LG-1998-2332

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-06-13
Publisert:	LG-1998-02332
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Bergen byrett nr. 98-00571 - Gulating lagmannsrett LG-1998-02332. Anken nektes fremmet til Høyesterett, se HR-2000-01115.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Aage Mjeldheim, Bergen). Motpart: Askøy kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: Advokat Ivar Winjum, Bergen).
Forfatter:	Lagmann Eivind Eftestøl. Lagdommer Martin Tenold. Kst. lagdommer Fredrik Staff, fire meddommere
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1992) §4-12, §4-21, Tvistemålsloven (1915) §483, Barneloven (1981) §44a, §4-1, §4-16, §4-19, §4-5

Saken gjelder overprøving av vedtak om omsorgsovertakelse av B, født 1992.

Ankende part, A (tidligere A), er født xx.xx.1992 fødte hun sønnen B. B bodde hos sin mor fram til og med 1997. A hadde omsorgs- og foreldreansvaret alene for gutten. Faren er ukjent.

Askøy kommune fremmet i september 1997 sak om omsorgsovertakelse av B for Fylkesnemnda for sosiale saker i Hordaland og Sogn og Fjordane. Ved vedtak av 12. desember 1997 fattet nemnda vedtak om omsorgsovertakelse. B har etter dette bodd i fosterhjem fra mars 1998, etter først å ha vært plassert i et beredskapshjem fra 09.01.98.

A stevnet Askøy kommune for Bergen byrett for overprøving av vedtaket.

Bergen byrett avsa dom i saken den 16. oktober 1998 med slik domsslutning:

«Askøy kommune frifinnes»

A har rettidig inngitt anke over dommen til Gulating lagmannsrett. Askøy kommune har inngitt anketilsvar.

Om saksforholdet og partenes anførsler for byretten, vises det til byrettens dom.

Ankeforhandling ble avholdt i Bergen 5. - 7. juni 2000. Parter og prosessfullmektiger møtte.

For kommune møtte barnevernkurator Jorun Kristine Hilmarsen. Det ble avhørt 9 vitner. Det forelå for retten uttalelse fra rettsoppnevnt sakkyndig, psykolog Lars Broch, som også ga forklaring. Det ble for øvrig foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.

Saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for byretten.

Den ankende part har i det vesentlige anført:

Hovedspørsmålet i saken er om Fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse skal oppheves.

For å opprettholde vedtaket om omsorgsovertakelse, må retten finne det klart sannsynliggjort at vilkårene for omsorgsovertakelse i barnevernloven §4-12 er oppfylt. Det er kommunen som har bevisbyrden. Det må være klart over 50 % sannsynliggjort at vilkårene foreligger. Det er følgelig en svært streng bevisbyrderegel som påhviler kommunen i denne saken.

Retten skal vurdere om mor og hennes ektefelle i dag kan gi B en god nok omsorg. Lovens krav er at mor kan gi forsvarlig omsorg, man leter altså ikke etter den optimale omsorgen. Om fosterforeldrene kan gi bedre omsorg enn mor er også uten betydning så lenge hennes omsorg er forsvarlig.

Barnevernloven §4-12 må tolkes på bakgrunn av det såkalte «biologiske prinsipp,» dvs. at barn fortrinnsvis skal vokse opp hos sine biologiske foreldre. Eventuelle problemer hos biologiske foreldre skal alltid forsøkes avhjulpet ved ulike hjelpetiltak.

Et sentralt vilkår for omsorgsovertakelse er at det foreligger alvorlige mangler ved den omsorg barnet får. Et vedtak om omsorgsovertakelse må også være til barnets beste. Det følger av lovens §4-1.

I den foreliggende sak har man en overgang fra lovens §4-12 til §4-21, fordi B har vært plassert i fosterhjem i mer enn 2 år. Vurderingene etter de nevnte bestemmelsene blir imidlertid i det alt vesentlig de samme. Det er en heltsvurdering som må foretas etter både §4-21 og §4-12. Forøvrig skal kortvarige overgangsproblemer knyttet til tilbakeføring ikke tillegges vekt. Slike problemer av mer langvarig karakter skal imidlertid trekkes inn i vurderingen. Etter den ankende parts oppfatning er vilkårene for omsorgsovertakelse ikke til stede i dag.

Når det gjelder B er det ingen tvil om at han er et hjelpetrengende barn, og at man vil trenge hjelp i mange år fremover.

Kommunen har en rekke innvendinger mot biologisk mor og hennes ektefelle som omsorgspersoner. De er kritisert for manglende samarbeidsevne og for å ha lite struktur på dagliglivet. Dessuten har de, slik kommunen ser det, manglende innlevelse og innsikt i B sine problemer, manglende evne til å sette grenser for ham og problemer med å takle egne forhold.

Hva angår samarbeidsevnen så har denne vært god. I en kort periode var det enkelte avtaler som ikke fullt ut ble overholdt. Mor har imidlertid, med et par unntak, fulgt opp samværet med B på en meget bra måte. Mor har også stilt opp overfor fysioterapeut, logoped og psykolog. Det er ikke grunnlag for å hevde at hun i dag ikke kan samarbeide med barnevernstjenesten og andre instanser.

Den ankende part og hennes familie har i dag struktur på livet sitt. De har en ordnet hverdag på linje med andre familier. Det faktum at A ikke har maktet å ta opp skolegangen kan ikke brukes mot henne. Barnevernsaken har betydd en stor belastning for henne.

Det er ikke grunnlag for å kritisere mor for manglende innlevelse i B sin situasjon. Hun følger opp samværet, er meget interessert i hans utvikling og i selve barnevernssaken. Slik situasjonen er får hun ikke sjansen til noe særlig mer pr. i dag, i og med at B bor i fosterhjem.

Den rettsoppnevnte sakkyndige påpeker at samspillet mellom mor og B kunne vært noe mer aktivt. Dette kan imidlertid ikke tillegges avgjørende vekt. Situasjonen i dag er spesiell og omstendighetene omkring samvær er erfaringsmessig vanskelige å takle. For øvrig har bosituasjonen vært stabil i over to år. Manglende stabilitet tidligere er det ikke relevant å trekke inn i vurderingen.

Det foreligger heller ikke holdepunkter for å hevde at A har problemer med grensesetting. Kommunen har ikke bevist at det er problemer knyttet til dette.

Det er ikke funnet spesielle psykiske problemer eller skader hos mor. Det faktum at hun ikke ønsker den tilbudte psykologhjelp kan hun ikke kritiseres for. Hun føler at hun er i stand til å takle sin livssituasjon og sine problemer på egen hånd.

Ved vurdering av omsorgsevnen er det situasjonen i dag som er avgjørende. Mor har i dag en normal omsorgsevne. Det synes som om barnevernet bygger på at mor en gang hadde problemer og at hun dermed også har det i dag. Ethvert hjem vil trenge hjelp i forbindelse med omsorgen for B. Mor vil trenge mer hjelp enn fosterhjemmet fordi hun tidligere ikke har hatt skikkelig omsorg for B, og dessuten fordi man må påregne at det i en overgangsperiode vil være ekstra behov for hjelp og veiledning. Mor vil trenge hyppig veiledning av kompetent personale.

Det er et faktum at mor tidligere hadde problemer, og at hun har brukt tid på å stabilisere livet sitt. Hun har imidlertid fått orden på boforhold, er i dag gift og har et normalt forhold til alkohol. Det vises i den forbindelse til forklaring fra ektefellens mor. Det er kommunen som må klart sannsynliggjøre at det foreligger et alkoholproblem. Dette er ikke på noen måte gjort.

Tilstrekkelige og adekvate hjelpetiltak ble ikke iverksatt i saken mens mor hadde omsorgen for B. Barnevernstjenesten satte riktig nok i gang enkelte tiltak overfor mor, men trakk seg så ut av hjemmet. Det er et faktum at fosterhjemmet har fått atskillig mer støtte og hjelp enn det mor i sin tid fikk. Det ble heller ikke foretatt slik evaluering av tiltakene som barnevernloven §4-5 krever. Det vises til at også den rettsoppnevnte sakkyndige undret seg over at det ikke ble satt inn flere tiltak i hjemmet i form av veiledning og avlastning før omsorgsovertakelsen fant sted.

Barnevernloven §4-16 krever at barnevernet skal følge utviklingen også hos biologiske foreldre etter en omsorgsovertakelse. Dette er ikke gjort. Barnevernet har her forsømt seg.

I sin totalvurdering må retten også finne en omsorgsovertakelse nødvendig, jf. barnevernloven §4-12 annet ledd.

Konklusjonen må etter den ankende parts oppfatning imidlertid ut fra en totalvurdering bli at omsorgsovertakelsesvedtaket oppheves.

Subsidiært skal retten ta stilling til spørsmålet om samvær. Lovens utgangspunkt er at barn og biologiske foreldre skal ha samvær. Utgangspunktet for vurderingen må være barnelovens regler om dette, selv om mye taler for en begrensning av samværet i barnevernsaker. Særlige hensyn kommer også inn ved langvarige plasseringer i fosterhjem.

Mor og B er nært knyttet til hverandre. B fungerer også godt i fosterhjemmet etter samvær med mor og hennes familie. Retten skal fastsette et minimumssamvær ut fra det retten mener er riktig i dag. Det bør fastsettes helgesamvær og feriesamvær.

Den ble nedlagt slik påstand:

Prinsipalt:

«Fylkesnemnda for sosiale saker sitt vedtak i sak 97-00152 av 12. desember 1997 oppheves og omsorgen tilbakeføres til A».

Subsidiært:

«Det skal være samvær mellom B og A nærmere fastsatt etter lagmannsretten skjønn, dog med utgangspunkt i omfang lik vanlig samvær etter Barneloven §44a.»

Ankemotparten har i det vesentlige anført:

Ankemotparten er enig i at man ikke kan forlange optimale omsorgsforhold hos biologiske foreldre. Det er også riktig at eventuelle problemer skal forsøkes avhjulpet ved hjelpetiltak, og at det «biologiske prinsipp» må gjelde. Den annen part har vist til dom i Rt-1984-289 som fastslår dette prinsippet. På sentrale punkter er imidlertid nevnte dom ikke relevant fordi det i den saken Høyesterett hadde til behandling aldri hadde vært noe direkte å utsette på mors omsorgsevne.

Det foreligger to hovedgrunner for fortsatt omsorgsovertakelse i saken.

For det første har B en organisk skade som gjør ham spesielt omsorgskrevende. Kravene til omsorgspersonene blir derfor større enn ellers. Mor oppfyller ikke disse kravene. Dernest må det tillegges betydelig vekt at B har bodd i fosterhjemmet i 2 1/2 år. En stadfestelse av omsorgsovertakelsesvedtaket innebærer ingen flytting for B, mens en tilbakeføring vil innebære en stor endring for ham. En flytting vil gi skadevirkninger. Disse må trekkes inn i en samlet vurdering.

Mor har ikke tilstrekkelig omsorgsevne ut fra de spesielle behov B har. Barnevernstjenesten stiller for øvrig også spørsmål ved mors alminnelige omsorgsevne. Retten trenger imidlertid ikke å ta stilling til dette, da det er B sine spesielle behov for omsorg som skal vurderes.

Det er positivt at mor og hennes ektefelle har et mer stabilt liv i dag enn tidligere. Det er dette som gir grunnlag for det utvidede samværet i dag. Barnevernstjenesten mener imidlertid at forholdene ikke er slik som mor og hennes ektefelle beskriver dem. De idylliserer forholdene i hjemmet. De har også gitt avvikende forklaringer på en rekke punkter.

Bevisbyrden i saken ligger hos den offentlige part, men utgangspunktet må være en alminnelig bevisbyrde. Kravet om klar sannsynlighetsovervekt fremgår ikke av loven.

Det er ført bevis for, og må også sies å være enighet om, at B har omfattende problemer. Mor har knyttet tidligere omsorgssvikt til sin tidligere samboer. Til dette er å bemerke at dette forholdet tok slutt omtrent samtidig som barnevernstjenesten kom inn i bildet. Det kan derfor ikke være riktig å knytte problemene primært til ham.

For øvrig er det dokumentert at mor tidligere ikke ønsket rådgivning fra barnevernstjenesten. Generelt sett har samarbeidet mellom mor og barnevernstjenesten allikevel vært godt. Manglende punktlighet fra mors side har imidlertid vært et problem. Det vises også til at mor kom for sent til samtaler med den rettsoppnevnte sakkyndige og at hun kom for sent i forbindelse med behandlingen av saken i Fylkesnemnda.

Mors ektefelle representerer ikke noen hevning av omsorgsnivået. Han innebærer tvert imot et usikkerhetsmoment. Det vises i den forbindelse til at han har vært meget tilbakeholdende med å forklare seg om sine tidligere problemer. Selv hevder han å aldri ha hatt noe alkoholproblem, mens hans mor sa at dette var et problem fram til for 6 år siden. Mors ektefelle er uførepensjonert. Han hevder selv at grunnlaget for pensjoneringen er samfunnsfobi. Det fremgår imidlertid av sakspapirene at han selv tidligere har hevdet at grunnen er at han ikke kan innordne seg andre i et arbeidsforhold.

Det er sentralt i saken at mor og hennes ektefelle ikke kan møte B sine spesielle problemer. De har ikke den tålmodighet som er nødvendig og mangler den struktur, punktlighet og de grenser som bl.a psykolog Bruarøy har fremhevet som særskilt viktige for ham.

Mors omsorgssvikt kan ikke rettes opp ved hjelpetiltak. Problemene er dessuten av den karakter at hun vanskelig kan gjøre noe med dem, i hvert fall på kort sikt. Barnevernstjenesten ser det som alvorlig at den rettsoppnevnte sakkyndige vurderer mor som passiv i forholdet til B. Det vises også til at den sakkyndige er bekymret for B sine reaksjoner på flytting. Bekymringene er knyttet både til det praktiske og det følelsesmessige.

Mor og hennes ektefelles spesielle stil kan åpne for stigmatiseringsproblemer for B. Barnevernstjenesten er også betenkt over å skulle sette inn hjelp fra mange personer i hjemmet. B trenger et begrenset antall personer å forholde seg til.

Vilkårene for omsorgsovertakelse etter §4-12 første ledd bokstav a, og kanskje også §4-12 første ledd bokstav d, er til stede.

Gjeldende samvær er blitt utvidet som en prøveordning. Slik situasjonen er i dag vil dette antakelig fortsette. Kommunen ønsker imidlertid at retten fastsetter en minimumssamværsordning i samsvar med det som fremgår av de tidligere avgjørelser.

Det ble nedlagt slik påstand:

«Bergen byretts dom stadfestes.»

Lagmannsretten skal bemerke:

Utgangspunktet for vurderingen hva såvel angår omsorgsovertakelse som tilbakeføring er at barn skal få vokse opp hos sine biologiske foreldre.

Bergen byrett la ved sin prøving av Fylkesnemndas vedtak til grunn at vilkårene for omsorgsovertakelse var oppfylt etter barnevernloven §4-12 første ledd litra a. Etter nevnte bestemmelse kan det treffes vedtak om omsorgsovertakelse for et barn «dersom det er alvorlige mangler ved den daglige omsorg som barnet får, eller alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som det trenger etter sin alder og utvikling.»

Vedtak om omsorgsovertakelse skal likevel ikke treffes dersom det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak, jf. §4-12 annet ledd.

Omsorgsovertakelsen ligger nå ca 2 1/2 år tilbake i tid, slik at saken reelt sett fremstår som en sak om tilbakeføring etter barnevernloven §4-21. Vurderingstemaet blir imidlertid i prinsippet det samme etter de to nevnte bestemmelser. Avgjørelsen må i begge tilfeller bygge på en vurdering av hvorvidt det ved en tilbakeføring vil være alvorlige mangler ved den daglige omsorg barnet vil få. Dersom det ikke foreligger fare for slik omsorgssvikt, skal barnet flyttes tilbake til sin mor.

Det skal ved vurderingen legges avgjørende vekt på hva som er det beste for barnet, jf. barnevernloven §4-1.

Lagmannsretten kan prøve alle sider av saken, og denne prøvingen skal skje på grunnlag av situasjonen på domstidspunktet. Dette innebærer at As omsorgsevne må vurderes ut fra hennes situasjon i dag. Lagmannsretten legger i likhet med byretten til grunn som bevist at B er en gutt med betydelige problemer og spesielle behov. Den daglige omsorgen for ham vil derfor kreve langt mer enn det som er vanlig.

B har en forsinket utvikling på en rekke områder. Det vises i den forbindelse til psykolog Bruarøys konklusjon i nevropsykologisk utredning av 16.11.97 som er referert i byrettens dom. Den sakkyndige for lagmannsretten, psykolog Broch, skriver på side 12 i sin utredning av 1. desember 1999 under punktet vurderinger bl.a følgende om B:

B fremtrer i beskrivelsen fra både fosterhjem og skole som en gutt med lærevansker av både en slik grad og en slik bredde at man kan kalle det generelle lærevansker. Han er fremdeles, utfra alder og klassetrinn, på et begynnernivå når det gjelder skolefaglige ferdigheter. Han henger imidlertid klart etter sine jevnaldrende for eksempel i forhold til forståelse av grunnleggende begreper og symboler. Han henger også etter sine jevnaldrende på det sosiale feltet og dette er noe både skolen og fosterforeldrene har jobbet mye med det siste året.

På det motoriske feltet ser han ut til å ha gjort et godt skritt framover slik at han nå for eksempel mestrer og har stor glede av å sykle. Han har også tilegnet seg en del hverdagslivsferdigheter. Tisse- og avføringsproblemene er ennå uløste.

B vil i årene som kommer fortsatt trenge ganske tett oppfølging fra hjem og skole for å fortsette den positive utviklingen som man har kunnet se. Han vil sannsynligvis uansett i tiltakende grad henge etter sine jevnaldrende, særlig på det skolefaglige feltet. Dette vil gi mange utfordringer både for skole og hjem, både i forhold til tilpasning av faglige utfordringer og læremateriell, motivasjon, selvtillit og sosial integrasjon.

Evne til å se gutten, støtte opp hans positive sider og legge til rette for mestring vil være avgjørende faktorer. Hans nærmeste omsorgspersoner må ha tid til å følge ham opp, fantasi til å kunne stimulere ham på ulike måter og ikke minst utholdenhet til å fortsette å jobbe selv om fremgangen ikke alltid er så stor. Samarbeidsevne er også nødvendig for å få til et best mulig lagspill mellom omsorgspersoner, skole og hjelpeapparat.

Dette er sammenfallende med psykolog Bruarøys vurderinger i rapport av august 1999. Her konkluderer hun, etter å ha undersøkt B, med at han har gjort stor framgang etter at han kom i fosterhjem. Lagmannsretten legger de nevnte rapporter til grunn.

Når det gjelder spørsmålet om mor i dag kan gi B forsvarlig omsorg, har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.

Lagmannsrettens flertall, de juridiske dommerene Tenold og Staff samt de fagkyndige meddommerne Olsen og Gram-Knutsen, finner at byrettens dom må stadfestes. Det saksforhold som er beskrevet av byretten legges til grunn, og flertallet kan i det vesentlige også tiltre byrettens begrunnelse i omsorgsspørsmålet.

Lagmannsrettens flertall finner bevist at B sin omsorgssituasjon hos mor i de tidlige barneår var meget utilstrekkelig. I 1995 ble B pga. ulike problemer av helsestasjonen henvist til PPT, fysioterapeut og psykolog. På grunn av mors manglende oppfølging av disse tiltakene, ble det sendt melding til barneverntjenesten i Åsane i februar 1996.

Senere mottok barneverntjenesten i Åsane, og senere i Askøy, en rekke meldinger om omsorgssituasjonen for B, bl.a på grunn av mors forhold til rusmidler og rusmiljø.

Mor var heller ikke etter bruddet med sin tidligere samboer i august 1996, i stand til å oppfylle B sitt særskilte behov for trygghet, nærhet og stabilitet. Problemene kom særlig tydelig fram da B begynte i familiebarnehagen i X i 1997. En nærmere undersøkelse av forholdene førte frem til omsorgsovertakelsen i desember samme år.

Rettens flertall er av den oppfatning at mor heller ikke i dag kan gi B forsvarlig omsorg. Vurderingen er knyttet til B sine spesielle behov som synes meget godt kartlagt.

Mor har i dag en fast bolig og har etablert seg med ny ektefelle. Lagmannsrettens flertall er imidlertid enig med byretten i at dette ikke er tilstrekkelig til at hun nå kan gi sønnen forsvarlig omsorg. Det synes fortsatt som om mor og hennes ektefelle har problemer med å strukturere sin egen hverdag selv uten omsorg for barn. Det vises i den sammenheng til begges forklaringer for retten. De hadde begge problemer med å beskrive nærmere hvordan en vanlig dag forløper og ga uttrykk for at døgnrytmen varierer en hel del.

Flertallet legger imidlertid avgjørende vekt på at mor fortsatt viser liten innsikt i og forståelse for B sine problemer. Så sent som 22. juli i fjor, i en samtale med den sakkyndige, psykolog Broch, skal mor ha gitt uttrykk for at B fungerer greit og ikke ser ut til å ha større problemer. En slik oppfatning står i sterk kontrast til den beskrivelse som fostermor gir og til det bildet som psykolog Bruarøy tegner av B i sine fire utredninger.

Den sakkyndige, psykolog Broch, kommenterer i sin utredning at både mor og hennes ektefelle i sine beskrivelser mer generelt i liten grad ser nyanser, reflekterer og problematiserer. Etter flertallets oppfatning viser dette, sett i sammenheng med deres forklaringer i retten, at de mangler den nødvendige innsikt for å ha omsorgen for B. Nettopp innsikt i B sine sammensatte problemer er helt grunnleggende for å kunne forstå hvilken oppfølging, stimulering og struktur han må ha i hverdagen.

B vil ha behov for oppfølging gjennom hele skoletiden. Et viktig spørsmål vil det da også være om mor og hennes ektefelle i tilstrekkelig grad vil evne å kunne samarbeide med skole og hjelpeapparat. Rettens flertall finner det overveiende sannsynlig at dette samspillet på sikt vil bli vanskelig. Mor viste i de første årene B levde en betydelig mangel både på samarbeidsevne og samarbeidsvilje. I de siste årene har dette blitt adskillig bedre, men fortsatt har mor problemer med å møte presis til avtaler. Problemene må antas å ville øke ved en eventuell tilbakeføring av B. I en slik situasjon vil mor bli belastet med langt flere avtaler og forpliktelser enn det hun er i dag.

Selv om mor og hennes ektefelle har romslig med tid i hverdagen, er flertallet av den oppfatning at de ikke kan tilby tilstrekkelig kvalitet og kontinuitet i oppfølgingen av B. Etter flertallets oppfatning har mor og hennes ektefelles idylliserende innstilling til omsorgsoppgaven blitt bekreftet gjennom bevisførselen i lagmannsretten.

Etter flertallets vurdering vil de særlige problemer som en tilbakeføring vil medføre, såvel på kort som på lang sikt, forutsette et overskudd og en omsorgsevne som en finner det overveiende sannsynligg at mor selv med støtte fra sin ektefelle ikke har.

Hjelpetiltak anses ikke å kunne kompensere for den manglende omsorgsevnen. Det vises til det som tidligere er sagt om hjelpens omfang og det omfattende og nære samspillet som er nødvendig for at B skal kunne få den nødvendige støtte. Da grunnvilkåret for tilbakeføring ikke anses å foreligge, finner flertallet ikk grunn til å gå nærmere inn på den betydning tilknytningen til fosterhjemmet har for spørsmålet om tilbakeføring.

Lagmannsrettens mindretall, lagmann Eftestøl og meddommerne Trædal og Birkeland finner, for de to førstnevntes del under noen tvil, ut fra en totalvurdering av bevisene i saken, at de lovbestemte vilkårene for fortsatt omsorgsovertakelse ikke er til stede og at mor må tilbakeføres omsorgen for B. Mindretallet legger avgjørende vekt på prinsippet om at barn så langt det er mulig skal vokse opp hos sine biologiske foreldre. Etter mindretallets oppfatning vil det for B, etterhvert som han blir eldre, bli av stadig større betydning at han får lov til å bo hos sin mor. Spesielt vil de nære båndene til henne bli viktige når han selv blir mer bevisst på at han skiller seg fra andre barn på en del områder.

Etter mindretallets oppfatning har mor i dag en alminnelig god omsorgsevne. Hun har, på tross av en vanskelig barndom og ungdom, vist seg i stand til å stabilisere livet sitt. Hun brøt i 1996 ut av et meget problematisk samboerforhold, og giftet seg for kort tid siden med sin samboer gjennom tre år. De har fast bolig, og har omsorgen for en rekke dyr, noe som er med på å gi dagene innhold og struktur. Ingen av dem er i dag i arbeid utenfor hjemmet, og de vil derfor ha god tid til å ta seg av B ved en eventuell tilbakeføring.

Mor og hennes ektefelle vil i årene som kommer ha behov for omfattende hjelp til B. Det legges til grunn at såvel mor som hennes samboer er innstilt på å ta i mot slik hjelp. Lagmannsrettens mindrtall kan ikke se at samarbeidet mellom hjem, skole og barnevern vil bli spesielt problematisk. Mor har i en lang periode vist både vilje og evne til å samarbeide med barnevernet, og hun bekreftet under ankeforhandlingen at både hun og hennes mann er innforstått med at et nært samarbeid er påkrevet. At enkelte avtaler ikke fullt ut er blitt overholdt, kan ikke være avgjørende så lenge inntrykket samlet sett er positivt. Mindretallet vil også vise til at den sakkyndige, psykolog Broch, også gir uttrykk for tvil i omsorgsspørsmålet. Det må påregnes at B vil få visse problemer i en periode etter en tilbakeføring til mor. Etter mindretallets oppfatning vil imidertid problemene ikke bli av varig karakter.

På bakgrunn av det resultatet lagmannsrettens flertall har kommet til, er det nødvendig å behandle spørsmålet om samvær etter barnevernloven §4-19. Lagmannsretten legger til grunn at B har stor glede av og ser frem til samværene med sin mor.

Når det gjelder omfanget av samværsretten, har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.

Lagmannsrettens flertall, alle unntatt meddommer Birkeland, deler byrettens oppfatning om at den samværsfrekvens og det samværsomfang som fylkesnemnda har fastsatt, bør gjelde også for den videre plassering i fosterhjemmet. Det vises til byrettens begrunnelse som tiltres. Det understrekes imidlertid at dette er et minimumssamvær, og det forutsettes at den samværsordning som i dag praktiseres som en prøveordning videreføres dersom ikke særlige hensyn skulle tilsi noe annet. Barnevernet forutsettes forøvrig å foreta en løpende vurdering av samværsordningen.

Lagmannsrettens mindretall, meddommer Birkeland, er av den oppfatning at mor som et minimum bør ha samvær med B annen hver helg samt i ferier. Mindretallet går for sin del ikke inn på en nærmere presisiering av samværet.

Avslutningsvis vil den samlede lagmannsrett få bemerke at det under ankeforhandlingen fremkom opplysninger som indikerer at B i dag ikke er plassert i et forsterket fosterhjem. Lagmannsretten har merket seg at såvel Fylkesnemnda som Bergen byrett i sine avgjørelser har lagt til grunn at B, ut fra sine spesielle behov, skal ha en slik fosterhjemsplassering. Lagmannsretten forutsetter at dette blir fulgt opp fra Askøy kommunes side.

Lagmannsretten avsier etter dette dom i samsvar med flertallets syn hvoretter byrettens dom stadfestes.

Etter hovedregelen i tvistemålsloven §483 bærer staten omkostningene ved saken. Unntaksregelen i bestemmelsens annet punktum kommer ikke til anvendelse.

Dommen er avsagt med slik dissens som fremgår ovenfor.

Domsslutning:

Byrettens dom stadfestes.