LG-1998-1567

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-07-15
Publisert:	LG-1998-01567
Stikkord:	Daglig omsorg, Samværsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Stavanger byrett Nr. 97-00742 - Gulating lagmannsrett LG-1998-01567. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-1999-00621K .
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokatfirma Rekve, Jøsendal & Ueland I.S. v/advokat Egil Omland, Stavanger). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Frank Amundsen, Stavanger).
Forfatter:	Lagdommer Midtgaard. Lagdommer Pedersen. Sorenskriver Stedal
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §31, Tvistemålsloven (1915) §171, §172, §180, §34, Barnevernloven (1992) §4-3, §6-4

Saken gjelder daglig omsorg og samværsrett for C, født xx.xx.1985.

Stavanger byrett avsa den 28. mai 1998 dom med slik slutning:

"1. A skal fortsatt ha den daglige omsorgen for C, født xx.xx.85.

2. B har - om partene ikke avtaler noe annet - rett til samvær med C, født xx.xx.1985, slik:

a) Perioden fra dommens forkynnelse til 1.12.98:

Hver onsdag og fredag fra kl 18:00 til kl. 20:00.

Samværet skal, etter avtale partene imellom, gradvis opptrappes i perioden slik at samvær som beskrevet nedenfor under b) er etablert innen 1.12.98.

b) Tiden etter 1.12.98: - hver onsdag fra skoleslutt til skolestart torsdag, - Annenhver helg fra fredag etter skoleslutt til mandag før skolestart, - 14 dager hver sommerferie, - annenhver jul fra julaften til og med 2. juledag (første gang julen 1999), og annenhver jul fra og med 27. desember til og med 1. nyttårsdag (første gang julen 1998), - annenhver påske fra fredag før palmesøndag til og med onsdag før skjærtorsdag (første gang påsken 2 000), og annenhver påske fra og med langfredag til og med 2. påskedag (første gang påsken 1999).

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

4. A betaler til Staten v/Stavanger byrett utgifter til sakkyndig med kr 16.335 - kronersekstentusentrehundredeogtrettifem - innen 2 uker fra dommens forkynnelse."

A har rettidig anket dommen for så vidt gjelder samværsspørsmålet. B har erklært motanke for så vidt gjelder spørsmålet om daglig omsorg. Begge parter har anket over byrettens saksomkostningsavgjørelse.

A har nedlagt slik påstand:

"I. Hovedanken:

1. Stavanger byretts domslutning pkt. 1 stadfestes.

2. B skal ha rett til samvær med C fastsatt etter rettens skjønn, men uten nærmere tidsangivelse.

II. Motanken:

Prinsipalt:

A frifinnes.

Subsidiært:

A gis besøks- og samværsrett med C fastsatt etter rettens skjønn.

III. I begge tilfeller:

B tilpliktes å betale saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."

B har nedlagt slik påstand:

"I. Hovedanken:

Byrettens dom, domslutningens punkt 2, stadfestes.

II. Motanken:

1. B tilkjennes omsorgen for C, født xx.xx.1985.

2. A gis vanlig besøks- og samværsrett med C fastsatt etter rettens skjønn.

III. I begge tilfeller:

A tilpliktes å betale saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."

Ankeforhandling ble holdt i Stavanger Tinghus i dagene 28. til 30. juni 1999. Partene møtte med sine prosessfullmektiger og ga forklaring. Det ble avhørt 7 vitner. Psykolog Rolf Per Jenseg som er reoppnevnt som sakkyndig for lagmannsretten ga forklaring. Dommerne hadde samtale med C. Det vises ellers til rettsboken.

Byretten har i dommen utførlig redegjort for partenes personlige forhold og situasjonen frem til hovedforhandlingen. Lagmannsretten viser til byrettens beskrivelse, men for sammenhengens skyld gjengis hovedtrekkene i faktum.

B har et barn, D, født xx.xx.1977, fra tidligere ekteskap. Høsten 1983 flyttet hun og D inn hos A i - - -veien 39 på X i Stavanger. Partene giftet seg i 1984, og C ble født xx.xx.1985. Forholdet mellom D og A var godt frem til D kom i pubertetsalderen. Lagmannsretten forstår det slik at forholdet da gradvis ble dårligere, inntil han som 17-åring flyttet til sin mormor, E, som bor på Y i Stavanger. Det har visstnok ikke vært noen kontakt mellom A og D etter at han flyttet ut, med unntak av at han tilbrakte julen sammen med familien A+B i - - -veien 39, men uten at at han ble gitt lov til å overnatte der.

I februar 1995 tok B med seg C og flyttet til sin mor på Y. Hun har siden bodd der. Det har også vært tvist om skiftet mellom partene. B har opplyst at det nå er utbetalt penger som setter henne økonomisk i stand til å skaffe seg egen bolig.

C ble overført fra Z til Y skole. Etter et helgesamvær med A like før påske i 1995, ble C tilbakført til Z skole og har siden bodd hos A. Samtidig tok A ut stevning for Stavanger byrett med krav om å få tilkjent den daglige omsorgen for C. Under saken ble det inngått en rekke forlik, alle gående ut på at A skulle ha daglig omsorg og B samvær med C. Målet for samværsordningen var at C skulle være tilnærmet like mye hos hver av partene. Ved et midlertidig rettsforlik i april 1995 ble det også bestemt at B skulle ha samvær med C første halvdel av påsken 1995.

Under påskesamværet, samme dag som B skulle reise på påskeferie sammen med C, forsvant han fra bopel. Hans mormor og tante F fant ham i nærheten av As kontor. De måtte bringe ham tilbake med makt. Det er opplyst at C har fortalt A at mormor ved denne anledning slo ham kraftig på øret. A hevder at slaget har påført C varige hørselsskader, og at han etter denne episoden ikke har vært villig til å besøke moren. Det er opplyst at C har hatt samvær med B ved et par anledninger etter påske 1995, da under forutsetning av at han ikke skulle ha noe med sin mormor å gjøre. Det er opplyst at han på tross av dette ble tatt med til mormoren, noe som medførte at all kontakt med morfamilien ble brutt. B har følgelig ikke hatt samvær med C siden våren 1995.

Saken A hadde reist for Stavanger byrett ble hevet ved kjennelse på bakgrunn av partenes forlik i oktober 1995. Byretten har i dommen på side 2 og 3 nærmere redegjort for partenes forutsetninger hva gjelder samværsordningen. Her kan nevnes at partene tok sikte på å forhandle om en utvidet samværsrett, og at partenes målsetning var at C etter fri vilje skulle kunne ferdes fritt mellom foreldrene.

Det er på det rene at C har utviklet store psykiske problemer etter samlivsbruddet. Byretten har redegjort for problemene i forhold til Z skole. Problemene var slik at rektor overveiet å sende saken som bekymringsmelding til barnevernet. Slik lagmannsretten ser det var ikke minst As håndtering av konflikten med på å tilspisse forholdet.

Samvær lot seg ikke gjennomføre, og B reiste derfor sak for Stavanger byrett med krav om å få daglig omsorg for C. I november 1997 ble psykolog Jenseg oppnevnt som sakkyndig. Den sakkyndige hadde en samtale med C i forbindelse med et saksforberedende møte den 23. desember 1997. Dette møtet skal ha medført at C har fått mistillit til psykolog Jenseg. Det har derfor ikke vært mulig å få gjennomført flere samtaler mellom Jenseg og C.

Byretten la til grunn at B isolert sett var bedre egnet som omsorgsperson for C enn A. Cs psykiske problemer og han alder tatt i betraktning tilsa imidlertid at A under tvil ble tilkjent den daglige omsorgen. Byretten la da til grunn at A ville makte å endre omsorgssituasjonen for C. Det kan nevnes at den sakkyndige ikke så noen praktisk mulighet for å overføre omsorgen til B, noe som etter den sakkyndiges mening ville kunne nødvendiggjøre institusjonsplassering av C i en periode. I forbindelse med byrettens vurdering av samværsspørsmålet, har byretten bl.a. uttalt: "Dersom det skulle vise seg at A ikke lojalt medvirker til at C gis samvær med B, med den følge at samvær ikke blir etablert, vil forholdet etter rettens oppfatning kunne innebære alvorlig omsorgssvikt. Retten viser her til den sakkyndiges uttalelse, om at dersom C nå ikke ble gitt samvær med B, ville dette innebære et grovt og direkte helsefarlig overgrep overfor C. Den sakkyndige vurderte forholdet som så alvorlig at han, dersom han ble kjent med at samvær nå ikke ble etablert, ville føle seg forpliktet til å rapportere forholdet til barnevernet. Retten kan i denne forbindelse vise til barnevernloven §6-4, annet og tredje ledd."

Etter byrettsdommen gjorde B forsøk på å få samvær med C. Dette ble nektet under henvisning til at dommen ikke var rettskraftig. B begjærte derfor foreløbig avgjørelse av samværsspørsmålet. Stavanger byrett tok begjæringen til følge ved kjennelse av 23. juni 1998. A påkjærte kjennelsen til lagmannsretten, som stadfestet byrettens kjennelse ved kjennelse av 27. august 1998. Lagmannsretten pekte på det særlige ansvaret som hviler på den av partene som barnet bor hos, og fremhevet også betydningen av en holdningsendring hos A.

Samvær lot seg fremdeles ikke gjennomføre. Den 29. juli 1998 fremmet derfor B krav om tvangsmulkt for Stavanger namsrett, for å få fullbyrdet samværsretten. Stavanger namsretten avsa den 9. september 1998 kjennelse med slik slutning:

"1. A pålegges å betale en løpende tvangsmulkt til statskassen v/namsmannen i Stavanger, fastsatt til kr 1000,- ettusenkroner - for hver gang B ikke får overlevert sin sønn, C, til samvær som beskrevet i Stavanger byretts kjennelse av 23. juni 1998, stadfestet av Gulating lagmannsrett den 27. august 1998 - for et tidsrom fra 16. september 1998 til 16. september 1999.

2. A betaler kr 18515,- attentusenfemhundreogfemtenkroner - til B, innen 14 - fjorten - dager regnet fra forkynnelsen av kjennelsen."

Dommeren som behandlet saken for namsretten hadde samtale med C.

Det er opplyst at kjennelsen ble påkjært til lagmannsretten og videre til Høyesteretts kjæremålsutvalg av A. Disse kjennelsene er ikke fremlagt i saken. Kjennelsen er rettskraftig.

Etter den midlertidige avgjørelsen har B møtt frem til de fastsatte tider for å få gjennomført samvær med C. Samvær har imidlertid ikke latt seg gjennomføre. Ved de anledninger C har vært hjemme, har A samlet flere voksne, bl.a. sin mor som bor i nabohuset, og naboer som vitner for det som passerer og for at C ikke vil ha samvær med moren. Lagmannsretten legger til grunn at B ved disse anledninger er blitt truet og grovt trakassert av A i nærvær av C. Etter at tvangsbot ble ilagt, har A ved etpar anledninger oppfordret C til å bli med sin mor, under henvisning til at han ellers vil bli ilagt tvangsbot. C har da satt seg i bilen hos moren, men hoppet av i fart etter kort tid.

Etter byrettsdommen har C vært plaget med hodepine, som antas å være en psykosomatisk reaksjon på det stresset han er under. Sensommeren 1998 tok A kontakt med psykolog Ravndal. Ravndal påbegynte sitt arbeid i november 1998. Hovedmålet med psykolog Ravndals arbeid er både å støtte C i den vanskelige situasjonen han er oppe i og å prøve å motivere ham for samvær med moren.

Siden samvær ikke har latt seg gjennomføre, sendte B ved sin advokat bekymringsmelding til barnevernsnemnda, X helse- og sosialdistrikt den 30. september 1998. Barneverntjenesten iverksatte undersøkelsessak etter barnevernloven §4-3. Undersøkelsen bygget på samtaler med A, B og psykolog Ravndal, som da hadde hatt 3 samtaler med C. Barneverntjenesten konkluderte i skriv av 9. desember 1998 med at det ville være galt å tvinge C til samvær med moren, og at det ikke var hjemmel for tiltak. Det er nå opplyst at barneverntjenesten som tiltak betaler for Cs samtaler med psykolog Ravndal.

Psykolog Ravndal har til nå hatt 12 samtaler med C. Han ga forklaring for lagmannsretten via telefonavhør. I tillegg har han fremlagt en slags skriftlig rapport, datert 20. juni 1999, hvor han har gitt slik vurdering:

"Innledningsvis vil jeg presisere at mitt vurderingsgrunnlag er begrenset da jeg i hovedsak baserer meg på samtalene med C. Jeg har en behandlingsoppgave, ikke en sakkyndighetsoppgave.

Med utgangspunkt i at spørsmålet om daglig omsorg og samvær nå skal for lagmannsretten tar jeg det for gitt at det er interesse for mine vurderinger omkring mulige årsaker til den fastlåste situasjonen som eksisterer pr. i dag. Slike vurderinger vil jeg imidlertid ikke begi meg inn på, dels med henvisning til ovennevnte, dels med henvisning til at det er sakkyndig som vurderer dette tema for retten.

Mine vurderinger går imidlertid på at C er i en situasjon som mobiliserer et rigid forsvar i ham. Han snakker ensidig negativt om mor. Han har "aldri" kunnet stole på henne, hun har "alltid" vært slik. På den annen side snakker han gjennomgående fint om faren. C er etter mitt syn påfallende oppdatert om farens forretningsdrift, og synes i tillegg å ha godt innsyn i dokumenter som ledsager rettssaken.

Ovennevnte "sort/hvitt" preg avspeiler etter min vurdering et uvanlig sterkt psykisk press på gutten. Det virker som han har behov for å ha ekstremt ulike oppfatninger av foreldrene for å holde orden i sin virkelighet, og for å unngå psykisk kaos.

Samtalene i vår har avdekket at C er redd for å skuffe faren når det gjelder skolearbeidet. Når han har fortalt meg om hodepinen har han samtidig uttrykt forsiktighet overfor å klage for mye til far fordi "far har så mye å tenke på." C etterlater gjennom dette inntrykk av på en måte å være alene om sin egen situasjon.

Til tross for mange forsøk fra min side har jeg ikke klart å få noen åpning hos C når det gjelder samvær med moren. Tvert i mot uttrykker han mer aktiv motstand mot dette nå enn før.

Med bakgrunn i den forhistorien som er beskrevet i Jensegs rapport er det etter mitt syn tidlig å forvente en holdningsendring hos C etter så vidt kort tid hos meg.

C synes innstilt på å fortsette hos meg, og uavhengig av utfall i herværende rettssak vurderer jeg det som avgjørende for gutten å ha en samtalepartner som kan være hans. Jeg vil ved en eventuell fortsettelse opprettholde mitt mål om å gjenopprette kontakt med moren."

Psykolog Jenseg er reoppnevnt som sakkyndig for lagmannsretten. I forklaringen for lagmannsretten fastholdt han de vurderinger han gjorde i forbindelse med oppdraget for byretten. Det vises til hans vurderinger som er gjengitt i byrettsdommen. Psykolog Jenseg har dessuten gitt skriftlig uttalelse datert 17. juni 1999. Hvorfra gjengis følgende:

"Umiddelbart virker det som om den fiendtlige holdning faren har vist overfor mor under hele saken, snarere har forsterket seg enn blitt dempet ned, og noen bedring av Cs livssituasjon synes ikke nærmere nå enn under byrettens behandling. Den sakkyndige mener han selv er kompetent til å vurdere mors psykiske tilstand, men har heller ikke noe i mot å innhente informasjoner fra den behandlingsansvarlige ved psykiatrisk poliklinikk, psykolog Odd Jan Bredenbekk, som fortalte at mor fortsatt slet med en rekke eksistensielle problemer, i første rekke det at hun ble nektet all menneskelig forbindelse med sin sønn og i sammenheng med det hadde store problemer med å hevde sine rettigheter i forhold til barnets far og sin tidligere ektefelle (f.eks. er boet ikke oppgjort 4 år etter samlivsbruddet). Utover det frambyr ikke B egentlige psykiatriske problemer. Den sakkyndige vil presisere at dette betyr at behandleren mener B ikke frambyr andre problemer enn de som rimelig kan forklares ut fra hennes livssituasjon.

Jeg finner ingen grunner til å endre på mine vurderinger fra byrettssaken, men vil gjerne avvente bevisføringen under lagmannsrettsbehandlingen før jeg kommer med min endelige tilråding."

Ankende part, A, har i hovedsak anført:

C har en fastlåst negativ holdning til sin mor. I tiden forut for at partene flyttet fra hverandre utviste B store forsømmelser både i gjøremål som mor og husmor. Det er vist til Gs forklaring, og dessuten til Cs forklaring for psykolog Ravndal om at han var forskjellsbehandlet i forhold til D. Det pekes også på at det har vært en meget traumatisk opplevelse for C å bli revet opp uten forvarsel da mor flyttet med ham.

B hadde store personlige problemer. Det pekes på at hun var underkjent som lærer, d.v.s. omsorgsperson i yrkessammenheng.

Etter at mor hadde flyttet med C, ville han tilbake til far og sin tidligere skole. Dette tok far til følge.

"Påskehendelsen" - da han ble brakt tilbake til mor med makt, var en traumatisk opplevelse for C. Det er ført vitner som så at han var rød og hoven på venstre øre. C har holdt fast ved sin beskrivelse av hva som skjedde.

Ut over i 1995 ble det inngått flere rettsforlik om at far skulle ha den daglige omsorgen. Dette viser at mors holdning var at dersom C ønsket å bo hos far så skal han det.

Etter "påskehendelsen" var det to overnattingsbesøk hos mor. Rettsforliket sommeren 1995 forutsatte at C skulle skjermes fra mormor og mors søster. Dette ble ikke overholdt, noe som medførte at C opplevde at mors løfter ikke blir holdt, og økte motstanden mot mor. En motvilje som startet allerede i 8-årsalderen da omsorgssvikten begynte.

Det er plagsomt for C at mor ringer mye. Det virker også forstyrrende at hun oppsøker skolen, og kommer til samvær.

A har etter beste evne søkt å bevirke en holdningsendring hos C.

Etter dommen i byretten og den midlertidige kjennelse var A i en meget vanskelig situasjon, idet han var pålagt et samvær han ikke hadde muligheter til å få gjennomført. Han fikk kontakt med psykolog Ravndal.

Etter at far ble pålagt tvangsbot måtte C tvinges til å bli med sin mor. Han hoppet ut av bilen, og far måtte da resignere.

B kommer stadig til samvær. A sørger stort sett for at C er hjemme. C avviser moren. C ønsker fred, idet han opplever mors oppsøkning som plagsom. Også psykolog Ravndal har anbefalt at C får ro. Han arbeider for å få til et møte mellom mor og C. A har gjort det som står i hans makt for å få endret situasjonen.

C er snart 14 år gammel. Han motsetter seg å ha noe med mor og hennes familie å gjøre. Han ønsker å leve livet sitt med fars familie på X.

Det pekes også på at barneverntjenesten har vært koblet inn i saken. Det ble konkludert med at C ikke burde ha samvær med mor, og at det ikke var grunnlag for å iverksette tiltak.

Utgangspunktet etter barneloven er at barns syn skal tillegges stor vekt. Det er vist til rettspraksis. C bor i sitt tilvante miljø og vil bo der. Dette må være avgjørende.

Når det gjelder mors samværsrett, anføres det at A kommer i en konfliktsituasjon dersom han skal tvinge gjennom en samværsordning. Samværsordning for mor kan være "tuen" som velter lasset. Den sakkyndige mente at mors oppmøte til samvær ikke hadde avgjørende betydning for Cs helsesituasjon, mens psykolog Ravndal mente at han trenger en periode med ro. I alle fall i en 6 månederes tid.

Overføring av omsorgen til mor er ikke praktisk gjennomførbart. På kort sikt vil dette i alle fall medføre omfattende skadevirkninger. Dersom en eventuell institusjonsplassering mislykkes vil skadevirkningene etter all sannsynlighet bli større enn de problemene han har i dag. Noe slik ville være uansvarlig.

A er innstilt på å yte sitt for at det skal skje en endring i Cs holdninger. Far ønsker normale relasjoner mellom C og mor.

Det anføres for øvrig at også B må ta sin del av skylden for det høye konfliktnivået.

Ankemotparten, B, har i hovedsak anført. Til påstanden om at B ikke har tilstrekkelig omsorgsevne anføres at hun hadde hovedomsorgen for C frem til bruddet. Det er intet å klandre henne for. Hun hadde ansvaret for husarbeid, barna og var i tillegg i arbeid store deler av samlivet. Hun har vist at hun kan skjøtte disse oppgavene.

Den sakkyndige har gitt en usedvanlig sterk og klar uttalelse om As omsorgsevne. Det anføres, med henvisning til dette, at A mangler evne til å ta inn over seg barnets perspektiv. Han mangler omsorgsevne. Det vises særlig til at det ved tre forskjellige anledninger har kommet frem at C har lest saksdokumentene. A forklarte dette i rettsmøte i desember 1997 og C har forklart seg om dette til dommerfullmektigen i forbindelse med saken for namsretten i september 1998 og dessuten for psykolog Ravndal. Uttalelsene om Cs tilgang til saksdokumentene er senere modifisert. Det pekes at på tross av at forholdet ble påtalt i rettsmøte i desember 1997, har C fortsatt fått tilgang til saksdokumenter.

Det er under saken gjentatte ganger uttalt at A må endre sin holdning. Noen holdningsendring har ikke skjedd, på tross av mange og klare påbud. As handlemåte tilsier at han mangler empati i en slik grad at han mangler omsorgsevne. Det må dessuten legges til grunn at C er oppdradd til å ta avstand fra moren. Dette tilsier i seg selv grov omsorgssvikt.

Det pekes på at C ikke hadde tatt standpunkt til hvor han ville bo da partene gjennomførte mekling i mars 1995. Ca. en måned deretter var hans holdning endret. Ikke bare ville han bo hos faren, men han ville nå heller ikke ha samvær med moren. Denne holdningen har senere sementert seg. Dette kan ikke skyldes annet enn påvirkning fra faren. Cs holdning er forsøkt gitt legitimitet ved "påskeepisoden". C ble ikke slått av mormoren. Det er vist til et fotografi tatt i påsken som ikke viser noe på venstre øre. Det er også vist til den sakkyndige som holdt det for umulig å tenke seg at det skulle være slagmerker etter 4 dager. Videre er det vist til at det ved førstegangs konsultasjon hos lege er anmerket "høgre øre" i journalen. Dette beror ikke, som anført, på feilskrift. En lege vet hvilket øre han undersøker.

Til "påskeepisoden" anføres at det antas å ha vært pålegg eller forståelse mellom far og sønn om at sistnevnte skulle sabotere påskesamværet. Det foreligger ikke bevis for dette, men C var på vei til farens kontor da mormoren og tanten fant ham. Det antas at C, da han kom hjem etter påskesamværet med moren, ble kritisert for ikke å ha fulgt planen. Dette må være bakgrunnen for at historien om slaget på øret ble produsert. C holdes fast i en løgn som legitimerer fronten mot mor og hennes familie.

I den saken A anla for Stavanger byrett ble det innfått det ene forliket etter det andre. Siktemålet var tilmærmet lik kontakt med begge foreldrene. Ingen av forlikene er gjennomført. Det er hele tiden vist til at C ikke vil. Situasjonen har, muligens med etpar overnattingssamvær etter påske 1995, vedvart siden våren 1995.

Byrettsdommen var slik utformet at B var forberedt på å akseptere den dersom samvær lot seg gjennomføre. Selv med en midlertidig avgjørelse og tvangsbot var det ikke mulig å få gjennomført samvær.

Det anføres av A bevisst har motarbeidet samvær. I tiden etter byrettsdommen, når B møter til samvær, har A sørget for at opptil 3 vitner er til stede for å bekrefte og bevitne at C ikke vil se sin mor. Dette tilsier at A ensidig er opptatt av prosessene, uten følelser for hva dette medfører for C. Hans holdning sementeres. Den trakasseringen som har skjedd av B når hun møter for å ha samvær er riktig ille.

Det vises til at As holdning i denne saken minner om hans holdning til D da han flyttet fra - - -veien 39. Han orket ikke det strenge regimet hos familien A+B. Siden han flyttet har det ikke vært noen kontakt, med unntak av at han tilbrakte julen 1994 sammen med familien. Dette til tross for at både G og A har sagt at de var glad i D. Han har vært ekskludert og får heller ikke se halvbroren C. Det anføres at A mor, G er "arkitekten". A må imidlertid ta ansvaret.

A har oppdradd C til å ta avstand fra sin mor. Han har gitt ham et vrengebilde av mor og hennes familie. Omsorgen må overføres til B.

Det anføres at med de mekanismer som råder her, kan Cs mening ikke tillegges vekt. Det pekes på psykolog Ravndals forklaring om at C i deres første møte sa at han var glad i sin mor, men at han siden tok dette spesielt opp og sa at han reserverte seg mot dette. Det anføres at han må ha vært instruert av faren etter at sistnevnte fikk kjennskap til uttalelsen, som var referert i barneverntjenestens rapport. Dette viser at C handler på instruks av faren. Spørsmålet er om det er mulig å gjennomføre en overføring av omsorgen. Det erkjennes at dette ser vanskelig ut. Lagmannsretten kan ikke av den grunn stadfeste byrettens dom. A har ikke omsorgsevne. Lagmannsretten har da plikt til å overføre omsorgen til B.

Det erkjennes at overføring av omsorgen vil medføre betydelige problemer og at det er nødvendig med sakkyndig bistand. Hvordan den praktiske gjennomføring av omsorgen skal gjennomføres ligger imidlertid utenfor lagmannsrettens kompetanse.

B er best skikket til å ivareta Cs interesser, idet hun er best i stand til å påse at C får sakkyndig bistand. Når det gjelder anførsler om at A har skaffet sakkyndig bistand, anføres at dette først skjedde da han måtte foreta seg noe, og bare med det for øye å skaffe seg allierte for sitt syn. A ser ikke selv behovet for sakkyndig hjelp. Dersom ikke C gis slik hjelp snarest, vil han bli ødelagt.

Problemene ved en overføring på kort sikt må avveies mot skadevirkningene på lang sikt dersom C blir boende hos far. Risikoen for alvorlig skade er større dersom han blir boende hos far. Den sakkyndige støttet dette syn. Det pekes på at det foreligger ekstrem grad av påvirkning, noe som gjør denne saken spesiell.

Når det subsidiært gjelder samværsordning for mor, anføres at denne ikke har virket, og kommer uansett ikke til å bli gjennomført så lenge C bor hos far.

Lagmannsretten skal bemerke:

Lagmannsretten må først ta stilling til hvem av partene som skal ha den daglige omsorgen for C. Avgjørelsen skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet, jf barneloven §34 tredje ledd, fjerde punktum, og skal treffes etter en totalvurdering hvor mange momenter må avveies mot hverandre. Barnets uttalte ønske om hvor det vil bo er et moment av særlig styrke når barnet har nådd 14-års alderen, jf barneloven §31 annet ledd. Partenes omsorgsevne vil også normalt være et sentralt moment ved vurderingen.

I likhet med byretten har lagmannsretten kommet til at det ikke kan legges avgjørende vekt på Cs ønske, idet hans ønske antas å være en følge av den omsorgssituasjon han har hatt de senere år.

Både den sakkyndige og psykolog Ravndal mener C er i en svært vanskelig og presset situasjon. Slik steil og hard holdning til moren antas å skyldes at foreldreplanet ikke fungerer på et tilfredsstillende nivå. A har hatt den daglige omsorgen for C og han har ikke vært sammen med sin mor på 4 år. Isolert fra sin mor og hennes familie, vil det derfor først og fremst være farens holdninger som er avgjørende for C. Lagmannsretten finner det imidlertid riktig å peke på at C har et nært forhold til sin farmor, G, som bor i nabohuset. Også de holdninger hun, bevisst eller ubevisst, har til B vil påvirke C.

De tidligere rettsavgjørelser har gitt klart uttrykk for at farens holdninger må endres dersom Cs omsorgssituasjon skal bedres. As holdninger har ikke endret seg. Snarere tver imot. Det vises til det som er sagt foran om utviklingen etter byrettsdommen, side 6 flg. På tross av signaler og advarsler har A opptrådt på en slik måte at det må stilles spørsmål ved hans omsorgsevne. Det er tilstrekkelig å peke på at han tilkaller vitner for å bekrefte Cs vegring mot samvær med moren når hun møter opp til de fastsatte tider for samvær, og at han da ved flere anledninger grovt har trakassert og truet henne i sønnens nærvær. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på enkeltepisoder.

Mye tyder på at C har vært involvert i foreldrenes konflikt mer enn vanlig er i slike saker. Som eksempler på involvering kan nevnes at A har latt ham lese saksdokumenter. A opplyste dette i rettsmøte i desember 1995 og også C har ved flere anledninger bekreftet dette. I samtale med psykolog Ravndal har C nå sagt at han fikk hodepine da han så hvem som skulle være vitner i saken for lagmannsretten. Hans motvilje mot den sakkyndige skal bl.a. være basert på at den sakkyndige ikke har referert ham riktig. Han må enten ha lest den sakkyndiges vurdering eller blitt fortalt innholdet i vurderingen. Det pekes også på at C, etter å ha gitt uttrykk for at han hadde vært glad i sin mor, kom tilbake til psykolog Ravndal og på eget initiativ tilbakeviste denne uttalelse. Uttalelsen var referert i barnevernsnemdas utredning. Lagmannsretten ser ikke bort fra at C har tilbakevist uttalelsen etter at A hadde fått kjennskap til uttalelsen. Uansett må sistnevnte hendelse sees som utslag av det presset C er under. Lagmannsretten har grunn til å tro at saken mot mor aktivt, systematisk og fortløpende har vært diskutert med C. Sammen med As oppførsel og uttrykte holdning mot mor når hun møter til samvær er dette med på å undergrave mors autoritet. Forholdet må sies å være graverende.

A mener samvær ikke lar seg gjennomføre fordi C ikke ønsker samvær. Som fremhevet gjentatte ganger i tidligere rettsavgjørelser i saken påhviler det den som har omsorgen for barnet et særlig ansvar for å sørge for at samvær gjennomføres. A kan ikke skjule seg bak Cs ønske. Dette bærer særlig galt av sted når Cs holdninger til mor må sies å være en følge av langvarig påvirkning fra fars side. Med den omsorgssituasjon C har hatt de 4 siste år fremstår det som naturlig og forståelig at han ikke ønsker å ha samvær med moren, og at han tilsvarende sterkt gir uttrykk for ønske om å bo hos far. Slik situasjonen er, og har vært helt siden bruddet, har A langt fra oppfylt den plikten har har til å motivere C for samvær. Lagmannsretten har gjennomgående inntrykk av at C blir behandlet som en "voksen" med det ansvar dette medfører for de standpunkter han tar. Et ansvar et barn ikke skal ha. Det kan i denne forbindelse nevnes at farmor, i forbindelse med at hun i retten ble spurt om hun var til stede som vitne når B kom for å ha samvær, forklarte at det var hun når C ba henne om det.

A har også begrunnet Cs fientlige holdning til mor og hennes familie med den såkalte "påskeepisoden". Lagmannsretten finner ikke holdepunkter for at denne episoden skal ha funnet sted. Rett nok ble C mot sin vilje brakt tilbake til mor, men en slik episode kan klarligvis ikke begrunne Cs holdninger i dag. Det er for øvrig ikke dokumentert at C har hørselsskade.

Slik lagmannsretten ser det, er Cs steile og fientlige holdning til mor først og fremst en følge av isolering fra mor kombinert med aktiv involvering i saken og undergraving av mors autoritet gjennom de holdninger far bevisst eller ubevisst formidler. I dommersamtale ga C uttrykk for de samme holdninger som A . Budskapet var at han ikke ønsket samvær med mor, og at han nå måtte få fred fra henne. Under disse omstendigheter kan Cs ønske om å bo hos far ikke tillegges betydning.

Lagmannsretten legger uten videre til grunn at C har følelsesmessig tilknytning til mor og behov for kontakt med henne. Bruddet med moren og den påvirkning som nå har skjedd over år må antas allerede å ha påført ham psykiske skader. Det rapporteres nå om at C lider av hodepine som antas å være psykosomatiske utslag av det presset han er under. Ikke nok med at han er presset i forholdet til mor. Psykolog Ravndal mener han også er under et betydelig press fra far i forhold til skoleprestasjoner. Dette er også lagmannsrettens inntrykk. I dommersamtale med C var han svært opptatt av at han skulle bli dataingeniør, og at han derfor måtte gjøre mye skolearbeid. På grunn av hodepineplagen brukte han mye tid på leksene, opptil 6 timer etter skoletid. Han la ansvaret for hodepinene på mor som ikke ville gi ham fred.

Både den sakkyndige og psykolog Ravndal har fremhevet viktigheten av holdningsendring hos far som en absolutt forutsetning for at samvær kan etableres. As holdninger har ikke endret seg. Når det nå, selv etter byrettens klare forutsetninger om holdningsendring hos far, viser seg at C er gitt tilgang på opplysninger om hvem som skal være vitner i lagmannsretten, er det etter lagmannsrettens syn ikke lenger håp om bedring. Inntrykket er at A snarere motarbeider samvær med alle midler. I stedet for å tilskynde i alle fall begrenset samvær etter byrettsdommen, har han angrepet alle avgjørelser om samvær så langt det har vært mulig.

Dersom A fortsatt skal ha den daglige omsorgen for C må det forutsettes at all kontakt med mor og hennes familie, bl.a. halvbroren D, forblir brutt.

Lagmannsretten er alvorlig bekymret for C. Den sakkyndige har gitt uttrykk for at A mangler omsorgsevne. Slik denne saken fremtrer er lagmannsretten enig i dette. Det er tilstrekkelig å vise til det som er sagt ovenfor om dette spørsmålet. Lagmannsretten er også enig med den sakkyndige i at manglende kontakt med mor har medført, og vil medføre, store psykiske problemer for C på sikt. Både den sakkyndige og psykolog Ravndal mener han balanserer på ytterkanten av det han kan klare. Hans gjennomgående positive oppfatning av far og tilsvarende negative holdning til mor synes å være nødvendig for å holde orden på virkeligheten, og for å unngå kaos. Situasjonen er så dramatisk at den sakkyndige vurderer omsorgsovertakelse og institusjonsplassering over en viss tid som den eneste muligheten for C. Slike vurderinger ligger utenfor lagmannsrettens kompetanse i barnefordelingssak mellom foreldrene. På tross av de skadevirkninger C etter all sannsynlighet vil bli påført dersom han fortsatt skal bo hos faren, har den sakkyndige anbefalt at A fortsatt gis den daglige omsorgen, fordi en overføring av omsorgen til mor antas ikke å være praktisk gjennomførbar.

Lagmannsretten legger til grunn at B er vel egnet som omsorgsperson. Hun hadde hovedomsorgen for C under ekteskapet, og har dessuten hatt omsorgen for D. At hun har hatt psykiske problemer i forbindelse med nærværende konflikt er naturlig og kan ikke tillegges noen vekt. Dersom hun får den daglige omsorgen for C, må det forutsettes at hun ikke legger hindringer i veien for samvær for A.

Som nevnt innledningsvis, skal avgjørelsen først og fremst rette seg etter det som er best for barnet. C lever nå i en omsorgssituasjon som allerede har påført ham psykiske skader som etter all sannsynlighet ikke vil bli mindre på sikt. Saken reiser vanskelige spørsmål der de mer eller mindre skadelige følger må avveies mot hverandre. Lagmannsretten må både ha Cs beste på kort og lengre sikt for øye. En overføring til mor, eventuelt ved hjelp av barnevernsmyndigheten, vil oppleves dramatisk for C nå. Likeledes dersom utgangen blir at barnevernsmyndigheten i en tid må overta omsorgen for ham.

Når det foreligger så sikre indikasjoner på at C vil bli påført store skadevirkninger på sikt dersom han fortsatt skal bo hos A, er det vanskelig å resignere på grunn av de praktiske problemer en overføring til mor vil medføre.

Slik situasjonen er, kan det ikke sees bort fra at C ikke klarer det presset han nå er under. Det vil da være fare for at han kan gå inn i en akutt psykotisk tilstand, eller få andre psykiske reaksjoner. As manglende empati tilsier at han vil være et enda dårligere omsorgsalternativ for C dersom en slik situasjon skulle oppstå. Sikkert er det at C trenger et apparat rundt seg med omfattende sakkyndig hjelp - som etter den sakkyndiges mening bør være langt mer omfattende enn den hjelp psykolog Ravndal kan gi. Så lenge C har kontakt med psykolog Ravndal vil imidlertid han etter all sannsynlighet fange opp eventuelle psykiske reaksjoner. Siden lagmannsretten legger til grunn at A ikke har forståelse for den situasjonen C befinner seg i, er det nærliggende å tro at han egentlig heller ikke har forståelse for behovet for sakkyndig hjelp. Dersom C blir boende hos A er det derfor grunn til å frykte for at kontakten med psykolog Ravndal vil bli avsluttet etter en tid.

Selv om de kortsiktige skadevirkninger ved en overføring til mor vil være omfattende, vil en overføring innebære håp om at C kan hjelpes. Lagmannsretten legger avgjørende vekt på at B har forståelse for Cs problemer og at hun derfor er den som best er i stand til å hjelp ham. Avgjørelsen har vært vanskelig, men etter en samlet vurdering har lagmannsretten kommet til at B skal ha den daglige omsorgen for C.

A gis "vanlig samværsrett" etter barneloven.

Etter dette har As anke vært forgjeves og B har vunnet frem i motanken. A skal erstatte B og det offentlige saksomkostninger etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd for så vidt gjelder hovedanken. Det foreligger ikke særlige omstendigheter som tilsier at han bør fritas fra erstatningsplikten. A tilpliktes også i betale saksomkostninger i motanken etter tvistemålsloven §172 første ledd, jf §180 annet ledd. Heller ikke her foreligger det omstendigheter som tilsier at §172 annet ledd bør få anvendelse.

Lagmannsrettens materielle resultat skal legges til grunn for saksomkostningsavgjørelsen i byretten. Da saken var til behandling i byretten var det håp om holdningsendring hos A. Saken fremsto da slik at lagmannsretten ikke finner grunn til å endre byrettens saksomkostningsavgjørelse.

Advokat Amundsen har fremlagt salæroppgave på til sammen 44 122.50 kroner. Salæroppgaven godtas. Saksomkostningene fordeles skjønnsmessig med en halvpart på henholdsvis anke og motanke. Bs egenandel utgjør 11255 kroner.

I tillegg betaler A utgifter til den sakkyndige, jf tvistemålsloven §171.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. B tilkjennes den daglige omsorgen for C.

2. A gis "vanlig samværsrett" etter barneloven.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A 11255 - ellvetusentohundreogfemtifem - kroner til B innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen.

4. I saksomkostninger til det offentlige betaler A 32867 - trettitotusenåttehundreogsekstisju - kroner og 50 - femti - øre innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen.

5. Byrettens dom, slutningen punkt 3 stadfestes.