervenientene i medhold av rettshjelploven §19-2."

Stavanger kommune mener byrettens dom er riktig både i resultat og i begrunnelse. Det har ikke skjedd eller kommet frem noe nytt som gjør at vurderingen blir en annen i dag.

Kommunen mener at vilkårene i barnevernloven §4-12 bokstav a og d er til stede. Hjelpetiltak etter bestemmelsens annet ledd anses uaktuelt både fordi at det ville kreve ressurser langt utover det barneverntjenesten har tilgang til og at det uansett er stor risiko for at tiltakene vil være forgjeves. Barnas mulighet for å komme på rett vei, vil være klart større ved offentlig omsorg enn ved mors fortsatte omsorg. Alle sakkyndige har vist til morens historie som en hovedårsak til barnas problem. Hva enten man kaller det svikt i omsorg, oppdragelse eller annet, er resultatet det samme. Den rettsoppnevnte for lagmannsretten, psykolog Skår er rett nok uenig med de tidligere sakkyndige i diagnosen, men uenigheten rokker ikke ved sammenhengen. Det er også noe forskjell i beskrivelsen av As svakhet, men hva den enn kalles, er de sakkyndige uansett enige om at det var svikt på bestemt angitt felt. Uenigheten de sakkyndige imellom gjelder spesielt hva som bør gjøres for å avbøte problemene. Psykolog Skår tar utgangspunkt i den såkalte læringspsykologi, dvs. at alt kan læres uavhengig av tidligere erfaring, mens sakkyndige på tidligere stadium bygger mer på andre retninger. Skår konkluderer også under tvil om tilbakeføring. Denne tvilen er i seg selv et moment her, fordi den viser at også han mener det er et risikomoment, og tvilen grunner seg bl.a. i As veiledbarhet. Hun har tidligere ikke nyttiggjort seg hjelpetiltak lenger enn hun selv aksepterte dem, og det er fare for at det også i fremtiden vil bli slik motsetning dersom det iverksettes eller foreslås hjelpetiltak hun er uenig i.

Kommunen bestrider at offentlig omsorg ikke skulle være særlig bedre enn om barna tilbakeføres til moren. Som eksempel vises til at de var på institusjon (Z) i flere måneder og viste klar fremgang. Faginstansene har pekt på at det barna spesielt trenger er faste og trygge rammer m.v.

Kommunen bestrider ikke at besteforeldrene kan erklære hjelpeintervensjon, men mener at deres påstander ikke kan tas til følge. Fylkesnemnda har ikke fattet vedtak om bestemt fosterhjemsplassering, og det vil være lite heldig om lagmannsretten nærmest som forvaltningsorgan i første hånd skal bestemme hvor barna skal bo. Fastsettelse av hvilket fosterhjem barn skal bo i, er formelt en todelt prosess, ved at det i første omgang må godkjennes som fosterhjem, jfr. barnevernloven §4-22, og deretter foretas et valg mellom de aktuelle fosterhjem. Besteforeldrene er i dag ikke godkjent som fosterhjem, og det alene er tilstrekkelig til at lagmannsretten ikke kan bestemme at barna skal bo hos dem.

Kommunen er enig i at barna bør beholde kontakten med sin biologiske familie, og det har også kommet til uttrykk i den besøksordning som for tiden gjelder bl.a. besteforeldrene. Også besøks- og kontaktomfang må avgjøres når endelig plassering av barna er bestemt, og lagmannsretten bør ikke i dag fastsette et bestemt besøksomfang hos besteforeldrene.

Kommunen mener at begjæringen om midlertidig forføyning ikke fører frem. E og F bor i dag på barnehjem, og det vil være svært uheldig for dem med nok en forandring i sine daglige rutiner med opphold i en uviss periode fremover. Kommunens påstand lyder:

"I hovedsøksmålet: Byrettens dom stadfestes.

I begjæring etter Tvistemålsloven §477: Begjæringen tas ikke til følge."

Lagmannsretten kommer til samme resultat som byretten i spørsmålet om omsorgsovertakelse, og med i all hovedsak den samme begrunnelse. Rett nok skal saken avgjøres ut fra forholdene i dag (på domstidspunktet), men opplysningene fra tiden etter byrettens dom støtter etter lagmannsrettens oppfatning opp om resultatet der. Det vises derfor i stor grad til byrettens drøftelse. Lagmannsretten finner at heller ikke kravet om midlertidig avgjørelse fører frem. I det følgende behandles først spørsmålet om omsorgsovertakelse, deretter hjelpeintervensjonen og avslutningsvis midlertidighetssaken.

Omsorgsovertakelsen.

Om lovtolkningen viser lagmannsretten til utgangspunktet i barnevernloven §4-12 bokstav a, hvor det aktuelle alternativet spesielt er alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som barna trenger etter sin alder og utvikling. Det omfatter svikt i den psykiske eller følelsesmessige omsorg. Dette alternativ gjelder nåtidssituasjonen, mens bokstav d i bestemmelsen mer går på den fremtidige vurdering ved at temaet der er om det er overveiende sannsynlig at "... barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi foreldrene var ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet". Selv om ett eller begge av disse vilkår er til stede, kan omsorgen likevel ikke overtas dersom det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet hjemme gjennom hjelpetiltak som nevnt i bestemmelsens annet ledd. Lagmannsretten er enig med A i at selv om vilkårene for omsorgsovertakelse skulle være til stede, kan det tale mot slik tillatelse dersom det offentlige bare kan ivareta barnas behov marginalt bedre enn om de forblir i hjemmet. I vurderingen må det også tas hensyn til "fanebestemmelsen" i barnevernloven §4-1 om at vurderingen skal være ut fra hva som er til barnets beste. Loven bygger på den forutsetning, som også følger av flere konvensjoner, at barn som hovedregel skal vokse opp hos foreldrene. Hvorvidt de kan få det bedre under offentlig omsorg enn de vil få hos foreldre er i seg selv ikke avgjørende, og lagmannsretten er enig med hjelpeintervenientene i at loven er slik at det offentlige skal gripe inn bare dersom omsorgsutøvelsen kommer under en viss minstenorm. Men bestemmelsen i barnevernloven §4-1 medfører også at hvor det er konflikt mellom barnets og øvrige families interesser, skal barnets interesse gå foran.

Slik denne saken ligger an, er det etter lagmannsrettens oppfatning ikke primært lovforståelsen som er det springende punkt. Det avgjørende er mer vurderingene dels av hva barnas problem består i, og spesielt av As evne og vilje til å rette på disse problemene dersom hun får beholde den daglige omsorgen for de to barna. Selv om det formelt er en tredelt vurdering, av forholdene i nåtid (§4-12 litra a), hvordan barna vil utvikle seg framover (§4-12 litra d), og i hvilken grad hjelpetiltak etter §4-12 annet ledd kan avhjelpe de problem som har eller vil oppstå, henger de tre spørsmålene i stor grad sammen slik forholdene er her.

Forholdene er bedre og fyldigere klarlagt enn tilfellet ofte er i tilsvarende saker, bl.a. ved undersøkelser og utredninger i stort omfang. Psykolog Bredenbekk, som var engasjert i barnefordelingsspørsmålet i separasjonssaken i 1993, fant det nødvendig å sende såkalt bekymringsmelding til barnevernet. Stavanger kommune engasjerte psykolog Hasselknippe i 1995 til å evaluere hjelpetiltak, og vurdere hva som burde skje framover, det være seg av hjelpetiltak eller å fremme sak om omsorgsovertakelse. Videre var psykolog Rye-Ellingsen rettsoppnevnt sakkyndig i byretten, og psykolog Skår i lagmannsretten. Etter Skårs anmodning oppnevnte lagmannsretten også spesialpedagog Klovning til å foreta observasjoner og intervensjoner mor/barn i tilknytning til den del av mandatet som gikk på As omsorgsevne, veiledbarhet m.v. Videre er det dokumentert utredning fra Z omsorgsog utredningssenter i februar 1998 for begge barna og rapport av 30 06 1998 fra undersøkelsene ved Barnepsykiatrisk avdeling ved Rogaland psykiatriske sykehus for E. Ved siden av dokumentasjon av hele eller deler av disse rapportene, og rettslige forklaringer fra flere av de involverte, er det også dokumentert flere uttalelser fra barnehager/skoler/skolefritidsordning m.v. og lagmannsretten hørte også forklaring fra lærer og annet støttepersonell som har hatt med barna å gjøre tidligere, eller har det i dag.

Selv om det ikke er helt sammenfallende problem for E og F, bunner vanskene deres i stor grad i de samme forhold. Alle som har vært implisert i sakskomplekset tidligere, mener at de to har slik nær tilknytning til hverandre at de bør bo sammen under oppveksten. Lagmannsretten er enig i den oppfatningen.

Etter bevisføringen deler lagmannsretten byrettens vurdering om at både F og E har betydelige problem i sine sosiale relasjoner til omverdenen. De faginstanser, sakkyndige m.v. som har vært involvert i sakskomplekset har rett nok litt forskjellig diagnostisering, men de er ikke uenige om grunnproblemet. Det er heller ikke tvilsomt at problemene har vært der i en årrekke. Selv om adferdsmønstret kan variere, har begge skader som viser igjen både i deres intellektuelle, sosiale og følelsesmessige væremåte. Etter utredningen av E ved Barnepsykiatrisk avdeling i 1998 er det ikke påvist organiske årsaker til hennes vansker, og konklusjonen derfra er at "..Es vansker i hovedsak er sosioemosjonelt betinget. E synes ikke å ha hatt tilstrekkelig trygge og stabile familiære forhold til å sikre en god utvikling." Etter bevisføringen kan det trekkes mye den samme konklusjon for F. Begge har vansker i omgang med andre og lavt selvbilde. Problemene gjør at de heller ikke får utnyttet sine evner. Begge ligger innen normalområdet intellektuelt, men skoleresultatene tyder på at de ikke har fått utnyttet evnene på en akseptabel måte. De underliggende problem har også gitt seg andre negative utslag, som eksempelvis tidligere tidvis mangel på kontroll med urin/avføring, søvn- og spiseproblem, atferdsproblem m.v. Et vitne fra Å barnehjem forklarte at begge har vansker med å innordne seg, skal "forhandle" om alt og krever mye av voksenpersonen. Dette synes å være dekkende også utfra det som har kommet fram fra andre som har hatt med barna å gjøre, og fra de sakkyndige som har vært involvert på forskjellige felt i saken.

Lagmannsretten finner det heller ikke tvilsomt at problemene har utviklet seg grunnet mangelfull stabilitet i tidligere oppvekst. En mulig årsaksfaktor, organisk lidelse hos E, er nå utelukket. Lagmannsretten deler også byrettens vurdering av at den mulig traumatiske opplevelse barna måtte ha hatt av konflikten mellom foreldrene, ikke kan være så sentral årsak at det har betydning her. Det er omtvistet hvor alvorlig denne motsetningen var, og hvordan den kom til uttrykk, men uansett ligger forholdet så langt tilbake at det ikke kan være årsaken til de massive problem barna har i dag. Lagmannsretten deler byrettens vurdering av årsaksforholdet, og viser derfor i stor grad til dens vurdering. Hovedårsaken til problemene er morens uforutsigbarhet overfor barna, at hun ikke i tilstrekkelig grad har klart å innleve seg i situasjon deres, og manglende evne til å sette nødvendige grenser. Dette har i sin tur ført til usikkerhet hos dem, og som kommer til uttrykk på flere uheldige måter. Det er etter lagmannsrettens syn tale om så klare mangler i den "psykiske omsorg" at det fyller vilkåret i barnevernloven §4-12 første ledd bokstav a.

E og F vil være særlig omsorgskrevende framover, både for å bøte på de skadene som er oppstått i deres personlighetsutvikling, og hindre at problemene eventuelt øker. Etter bevisføringen, herunder uttalelser fra de fagkyndige som har vært involvert, mener lagmannsretten at prognosene er gode forutsatt at det snarest skapes stabile og faste grunnvilkår for barna i det daglige. Konklusjonen i utredningen fra Z er dekkende i så måte, og hvor det i avsnittet om krav til omsorgspersoner står:

"F og E sitt omsorgsmiljø må være forutsigbart og stabilt. Dette går både på at barna må forberedes på hva som skal skje til enhver tid og at det må være en viss regelmessighet i dagliglivet. Det går også på at omsorgspersonene må være stabile og forutsigbare i sine reaksjonsmåter.."

Dette er så eksemplifisert; som at omsorgspersonene må kunne ta imot og gi mye fysisk kontakt, ta imot barnas sinne og tristhet, tåle at F og E oppfører seg som yngre enn alderen skulle tilsi, og følge opp i skolearbeid, fritidsaktiviteter osv. Det samme kan sluttes av vurderingen fra barne/psykiatrisk avdeling for E, idet hun der er satt på venteliste på terapi, men vitnet psykolog Havrå forklarte at det ikke har noen hensikt med slik terapi før det er skapt stabile forhold for E i det daglige.

Lagmannsretten deler også byrettens vurdering om at det ikke er tilstrekkelig med hjelpetiltak etter annet ledd i barnevernloven §4-12. I teorien kan det nok tenkes skapt tilfredsstillende forhold for barna ved slike hjelpetiltak, men i praksis anses muligheten lite realistisk. Dels vil det kreve ressurser utover det som er tilgjengelig, og dels vil det bli så omfattende involvering av andre personer i det daglige at det i realiteten nærmer seg faktisk omsorgsovertakelse. Det er også et poeng at dersom slike hjelpetiltak ikke skulle ha den forventede effekt, er det uheldig for barna ved at muligheten for bedring iallfall vanskeliggjøres og forskyves, og i verste fall reduseres betraktelig.

Det sentrale punkt er som nevnt i hvilken grad A kan forventes å nyttiggjøre seg hjelpetiltak. Psykolog Skår har som sakkyndig for lagmannsretten under tvil konkludert med at hun vil gjøre det i tilstrekkelig grad, mens både de tidligere sakkyndige og spesialpedagog Klovning ser negativt på muligheten. Divergensen er grunnet i forskjellig syn på om det er atferdsmessige problem knyttet til manglende grensesetting i dagliglivets mange situasjoner, eller om det er mer dyptgripende forhold som ligger bak. Slik vurderingene ble utdypet i hovedforhandlingen, kan nok uenigheten også bunne noe i hvilken "skoleretning" innen psykologien den enkelte tilhører. Psykolog Skår synes å være mer positiv til muligheten for at alt kan læres enn de andre, som i større grad bedømmer framtidsmulighetene i lys av erfaring fra fortiden. Lagmannsretten finner ikke grunn til å foreta noen nærmere bedømmelse av de to "skoleretningene" siden det uansett ikke kan sees å være avgjørende for konklusjonen. Det er enighet om at A vil kunne nyttiggjøre seg veiledning i mange av de daglige og praktiske gjøremål. Problemet er når det blir tale om grensesetting og stabilitet på de områder hvor svikten har forårsaket barnas vansker i dag. Spesialpedagog Klovning konkluderte sin rapport med at på bakgrunn av As praksis og framgangsmåte i grensesettingssituasjoner var han tvilende til at hun vil forstå behovet for, og godta de betydelige intervensjoner og korreksjonstiltak som anses nødvendige for å hindre en videre uheldig sosial utvikling hos barna. De tidligere sakkyndige har konkludert i samme retning. Rapportene fra Z og Barnepsykiatrisk avdeling konkluderer også med at slik stabilitet og struktur er nødvendig for at barna skal å bukt med problemene sine. Barna viste betydelig framgang den tid de var på Z. Forholdene senere har vært for ustabile til at det kan sluttes noe om utviklingen.

Psykolog Skår har også lagt vekt på at tilbudet etter offentlig omsorgsovertakelse ikke anses å ville bli bedre enn det som kan etableres hos mor med hjelpetiltak. Lagmannsretten deler ikke den vurderingen. Barna gjorde uomtvistelig betydelig framgang de månedene de bodde på Z. Det ble også funnet fosterhjem til dem, og intervensjonen fra mor og besteforeldre synes å være medvirkende til at den plasseringen ikke var vellykket. Selv om det ikke betviles at mor og besteforeldre mente barna led overlast ved plasseringen i fosterhjem på Æ, mener lagmannsretten at måten de intervenerte på der var uheldig for F og E ved at det skapte ytterligere ustabilitet i den daglige tilværelsen. Det vil ofte være problemer like etter omplassering, og dersom pårørende mener at det er forhold som bør endres, må man ta dette opp med barnevernet, og iallfall ikke involvere barna direkte og i slikt omfang som det ble gjort her. Barneverntjenesten fant heller ikke forhold i fosterhjemmet som ga grunn til inngripen. Selv om det ikke er mange fosterhjem for to så gamle barn, var det likevel mulig å finne slikt hjem for dem, og lagmannsretten antar at det fortsatt vil være det. Barna har bare bodd noen uker på Å, slik at det er for tidlig å trekke konklusjoner ut fra oppholdet der. Men etter vitneforklaringene synes man å være godt i gang med et opplegg som sikrer barna den stabilitet, forutsigbarhet m.v. som er en forutsetning for at de skal få bukt med vanskene. Det er også subsidiært krav om fastsettelse av samvær. Lagmannsretten finner ikke for tiden å burde foreta noen endringer. Barneverntjenesten har vært fleksibel med omfanget av samvær, og det kan godt tenkes at det bør utvides når forholdene har stabilisert seg.

Hjelpeintervensjonen:

Til det prosessuelle bemerker lagmannsretten at etter avgjørelser i Rt-1995-2000 og Rt-1996-1744 gjelder tvistemålslovens regler om hjelpeintervensjon også i denne type saker. Problemet med intervensjonen fra B+C går på andre sider av saken. De støtter prinsipalt datterens standpunkt i spørsmålet om omsorgsovertakelse, og selv om det der muligens kan stilles spørsmål ved om de er i stilling som gir dem rettslig interesse, jfr. tvistemålsloven §54, er det ikke i første rekke den siden av de prosessuelle forhold som er uklare.

Etter lagmannsrettens oppfatning kan det være tvilsomt om retten slik saken nå står, har adgang til å bestemme bestemt fosterhjemsplassering/besøksrett. Ankesaken gjelder formelt en avgjørelse av fylkesnemnda. Fylkesnemndas myndighetsområde er uttømmende regulert i barnevernloven §7-2, og etter §7-1 bokstav i, jf lov om sosiale tjenester §9-10, kan fylkesnemndas avgjørelser bringes inn for domstolene til overprøving etter tvistemålslovens kapittel 33. Fylkesnemnda har ikke gjort noe vedtak om hvilket fosterhjem E og F skal plasseres i. Selv om fylkesnemnda har en viss kompetanse også i valg av fosterhjem, er det i første rekke barneverntjenesten som avgjør denne plassering. Fosterhjem og fosterforeldre må for det første generelt være godkjent, jf barnevernloven §4-22, og deretter skal det vurderes hvilke av de aktuelle godkjente fosterhjem et barn skal plasseres i. Mye kan tale for at dette formelt sett skal vurderes som en egen forvaltningssak, jf bl.a. barnevernloven §6-1 slik at dersom besteforeldre ønsker å bli fosterhjem/fosterforeldre i tilfelle omsorgsovertakelse, må de søke om det. Dersom det blir avslag, må de påklage det vedtaket, i den grad de har klagerett, og eventuelt bringe vedtaket inn for domstolen til vanlig domstolsprøving av forvaltningsvedtak. Tilsvarende gjelder for krav om besøksrett. Mye kan da tale for at lagmannsretten ikke har kompetanse til å avgjøre intervenientenes subsidiære krav nå. Slik saken ligger an, er det ikke nødvendig å ta stilling til dette.

Selv om lagmannsretten skulle ha kompetanse til å realitetsbehandle B+C sine subsidiære/atter subsidiære påstander, har lagmannsretten intet forsvarlig grunnlag for nærmest som førsteinstans - og i realiteten som forvaltningsorgan - å avgjøre hvilken kontakt barnebarna skal ha med dem. Etter det som ble opplyst, er det i dag ikke vedtak som godkjenner B+C som fosterhjem/fosterforeldre. For å imøtekomme kravet må lagmannsretten da både avgjøre at de skal godkjennes etter barnevernloven §4-22 og at barna skal plasseres der. Lagmannsretten har for så vidt ikke grunnlag for å si at løsningen er utelukket, men på den andre side har den heller ikke grunnlag for å avgjøre at ordningen er akseptabel når det tas hensyn til barnas behov.

I tillegg til det som er nevnt over, kommer at verken fylkesnemnda eller Stavanger byrett har behandlet og avgjort disse kravene. De er heller ikke omfattet av anken.

Lagmannsretten finner etter dette at det ikke er grunnlag for å ta hjelpeintervenientenes subsidiære og atter subsidiære påstander til følge.

Midlertidighetssaken.

Også denne delen må lagmannsretten nå ta stilling til etter avgjørelsen i Høyesteretts kjæremålsutvalg 10.12.1998. Situasjonen er for så vidt endret etterpå ved at E og F som nevnt nå bor på barnehjem, mens de bodde hos besteforeldrene da begjæringen ble fremsatt og også under den tidligere rettslige behandlingen av den.

Lagmannsretten finner det nå tilstrekkelig å vise til at det uomtvistelige behovet for stabilitet barna har, tilsier at de ikke bør flyttes nok en gang før det er avklart hvor de skal oppholde seg i en lengre periode fremover. Det vises også til lagmannsrettens vurderinger foran. Lagmannsretten finner etter dette at kravet ikke fører fram.

Dom og kjennelse er enstemmig.

Slutning i dom og kjennelse:

1. Byrettens dom stadfestes så langt den er påanket.

2. Kravet fra C og B om at barna skal plasseres i fosterhjem hos dem, eventuelt fastsettes besøksrett, tas ikke til følge.

3. Begjæringen fra A om midlertidig avgjørelse om at barna skal bli hos besteforeldrene/tilbakeføres inntil rettskraftig dom, tas ikke til følge.