LG-1997-2190
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-09-28 |
| Publisert: | LG-1997-02190 |
| Stikkord: | Familierett, Felleseieskifte, Tolking av dom |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen skifterett Nr. 97-00750 - Gulating lagmannsrett LG-1997-02190 - Anke til Høyesterett nektet fremmet; HR-1999-00122K . |
| Parter: | Ankende part: Sigrun Sørheim (Prosessfullmektig: Advokat Odd Ihle, Bergen). Ankemotpart: Hans Roar Sørheim (Prosessfullmektig: Advokat Else Marie Bernt Håkonsen, Bergen). |
| Forfatter: | Lagdommer Pedersen. Lagdommer Tenold. Byrettsdommer Strandborg |
| Lovhenvisninger: | Ektefelleloven (1927) §18, §24a, §30 |
Bergen skifterett avsa 3. september 1997 kjennelse med slik slutning:
"1. På felleseieskiftet mellom Sigrun Sørheim og Hans Roar Sørheim legges til grunn en verdi av eiendommen gnr. 143 bnr. 103 i Bergen, Brøstanesveien 18, tilsvarende den kjøpesum Hans Roar Sørheim mottok ved salg, d.v.s. kr 247500.
2. En halvdel av eiendommens netto utbytte fra 30.1.92 til 1.4.95 inngår i partenes fellesbo.
3. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger."
Sigrun Sørheim har erklært anke over kjennelsen for så vidt gjelder slutningens punkter 1 og 3.
Saksforholdet fremgår av skifterettens kjennelse som det vises til, og er hovedsak følgende:
Partene ble separert 3. juli 1992 etter at Hans Roar Sørheim hadde flyttet ut av fellesboligen den 30. januar 1992. Hans Roar Sørheims foreldre hadde i 1977 overskjøtet eiendommen gnr. 143, bnr. 103 (Brøstanesveien 18) i Bergen med en halvdel til ham og ektefellen og en halvdel til hans bror. Den 29. november 1991 overskjøtet han den ideelle halvdelen tilbake til faren. Faren døde i februar 1992 og Hans Roar Sørheim mottok den ideelle halvdelen av eiendommen som arv. Han solgte denne til sin bror i november 1993.
I 1995 gikk Sigrun Sørheim til sak mot Hans Roar Sørheim med påstand om at han skulle betale en fjerdedel av eiendommens verdi med tillegg av en fjerdedel av utbytte av eiendommen fra skjæringstidspunktet frem til stevningens forkynnelse. Bergen byrett avsa dom i saken 12. oktober 1995. Byretten fant at tilbakeskjøtingen av den ideelle andel av eiendommen i november 1991 var en transaksjon som ble rammet av den tidligere ektefellelov §30 og at Sigrun Sørheim hadde et vederlagskrav etter samme lovs §18. Byrettens domsslutning, så langt den har relevans for nærværende sak, lyder slik:
"En verdi tilsvarende halve verdien av eiendommen gnr. 143, bnr. 103 på oppgjørstidspunktet, samt en halvpart av utbytte av samme eiendom fra 30.1.92 og frem til stevningens forkynnelse inngår i Sigrun og Hans Roar Sørheims fellesbo."
Dommen ble ikke anket. Det har siden oppstått uenighet mellom partene om hvilket tidspunkt som skal legges til grunn når det i dommen vises til "oppgjørstidspunktet".
Sigrun Sørheim har gjort gjeldende de samme anførsler som for skifteretten, som det vises til, og som i det vesentlige er følgende:
Det følger av en alminnelig språklig fortolkning av uttrykket "oppgjørstidspunktet" i byrettens domsslutning at det rette tidspunktet som var ment er når det faktiske skifte mellom partene finner sted. Det er ulogisk å legge til grunn tidspunktet da Hans Roar Sørheim fikk oppgjør fra sin bror for salget av den ideelle andel av eiendommen. Byretten var kjent med dette salget, og ville ha uttrykt seg anderledes dersom det var dette tidspunktet som skulle legges til grunn. Byrettens dom omhandler en tvist mellom sakens parter og oppgjøret relateres også til sakens parter, herunder også verdifastsettelsen. Også dommens regulering av utbyttet av eiendommen viser at det er denne tolkning som er den riktige. Det er ikke selve eiendommen som sådan som inngår i boet, men verdien av denne, og det er helt uvesentlig om eiendommen faktisk er solgt til en tredje person. Det er utlodningstidspunktet som skal legges til grunn.
Vederlagskravet var en del av prosedyren for byretten. Byretten kunne ha brukt uttrykket "tilsvarende verdi" i stedet for "lik" dersom det var det resultat ankemotparten ønsker som var ment. Domstolen ville ha reagert dersom påstanden var utenfor sakens ramme. Byretten slår fast at Sigrun Sørheim har et vederlagskrav mot Hans Roar Sørheim, og det korrekte verdifastsettelsestidspunkt for vederlagskravet er utlodningstidspunktet. Det var først ved byrettens dom at verdien ble "dyttet inn" i boet.
Sigrun Sørheim har lagt ned slik påstand:
"1. På felleseieskifte mellom Sigrun Sørheim og Hans-Roar Sørheim legges til grunn verdien av partenes ideelle halvdel av eiendommen gnr. 143, bnr. 103 i Bergen tilsvarende dennes verdi på utlodningstidspunktet, eller tilsvarende dennes verdi på en umiddelbart forutgående skiftetakst.
2. Subsidiært:
På felleseieskiftet mellom Sigrun Sørheim og Hans-Roar Sørheim legges til grunn en verdi av partenes ideelle halvdel av eiendommen gnr. 143, bnr. 103 i Bergen tilsvarende halvparten av eiendommens normale salgsverdi født xx.xx.93.
3. Atter subsidiært:
På felleseieskiftet mellom Sigrun Sørheim og Hans-Roar Sørheim legges til grunn en verdi av partenes ideelle halvdel av eiendommen gnr. 143, bnr. 103 i Bergen tilsvarende halvparten av eiendommens normale salgsverdi fastsatt ved takst av 16.06.92, kr 275000,-.
4. I alle tilfeller:
Hans-Roar Sørheim pålegges å erstatte Sigrun Sørheim - eller det offentlige - sakens omkostninger for såvel skifterett og lagmannsrett."
Hans Roar Sørheim har gjort gjeldende de samme anførsler som for skifteretten, som det vises til, og som i det vesentlige er følgende:
Med oppgjørstidspunktet menes tidspunktet han solgte eiendommen til sin bror. Det er akseptert at eiendommen skulle inngå i felleseiet. At byretten valgte en uheldig formulering skal ikke kunne brukes som begrunnelse for et urimelig resultat. Formålet med et verderlagskrav er å foreta en "nullstilling" mellom partene. Dersom Sigrun Sørheim får medhold betyr det at byrettens dom gis rettskraft langt utover det den var ment å ha. Byretten avgjør at en halvpart av eiendommens verdi inngår i partenes felleseie. At byretten ikke har ment å ta standpunkt til når oppgjørstidspunktet er, vises også gjennom det faktum at et så viktig spørsmål ikke er nevnt i dommens premisser eller i fremstillingen av partenes anførsler.
At det er tidspunktet for Hans Roar Sørheims overdragelse av eiendommen til sin bror, er fullt i samsvar med gjeldende rett, idet han fullt lovlig har solgt en formuesgjenstand som tilhørte hans rådighetsdel av felleseiet. Det vises til tidligere ektefellelov §24a. En motsatt løsning vil virke urettferdig, idet Sigrun Sørheim da vil få all verdistigning på eiendommen frem til skiftetidspunktet, og føre til at Hans Roar Sørheim må betale henne omtrent like mye som han fikk i salgsvederlag samtidig som hun også vil nyte godt av de oppussingskostnader og den egeninnsats som hans bror har tilført huset. Det er meningsløst å påstå at det var dette byretten har ment å fastslå.
Hans Roar Sørheim har nedlagt slik påstand:
"1. Skifterettens kjennelse av 3. september 1997 stadfestes.
2. Sigrun Sørheim tilpliktes å erstatte ankemotparten saksomkostninger både for skifteretten og lagmannsretten."
Lagmannsretten er kommet til at skifterettens kjennelse må stadfestes så langt den er påanket og kan i det vesentlige gi sin tilslutning til skifterettens premisser.
Det skal særlig fremheves at verken bakgrunnen for saksanlegget for byretten, forhandlingene eller partenes påstander for byretten representerer avgjørende tolkingsfaktorer. Byretten har etter lagmannsrettens syn ikke vurdert spørsmålet om oppgjørstidspunktet. Partenes prosessfullmektiger for byretten har i sine vitneforklaringer for lagmannsretten forklart seg om sin forståelse av det omtvistede uttrykk. Heller ikke dette er egnet til å kaste lys over saken, idet prosessfullmektigene, til tross tilsynelatende enighet, har hatt ulike subjektive oppfatninger av innholdet i uttrykket.
På samme måte som skifteretten er også lagmannsretten kommet til at det i den foreliggende situasjon må legges avgjørende vekt på reelle hensyn. Å fastsette oppgjørstidspunktet til det tidspunktet da Hans Roar Sørheim solgte eiendommen til broren i november 1993, er etter lagmannsrettens syn den rimeligste løsning på tvisten. Det vises ellers til det skifteretten uttaler om dette.
Anken har etter dette vært forgjeves. Sigrun Sørheim ilegges saksomkostninger for lagmannsretten, idet det ikke finnes å foreligge særlige omstendigheter som tilsier at hun bør fritas for dette. Skifterettens saksomkostningsavgjørelse finner lagmannsretten ikke grunn til å endre.
Advokat Håkonsen har fremlagt omkostningsoppgave som viser at salæret utgjør kr 28000. Kravet tas til følge.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Skifterettens kjennelse stadfestes så langt den er påanket.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Sigrun Sørheim til Hans Roar Sørheim kr 28.000 - kronertjueåttetusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen.