LG-1999-1257

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-06-26
Publisert:	LG-1999-01257
Stikkord:	Arbeidsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Stavanger byrett nr. 1998-01372 - Gulating lagmannsrett LG-1999-01257 A.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Bjarne P. Skutvik, Stavanger). Motpart: Trafikksikkerhetssenteret A/S, v/styrets formann (Prosessfullmektig: Advokat Kate Hidle, Stavanger).
Forfatter:	Lagdommer Lunde. Lagdommer Noss. Ekstraordinær lagdommer Grimstad, fire meddommere
Lovhenvisninger:	Arbeidsmiljøloven (1977) §66, Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180, §55, §57, §61A

Saken gjelder spørsmål om erstatning for økonomisk og ikke-økonomisk tap i anledning påstått urettmessig formløs avskjed i arbeidsforhold, samt krav på lønn for utført arbeid.

Geir Hopland opprettet Trafikksikkerhetssenteret AS. Selskapet har som formål trafikksikkerhetstiltak og opplæring for reduksjon av trafikkulykker. Hopland fikk ideen til virksomheten i 1995 og arbeidet med dette som prosjekt inntil selskapet ble stiftet 20. februar 1998. Tanken var å trekke inn trafikkskadde i virksomheten slik at disse kunne få arbeidstrening og senere eventuelt arbeid i selskapet som instruktører. Prosjektet ble utviklet i samarbeid med Rogaland Næringstjeneste AS v/siviløkonom Ola Barkved, og det ble gitt midler fra SND og samferdselsdepartementet i 1997.

I forbindelse med utviklingen av prosjektet rettet Geir Hopland i 1996 henvendelse til Landsforeningen for Trafikkskadde i Norge. Her kom han i kontakt med A som var foreningens formann lokalt. Hun er trafikkskadd og 50 % uføretrygdet. Som ledd i et attføringsopplegg for henne, ble hun knyttet til forprosjektet til Trafikksikkerhetssenteret under ledelse av Rogaland Næringstjeneste AS. Hun mottok 100 % stønad fra Trygdekontoret, hvorav 50 % var uføretrygd, mens 50 % var attføringstrygd for deltagelse i forprosjektet.

I 1997 inviterte Trafikksikkerhetssenteret gjennom Rogaland Næringstjeneste AS til kurs for sikkerhetsinstruktører. Målgruppen for kurset var «først og fremst arbeidsledige trafikkskadde, men også andre med interesse for trafikksikkerhetsarbeid». Kurset er angitt å være «et tilbud der ansatte i bedrifter, privatbillister og myke trafikanter skal få praktisk trening i ulike trafikksituasjoner, holdningspåvirkning og informasjon/opplæring, med hovedmål å redusere antall trafikkulykker». Hensikten med kurset var å gi kvalifikasjon « for arbeid som trafikksikkerhetsinstruktør i TSS. Gjennom arbeid i TSS skal du få yrkestrening som igjen kan kvalifisere for annet arbeid». Kurset startet 4. desember 1997.

Kurset hadde fem deltagere, alle 100 % trygdet, fire av dem som følge av trafikkskader. Kurset var opprinnelig planlagt over 12 uker, men varte til sammen 24 uker; først en teoridel på 12 uker og deretter ytterligere 12 uker med praksis. Kurset gikk 4 dager i uken, onsdagene var fri.

Kurset ble forgjeves søkt godkjent som AMO-kurs. Det ble likevel godkjent av Arbeidskontoret som arbeidstrening. A fikk derfor fortsatt 50 % attføringstrygd ved siden av uføretrygden, i alle de 24 ukene kurset varte. Trygdekontoret dekket også reiseutgiftene hennes.

Partene er enige om at Hopland en gang i løpet av januar eller februar 1998, under den første del av kurset på Ullandhaug, muntlig lovet kursdeltakerne at de skulle få betaling med kr 100,- netto pr time når Trafikksikkerhetssenteret AS holdt kurs med inntekter. Videre er det enighet om at det var forutsatt at slik godtgjørelse først ville bli utbetalt etter at kursperioden var avsluttet. Partene er uenige om hvordan denne «Ullandhaug-avtalen» skal forstås.

Videre er det enighet om at kursdeltagerne ble lovet betaling for arbeid som de utførte for Trafikksikkerhetssenteret AS i forbindelse med flytting til nye lokaler. Her er det enighet om at kursdeltagerne skulle føre timelister, og at de skulle få oppgjør på et senere tidspunkt, når Trafikksikkerhetssenteret As hadde økonomi til det. Dette tilgodehavende ble kalt «TSS-timer «.

Betalingen for dette arbeidet skulle være brutto kr 100 pr time.

Da det nærmet seg slutten på kursperioden for A fikk hun tilbud om arbeidsavtale med Trafikksikkerhetssenteret AS. Etter samtaler mellom partene i slutten av mai og begynnelsen av juni fikk A tilbud om 50 % stilling i møte 18. juni 1998, og hun aksepterte tilbudet. Hun skulle arbeide 4 dagers uke med fri onsdager med arbeidstid fra klokken 10.00 - 15.00.

Dagen etter at avtalen var inngått sendte Geir Hopland brev til arbeidskontoret i Sandnes og redegjorde for tilbudet om arbeidsavtale med tre måneders prøvetid fra 1. juli 1998 til A. Samtidig søkte han om lønnstilskudd for henne for den samme tre måneders perioden, jf byrettens dom side 4, annet avsnitt, hvor brevet av 19. juni 1998 er inntatt i sin helhet.

Arbeidskontoret innvilget søknaden om lønnstilskudd. A mottok deretter melding om arbeidskontorets vedtak som var av 20. juni 1998. Av vedtaket fremgikk at attføringspengene ville opphøre fra og med 1. juli 1998, ettersom hun fra dette tidspunkt var i arbeid hos Trafikksikkerhetssenteret AS.

Opprinnelig var partene enige om tiltredelse 1. juli 1998, men i forbindelse med ferieavvikling for Geir Hopland ble partene enige om at tiltredelsestidspunktet skulle fremskyndes til 20. juni 1998. Tiltredelsesdagen falt da sammen med Hoplands feriestart.

Geir Hopland har forklart at han i løpet av sin ferie var i jevnlig kontakt med A, uten at hun i løpet av denne tiden ga uttrykk for misnøye e.l. A har ikke bestridt dette.

Da han kom tilbake til kontoret etter endt ferie den 15. juli 1998 fant han imidlertid et brev fra A som var datert 14. juli 1998. I brevet som er inntatt i sin helhet i byrettens dom nederst på side 4, skriver hun under henvisning til Hoplands brev til arbeidskontoret av 19. juni 1998 blant annet at

«....På bakgrunn av dette brevet så er mine attføringspenger stoppet fra 31.06.98 tiltross for at jeg ikke har slik avtale med TSS AS. Jeg har utført mitt arbeide tiltross for stor usikkerhet med tanke på hvem/hvor jeg får min lønn fra.»

Da det etter 3 mnd teoretisk opplæring fulgt av 3 mnd praktisk trening ikke er utarbeidet noen som helst arbeidsavtale eller lønnsavtale, er tålmodigheten vår oppbrukt. Vi vil derfor gjøre det på denne måten og be om å få tilsendt en arbeids- og lønnsavtale før vi fortsetter arbeidet videre på TSS AS.

A-konto skal også gjøres opp og innbetales på konto umiddelbart med hver enkelt, se vedlagte timeliste, før vi kan fortsette arbeidet videre på TSS AS. Vi minnes alle, at du på Ullandhaug sa at når du hadde kurs med inntekter så skulle vi få betaling med Kr. 100,- pr time. (Skattefritt sådan).....»

Hopland reagerte med overraskelse og bekymring på brevet. Han forstod det blant annet slik at alle de fem kursdeltagerne ville kreve oppgjør for TSS-timene umiddelbart, - noe som isåfall ville bety at selskapet var konkurs fordi det ikke var midler til dette. Avtalen var at oppgjør skulle foretas først når selskapet hadde økonomi til det.

A hadde fri onsdag den 15. juli 1998. Hopland har forklart at han forgjeves forsøkte å nå A etter å ha lest brevet hennes, for å få en avklaring. A bestrider at Hopland har forsøkt det, idet hun ville ha sett det på sin mobiltelefon. Partene er enige om at Hopland ringte As saksbehandler ved arbeidskontoret torsdag 16. juli 1998. Hopland fikk der det råd å tilskrive A med en frist for avklaring. I samsvar med dette skrev han brev til A samme dag. Brevet er i sin helhet inntatt i byrettens dom side 5. Det har blant annet slik overskrift og innhold;

« TILBUD OM ARBEIDSAVTALE»

«... Arbeids- og lønnsavtalen ble muntlig gjennomgått med deg på Forus den 18.6.98, hvor du ble tilbudt en 3 måneders arbeidsavtale med prøvetid fra og med 1.7.98, basert på en 50% stilling som etter ønske fra deg skulle være fra man-fre fra kl. 1000-1500 og onsdagen fri. Arbeidsoppgavene skulle være administrasjon og instruktørgjøremål.

Du ble tilbudt en lønn på brutto kroner 100,- pr. time og jeg opplyste at saksbehandler Nevland ved Arbeidskontoret i Sandnes hadde antydet at TSS AS ville få dekket et lønnstilskudd i 3 måneder for deg.

Samtidig ble det fra min side beklaget at arbeids- og lønnsavtalen ikke var utarbeidet skriftlig, og henviste til at dette ville bli utarbeidet umiddelbart etter hjemkomst fra ferien.

Arbeidskontoret på Sandnes ble informert om dette.

Du aksepterte dette og og vi gjennomgikk deretter de arbeidsoppgaver som jeg ønsket du skulle utføre i mitt fravær. .....»

«... I tillegg nekter du å komme på jobb før dette er avklart, og dermed også fraskrive meg muligheten til å kunne gjennomgå timelistene du har utarbeidet for deg og de øvrige 3 kursdeltakerne. .....»

«... Spørsmålet mitt er derfor relevant - Ønsker DU en jobb ved TSS AS?

Arbeidet som du for øvrig utførte i mitt fravær virker meget bra.

Dersom du fortsatt gjør det - så møter du opp på mitt kontor innen tirsdag 21.7.98 kl. 1300. I motsatt fall - så vil ditt arbeidsforhold ved TSS AS bli avsluttet fra dette tidspunkt»

Geir Hopland leverte brevet til A samme kvelden det var skrevet. A var ute og arbeidet med høytrykkspyling da Hopland kom, men det kom ikke til noen dialog mellom partene.

A uteble fra kontoret torsdag, fredag og påfølgende mandag og tirsdag, i perioden fra 16. juli til 21. juli 1998.

Tirsdag den 21. juli 1998 kom hun innom kontoret litt før klokken 13.00 for å levere fra seg svarbrev til Hopland. Hun gikk straks etter avleveringen av brevet. Hun oppga at hun måtte gå hjem øyeblikkelig fordi hun hadde hodepine. Hun ville derfor ikke sette seg ned og vente mens Hopland leste brevet hennes, slik han ba henne om å gjøre. Det er uenighet mellom partene hvilke ord som nærmere falt dem imellom i forbindelse med overlevering av brevet. Hopland mener at han i løpet av samtalen med A sa noe i retning av at hun måtte være klar over konsekvensene om hun nå bare forlot kontoret, mens A bestrider det. Som nytt bevis i ankeomgangen har A fremlagt et lydopptak som hun tok av samtalen med Hopland inne på hans kontor. Av lydopptaket som ble avspilt for lagmannsretten under hovedforhandlingen, fremkommer ikke Hoplands advarsel om konsekvenser. Partene er uenige om lydbåndopptaket gjengir hele samtalen og om lydbåndopptakets beviskraft.

As svarbrev er skrevet dagen i forveien og er av 20. juli 1998. Også dette er inntatt med full tekst i byrettens dom på side 6. Her gjengis hovedtrekkene i brevet.

«Tilbud om arbeidsavtale

Viser til ditt brev av 16.07.98 som du kom hjem med til meg privat med. (Når en sender kopi av et brev til noen så er det vanlig at en da opplyser om dette.)

Det medfører ikke riktighet at vi gjennomgikk arbeid- og lønnsavtale muntlig 18.06.98. Jeg hadde skriftlig forelagt 4 spørsmål som jeg jeg ønsket svar på, hvor to av disse omhandlet arbeidsforholdet i TSS. Bakgrunnen for spørsmålene var at vi fikk en beskjed en dag og en helt annen neste dag. Jeg opplevde det særdeles vanskelig å jobbe under slike forhold og ønsket derfor noe konkret å forholde meg til.

Kurset ved TSS AS ble avsluttet 27.06.98 og jeg har frem til 14.07.98 jobbet uten noen arbeidsavtaler. Jeg har gjentatte ganger muntlig spurt om en arbeidsavtale, og ba i brevet av 14.07.98 om å få tilsendt arbeids- og lønnsavtale, samt at A-konto skulle gjøres opp. Du skriver selv i ditt brev av 16.07.98» at dette ville bli utarbeidet umiddelbart etter hjemkomst fra ferien». Jeg har derfor liten forståelse for at vi skal ha en samtale om dette da vi allerede er enige. Vi har også erfart gjentatte ganger - gjennom seks måneders kurs - at slike samtaler alltid har munnet ut i ingenting. ..........»

Etter tre avsnitt med ankepunkter knyttet til at arbeidsplassen ikke er godkjent av Arbeidstilsynet, og at arbeidsplassen ikke er tilrettelagt skriver A videre under overskriften «A-konto»;

«Du skriver også «.... ingen lønnsutbetaling ville finne sted før etter kursperioden på 6 måneder, som ble avsluttet den 27.06.98». Jeg har liten forståelse for at du ikke skulle kunne betale underveis. Arbeidskontoret sa bl.a at det ikke var noe i veien for at vi kunne motta lønn dersom vi arbeidet utenom kurset.

Siden kurset nå er over så har vi i brev av 14.07.98 krevd at kontoen gjøres opp umiddelbart.

Vi ønsker spesifisert oppgjør.

Når det gjelder timelistene til de andre kursdeltakerne så har alle utarbeidet disse selv. Har du spørsmål om disse, så må du spørre den enkelte.......»

«..... Legger ved «Standard Arbeidsavtale». Denne må fylles ut og sendes til meg og til arbeidskontoret snarest.

Samt at A-konto gjøres opp og betales ut innen 27.07.98. Jeg ønsker et spesifisert oppgjør. Jeg vil også minne deg om at, på grunn av at du har gitt uriktige opplysninger ang arbeidsforholdet til Arbeidskontoret, så har mine attføringspenger stoppet 30.06.98»

Etter å ha lest brevet ringte Hopland til A om kvelden den 21. juli 1998. Han ba da om at hun leverte tilbake nøkler og mobiltelefon. A nektet dette under henvisning til at hun beholdt dette som «pant» for å ha sikkerhet for det lønnsoppgjøret hun mente å ha. Det er uenighet med hensyn til hvordan denne samtalen nærmere forløp. Siden har de to ikke hatt noen kontakt før rettssaken.

A mottok lønnsoppgjør for sitt arbeid hos Trafikksikkerhetssenteret AS, i juli måned 1998 med kr 5.840,60 inklusive opptjente feriepenger.

A mente seg imidlertid berettiget til mer lønn enn hun hadde fått. For det første mente hun å ha krav på godtgjørelse for arbeid i prosjekteringsfasen fra 23. februar 1996 til 3. desember 1997 som er siste dag før kursstart. Dessuten krever hun godtgjørelse for arbeid for Trafikksikkerhetssenteret AS, utover arbeidet knyttet til eget kursopplegg, i perioden fra 4.desember 1997 til 20. juni 1998 som er det tidspunkt hun tiltrer 50 % stilling i Trafikksikkerhetssenteret AS, jf partenes avtale.

A tok så ut stevning 25.11.1998 med krav om erstatning for økonomisk og ikke økonomisk tap i anledning det hun mente var en uberettiget avskjed av henne. Videre krevet hun lønn for det arbeidet hun mente å ha utført. For Stavanger byrett lød lønnskravet på kr 41.956,-, erstatningskravet på kr 45.250,-, mens oppreisningskravet var på kr 68.000,-.

Stavanger byrett avsa dom i saken 14. juni 1999 med slik domsslutning:

«1. Trafikksikkerhetssenteret AS frifinnes i sak om usaklig avskjed.

2. Trafikksikkerhetssenteret AS frifinnes for As lønnskrav, mot innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale henne kr. 6.351,- - kronersekstusentrehundreogfemtien -.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

A har rettidig erklært anke over Stavanger byretts dom i erklæring av 2. juli 1999. Trafikksikkerhetssenteret AS har tatt til motmæle i tilsvar av 14. juli 1999.

I ankesaken er kravene opprettholdt. Dog er lønnskravet justert flere ganger og redusert til kr 31.983,-. Under ankeforhandlingen ble lønnskravet presisert til å referere seg til i alt 282 arbeidstimer. Av disse kreves 145,5 timer lønnet med kr 100,- netto pr time, jf «Ullandhaug-avtalen», mens resterende «TSS-timer» skal betales med kr 100,- brutto pr time. Lønnskravet kommer i tillegg til utbetalt lønn i juli 1998 og tilkjent oppgjør i Stavanger byrett med kr 6.351,- som Trafikksikkerhetssenteret AS har gjort opp.

Ankeforhandling ble holdt i Stavanger Tinghus 24. - 26. mai 2000. Partene møtte og ga forklaringer. Det ble hørt 3 vitner og ellers foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Ankende part har i hovedtrekk anført at ansettelsesforholdet til A bestod inntil hun urettmessig ble utestengt fra arbeidsplassen om kvelden den 21. juli 1998 da Hopland ba om å få tilbake nøkler og mobiltelefon. Det er sikker arbeidsrett at slik utestengelse representerer avskjed. Den er urettmessig fordi formkravene ikke er oppfylt. Dersom retten finner at arbeidsforholdet var avsluttet fra As side før dette, så godtas det at Hopland har opptrådt rettmessig.

I vurderingen av om A sluttet av fri vilje eller ble avskjediget må retten vektlegge at det ikke foreligger noen dispositiv erklæring fra henne om at oppsigelse har funnet sted. Utgangspunktet er derfor klart, nemlig at det ikke foreligger noen oppsigelse fra hennes side. Arbeidsmiljøloven gir anvisning på skriftlighet. Hensett til at det dreier seg om et livsområde av stor betydning er det behov for notoritet. Det foreligger ingen konkludent atferd fra As side som med rimelig grunn kunne oppfattes slik at hun hadde sluttet. Det arbeidsrettslige utgangspunktet er også her klart; Uteblivelse fra arbeidsplasssen er i seg selv ikke tilstrekkelig for å konstatere oppsigelse. For at uteblivelse kan være relevant, forutsettes isåfall at uteblivelsen skjer uten i forståelse med arbeidsgiveren, eller at arbeidstakeren forsto eller burde forstå at uteblivelsen ville få slik konsekvens. Her viser A særlig til den nye bevissituasjonen som foreligger for lagmannsretten i forhold til byrettsbehandlingen; Nemlig As lydbåndopptak av samtalen mellom Hopland og A på kontoret formiddagen den 21. juli 1998. Av opptaket fremgår at Hopland ikke sa noe om at As fravær ville få konsekvenser, slik Hopland har forklart seg.

I As tilfelle er det uansett ført bevis for at fraværet skjedde i forståelse med arbeidsgiver. Det vises særlig til brevet fra Hopland hvor hun ble gitt en nærmere frist for fremmøte. Hennes fravær fra arbeidet i løpet av denne fristen kan derfor ikke tas til inntekt for oppsigelse fra A. Tvert om viser dette sammen med øvrige forhold at As fravær skjedde i forståelse med arbeidsgiveren. I hvert fall kan det ikke sies at hun forstod eller burde forstå at fraværet fra arbeidsplassen ville få den konsekvens at hun hadde sagt opp. Ved bevistvil her, må tvilen få den betydning at oppsigelse fra A ikke ansees å foreligge.

Ved avskjed har A krav på erstatning, jf arbeidsmiljøloven §66 nr. 5. Det økonomiske tapet som er krevet er ett års lønnstap (50% stilling) etter fradrag for trygdeinntekter, til sammen kr 45.250,-. Dette kravet er ikke bestridt fra ankemotparten om avskjed først foreligger. Dernest kreves oppreisning med kr 68.000,-. For utmålingen vises til den anvisning for rimelighetsvurderingen som er gitt i arbeidsmiljøloven §55 nr. 5 selv, samt Rt-1991-236 som også gir anvisning på oppreisningsnivået. Det presiseres at As uteblivelse ikke kan lede til reduksjon i oppreisningen. Det kan bare skje dersom uteblivelsen er særlig å bebreide henne. Det er ikke tilfellet her, og det vises til at uteblivelsen skjedde i forståelse med arbeidsgiveren.

Uansett, avskjed eller oppsigelse, kreves det lønn for arbeidet A har utført. Det gjøres gjeldende at hun har arbeidet tilsammen 282 timer som ikke hørte inn under eget kursopplegg og som ikke allerede er oppgjort ved lønnsutbetalingen i juli 1998 og ved oppgjør av domsbeløpet fastsatt i byrettens dom. Av disse timene skal 145,5 timer honoreres med kr 100,- netto pr. time, jf «Ullandhaugavtalen», mens øvrige timer skal betales med kr 100,- brutto. Det vises til As forklaring om eget arbeid i perioden fra februar 1996, og frem til ansettelsesforholdets start den 20. juni 1998 og fremlagte hjelpedokumenter med spesifisert oversikt over type arbeid som er utført og antall timer. Utgangspunktet er at A har krav på betaling for alt sitt arbeid. Det er den som har mottatt arbeidsytelsen som har bevisbyrden for at det er avtalt begrensninger i forhold til dette utgangspunktet. Det gjelder både mht til hva slags arbeid som hørte med til kurset eller ikke, og dessuten en eventuell forutsetning om at bare bestemt type arbeid skulle honoreres. Kravet på reiseutgifter som var med i byretten frafalles, slik at det nå bare kreves lønn. Samlet lønnskrav utgjør kr 31.983,- når skatteulempe knyttet til nettotimene er skjønnsmessig hensyntatt.

Deretter ble det, etter noen justeringer av kravet underveis i innledningsforedrag og prosedyre, nedlagt slik korrigert

påstand:

1. Trafikksikkerhetssenteret AS betaler til A et beløp fastsatt etter rettens skjønn oppad begrenset til kr 145.233,- i tillegg til morarenter fra domstidspunktet.

2. Trafikksikkerhetssenteret AS betaler A evt. det offentliges saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

Ankemotparten har i hovedtrekk gjort gjeldende at det ikke foreligger noen avskjed fra arbeidsgivers side. A ble bedt om å levere nøkler og mobiltelefon fordi hun selv hadde avsluttet arbeidsforholdet hos arbeidsgiver forut for dette. Det var derfor ikke lenger grunn til at hun skulle beholde disse eiendelene. A har ved sin fremferd vis à vis arbeidsgiveren klart gitt uttrykk for at arbeidsforholdet opphørte fra hennes side. Skriftlig oppsigelse er ikke et absolutt krav, jf arbeidsmiljøloven som ikke sier noe om konsekvensene ved formuriktig oppsigelse. Det vises til brevene fra A, hennes uteblivelse fra arbeidet i flere dager, samt at hun forlot kontoret den 21. juli 1998 uten å avklare med arbeidsgiver og at hun beholdt arbeidsgivers eiendeler i pant for sitt påståtte lønnsoppgjør og videre til at A ikke på noe tidpspunkt i løpet av perioden sa fra om at hun tross dette ønsket å fortsette sitt arbeidsforhold.

Dersom retten finner at det foreligger avskjed bestrides ikke at A har krav på ett års lønnstap etter fradrag for trygdeinntekter, slik det er krevet. Det bestrides dog at hun har krav på oppreisning og uansett er oppreisningen som er krevet for høy tatt i betraktning As eget forhold.

Når det gjelder lønnskravene, bestrides det at hun har krav utover det som allerede er oppgjort. De timelistene som er fremlagt har begrenset bevisverdi. For noen av postene er det ført timer selv om A beviselig ikke var tilstede, for andre er det ført overtid der kurset har vart lenger enn etter planen, og atter andre poster gjelder arbeid som hørte inn under kursopplegget hennes. Ingen av disse postene kan være lønnsberettiget. Det bestrides at Trafikksikkerhetsenteret AS har bevisbyrden for tvil omkring lønnskravene. Det vises til at det her kreves lønn for arbeid som er utført utenfor ansettelsesforhold og det hevdes derfor at de alminnelige bevisbyrderegler gjelder.

Avslutningsvis ble det nedlagt slik

påstand:

1. Stavanger byretts dom av 14. juni 1999 i sak nr. 98-1372 A pkt 1 og pkt 2 stadfestes.

2. Trafikksikkerhetssenteret AS tilkjennes sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett.

Lagmannsretten er kommet til at byrettens avgjørelse blir å stadfeste og slutter seg til byrettens begrunnelse, men vil bemerke:

A har krevet erstatning for økonomisk og ikke-økonomisk tap i medhold av aml §66 nr. 5. Erstatnings- og oppreisningskravet avhenger av at det foreligger urettmessig avskjed.

Partene er uenige om hvorvidt A er avskjediget, eller om hun frivillig har avsluttet arbeidsforholdet hos Trafikksikkerhetssenteret AS.

Det foreligger ikke noen skriftlig erklæring om avskjed eller oppsigelse fra noen av partene, slik aml som utgangspunkt forutsetter fra begge sider, i §57 nr. 1, jf §66 nr 2. Aml §57 fastsetter likevel ikke noen reaksjoner ved formuriktig oppsigelse fra arbeidstakerens side, jf Friberg 7. utgave note 2, side 419. I mangel av slik skriftlig erklæring fra partene må spørsmålet om det foreligger urettmessig avskjed, eller frivillig fratreden, avgjøres ut fra en helhetsvurdering av de faktiske forholdene. I denne vurderingen er bla partenes brev, samtaler og konkrete handlemåte sentrale momenter. Ved bevisbedømmelsen må det i favør av A som arbeidstaker, særlig vektlegges presumsjon for skriftlighet ved oppsigelse; Slik at det må kreves klare holdepunkter for at frivillig fratreden faktisk har funnet sted, når skriftlig erklæring om det mangler. Det vises til arbeidstakers rolle og stilling i forhold til arbeidsgiveren og livsområdets betydning som begge deler gir behov for notoritet.

Basert på en helhetsvurdering av samtlige bevis i saken finner lagmannsretten ikke grunnlag for å konstatere at A ble avskjediget eller oppsagt. Tvert om foreligger klare holdepunkter for at A selv sa opp arbeidsforholdet frivillig og lagmannsretten legger dette til grunn som bevist.

For bevisvurderingen vises først til at A i sitt brev til Hopland av 14. juli 1998 oppstilte flere krav som måtte oppfylles fra arbeidsgiver før hun ville fortsette sitt arbeid. For fortsettelse krevde hun lønns- og arbeidsavtale og dessuten «umiddelbart» lønnsoppgjør i henhold til vedlagt timeliste. Det var bare A som signerte dette brevet, men av brevteksten fremgår at kravene også er oppstilt for de andre kursdeltakerne, og ikke bare for A selv, jf flertallsformen «vi» og «vår». Timelister var dessuten vedlagt for hver enkelt av disse. Hopland har forklart at han ble overrasket over brevet fordi han nå fryktet krav om umiddelbart oppgjør fra alle kursdeltagerne, selv om forfallstidspunkt ikke var avtalt, utover at det skulle skje når selskapet hadde økonomi til det. Ettersom selskapet ikke hadde slik økonomi på dette tidspunktet ville utbetalingene bety» kroken på døren», og han hadde dessuten behov for kontroll av timelistene. Han har videre forklart at han oppfattet brevet slik at A ikke ville fortsette om hun ikke fikk den betaling hun nå gjorde krav på. Lagmannsretten vurderer det slik at brevet fra A vanskelig kan oppfattes på annen måte enn som et ultimatum fra A om oppfyllelse av disse kravene i forhold til seg selv, for at hun skulle ville fortsette arbeidsforholdet hos Trafikksikkerhetssenteret AS.

A uteble så fra arbeidsplassen frem til tirsdag 21. juli 1998, klokken 13.00.

Den første dagen hun uteble var torsdag 16. juli, etter å ha hatt «onsdagsfri» 15. juli. Hun opplyste ikke arbeidsgiver om fraværet eller fraværsgrunnen. I retten har hun forklart at fraværet skyldtes et møte hos arbeidskontoret klokken 14.00 denne dagen, og at arbeidsgiver var kjent med at hun skulle dit. Hopland har benektet dette i sin forklaring. Slik lagmannsretten ser det forklarer møtet uansett ikke fravær hele arbeidsdagen. A kan derfor ikke høres med at fraværet denne dagen skjedde i forståelse med arbeidsgiver. Det tilføyes her at hun ennå ikke hadde mottatt Hoplands svarbrev som er datert 16. juli 1998, hvor hun ble innvilget en frist for fremmøte innen 21. juli 1998 klokken 13.00.

I kombinasjon med As brev av 14. juli 1998 er det forståelig at Hopland oppfattet denne uteblivelsen slik han har forklart; At A satte makt bak de kravene hun fremsatte. Dersom hun ikke fikk det slik hun krevet, så ville hun ikke fortsette ansettelsesforholdet. At dette også var As intensjon og mening, har støtte i hennes egen forklaring for retten om at hun søkte råd hos arbeidskontoret, og at hun uteble fra arbeidsplassen etter råd derfra, inntil hun fikk det som hun krevet. Den samme holdningen hos henne underbygges også av brevet hun skrev til Arbeidskontoret i Sandnes 14. juli 1998, - samme dag som brevet til arbeidsgiveren. Der heter det bla at forholdene hos Trafikksikkerhetssenteret AS «..er så graverende at vi ønsker å trekke oss ut med øyeblikkelig virkning.» På dette tidspunktet var A ferdig med kurset hos Trafikksikkerhetssenteret AS. Det var derfor ikke noe annet å trekke seg fra enn ansettelsesforholdet som startet 20. juni 1998. Det er lagmannsrettens oppfatning at denne meddelelsen til arbeidskontoret ikke naturlig kan oppfattes slik A hevder, nemlig at det bare var ment som tilbakemelding til arbeidskontoret om at man ikke burde satse på kursopplegget for trafikkskadde for fremtiden.

A uteble deretter fra arbeidsplassen også fredag 17. juli 1998. I mellomtiden hadde hun fått Hoplands brev av 16. juli 1998. Det ble levert henne personlig om kvelden 16. juli, men uten at det kom til noen dialog mellom partene ved overleveringen. Heller ikke fraværet om fredagen ble varslet og hun oppga ikke noen fraværsgrunn.

Hun uteble så på samme måte om mandagen den 20. juli. Siden også tirsdag 21. juli 1998 dog slik at hun møtte frem litt før klokken 13.00 og leverte fra seg sitt brev til Hopland av 20. juli 1998. Lagmannsretten har vurdert hvorvidt den fristen A ble gitt av Hopland i hans brev av 16. juli 1998, innebar at hun hadde gyldig forfall fra arbeidsplassen frem til fristens utløp, men er kommet til at dette må besvares negativt ut fra en samlet vurdering av det skriftlige materialet og det som har passert mellom partene. Ordlyden i brevet gir hverken i seg selv, eller i konteksten den fremkommer, grunnlag for å slutte gyldig forfall. Derimot er det lagmannsrettens syn at A hadde oppfordring til å møte på arbeid som vanlig dersom hun ikke hadde ment å avslutte arbeidsforholdet. I brevet fra Hopland er hun ikke møtt med noe som kunne minne om utestengelse fra arbeidsstedet. Tvert om inviterte arbeidsgiver henne til fortsatt arbeid, med samtidig skryt av det hun hadde utført så langt. Det forhold at arbeidsgiveren hadde svart på de forholdene hun hadde brakt på banen, gir i seg selv en oppfordring til å møte på arbeidstedet som vanlig, dersom hun hadde til hensikt å fortsette sitt arbeidsforhold. At arbeidsgiver anmodet om kontroll av de timelister hun krevet oppgjør i henhold til, ga henne ytterligere slik oppfordring. Ved brevet fra Hopland ble det dessuten klart for A at arbeidsgiver ikke ville godta hennes krav om oppgjør i henhold til timelistene uten nærmere gjennomgang med henne. Likevel uteble hun fortsatt. Hun gjorde det på tross av at arbeidsgiveren hadde meddelt henne at han var avskåret fra å kontrollere det lønnskrav hun hadde fremsatt som følge av at hun nektet å komme på jobb. I samme brevet hadde arbeidsgiver også bekreftet arbeidsavtalen skriftlig. Fra dette tidspunkt kunne det i et hvert fall ikke lenger være tvil om at hun ville få arbeidsavtalen nedfelt skriftlig slik hun hadde bedt om. Disse forholdene vitner ytterligere om at As hensikt hele tiden var å få det lønnsoppgjøret hun mente å ha krav på, - ikke å fortsette arbeidsforholdet.

På fristens siste dag og i siste time møtte A på kontoret hos Hopland for å levere sitt svarbrev som hun hadde forfattet 20. juli. Hun unnlot på forespørsel fra Hopland, å ta seg tid til å la ham å lese gjennom det. Dette vitner igjen om at hun hadde stillet ultimatum og at hun for egen del mente at arbeidsforholdet var opphørt. Det vises til at hun opprettholdt ultimatet i svarbrevet, dog med en utsatt frist for oppgjør av lønnskravet. Hun gjorde dette vitende om at arbeidsgiveren ikke ville etterkomme lønnskravet uten nærmere gjennomgang av timelistene med henne, jf brevet fra Hopland av 16. juli 1998. Det faktum at A ikke tok seg tid til å vente, men på nytt valgte å forlate arbeidsplassen, kan derfor vanskelig oppfattes på annen måte enn at hun for sin del anså arbeidsforholdet som avsluttet. A har riktignok forklart at hun måtte gå straks fordi hun var migrene syk. Hennes forklaring her samsvarer dårlig med at hun hadde kjørt hele veien til arbeidsstedet for å levere brevet, og det faktum at hun hadde tenkt på og tok seg bryet med å ta lydbåndopptak av samtalen med Hopland for å sikre bevis. Uansett måtte arbeidsgiver kunne forvente at hun ville levere sykemelding for sitt fravær, eller si noe om tidsaspektet for fraværet dersom hun mente å ha arbeidet i behold. Det gjorde hun imidlertid ikke, til tross for at hun hadde hatt kontakt med legekontoret sitt i forkant av møtet samme dag. Hun varslet heller ingen sykemelding, og slik ble ikke levert. Det lydopptaket A tok utelukker ellers ikke at Hopland har etterlyst sykemelding og sagt til A at hun måtte ta konsekvensene om hun forlot kontoret, jf hans forklaring her. Det vises til at opptaket som var påbegynt i god tid før A kom til Hoplands kontor, ble avbrutt umiddelbart da hun forlot kontoret, jf lydopptaket selv og As forklaring om opptaket. Lagmannsretten kan heller ikke se at utsagnet om konsekvenser står i slik kontrast til innholdet i den del av samtalen som er tatt opp, at det av denne grunn ikke er sannsynliggjort at han har spurt etter sykemelding og sagt at hun måtte ta konsekvensene av bare å gå. A har ellers forklart at hun ikke på noe tidspunkt i denne samtalen, eller tidligere, ga klart uttrykk for at hun ønsket arbeid hos Trafikksikkerhetssenteret AS i fortsettelsen.

Etter dette ba Hopland om å få tilbake mobiltelefon og nøkler. A har anført at denne handlingen innebar avskjed av henne. Lagmannsretten er enig i at dette isolert sett kunne oppfattes som en utestengelse fra arbeidsplassen som i utgangspunktet er å anse som avskjedigelse. Hoplands anmodning må imidlertid sees i et bredere perspektiv. Alle forhold tatt i betraktning kan Hoplands anmodning ikke oppfattes som en utestengelse, idet A må ansees for å ha fratrådt frivillig før denne henvendelsen kom. Henvendelsen fra Hopland kom om kvelden den 21. juli 1998. Han viste til at han nå hadde lest brevet hun leverte på kontoret tidligere på dagen. I As brev var det rett nok lagt ved og bedt om standard arbeidsavtale med en utsatt frist for oppgjør, men lest i sammenheng og med den forhistorie som var mellom partene, vurderer lagmannsretten det likevel slik at dette fortsatt bare var ledd i As ultimatum for oppgjør av den lønnen hun mente å ha krav på, jf foran. Dette støttes også av As partsforklaring om at hun beholdt mobiltelefon og nøkler som «pant for oppgjør av lønnen sin», ikke fordi hun mente å ha ansettelsesforholdet i behold. Hun forklarte også at hun heller ikke i løpet av denne samtalen sa noe om at hun mente å ha arbeid hos Trafikksikkerhetssenteret AS, ei heller at hun ønsket slikt arbeid i fortsettelsen. Hopland har på sin side forklart at han oppfattet brevet og As handlemåte underveis, slik at hun ikke lenger ønsket å fortsette sitt arbeid hos Trafikksikkerhetssenteret AS. Det var derfor naturlig å be om å få nøkkel og mobiltelefon utlevert. Slik partene har forklart at telefonsamtalen denne kvelden utviklet seg legger lagmannsretten til grunn som bevist at Hopland forstod samtalen som en bekreftelse fra A på at hun hadde sagt seg opp. Lagmannsretten legger videre til grunn som bevist at dette også var As mening på denne tiden. As standpunkt om å ikke å fortsette arbeidet støttes ikke bare av hennes krav og handlemåte vis a' vis arbeidsgiveren, men også av det brevet hun sendte til arbeidskontoret 14. juli 1998, og som er omtalt foran.

Etter en samlet vurdering legger lagmannsretten til grunn at A selv sa opp arbeidsforholdet frivillig og at hun ikke ble avskjediget. Hun har derfor ikke krav på erstatning eller oppreisning i medhold av aml §66 nr. 5.

- - -

Uavhengig av arbeidsavtalen har A krevet oppgjør for arbeid hun mener å ha utført for Trafikksikkerhetssenteret AS, jf aml §61A, første ledd.

A har krevet oppgjør for i alt 282 timers arbeid som hun mener å ha utført for Trafikksikkerhetssenteret AS utenom eget kursopplegg og utenom det arbeid som hun skulle utføre i ansettelsesforholdet. Konkret dreier det seg om arbeid i prosjekteringsfasen fra februar 1996 og frem til kursstart 4. desember 1997, og videre arbeid utenfor kursoppplegget i perioden fra 4. desember 1997 frem til tiltredelsen i arbeidsforholdet 20. juni 1998. Av disse krever hun oppgjør med kr 100,- netto for 145, 5 timer som anføres å referere seg til arbeid som skal honoreres etter den såkalte «Ullandhaug-avtalen», mens resterende tid er såkalt TSS-timer som hun vil ha honorert med kr 100,- pr time brutto.

Trafikksikkerhetssenteret bestrider at A har utført arbeid og dermed har lønnskrav, utover det som allerede er gjort opp. Det som er gjort opp er 53 timer som kom til utbetaling i juni 1998 og 47 timer som ble tilkjent i byretten og som nå er opplyst å være oppgjort.

Til støtte for sitt krav har A fremlagt hjelpedokument til sin partsforklaring med timeoversikt som viser tidspunkt for arbeid og angivelse av arbeidets art med angivelse av hvorledes dette skal honoreres, jf stjernemerke i oppstillingen for de poster som skal betales med netto kr 100,- pr time.

Gjennomgang av oppsettet sammenholdt med øvrig fremlagt dokumentasjon i saken viser imidlertid at As oppsett for det første har i seg timer hvor hun ikke ikke har vært til stede, jf kurslistene. A hevder imidlertid at hun var tilstede, men på kontoret og ikke ute hvor kurset ble avholdt. Dette er ikke nærmere dokumentert eller ført bevis for, slik at lagmannsretten finner at det ikke er sannsynliggjort at hun har vært tilstede. Hun har derfor ikke krav på lønn her.

Det er videre ført i alt 12,5 timer overtid. I følge As partsforklaring dreier dette seg om tid hvor man fortsatte med samtaler etter ordinær kurstid fordi man gjerne ikke hadde vært så effektive i løpet av den ordinære kurstiden. Dette utgjør ingen overtid. Det vises her til at det ikke forelå noen arbeidsavtale mellom partene på denne tiden, og at «overtiden» knyttet seg til ordinær kursvirksomhet som kursdeltagerne mottok attføringspenger for å delta i. Mertiden var ikke pålagt, men kursdeltagerne fikk den fordi de behøvde dette. Disse timene gir derfor ikke krav på lønn.

Videre er det ført opp timer for arbeidsart som lagmannsretten utfra bevisførselen i saken legger til grunn hørte med i kursopplegget. Dette gjelder arbeid med flytting av dekk, kvalitetssikring, prosedyrer, instrukser og en del forefallende arbeid under kursvirksomheten, med til sammen 101 timer. Disse timene gir derfor heller ikke krav på lønn.

Ytterligere er det krevet oppgjør for 5 timer hvor A mener seg beordret på arbeid den 20.12.97. For disse timene legger retten til grunn som bevist at A deltok som ledd i eget kursopplegg; instruktørutdannelsen. Hun deltok her som alminnelig deltaker i motsetning til noen av de andre kursdeltakere som bidro med selvstendig undervisning her. Heller ikke disse timene gir henne krav på lønn verken etter «Ullandhaug-avtalen» eller som «TSS-timer».

Det er heller ikke ført bevis for 17,5 timer arbeid etter 20. juni 1998 utover det som allerede er gjort opp ved arbeidsgivers lønnsutbetaling i juli måned 1998.

Når det gjelder 145,5 timer som er oppgitt som utført arbeid i prosjekteringsfasen, legger lagmannsretten til grunn som bevist at disse timene inngikk i hennes attføringstiltak knyttet til prosjekteringsarbeidet som hun mottok attføringspenger for. For ordens skyld presiseres at «Ullandhaug-avtalen» som påstås å gi grunnlag for oppgjør her, først ble inngått senere hen i januar/februar 1997. Denne avtalen kan derfor uansett ikke hjemle lønnskrav her.

Etter dette kan lagmannsretten ikke se at det er ført bevis for arbeidstimer som skal honorerers utover det byretten fant bevist, 47 timer som allerede er gjort opp.

A har etter dette ikke ytterligere krav mot Trafikksikkerhetssenteret AS.

Anken har ikke ført frem. Avgjørelsen har ikke budt på tvil. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §180, første ledd skal A erstatte ankemotpartens omkostninger i ankeinstansen, idet det ikke foreligger slike særlige omstendigheter at lagmannsretten bør nytte unntaksregelen. Det er levert omkostningsoppgave fra advokat Hidle på kr 52.500,- som ansees nødvendig for betryggende utførelse av saken, jf tvistemålsloven §176, første ledd.

Forsåvidt gjelder omkostningsavgjørelsen i byrettens dom finner lagmannsretten ikke grunn til endring. Hensett til den ukonvensjonelle måten arbeidsforholdet endte på, må A ansees å ha hatt slik fyldestgjørende grunn til å få saken prøvet for førsteinstansen som tvistemålsloven §172, annet ledd angir for å unnta fra saksomkostningsansvar når saken tapes. Det samme gjør det forhold at det manglet skriftlighet for de avlønningsavtaler som ble inngått. Det burde Hopland ha vært mer nøye med å skriftfeste og følge opp, for på den måten å unngå senere tvist. Med det utfall saken fikk i byretten, og med den begrunnelse som der ble gitt, burde hun imidlertid slått seg til ro med avgjørelsen.

Byrettens dom blir etter dette å stadfeste.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Stavanger byrets dom av 14.06.99 stadfestes.

2. A plikter å betale saksomkostninger for lagmannsrettens behandling til Trafikksikkerhetssenteret AS med kr 52.500,- - kronerfemtitotusenfemhundrede - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.