LG-1998-2264
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-03-08 |
| Publisert: | LG-1998-02264 |
| Stikkord: | Sivilprosess, Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nordhordland namsrett Nr. 98-00405 - Gulating lagmannsrett LG-1998-02264. |
| Parter: | Kjærende parter: 1. Anita og Knut Gerhardsen 2. Mette og Helge Ingebrigtsen 3. Lill Tove og Christian Onstad (Prosessfullmektig: Advokat Tom Schjelderup Skare, Bergen). Kjæremotpart: Skjærgårdstunet AS v/Nils Magne Birkeland (Prosessfullmektig: Advokat Ståle Eeg Nielsen, Bergen). |
| Forfatter: | Lagdommer Njøsen. Lagdommer Drevland. Lagdommer Jacobsen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §175, §176, §181, §180 |
Saken gjelder kjæremål over saksomkostningsavgjørelse i tre saker som var forenet til felles behandling i Nordhordland namsrett.
Nordhordland namsrett avsa 19. november 1998 kjennelse med slik slutning:
"1. Nordhordland namsretts sak nr. 98-00405 D, 98-00406 D og 98-00407 D heves.
2. Anita og Knut Gerhardsen tilpliktes å betale kr 9266,90 -nitusentohundreogsekstisekskronerognittiøre- til Skjærgårdsstunet AS innen 14 -fjortendager fra forkynnelse av denne kjennelsen.
3. Mette og Helge Ingebrigtsen tilpliktes å betale kr 9266,90 -nitusentohundreogsekstisekskronerognittiøre- til Skjærgårdsstunet AS innen 14 -fjortendager fra forkynnelse av denne kjennelsen.
4. Lill Tove og Christian Onstad tilpliktes å betale kr 9266,90 -nitusentohundreogsekstisekskronerognittiøre- til Skjærgårdsstunet AS innen 14 -fjortendager fra forkynnelse av denne kjennelsen."
Over namsrettens omkostningsavgjørelse har kjærende parter erklært kjæremål til Gulating lagmannsrett. Kjæremålet er inngitt rettidig. Kjæremotparten har inngitt tilsvar.
De kjærende parter ved advokat Tom Schjelderup Skare har i det vesentlige anført:
Kjennelsens slutning pkt. 2, 3 og 4 påkjæres for så vidt angår ileggelse av saksomkostninger og subsidiært fastsettelse av omkostninger for kjæremotpartens prosessfullmektig.
Nordhordland ila de kjærende parter saksomkostninger etter hovedregelen i tvistemålsloven §175 første ledd. Etter de kjærende parters oppfatning kunne det være grunnlag for å avsi kjennelse for at hver av partene måtte bære sine egne saksomkostninger, jfr. tvistemålsloven §175 første ledd, 2. alternativ. Bakgrunnen for å begjære arrest var, at de kjærende parter hadde gjort gjeldende feil og mangler ved boliger kjøpt av kjæremotparten. Det var blitt klart at kjæremotparten hadde lagt sin eiendom ut for salg. Denne eiendommen var angivelig den eneste aktiva som fantes i kjæremotpartens aksjeselskap. Kjæremotparten ved Nils Magne Birkeland skal ved flere anledninger ha fortalt at han hadde til hensikt å forlate landet. De kjærende parter fryktet derfor at de kom til å tape sin rett ved at det ikke ville være noe å ta utlegg i på et senere tidspunkt ved eventuell tvangsfullbyrdelse.
Kjæremotparten gjorde ingen anstrengelse for å opplyse om sin økonomiske situasjon. Han redegjorde heller ikke for sine intensjoner ved å selge unna aktiva eller om hvordan den økonomiske situasjon vitterlig var. Først under hovedforhandlingen fremla kjæremotpartens prosessfullmektig en oversikt over den økonomiske situasjonen som klargjorde den økonomiske stilling. Dette var informasjon kjæremotparten burde ha tilstillet de kjærende parter forut for de muntlige forhandlinger i namsretten. Da kjæremotparten under de muntlige forhandlinger redegjorde for sin økonomiske stilling, ble det klart at grunnlaget for å begjære arrest ble usikkert. På denne bakgrunn valgte de kjærende parter å trekke arrestbegjæringene tilbake.
De kjærende parter kan således ikke legges til last at saken kom så langt som til muntlige forhandlinger idet kjæremotparten har holdt tilbake informasjon som var av avgjørende betydning for sakens opplysning, og som burde kommet frem på et tidligere tidspunkt. Ved å ha holdt tilbake viktig informasjon har kjæremotparten bidratt til at begjæringene om arrest kom i stand. I et hvert fall må det kunne hevdes, at kjæremotparten med vitende og vilje har holdt tilbake opplysninger om omstendigheter, som var avgjørende for de kjærende parters vurdering av kjæremotpartens økonomiske situasjon. En omstendighet som var av meget stor betydning i vurderingen av om arrestbegjæringen skulle gjennomføres.
På denne bakgrunn vil de kjærende parter hevde at de ikke vil kunne legges til last for at begjæringene om arrest ble fremmet og senere trukket tilbake under de muntlige forhandlinger for namsretten.
Advokat Eeg Nielsen meldte seg ved prosesskriv uten vedlegg som kjæremotpartens prosessfullmektig den 16. november 1998 om ettermiddagen. På dette tidspunkt var det ukjent for de kjærende parter at kjæremotparten hadde prosessfullmektig. Kjæremotparten hadde, inntil prosessfullmektigen meldte seg, opptrådt på egne vegne, og det var intet som tydet på at kjæremotparten hadde bistand av advokat.
De kjærende parter kan således ikke forstå at kjæremotpartens prosessfullmektig, hensett til kjæremotpartens svar på henvendelser og kvaliteten på disse, skulle ha hatt nevneverdig befatning med de skriftsstykker kjæremotparten har forfattet forut for hovedforhandlingen.
Kjæremotpartens prosessfullmektig foretok i sitt prosesskriv av 16.11.1998 i all hovedsak en opplistning av bevis/bilag, 14 i alt, og som ble opplyst ville bli lagt fram i retten under de muntlige forhandlinger neste dag. Bevisene/bilagene som kjæremotpartens prosessfullmektig oppga at han ville legge fram under hovedforhandlingen, var i hovedsak bevis/bilag som kjæremotpartens prosessfullmektig ikke selv hadde forfattet. De kjærende parter kan vanskelig forstå at kjæremotpartens prosessfullmektig skulle ha hatt så omfattende forarbeid med saken som omkostningsoppgaven tilsier. Bevis/bilag som ble oppgitt i prosesskriv av 16.11.1998, hadde i all hovedsak, kommet til uten at kjæremotpartens prosessfullmektig hadde medvirket til dette, og dennes arbeid hadde formodentlig bestått i å samle sammen, og gjennomgå dokumenter som allerede var sendt og produsert av andre.
Ser man bort fra prosesskrivets redegjørelse for de bevis/bilag som kjæremotpartens prosessfullmektig ønsket å legge fram under de muntlige forhandlinger, står man tilbake med et kortfattet prosesskriv på ca 2 sider. I dette dreier ett avsnitt seg om vurdering og påstander, om en av de kjærende parters angivelige økonomiske problemer, som overhodet ikke vedkom saken eller som var tema under de muntlige forhandlinger og begjæring om arrest.
Det skal i denne sammenheng påpekes at de kjærende parters prosessfullmektig, som hadde saksforberedelser av et visst omfang, leverte en omkostningsoppgave til namsretten som var lavere enn den kjæremotpartens prosessfullmektig leverte. Det skal i denne sammenheng påpekes at kjærende parters prosessfullmektig representerte tre parter.
Kjæremotpartens prosessfullmektig oppgir å ha hatt kr 1.125 i kopieringsutgifter. De kjærende parter erkjenner at kjæremotpartens prosessfullmektig, i retten, fremla kopier/bevis i et visst omfang. Omfanget kan etter kjærende parters oppfatning ikke sies å være mer omfattende enn det som er vanlig. Det er ikke uten videre akseptabelt at kostnadene til kopiering skulle være så høye som angitt.
Videre har kjæremotpartens prosessfullmektig krevet dekket et gebyr med kr 309. Det er ikke opplyst hva gebyret refererer seg til. De kjærende parter kan ikke se at kjæremotpartens prosessfullmektig skulle ha hatt utlegg til gebyr ut over det gebyr som hittil er betalt til Brønnøysundregisteret for å innhente opplysninger om kjærende part, Helge Ingebrigtsens økonomi. Opplysninger om kjærende part, Helge Ingebrigtsens, eventuelle økonomiske forhold er irrelevant for saken, og ikke et tema under hovedforhandlingen. Kjærende parter er av den oppfatning at kjæremotparten selv må bære kostnaden til gebyr som måtte ha påløpt for å innhente opplysninger som ikke vedkom saken.
Kjæremotpartens prosessfullmektig har krevd dekket reiseutgifter og tapt arbeidsfortjeneste for byggmester Erntsen med kr 2000. Kjæremotpartens prosessfullmektig la ikke frem bevis/bilag under hovedforhandlingen, som godtgjør at byggmester Erntsen har foretatt reise eller utført arbeid, som tilkjennegir at slike utgifter er sannsynlig, nødvendige eller rimelige.
De kjærende parter kan ikke forstå at det salær som motpartens prosessfullmektig har beregnet seg, står i forhold til eller er rimelig på bakgrunn av det arbeid kjæremotpartens prosessfullmektig kan ha hatt til saksforberedelse for en sak av dette omfang, eller at gebyr, reisekostnader eller tap av arbeidsfortjeneste er sannsynliggjorte eller rimelige.
Det nedlegges slik påstand:
"1. Prinsipalt: Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger.
2. Subsidiært: Retten setter kjæremotpartens omkostningsoppgave til side, og fastsetter etter skjønn omkostningene for kjæremotpartens prosessfullmektig.
3. I begge tilfeller tilkjennes de kjærende parter saksomkostninger for kjæremålet."
Kjæremotparten ved advokat Ståle Eeg-Nielsen har i det vesentlige anført:
Etter å ha holdt innledningsforedrag trakk kjærende parter sine arrestbegjæringer ubetinget tilbake, men fremsatte krav om saksomkostninger. Det er med andre ord tvistemålslovens §175 første ledd som legges til grunn og ikke tvistemålslovens §175 fjerde ledd.
Omkostningsoppgaven er et eksakt speilbilde av time- og utleggsregistrering, som kjæremotpartens prosessfullmektig har hatt. Det vil for øvrig fremgå at salærkravet er redusert med kr 1000.
Kjæremotparten har under salg sin motelleiendom takstert til ca kr 13 millioner. Kjærende parters arrestbegjæringer fremsatt ved prosesskrift av 30.10.1998, ville kunne forhindre en gjennomføring av dette svært så viktige og omfattende salg. Arrestbegjæring ble forkynt for motparten den 05.11.1998 og muntlige forhandlinger ble berammet til 17.11.1998. Det var med andre ord høyst begrenset tid til forberedelse, også tatt i betraktning at en normalt "har annet å gjøre" enn å vente på arrestbegjæringer. Det er riktig som namsretten skriver; for kjæremotparten var det av avgjørende betydning at arrestbegjæringen ikke førte frem og reflekterte det omfattende arbeid som måtte gjøres frem til forhandlingene. Under de muntlige forhandlinger underbygget kjæremotparten at kjærende parter verken hadde sannsynliggjort sitt krav og heller ikke sannsynliggjort at vilkårene for sikringsgrunn forelå. Dokumentene i namsretten fremlagt under de muntlige forhandlinger viser dette. Det var riktig å la namsretten få innsikt i hvilken eiendom det dreide seg om, hvilke eiendommer kjærende parter hadde og hvorledes faktum i saken i det hele tatt var. Forhåndsbefaring med påfølgende fotografering og fargekopieringer var følgelig nødvendig. Tilsvarende gjaldt utarbeidelse av juridiske utdrag. Kjærende parter fremla selv til begjæringen kopi av taksten, som viste hvilke verdier, som lå i eiendommen, og følgelig kjæremotpartens søkegodhet. Hadde kjærende parter brydd seg med å innhente regnskap fra Brønnøysundregisteret for kjæremotpartens selskap, kunne kjærende parter enkelt funnet at kjæremotparten var søkegod for millioner. Det er ikke kjæremotpartens oppgave å bistå de kjærende parter med saksforberedende arbeid. Herredsrettens avgjørelse viser at saken kort og godt ikke var tilstrekkelig forberedt fra de kjærende parters side. Namsrettens bevisvurdering er følgelig helt korrekt.
Noe grunnlag for å anvende de to unntaksgrunner i §175 første ledd foreligger ikke. Av tvistemålslovens §176 følger at det er de nødvendige omkostninger som skal erstattes. Retten har funnet at omkostningene har vært nødvendige og har ikke vurdert dem som urimelige. Retten sin avgjørelse er med andre ord i samsvar med loven.
Spørsmålet om hvorvidt omkostningene har vært ansett som unødvendige, kan ikke overprøves av kjæremålsinstansen, jfr. Schei Tvistemålsloven s. 368 pkt. 4, jfr. Rt-1985-1027 og Rt-1982-1838. Når namsretten har funnet at det ikke foreligger grunnlag for å anvende unntaksbestemmelsene i §175 første ledd er det en avgjørelse som etter dette ikke kan overprøves. Tilsvarende gjelder som sagt spørsmålene om nødvendigheten og rimeligheten. Til lagmannsrettens orientering, uten at det er nødvendig for sakens avgjørelse, fremlegges kopi av timeutskriften på saken. Spørsmålet om rimeligheten av omkostningsavgjørelsen kan heller ikke overprøves av kjæremålsinstansen, jfr. Rt-1976-s. 885. Tilbake står kun prøvning av om omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven, jfr. Rt-1976-885 hvorfra hitsettes:
"Men hermed er bare åpnet adgang for høyere rett til å prøve om omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med bestemmelsene i tvistemålslovens kap. 13, jfr. proposisjonsutkastets §88 i Ot.prp.nr.1 (1910) og komiteutkastets §86 i Innst.O.XV (1912) som brukte uttrykksmåten (i strid med lovens forskrifter)."
Det tør følge av ovennevnte at rettens avgjørelse ikke "er i strid med loven". Når retten har funnet at det ikke foreligger grunnlag for anvendelse av tvistemålsloven §175 første ledds unntaksregler og ikke har funnet omkostningskravet unødvendig eller urimelig, foreligger det ikke noen avgjørelse som er i strid med loven. Kjæremålet må etter dette formentlig bli å avvise, under enhver omstendighet må kjæremålet forkastes med hensyn til kjærende parters påstandsutforming. For øvrig antas den å være i strid med Rt-1988-454 jfr. Schei s. 390. Se for øvrig også Rt-1976-885 om dette. Det nedlegges slik påstand:
"Prinsipalt: Kjæremålet avvises.
Subsidiært: Kjæremålet forkastes.
I begge tilfelle: Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger med kr 2500.-."
Lagmannsretten skal bemerke:
De kjærende parter gjør gjeldende at de ikke kan legges til last at begjæringen om arrest ble fremmet og senere trukket tilbake under de muntlige forhandlinger. De skulle av den grunn heller ikke vært pålagt å dekke kjæremotpartens saksomkostninger.
Lagmannsrettens kompetanse i overprøving av saksomkosningsavgjørelser er begrenset. Det følger av tvistemålsloven §181, annet ledd at kjæremålet kan erklæres på det grunnlag at omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven. Lagmannsretten er bundet av den underordnede retts bedømmelse av sakens bevisligheter.
Det fremgår av namsrettens kjennelse at saken endte uten avgjørelse fordi kjæremotpartene vilkårsløst trakk begjæringen. Namsretten har deretter korrekt anvendt tvistemålsloven §175 første ledd ved avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet. Namsretten har pålagt kjæremotpartene omkostningene idet den ikke har funnet grunn til å fravike hoveregelen i medhold av unntakene i samme ledd. Slik lagmannsretten ser det er det tilstrekkelig å henvise til hovedregelen om den anvendes. Det kreves ikke i tillegg en begrunnelse for at det ikke er gjort unntak utover at det fremgår at unntakene i bestemmelsen er vurdert. Det fremgår av kjennelsen at namsretten har vektlagt ved sin vurdering at det er strenge vilkår som fremkommer som sikringsgrunn for arrest og at kjærende parters pretenderte krav - mangler ved kjærende parters kjøp av bolig - gir rom vanskelige bevisvurderinger og usikkerhet med hensyn til om det foreligger slike mangler for alle tre parter. Lagmannsretten kan ikke se at namsretten ved sin anvendelse av tvistemålsloven §175 første ledd har vektlagt forhold som ikke ligger innenfor det som er er bestemmelsens vurderingstema.
Namsretten har videre i kjennelsen lagt til grunn kjæremotpartens omkostningsoppgave på totalt kr 2.7800,70 hvorav salær utgjør kr 24.020 og kostnader kr 3780,70. Den har vurdert dem i forhold til tvistemålsloven §176 første ledd og funnet at omkostningen var nødvendige. Namsretten har, slik lagmannsretten ser det, korrekt anvendt tvistemålsloven §176 og vurdert om omkostningene var nødvendige. Kjæremotparten har påpekt at kjæremålsinstansen ikke kan prøve om omkostningene kan anses å ha vært unødvendige eller rimeligheten av disse. Det vises til de henvisninger som kjæremotparten har gjort til Høyesterettsavgjørelser og teori og som, slik lagmannsretten ser det, viser at dette ikke er gjenstand for prøving.
Namsrettens omkostningsavgjørelse blir etter dette å stadfeste.
Kjæremålet har vært forgjeves og i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd pålegges kjærende parter å dekke kjæremotpartens saksomkostninger for lagmannsretten i det særlige omstendigheter som kan frita ikke finnes å foreligge. Nødvendige saksomkostninger fastsettes i overensstemmelse med inngitt oppgave på kr 2500 som alt utgjør salær. Sakene er forenet til felles behandling og det er ikke forhold ved begjæringen som leder til forskjellig vurderinger av omkostningsansvaret for de enkelte parter. Ansvaret fordeles med en tredjedel på hver, slik at hver betaler kjæremotparten kr 833,30.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Anita og Knut Gerhardsen kr 833,30, - - kroneråttehundreogtrettitre 30/100 - Mette og Helge Ingebrigtsen kr 833,30,- - kroneråttehundreogtrettitre 30/100 - og Lill Tove og Christian Onstad kr 833,30,- - kroneråttehundreogtrettitre 30/100 - til Skjærgårdstunet A/S innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse.