LG-1999-1202

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-05-22
Publisert:	LG-1999-01202
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Stavanger byrett nr. 98-1317 A - Gulating lagmannsrett LG-1999-01202 A.
Parter:	Ankende part: Rogalandsforskning AS v/styrets formann (Prosessfullmektig: Advokat Einar Østerdahl Poulsson, Oslo). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Eyvind Mossige, Stavanger).
Forfatter:	Lagdommer Håvard Romarheim. Lagdommer Carl Petter Martinsen. Sorenskriver Birger Stedal. Fire meddommere
Lovhenvisninger:	Arbeidsmiljøloven (1977) §66, Tvistemålsloven (1915) §180, §13, §57, §64

Saken gjelder gyldigheten av avskjed fra stilling som seniorforsker ved Rogalandsforskning, jf. aml §66 nr. 1.

Stavanger byrett avsa den 10. mai 1999 dom med slik domsslutning:

«1. Rogalandsforskning AS sin avskjedigelse 30.09.98 av A kjennes urettmessig og ugyldig.

2. Innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen dømmes Rogalandsforskning AS v/styrets formann til å betale erstatning for økonomisk og ikke-økonomisk tap til A med til sammen kr. 202.475,50 - kronertohundreogtotusenfirehundreogsyttifem 50/100 - .

3. Innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen dømmes Rogalandsforskning AS v/styrets formann til å betale A saksomkostninger med til sammen kr. 66.000,- - kronersekstisekstusen -.»

Ved rettidig innkommet ankeerklæring datert 8. juni 1999 har Rogalandsforskning AS v/styrets formann v/advokat Einar Østerdahl Poulsson, anket byrettens dom til lagmannsretten. Det anføres at byrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse er uriktig.

A v/ advokat Eyvind Mossige har inngitt tilsvar til anken datert 5. juli 1999. Det er i tilsvaret sagt at byrettens dom er riktig både når det gjelder bevisbedømmelse og rettsanvendelse.

Ankeforhandling ble avholdt 3.- 6. april 2000. Retten mottok partsforklaring fra Magnar Kalsheim, som møtte på vegne av ankende part, og fra ankemotparten A. I tillegg ble der avhørt ni vitner og ellers foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Hva angår sakens bakgrunn, partenes anførsler og påstander for byretten, samt byrettens avgjørelsesgrunner vises der til byrettens dom.

Ankende part - Rogalandsforskning AS v/styrets formann (heretter RF) - har sammenfatningsvis anført:

Avskjeden av A tilfredsstiller vilkårene i aml §66 nr. 1.

I saker av denne karakter gjelder der ikke et strengere bevisbyrdekrav enn det som er tilfelle i andre sivile saker. Alminnelig sannsynlighetsovervekt er tilstrekkelig med hensyn til å skulle påvise slike forhold som kan danne grunnlag for avskjed. Det erkjennes at vilkårene for avskjed i arbeidsmiljøloven er ufravikelige, og at arbeidsgiver og arbeidstaker ikke kan avtale et avskjedsvern for arbeidstaker som er svakere enn det loven selv gir anvisning på.

Lagmannsretten skal ikke bare ta stilling til spørsmålet om avskjeden var rettmessig. Lagmannsretten må også vurdere den saksbehandling som lå i forkant av avskjeden. Arbeidsmiljøloven oppstiller minimumskrav til saksbehandlingen i avskjedssaker, men det er bare saksbehandlingsfeil som kan ha innvirket på avgjørelsen som kan taes i betraktning.

I forhold til de bevis som har vært ført for lagmannsretten, må der tas standpunkt til hvem av partene som best kunne opplyst saken.

RF har riktignok ikke kunnet framlegge timelister for A, men A har på sin side ikke ønsket å opplyse om hans nærmere alkoholforbruk. Heller ikke har han fritatt leger for taushetsplikten. Dette må han selv bære ansvaret for.

Det må legges til grunn at psykiater Willy Jensen og psykolog Rolf Lunde forsømte sin opplysningsplikt overfor RF. De opplyste ikke i tilstrekkelig grad om As helsetilstand og de bakenforliggende årsaker til at han ikke klarte å overholde den pålagte arbeidstid. Så lenge ingen i fagapparatet omkring A tok affære og sykemeldte ham, måtte RF kunne gå ut fra at han var frisk. Jensen og Lunde var tilstede under deler av forliksforhandlingene som ledet frem til avtalen av 14. april 1998, men intet ble sagt om As evne til å oppfylle avtalen.

A hadde et høyt forbruk av alkohol på tidspunktet for CDT-målingene. At A hadde et slikt høyt alkoholforbruk, og derved et alkoholproblem, måtte også hans hjelpeapparat ha ment. Der vises til bl.a psykiater Willy Jensens uttalelse datert 8. oktober 1997.

Det erkjennes at innkallingen til drøftelsesmøtet 29. september 1998 var uforsvarlig.

Møtet må imidlertid ses i sammenheng med de møter som fant sted 23. og 30. september s.å. Også på dette tidspunkt ville eventuelle innspill fra psykolog Lunde og psykiater Jensen hatt betydning for RF's vurdering av avskjedsspørsmålet. Når A i tillegg valgte å benytte seg av en tillitsvalgt utenfor RF, var ønsket ikke mulig å oppfylle.

Når det gjelder en arbeidstakers plikt til å rette seg etter de pålegg arbeidsgiver gir, vises der til Gjone/Aagaard: «Bedriftens personalhåndbok,» 5. utg. sidene 36 og 44, samt dom avsagt av Eidsivating lagmannsrett 26. november 1990. Det forhold at arbeidsgiver tidligere har akseptert en avvikende arbeidstid er ingen ervervet rettighet for fremtiden. Arbeidsgiver må imidlertid først gå veien om advarsel før oppsigelse eller avskjed finner sted. I nærværende sak ble A meddelt oppsigelse i 1997. Han fikk en ytterligere advarsel gjennom det inngåtte forlik i april 1998. Når han på et slikt grunnlag fortsatte å forsømme sin arbeidstid, var RF berettiget til å gå til avskjed.

Det forhold at A har vært lenge ansatt ved RF kan i denne sammenheng ikke tillegges betydning, jf. dom avsagt av Høyesterett 8. februar 1999 ( HR-1999-00010A) (lnr 10/1999 nr 161/1998).

Ved vurderingen av As pliktbrudd, skal der for øvrig foretas en samlet vurdering.

Det er tidsrommet 14. juli - ultimo september 1998 som har interesse når det gjelder omfanget og alvorligheten av As manglende overholdelse av arbeidstiden. I dette tidsrom foreligger det et ubrutt mønster, hvor A systematisk og massivt har kommet for sent i forhold til de tidspunkter avtalen av 14. april 1998 fastsatte. As problemer med å komme tidsnok kan dels forklares i hans sykdom, men hans adferd er også preget av at han ikke ønsket å innordne seg de plikter han var pålagt av arbeidsgiver. I denne sammenheng må det legges til grunn at hans store alkoholkonsum har virket reduserende på hans evne og vilje til å fylle de plikter som påhvilte ham som arbeidstaker ved RF.

Vilkårene i aml §66 nr. 1 må på en slik bakgrunn anses oppfylt.

Aml §64 får for øvrig ikke anvendelse ved avskjed. Heller ikke får aml §13 nr. 2 anvendelse i nærværende sak, jf. Gjone/Aagaard: «Bedriftens personalhåndbok», 5. utg. sidene 210- 211, samt side 231.

Det er ikke tvilsomt at RF mente å gi A avskjed. Når A fikk beholde et kontor og nøkler i en periode frem til stevning var uttatt, skyldes det utelukkende at RF ønsket å ta hensyn til ham i en vanskelig situasjon.

Det er ellers ikke grunnlag for å hevde at A har vært mobbet ved RF. Det forhold at enkelte kolleger trakk seg unna ham, skyldes hovedsakelig As språkbruk ved enkelte anledninger og at A selv isolerte seg på arbeidsplassen. Hans avvikende arbeidstid var en medvirkende årsak til dette. Heller ikke kan RF som arbeidsgiver beskyldes for å ha trakassert eller mobbet A. RF var i egenskap av arbeidsgiver i sin fulle rett til å pålegge A som arbeidstaker å møte tidsnok på arbeid.

Når det gjelder erstatningsspørsmålet erkjennes at det er grunnlag for erstatning for økonomisk tap i den grad avskjedigelsen anses ugyldig. Det er imidlertid ikke grunnlag for oppreisning. Det er ikke sannsynliggjort at A var utsatt for mobbing ved arbeidsplassen, og han har vært fulgt opp av et omfattende støtteapparat hvor såvel psykolog som lege har vært representert.

Der er nedlagt slik påstand:

» Rogalandsforskning AS frifinnes og tilkjennes sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett.»

Ankemotparten - A - har sammenfatningsvis anført:

Avskjedigelsen av A er urettmessig og ugyldig, jfr aml §66 nr. 1. På denne bakgrunn har han også krav på erstatning og oppreisning.

Det gjøres gjeldende at RF ikke mente å gå til avskjedigelse. Avskjeden var ikke rettmessig og gyldig, herunder var saksbehandlingen i forkant av avskjedigelsen sterkt kritikkverdig. Videre hadde A et særskilt vern mot oppsigelse og avskjed, herunder hadde arbeidsgiver en særlig plikt til å legge forholdene til rette for A under henvisning til hans sykdom, jf. aml §13 nr. 2 og samme lovs §64.

A hadde spesielle forutsetninger for å fylle en seniorforskerstilling ved RF. Han har store intellektuelle og faglige ressurser som RF ikke bare har nytt godt av mens han var ansatt ved RF, men også i tiden etter avskjedigelsen.

Det var vanlig ved RF at forskerne hadde avvikende arbeidstid, men dette var også akseptert av RF som arbeidsgiver. Det som talte var resultatene og ikke når den enkelte møtte på arbeid.

A var sentral ved oppstarten av ELF-programmet, og A fungerte fullt ut tilfredsstillende før der skjedde skifte av programleder. Etter programlederskiftet var det A som ble beskyldt for manglende kommunikasjon. Der er ingen bevisførsel i saken som viser at også oppdragsgiveren var av den mening at det var A alene som var årsak til de påståtte kommunikasjonsproblemene. A opplevde at den nye programansvarlige ville «ta ham», og forutsetningene for samarbeid ble derfor vesentlig dårligere. RF har i det hele tatt ikke vurdert om det var andre enn A som var årsak til samarbeidsproblemene.

Det forhold at A ved årsskiftet 1995/1996 ble fjernet fra sitt prosjektansvar og underlagt Bergens-kontoret er kritikkverdig. Det var dessuten stridende mot §8 i den gjeldende tariffavtale mellom RF og NTL. Forflytningen av A medførte for at han ble faglig isolert, og f.eks. bare ved èn anledning ble innkalt til faggruppemøter, et møte som for øvrig ble avlyst uten at A fikk beskjed om avlysningen.

Bevisførselen har vist at A ikke begynte å bruke alkohol i større utstrekning før han ble «frosset ut» av sitt fagmiljø. På grunn av de oppståtte samarbeidsproblemer begynte han imidlertid å bruke alkohol for å dempe den sosiale angsten han opplevde. Denne bruken hadde karakter av medikasjon i en situasjon der andre medikamenter ikke virket.

Det brev som Vigdis Elisabeth Feldt skrev til bedriftshelsetjenesten ble misbrukt av bedriften ved at Magnar Kalsheim i egenskap av personal- og administrasjonssjef på sviktende grunnlag iverksatte egne undersøkelser for å avdekke om A hadde alkoholproblemer. I stedet for å involvere bedriftshelsetjenesten alene, ble taushetsbelagte opplysninger ukritisk spredd omkring og A ble skadelidende.

RF har ikke i noen sammenheng lagt forholdene til rette for A, men valgte i stedet å innskjerpe As arbeidsvilkår. Den første avtalen mellom RF og A fra mai 1997 inneholdt ingen valgmuligheter for A. Han var henvist til å godta bedriftens vilkår eller å miste sitt arbeid. De foretatte CDT-målinger sier for øvrig lite om As eventuelle alkoholkonsum, idet det ikke er avklart om A f.eks led av en leversykdom som i så fall kunne ha innvirket på de verdier som fremkom. Det er ellers ikke ført bevis for at A nektet bruk av antabus. Tvert i mot fremviste A stor grad av samarbeidsvilje, ved at han til og med medvirket til CDT-målinger etter at han var oppsagt.

Når det gjelder forliksavtalen datert 14. april 1998, har det ikke betydning hvem som initierte denne. Det sentrale er hvorvidt A har misligholdt avtalen. For perioden 14. april - 1. juli må det legges til grunn at A møtte presis på arbeid. I dette tidsrom arbeidet han for øvrig langt mer enn han skulle, tatt i betraktning av at han var halvt sykemeldt. I tillegg gikk han på arbeid på feriedager.

I perioden 14. juli - 30. september var han på arbeid 43 dager. Av disse dager hadde han tre dager fri, og to dager var han sykemeldt. I de resterende 38 dager var han totalt 11 dager til konsultasjon hos lege, psykolog eller testing for alkoholbruk ble gjennomført.

For de resterende 27 dager erkjennes det at A kom for sent på arbeid. Den 14. august og 31. august hadde han imidlertid gyldig grunn, idet han henholdsvis var hos bedriftslege og hadde besøk av E-verket i forbindelse med omlegging av det elektriske anlegget på sin privatbolig.

For de resterende dager kan det legges til grunn at A kom ca 15 minutter for sent på arbeid i forhold til avtalen. Under de foreliggende omstendigheter, særlig hensett til As sykdom, kan dette ikke gi grunnlag for avskjed. Heller ikke kan det være grunnlag for avskjed, når det i avskjedigelsen anføres at A har vært mindre på arbeid enn det han selv har ført i egne timelister. RF har bevisbyrden og har ikke kunnet dokumentere et slikt avvik.

Det kan anføres flere rettslige grunnlag for at avskjeden av A er urettmessig og ugyldig.

Saksbehandlingen i forkant av avskjedigelsen 30. september 1998 er klart klanderverdig, og er ikke i samsvar med aml §57. Der vises i denne sammenheng til avgjørelse inntatt i Rt-1997-1425 flg, samt Odd Friberg: «Arbeidsmiljøloven med kommentar», 7. utg., side 420 - 421. Det er særlig viktig at §57 følges i avskjedssaker. Avskjeden av A kan kjennes ugyldig alene på det grunnlag at nevnte bestemmelse ikke er overholdt

De grunnleggende vilkår i aml §66 nr. 1 er for øvrig ikke tilstede.

For det første må RF ha ment at A skulle avskjediges. Det er ikke tilfelle i nærværende sak. A beholdt sine nøkler, sitt kontor og ble tildelt arbeidsoppgaver. Den eneste endring var at han ikke mottok lønn. Senere mottok han arbeid fra RF's datterselskaper.

Det er et grunnleggende vilkår etter aml §66 nr. 1 at der foreligger et vesentlig mislighold på arbeidstakers side. Og det er uriktig rettsanvendelse når RF hevder at A hadde et svakere oppsigelsesvern/avskjedsvern, fordi avtaleperioden var utløpt da avskjedigelsen ble meddelt 30. september 1998.

Det er ellers ikke tilstrekkelig utelukkende å se på omfanget av As eventuelle mislighold av arbeidsavtalen. Det skal også foretas en rimelighetsvurdering, jf. avgjørelse inntatt i Rt-1988-1188 flg. I denne sammenheng må hele avtalen mellom RF og A vurderes. Det anføres i denne sammenheng at det var et felles siktemål med avtalen, jf. avtalens pkt. 1, at A skulle tilbake i arbeid ved RF. Det kan da ikke være avgjørende at A i den aktuelle periode fra 14. juli, i gjennomsnitt kom 15 minutter for sent i forhold til det som var avtalt. Det må videre ses hen til As sykdom som er den bakenforliggende årsak til hans manglende overholdelse av avtalen. Han har ellers oppfylt avtalens øvrige vilkår. Det må i det hele legges avgjørende vekt på de sakkyndige uttalelser som foreligger fra psykolog Lunde og psykiater Jensen. Det vises ellers til avgjørelser inntatt i Rt-1948-203 flg.

I den grad lagmannsretten skulle komme til at der var grunnlag for avskjed får aml §64 anvendelse. Verken lovens ordlyd eller forarbeider er til hinder for at §64 kan nyttes ved avskjed. Det vises i denne sammenheng til Gulating lagmannsretts dom av 10. februar 1986. Årsaken til avskjedigelsen av A er den manglende overholdelse av arbeidstiden. Denne manglende overholdelse av arbeidstiden er igjen forankret i As sykdom.

For øvrig får aml §13 nr. 2 anvendelse. A er psykisk syk, og psykiske lidelser omfattes av nevnte bestemmelse. Arbeidsgivers plikter etter §13 nr. 2 går langt, og de går meget langt når det som her er arbeidsgivers håndtering av saken som hovedsakelig er årsak til As forverrede helsetilstand. Det vises til bl.a psykiater Jensens forklaring, hvor det bl.a fremkom at A ble betydelig verre da han ble fjernet fra ELF-programmet. Arbeidsgiver pliktet i den foreliggende situasjon å legge forholdene til rette for A, men gjorde det motsatte ved å stramme inn arbeidstiden.

Etter dette må avskjedigelsen av A kjennes urettmessig og ugyldig.

A skal tilkjennes erstatning både for økonomisk og for ikke-økonomisk skade.

Det samlede lønnstap pr. 1. april 2000 utgjør kr. 151.486,50.

A har også krav på oppreisning. RF's nedverdigende behandling av ham, samt den samlede belastning han er påført i forbindelse med avskjedigelsen kvalifiserer for slik oppreisningserstatning. Det beløp som byretten har utmålt anses passende.

Der er nedlagt slik påstand:

« 1. Stavanger byretts dom av 10. mai 1999 stadfestes, dog slik at erstatningsbeløpet økes til kr. 301.406,50 - kronertrehundreogentusenfirehundreogseks 50/100 - med tillegg av 12% - tolv prosent - morarenter inntil betaling finner sted.

2. Det påløper 12% - tolv prosent - morarenter for hvert enkelt månedlig lønnstap. Jf. dog pkt. 1.

3. Innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen dømmes Rogalandsforskning v/styrets formann til å betale A saksomkostninger for lagmannsretten.»

Lagmannsretten skal bemerke:

Når det gjelder sakens hovedtema, nemlig spørsmålet om avskjedigelsen av A var rettmessig eller ikke, har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.

Lagmannsrettens flertall - fagdommerne og to meddommere - finner at anken ikke kan føre frem, og at byrettens dom, domsslutningens pkt. 1 og 3, blir å stadfeste.

Mindretallet - to meddommere - er kommet til det resultat at avskjedigelsen av A tilfredsstiller vilkårene i aml §66 nr 1.

Såvel lagmannsrettens flertall som mindretall er imidlertid av den oppfatning at saken står for lagmannsretten i alle vesentlige trekk i samme stilling som for byretten. Lagmannsrettens flertall kan derfor langt på vei slutte seg til byrettens avgjørelsesgrunner og lovforståelse.

Sakens sentrale tvistetema er hvorvidt avskjedigelsen av A fra stillingen som seniorforsker ved RF i september 1998, var rettmessig eller ikke.

Lagmannsrettens flertall finner det hensiktsmessig å ta utgangspunkt i den begrunnelse RF oppgav som årsak til avskjedigelsen av A. Fra det brev som varslet A om avskjedigelsen datert 30. september 1998, hitsettes:

«Årsaken til avskjeden er i hovedsak basert på mislighold av avtale av 14. april 1998, jf. pkt. 2 og 7:

- De kommer konsekvent 15 - 20 minutter senere enn det som er avtalt (senest kl. 10.00 med full arbeidsdag), og aldri tidligere.

- Videre fører De selv på innleverte timelister at De har arbeidet 7 timer, mens dørloggen (jf. avtalens pkt. 3) viser at De nesten hver dag har vært på arbeid mindre enn 7 timer. I svært mange tilfeller flere timer mindre enn hva De selv fører på Deres timeliste (i en periode fra 13. juli 1998 til 11. september 1998 med vel 30 arbeidsdager fører De 7 timer på timelistene, mens De i ca 10 tilfeller har arbeidet opp til en halv time mindre, i ca 10 tilfeller har De arbeidet fra en halv til 1 time mindre, og i vel 10 tilfeller har De arbeidet 1 - 2 timer mindre. I to til tre tilfeller har De arbeidet 2 timer mindre enn det antall timer De har påført timelisten.»

Når det gjelder den siste del av begrunnelsen - manglende samsvar mellom timelister ført av A, og bedriftens egen tidsregistrering (dørloggen) - må lagmannsrettens flertall etter bevisførselen legge til grunn at RF ikke har evnet å føre bevis for en slik feilføring fra As side. Flertallet kan på dette punkt slutte seg til byrettens bevisbedømmelse, som det vises til.

Hovedbegrunnelsen for avskjedigelsen av A er at han til tross for avtalen med RF av 14. april 1988, konsekvent skal ha ankommet sitt arbeidssted 15 - 20 minutter for sent. Partenes bevisførsel for lagmannsretten har også i det alt vesentlige vært innrettet mot dette punkt i begrunnelsen for avskjed.

Før lagmannsrettens flertall konkret går inn på dette hovedtema i saken, finner en det påkrevd å fremkomme med enkelte merknader til deler av den prosess som, etter flertallets syn, ledet frem til RF's beslutning om å avskjedige A.

Flertallet legger for det første til grunn at A allerede fra ansettelsestidspunktet ved RF i 1980, praktiserte en i utgangspunktet avvikende arbeidstid. Han påbegynte arbeidsdagen noe senere på formiddagen, men avsluttet også senere enn det som var vanlig. Tapt arbeidstid ble således tatt igjen ved at arbeidsdagen ble strukket utover ettermiddag/kveld. Etter det lagmannsretten har fått seg presentert, må lagmannsrettens flertall bygge på at en slik avvikende arbeidsrytme ikke var helt unormal innenfor det forskermiljø som A tilhørte. Det finnes således bevist at RF som arbeidsgiver i alle vesentlige sammenhenger aksepterte at A forholdt seg slik. For lagmannsretten er det i alle fall ikke fremlagt noen opplysninger som kan dokumentere at A eller andre, fikk beskjed om å begynne arbeidsdagen tidligere enn det som foran er beskrevet som praksis.

I 1993 - 1994 besluttet fagledelsen ved RF å tildele A ansvaret for oppbyggingen av et forskningslaboratorium. Oppdragsgiver var ELF. Det prosjektlederansvar A ble tildelt, innebar ikke bare et fagansvar, men medførte også ansvar for økonomistyring og ansvar for kommunikasjon til oppdragsgiver og sine foresatte ved RF. As prosjekt var for øvrig ett av flere prosjekter i det såkalte «ELF-programmet».

I august 1993 overtok Craig D. Marken som ansvaret for hele programmet. A ble derved Markens underordnede, og A hadde i den egenskap et rapporteringsansvar til Marken. Marken overtok som programansvarlig angivelig fordi den forrige programansvarlige kommuniserte dårlig med ELF.

Raskt deretter oppsto der samarbeidsproblemer mellom Marken og A. Lagmannsrettens flertall anser det ikke for påkrevd å gå inn i den bakenforliggende årsak til disse samarbeidsproblemene. Flertallet i lagmannsretten finner det imidlertid ikke sannsynliggjort at årsaken til disse angivelige samarbeidsproblemene alene må tilskrives A.

A ble imidlertid ved to skriv datert henholdsvis 10. og 11. august 1994, minnet om sitt sene fremmøtetidspunkt ved RF. I henhold til disse skriv ble han bedt om ikke å møte senere enn mellom kl. 10.00 - 12.00, og aldri senere enn kl. 12.00.

I midten av november 1995 ble A fjernet fra sitt prosjektlederansvar. Uten at det for flertallet i lagmannsretten er tilstrekkelig klargjort hva den egentlige årsak til dette var, ble A besluttet overført og underlagt RF's avdeling i Bergen. Flertallet legger i denne sammenheng til grunn at forflytningen av A skjedde uten at A selv fikk anledning til å delta ved avgjørelsen, og at A som følge av overflytningen ble faglig isolert.

I midten av mai 1996 ble personal- og administrasjonssjef ved RF, Magnar Kalsheim, overlevert et brev datert 14. mai fra en Vigdis Elisabeth Feldt. Brevet var stilet til RF's bedriftshelsetjeneste, men ved en feil ble brevet sendt Kalsheim slik at han fikk kunnskap om brevets innhold. Brevet, som for øvrig inneholdt en utilslørt påstand om at A hadde alvorlige alkoholproblemer og derfor trengte hjelp, ble av Kalsheim videresendt til bedriftshelsetjenesten. I tillegg ble tillitsmannsapparatet ved RF involvert.

Et knapt år senere, på vårparten 1997, ble A på ny minnet om sin avvikende arbeidstid. Ved to brev henholdsvis datert 7. mars og 5. mai fikk A pålegg om å påbegynne arbeidsdagen, først senest kl. 10.00, og dernest senest kl. 08.00. Det ble videre sagt at oppsigelse måtte påregnes i den grad påleggene ikke ble overholdt. A fant det påkrevd å besvare de nevnte skriv, og etter at As egen psykolog hadde henvendt seg til RF's bedriftslege med opplysninger om As helsetilstand, tilskrev A Magnar Kalsheim den 25. mai. Fra As skriv hitsettes:

«Viser til Deres brev av 5. mai.

Presset fra oppsigelsestrussel har forverret min helsetilstand og gjort det vanskelig for meg å møte til de oppsatte tider. Antar bedriftslegen kan bekrefte dette.

Jeg mener nå å kunne møte til kl.10.00 med stor regelmessighet hvis forholdene normaliseres.»

Personalsak ble i alle fall fra dette tidspunkt opprettet på A, og lagmannsrettens flertall legger til grunn at RF, og særlig Magnar Kalsheim, bygget på at As vanskeligheter med å holde den pålagte arbeidstid hadde sin årsak i alkoholmisbruk. Flertallet vil i denne sammenheng bemerke, at den saksbehandling som Kalsheim fulgte i tilknytning til brevet fra Vigdis Elisabeth Feldt, i liten grad var egnet til å skape en forsvarlig ramme omkring de ømtålige spørsmål som brevet omhandlet. Det skal ytterligere legges til at RF som arbeidsgiver ikke på noe tidspunkt i tidsrommet fra A ble ansatt i 1980, og frem til mottakelsen av Feldt's brev, selv hadde notert noe som kunne indikere at det var realitet i de påstander som brevet fra Feldt beskrev.

For å avverge en eventuell oppsigelse, fant A å måtte gå med på et opplegg som bl.a innebar testing med tanke på alkoholbruk. Opplegget skulle ivaretas av RF's bedriftshelsetjeneste. I tidsrommet 4. juni - 24. juni 1997 ble tester gjennomført, og flertallet legger etter bevisførselen til grunn at testene var positive i den forstand at målingene viste at et eventuelt alkoholinntak klart var redusert.

Likevel ble han ved brev av 30. juni 1997 oppsagt fra sin stilling ved RF. Begrunnelsen fremgikk av et brev datert 28. juli s.å., hvor årsaken angies å være en manglende overholdelse av arbeidstiden, og at dette hadde antatt sammenheng med As alkoholbruk.

På bakgrunn av det som foran er sagt, legger flertallet i lagmannsretten til grunn som bevist at RF i forbindelse med oppsigelsen av A ikke så hen til om der kunne være andre årsaker til As manglende evne til å overholde de pålegg som var gitt med hensyn til arbeidstiden. Dette til tross for at As egen psykolog i skriv til RF's bedriftslege, dr. Herman Myrland, den 19. mai opplyste at A allerede fra barndommen hadde betydelige følelsesmessige problemer, problemer som ble verre som følge av motsetningene på arbeidsstedet, og at As alkoholbruk var sekundær i forhold til de nervøse problemene. Ytterligere kunnskap om As helsetilstand, fikk bedriftslegen gjennom skriv datert 8. oktober 1997 fra spesialist i psykiatri, Willy Jensen. For lagmannsretten er det ikke påkrevd å gå nærmere inn på innholdet i erklæringen. Lagmannsrettens flertall finner det er tilstrekkelig å vise til at de opplysninger som fremkommer av erklæringen, må ha vært kjent for RF i forbindelse med avtalen av 14. april 1998 og den senere avskjedigelse av A.

Lagmannsrettens flertall legger videre til grunn at den avtalen som ble inngått mellom RF og A 14. april var et resultat av forhandlinger, og hvor det ikke har nevneverdig betydning for flertallets vurdering hvem av partene som tok hovedinitiativet til avtalen eller initiativet til avtalens enkelte punkter. Lagmannsrettens flertall ser det imidlertid som vesentlig å presisere at avtalens innhold må ses i lys av det notat som psykolog Lunde og psykiater Jensen utarbeidet samme dag, et notat som ga uttrykk for målsettinger med tanke på å få A tilbake i fullt arbeid ved RF.

Når det gjelder avtalens forståelse legges videre til grunn at A i perioden 15. april 1998 - 1. juli 1998 skulle påbegynne sin arbeidsdag ved RF senest kl. 12.00. Han skulle i denne perioden være halvt sykemeldt. Fra 1. juli 1998 skulle han friskmeldes, og arbeidsdagen skulle da påbegynne senest kl. 10.00. Han skulle da arbeide full dag.

Etter den bevisførsel lagmannsretten har fått seg presentert, kan det etter flertallets syn ikke sannsynliggjøres at A i vesentlig grad har brutt den avtale som ble inngått, og i alle fall ikke i en slik utstrekning at bruddene i seg selv ga grunnlag for avskjedigelse.

Sakens parter er enige om at det tidsrom som det er relevant å vurdere i forhold til et eventuelt brudd på avtalen, er fra 14. juli til ultimo september 1998. Lagmannsrettens flertall må i denne sammenheng legge til grunn at det i nevnte periode er 25 dager hvor A har kommet for sent i forhold til avtalen, og hvor der heller ikke er bestemt angitte årsaker til at han er kommet for sent. På disse dager har ankemotparten, uten at det er bestridt av ankende part, beregnet omfanget av den for sent påbegynte arbeidsdag til noe over 15 minutter i gjennomsnitt.

For den samlede lagmannsretten har det sentrale spørsmålet vært om dette i tilfelle innebærer en slik misligholdelse av arbeidstakers plikter, at det i seg selv gir grunnlag for avskjed i medhold av aml §66 nr. 1. Som lagmannsrettens flertall foran har sagt er det i nærværende sak ikke tale om det. Flertallet legger i denne sammenheng vesentlig vekt på at bakgrunnen for As problemer med å overholde den pålagte arbeidstid skyldes hans sykdom.

For lagmannsretten er det ikke påkrevd å vurdere hvordan saken ville stillet seg i den grad man stod overfor en helt ut funksjonsfrisk arbeidstaker. Situasjonen i nærværende sak er imidlertid at A i den aktuelle periode saken gjelder var syk. Det var således ikke hans vilje til å overholde arbeidstiden det var noe galt med, men evnen. Flertallet kan i denne sammenheng ikke se at RF kan høres med at bedriften ikke fikk tilstrekkelige kunnskaper om As helsetilstand, og derfor kunne betrakte ham som fullt arbeidsfør. Det vises i denne sammenheng til psykolog Lundes brev til Bedriftshelsetjenesten datert 19. mai 1997, samt psykiater Willy Jensens brev datert 8. oktober s.å.

På et det grunnlag som foran nevnt finner flertallet i lagmannsretten at en avskjedigelse av A var klart urettmessig, og følgelig også må kjennes ugyldig.

Det er fra ankemotparten anført en del ytterligere grunnlag som menes å medføre at avskjedigelsen av A må kjennes ugyldig. Selv om det med bakgrunn i det resultat lagmannsrettens flertall foran har kommet til ikke er nødvendig å komme nærmere inn på disse særlige anførte grunnlag, finner en likevel behov for å bemerke følgende:

Det hevdes å foreligge brudd på bestemmelsen i aml §57. Det faktum som ligger til grunn for anførselen er i korthet at Magnar Kalsheim, i egenskap av personal- og administrasjonssjef ved RF, innkalte A med kun ca 2 1/2 times varsel til drøftelsesmøte i anledning RF's beslutning om å avskjedige ham. A fikk derfor ikke anledning til å la seg bistå av en sentralt plassert tillitsvalgt i NTL. Lagmannsrettens flertall bemerker at denne saksbehandling var klart utilstrekkelig og uforsvarlig, uten at en finner grunn til å ta standpunkt til om dette i seg selv ville medført at avskjedigelsen av A måtte anses ugyldig.

Videre er anført fra ankemotparten at arbeidsgiver har forsømt sine plikter etter aml §13 nr. 2.

På bakgrunn av den bevisførsel som har funnet sted for lagmannsretten, deler flertallet i lagmannsretten ankemotpartens syn på dette spørsmålet. Flertallet kan i det hele vanskelig se at arbeidsgiver kan sies å ha fylt sine plikter etter nevnte bestemmelse når bedriften valgte å avskjedige A, og det til tross for at bedriften åpenbart var kjent med den bakenforliggende årsak til As helseproblemer. Det vises til de foran nevnte erklæringer fra henholdsvis psykolog Rolf Lunde datert 19. mai 1997 og fra psykiater Willy Jensen datert 8. oktober s.å. Etter det lagmannsretten har fått opplyst, medvirket ikke RF i noen særlig grad i tilrettelegging av arbeidssituasjonen for A. Arbeidsgiver valgte istedenfor å stramme inn på den fleksible arbeidstid som han hadde nydt godt av i en periode på over 10 år, fjernet ham som prosjektansvarlig og valgte å avslutte hans arbeidsforhold på bakgrunn av uklare påstander om alkoholmisbruk som grunnlag for manglende overholdelse av arbeidstiden.

Lagmannsretten finner det for øvrig ikke påkrevet å ta standpunkt til det særskilte rettsspørsmål som ankemotparten har reist, nemlig om aml §64 får tilsvarende anvendelse ved avskjed.

Når det gjelder As krav om erstatning, finner lagmannsrettens flertall at dette blir å ta tilfølge. Lagmannsretten legger i denne sammenheng til grunn at As økonomiske tap i tidsrommet fra 1. oktober 1998 - 1. april 2000 samlet beløper seg til kr. 151.486,50. Hans økonomiske tap i tidsrommet 1. oktober 1998 - 15. juli 1999 beløper seg da til kr. 71.216,75, mens tapet for perioden 15. juli 1999 - 1. april 2000, er kr. 80.269,75. Lagmannsretten legger denne beregning til grunn for sin avgjørelse, og har oppfattet ankende part slik at en ikke har innsigelser til denne beregningen.

Når det gjelder påstanden om at A også skal tilkjennes erstatning for ikke-økonomisk skade, finner lagmannsretten etter en helhetsvurdering at denne påstanden blir å ta tilfølge.

Lagmannsretten har i denne sammenheng særlig vektlagt at A har vært utsatt for en urettmessig avskjed fra sin stilling som seniorforsker ved RF, og at den saksbehandling som dels ligger i forkant av oppsigelsen i 1997 og den senere avskjed i 1998, klart var utilstrekkelig og uforsvarlig. Ved byrettens behandling ble A tilkjent et beløp stort kr 150.000,- i oppreisningserstatning. Etter lagmannsrettens syn er det ikke grunn til å fravike det nivå som byretten her har lagt seg på hensett til de foreliggende omstendigheter i saken.

Etter dette tilkjennes A erstatning for økonomisk og ikke-økonomisk skade med et beløp stort kr. 301.486,50.

Lagmannsrettens mindretall er ikke enige med flertallet. Avskjeden av A var ikke urettmessig og ugyldig, og av den grunn må anken tas tilfølge.

For mindretallet fremstår avtalen av 14. april 1998 som sentral. Avtalen kom i stand etter forhandlinger, og hvor A deltok aktivt. Han fikk omfattende rådgivning fra spesialister innen jus, psykologi og psykiatri. Mindretallet legger i denne sammenheng til grunn at både A selv og hans rådgivere var av den oppfatning at avtalen var reell som et forlik som skulle sikre A fortsatt beskjeftigelse ved RF. Den vekt partene tilla betydningen av at avtalen ble overholdt, er kommet til uttrykk i avtalens punkt 7.

A har etter mindretallets syn ikke overholdt avtalen for så vidt gjelder den avtalte arbeidstid, i det han nærmest konsekvent møtte for sent. Han kan ikke høres med at tid tapt ved forsentkomming ble kompensert ved å strekke arbeidstiden utover ettermiddager og kvelder, i det det er bedriftens vurdering av hvilken betydning overholdelse av arbeidstiden har, som er avgjørende. Bedriftens vurdering for så vidt var A kjent med. Det vises i denne sammenheng til de gjentatte advarsler for manglende overholdelse av arbeidstiden som A ble tildelt.

Mindretallet kan heller ikke se at As helseproblemer kan være hjemmel for en rett til avvikende arbeidstid i forhold til den avtalte. Mindretallet er ellers av den oppfatning at i forhold til As øvrige forpliktelser som arbeidstaker og stillingens faglige krav til ham, fortoner problemet med overholdelse av arbeidstiden seg som et forhold A burde kunne mestret.

Mindretallet finner ikke de forhold som for øvrig er drøftet i saken av avgjørende betydning for resultatet. Manglende overholdelse av arbeidstiden slik dette er dokumentert, er etter mindretallets oppfatning en vesentlig misligholdelse av As arbeidsavtale.

Anken har etter det resultat lagmannsrettens flertall har kommet til vært forgjeves, og tvistemålsloven §180 første ledd får anvendelse. Slik dette saksforholdet ligger an finner flertallet ikke grunn til å gjøre unntak fra lovens hovedregel. Ankemotparten har innlevert omkostningsoppgave som samlet beløper seg til kr. 100.800,-. Det er i oppgaven sagt at salæret utgjør kr. 100.000,- mens kr 800,- er utgifter til kopiering m.v. Lagmannsrettens flertall finner at omkostningsoppgaven gjenspeiler nødvendig arbeid med saken og beløpet tilkjennes følgelig.

Når det gjelder spørsmålet om saksomkostninger utformer ikke mindretallet konklusjon, i det hver dommer tar stilling til dette spørsmål ut fra det realitetsstandpunkt vedkommende har tatt til tvistegjenstanden, jfr Tore Schei, Tvistemålsloven med kommentarer, bind I s 476.

Lagmannsretten finner for øvrig ikke grunn til å foreta endringer i byrettens saksomkostningsavgjørelse.

Lagmannsrettens dom avsies med slik dissens som fremgår foran.

Domsslutning:

1. Byrettens dom, domsslutningens pkt. 1 og 3, stadfestes.

2. Innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse tilpliktes Rogalandsforskning AS v/styrets formann å betale erstatning til A for økonomisk og ikke-økonomisk skade med et beløp stort kr. 301.486,50 - kronertrehundreogentusenfirehundreogåttiseks 50/100 - med tillegg av 12 - tolv - prosent forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

3. Innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse tilpliktes Rogalandsforskning AS v/styrets formann å erstatte A saksomkostninger for lagmannsretten med beløp stort kr.100.800,- - kroneretthundretusenåttehundre -.