LG-1998-1830
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-06-28 |
| Publisert: | LG-1998-01830 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nordfjord herredsrett nr. 96-00151 - Gulating lagmannsrett LG-1998-01830. |
| Parter: | A (Forsvarer: Advokat Jan C. Dyngen) mot Staten v/Justisdepartementet. |
| Forfatter: | Lagdommer Skaar. Ekstraordinær Danielsen. Ekstraordinær lagdommer Sæveraas |
| Lovhenvisninger: | Regnskapsloven (1977), Straffeprosessloven (1981) §444, §445, §446, Straffeloven (1902) §255, §256, §286, §29, §52, §62, Domstolloven (1915) §228, Regnskapsloven (1977) §23, §4, §8, §9, §436 |
Saken gjelder krav om erstatning og oppreisning for straffeforfølging.
Den 4 september 1995 ble A anmeldt av sorenskriveren i Nordfjord for uberettiget å ha uttatt midler tilhørende et dødsbo som han var oppnevnt som bostyrer for. På oppdrag fra tilsynsrådet for advokater ble det samme høst avholdt bokettersyn hos A. Som en følge av dette ble A anmeldt for underslag av klientmidler.
Den 1 februar 1996 leverte A inn sin advokatbevilling. Den 13 juni 1996 ble A første gang siktet for underslag. Den 10 oktober 1996 ble det tatt ut tiltale mot A av statsadvokatene i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane. Etter senere endringer fikk tiltalebeslutningen slikt innhold:
"I. straffelovens §256, jf. §255 for i hensikt derved å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning rettsstridig å ha tilegnet seg en løsøregjenstand som han hadde besittelsen av men som helt eller delvis tilhørte en annen eller å ha forføyet over penger som var ham betrodd der underslaget ansees som grovt særlig fordi verdien av det underslåtte er betydelig, det er forøvet av en offentlig tjenestemann eller noen annen, ved brudd på den særlige tillit som fulgte med hans stilling eller virksomhet.
Grunnlag
a) I tidsrommet 12. februar 1993 - 15. februar 1995, som bobestyrer oppnevnt av Nordfjord skifterett og med advokatkontor på X i Y, tok han uberettiget ut som eget salær et samlet beløp stort kr 28.830 fra Bs dødsbo ved skifteretten uten at han innhentet samtykke hverken fra skifteretten eller fra boets arvinger.
b) I tidsrommet 14. juni 1993 - 15. februar 1995, som bobestyrer opnevnt av Nordfjord skifterett og med advokatkontor på X i Y, tok han uberettiget ut som eget salær et samlet beløp stort kr 13.295 fra Cs dødsbo ved skifteretten uten at han innhentet samtykke hverken fra skifteretten eller fra boets arvinger.
c) I tidsrommet 21. november 1994 - 15. februar 1995, som bobestyrer oppnevnt av Nordfjord skifterett og med advokatkontor på X i Y, tok han uberettiget ut som eget salær et samlet beløp stort kr 39.450 fra Ds dødsbo ved skifteretten uten at han innhentet samtykke fra hverken skifteretten eller fra boets arvinger.
d) I tidsrommet 1. mars 194 - 15. februar 1995, som bobestyrer oppnevnt av Nordfjord skifterett og med advokatkontor på X i Y, tok han uberettiget ut som eget salær et samlet beløp stort kr 45.174 fra Es dødsbo ved skifteretten uten at han innhentet samtykke hverken fra skifteretten eller fra boets arvinger.
e) I tidsrommet 1. januar 1993 - 24. oktober 1995, som advokat på X i Y, belastet han klientbankkonti med private utgifter og kontantuttak for kr 284315,62 samtidig som han fra samme konti overførte kr 20.000 til egen kassakreditt, og endelig utbetalte til ulike klienter brutto kr 68787,65 utover det vedkommende klienter hadde innestående, noe som utgjør et samlet underslag på brutto kr 373113,67.
II. straffelovens §286, 1. straffalternativ for vesentlig å ha tilsidesatt bestemmelser om bokføring, årsoppgjør eller regnskapsoppbevaring som er fastsatt i lov eller i forskrift i medhold av lov, jf. regnskapslovens §23, jf. §4 første ledd hvorefter regnskapspliktige skal føre regnskap og utarbeide årsoppgjør i samsvar med god regnskapsskikk og bestemmelser gitt i eller i medhold av regnskapsloven eller andre lover, jf. regnskapslovens §8 hvorefter kostnader skal være legitimert ved bilag, og det samme gjelder inntekter i den utstrekning det er mulig bl.a. ved fakturakopier, kassasedler og kassastrimler og hver postering skal foretaes på en slik måte at det blir klar forbindelse melom bilag og bøker, jf. regnskapslovens §9 første ledd hvorefter regnskapsbøkene skal avære tilfredsstillende ajour til enhver tid i samsvar med hva som ansees å stemme med god regnskapsskikk, jf. domstollovens §228, 2. punktum, jf. forskrift om advokaters betrodde midler §2, første og annet ledd hvorefter enhver advokat plikter å føre regnskap og utarbeide årsoppgjør i samsvar med lov av 13. mai 1977 nr. 35 om regnskapsplikt m.v., og hvorefter det skal være egne konti for klientansvar og klientmidler som til enhver tid viser behandlingen av betrodde midler. Klientmidler fra eiendomsmeglervirksomhet, og fra øvrig advokatvirksomhet skal holdes adskilt fra hverandre.
Grunnlag
Til tid og på sted som under post I e nevnt forholdt han seg i egenskap av advokat som der nærmere beskrevet, også ved at regnskapene var uoversiktlige og vanskelig å sammenholde med de vedlagte bilag."
Den 3 juli 1997 avsa Nordfjord herredsrett dom i straffesaken. Dommen har slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1952, dømmes for overtredelse av straffelovens §256, jf. §255 og straffelovens §286, 1. straffalternativ, jf. straffelovens §62 første ledd, til fengsel i 60 -seksti- dager.
2. A frifinnes for tiltalens post I e.
3. I medhold av straffelovens §29 nr. 2 fradømmes A retten til å utøve advokatvirksomhet i 3 -tre- år."
A påanket dommen til Gulating lagmannsrett som avgjorde anken ved dom den 9 juli 1998. Lagmannsrettens dom har slik domsslutning:
"1. A dømmes for overtredelse av straffeloven §286 1. straffalternativ til fengsel i 20 -tjue- dager.
I medhold av straffeloven §52 flg. gjøres fengselsstraffen betinget med en prøvetid på 2 -to- år.
2. For øvrig frifinnes han så langt dommen er påanket."
Ved begjæring til Gulating lagmannsrett datert 7 oktober 1998, fremsatte A krav om erstatning og oppreisning under henvisning til straffeprosessloven §444, §445 og §446. Påtalemyndigheten har inngitt tilsvar til begjæringen og tatt til motmæle. Etter inngitt begjæring og tilsvar har partene inngitt ytterligere skriftlige uttalelse med supplerende og utdypende bemerkninger.
A gjør i hovedtrekk gjeldende:
Kravet om erstatning etter straffeprosessloven §444 grunnes på at han av lagmannsretten ble frifunnet for underslag etter først å ha blitt dømt i herredsretten. De forhold han ble frifunnet for av lagmannsretten var de klart alvorligste punktene i tiltalen. Tiltalen for underslag medførte tap av den nødvendige tillit som en advokat må ha for å utøve sin virksomhet og utløste også kravet om fradømmelse av retten til å utøve advokatvirksomhet.
Saken innebar en voldsom belastning og medførte at han fant å måtte innstille advokatvirksomheten og innlevere sin advokatbevilling.
De forholdene A er domfelt for gjelder utelukkende overtredelse av regnskapsloven. Dette alene gir ikke grunnlag for tap av retten til å utøve advokatvirksomhet og gir heller ikke samme grunnlag for tap av tillit hos klienter eller potensielle klienter.
Domspremissene (herredsrettens premisser for så vidt gjelder tiltalebeslutningen post I e) og lagmannsrettens premisser for så vidt gjelder I ad) viser at lovens krav om sannsynliggjøring av at han ikke har begått handlingene, er oppfylt. Både herredsretten og lagmannsretten legger til grunn at det ikke er begått faktisk underslag.
Det er ikke grunnlag for å hevde at han har medvirket til skaden, så langt den begrenses til følgene av tiltaleposten som gjelder underslag.
Subsidiært krever han erstatning i medhold av straffeprosessloven §445. Etterforskningen med påfølgende tiltale for underslag, innebar en belastning som medførte tap av muligheten til å opprettholde inntektene som advokat, og en stigmatisering som innebar at det heller ikke var mulig å skaffe annen inntekt. En alminnelig rimelighetsvurdering tilsier da at han tilkjennes erstatning.
Erstatningen må settes lik differansen mellom den inntekt han må antas å ville fått dersom tiltalen for underslag ikke hadde blitt reist, og de inntektene han så langt har hatt og må antas å ville få i årene som kommer.
Han må også ha krav på erstatning for ikkeøkonomisk tap i medhold av straffeprosessloven §446. Tiltalen for underslag er av en slik karakter at det både innebærer en krenkelse av ham som privatperson, og har ført til stigmatisering og svekkelse av hans muligheter til å drive advokatvirksomhet.
A har nedlagt slik påstand:
"1. A tilkjennes erstatning for lidt inntektstap og fremtidig inntekt fastsatt etter rettens skjønn.
2. A tilkjennes oppreisning med beløp fastsatt etter rettens skjønn.
3. A tilkjennes sakens omkostninger."
Staten gjør i hovedtrekk gjeldende:
Det er ikke grunnlag for å tilkjenne A erstatning i medhold av straffeprosessloven §444. De vilkår loven stiller for å tilkjenne slik erstatning er ikke oppfylt. A har ikke sannsynliggjort at han ikke har foretatt de handlingene som er angitt i tiltalen post I (underslag).
Når det gjelder tiltalebeslutningen post I ad) er det på det rene at A som bostyrer tok ut til sammen kr 267.000 fra fire ulike dødsbo uten å innhente samtykke fra skifteretten eller fra boets arvinger. Herredsretten kom til at han rettsstridig hadde foretatt disse uttakene og at han hadde oppnådd en uberettiget vinning på i alt kr 103749. Herredsretten dømte ham derfor for underslag. Lagmannsretten fant at uttakene innebar kritikkverdige brudd på forskriftene om advokaters betrodde midler, men fant at uttakene likevel ikke var rettsstridige og at det var tvilsomt om det forelå uberettiget vinning. A ble derfor frifunnet. Det fremgår av en Høyesterettsdom inntatt i Rt-91-side 1518 flg at straffeprosessloven §444 ikke er anvendelig når tiltalte har begått den handling som tiltalen gjelder, men der forholdet ikke blir funnet å være straffbart.
I tiltalebeslutningen post I e) ble A tiltalt for som advokat å ha belastet klientbankkonti med private utgifter og kontantuttak på kr 284315,62. Han overførte kr 20.000 fra klientbankkonti til egen kassakreditt og utbetalte til ulike klienter kr 68797,65 ut over hva disse klientene hadde innestående. Herredsretten legger dette til grunn. Herredsretten kom videre til at A hadde brutt advokatforskriftens regler og fant uttakene rettsstridige. Når herredsretten allikevel frifant A har det sammenheng med at den fant det tvilsomt om uttakene var uberettigede og lot denne tvilen komme tiltalte til gode. Heller ikke på dette punkt har A sannsynliggjort at han ikke har foretatt den handlingen som lå til grunn for tiltalebeslutningen, jf det som er anført ovenfor vedrørende tiltalebeslutningen post I ad).
For øvrig foreligger det ikke årsakssammenheng mellom straffeforfølgningen og As økonomiske tap. Tapet må i hovedsak ses i sammenheng med As psykiske problemer og hans alkoholmisbruk. A leverte selv inn sin advokatbevilling lenge før det ble kjent at påtalemyndigheten ville fremsette påstand om tap av retten til å drive advokatvirksomhet og lenge før han ble siktet for underslag.
Det er heller ikke grunnlag for erstatning i medhold av straffeprosessloven §445. Denne bestemmelsen skal bare komme til anvendelse ved særlig eller uforholdsmessig skade, dersom vilkårene for erstatning etter §444 ikke foreligger og erstatning etter forholdene fremstiller seg som rimelig. Det fremgår av lovens forarbeider at bestemmelsen er ment å være en unntaksbestemmelse og at det sjeldent er aktuelt å tilkjenne erstatning når saken ender med domfellelse. I den foreliggende saken er det ikke benyttet tvangsmidler. A er heller ikke blitt pågrepet og det er ikke foretatt ransaking eller beslag mot ham. Han har heller ikke vært undergitt varetektsfengsling. Saken fikk svært liten mediaomtale og den endte med dom for overtredelse av straffeloven §286. Straffeforfølgningen for de forhold som medførte frifinnelse har ikke påført A noen særlig eller uforholdsmessig skade. Det fremstår heller ikke som rimelig at han tilkjennes erstatning.
Vilkårene for å tilkjenne A oppreisning etter straffeprosessloven §446 er ikke til stede.
Staten v/Justisdepartementet har nedlagt slik påstand:
"1. Staten v/Justisdepartementet frifinnes.
2. Staten tilkjennes saksomkostninger med kr 3453,-"
Lagmannsretten skal bemerke:
Det er ikke grunnlag for å tilkjenne A erstatning etter straffeprosessloven §444.
For det første legger både herredsretten og lagmannsretten til grunn at A i faktisk henseende har opptrådt slik som beskrevet i tiltalebeslutningen post I, noe han for øvrig også selv har erkjent. Når han allikevel ble frifunnet har det sammenheng med at forholdene slik de er beskrevet i tiltalebeslutningens forskjellige grunnlag, ikke ble ansett å innebære underslag, dels fordi uttakene ikke ble ansett å være rettsstridige, eller at dette i hvert fall var tvilsomt, dels fordi det ble ansett tvilsomt om det forelå uberettiget vinning. Det kan på den annen side ikke herske noen tvil om at A handlet klanderverdig. Straffeprosessloven §444 gir da ikke grunnlag for erstatning. Denne lovforståelsen støttes blant annet av avgjørelsene inntatt i Rt-1991-1518 flg og Rt-1999-272 flg.
For det andre foreligger det ikke nødvendig årsakssammenheng mellom straffeforfølgningen av A for underslag og hans økonomiske tap. Det synes på det rene at A hadde betydelige personlige problemer, herunder mangelfull kontroll med sitt alkoholforbruk, allerede i god tid for han ble anmeldt og etterforskning iverksatt. Slik problemene beskrives av herredsretten kan mye tyde på at de forholdene som medførte straffeforfølgning var en følge av As problemer og ikke omvendt. Hertil kommer at A er domfelt for alvorlige brudd på straffeloven §286 1. straffalternativ. Selv om de forhold han er frifunnet for er mer graverende, gjenstår at han har opptrådt sterkt kritikkverdig og på en måte som er egnet til å svekke tilliten til hans virksomhet som advokat. Han må derfor selv bære hovedansvaret for at han ble anmeldt og at etterforskning ble iverksatt.
Det er heller ikke grunnlag for erstatning etter straffeprosessloven §445. Bestemmelsen er ment som en unntaksbestemmelse for de tilfeller det foreligger en særlig eller uforholdsmessig skade og erstatning etter forholdene fremstiller seg som rimelig. Etter lagmannsrettens oppfatning er ikke noen av disse forutsetningene oppfylt. Skaden er verken særlig eller uforholdsmessig hensett til at A selv har opptrådt sterkt kritikkverdig og må bære hovedansvaret for både anmeldelsen og det forhold at etterforskning ble iverksatt. Under disse forhold fremstiller det seg heller ikke som rimelig å tilkjenne A erstatning.
Etter det resultat lagmannsretten er kommet til ovenfor er det heller ikke grunnlag for erstatning for ikkeøkonomisk skade i medhold av straffeprosessloven §446. Slik erstatning kan bare tilkjennes når vilkårene for erstatning etter §444 eller §445 er oppfylt.
Staten har krevet å bli tilkjent saksomkostninger. Kravet reguleres av straffeprosessloven §436 som ikke synes å vær særlig godt tilpasset saker vedrørende erstatningskrav etter kap 31 i straffeprosessloven. Selv om As begjæring ikke er tatt til følge finner lagmannsretten etter omstendighetene at han ikke bør ilegges ansvar for Statens sakomkostninger.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Begjæringen om erstatning tas ikke til følge.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.