LG-1997-811

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-11-17
Publisert:	LG-1997-00811
Stikkord:	Erstatningsansvar for advokat
Sammendrag:
Saksgang:	Bergen byrett nr. 96-00789 - Gulating lagmannsrett LG-1997-00811. Anken nektes fremmet til Høyesterett - HR-2000-00231. Kjæremål til Høyesterett vedr. saksomkostninger forkastet, HR-2000-00035.
Parter:	Ankende part: Advokat Arild Tyse Helland (Prosessfullmektig: Advokat Knut Howlid). Ankemotpart: Unibank AS (Prosessfullmektig: Advokat Tor Helge Gjesdahl).
Forfatter:	Lagdommer Midtgaard. Lagdommer Grimstad. Sorenskriver Stedal
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §5-1, Tvistemålsloven (1915) §172, §180

Ankesaken gjelder erstatningsansvar for advokat.

I sak som den danske Unibank AS, senere kalt Unibank, hadde reist mot advokat Arild Tyse Helland og dennes forsikringsselskap Vesta Forsikring AS, avsa Bergen byrett 21. november 1996 dom med slik domsslutning:

«1. Advokat Arild Tyse Helland og Vesta Forsikring AS dømmes in solidum til å betale erstatning til Unibank A/S med kr 200.000.- - kronertohundretusen- med tillegg av 12 -tolv- prosent rente fra 6. desember 1996 og inntil betaling skjer.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

3. Oppfyllelsesfristen for det i punkt 1 nevnte er 14 -fjorten- dager fra dommens forkynnelse.»

Saksøkte nr. 1, advokat Helland, har rettidig påanket dommen til Gulating lagmannsrett. Unibank har motanket.

Ankeforhandling ble holdt i Bergen 20. og 21. oktober 1999 hvor Helland møtte i lag med prosessfullmektig, advokat Knut Howlid. For ankemotparten møtte alene prosessfullmektigen, advokat Tor Helge Gjesdahl. Det ble foretatt telefonavhør av to vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Den ankende part la ned slik påstand:

«I egen anke:

1. Adv. Helland frikjennes.

2. Adv. Helland tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

Til motanken:

Arild Tyse Helland frifinnes og tilkjennes sakens omkostninger med utbetaling til advokat Knut M. Howlid.»

Ankemotparten la ned slik liklydende påstand i hoved- og motanke:

«1. Arild Tyse Helland dømmes til å betale til UNI Bank AS NOK 123.814,61 med 12% rente fra 10.03.97 til betaling skjer.

2. UNI Bank AS tilkjennes saksomkostninger for Bergen byrett og Gulating lagmannsrett.»

Saksforholdet fremgår av den grundige redegjørelse som er gitt i den påankede dom. Lagmannsretten viser til denne.

Hovedtrekkene er at Åse Nesttun sto som selvskyldnerkausjonist for gjeldsbrevlån som hennes søster, Astrid Halvorsen og dennes samboer i Danmark, hadde tatt opp i Unibank. Låntakeren misligholdt gjelden og långiver tilskrev kausjonistene, herunder Åse Nesttun. Denne tok forholdet opp med søsteren, som lovet å betale. Betaling ble ikke gjort og banken ga Advokatgruppen i Glostrup i oppdrag å innkassere lånet. Advokatgruppen gjorde i brev av 16.12.1996 pågang også overfor Åse Nesttun som kausjonist. I brev til denne av 6. januar 1993 blir det sagt at man var kjent med at Åse Nesttun og Astrid Halvorsen var arvinger i boet etter deres far, Ivar Halvorsen. Det ble bedt opplyst hvilken skifterett som behandlet boet og dennes adresse. Åse Nesttun blir bedt «tiltræde» en transporterklæring for gjelden i sin del av nevnte arv og returnere transporterklæringen til Advokatgruppen. Teksten i omtalte transporterklæring avsluttes med: «Transporten vil være at anmelde overfor skifteretten».

Den foreslåtte transporterklæring gjaldt tilkommende arv i boet etter Ivar Halvorsen, død 16. april 1992. Dødsboet etter denne var tatt under offentlig skifte ved Stavanger skifterett hvor det var åpnet skiftetvist pga testamentarisk disposisjon. Disposisjonen ble bestridt av arvingene i boet, Åse Nesttun og Astrid Halvorsen. Advokat Helland var engarsjert som deres prosessfullmektig i skiftetvisten. Disposisjonen var kjent ugyldig ved kjennelse avsagt av Stavanger skifterett 26. juni 1992. Kjennelsen var imidlertid påanket til Gulating lagmannsrett, som stadfestet denne ved dom avsagt 7. mai 1993. Lagmannsrettens dom ble ikke påanket. Åse Nesttun ble informert om dommen av prosessfullmektigen. Hun var også av denne gjort kjent med mulighetene for privat skifte, og nødvendige tiltak arvingene måtte gjøre for å få dette gjennomført. Advokat Helland tilbød seg å være arvingene behjelpelig med det private skiftet. Det er ikke påstått at advokat Helland noen gang ble gitt i oppdrag å være arvingene behjelpelig med det private skiftet.

Advokatgruppen hadde også bedt hovedskyldneren Astrid Halvorsen om å undertegne tilsvarende transporterklæring. Åse Nesttun konsulterte i den anledning advokat Helland. Forslag til tilleggspåtegning i erklæringen fra debitor om at: «Kausjonisten bliver stillet i bero indtil arvesagen er afgjort og der er blevet udbetalt penger» ble angivelig tatt inn på grunnlag av konsultasjonen. Unibank meddelte Astrid Halvorsen om at den foreslåtte tilleggspåtekning ikke kunne godtas uten at «advokaten i Norge» dokumenterte at det utvilsomt ville bli full dekning for bankens tilgodehavende i Astrid Halvorsens arvepart. I samme brev sier Advokatgruppen at transporten «bliver anmeldt ovenfor den advokat, der behandler boet i Norge».

Advokat Helland sier at han ikke kunne gi slik garanti og at han anbefalte Astrid Halvorsen å kontakte advokat i Danmark. Advokat Per Felby foresto deretter noe korrespondanse for henne.

Frivillig transport kom ikke i stand, og Advokatgruppen brakte kravet mot Astrid Halvorsen og en dansk kausjonist inn for Køge Fogederet. I rettsmøtet som ble holdt her 15. april 1993 ble Unibank ifølge rettsboken gitt utlegg for to beløp, h.h. DKR 147.327,13 og 67.853,64. I rettsboken heter blant annet følgende: «Verserende arv af Ivar Halvorsen, Stavanger, Norge. Sagen ligger i retten i Stavanger, ellers intet til gjenstand for udlæg «.

Astrid Halvorsen møtte ved forretningen. For Advokatgruppen møtte Charlotte Pedersen, nå Friis. I hennes notat fra forretningen er m.a. inntatt følgende opplysning gitt henne av Astrid Halvorsen: «Per Felby er ude af billedet, debitors interesser varetages nu af boets advokat».

Den 20. april 1993 sendte Advokatgruppen følgende telefaks til advokat Helland:

«Vedr. boet efter Ivar Halvorsen.

Som advokat for Unibank A/S, Ishøj afdeling, Ishøj Vestergade 8, 2635 Ishøj, har jeg under en fogedforretning i Køge fogedret den 15. april d.å. foretaget udlæg for et samlet beløb af kr 215.180,77 i den Astrid Halvorsen, Græsmarkvej 14, 4632 Bjæverskov, tilhørende arv i boet efter Ivar Halvorsen, hvilket bo efter det for mig oplyste behandles af Dem.

Til nærmere dokumentation vedlægger jeg kopi af fogedrekvisitioner, påstemplet fogedrettens opgjørelse pr. 15/4 d.å., idet jeg således venligst skal bede Dem bekræfte, at De har noteret Dem, at Astrid Halvorsens arvepart i ovennævnte dødsbo således alene med frigørende virkning kan udbetales til mit kontor for så vidt angår et beløb af kr 215.180,77.

Deres bekræftelse herpå kan eventuelt meddelelse på vedlagte genpart af nærværende skrivelse, der derpå bedes returneret mig.

Samtidig udbeder jeg mig venligst oplyst, hvor langt boets behandling er nået, hvornår boet forventes endeligt afsluttet samt hvilken arv Astrid Halvorsen kan forvente at modtage i boet.»

Advokat Helland ga ingen tilbakemelding på telefaksen og innholdet i denne ble ikke meddelt andre.

Den 10. juni 1993 mottok Tyse Helland følgende telefaks fra Advokatgruppen:

«Herved skal jeg venligst tillade mig at bringe min skrivelse av 20. april d.å. i erindring, idet jeg gerne snarest belejligt mottager besvarelse heraf».

Advokat Helland sier selv at hans reaksjon på nevnte telefaks, var å ringe skifteretten i Stavanger med forespørsel om boets stilling. Det ble opplyst at boet var tilbakelevert arvingene til privat skifte. På forespørsel fra Helland om det var notert utlegg, ble det svart at det var notert ett utlegg.

Det er på det rene at det utlegg som var notert hos skifteretten da ref. opplysning ble gitt, gjelder et utlegg i Astrid Halvorsens arv gitt ved fogedeforretning av 25.11.92 for gjeld til Norsk Hydro stor DKR 7.849,17. Utlegget var anmeldt til Stavanger skifterett i brev fra Advokatgården Køge av 21.11.93.

Advokatgruppen ber i telefaks 19. juni 1993 Arild Tyse Helland på ny bekrefte at han har notert omtalte utlegg og at unnlatelse av besvarelse av henvendelsen innen frist til 1. august vil resultere i at avsenderen gjør henvendelse til De norske Advokatmyndigheter. Advokat Helland sier i lagmannsretten at han etter sistnevnte telefaks hadde kontakt over telefon med Advokatgruppen og at han i telefonsamtalen informerte om at han ikke hadde noe med boet å gjøre. Boet var tatt opp til privat skifte uten hans mellomkomst. Han er usikker på om det var han som ringte Advokatgruppen eller vise versa.

Advokatgrupen bestrider å ha hatt nevnte samtale med Helland.

Fremlagt skifteattest fra Stavanger skifterett datert 3. juni 1993 viser at boet var til privat skifte mellom arvingene Astrid Halvorsen og Åse Nesttun og at sistnevnte er fullmektig for arvingene.

Oppgjør født xx.xx.1993 ved DnB Eiendomsmekling AS, i samband med salget av boets faste eiendom, som var det vesentlige aktiva i boet, viser at etter inndekning av et lån som var tatt opp med pant i eiendommen stort kr 305.875, blir til utbetaling til Åse Nesttun kr 201.896,50 og til Åse Halvorsen kr 179.096,50.

Det er uklart når arvingene har tatt opp nevnte pantelån i eiendommen, eventuelt om dette var med samtykke av skifteretten før boet ble tilbakelevert arvingene, eller om lånopptaket er gjort mens boet sto til privat skifte.

Arven ble deretter oppgjort i samsvar med nevnte oppstilling av 15.8.93 uten at det i overføringen til Astrid Halvorsen av hennes part ble foretatt noen inntrekning av det nevnte utlegget til Norsk Hydro.

Unibank fikk ikke oppgjør for det krav de to fogedforretninger av 15.4.93 gjelder. Det er enighet om at forsøk på forfølgning av kravet mot debitor og kausjonister i Danmark ikke har ført frem.

Unibank AS fikk dom for kravet mot Åse Nesttun i Bergen byrett 1.11.1994 stort DKR 134.168,88 med tillegg av 23,5% rente fra 5.12.1992 til betaling skjer og i tillegg tariffestet inkassosalær kr 7.125, samt saksomkostninger med kr 29.842.

Namsforretning mot Åse Nesttun for kravet holdt 4.8.95 viser intet til utlegg.

Unibank tok ut stevning i saken mot Helland og Vesta den 25. mars 1996.

I rettskraftig del av Bergen byretts dom av 21.11.1996 er Helland og Vesta Forsikring AS in solidum dømt til å betale erstatning til Åse Nesttun med kr 130.000 med tillegg av 12% rente fra 6.12.1996 og til betaling skjer.

Også denne del av dommen ble påanket av Helland, men ankesaken ble hevet som forlikt etter at Vesta Forsikring AS hadde gjort opp domsbeløpet til Åse Nesttun. Hun har viderebetalt beløpet md fradrag av saksomkostningene til Unibank til deloppgjør av dommen av 1.11.1994.

Vesta Forsikring AS har også betalt til Unibank kr 200.000 som selskapet ble idømt i lag med Arild Tyse Helland (solidaransvar) i den dom som anken gjelder.

Ankende part fremholder at søksmålet gjelder erstatningskrav fordi Unibank gikk glipp av et arveoppgjør pga at rettsvern ikke var etablert.

Etablering av rettsvern var en oppgave for Advokatgruppen.

Advokat Helland hadde ikke til oppgave å varsle skifteretten om utlegget i Danmark.

Noe rettsvern for utlegget kunne heller ikke etableres ved varsel til Helland. All den tid boet sto til offentlig skifte kunne rettsvern heller ikke etableres ved varsling til Hellands klienter i skiftetvisten, Åse Nesttun og Astrid Halvorsen.

Underretningen til Helland ga ikke rettsvern og Advokatgruppen feilet i sitt forsøk på å få rettsvern etablert.

Advokat Helland er ikke årsak til Advokatgruppens villfarelse. Han visste heller ikke at andre personer hadde gitt Advokatgruppen misledende informasjon om Hellands oppgaver. Advokat Helland hadde ingen plikt til å bringe Advokatgruppen ut av villfarelsen.

Hvor er det Advokatgruppen har innhentet de opplysninger som medfører at Advokatgruppen handlet som den gjorde? Informasjonen kommer ikke fra fogedretten i Køge, som opplyser at saken ligger i skifteretten i Stavanger. At boet sto til skifte ved Stavanger skifterett og at transporterklæringer i arven måtte varsles hertil, var Advokatgruppen vel kjent med, slik også klart fremgår av teksten i forslagene til transporterklæringer som verserte mellom partene i forhandlinger om en frivillig ordning i begynnelsen av året.

Helland tok det som gitt at Advokatgruppen hadde fulgt det opplegg for notifisering av transporten som opprinnelig var fastsatt.

Advokat Helland var prosessfullmektig for Åse Nesttun og Astrid Halvorsen i omtalte skiftetvist og han hadde som sådan tilknytning til boet. Når tvisten var avviklet regnet han med at han kunne bli engasjert til å bistå klientene med oppgjøret. Det var bare de to arvinger i boet. Han oppfattet derfor Advokatgruppens brev av 20. april 1993 slik at han ble informert om transporten i tillegg til skifteretten i Stavanger. Noe mer enn dette la heller ikke Helland i det Advokatgruppen skriver i sitt brev til Astrid Halvorsen av 16. februar 1993 om at transporten «heretter bliver anmeldt overfor den advokat, der behandler boet i Norge».

At boet sto til offentlig skifte var på dette tidspunkt en åpenbar kjensgjerning som Arild Tyse Helland oppfattet som en selvfølge at Advokatgruppen var kjent med. At Advokatgruppen bygget på uprofesjonelle opplysninger fra Astrid Halvorsen, opplysninger som Advokatgruppen også måtte forstå manglet presisjonsnivå, var Helland fremmed.

Advokatgruppen var dessuten kjent med skiftetvisten og at advokat Helland representerte de to slektsarvinger i denne. Det måtte således stå som en selvfølge for Advokatgruppen at nevnte prosessoppdrag var uforenlig med at Helland var bobestyrer.

På bakgrunn av sitt engasjement i skiftetvisten, oppfattet Helland det ikke merkverdig at han ble varslet om transporten og at Astrid Halvorsens arvepart ikke med befriende virkning kunne utbetales henne. Helland regnet med at den formelle notifisering av transporten ble gjort overfor skifteretten i Stavanger i samsvar med den fremgangsmåte Advokatgruppen tidligere hadde sagt de ville følge. Helland oppfattet derfor ikke brevet av 20.4.1993 å være ment som den formelle anmeldelsen av transporten i boet. Uttrykket «anmeldelse» er ikke brukt i brevet og utskrift av selve utleggsforretningen ved fogedretten i Køge lå heller ikke ved. I Norge blir alltid utskrift av utleggsforretningen dokumentert som vedlegg til anmeldelsen.

Det sentrale for Helland på dette tidspunkt var avgjørelse av skiftetvisten i lagmannsretten. Helland hadde gjort klientene kjent med dommen, avsagt 7. mai 1993. Han hadde også gjort Åse Nesttun kjent med adgangen til tilbakelevering av boet til privat skifte og om hvilket tiltak som i så fall måtte gjøres. Han regnet med at han ville bli bedt assistere. Da han mottok brevet fra Advokatgruppen av 10. juni 1993, ringte han derfor skifteretten i Stavanger og forhørte seg om boet. Han fikk opplyst at det var tilbakelevert arvingene 3. juni s.å. og på forespørsel fikk han bekreftet at det var anmeldt en transport i arv. Helland så ikke grunn til å foreta seg noe mer. Han hadde ikke oppdrag for Unibank AS eller Advokatgruppen. Det var opp til Advokatgruppen å følge opp transporten når boet ble tilbakelevert arvingene.

Når Advokatgruppen purret på nytt 19. juli 1993, ga Helland tilbakemelding over telefon. På dette tidspunkt var imidlertid arvingene i ferd med å gjøre opp boet, herunder var pantelån alt opptatt og utbetalt.

Tapet for Unibank er utløst ved at etableringen av rettsvernet for omtalte transport sviktet. Den umiddelbare årsak til dette er at Advokatgruppen ikke undersøkte på profesjonell måte hvem som var rette mottaker for notifisering av transporten. Advokatgruppen måtte forhøre seg hos skifteretten på det sted avdøde hadde hatt bopel om hvem som foresto skiftet. Det er høyst uforsvarlig å bygge på tilfeldige opplysninger fra motparten i inkassosaken, uten å foreta noen kontrollsjekk.

Advokatgruppen hadde ennå mere grunn til å foreta slik kontrollsjekk all den tid de ikke fikk tilbake de bekreftelser som advokat Helland var bedt gi. Alle former for kvalitetssikring ved gjennomføring av oppdraget manglet. Selv beskjeden form for profesjonell sjekk ville ha avdekket mistaket. Manglende kvalitetssikring forklarer skaden og ikke det at Helland misforstår.

Det var Advokatgruppen som hadde inkassooppdraget og som pliktet å opptre profesjonelt. Helland hadde ikke noe oppdrag vis à vis banken. Han dras tilfeldig inn i forholdet. Det at Helland kunne ha opptrådt annerledes er ikke det skadeutløsende. I alle tilfeller er advokat Hellands unnlatte korreksjoner bagatellmessig i forhold til manglene i Advokatgruppens opptreden. Den halvering av skylden som byretten har foretatt, er åpenbar uriktig. Erstatningsansvaret for Helland må ikke bare settes ned, men åpenbart falle bort etter skadeserstatningsloven §5-1.

Korrekt notifisering av transporten ville dessuten i nærværende sak ikke ha avverget skaden. Boet var overtatt av søstrene til privat skifte. Åse Nesttun hadde kausjonsansvar for en betydelig del av Astrid Halvorsens gjeld til banken. Åse Nesttun var kjent med at søsterens gjeld var misligholdt og at banken hadde gjort framstøt for å få gjelden inndekket i arven. Om Åse Nesttun i det arveoppgjør som hun foresto, ikke sørget for at søsterens gjeld ble inndekket, visste hun som kausjonist å bli gjort ansvarlig. Hun var også kjent med transporten til Norsk Hydro. Det er ikke sannsynlig at notifisering av transporten til Unibank ville ha bevirket noen annen opptreden fra Åse Nesttuns side enn det som ble gjort. Det er overveiende sannsynlig at Åse Nesttun også i det tilfellet ville ha overlatt det til Astrid Halvorsen å ordne med innbetaling til banken.

Allerede omgående etter utlodningen hadde Unibank de kunnskaper som skulle til for å gjøre erstatningskrav gjeldende overfor Helland. En avtalefestet rente på 23% kan således beregnes frem til utlodningstidspunktet. Det gir kr 12.372 i rente.

Totalt tap pr. utlodningstidspunktet er følgelig kr 215.180 pluss kr 12.372 til sammen kr 227.552.

Fra utlodningstidspunktet løper 12% rente p.a. Tapet pr. domstidspunktet, nemlig november 1996, blir følgelig kr 227.552 pluss 12% rente p.a. i 40 måneder = kr 318.573. Dette er allerede oppgjort til Unibank, nemlig ved følgende utbetalinger:

kr 130.000 transportert fra Åse Nesttun

kr 200.000 til sammen kr 330.000. Det totale tapet er følgelig allerede dekket inn.

Ankemotparten fremholder at Unibank ikke hadde grunnlag for å reise erstatningskrav mot Helland før det var påvist at banken ved hans opptreden var påført et tap. Det ble først påvist da utleggsforretning mot Åse Nesttun 4.8.95 viste intet til dekning.

Kravet etter de to utleggsforretninger av 15.04.93, til sammen DKR 215.180,47 skal således tillegges 23,5% rente p.a. for perioden 8.3. - 4.8.95 DKR 121.642,71 og med 12% p.a. fra 4.8.95 til oppgjør fra Vesta Forsikring AS 10.3.97 med DKR 41.314,65, omkostninger ved pågang hos Åse Nesttun, tilkjent i byretten og omregnet DKR 27.851,53, omkostninger ved ankesak mot Åse Nesttun DKR 4.000, til sammen DKR 409.989,36, omregnet til NOK 438.688,61. Herfra går innbetalt fra Vesta NOK 314.874,00, rest NOK 123.814,61 som det kreves for dom ved motanke i tillegg til stadfestelse av byrettens dom.

Advokatgruppens telefaks av 20.4.1993 til advokat Helland fremstår utvetydig som underretning til debitor, nemlig Ivar Halvorsens dødsbo, om utlegget i Astrid Halvorsens arvepart.

Det er underretning som dette som gir rettsvern for utlegget. Dokumentasjon av selve utleggsforretningen er ikke nødvendig.

I brevet blir det innledningsvis gitt uttrykk at adressaten underrettes om transporten fordi boet «efter det for mig opplyste behandles av Dem».

Hensikten med underretningen fremgår også av oppfordringen om å returnere bekreftelse på at mottakeren har notert: «At Astrid Halvorsens arvepart i ovennevnte dødsbo således alene med frigjørende virkning kan utbetales til mitt kontor for så vidt angår et beløb af kr 215.180,77.

Manglende oppfølgning av det sistnevnte, medførte at det ble sendt advokat Helland to purringer, nemlig 10. juni og 19. juli 1993.

Advokat Helland gir ikke tilbakemelding på noen av skrivene. Noen telefonhenvendelse fra eller til advokat Helland i anledning skrivet av 19. juli 1993 ble ikke foretatt.

Advokat Helland var den eneste som visste at han ikke var rett adressat for varselet om utlegg i og med at han ikke var oppnevnt som bobestyrer.

Advokat Helland er i denne forbindelse ikke en hvilken som helst utenforstående tredjemann. Han var engasjert av Åse Nesttun og Astrid Halvorsen som deres prosessfullmektig i skiftetvist i boet, og han opptrådte for de begge overfor Unibank og Advokatgruppen i forsøk på å få til en frivillig ordning i begynnelsen av året. Hans passivitet går i nærværende sak like meget ut over hans klient Åse Nesttun som Unibank. Advokat Helland var klar over at notifikasjonen 20.4.93 kom til ham fordi det ikke var gitt noen frivillig transport, og han må ha vært klar over at hensikten med brevet, slik det fremgår av ordlyden, var å skape rettsvern for transporten.

Advokat Helland har grundig kjennskap til fordringen, transporten, bobehandlingen m.m. Teksten i brevet tilkjennegir klart at avsenderen misoppfattet forholdene. Det engasjement som advokat Helland hadde i boet, tilsa at han rettet opp villfarelsen. Han visste at Stavanger skifterett var rett adressat for notifikasjonen, og opp til ham å varsle avsender om dette.

Advokat Helland måtte forstå at misforståelsen som brevet avdekker hos avsenderen, lett kunne avstedkomme tap for denne. Forståelsen om denne mulighet, tilsa at Helland aksjonerte. Purringene forsterker dette.

Selv om advokat Helland ikke har noe rådgiveransvar overfor banken i Danmark, så har han som advokat et profesjonsansvar. I saker som dette hvor han i hvert fall har noe engasjement, kan han ikke velge å opptre som en helt utenforstående tredjemann og forholde seg passiv overfor feil og misforståelser som han blir dratt inn i. Advokatgruppen forlanger ikke hjelp fra Helland til å etablere rettsvernet, men Advokatgruppen hadde krav på en tilbakemelding på sin åpenbare misforståelse.

Denne misforståelse kan ikke legges Advokatgruppen til last. De visste at advokat Helland var engasjert i bobehandlingen. De hadde fått konkrete opplysninger fra Astrid Halvorsen om at Arild Helland var boets advokat, noe som i dansk sjargong er bobestyrer. Denne oppfatning var Astrid Halvorsen gjort kjent med i brevet av 16. februar 1993, et brev som det er all grunn til å tro var tilstillet Helland.

Advokatgruppen gjorde normal aksjon for å sikre kravet. Så lenge boet sto til offentlig skifte, kunne det ikke tas tinglyst pant i Astrid Halvorsens ideelle del av eiendommen. Det var heller ikke naturlig å fremme noen arrestforretning.

Åse Nesttun har i byretten forklart at hun ville ha reagert sterkt på opplysninger om utleggene i søsterens arv, dersom hun hadde fått opplysninger om dette. Hun ville i så fall ikke ha foretatt utbetaling av søsterens arvedel før bankens krav var inndekket. Det dreier seg om store lån, som Åse Nesttun for den største del var selvskyldnerkausjonist for. Utlegget til fordel for Norsk Hydro kan ikke sammenliknes idet det dreide seg om et forholdsvis lite beløp, et lite beløp som Åse Nesttun ikke hadde kausjonert for.

I og med at Advokatgruppen hadde fått opplyst at advokat Helland var bobestyrer i dødsboet etter Ivar Halvorsen, ble advokat Helland naturlig tilskrevet og bedt notere omtalte utlegg. Selv om advokat Helland rent faktisk ikke var bobestyrer, burde han etter omstendighetene gitt en tilbakemelding og derved ryddet opp i misforståelsen som var oppstått for Advokatgruppen på dette punkt. Advokatgruppen henvendte seg til advokat Helland ut fra de opplysninger Advokatgruppen satt inne med og de hadde ikke grunnlag for å henvende seg til andre. Advokatgruppen har således ikke medvirket til å skape den situasjon som oppsto. Det er advokat Hellands neglisjering av henvendelsene som har forårsaket skaden.

Lagmannsrettens bemerkninger:

Tapet for Unibank oppsto ved at Astrid Halvorsens arvelodd i farens dødsbo ble utbetalt uten at det utlegg banken var gitt i arvelodden ble inndekket.

Som nevnt foran var boet til offentlig skiftebehandling ved Stavanger skifterett inntil det ble tilbakelevert arvingene til privat skifte med Åse Nesttun som fullmektig. Utlegget ble ikke notert i skifteretten. Åse Nesttun var heller ikke direkte varslet om utlegget. Hun var imidlertid vel kjent med kravet, og involvert i transporterklæringene nevnt foran på side 3 hvor det sto at transporten skulle anmeldes til skifteretten. Det må også legges til grunn at hun forsto at hun som kausjonist ville bli gjort ansvarlig for deler av kravet dersom dette ikke ble oppgjort. Hun hadde tidligere ved flere anledninger - etter pågang fra banken - stolt på at søsteren ville gjøre opp sine krav - uten at så skjedde. På bakgrunn av ovenstående er det nærliggende å anta at Nesttun forsto at søsteren ville handle mot bankens interesser. Med den kunnskap hun hadde om søsterens manglende betalingsmoral, burde hun undersøkt nærmere før hun påtok seg oppdraget som fullmektig for booppgjøret - og i alle fall før hun foretok utbetaling. Ikke minst ut fra egen interesse i å unngå ansvar som kausjonist. Det kan også nevnes at skifteretten - og følgelig også Nesttun - var varslet om et utlegg til Norsk Hydro Olie på ca 7000 kroner. Dette utlegget ble ikke inndekket ved arveoppgjøret.

Utleggsforretningen ved fogedretten i Køge ble gjennomført som ledd i det inkassooppdrag som Advokatgruppen hadde for Unibank. Etablering av rettsvern for utlegget var en del av oppdraget. Forholdet vedrørende Nesttun får ikke betydning for lagmannsrettens avgjørelse i denne saken. Siden forholdet imidlertid har vært nokså sentralt fremme under ankeforhandlingen, har lagmannsretten funnet grunn til å si noe om dette.

Det Advokatgruppen gjorde for å få rettsvernet etablert, var dets telefaks til advokat Helland, Bergen, av 20. april 1993, gjengitt foran.

Grunnlaget for telefaksen var at Advokatgruppen angivelig av Astrid Halvorsen hadde fått opplyst at advokat Helland var bobestyrer for Ivar Halvorsens dødsbo. At Helland som advokat hadde med boet å gjøre, kjente Advokatgruppen også til fra den kontakt gruppen hadde hatt med begge arvingene. Det antas å ha vært kjent for Advokatgruppen at advokat Helland representerte søstrene i en skiftetvist.

Lagmannsretten oppfatter at praksis i Danmark var at det konsekvent ble oppnevnt en advokat som medhjelper i dødsbo under offentlige skifte, jf opplysninger i Ot.prp.nr.46 (1989-1990) s. 8. Tilsvarende ordning ble innført i Norge ved lovendring i 1990, men her med adgang til unntak.

Det kan spørres om det var forsvarlig av Advokatgruppen å basere sin rettslige aksjon på informasjoner fra Astrid Halvorsen. Presisjonsnivået i opplysningene ville nødvendigvis være lav. På den annen side var Astrid Halvorsen vel kjent med at det ikke var annen advokat enn Helland som hun hadde hatt med å gjøre i Norge. Om Advokatgruppen la til grunn at ordningen i Norge var som i Danmark, slik at det nødvendigvis måtte være oppnevnt advokat som medhjelper i dødsboet også når dette sto til offentlig skifte, er det forklarlig at Advokatgruppen oppfattet dette å være advokat Helland.

Lagmannsretten mener at Advokatgruppen burde ha innsett muligheten for at skiftepraksis i Norge/Danmark ikke var konform, og at Advokatgruppen også av den grunn burde ha forhørt seg hos skifteretten i Stavanger før eller samtidig med at notifisering av utlegget ble gjort overfor advokat Helland. Advokatgruppen var vel kjent med at saken var til behandling i Stavanger skifterett.

Ankemotparten la til grunn at det var advokat Helland som behandlet dødsboet og varslet denne om utlegget i refererte telefaks. Innledningen i telefaksen og instruksen i denne gir klart uttrykk for at avsenderen tror at Helland behandler boet, og at det er han som skal stå for booppgjøret. Reflektert gjennomlesning av telefaksen gir ikke mulighet for noen misforståelse. Helland kan klandres for manglende reflektert gjennomlesning av telefaksen og for å ha unnlatt å gi tilbakemelding til avsenderen om den misforståelse som Helland burde ha oppdaget.

Lagmannsretten mener imidlertid at advokat Helland må høres med at han tok det for gitt at Advokatgruppen i tillegg til nevnte telefaks også hadde underrettet skifteretten i Stavanger om utleggsforretningen. Fakta for Helland var at boet sto til offentlig skifte uten advokatmedhjelper. Som prosessfullmektig for slektsarvingene i skiftetvist hadde han også gitt en viss assistanse til disse i samband med forhandlinger om innfordring av Astrid Halvorsens gjeld til Unibank og Åse Nesttuns kausjonsansvar for gjelden. Herunder var det forhandlet om etablering av sikkerhet ved transport i Astrid Halvorsens arvelodd. Det hadde ikke skjedd noe etter disse forhandlinger som tilsa at Advokatgruppen hadde endret oppfatning om selve skiftebehandlingen. I samtlige forslag til transporterklæringer som framkom i forhandlingene om frivillig ordning, er det inntatt at «transporten vil være at anmelde overfor skifteretten». Lagmannsretten mener at advokat Helland ikke kan bebreides for at han regnet med at Advokatgruppen fortsatt var av den oppfatning at notifikasjonen måtte gjøres overfor skifteretten.

I samband med påtenkt nytt lån for Astrid Halvorsen i Danmark hadde det vært forhandlet om transporterklæring i samme arvelodd. I forslag til transporterklæring som advokat Torben Elverdam hadde satt opp var det inntatt at transporten kunne varsles såvel overfor skifteretten som overfor advokat Helland. Det er følgelig til en viss grad forståelig at Helland regnet med at begge ble varslet om utlegget.

Advokatgruppen fikk ingen tilbakemelding fra Helland på telefaksen av 20.3.93, på tross av at det der fremgår: «Deres bekræftelse herpå kan eventuelt meddeles på vedlagte genpart af nærværende skrivelse, der derpå bedes returnert mig.» Hensett til tidsmomentet og viktigheten av å få etablert rettsvern i slike saker, burde Advokatgruppen reagert ved å ta en telefon eller purre skriftlig nokså umiddelbart. Først den 10. juni 1993 purret Advokatgruppen på svar.

Lagmannsretten legger til grunn at Helland reagerte på purringen med å ringe skifteretten i Stavanger hvor han fikk opplyst at boet var tilbakelevert arvingene til privat skifte den 3. juni 1993 og at han på forespørsel fikk bekreftet at det var notert et utlegg på arv i boet på Astrid Halvorsen. Han regnet med at dette var omhandlede utlegg, men spurte ikke eksplisitt om dette.

I og med at telefaksen av 20.4.93 var lagt i saksmappen av hensyn til nærliggende mulige oppdrag, var det naturlig at Helland av kollegiale hensyn varslet Advokatgruppen straks han ble kjent med at han trolig helt var koblet ut av bobehandlingen.

Det er dissens mellom partene om Helland overhodet ga noen tilbakemelding på Advokatgruppens gjentatte purring 19. juli 1993. Bevisførselen tilsier at det ikke ble gjort. Unnlatelsen får imidlertid beskjedent utslag for lagmannsrettens vurdering av erstatningsansvaret.

På bakgrunn av det ovenstående, er lagmannsretten kommet til at både Advokatgruppen og advokat Helland har opptrådt uaktsomt.

Advokatgruppen kan for det første klandres for ikke å ha foretatt nærmere undersøkelser om hvem som var rette adressat for notifiseringen, samt at de ikke har fulgt opp telefaksen til advokat Helland med purring innen rimelig tid. Det er helt på det rene at dersom Advokatgruppen hadde opptrådt slik de skulle - og som en må kreve av en profesjonell part - ville skaden vært unngått.

Likeledes er det på det rene at advokat Helland, da han mottok telefaksen burde meldt tilbake til Advokatgruppen om at han ikke var rette vedkommende for notifiseringen, og at skaden ikke ville oppstått dersom han - også som en profesjonell part - hadde opptrådt slik en må kunne forvente. Lagmannsretten har imidlertid lagt til grunn at han stolte på - ut fra sakens forhistorie - at notifikasjon også hadde skjedd til skifteretten. Dette stiller hans uaktsomhet i et noe mer nyansert lys enn den uaktsomhet Advokatgruppen har utvist på flere punkter. Det var først og fremst Advokatgruppens ansvar å etablere rettsvern.

Lagmannsretten finner at skadeserstatningsloven §5-1 må komme til anvendelse. Regelen om skadelidtes medvirkning og konsekvensen av slik medvirkning er et utpreget skjønnsspørsmål. Medvirkningsregelen kommer til anvendelse hvor skadelidte - her banken gjennom sin fullmektig Advokatgruppen - «har medvirket til skaden ved egen skyld», eller har «latt være i rimelig utstrekning å fjerne eller minske risikoen for skade eller etter evne å begrense skaden», jf §5-1 første ledd nr. 1 og 2.

Etter omstendighetene finner lagmannsretten Advokatgruppens uaktsomhet så dominerende at erstatning mot Helland bør falle bort. Helland blir etter dette å frifinne både i anken og i motanken.

Hellands anke fører frem. Unibank har ikke vunnet frem med motanken.

Spørsmålet om saksomkostninger hva gjelder anken blir å avgjøre etter tvistemålsloven §180, annet ledd, jf tvistemålsloven §172 første ledd. Saksomkostningsspørsmålet for motanken avgjøres etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Unibank AS må bære omkostningene ved både anke og motanke, idet lagmannsretten ikke finner grunn til å gjøre unntak fra hovedregelen.

Lagmannsrettens resultat skal legges til grunn ved avgjørelse av saksomkostningsspørsmålet for byretten. Helland tilkjennes derfor saksomkostninger for byretten etter tvistemålsloven §172 første ledd. For byretten har Helland krevet 32.000 kroner i salær. Salærkravet legges til grunn for dommen.

For sitt arbeid med ankesaken har advokat Knut Howlid lagt frem arbeidsoppgave som viser at han beregner seg salær kr 76.500,-. I tillegg har advokat Helland beregnet seg salær for egen innsats med kr 15.000. Det blir anført at Hellands arbeid har bestått i utforming av ankeerklæring og sakstilrettelegging for prosessfullmektigen, utarbeidelse av ankeutdrag m.m., alt på bekostning av annet arbeid som juridisk konsulent for klienter med tilsvarende tap av tid og inntekter som selvstendig næringsdrivende. Det gir samlet kostnader for arbeid kr 91.500. I tillegg kommer ankegebyr kr 12.625.

Advokat Gjesdahl har gjort innsigelse til salærberegningen. Tatt i betraktning det relativt begrensende omfang av prosesskrift og at ankeforhandlingen varte 1 1/2 dag, kan det neppe ha vært nødvendig med arbeid tilsvarende ca kr 100.000 for å ivareta saken for lagmannsretten. Advokat Gjesdahls arbeidsoppgave viser salær kr 42.000. Advokat Howlid har fått anledning til å uttale seg. Det har i tillegg vært noe skriftveksling.

For så vidt gjelder Hellands eget arbeid, er utgangspunktet at partene i atskilling utstrekning må finne seg i å arbeide med egen sak uten at dette kan kreves dekket av motparten, jf Schei, tvistemålsloven bind I, side 580 flg. Advokat Helleand har vært advokat, og det arbeidet som er utført kan derfor ikke ha vært særlig omfattende. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger slike særlige omstendigheter at Helland skal tilkjennes saksomkostninger for det arbeidet han har utført.

Etter en samlet vurdering er lagmannsretten kommet til at advokat Howlids salærkrav er for høyt. Hensett til det relativt begrensende omfang av prosesskrifter og ankeforhandlingens varighet kan det neppe ha vært nødvendig med arbeid tilsvarende 76.500 kroner for å ivareta saken for lagmannsretten. Det er herunder sett hen til advokat Gjesdahls salærkrav og salærkravet for byretten. Salæret settes skjønnsmessig til 60.000 kroner. I tillegg kommer ankegebryr med kr 12.625,-, tilsammen kr 72.625 kroner. Slik anken og motanken fremtrer er det ikke nødvendig å foreta oppdeling av omkostningene.

Dommen er enstemmig.

Det avsies felles domsslutning for anke og motanke.

Domsslutning:

1. Arild Tyse Helland frifinnes både i anken og motanken.

2. I saksomkostninger for byretten betaler Unibank A/S til Arild Tyse Helland v/advokat Knut Howlid, innen 2 -to- uker fra forkynnelse av dommen, 32.000 -trettitotusen- kroner.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Unibank A/S til Arild Tyse Helland v/advokat Knut Howlid, innen 2 -to- uker fra forkynnelse av dommen 72.625 -syttitotusensekshundreogtjuefem- kroner.