LG-1998-982
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-03-05 |
| Publisert: | LG-1998-00982 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen byrett Nr. 96-03179 A - Gulating lagmannsrett LG-1998-00982 A. Anket til Høyesterett, lagmannsrettens dom stadfestet, se HR-2000-00007B. |
| Parter: | Ankende part: Vital Forsikring ASA (Prosessfullmektig: Advokat Henning Hauso, Bergen). Ankemotpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Bydal, Tønsberg). |
| Forfatter: | Ekstraordinær lagdommer, førstelagmann Foss. Sorenskriver Isaksen - Mindretall: Lagdommer Pedersen |
| Lovhenvisninger: | Forsikringsavtaleloven (1989) §13-1, §13-2, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §13-5, §19-10, Forsikringsavtaleloven (1989) |
I en sak som gjaldt spørsmålet om en avtale om gjeldsforsikring er bindende for forsikringsselskapet - med A som forsikringstaker og saksøker og Vital Forsikring ASA som saksøkt - avsa Bergen byrett 25.02.1998 dom med slik domsslutning:
"1. Vital Forsikring ASA dømmes til innen 14 - fjorten - dager å innfri As gjeldsforsikrede lån i Den norske Bank inklusiv de påløpte renter.
2. Vital Forsikring ASA dømmes til innen 14 - fjorten - dager å betale til A saksomkostninger med kr 94270,- - nittifiretusentohundreogsytti - kroner."
Ved anke av 20.04.1998 er saken brakt inn for Gulating lagmannsrett.
Sakens sammenheng er i det vesentlige den samme for lagmannsretten som for byretten. Fra byrettens dom gjengis:
"Saksøker tegnet som lånekunde i DnB i 1985 en gjeldsforsikring. Forsikringsmessig dekket denne forsikringen sykdom og skade. Forsikringen ble utvidet i 1989 til også å omfatte uførhet. I forbindelse med dette undertegnet saksøker en helseerklæring med 3 spørsmål. Det første spørsmålet lød: "Har de/eller har de hatt en alvorlig sykdom eller skade?" Saksøker besvarte spørsmålet med nei. Det andre spørsmålet lød: "Er de fullstendig frisk?" Saksøker besvarte dette spørsmålet med ja. Det tredje spørsmålet lød: "Er de helt arbeidsdyktig?" Saksøker besvarte dette spørsmålet med ja.
Helseerklæringen ble undertegnet den 4.12.1989. Det er på det rene at saksøker var 100% sykemeldt ved undertegningen av denne helseerklæringen. Det fremgår av X Trygdekontors dokumenter at sykemeldingsgrunnlaget var angitt som asteni og ryggsmerter. Asteni er ikke noen medisinsk diagnose men en symptombeskrivelse som kan oversettes med utmattelse. Saksøker ble friskmeldt den 16.3.1990 og fortsatte da sin virksomhet som byggmester. En rekke episoder gjorde at saksøker igjen ble sykmeldt i november 1990 og da med diagnosen depresjon. Denne tilstanden har vedvart og ved vedtak fra X Trygdekontor av 16.4.1996 ble saksøkte meddelt uførepensjon med en uføregrad på 100%. På grunnlag av dette vedtaket krevde A gjeldsforsikringen utbetalt"
Også det forhold tvisten knytter seg til er det samme, når det av byretten beskrives som: "spørsmålet om og i tilfelle hvilken vekt det skal tillegges at A ved utfyllingen av helseerklæringen den 4.12.89 ga ukorrekte opplysninger, jfr forsikringsavtaleloven §13-1 og forsikringsavtaleloven §13-2, annet ledd."
Disse bestemmelser knytter, seg som også byretten gir uttrykk for, til den opplysningsplikt forsikringstakeren har ved inngåelse av en forsikringsavtale. Virkningene av at den ikke er innfridd kan etter loven føre til at forsikringsselskapets forpliktelser faller helt bort eller skjønnsmessig nedsettes.
Den ankende part, Vital Forsikring, har i hovedtrekk anført:
Saken påkaller mye sympati med den ankende part, men det er vanlig i slike forhold. Forutsetningene for dekning etter forsikringen er ikke til stede i dette tilfellet.
Retten må gå tilbake til tegningstidspunktet og vurdere med dette som utgangspunkt. Det som gir grunnlag for sympatier, er forhold som er inntruffet etter tegningstidspunktet og som ikke kan tillegges vekt ved vurderingen. Avgjørende er at den ankende part ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter forsikringsavtaleloven §13-2 og at dette må anses som svikaktig. Korrekte helseopplysninger fra forsikringstakeren er en grunnleggende forutsetning for ansvaret etter kredittforsikringen. Det er plikt til å opplyse om forhold som forsikringstakeren kjenner og som kan innvirke på risikoen. Det er særlig viktig ved diffuse plager å få avklart disse på grunn av uklarheten som er knyttet til denne typen plager.
I denne saken har ankemotparten svart bekreftende på spørsmål om han var fullstendig frisk og helt arbeidsdyktig. På tidspunktet for utfylling av helseerklæringen var ankemotparten sykemeldt i første omgang frem til 1.12.89, og deretter 50% sykemeldt frem til 16.3.90. Det må være helt på det rene at det er sykemeldingen som må vurderes opp mot spørsmålet om opplysningsplikten er forsømt. Spørsmålet om hvorvidt ankemotparten var kjent med astenibetegnelsen har svært liten betydning i så måte. Han var kjent med sine plager som førte til sykemeldingen, og dette er det vesentlige for vurderingen. En person som er sykemeldt er verken "fullstendig frisk" eller "helt arbeidsdyktig". Ankemotpartens svar avviker således vesentlig fra en normal forståelse av spørsmålene i helseerklæringen.
Opplysninger om sykemeldingen og bakgrunnen for denne samt tidligere sykehistorie var av vesentlig betydning for den ankende part. Hadde sykemeldingen vært opplyst ville legeopplysninger blitt innhentet. Slik spørsmålene i helseerklæringen ble besvart hadde den ankende part ingen foranledning til å foreta nærmere undersøkelser om ankemotpartens helsesituasjon.
Spørsmålene i egenerklæringen er utformet i "erklæringsform" nettopp for å understreke betydningen av å gi korrekte opplysninger om sin helse. For å understreke helseopplysningenes betydning er det i tillegg inntatt følgende erklæring rett overfor rubrikken for forsikringssøkernes underskrift:
"Jeg er kjent med at uriktige eller ufullstendige opplysninger kan føre til at forsikringen blir ugyldig, og jeg samtykker i at selskapet hos leger eller andre innhenter de opplysninger som selskapet måtte finne nødvendig.
Ankemotparten hadde plikt til å utvise omtanke og aktivitet ved besvarelsen av helsespørsmålene. Det er den ankende parts klare oppfatning at A på tegningstidspunktet utviste den nødvendige svikshensikt. Han var kjent med bakgrunnen for sin sykemelding og at denne ikke bare skyldtes et "ryggkink", men plager av mer psykisk karakter. I ettertid av byrettens dom er det innhentet ytterligere medisinske opplysninger som viser at ankemotparten selv har oppgitt å ha hatt depresjoner siden 1988 og at plagene som senere førte til dagens uførhet startet senest høsten 1988.
Den ankende part vil hevde at den ankende parts ansvar under enhver omstendighet må falle helt bort etter forsikringsavtaleloven §13-2 annet og tredje ledd.
I NOU 1983:56 - Lov om avtaler om personforsikring på side 9 og særlig side 10 utdypes det skjønn som skal utøves ved fastsettelsen av selskapets ansvar. Videre vises til kommentarutgaven til Knut S. Selmer side 74 hvor tilsvarende bestemmelse i skadedelen av forsikringsavtaleloven behandles. Av de "skal - momenter" det skal legges vekt på er skyldgraden, hvilken betydning feilen har hatt for selskapets vurdering av risikoen og skadeforløpet. Med skadeforløpet menes her årsakssammenheng mellom de uriktige/ufullstendige opplysninger og senere uførhet.
Samtlige av disse "skal - momentene" trekker i retning av at den ankende part kan avslå enhver utbetaling under gjeldsforsikringen.
Som selvstendig rettslig grunnlag for at selskapet skal frikjennes for ansvar under gjeldsgruppelivsforsikringen påberopes subsidiært karensbestemmelsen i tilleggsvilkårenes §5 nr 2.
Det fremgår av vilkårsbestemmelsen at "Rett til utbetaling ved uførhet gjelder ikke:
Hvis ervervsuførheten var til stede da forsikringen for uførekapital trådte i kraft eller sist ble gjenopptatt, eller hvis en senere inntrådt ervervsuførhet skyldes sykdom eller skade som må antas å ha vært til stede da forsikringen sist trådte i kraft."
Første sammenhengende sykedag som senere førte til varig uførhet var 27.11.90. Dette er i tid etter ikrafttredelse av den nye forsikringsavtaleloven, og da karensbestemmelsen klart er uforenlig med forsikringsavtaleloven §13-5, er det behov for en klargjøring av hjemmelsgrunnlaget for å påberope vilkårsbestemmelsen.
Ett unntak fra §13-5 finner en i §19-10 som i kollektiv forsikring gir adgang til å ta forbehold som nevnt i bestemmelsen. Første sentrale spørsmål blir derfor om det foreliggende forsikringsforhold faller innenfor anvendelsesområdet for §19-10.
Overskriften i §19-10, lest isolert, kan synes å gi holdepunkter for en tolkning hvoretter bestemmelsens anvendelse er utelukket i ethvert tilfelle hvor det fra forsikredes side er gitt helseopplysninger til forsikringsselskapet i forbindelse med tegningen, uavhengig av helseopplysningenes omfang.
Bestemmelsens forarbeider gir imidlertid ikke holdepunkter for at lovgiver gjennom overskriftens ordlyd har ment å begrense bestemmelsens anvendelsesområde utover hva som fremgår av paragrafens øvrige ordlyd. Justisdepartementets lovavdeling har i en uttalelse i brev av 9.10.90 til Kredittilsynet, gjengitt i Matheson/Woxholth, Lovavdelingens uttalelser - supplementsutgave, Rt-1993-92 flg. til §19-10, gitt full støtte for at bestemmelsen gjelder fullt ut "for all kollektiv forsikring, uavhengig om det er innhentet individuelle helseopplysninger, eller ikke."
I vår sak hvor ankemotparten bare har blitt bedt om å gi svar på enkelte spørsmål om helse, må derfor karensbestemmelsene i vilkårenes §5 nr. 2 kunne påberopes uavhengig av §13-5 for så vidt vilkårsbestemmelsen ikke går lenger enn hva som følger av §19-10.
Vilkårene i §19-10 må således anses oppfylt slik at vilkårsbestemmelsen, jfr §5 nr. 2 kommer til anvendelse.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
"1. Vital Forsikring ASA frikjennes.
2. Vital Forsikring ASA tilkjennes saksomkostninger for såvel byretten som lagmannsretten."
Ankemotparten, A, har i hovedtrekk gjort gjeldende:
Byrettens bevisvurdering og rettsanvendelse er i det alt vesentlige korrekt slik at Bergen byretts dom må stadfestes med tilkjennelse av saksomkostninger.
Det er sentralt for lagmannsretten at retten må legge det riktige handlingstidspunkt til grunn ved vurderingen av hendelsesforløpet i saken, slik at det bygges på forholdene da forsikringen ble tegnet og ikke med vekt på etterfølgende kunnskap knyttet til As helsesituasjon på et senere tidspunkt.
Det grunnleggende spørsmål i saken er knyttet til As helsesituasjon. Vital påstår at han har en forhistorie med sykdom og depresjon fra barndommen som han har klart å skjule da han avga helseerklæringen og at det da forelå en latent psykisk svekkelse av helsen. Det reelle forhold er at A da han underskrev helseerklæringen, var sykmeldt på grunn av ryggkink etter en periode med hardt fysisk arbeid. Det var ikke tale om nytegning på det tidspunkt, men kun om utvidelse av forsikringen. Hvis det ikke hadde oppstått forsinkelse som skyldtes Vital, ville forsikringen vært underskrevet før A fikk ryggkinket og oppsøkte lege 29.11.1989 og da ville det ikke vært diskusjon om Vitals plikt.
Da ankemotparten A søkte lege 29.11.89, var dette på grunn av ryggsmerter forårsaket av et ryggkink noen dager før. Samtidig ga han - på legens spørsmål - uttrykk for at han også følte seg sliten etter en lang sesong hardt kjør. Som selvstendig næringsdrivende byggmester var det gjerne slik at alle byggeoppdrag skulle stå ferdig til jul. Det ble derfor hvert år et hardkjør utover høst og forvinter frem mot jul. Da A oppsøkte sin lege 29.11.89, følte han ikke situasjonen annerledes enn det ethvert voksent menneske kan oppleve i ny og ne, nemlig at man er sliten. Dette føler man desto mer når man samtidig har en fysisk skade - i nærværende sak en forløfting. Da A oppsøkte sin primærlege 29.11.89, trodde han at det hele ville gå raskt over. Han var jo ikke påført noen varig eller alvorlig skade/sykdom, men kun et forbigående kink i en periode med hardt arbeid. Da han underskrev helseerklæringen 04.12.89, var han sykemeldt for tidsperioden f.o.m. 27.11. t.o.m. 11.12.89. På dette tidspunkt - dvs 04.12.89 - trodde han at han atter ville være i arbeid ved sykemeldingsperiodens utløp. Senere ble sykemeldingen forlenget. Dette visste han ikke 04.12.89.
A besvarte helseerklæringen 04.12.89 slik han etter beste evne forsto spørsmålene. Han mente den gang - og mener den dag i dag - at spørsmålene i hvert fall subjektivt er besvart korrekt. Hensyntatt hvor dårlig spørsmålene i helseerklæringen er utformet mener ankemotparten at de også objektivt er å betrakte som korrekt besvart. Han følte seg frisk og hadde ingen sykehistorie som var relevant i relasjon til de spørsmålene helseerklæringen reiste. I denne forbindelse må det understrekes at ankemotparten ikke visste hvilken diagnose hans lege skrev ned i legejournalen da han konsulterte legen 29.11.89. Hva legen skriver i journalen, er noe legen selv bestemmer. Han meddeler ikke dette til pasienten. A oppfattet hele sykebesøket som forårsaket av kinket i rygget. Dog hadde han jobbet mye og var sliten. Dette er det naturlig å fortelle sin lege i forbindelse med et legebesøk når legen spør om hvordan det for øvrig står til. Hvem har vel ikke sagt til sin lege nettopp det samme som det A gjorde. Man er ikke syk av den grunn. Ordet asteni ble ikke nevnt av legen. Det begrepet har vært helt ukjent for A helt til man mottok den ankende parts avslag på kravet om forsikringsutbetaling.
Etter at ankemotparten A ble friskmeldt på nyåret 1990, kom han i fullt arbeid, så lyst på livet og hadde tro på fremtiden. Årsaken til ankemotparten As senere depresjon og uførhet er helt uforutsette forhold som skjedde lang tid etter at helseerklæringen av 04.12.89 var underskrevet og som intet hadde med hans helsetilstand på nevnte tidspunkt å gjøre. Det som forårsaket uførheten skjedde i slutten av 1990 og utover i påfølgende år 1991, inntil det hele kulminerte i en livskrise i august 1991.
Som ny anførsel for lagmannsretten har den ankende part utvidet saken til også å omfatte spørsmålet om karensbestemmelsen inntatt i tilleggsvilkår for uførekapital §5 nr 2, sammenholdt med forsikringsavtaleloven §19-10, kommer til anvendelsen. Ankemotparten vil gjøre gjeldende at så ikke er tilfelle. Prinsipalt fordi den ankende part via passivitet gjennom en årrekke har forspilt nevnte innsigelsesmulighet. Subsidiært er man uenig i den ankende parts lovtolkning. I tillegg vil man fra ankemotpartens side gjøre gjeldende at bestemmelsen uansett ikke er anvendbar i den foreliggende sak. For det første fordi kravet til årsakssammenheng ikke er oppfylt. For det andre fordi sikrede uansett ikke kjente forholdet.
A har lagt ned slik påstand:
"1. Bergen byretts dom av 25.02.98 stadfestes, dog således at Vital Forsikring ASA i tillegg dømmes til å betale 12% rente p.a. av tilkjente saksomkostninger kr 94270,- fra 16.03.89 til betaling skjer.
2. Vital Forsikring ASA dømmes til innen 14 dager å betale saksomkostninger for lagmannsretten til A."
Lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet ekstraordinær lagdommer, førstelagmann Foss og sorenskriver Isaksen vil bemerke:
Det første spørsmål lagmannsrettens flertall tar stilling til er om A, som forsikringstaker svikaktig har forsømt den opplysningsplikt han har etter forsikringsavtaleloven §13-1. Selskapet er i så fall uten ansvar for det inntrufne forsikringstilfellet, jfr forsikringsavtaleloven §13-2 første ledd.
Etter forsikringsavtaleloven §13-1 skal A, som forsikringstaker gi riktige og fullstendige svar på selskapets spørsmål og skal også av eget tiltak gi opplysninger om særlige forhold som han må forstå er av særlig betydning for selskapets vurdering av opplysningsplikten.
Når det gjelder forsikringstakerens opplysningsplikt av eget tiltak etter §13-1 uttales det i Ot.prp.nr.49 (1988-89) Om lov om forsikringsavtale m.m. side 62 "at hovedregelen bør være at når forsikringstakeren har svart samvittighetsfullt på selskapets spørsmål, må han eller hun kunne forutsette at opplysningsplikten er oppfylt". I fortsettelsen av dette resonnementet gis det uttrykk for at begrensningen i opplysningsplikten, til å være en plikt til bare å besvare stillede spørsmål "ikke kan strekkes så langt at forsikringstakeren kan holde tilbake opplysninger som han eller hun må skjønne er av åpenbar betydning for risikovurderingen, men som er så spesielle at det ikke kan forventes at selskapet reiser spørsmål om det overfor forsikringstakerne."
I denne sak gjelder det ikke opplysninger av en slik spesiell karakter. Selskapet har heller ikke hevdet dette.
Flertallets vurderinger begrenser seg således til hvorvidt forsikringstakeren har forsømt sin plikt til å gi riktige og fullstendige svar på selskapets spørsmål og, i tilfelle, om forsømmelsen er svikaktig eller på annen måte å legge forsikringstakeren til last, jfr §13-2.
Under sistnevnte eventualitet er spørsmålet om selskapets ansvar et relativt omfattende skjønnsmessig vurderingstema, jfr §13-2 annet og tredje ledd.
Flertallet tar etter dette for seg de spørsmål som er stillet forsikringstakeren. Det første lyder: "Har De eller har De hatt noen alvorlig sykdom eller skade?
Etter den bevisførsel som har funnet sted har forsikringstakeren ut fra sine subjektive forutsetninger svart riktig ved sitt benektende svar på spørsmålet. Flertallet legger til grunn at A, da han besvarte spørsmålet 4.12.89 antok at han var sykemeldt fra 27. november frem til 1. desember 1989 på grunn av et "slit" eller "kink" han nylig hadde pådratt seg i ryggen.
Sykemeldingens kortvarighet ga ham ikke grunn til å tro at ryggskaden var av alvorlig karakter. Han hadde grunn til å regne med å være i arbeid igjen fra 11. desember 1989.
A var etter bevisførselen ikke kjent med at legen samtidig hadde beskrevet en tilstand hos ham, asteni, som vel kan betegnes som alminnelig tretthet eller utmattelse.
Det har fra selskapets side vært anført at A har hatt psykiske problemer av alvorlig karakter. Selskapet har vist til noen tilfeller av psykiske avvik i As slekt. Det er også vist til uttalelser A er kommet med i annen sammenheng om psykiske problemer.
Intet av dette sannsynliggjør etter flertallets oppfatning at A, ut fra sine forutsetninger, svarte uriktig da han 4.12.1989 ga uttrykk for at han heller ikke tidligere hadde lidd av noen alvorlig sykdom. De psykiske lidelser som påberopes gjelder fjerne slektninger og gir ikke grunn til å trekke slutninger med hensyn til As mentale tilstand. As senere uttalelser om antatte psykiske svikt som medvirkende årsak, knytter seg til problemer av strafferettslig karakter som han senere opplevet, og som han forsøkte å finne en forklaring på. As helbredstilstand frem til sykemeldingen, forteller etter flertallets oppfatning, ikke om legemlig sykdom av noen art. Også hans psykiske tilstand synes å ha vært solid. Han har etter det opplyste gjennomført sin skolegang og yrkesopplæring uten spesielle problemer eller svikt. Det samme er tilfelle med avtjening av verneplikten, gjennomført i Nord-Norge, tildels vinterstid, og i yrket, der problemene først senere tårnet seg opp for ham.
Etter lagmannsrettens flertalls oppfatning har A vært i god tro også når han besvarte de to gjenstående spørsmål bekreftende.
Det neste spørsmål lyder: "Er De fullstendig frisk?"
Slik As helsetilstand var, som beskrevet foran, med en sykemelding som utløp knapt en uke etter at han besvarte spørsmålet, måtte han etter flertallets oppfatning etter sin subjektive oppfatning ha lov til å betegne seg som fullstendig frisk. Spørsmålet pålegger ham, som ikke er legekyndig, å totalvurdere sin helsetilstand med henblikk på en kredittforsikring som skal løpe over et forholdsvis langt tidsrom. En kortvarig sykemelding som utløper få dager etter at erklæringen ble avgitt, gir etter flertallets oppfatning ikke tilstrekkelig grunnlag for å trekke i tvil hans subjektive oppfatning om å være fullstendig frisk, når ikke andre forhold ga ham grunn til å tro at sykemeldingen blir forlenget. Som nevnt hadde A etter bevisførselen ikke grunn til å tro dette.
Når det gjelder det tredje spørsmål: "Er De helt arbeidsdyktig?", vurderer flertallet det bekreftende svar i det vesentlige på samme måte som de to øvrige svar. A måtte ha grunn til å anse seg som fullstendig frisk selv om en kortvarig sykemelding ikke var utløpt, all den tid det var få dager tilbake av sykeperioden og han ikke hadde grunn til å vente en forlengelse. Men lagmannsrettens flertall er enig med byretten for så vidt også flertallet mener at hvis noe spørsmål kan ses å være objektivt feil besvart må det være dette.
Alle tre spørsmål innbyr imidlertid etter sitt innhold til totalvurderinger av helsemessige situasjoner, gitt på basis av legmanns skjønn. Det skal da sterk sannsynliggjøring av at svik foreligger, før den alvorlige innsigelse kan føre frem. Sviksinnsigelsen er etter flertallets oppfatning ikke sannsynliggjort.
Ut fra situasjonen og forsikringstakers forutsetninger er det neppe noe å laste ham for ved besvarelsen av spørsmålene. Om han har skjønnet feil ved besvarelsen, er det under en hver omstendighet bare lite å legge ham til last. Den største belastning må selskapet ta som på grunnlag av slike overforenklede spørsmål forventer svar av større presisjonsnivå enn spørsmålene innbyr til - og forventer dem av en forsikringstaker uten faglig innsikt til helsespørsmål.
Det er etter dette heller ikke grunn til å nedsette selskapets ansvar.
Med hensyn til ankemotpartens subsidiære grunnlag for frifinnelse, synes dette å hvile på en forståelse av forsikringsavtaleloven §19-10 som lagmannsrettens flertall ikke kan slutte seg til.
Når paragrafen eller sin overskrift gjelder for tegning av livsforsikring uten opplysning om risiko, må dette klare lovbud begrense anvendelsen også i denne sak, som gjelder livsforsikring, med opplysning om risikoen - selv om den ankende part mener å finne støtte for en annen oppfatning i en uttalelse fra Justisdepartementets Lovavdeling til Kredittilsynet.
Etter det resultat lagmannsrettens flertall er kommet til har anken vært forgjeves og den ankende part blir å ilegge omkostninger ved sakens behandling i den høyere instans, jf. tvistemålsloven §180, første ledd, i det flertallet ikke på grunn av særlige omstendigheter finner å kunne frita ham for erstatningsplikten. Ankemotparten har inngitt omkostningsoppgave kr 115.530 hvorav kr 92.000 er salær og resten andre utgifter. Oppgaven legges til grunn. Byrettens omkostningsavgjørelse finner lagmannsrettens flertall ikke grunn til å forandre.
Lagmannsrettens mindretall, lagdommer Pedersen finner at A ikke er berettiget til utbetaling etter gjeldsforsikringen, idet han etter mindretallets oppfatning har opptrådt svikaktig i tilknytning til tegning av gjeldsforsikring med uføredekning, ved at han ved tegning av gjeldsforsikring i desember 1989 avga erklæring om at han ikke hadde alvorlig sykdom og at han var fullstendig frisk og helt arbeidsdyktig. Mindretallet legger til grunn, på bakgrunn av de fremkomne opplysninger, at A var 100% sykmeldt fra 27.11.1989 til 16.03.1990.
Mindretallet er enig med byretten i at formuleringen fra forsikringsselskapet kunne vært noe bedre utformet, men det innebærer ikke at A kunne legge til grunn den oppfatning som han legger i erklæringen. Ryggproblemer er et utbredt grunnlag for uførhet som også i stor grad er knyttet til arbeidsuhell. Slik mindretallet ser det, måtte han forstå at denne opplysningen måtte være et viktig moment for forsikringsselskapet å få opplysninger om, slik at selskapet kunne få avklart forholdet. Arbeidstaker vil naturlig lett kunne bagatellisere et slik forhold og anta at det vil gå over fort og subjektive vurderinger kan ikke uten videre tillegges avgjørende vekt. Det kan anføres at skjemaet for opplysninger kunne vært mer spesifisert, men det har også sine betenkeligheter å ha for omfattende spesifikasjoner som kan skape uklarhet. Mindretallet kan ikke se at skjemaet er direkte villedende, men at det vil kunne foranledige at det for enkelte vil være nødvendig med spørsmål for å avklare innholdet. Men det er ikke dermed misvisende. Hvis det foreligger uklarhet vil det også være naturlig å ta det opp med selskapet og få dette avklart.
Den fremlagte legejournal er ikke et dokument som i seg selv har avgjørende betydning, men det kaster et lys over As generelle helsesituasjon. A opplyste ikke at han av legen var sykmeldt 100% ved X trygdekontor 04.12.1989 og sykemeldingsgrunnlaget var angitt som asteni og ryggsmerter. Asteni er også definert som utmattelse. Etter at han ble friskmeldt 16.03.1990 ble A igjen sykmeldt i november 1990 med diagnosen depresjon og denne diagnosen hadde han frem til han ved vedtak av X trygdekontor ble meddelt uførepensjon med en uføregrad på 100%. Mindretallet er enig med Vital i at det er grunnlag for å legge vekt på forklaringen som er gitt av rådgivende lege for forsikringsselskapet som opplyser at dersom forsikringsselskapet gjennom helseerklæringen var blitt opplyst om sykmeldingen grunnet i ryggplager og astenisymptomer ville forsikringsavtalen ikke blitt inngått. Slik saken er opplyst kan det ikke legges til grunn at selskapet ikke har fremmet sine innsigelser uten ugrunnet opphold.
Det er intet grunnlag for å anta at forsikringsselskapet mottok dokumenter fra trygdekontoret kort tid etter 14.01.1996 og uansett må det være grunnlag for at forsikringsselskapet brukte noe tid på å undersøke den medisinske og rettslige situasjonen nærmere. Det fremlagte legekort får ikke noen helt avgjørende betydning ved vurderingen, men det bidrar ikke til å underbygge en bedre vurdering av As helsesituasjon enn det som fremgår av de øvrige opplysningene.
Teigens rolle i forbindelse med oppføring av hans hus som medførte stort tap for A kan etter mindretallets oppfatning ikke få noen rettslig betydning i noen retning når det gjelder gjeldsforsikringen selv om dette fikk alvorlige konsekvenser for As økonomiske situasjon. Det at forsikringsselskapet aktivt fremsatte forsikringstilbudet overfor sin kundemasse, deriblant A, kan heller ikke tillegges vekt ved den rettslige vurderingen.
Etter en helhetsvurdering finner lagmannsrettens mindretall således at A ikke er berettiget til utbetaling av gjeldsforsikringen.
A var den nærmeste slik hans faktiske situasjon var, til å oppfatte sin rolle i tilknytning til gjeldsforsikringen og gi opplysninger til forsikringsselskapet. Mindretallet vurderer dette særlig opp mot As sykdomshistorie som han er den nærmeste til å kjenne til og opplyse om. Etter en samlet vurdering finner mindretallet at Vital Forsikring må gis medhold.
Lagmannsrettens mindretall finner ikke at det er grunnlag for å fravike hovedregelen i tvistemålsloven §172 når det gjelder saksomkostningene.
Dommen er avsagt under dissens som foran redegjort for.
Domsslutning:
1. Bergen byretts dom stadfestes, dog således at Vital Forsikring ASA dømmes til å betale 12% rente p.a. av tilkjente saksomkostninger kr 94.270 fra 16.03.1998 til betaling skjer.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Vital Forsikring ASA til A 115.530 -etthundreogfemtentusenfemhundredeogtredeve- kroner innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.