LG-1998-1738
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-05-10 |
| Publisert: | LG-1998-01738 |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen namsrett Nr. 98-00448 - Gulating lagmannsrett LG-1998-01738. Påkjært til Høyesterett, lagmannsrettens kjennelse opphevet, og saken hjemvist til lagmannsretten til ny behandling, HR-1999-00646K. |
| Parter: | Kjærende part: 1. A 2. B (Prosessfullmektig: Advokatflm. Arild Dyngeland, Bergen). Kjæremotpart: Staten v/Kemneren i Bergen (Prosessfullmektig: Advokat Jan Grønnerud, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Skaar. Lagdommer Sjong. Mindretall: Lagdommer Lunde |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §7-13, Tvistemålsloven (1915) §180, Dekningsloven (1984) §2-2 |
Saken gjelder tvangsdekning av fast eiendom.
A og B er ektefeller. I ekteskapet har de ett felles barn, C født xx.xx.1982.
I 1994 inngikk ekteparet A+B ektepakt. Ektepakten fastsatte at ektefellenes daværende felles bolig, eiendommen gnr 48 bnr 544 i Bergen skulle tilhøre B som hennes særeie. Ektepakten inneholdt videre følgende bestemmelse:
"Ved eventuelt fremtidig salg av boligeiendommen skal nyervervet felles boligeiendom med innbo og løsøre tilhøre hustruen som hennes særeie."
Kort tid etter ektepaktens inngåelse ble eiendommen solgt. Nettoprovenyet utgjorde kr 507406. Beløpet ble delvis benyttet til dekning av annen gjeld enn pantegjeld. Resten, kr 183194, ble benyttet som egenkapital ved kjøp av ny boligeiendom. Den nye eiendommen, gnr 141 bnr 145 i Bergen, ble kjøpt for til sammen kr 1050000. I tillegg til egenkapitalen nevnt ovenfor ble kjøpet finansiert ved lån i Husbanken stort kr 861000. B fikk alene hjemmel til den nye boligeiendommen. Begge ektefellene står oppført som låntakere for lånet i Husbanken.
Ved utleggsforretninger av henholdsvis 5 september 1997 og 13 januar 1998, fikk Staten v/Kemneren i Bergen, utlegg i ideell andel av gnr 141 bnr 145 i Bergen. Det underliggende kravet var for begge utleggsforretningers vedkommende As personlige skattegjeld.
Den 31 mars 1998 begjært Kemneren tvangsdekning i panteobjektet. Bergen namsrett avgjorde begjæringen med kjennelse den 19 august 1998. Kjennelsen har slik slutning:
"1. Tvangssalget fremmes.
2. I saksomkostninger betaler B og A en for begge og begge for en kr 5000,- til Staten v/Kemneren i Bergen."
A og B har rettidig påkjært kjennelsen til Gulating lagmannsrett. Staten v/Kemneren i Bergen har inngitt tilsvar i kjæremålet og tatt til motmæle.
A og B gjør i hovedtrekk gjeldende:
Namsretten har tatt feil når den er kommet til at eiendommen er i sameie mellom ektefellene. Under enhver omstendighet er det feil at ektefellene eier eiendommen med en halvpart hver.
As personlige konkurs i 1992 medført at ektefellene ønsket å sikre sin felles bolig mot hans kreditorer. De opprettet derfor ektepakten i 1994 og bestemte at den felles boligeiendom skulle være Bs særeie. Ektepakten inneholder en gavedisposisjon. Delingen av overskuddet etter eiendomssalget i 1994 er ikke tilstrekkelig til å vise at ektepaktens bestemmelse om særeie var uten realitet partene imellom. En overføring av hele overskuddet til hustruen ville trolig vært omstøtelig som gavetransaksjon. Delingen av overskuddet kan derfor vanskelig kritiseres. Løsningen hadde ikke nødvendigvis blitt den samme etter en eventuell skilsmisse.
Bare B bidro med egenkapital ved anskaffelsen av den nye boligeiendommen. Hennes bidrag utgjorde ca 17,5 % av kjøpesummen. Hun fikk dessuten alene hjemmel til eiendommen. Dette må ses som et uttrykk for at ektefellene mente hun alene var eier.
Realiteten endres ikke av at begge ektefellene står oppført som låntaker hos Husbanken. B ville neppe fått lån i Husbanken uten en garantist. Det ble praktisk ordnet slik at A ble oppført som medskyldner for lånet. I forhold til Husbanken gir ikke det ham noen annen stilling enn om man hadde stilt seg som selvskyldnerkausjonist.
A har heller ikke hevdet noen eiendomsrett til boligeiendommen etter kjøpet. Det fremgår av dekningsloven §2-2 at slik eiendomsrett må være etablert på tidspunktet for avholdelse av utleggsforretningene for at kreditorene hans skal kunne ta utlegg i den. I tiden fra eiendommen ble kjøpt i 1994 og frem til den siste utleggsforretningen i januar 1998 har B slike inntekter (lønnsinntekter og leieinntekter fra boligen) at hun alene dekket utgiftene med eiendommen og samtidig bidro til familiens livsopphold. Ved denne vurderingen må det tas hensyn til hennes husmorinnsats i hjemmet og det faktum at husbanklånet i denne tiden bare belastet økonomien med renter.
Ved vurderingen av utgiftene til livsopphold kan det ikke uten videre tas utgangspunkt i de satsene som i praksis benyttes i gjeldsordningssaker. B sine utgifter til livsopphold må ses i lys av den felles motivasjon ektefellene hadde til å unngå at boligen kom i sameie. Det må også tas hensyn til at B tidvis har mottatt støtte fra slektninger.
Under enhver omstendighet kan det ikke legges til grunn at ektefellene eier en halvpart hver. Bs vesentlige innsats i form av egenkapital, arbeid i hjemmet og egne inntekter, må medføre at hennes andel blir større enn en halvpart.
Tvangssalget kan ikke i noe tilfellet fremmes fordi utlegget er tatt i ideell andel av eiendommen.
A og B har nedlagt slik påstand:
"1. Tvangssalget nektes fremmet.
2. Staten tilpliktes innen 14 -fjorten- dager å betale A og B saksomkostninger for Bergen namsrett og Gulating lagmannsrett med tillegg av lovens rente fra kjennelsens forkynnelse til betaling skjer."
Staten v/Kemneren i Bergen gjør i hovedtrekk gjeldende:
Namsrettens kjennelse er riktig og bygger på grunnlag og anførsler som ble gjort gjeldende fra Statens side.
Det erkjennes at sikring mot kreditorpågang er både naturlig og legitimt. Det betviles heller ikke at det har vært hensikten med etableringen av ektepakten og grunnboksføringen ved kjøpet av ny bolig.
Ved vurderingen av eierskapet til den nye boligen må det likevel være avgjørende at B ikke hadde inntekter som satte henne i stand til å dekke løpende kostnader knyttet til boligen. I tiden 1988-1996 hadde A en gjennomsnittlig inntekt på ca kr 300.000 årlig og betydelig høyere i årene etter anskaffelsen av den nye boligen i 1994. I samme tidsrom hadde B en gjennomsnittsinntekt på ca kr 19.000 årlig.
Ektemannens betydelige inntekter gjør det åpenbart at det reelle eierforholdet til den nye boligeiendommen er et annet enn det som fremstilles i kjæremålet. Ektefellene har i realiteten ervervet eiendommen sammen. Ved kjøpet bidrog B med den relativt høye egenkapital etter salget av den tidligere boligeiendommen, men inntektsforholdene tilsier at A må ha dekket alle vesentlige løpende utgifter. Det må gjelde selve betjeningen av lånet, vedlikehold av eiendommen, kommunale avgifter m v. Han må dessuten ha forsørget ektefellen og felles barn i den aktuelle perioden.
Leieinntekter synes ikke å ha vært en realitet før fra desember 1997. Det er anført at sønnen med samboer leide leilighet i den aktuelle eiendommen fra den ble anskaffet. Det foreligger likevel ingen dokumentasjon på at det har blitt betalt noen leie før desember 1997.
Satsene for livsopphold som benyttes i gjeldsordningssaker representerer en minimumsstandard. Det har derfor ikke vært til ugunst for ekteparet A+B at disse er benyttet. Det er lite som taler for at noen av ektefellene har levd under slike minimumsvilkår som en gjeldsordning innebærer.
Det følger av tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd at utlegg for krav mot debitorektefellen kan tas i felles bolig til tross for at denne formelt fremstår som eiet av den andre ektefelle, når boligen er ervervet under samlivet. Presumpsjonsregelen er begrunnet med de vansker en regelmessig støter på ved at ektefellen naturlig hegner om felles bolig ved kreditorpågang og mulighetene for å tilsløre de reelle forhold gjennom formelle disposisjoner er verdiene. Ektefellenes inntekts-, formues- og gjeldsforhold viser med stor tydelighet at B var helt ute av stand til - for egen del - å anskaffe bolig av den standard vi er ser. Hennes inntektssituasjon tilsier at hun ikke ville vært i stand til å skaffe lånefinansiering alene. Begge står derfor som ansvarlige låntakere ved opptak av husbanklånet. Det kan ikke herske tvil om at ektefellene A+B faktisk ervervet den nye boligen sammen.
Det er ikke grunnlag for å anse ektepakten som en gavetransaksjon. Den boligeiendommen ektefellene hadde da ektepakten ble inngått ble solgt og nettoprovenyet delt likt mellom ektefellene. Det var nettopp denne likedelingen som skaffe B egenkapital ved kjøpet av ny bolig.
Det er ikke grunnlag for å avvike lovens presumpsjon om at ektefellene eier boligen med en halvpart hver. Den ulikhet som forelå ved anskaffelsen på grunn av hustruens egenkapital, er i ettertid fullt ut kompensert ved at ektemannen i dominerende grad har dekket både kostnader knyttet til boligeiendommen og familiens underhold.
Begjæringen av tvangsdekning er rettet mot den ideelle halvpart av boligeiendommen som det er tatt utlegg i. Det foreligger ikke noe som er til hinder for at en ideell andel kan være gjenstand for tvangssalg.
Staten v/Kemneren i Bergen har nedlagt slik påstand:
"1. Bergen namsretts kjennelser av 19. august 1998 i sak nr 98-00448 C stadfestes.
2. De kjærende parter tilpliktes innen 2 - to - uker fra forkynnelse av kjennelsen å betale kjæremotpartens saksomkostninger for lagmannsretten, hittil kr 6000,-."
Lagmannsretten skal bemerke:
Lagmannsretten har delt seg i et flertall og mindretall. Flertallet, lagdommerne Skaar og Sjong er kommet til samme resultat som namsretten og er i hovedsak enig med namsretten i dens vurdering av de forhold som er gjenstand for kjæremål.
Ved salget av den forrige boligeiendommen delte ekteparet A+B nettoprovenyet med ca en halvpart til hver. Det viser at ekteparet i realiteten betraktet boligen som felles eiendom på tross av ektepaktens innhold. Ektepakten innebar således ingen gavetransaksjon.
B benyttet deler av sitt utbytte etter salget som egenkapital ved kjøp av ny bolig. Resten av kjøpesummen ble finansiert ved lån i Husbanken. Begge ektefeller står som låntakere til dette lånet. Partenes inntekter i tiden etter kjøpet og frem til utlegg ble tatt (i praksis årene fra og med 1994 til og med 1997), viser at A i vesentlig grad må ha bidradd til vedlikehold av husbanklånet, drift av boligeiendommen og dekning av familiens øvrige utgifter til livsopphold. Allerede ved kjøpet av eiendommen må partene ha vært klar over at det ikke ville være mulig for B å makte dette alene. De må derfor ha vært på det rene med at vesentlige bidrag fra As side var en helt nødvendig forutsetning for kjøpet.
Det kan ikke legges særlig vekt på at husbanklånet bare belastes med renter de første årene. For det første må de legges avgjørende vekt på hvilken økonomisk belastning lånet representerer totalt sett. For det andre vil rentebelastningene alene overstige B s økonomiske evne når det tas henssyn til at hun også må belastes utgifter til livsopphold.
Vurderingen blir den samme om det legges til grunn at eiendommen har gitt leieinntekter også før desember 1997, slik ekteparet A+B hevder.
Alt tyder på at ekteparet A+B har hatt en felles økonomi, hvor ekteparets samlede inntekter har gått til dekning av familiens livsopphold herunder utgifter knyttet til boligeiendommen. B har - i tillegg til egenkapitalen ved anskaffelsen av boligen - ytt sin vesentligste innsats som husmor. Det er ingen holdepunkter for at hennes utgifter til livsopphold har vært lavere enn de som følger av reglene som benyttes i gjeldsordningssaker.
Det følger av tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd at ekteparet A+B må anses å eie fellesboligen sammen. Ektepakten gir ikke grunnlag for noen annen vurdering. Presumpsjonsregelen må derfor legges til grunn.
Det er ikke grunnlag for å bygge på noen annen eierfordeling enn hovedregelen om en ideell halvpart til hver av ektefellene.
Anførselen om at tvangssalget ikke kan fremmes fordi utlegget er tatt i ideell andel av eiendommen, kan ikke føre frem. Flertallet kan ikke se det er noe til hinder for at en ideell del av eiendommen selges.
Mindretallet, lagdommer Lunde, er kommet til et annet resultat og kan ikke legge til grunn at presumpsjonsregelen i tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd er anvendelig. Mindretallet finner at B, ved kjøpet av den nye eiendom i 1994, fra hennes særeie (resultatet blir det samme om man ser det slik at hun brukte av sin rådighetsdel) skjøt inn hele egenkapitalen ved ervervet. Etter at gjeld knyttet til eiendommen som ble solgt i 1994 var dekket, fremkom et salgsnetto på kr 507406,-. Halvparten av dette, kr 253.718 ble nyttet til å dekke As gjeld til Skattefuten i Hordaland. Den andre halvdel, som var Bs del, ble dels nyttet til sletting av gjeld, dels som egenkapitalinnskudd i den nye bolig. Hun skjøt således inn 100 % av egenkapitalen i den nye bolig, og boligen står også formelt i hennes navn. Mindretallet kan være enig med flertallets betraktninger at når husbanklånet ble tatt opp, må det ha vært en forutsetning at begge ektefellene skulle bidra til å betjene dette. Men dette kan ikke føre til at man straks kan bedømme kjøpet som et felles kjøp og at det er eiet 50/50 mellom ektefellene. Slik mindretallet ser det kan resultatet i høyden bli at mannen i et slikt tilfelle, om man kommer til at han i vesentlig grad bidrar med betjeningen av husbanklånet, etter som tiden går opparbeider seg en andel i huset. Noen presumpsjon for lik eierandel fra kjøpet av kan ikke legges til grunn. Eksempelvis ville i så tilfelle, ved realisasjon kort etter kjøpet, utleggstaker kunne legge hånd på 50% av egenkapitalen som da kom fra hustruens særeie (evt rådighetsdel om man ikke skulle godta særeieopprettelsen som reell).
Mindretallet er derfor kommet til at man må vurdere mer konkret hvilken eierandel A har i huset på tiden for realisasjonen, og som det da kan tas utlegg i, ut fra hvordan hans innsats mht betjening av lånene har vært. I og med flertallets standpunkt vinner frem, finner ikke mindretallet grunn til å gå nærmere inn på denne vurdering. Men det pekes dog på at det er noe problematisk å skulle godta eierandel av noen betydning når mannens innsats hovedsakelig er å skaffe midler til rentebetaling. Slik saken er opplyst er det ikke betalt avdrag på husbanklånene. Videre er det uansett et spørsmål om man ved realisasjon må holde egenkapitalinnsatsen til hustruen utenfor dersom man legger til grunn at denne kommer fra hennes særeie, evt rådighetsdel.
I tråd med flertallets syn blir namsrettens kjennelse etter dette å stadfeste.
Kjæremålet har vært forgjeves og flertallet finner at ekteparet A+B derfor pålegges, under henvisning til tvistemålsloven §180 første ledd, å erstatte Staten saksomkostningene for lagmannsretten. Det foreligger ikke slike særlige omstendigheter som kan gi grunnlag for å frita dem fra denne erstatningsplikten. Det fremgår av kjæremålstilsvaret at Staten krever saksomkostningene for lagmannsretten fastsatt til kr 6000. Det er ikke fremkommet innvendinger til kravet og flertallet legger dette til grunn for sin avgjørelse. Flertallet ser ingen grunn til å endre namsrettens omkostningsavgjørelse.
Kjennelsen er avsagt med slik dissens som fremgår av foranstående.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. For lagmannsretten betaler A og B, en for begge og begge for en, saksomkostninger til Staten v/Kemneren i Bergen med kr 6.000 -sekstusenkroner- innen 2 -to- uker regnet fra forkynning av kjennelsen.