LG-1998-2161

Instans:	Gulating lagmannsrett - Overskjønn
Dato:	2000-06-26
Publisert:	LG-1998-02161
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Nordhordland herredsrett nr. 97-0267 - Gulating lagmannsrett LG-1998-02161. Anket til Høyesterett; overskjønnet opphevet så langt det var påanket, se HR-2000-01173.
Parter:	Saksøker: Staten v/Miljøverndepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Endre Grande). Saksøkt: Tjeldstømarka Beitelag (Prosessfullmektig: Advokat Gunnar Sætre).
Forfatter:	Lagdommer Stig Sjong, fire skjønnsrettsmedlemmer
Lovhenvisninger:	Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §6, Grunnloven (1814) §105, Skjønnsprosessloven (1917) §54, Naturvernloven (1970) §20, §20a

Nordhordland herredsrett avhjemlet 21. august 1998 skjønn til utmåling av erstatning etter lov om naturvern i forbindelse med etablering av Tjeldstø Naturreservat i Øygarden kommune.

Tjeldstø Naturreservat ble etablert ved Kongelig resolusjon av 15. desember 1995 om verneplan for våtmarker i Hordaland. Det fredede området utgjør ca 1.061 dekar, hvorav ca 811 dekar er landareal. 16 grunneiere er berørt av vedtaket og 7 av disse hadde fremsatt krav om erstatning innen fristen etter naturvernloven §20a. Tjeldstømarka Beitelag disponerer ca 745 dekar og fikk ved vedtak av Direktoratet for naturforvaltning av 16. mars 1998 oppreisning for oversittelse av fristen for å innsende krav om erstatning. De berørte grunneiere har avgitt likelydende erklæring hvor det samtykkes i at Tjeldstømarka Beitelag opptrer som part under skjønnet og at erstatning utmåles under ett for hele beitelagets område. Endringen på partssiden førte til at skjønnet ble hevet for 5 saksøktes vedkommende og fortsatte for 4 saksøkte herunder Tjeldstømarka Beitelag. Skjønnet er endelig for 3 av de sistnevntes vedkommende og lagmannsretten går derfor ikke inn på disse. Tjeldstømarka Beitelag ble ved skjønnet tilkjent erstatning med kr 840.000,-.

Ved begjæring av 19. oktober 1998 har staten ved Miljøverndepartementet begjært overskjønn i forhold til Tjeldstømarka Beitelag. Overskjønn ble påstått fremmet og staten ved Miljøverndepartementet ble påstått frifunnet for Tjeldstømarka Beitelags erstatningskrav. Tjeldstømarka Beitelag har 30. november 1998 inngitt tilsvar. Tjeldstømarka Beitelag har påstått overskjønnet fremmet og krevet seg tilkjent full erstatning, herunder erstatning for utgifter til juridisk og (senere) landbruksfaglig bistand.

Under saksforberedelsen for lagmannsretten ble Anders Hovde ved landbruksavdelingen hos Fylkesmannen i Møre og Romsdal og Trygve Torsteinsen ved Ytre Midhordland forsøksring oppnevnt som sakkyndige. De hadde begge gjort tjeneste som sakkyndig for herredsretten. Under saksforberedelsen ble det stilt spørsmål ved Trygve Torsteinsens habilitet under henvisning til at Ytre Midhordland forsøksring hadde utført forsøk med mulig betydning for saken i det området Tjeldstømarka Beitelag disponerer. Beslutningen om å oppnevne Trygve Torsteinsen som sakkyndig for lagmannsretten ble omgjort og Trygve Torsteinsen ble samtidig påberopt som sakkyndig uten oppnevning (sakkyndig vitne) av Tjeldstømarka Beitelag. Både Anders Hovde og Trygve Torsteinsen fulgte forhandlingene i lagmannsretten frem til prosedyrene. Staten påberopte forøvrig professor Peter Emil Kaland ved Botanisk institutt ved Universitetet i Bergen som sakkyndig uten oppnevning. Han fulgte deler av forhandlingene og var herunder med under befaring av reservatet. Overskjønnsforhandlingene startet i Øygarden 4. april 2000 med innledningsforedrag og befaring av reservatet. Forhandlingene fortsatte i Bergen 5. og 6. april 2000. I tillegg til det som allerede er nevnt ble det foretatt slik bevisførsel som fremgår av rettsboken.

Samtidig som Tjeldsstø Naturreservat ble etablert ble det gitt forskrift om vern av området. Disse vernereglene legges til grunn som allminnelige skjønnsforutsetninger. Vernereglene er inntatt i herredsrettens skjønn på sidene 3 - 5.

Lagmannsretten henviser til referatet der og ser ikke grunn til å referere vernereglene i sin helhet. Lagmannsretten finner likevel grunn til å referere deler av forskriftens pkt. IV pkt. 3 hvor det blant annet heter: «Det må ikkje setjast i verk tiltak som kan endre dei naturlege tilhøva». Det er i punktet gitt en rekke eksempler på tiltak som ikke må settes i verk. Av særlig interesse er at det ikke må settes i verk tiltak i form av «gjødsling og bruk av kjemiske middel». Det er presisert i punktet at «opplistinga er ikkje uttømmande».

Lagmannsretten finner videre grunn til å fremheve at det følger av forskriften pkt.V at reglene i forskriftene pkt. IV ikke er til hinder for ulike tiltak som fremgår av tilsammen 11 underpunkter. Lagmannsretten finner grunn til å referere at det fremgår der at forskriften pkt. IV ikke er til hinder for: «drift av eksisterande fulldyrka og overflatedyrka areal, og vedlikehald av gjerde i samsvar med noverande bruk». Videre fremgår det at reglene i forskriftene pkt. IV ikke er til hinder for:

«7. Naudsynt motorisert ferdsel i samband med aktiviteter nevnt i pkt. 1-6.

8. Beite som på vernetidspunktet, samt nausynt bruk av gjetarhund,

9. Utnytting av lyngheiene til beite for sau. Med dette meinast m.a. hogst og rydding av furu og einer, og brenning av lyng i det omfang som er naudsynt for å halde lynghaugene i hevd til sauebeite».

I Forskriften pkt. VI, pkt 6 fremgår det at vedkommende forvaltningsmyndighet innenfor lyngheiområdet i tillegg kan «gje løyve til opparbeiding av freda areal fastmark til kulturbeite ved jordfresing, gjødsling og tilsåing, og drift av desse ved gjødsling, bruk av plantevernmidler og vedlikehald av gjerdet m.m. Planer for dette, medrekna kva husdyrartar som skal nytte beite, skal leggast fram for forvaltningsstyresmakta og godkjennast av denne.»

Vedkommmende forvaltningsmyndighet har truffet vedtak i samsvar med vernreglene pkt. IV, pkt. 6 og dette vedtaket legges til grunn som spesiell skjønnsforutsetning. Den relevante del av vedtaket lyder slik:

«2. I samsvar med vernereglene IV, nr. 6 gis Tjeldstømarka Beitelag tillatelse til fortsatt kalking og gjødsling av de freda areal som tidligere er kalket/gjødslet. Etter de jordbrukssakkyndiges vurdering utgjør arealene tilsammen ca 40 daa. Arealfigurene vil blir søkt inntegnet på kart.

Ytterligere tillattes beitelaget å kultivere til beite ved lyngbrenning, kalking og gjødsling etter areal på omlag 10 daa, slik at totalt 50 daa (20 %) av det fastmarks areal de sakkyndige har vurdert egnet (250 daa.) kan kultiveres og drives som kalket/gjødslet beite.

Plan i samsvar med vernereglenes pkt. VI, nr. 6 skal utarbeides og godkjennes for de 10 daa. som tillates tatt i bruk til slikt beite.

Hvis beitelaget oppløses forbeholder vernemyndighetene seg rett til å revurdere denne dispensasjon.»

Staten ved Miljøverndepartementet har i hovedtrekk anført følgende:

Tjeldstømarka beitelag har ikke lidt noe økonomisk tap som følge av fredningen og har derfor ikke rett til erstatning. Det er ikke påregnelig at beitelaget ville foretatt kultivering av areal utover det som fortsatt er tillatt. Uansett ville slik kultivering medført større kostnader enn verdien av grasproduksjonen m.v. Offentlige tilskudd skal ikke tas med ved erstatningsberegningen.

Gnr. 52, bnr. 17 har et totalareal på ca 130 dekar. Eieren, men ikke den som driver der i dag, er med i beitelaget. Det er uklart om eieren aksepterer kultivering. Dette må vurderes. Forholdene tilsier at det må gjøres et skjønnsmessig fradrag i en eventuell erstatning.

Det foreligger to sentrale spøsmål til avgjørelse. Det ene er spørsmålet om aktuelle offentlige tilskudd skal tas med ved erstatningsberegningen. Staten mener det er prinsipielt feil å ta slike tilskudd med i erstatningsutmålingen ved naturreservatfredningen. Staten fikk ikke medhold i sin syn i herredsretten. Det andre spørsmålet gjelder kostnadene ved eget arbeid. På dette punkt la herredsretten et korrekt prinsipp til grunn, men fastsatte kostnaden til et for lavt beløp.

Det sentrale spørsmål i saken er om beitelaget overhodet har lidt noe økonomisk tap som følge av fredningen. Det er kun den beføyelse beitelaget har mistet, det vil si manglende rett til kultivering av beitet det eventuelt skal utmåles erstatning for. Den spesielle skjønnsforutsetning er sentral her idet det jo er gitt dispensasjon til kultivering av 50 dekar. Spørsmålet er derfor om beitelaget ville ha iverksatt et større prosjekt. Videre eventuelt når et slikt større prosjekt ville ha blitt iverksatt og hvilket omfang et slikt prosjekt eventuelt ville hatt.

Staten anfører at det ikke er påregnelig at beitelaget ville ha tatt i bruk ytterligere areal. Det ville ikke ha vært økonomisk forsvarlig. Beitelaget har ikke foretatt seg noe på mange år og det foreligger ingen korrespondanse som viser interesse for ytterligere kultivering. Flere av medlemmene driver ikke selv. Beitelaget har tilstrekkelig beite i dag. Det er ikke gjort noe de siste årene. Beitelaget er organisert svært løst. Økonomien i saueholdet er dårlig og det vil påløpe betydelige kostnader dersom et slik større prosjekt skal iverksettes.

Ved påregnelighetsvurderingen er ståstedet dags dato. Det skal være en streng vurdering. I følge Høyesteretts praksis skal en legge en objektiv målestokk til grunn. Det riktige må være å legge til grunn at beitelaget ikke hadde kultivert ytterligere areal. Uansett må det legges til grunn at beitelaget hadde kultivert et vesentlig mindre areal enn de 200 dekar herredsretten har lagt til grunn. Prosjektet ville i allefall ha blitt gjennomført suksessivt. Det innebærer at det må foretas en neddiskontering. Beitelaget ville ikke ha vært ferdig med prosjektet 15. november 1995.

Når det gjelder spørsmålet om hva som eventuelt kan oppnås ved kultivering må det sees bort fra det sakkyndige vitnet Torsteinsens forsøk idet dette ansees useriøst. Og korreksjonene som er benyttet fremstår som svært skjønnsmessige.

Lagmannsretten må støtte seg til den sakkyndige Anders Hovde og det sakkyndige vitnet professor Kaland. Staten bestrider likevel at det kan oppnår 100 fórenheter. 75 fórenheter vil antagelig være det korrekte. Det er prinsipielt meningsløst å benytte kr 48,- som kostnad for eget arbeid i kalkylen. Herredsretten har lagt til grunn kr 90,- som også er for lavt idet kr 100,- må ansees som et minimum. Det må foretas en objektiv vurdering her hvor eiendommen ikke den aktuelle drift og ikke den aktuelle eier står sentralt. Det må sees bort fra om bonden gjør det selv eller får folk til å gjøre arbeidet. Det er jordas avkastningsevne det skal utmåles erstatning for.

Det beløp som eventuelt skal kapitaliseres er vesentlig lavere enn det herredsretten kom til. Kapitalkostnader må tas med.

Staten bestrider at aktuelle offentlige tilskudd skal tas med ved erstatningsberegningen. Det vises for det første til naturvernloven §20, tredje ledd. Det må tas i betraktning at areal og kulturlandskapstillegg ikke eksisterte i 1985. Nydyrkningstilskudd rammes direkte. Det aktuelle tilskudd forutsetter en bruksendring. I følge lovforarbeidene skal naturvernloven §20, tredje ledd ikke tolkes antitetisk. Det at et tilskudd faller utenom naturvernloven §20, tredje ledd innebærer ikke at det skal tas med ved erstatningsberegningen. Som følge av fredningen er det ulovlig å kultivere det aktuelle areal. Formålet med det aktuelle offentlig tilskudd lar seg derfor ikke realisere. Tilskuddet skal derfor ikke tas i betraktning.

Subsidiært aksepteres den beregning det sakkyndige vitnet Torsteinsen har fremlagt. Staten aksepterer herunder at den enkelte bonde har de «grunnleggende» 100 mål og at ingen av dem kommer over 250 mål. Men lagmannsretten må hensynta gjerdeplikten. Den inngjerding som er foretatt holder ikke. Ca. 1200 meter må inngjerdes og det vil påløpe en kostnad på ca 70 - 90 kroner pr. løpemeter for etablering og vedlikehold av gjerdet. Den samlede gjerdekostnad kan anslås til kr 120.000,-. Når gjerdekostnaden tas i betraktning og legges inn i kalkylen blir resultatet negativt hvilket løser problemet.

5 % kapitaliseringsrente aksepteres av staten.

Bruken av 5 % avsavnsrente foreligger ikke til avgjørelse ved overskjønnet.

Staten aksepterer å dekke nødvendige utgifter til juridisk og jordbruksfaglig bistand. Staten forbeholder seg rett til å kommenterer omkostningsoppgaven.

Det ble nedlagt slik påstand:

«1. Overskjønn fremmes så langt det er begjært.

2. Staten ved Miljøverndepartementet frifinnes for Tjeldstømarka Beitelags erstatningskrav.»

Tjeldstømarka Beitelag har i hovedtrekk anført følgende:

Beitelaget har krav på full erstatning og mener tapet er høyere enn det herredsretten har utmålt. Beitelaget har likevel godtatt erstatningen på kr 840.000,- blant annet på bakgrunn av den mulige omkostningsrisiko som knytter seg til begjæring om overskjønn.

Beitelaget stiller seg uforstående til at gnr. 52, bnr. 17 skal trekkes ut ved ertatningsberegningen eller at det skal gjøres et skjønnsmessig fradrag knyttet til det bruket. Det er tapet knytte til arealet som skal erstattes. Overskjønnet berører ikke fordelingen av erstatningen. Dessuten må det tas i betraktning at alle beiter på det samlede areal. De øvrige har m.a.o. rett til å beite på gnr. 52, bnr. 17 og lider derfor uansett tap.

Det er ellers usikkert om vurderingen av påregnelig utvikling skal være streng slik staten gjør gjeldende. Videre må det ha liten betydning at noen av eierne ikke er aktive. Vuderingen må foretas objektivt uavhengig av hvem som er eier. Tjeldstømarka benyttes av de til enhver tid aktive medlemmer.

Beitelaget ville ha kultivert et betydelig areal utover de 50 dekar dersom fredningen ikke hadde kommet. De sakkyndige har lagt til grunn at ca 370 dekar er egnet for slik kultivering. Herredsretten har redusert arealet til 200, hvilket ikke uten videre kan være riktig. Det har ingen betydning at det ikke foreligger korrespondanse mellom beitelaget og staten. Selve skjønnsforutsetningene innbærer en erkjennelse for den påbegynte kultiveringen. Det vises ellers til at beitelaget ble etablert i slutten av 1970-årene og til den virksomhet med inngjerding, brenning, kalking og gjørdsling som beitelaget har foretatt. At beitelaget ikke gikk videre skyldes utelukkende de fredningsplaner som etterhvert ble kjent. Herredsretten har trukket ut de 50 fórenheter som etter brenning m.v. kan oppnås, men det kan ikke være riktig. For en fornuftig bonde fremstår det som uaktuelt å rydde/brenne for å oppnå et så marginalt beiteland. Det kan da ikke være riktig å trekke ut disse 50 fórenhetene. Som følge av dette må det ved beregning av erstatningen legges til grunn tap av 150 fórenheter.

Når det gjelder avlingstapets størrelse må det som nevnt vurderes å basere beregningen på tapet av 150 fórenheter. Videre må det vurderes å benytte kr 48,- i kalkylen når det gjelder verdien av eget arbeid. Eventuelt må det benyttes et beløp mellom kr 48,- og kr 90,-.

Det bestrides at det må tas hensyn til kapitalkostnader idet det ikke er aktuelt med langsiktige investeringer. Det bestrides at det må foretas neddiskontering fordi arbeidet ville ha vært gjennomført ført fredningen 15. november 1995.

De aktuelle offentlige tilskudd må medtas ved erstatningsberegningen. Naturvernloven §20, tredje ledd får ikke anvendelse. Den aktuelle ordning - i motsetning til ordningen ved nydyrkning - innebærer årlige tilskudd. Ordlyden gir liten veiledning og tilsvarende gjelder lovens forarbeider. Det er ikke tale om annen bruk enn før. Det er kun tale om å få noe mer ut av arealet. Det er fortsatt beiteland. Følgelig er det ikke tale om bruksomlegging. Når det gjelder tilskudd som ikke rammes av naturvernloven §20, tredje ledd er det overlatt til domstolene å trekke grensen. Det er ikke saklig grunn til å anvende naturvernloven §20, tredje ledd analogisk. Behandlingen bør være den samme som ved ekspropriasjon og der følger det av entydig rettspraksis at slike tilskudd skal hensyntas ved erstatningsberegningen. Det motsatte ville lede til rettstekniske problem og tilfeldige avgjørelser. Det må lov til for å bestemme at noe ikke skal hensyntas. Det må vurderes fradrag for tilskudd til utmarksbeitet. Beitelaget disponerer områder i Masfjorden om sommeren frem til september. Det skal ikke ytes tilskudd til to beiter. Slik ville stillingen også ha vært uten fredningen. Tilskuddene knytter seg til antallet dyr. Det er tvilsomt om dyrene ville ha beitet til Tjeldstømarka i 8 uker.

Når det særskilt gjelder kostnadsdelen bestrides det at kostnader til inngjerding bør hensyntas. Det er intet absolutt krav om inngjerding. I Tjeldstømarka er det dels vanlig gjerde, dels grense mot sjø og naturlige høyder. Den inngjerding som er gjennomført må ansees tilstrekkelig. Det kan dessuten dispeneres fra gjerdeplikten.

Det ble nedlagt slik påstand:

«1. Overskjønnet fremmes så langt det er begjært.

2. Saksøkte tilkjennes full erstatning, herunder erstatning for utgifter til juridisk og jordbruksfaglig bistand.»

Lagmannsretten skal bemerke:

Spørsmålet i saken er om Tjeldstømarka Beitelag har krav på erstatning fra staten som følge av etableringen av Tjeldstø Naturreservat i Øygarden kommune.

Det følger av naturvernloven §20, første ledd at Tjeldstømarka Beitelag har krav på erstatning av staten for økonomisk tap som følge av vedtaket i samsvar med reglene i bestemmelsens annet og tredje ledd. Det er således en forutsetning for krav på erstatning at det foreligger et økonomisk tap og at det eventuelle økonomiske tap er en følge av vedtaket om etablering av Tjeldstø Naturreservat. Det må vurderes konkret om det foreligger slikt økonomisk tap og om tapet i tilfellet har sin årsak i vedtaket.

En eventuell erstatning skal etter naturvernloven §20, annet ledd fastsettes i samsvar med reglene i lov av 6. april 1984, nr. 17 om vederlag ved oreigning av fast eiendom. Det fremgår videre av bestemmelsen at det er tidspunktet for fredningen som skal legges til grunn ved fastsettingen av en eventuell erstatning. Ved utmåling av en eventuell erstatning skal 15. november 1995 derfor legges til grunn. Det fremgår av ekspropriasjonserstatningsloven §6 at en eventuell erstatning «skal fastsetjast på grunnlag av avkastinga av eigedomen ved slik pårekneleg utnytting som det røynleg er grunnlag for etter tilhøva på staden». Lagmannsretten må således ta stilling til hvilke utnytting som kan anses «pårekneleg» i dette tilfellet basert på det som det erfaringsmessig er grunnlag for etter forholdene i det området som nå utgjør Tjeldstø Naturreservat.

Spørsmålet er etter dette om det kan anses påregnelig at Tjeldstømarka Beitelag, dersom fredningen ikke hadde kommet, hadde gjennomført kultivering av det areal laget disponerer ved gjødsling, kalking med videre på et område utover de 50 dekar som uavhengig av fredningen fortsatt kan utnyttes. I tilknytning til dette må lagmannsretten eventuelt ta stilling til påregnelig omfang og på hvilket tidspunkt slik utnytting som nå er forbudt ville ha blitt gjennomført.

Lagmannsretten legger til grunn at påregnelighetsvurderingen skal være forholdsvis streng. Lagmannsretten antar at det er den aktuelle fremtidige utnyttelse som er avgjørende og at den aktuelle utnytting må fremstå som reell og konkret innen rimelig tid. Mer teoretiske planer eller muligheter for fremtidig utnyttelse kan ikke legges til grunn.

Lagmannsretten mener at utnytting av området med kultivering, herunder gjødsling og kalking må anses påregnelig i ekspropriasjonserstatningsloven §6 forstand. Lagmannsretten mener at Tjeldstømarka Beitelag ville ha iverksatt slike kultiveringstiltak på et område utover de 50 dekar som fortsatt kan utnyttes dersom vedtaket om fredning ikke hadde kommet. Det kan i denne forbindelse for det første vises til selve etableringen av Tjeldstømarka Beitelag og formålet med etableringen i 1977. For det annet kan det vises til de ikke ubetydelige tiltak beitelaget gjennomførte i tiden etter stiftelsen som blant annet omfattet inngjerding av en vesentlig del av området, brenning og kalking med bruk av skjellsand. Videre viser lagmannsretten til at en stor del av det aktuelle areal ligger vel tilrette for slik kultivering og at det ikke kan anses forbundet med særlig omfattende arbeid eller større kostnader å få gjennomført de aktuelle kultiveringstiltak på et slikt større areal.

Når det så gjelder hvilket omfang det kan anses påregnelig at kultiveringstiltak som nevnt ville ha fått uten fredningen peker lagmannsretten innledningsvis på at den sakkyndige Anders Hovde har lagt til grunn at 370 dekar markerer en yttergrense her. Lagmannsretten slutter seg til den vurderingen.

Lagmannsretten mener som herredsretten at det må foretas en ytterligere avgrensning som følge av forholdene i området. Det er lagmannsrettens oppfatning at en forstandig bonde ikke ville ha funnet det hensiktsmessig og regningssvarende å gjennomføre kultiveringstiltak på hele det areal hvor det er rimelige muligheter for det. Den nærmere avgrensning av arealet må nødvendigvis bli utpreget skjønnsmessig og lagmannsretten kan ikke se at det skulle være holdepunkter for å legge til grunn at den påregnelige utnytting ville ha fått et større omfang enn det herredsretten kom til, nemlig 200 dekar. Lagmannsretten legger således til grunn at Tjeldstømarka beitelag ville ha gjennomført kultiveringstiltak med gjødsling og kalking på i alt 200 dekar utover det område slik kultivering fortsatt er tillatt.

Spørsmålet er så hvilket økonomisk tap Tjeldstømarka beitelag er påført i form av manglende avling på de ovennevnte 200 dekar som følge av forbudet mot kalking og gjødsling. Lagmannsretten må her ta stilling til hvilke meravling pr. dekar beitelaget kunne oppnådd ved kalking og gjødsling i tillegg til brenning. Lagmannsretten må videre ta stilling til de årlige kostnader pr dekar. Derved vil årlig overskudd pr. dekar fremkomme og det vil bli benyttet som grunnlag for fastsettelsen av det økonomiske tap (som følge av tapt meravling).

Ytre Midhordland Forsøksring har gjennomført avlingsregistreringer sommeren 1999. Basert på disse registreringene har det sakkyndige vitnet Trygve Torsteinsen beregnet det årlige overskudd pr. dekar ved kalking og gjødsling i tillegg til brenning til kr. 304,-. Det sakkkyndige vitnet professor Kaland ga under forhandlingene uttrykk for sterke innvendinger mot måten de aktuelle forsøkene er gjennomført på og ga uttrykk for at resultatene fremstår som urealistiske. Den rettsoppnevnte sakkyndige Anders Hovde ga under forhandlingene også uttrykk for ulike innvendiger i anledning forsøkene og pekte også på at de resultater forsøkene ga ikke kan anses realistiske. Kaland og Hovde ga nærmere begrunnelser for sine standpunkter under forhandlingene basert så vel på teoretiske betraktninger som på praktisk erfaring. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå inn på detaljene her. Lagmannsretten er enig i at de avlingsregistreringene i Ytre Midhordland Forsøksring har gjennomført ikke er gjennomført på en slik måte at resultatene kan sies å gi et realistisk bilde av hvilken meravling som kan oppnås ved kalking og gjødsling i det aktuelle området. Lagmannsretten finner derfor ikke å kunne slutte seg til Trygve Torsteinsens anslag for meravling pr. dekar på 200 f.e. Etter dette finner lagmannsretten ikke grunnlag for å basere erstatningsberegningen på den kalkyle datert 5. april 2000 som Trygve Torsteinsen i anledning saken har utarbeidet.

Også den sakkyndige Anders Hovde har utarbeidet en oppdatert kalkyle med erstatningsforslag. Hovde har lagt til grunn en meravling pr. dekar ved kalking og gjødsling i tillegg til brenning på 100 f.e. Han har lagt til grunn et bruttotap på kr 3,25 pr. f.e. Hovde har beregnet bruttotapet til kr 325,- pr. dekar. Han har videre beregnet de årlige kostnader pr. dekar til kr 254,- og således det årlige overskudd pr. dekar til kr 71,-. Den sakkyndige Anders Hovde ga under forhandlingene uttrykk for at en i tilfeller som dette bør være svært varsom med å legge for stor vekt på slike kalkyler. Lagmannsretten er enig i at slike kalkyler ikke automatisk kan legges til grunn for erstatningsberegningen og innskrenker seg her til å bemerke at det er grunnlag for å korrigere enkeltposter i kalkylen og foreta en skjønnsmessig helhetsvurdering.

Den sakkyndige Anders Hovde har lagt til grunn at Tjeldstømarka Beitelag ved brennning, beiting m.v. vil oppnå 50 f.e. (dvs. uten kalking/gjødsling). Han ga uttrykk for at dette var et optimistisk anslag som det hefter usikkerhet ved. Lagmannsretten har bl.a basert på inntrykket fra befaringen, kommet til at anslaget ikke er realistisk og legger til grunn at beitelaget maksimalt kan oppnå 30 f.e. gjennom slik aktivitet som til tross for fredningen er tillatt. Som en konsekvens av dette mener lagmannsretten at meravling pr. dekar ved kalking og gjødsling i tillegg til brenning må settes til 120 f.e. Bruttotapet pr. dekar blir således kr 390. Når det gjelder de årlige kostnader pr. dekar kan lagmannsretten langt på vei slutte seg til den kalkyle Anders Hovde har utarbeidet. Slik lagmannsretten ser det må det likevel foretas noen korreksjoner. For det første er lagmannsretten enig i det syn staten har forfektet når det gjelder fastsetting av kostnad ved eget arbeid. Lagmannsretten mener at det ved kalkuleringen bør legges inn kostnader basert på kr 90,- pr. time. Lagmannsretten ser det videre slik at Anders Hovde i sin kalkyle har lagt til grunn et noe høyt timeforbruk. Det må hensyntas. Lagmannsretten mener at kostnaden ved utkasting av gjødsel bør settes til kr 30,- pr. dekar. Med tilsvarende korreksjon vedrørende utkasting av skjellsand bør kostnaden fastsettes til kr 40,- pr. dekar.

Alt i alt mener lagmannsretten at meravlingen og således bruttotapet bør fastsettes til kr 390,- pr. dekar, mens kostnaden bør fastsettes til kr 240,-. Det årlige overskudd pr. dekar blir etter dette kr 150,-. Staten er enig i at det kan nyttes en kapitaliseringsrentefot på 5 %. Det årlige overskudd pr. dekar som går tapt blir da kr 3.000,-. Det samlede økonomiske tap på hele arealet blir da kr 600.000,-.

Lagmannsretten går så over til spørsmålet om tap av offentlige tilskudd skal tas med ved erstatningsberegningen. Lagmannsretten tar utgangspunkt i at Grunnloven §105 slik den etter høyesteretts praksis skal forstås, ikke verner en eventuell forventning om tildeling av offentlige tilskudd i tilfeller som det foreliggende. Lagmannsretten innskrenker seg her til å vise til Høyesteretts avgjørelser forut for vedtagelsen av naturvernloven §20, tredje ledd og den vurdering fra lovgivers side som ligger til grunn for vedtagelsen av nevnte bestemmelse. Lagmannsretten legger videre, basert på uttalelser i forarbeidene og uttalelser i etterfølgende rettspraksis, til grunn at naturvernloven §20, tredje ledd ikke skal tolkes antitetisk. Den omstendighet at såkalte nydyrkningstilskudd etter nevnte bestemmelse ikke skal tas i betraktning gir derfor ikke grunnlag for å hevde at andre tilskudd skal tas med ved erstatningsberegningen, og det spørsmål som etter dette foreligger til avgjørelse er ikke løst i loven. Etter lovforarbeidene er løsningen overlatt til rettspraksis, men noen entydig løsning kan det ikke trekkes ut av rettspraksis så langt. Når verken lov eller praksis gir anvisning på en bestemt løsning blir andre rettskildefaktorer avgjørende. I dette tilfellet blir, slik lagmannsretten ser det, formålsbetraktninger avgjørende. Som følge av fredningen er det ulovlig å kultivere det aktulle areal i tråd med forutsetningene for det offentlige tilskudd det søkes erstatning for bortfallet av. Formålet med det aktuelle offentlige tilskudd kan derfor ikke realiseres. Når formålet ikke kan oppnås er det, etter lagmannsrettens syn, ikke grunn til å ta det aktuelle offentlige tilskudd i betraktning ved erstatningsberegningen. Lagmannsretten har derfor kommet til at tapet av det aktuelle offentlige tilskudd ikke er erstatningsmessig.

Lagmannsretten har etter dette kommet til at det økonomiske tap som skal erstattes blir å fastsette til kr 600.000.

Tjeldstømarka Beitelag skal etter skjønnsprosessloven §54 tilkjennes dekning av nødvendige omkostninger i anledning overskjønnet. Advokat Gunnar Sætre har 10. april 2000 inngitt omkostningsoppgave og oppgitt de samlede omkostninger til juridisk og jordbruksfaglig bistand til kr 100.997,10. Salær for juridisk bistand er oppgitt til kr 70.000 og prosessfullmektigen har lagt ut kr 1.352. Staten har ikke hatt innsigelser i anledning forannevnte poster, og lagmannsretten finner den delen av omkostningene rimelig og nødvendige. Forannevnte poster dekkes i henhold til omkostningsoppgaven.

Tjeldstømarka Beitelag har videre krevet dekning for avlingsforsøk med i alt kr 19.322,50 og dekning av utgifter til det sakkyndige vitnet, Trygve Torsteinsen med i alt kr 10.322,60. Staten har gjort gjeldende at avlingsforsøket er uten verdi for saken og har i den forbindelse blant annet vist til professor Kaland sitt syn på forsøket. Staten har videre gjort gjeldende at kr 610 pr. time til den privatengasjerte sakkyndige må være for høyt sammenholdt med det som er vanlig sakkyndig honorar i tilfeller hvor den sakkyndige er ansatt i en stilling og ikke har eget kontor. Det er i den forbindelse også vist til at den oppnevnte sakkyndige, Anders Hovde, i en tilsvarende situasjon har krevet en timepris på kr 350 og at det er en akseptabel timepris. Trygve Torsteinsen har på vegne av Ytre Midthordland Forsøksring bestridt statens argumentasjon. Det er blant annet vist til at herredsretten har uttalt at «det resultatet som er oppnådd ved forsøk på lyngmark ved Sletta i Radøy, 600 forenheter pr. daa, anses som ekstremt høyt og kan neppe overføres til lyngmarken på Tjeldstø.» Det er vist til at det under henvisning til denne oppfatningen var viktig å få utført tilsvarende avlingsregistreringer i Tjeldstømarka. Videre er vist til at disse registreringene viste at avlingspotensialet i Tjeldstømarka er langt høyere enn hva staten har lagt til grunn og anført at avlingsforsøket har tilført saken nye og viktige opplysninger. Trygve Torsteinsen har videre for sitt eget vedkommende vist til at han skal ha fått opplyst fra Nordhordland herredsrett at han skulle bruke samme timesats som offentlig oppnevnt forsvarer og at dette inkluderte feriepenger. Han har videre opplyst at han har brukt den satsen ved en annen anledning. Videre har han bekreftet at han ikke er selvstendig næringsdrivende.

Lagmannsretten legger til grunn at Tjeldstømarka Beitelag hadde saklig grunn til å engasjere Ytre Midthordland forsøksring til å foreta avlingsregistreringer. Lagmannsretten legger videre til grunn at Tjeldstømarka Beitelag ikke kan kritiseres for å ha valgt nettopp Ytre Midhordland Forsøksring til å gjennomføre forsøket. Det må ha fremstått som et nærliggende valg for laget. Det er her grunn til å presisere at oppdraget er gitt forsøksringen og ikke Trygve Torsteinsen. Det kan også nevnes at sivilagronom Lise Austrheim i ringen sto sentralt i forsøket. Slik lagmannsretten forstår det har Tjeldstømarka Beitelag akseptert Ytre Midhordland Forsøksring sin faktura. Lagmannsretten legger således til grunn at beitelaget har betalt eller vil betale den. Sistnevnte forhold er naturligvis ikke avgjørende men utgjør et moment som bør tas i betraktning. Lagmannsretten er ellers enig med staten i at forsøket er gjennomført på en måte som ikke kan anses å tilfredsstille strenge vitenskapelige krav. Det kan her vises til professor Kalands vitneforklaring for lagmannsretten. Lagmannsretten er, som det vil fremgå over, også enig med staten i at resultatet av avlingsforsøket ikke bør tillegges noen avgjørende vekt. Det kan for såvidt vises til bemerkningene over. Lagmannsretten mener likevel at de sistnevnte forhold ikke kan lede til at omkostningene ved forsøket ikke kan anses dekningsmessige. Heller ikke den omstendighet at staten ikke har vært sterkere involvert i forberedelsen og gjennomføringen av forsøkene kan lede til en slik konklusjon. Lagmannsretten har kommet til utgiftene ved forsøket som utgangspunkt må anses dekningsmessige. Lagmannsretten har videre vurdert om deler av omkostningene bør settes ut av betraktning men kan, slik dette spørsmål er opplyst og prosedert, ikke se at det skulle være grunnlag for dette. Omkostninger ved avlingsforsøk på i alt kr 19.322,50 godtas derfor.

Når det så gjelder omkostningene til den privatengasjerte sakkyndige Trygve Torsteinsen stiller det seg noe annerledes. For det første legger lagmannsretten til grunn at Trygve Torsteinsen ikke er selvstendig næringsdrivende og at han derfor blant annet ikke har pådradd seg omkostninger til kontorhold m.v. Under henvisning til de opplysninger Trygve Torsteinson selv har presentert for lagmannsretten, legges det til grunn at det ikke foreligger noen avtale mellom ham og Tjeldstømarka Beitelag om en bestemt timepris. Videre legges det til grunn at Tjeldstømarka Beitelag ikke har påtatt seg å betale Torsteinson kr 610 pr. time i henhold til oppgaven. Lagmannsretten har etter dette kommet til at den oppgitte timepris ikke kan aksepteres og at omkostninger knyttet til den privatengasjerte sakkyndige Trygve Torsteinsen må fastsettes til kr 6.441,60.

Hertil kommer utgifter til vitnet Lise Austrheim med kr 731.

Overskjønnet er enstemmig.

Slutning:

1. Overskjønnet fremmes.

2. Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dette overskjønn betaler staten erstatning til Tjeldstømarka Beitelag med kr 600.000 - kronersekshundretusen -.

3. Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dette overskjønn betaler staten til Tjeldstømarka Beitelag til dekning av saksomkostninger kr 97.847,10 - kronernittisjutusenåttehundreogførtisju 10/100 -.