LG-1998-2263
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-01-26 |
| Publisert: | LG-1998-02263 |
| Stikkord: | Sivilprosess, Dokumentfremleggelse, Taushetsplikt |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen byrett Nr. 98-02683 - Gulating lagmannsrett LG-1998-02263 - Anket til Høyesterett; lagmannsrettens kjennelse opphevet, HR-1999-00147 K. Ny behandling i Gulating lagmannsrett LG-1999-00531 - lagmannsrettens kjennelse opphevet HR-1999-00353 K. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Olav Kr. Saggau Holm, Bergen). Kjæremotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Amund K. Bjørnsen, Bergen). |
| Forfatter: | Lagdommer Truyen. Lagdommer Njøsen. Lagdommer Drevland |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §205, §250, §180, §204, §86, Barnevernloven (1992) §6-4 |
Saken gjelder spørsmålet om saksøkte i en barnefordelingssak har plikt til å fremlegge epikrise/journal fra egen behandling hos psykolog og psykiater.
A har reist søksmål mot B for Bergen byrett med krav om å få overta den daglige omsorgen for partenes tre felles barn. Han hevder at barnas mor har psykiske problemer av et omfang som klart svekker hennes omsorgsevne, og at hun ikke er istand til å gi barna en nødvendig forutsigbar og stabil hverdag. For å underbygge denne anførsel har A krevet fremlagt følgende dokumenter:
- Epikrise/journal i perioden høsten 1994 til våren 1997 da B var pasient på Haukeland sykehus, psykiatrisk avdeling v/psykolog Karen Ebbesen.
- Journal fra juni 1997 da B var innlagt på Haukeland sykehus, psykiatrisk avdeling.
- Journal fra perioden høsten 1997 til februar 1998 da B var til behandling hos psykiater Njål Madland.
B nektet å fremlegge dokumentene.
Bergen byrett avsa den 19.11.1998 kjennelse med slik slutning:
"Begjæringen fra A tas ikke til følge."
A har i rett tid påkjært byrettens kjennelse. Det er anført at dokumentfremleggelsen er hjemlet tvistemålsloven §250. Dokumentene er bevis i saken. Byrettens henvisning til at fritak for vitneplikt også gjelder for forklaring som part, gjelder kun hvor parten som vitne hadde vært fritatt for å avgi forklaring. Det vises til Rt-1997-611. Der hvor en part ikke er underlagt vitnefritak etter tvistemålsloven §204 flg., må dokumenter som utgangspunkt fremlegges med hjemmel i tvistemålsloven §250. B har ikke taushetsplikt eller annen vitnefritaksgrunn når det gjelder egen sykdomshistorie og den virkning dette har på hennes daglige omsorgsevne. Det må være hevet enhver tvil at hun i barnefordelingssak må forklare seg om egne psykiske lidelser og den virkning dette har på tre små barn. Sterke reelle hensyn taler for fremleggelse.
Kjærende part anfører også at det må ses hen til at partene ikke har fri rådighet. Retten har derfor en selvstendig plikt til å sørge for sakens opplysning. Partene kan ikke motsette seg rettens innhenting av bevis, se tvistemålsloven §86 annet ledd. Videre vises det til bestemmelsene i barnevernloven §6-4. Der hvor tredjemann har taushetsplikt om opplysningene i de etterspurte dokumenter, kan forholdet etter rettspraksis likevel være slik at parten kan nekte fremleggelse. Juridisk teori synes imidlertid å begrense denne rettspraksis til korrespondanse. Kjærende part har ikke etterspurt korrespondansen mellom B og de ulike behandlere. Det er også vist til Rt-1998-1297.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. B plikter å fremlegge følgende dokumenter:
- Epikrise/journal fra Haukeland sykehus i tidsrommet 01.01.1994 til i dag.
- Epikrise/journal fra psykiater Njål Madland.
2. A tilkjennes saksomkostninger for dette kjæremål på kr 3500,-."
B har anført at de dokumenter som kreves fremlagt inneholder opplysninger som er beskyttet av profesjonsbestemt taushetsplikt, jfr. tvistemålsloven §205. Ettersom det ikke er gitt samtykke fra den som har krav på taushet, fastslår §205 et bevisforbud/forklaringsforbud. Det anføres videre at reglene om forbud mot å motta vitneprov, også gjelder for forklaring fra parter. Reglene er ikke gitt av hensyn til vitnene, men for å hindre at opplysninger om nærmere bestemte forhold blir kjent. Det vises til Skoghøy, Tvistemålsloven, side 544 og Schei, Tvistemålsloven, første utgave, bind II, side 44 og side 120.
Kjæremotparten tiltrer byrettens uttalelse om at edisjonsplikt som anført av kjærende part, vil gjøre kjæremotpartens krav på beskyttelse illusorisk. Kjæremotparten er for øvrig ikke uvillig til å forklare seg om sin nåværende helsesituasjon og føre bevis om dette. Det er partenes omsorgsevne pr. i dag som skal vurderes. Bestemmelsen i barnevernloven §6-4 er en spesialregel om opplysningsplikt som ikke kommer til anvendelse i denne sak.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Bergen byretts kjennelse av 19. november 1998 i sak 98-02683 A/02 stadfestes.
2. B tilkjennes saksomkostninger med kr 3150,-."
Under den etterfølgende saksforberedelse har det også fremkommet krav om fremleggelse av pasientjournal fra Bs primærlege, Per G. Johnsen. Dette spørsmål er ikke avgjort av byretten og omfattes således ikke av kjæremålet.
Lagmannsretten vil bemerke:
Tvistemålsloven §250 fastslår at et skriftlig bevis som er i en parts besittelse, kan kreves fremlagt, med mindre det inneholder noe som parten etter reglene om vitnesbyrd ville være utelukket fra eller fritatt for å avgi forklaring om. Det synes utvilsomt at fremleggelsesplikten her avgrenses av reglene om begrensning i vitneplikten som følger av tvistemålsloven §204 flg. Det vises til Schei, Tvistemålsloven, første utgave, bind II side 44 og side 120. Tilsvarende synes å følge av Skoghøy, Tvistemålsloven, side 544, tredje avsnitt i.f.
B har nektet å frita helsepersonalet for den taushetsplikt som følger av tvistemålsloven §205. Angjeldende psykiatere og psykologer har derfor ikke anledning å gi forklaring for retten. Hvis B til tross for dette skulle være pliktig til å fremlegge journalene, ville det vern tvistemålsloven §205 gir, være uten realitet. B må derfor ha anledning til å påberope seg den taushetsplikt som følger av tvistemålsloven §205 som grunnlag for å nekte fremleggelse av epikriser og journaler. Tilsvarende synes også å følge av rettspraksis, se f.eks. Rt-1973-1086. Vurderingen blir tilsvarende selv om avgjørelsen i Rt-1973-1086 ikke gjaldt pasientjournaler, men korrespondanse mellom advokat og klient.
Spørsmålet om fremleggelsesplikt kunne stilt seg anderledes dersom B helt eller delvis hadde ønsket å føre de berørte psykiatere og psykologer som vitner, se i den forbindelse f.eks. Rt-1992-949. Det medisinske personalet måtte i så fall anses som løst fra taushetsplikten. Et annet unntak synes også å fremgå av Rt-1998-1297 hvor taushetsplikten ikke kunne påberopes av en saksøker som krevde erstatning etter en trafikkulykke. B er derimot saksøkt. I barnefordelingssaken anlagt av A er det partenes omsorgsevne på domstidspunkt og i tiden fremover som vil være av sentral betydning, i motsetning til en erstatningssak som Rt-1998-1297 hvor medisinsk forhistorie har sentral betydning for årsaksspørsmålet.
Etter dette blir byrettens kjennelse å stadfeste.
Kjæremålet har ikke ført frem. B tilkjennes derfor saksomkostninger etter tvistemålsloven §180 første ledd. Det foreligger ikke særlige grunner for å gi unntak fra erstatningsplikten. Advokat Bjørnsen har krevet dekket saksomkostninger med kr 3150, som i sin helhet antas å utgjøre salær. Omkostningskravet tas til følge som nødvendig.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til B kr 3.150 - kronertretusenetthundreogfemti - innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse.