LG-1998-37
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-02-13 |
| Publisert: | LG-1998-00037 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Haugesund byrett Nr. 97-00565 - Gulating lagmannsrett LG-1998-00037. Kjæremål forkastet for Høyesteretts kjæremålsutvalg, HR-1998-00181 K. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Roe Lauvås). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Vidar Launy). |
| Forfatter: | Kst. lagdommer Rastum. Kst. lagdommer Erstad. Lagdommer Jacobsen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §179, Barneloven (1981) §44, §46 |
Saken gjelder kjæremål over foreløpig avgjørelse om samværsrett etter barneloven §46.
Haugesund byrett avsa den 12. desember 1997 kjennelse med slik slutning:
"B gis rett til samvær med C iht. avtale av 6. januar 1997 under følgende forutsetninger:
Overnatting skjer hos D, E eller F, eller hos far i rom sammen med en av dem. Samvær forøvrig skjer under tilsyn av disse."
Kjæremål ble inngitt 18. desember og tilsvar 30. desember 1997.
C f ** 05 93, er partenes fellesbarn. Frem til 25 september 1994 bodde partene i felles bolig. A flyttet da, sammen med datteren, ut av boligen. Partene inngikk avtale om hvor barnet skulle bo og samvær datert 6. januar 1995. Som påpekt av advokat Launy er denne avtalen ved feilskrift i byrettens slutning omtalt som avtale av 6. januar 1997. Etter avtalen skulle barnet bo hos mor, men ha omfattende samvær med far. Avtalen er i helhet inntatt i byrettens kjennelse.
Frem til påsken 1997 ble samvær gjennomført som i avtalen. A anmeldte i mars 1997 B til politiet for incest mot datteren. Samvær mellom far og datter ble deretter gjennomført i Haugesund under tilsyn av person som far hadde med seg fra X. Politiet henla i oktober 1997 anmeldelsen mot far "idet intet straffbart forhold anses bevist."
I stevning av 18. september 1997 krevde B omsorgen for datteren og at det ble fastsatt en samværsordning. B ba samtidig om foreløpig avgjørelse fra retten om samvær etter barneloven §46.
A har i det vesentlige anført:
Byrettens kjennelse er utslag av feil bevisbedømmelse og feil rettsanvendelse.
Datteren sliter med problemer og hun skal utredes på Barne- og Ungdomspsykiatrisk avdeling. Problemene kan ha sammenheng med seksuelle overgrep. Men man vet ikke med sikkerhet om skadene skyldes slike overgrep og om overgrepene er knyttet til far.
Mor er overbevist om at far har begått seksuelle overgrep mot datteren. Barnet har uttalt seg om seksuelle handlinger og disse er knyttet til far. Selv om hun som utgangspunkt ville nekte faren alt samvær har hun tilbudt far samvær i Haugesund med barnet på dagtid så ofte som han ønsker. Samvær på fars bosted på X ved Lillehammer, med overnatting, vil øke faren for overgrep. Etter mors mening vil det være tilnærmet umulig å hinde overgrep med samvær som inkluderer overnatting uansett om andre voksne bor i huset med barnet. Hovedproblemet med seksulle overgrep mot barn er hvor lett det kan holdes skjult selv i familiære situasjoner. Det skal ikke løpe noen risiko for seksuelle overgrep mot barnet ved omsorg/samvær, jfr Rt-1990-240, Rt-1994-940 og Rt-1989-320.
Det er nedlagt slik påstand:
1. B gis samværsrett på dagtid i Haugesundstraktene med datteren C under tilsyn.
2. A eller det offentlige tilkjennes sakens omkostninger.
B har i det vesentlige anført:
Byrettens avgjørelse er riktig, og avgitt på grunnlag av korrekt bevisbedømelse og rettsanvendelse. Han fastholder de samme anførsler og bevis som for byretten.
B hevder at han ikke har begått overgrep mot datteren og det er heller ingen grunn til å mistenke ham for det. Det er viktig at datteren gis anledning til jevnlig samvær med far. Samværsavtalen fra 1995 fungerte relativt bra, men samværet slik det fungerte i Haugesund virker opprørende både på far og datter.
C har også hatt overnattingsamvær med far og tilsynsperson i Haugesund i leid campinghytte.
Det er nedlagt slik påstand:
1. Haugesund byretts kjennelse i sak nr. 97-55A stadfestes med den rettelse at det vises til avtale av 6. januar 1995.
2. B tilkjennes saksomkostninger.
Lagmannsretten skal bemerke:
Avgjørelsen etter barneloven §46 må treffes etter hva som er best for barnet, jfr §44. På den ene side har datteren rett til samvær med sin far, men på den andre siden må hun ikke utsettes for noen risiko for overgrep under samværet, jfr Rt-1995-1152 og de avgjørelser som er vist til i byrettens dom.
Det er til det beste for barnet at hun har samvær med sin far og partene er enig i at det skal være samvær mellom far og datter. Retten er ikke i tvil om at det som utgangspunkt er best for barnet at samværet med far finner sted på X med overnatting, også frem til saken om daglig omsorg og samvær er endelig avgjort. Problemet er om barnet blir utsatt for en risiko for overgrep med et slikt samvær.
Om barnet har vært utsatt for seksuelle overgrep er usikkert, men slik saken fremstår kan ikke det utelukkes. Anmeldelsen mot far har etter etterforskingen blitt henlagt som "intet straffbart forhold anses bevist." Slik saken nå står, hensett til den etterforskingen som har vært gjort og de forklaringer partene har kommet med i denne saken, er det ikke klart at det er faren som har stått for eventuelle overgrep mot C. Barnet skal nå utredes/undersøkes på Barne- og Ungdomspsykiatrisk Avdeling ved Fylkessykehuset i Haugesund for de problemene hun sliter med.
Retten finner det imidlertid unødvendig nå nærmere vurdere om og i tilfelle hvem som har utsatt C for seksulle overgrep. Ordningen med tilsyn som byretten fastsatte og som bygget videre på den tilsynsordningen som fungerte i Haugesund, sikrer barnet mot risiko for å bli utsatt for overgrep under samværet. Det er ikke grunn til å tro at de aktuelle tilsynspersonene ikke vil følge opp tilsynsansvaret. Ved overnatting blir tilsynet sikret ved at overnatting skjer hos en av tilsynspersonene eller hos far i rom sammen med en av tilsynspersonene. I denne saken finner lagmannsretten det tilstrekkelig til å sikre barnet mot overgrep.
Etter en konkret avveining mellom behovet datter og far har for best mulig samvær og behovet for å sikre barnet mot risiko for overgrep under samvær, finner retten at det er til det beste for barnet at samværet foreløpig skal gjennomføres som besluttet av byretten.
Saksomkostningsavjørelsen, både for by- og lagmannsrett, blir å utestå til den dom eller kjennelse som avslutter hele saken, jfr tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Haugesunds byretts kjennelse av 12. desember 1997 stadfestes, med den rettelse at henvisningen til avtale av 6. januar 1997 rettes til avtale av 6. januar 1995.
2. Saksomkostningsavgjørelsen blir å utestå til den dom eller kjennelse som avslutter hele saken.