LG-1998-1353
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-09-23 |
| Publisert: | LG-1998-01353 |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Stavanger namsrett Nr. 98-00039 D - Gulating lagmannsrett LG-1998-01353 K - Kjæremål til Høyesterett avvist, HR-1998-00700K . |
| Parter: | Kjærende part: Bernt Sortland. Kjæremotpart: Tenea AS (tidligere Leda AS). |
| Forfatter: | Lagdommer Sjøvoll. Lagdommer Njøsen. Lagdommer Tenold |
| Lovhenvisninger: | Dekningsloven (1984) §2-7, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §7-1, Gjeldsordningsloven (1992) |
Saken har utgangspunkt i utleggsforretning begjært av Leda AS (nå Tenea AS), der namsmannen i Stavanger ikke fant tjenlig utlegg. Leda AS (Leda) påklaget namsmannens avgjørelse til Stavanger namsrett som 5 mai 1998 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Namsmannens utleggsforretning av 16.12.97 som er avholdt med intet til utlegg, oppheves og hjemvises til ny behandling hos namsmannen.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Bernt Sortland har i brev av 12 mai 1998 rettidig påkjært kjennelsen og gjort gjeldende at den er et resultat av kommunikasjonssvikt mellom hans gjeldsrådgiver og kreditor i nærværende sak. Sortland opplyser at han har inngått gjeldsavtale 24 juni 1996 med samtlige kreditorer, og det er av vesentlig betydning at den blir overholdt i henhold til sin ordlyd. Avtalen innebærer at Sortland vil utbetale kr 5000,- pr måned fra juni 1996 til juni 1998, tilsammen kr 120000,- som vil bli utbetalt kreditorene til forholdsmessig dekning. Beløp som inngår i gjeldsrådgiver Lunds klientkonto inngår i denne utbetalingen. Sortland vil kunne gi kreditorene og namsretten en garanti på at det vil bli gjort, men er da avhengig av en bekreftelse på at kjennelsen vil bli omgjort. Årsaken til at saken har tatt lang tid uten at det er foretatt utbetaling, er at det tok 14 måneder fra Sortland sendte ut forslag til gjeldsavtale til alle kreditorer aksepterte den. Foreliggende sak ble sendt namsmannen i september 1997. Før Sortland visste hva namsrettens kjennelse ville bli, fant han det vanskelig å foreta en så stor utbetaling ettersom et lønnstrekk ville forhindre dette. Ingen andre kreditorer har satt tidsbegrensning for sin aksept og de har heller ikke sagt at avtalen over 20 år er ugyldig.
Det er uriktig at det gikk 1 år uten at Leda hørte noe fra ham, i desember 1997 fikk de hans selvangivelser for 1995 og 1996. Ingen andre kreditorer har fått så mye informasjon som Leda har fått.
Sortland har ellers i brev av 20 juli anført at Leda AS aldri har sannsynliggjort sitt krav i form av gjeldsbrev e l, signert av ham, og han bestrider å ha lånt midler hos dem.
Det er ikke lagt ned formell påstand, men Sortland ber om at namsrettens kjennelse omgjøres, idet han hele tiden har hatt til hensikt å oppfylle kriteriene i sin gjeldsavtale.
Tenea AS, tidligere Leda AS, har i tilsvar 15 juli 1998 tatt til motmæle og krevet namsrettens kjennelse stadfestet. Kjæremotparten gjør gjeldende at det ikke foreligger noen aksept av frivillig gjeldsordning i denne sak, selv om de har mottatt flere forslag til dette fra Sortland. Det første forslaget er datert 4 juni 1996. Gjeldsordningen skulle gjelde 20 år, men avtalen ble ikke akseptert. Da Sortland har 6 forskjellige saker i kjæremotpartens selskap, kan brev fra ham være besvart av forskjellige forvaltere.
Kjæremotparten mottok nytt brev fra Sortland 29 juli 1996, der dividenden var bekreftet å bli minimum 17,64%. Heller ikke dette ble akseptert, selv om man skisserte at løsningen kunne aksepteres under visse forutsetninger. Leda mottok 8 oktober 1996 nytt brev fra Sortland, vedlagt kreditorliste, og med opplysning at kreditorer ennå ikke hadde akseptert avtalen, men at Sortland i realiteten regnet med at den begynte 1 juli 1996. Kjæremotparten aksepterte denne avtalen 10 oktober 1996, men hørte etter dette ikke mer fra Sortland om den.
Kjæremotparten har senere mottatt ny søknad om gjeldsordning datert 7 april 1997, basert på 5 års løpetid med en månedlig innbetaling på kr 5500,- og en dividende på 4,39%, samt en søknad datert 23 desember 1997 basert på 7 års løpetid, månedlig innbetaling på kr 5000,- og dividende på 6%, men har ikke akseptert noen av dem. Kjæremotparten bestrider å ha akseptert avtalen av 24 juni 1996 som Sortland viser til i sitt prosesskriv, men opplyser ellers at man har hatt en dialog med ham og bedt om lønnsdokumentasjon og kopi av selvangivelser, for å kunne vurdere søknaden. Det er ellers opplyst at kjæremotparten, etter at utlegg var begjært den 20 april 1998, mottok en innbetaling på kr 154,-, samt en på kr 68,-, uten at det ble opplyst hvilken betalingsavtale som var lagt til grunn for disse.
Kjæremotparten har for øvrig i brev til lagmannsretten 18 august 1998 opplyst at Leda AS ble fusjonert med at Tenea AS 13 mai 1998. Det er lagt ned slik påstand:
"1. Stavanger namsrett sin kjennelse av 05. mai 1998 opprettholdes.
2. Saksomkostninger tilkjennes Tenea AS." Lagmannsretten er i det vesentlige enig med namsretten og viser til namsrettens begrunnelse, som tiltres.
Det er på det rene at Sortland, både på egen hånd og gjennom sin økonomiske rådgiver, Lund, har fremmet forslag om frivillig gjeldsordning overfor sine kreditorer. Det første forslaget, datert 4 juni 1996, er basert på at han skulle innbetale kr 1200000,- over 20 år til felles kreditorer, men dette ble opprinnelig ikke akseptert av Leda/Tenea. Derimot har det vært kontakt mellom partene etter at forslaget ble sendt ut, og i brev av 29 juli 1996 til Itea AS, (et selskap som i ettertid også er fusjonert med Tenea) opplyste Sortland at det ville gi en dividende på minimum 17,64%. Det er ellers ingen tvil om at Leda i brev 10 oktober 1996 godkjente den foreslåtte dividendeløsning på minimum 17,64% med nedbetaling over 20 år. I sistnevnte brev blir Sortland også anmodet om å ta kontakt "når alle kreditorene har godkjent løsningen slik at vi får laget i stand en nedbetalingsavtale." Slik avtale er imidlertid ikke laget og Leda/Tenea opplyser at de heller ikke har hørt noe fra Sortland før utlegg ble begjært 26 september 1997.
Derimot har økonomisk rådgiver Bjørn Egil Lund, i april og desember 1997, på vegne av Sortland, sendt kreditorene nye forslag til gjeldsordning, der både dividende og nedbetalingstid er langt lavere enn i det opprinnelige forslaget. Når Sortland på denne måte valgte å sende ut nye, endrede forslag til gjeldsordningsavtale, er det mest nærliggende å oppfatte dette slik at tidligere forslag ikke lenger var aktuelle. Sett mot denne bakgrunn synes det klart at Leda måtte anse den opprinnelige avtalen som bortfalt. For øvrig vises det til namsretten mer utfyllende begrunnelse, som tiltres.
Slik lagmannsretten ser det er det uten betydning om Sortland selv har vært i kontakt med Leda/Tenea i perioden mellom oktober 1996 og september 1997, da begjæring om utlegg ble sendt. Dette fordi Sortland under ingen omstendighet har dokumentert at Leda/Tenea har akseptert noen av de forslag til gjeldsordningsavtale som ble fremsendt etter 10 oktober 1996.
Lagmannsretten kan ellers ikke se at namsrettens kjennelse er et resultat av kommunikasjonssvikt mellom gjeldsrådgiveren og kreditor i denne sak. Derimot bemerkes at henvendelsene fra gjeldsrådgiveren forutsettes å ha skjedd i samråd med Sortland.
Når Leda/Tenea er ubundet av gjeldsordningsavtalen er selskapet henvist til å inndrive sitt krav gjennom ordinær tvangsfullbyrdelse. I dette tilfellet har det skjedd i form av begjæring om utleggstrekk i Sortlands lønn. Adgangen til lønnstrekk reguleres av tvangsfullbyrdelsesloven §7-1 jf dekningsloven §2-7. Lagmannsretten legger til grunn at Sortland har inntekter utover det som trengs til underhold, mv og det springende punkt er om dekningsloven §2-7 fjerde ledd er til hinder for lønnstrekk. Etter nevnte bestemmelsen kan utleggstrekk vanligvis ikke besluttes dersom "skyldneren gjør hva han evner for å betale sine fordringshavere og heller ikke utilbørlig begunstiger noen av dem". Ifølge Falkanger, Flock og Waaler "Tvangsfullbyrdelsesloven del I" (1995) s 294 må utgangspunktet være at "den som bruker sin formue og inntekt til å nedbetale gjeld så godt han kan, skal kunne unngå utleggstrekk. Forutsetningen må da antakelig være at alle kreditorer får sin forholdsmessige del ......"
Her er spørsmålet er om Sortland, som har en uprioritert gjeld på ca kr 7,5 millioner, gjør så godt han kan for å nedbetale sin gjeld. Lagmannsretten har ingen grunn til å betvile, at han innbetaler et fast beløp hver måned til dekning av kreditorene. Det er også bekreftet av hans økonomiske rådgiver. På den annen side legger lagmannsretten til grunn at Sortland så langt ikke har utbetalt noe til sine kreditorer. Riktignok har Tenea mottatt to mindre utbetalinger på tilsammen kr 222,-, uten at det er vist til avtalen om gjeldsordning. Lagmannsretten ser derfor bort fra at disse innbetalingene har sammenheng med foreliggende sak.
På samme måte som namsretten kan heller ikke lagmannsretten se at avsetningene Sortland foretar beskyttes av dekningsloven §2-7 fjerde ledd. Også her vises til namsrettens begrunnelse, som tiltres. For øvrig bemerkes at ordningen Sortland praktiserer heller ikke er basert på aksept fra alle kreditorene. Riktignok hevder Sortland at samtlige har samtykket, men det gjelder ikke Tenea, som er ubundet av avtalen. En gjeldsordning utenom gjeldsordningsloven system må i hvert fall baseres på avtale med samtlige involverte kreditorer, og kan ikke, gjennom en flertallsavgjørelse, påtvinges dem som ikke aksepterer ordningen. Det har derfor ingen betydning at de fleste av Sortlands kreditorer har akseptert han siste forslag til gjeldsordning, så lenge den ikke er bindende for Tenea.
Avslutningsvis bemerkes at Sortland har gjort innsigelser mot kravet som ligger til grunn for utleggsbegjæringen ved at han bestrider å ha lånt pengene og i tillegg anfører at Tenea ikke har sannsynliggjort kravet. Dette er forhold som må tas opp av namsmannen når begjæringen fremmes og lagmannsretten finner ikke grunnlag for å komme nærmere inn på dem i denne forbindelse.
Lagmannsretten finner etter dette ikke grunnlag for å endre namsrettens avgjørelse, som derimot må stadfestes.
Kjæremålet har vært forgjeves og Tenea skal i utgangspunktet skal ha sine omkostninger dekket. Tenea har imidlertid opptrådt som selvprosederende og det er ikke påløpt utgifter til prosessfullmektig. En part kan bare under særlige omstendigheter kreve godtgjørelse for eget arbeid i anledning saken, jf Rt-1987-1563, uten at lagmannsretten kan ikke se at det er tilfellet her. Saksomkostninger tilkjennes derfor ikke.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Stavanger namsretts kjennelse stadfestes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.