LG-1999-1275
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-09-06 |
| Publisert: | LG-1999-01275 |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse, Klageadgang, Erstatningsbolig |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen namsrett nr. 1536/1998 - Gulating lagmannsrett LG-1999-01275. Påkjært til Høyesterett; lagmannsrettens kjennelse opphevet, se HR-1999-00584K. |
| Parter: | Kjærende part: 1. Atle Forsberg 2. Bjørg Inger Forsberg (Prosessfullmektig: Advokat Bjarne Skutvik, Stavanger). Kjæremotpart: Staten v/Kemneren i Bergen, Bergen |
| Forfatter: | Lagdommer Sjøvoll. Lagdommer Voll. Lagmann Trovåg |
| Lovhenvisninger: | Dekningsloven (1984) §2-10, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §11-8, §5-16, §7-26, Tvistemålsloven (1915) §179, §180, §11-14, §11-7, §3-3, §5-6, §7-13 |
Saken gjelder kjæremål over kjennelse om tvangsfravikelse av boligeiendom.
Staten, v/kemneren i Bergen, har på grunnlag av tinglyst utleggsforretning til dekning av restskatt for 1990, med tillegg av renter og innfordringsutgifter, begjært tvangsdekning i ideell andel av den faste eiendommen gnr. 53 bnr. 41 i Bergen. Atle Forsberg er kreditor for skattekravet, mens hans ektefelle, Bjørg Inger Forsberg, har hjemmel til eiendommen.
Bergen namsrett avsa 4. juni 1999 kjennelse med slik slutning:
«1. Begjæring om tvungen fravikelse av gnr. 53, bnr. 41, tilhørende Atle Forsberg og Bjørg Inger Forsberg tas til følge.
2. Spørsmålet om saksomkostninger utsettes til den kjennelse som avslutter tvangssalgssaken.»
Bjørg Inger og Atle Forsberg har i rett tid påkjært namsrettens kjennelse. Prinsipalt gjøres gjeldende at det ikke er grunnlag for tvangsfravikelse, fordi Atle Forsberg ikke er registrert som eier av den ideelle andelen det er tatt utlegg i, jfr. tvangsfullbyrdelseslovens §7-13, første ledd 2. punktum. Det kan ikke presumeres at Atle Forsberg er eier, jfr. tvangsfullbyrdelseslovens §7-13, tredje ledd. Bjørg Forsberg kjøpte i sin tid eiendommen fra sin far, og finansierte dette ved arv fra sin mor og låneopptak i Statens pensjonskasse. Atle Forsberg har ikke betalt noe av kjøpesummen, og Bjørg Forsberg var låntaker alene. Det ble således ikke etablert noe sameie mellom ektefellene da eiendommen ble ervervet. Bjørg Forsberg har senere betalt alle utgifter forbundet med eiendommen, herunder renter og avdrag på lån. Hun har også hatt inntekter som har gjort det mulig å betjene disse utgiftene. Atle Forsberg har hatt beskjedne inntekter, slik at han ikke har kunnet dekke utgifter. Det vises til utskrift for ligningen i 1997. Det er således ikke etablert et sameie gjennom deling av utgifter. Dette skulle være tilstrekkelig til å fravike presumpsjonen i tvangsfullbyrdelseslovens §7-13, med den konsekvens at det ikke gyldig kan tas utlegg i Bjørg Forsbergs eiendom for et krav som gjelder hennes ektefelle. Dermed foreligger ikke tvangsgrunnlag, og det kan heller ikke avsies kjennelse for tvangsfravikelse. Det vises til Falkanger m.fl. «Tvangsfullbyrdelsesloven» side 334 flg. Forøvrig tilsier reelle hensyn at utkastelse og tvangssalg ikke kan gjennomføres, fordi det ikke er Bjørg Forsberg, men derimot Atle Forsberg, som har misligholdt pengekrav.
Skulle retten komme til at Atle Forsberg eier en ideell andel, gjøres det subsidiært gjeldende at vilkårene for fravikelse ikke er til stede, idet ingen av de årsaker kreditor påberoper vil forsvinne om eiendommen fravikes. Fravikelse vil ikke gjøre salget lettere og opplysningene som er gitt er ikke tilstrekkelig til fravikelse. Også her vises det til Falkanger m.fl.
Atter subsidiært gjøres gjeldende at Bjørg Forsberg, i egenskap av sameier, har rett til å bebo eiendommen som eier av den ideelle halvdel det ikke er tatt utlegg i. Det er uten relevans at hun eventuelt må fravike eiendommen i egenskap av medlem av Atle Forsbergs husstand. Atle Forsberg har på sin side rett til å bebo eiendommen i egenskap av medlem av Bjørg Forsbergs husstand. Atter subsidiært gjøres også gjeldende at retten plikter å vurdere spørsmålet om erstatningsbolig når det fremsettes krav om dette. Slikt krav ble fremsatt av advokat Skutvik i prosesskriv til Bergen namsrett 28. april 1999. Til tross for at retten er kjent med kravet, hevder Bergen namsrett at kravet ikke er dokumentert. Når kravet er reist må retten ta det opp til vurdering, jfr. dekningslovens §2-10, og dette må kunne anses som en saksbehandlingsfeil.
Det er lagt ned slik påstand:
«1. Bergen namsretts kjennelse datert 4. juni 1999 i sak nr. 98-01536 oppheves.
2. Subsidiært pålegges Staten v/Kemneren i Bergen å skaffe Bjørg Inger og Atle Forsberg erstatningsbolig.
3. Staten v/Kemneren i Bergen tilpliktes å erstatte Bjørg og Atle Forsbergs saksomkostninger.»
Staten v/Kemneren i Bergen har tatt til motmæle og anfører under henvisning til tvangsfullbyrdelseslovens §7-26 jfr. §5-6, at de kjærende parters innsigelser må avvises idet de må anses fremsatt for sent. Det må forventes rimelig grad av aktivitet fra kjærende parts side. Utleggsforretningen ble avholdt 23. mai 1997, og verken da eller senere er det fremkommet innsigelser mot denne. Videre ble varsel om tvangssalg sendt partene i saken 15. september 1998 og 10. november 1998, mens begjæring om tvangsdekning ble sendt 26. november 1998, og varsel fra namsretten i henhold til tvangsfullbyrdelseslovens §11-7 ble sendt 8. desember 1998. De kjærende parter har ikke på noe tidspunkt fremsatt innsigelse av noen karakter.
Subsidiært anføres at presumpsjonsregelen i tvangsfullbyrdelseslovens §7-13 tredje ledd kommer til anvendelse. Utgangspunktet er at utlegg kan tas i ideell andel av fellesbolig ervervet under samlivet, og slik bolig presumeres å ligge i sameie med mindre annet sannsynliggjøres. Det synes ikke bestridt at boligen er ervervet under samlivet, men kjærende part søker å sannsynliggjøre at sameie ikke foreligger ved å påstå at eiendommen ble ervervet for midler debitors ektefelle brakte inn i ekteskapet eller fikk i gave kort tid etter. Påstanden er ikke dokumentert og kan heller ikke anses tilstrekkelig til å sannsynliggjøre eneeie i nevnte bestemmelses forstand. For så vidt gjelder påstand om betydningen av at debitors ektefelle er hovedforsørger og har dekket utgifter til vedlikehold, vises det til at etter gjeldende rett skal det også legges vekt på arbeid i hjemmet i forhold til hvem som skal anses å ha innbrakt formuesgode. Felles bolig og innbo ervervet under samlivet skal således som hovedregel anses innbrakt i fellesskap. Kjærende part har ikke fremlagt dokumentasjon, eller på annen måte sannsynliggjort, at dette utgangspunkt skal fravikes. De fremlagte oppgaver fra Statens pensjonskasse er heller ikke bevis for hvem som har betalt renter og avdrag, og de kan etter kjæremotpartens syn heller ikke sannsynliggjøre noe som helst. Kjæremotparten har ellers ikke mottatt gjenpart av fremlagt partsforklaring fra Bjørg og Atle Forsberg, og kan derfor ikke uttale seg til den bevismessige verdi av denne.
Under henvisning til Rt-1996-1047 anfører kjæremotparten at det ved forståelsen av tvangsfullbyrdelseslovens §11-14 er fastslått at hindring av salgsarbeidet som har årsak i mangel på helt nødvendig medvirkning fra saksøktes side faller inn under regelens anvendelsesområde, idet noe annet ville være uforenlig med det formål regelen skal ivareta. Det er således korrekt når Bergen namsrett la til grunn at kjærende parts absolutte mangel på medvirkning har vanskeliggjort salgsarbeidet, og at det er nærliggende fare for at passiviteten vil vedvare.
Avslutningsvis anføres at de kjærende parters anførsel om rett til fortsatt å bebo eiendommen i egenskap av medlem av sameiers husstand, må anses irrelevante i denne sammenheng, idet begge - i egenskap av sameiere - har plikt til å medvirke i salgsarbeidet i nødvendig utstrekning. Begge sameiere er også saksøkt, idet begges passivitet og absolutte mangel på medvirkning må anses som hindring for salgsarbeidet.
Kravet om erstatningsbolig er, som lagt til grunn av namsretten, udokumentert, og kjæremotparten anfører at i henhold til rettspraksis må det forventes rimelig grad av aktivitet fra kjærende parts side, i forsøk på å skaffe seg selv en adekvat bolig. Her er det ikke dokumentert at det er gjort noe som helst forsøk på å skaffe bolig.
Det er lagt ned slik påstand:
1. Bergen namsretts kjennelse datert 04.06.99 i sak nr. 98-01536 stadfestes.
2. Krav om erstatningsbolig tas ikke til følge.
3. Staten v/Kemneren i Bergen tilkjennes saksomkostninger for namsretten med kr. 1.500,- og for Gulating lagmannsrett med kr. 1.500,-.
Lagmannsretten vil bemerke:
Namsretten har tatt begjæringen om tvangsfravikelse av eiendommen til følge, uten å vurdere kjærende parters innsigelser, under henvisning til at de var fremsatt for sent. Lagmannsretten vil derfor først ta stilling om namsretten hadde rettslig grunnlag for dette.
Begjæringen om tvangsfravikelse er basert på utleggspant. Utleggsforretningen der pantet ble tatt, kan i utgangspunktet påklages. Det vises til tvangsfullbyrdelsesloven §7-26 jf §5-16 som gir hjemmel for dette. Slik klage kan fremsettes inntil tvangsdekning er begjært, men klage over valg av utleggsgjenstand kan likevel bare påklages innen en måned etter at partene ble underrettet om utlegget, jf §7-26 3. punktum. På dekningsstadiet vil det imidlertid være adgang til å få prøvet om en gjenstand er beslagsfri, jf Rt-1994-1656.
I foreliggende sak er det ikke anført at boligen er beslagsfri, derimot gjøres det prinsipalt gjeldende at utlegg ikke kan tas, fordi eiendommen tilhører debitors ektefelle. Klagen retter seg med andre ord mot valg av utleggsgjenstand. Tvangsfullbyrdelsesloven §7-26 3. punktum, som setter frister for klageadgangen, kommer dermed til anvendelse. Det legges i den forbindelse til grunn at Forsbergs ble underrettet om utlegget, som ble tatt allerede 23. mai 1997, og noe annet er heller ikke anført. Det innebærer at klagefristen for lengst er oversittet.
For øvrig har Forsbergs senere fått krav om innbetaling og varsel om tvangssalg, uten å ha tatt til motmæle. Begjæringen om tvangsdekning ble ellers sendt til forkynnelse for både Bjørg og Alte Forsberg, både ved postforsendelse og gjennom lensmannen i Arna, og forkynt for Bjørn Forsberg personlig 19. januar 1999. I den forbindelse nevnes at Bjørn Forsberg har gitt slik påtegning til namsretten, på «kvittering for mottak av forkynning» datert 10. januar 1999:
«Dette vil medføre tap av bolig for meg og min fam., og følgelig må jeg begjære erstatningsbolig. Underteinede vil snarest ta kontakt for å foreslå betalingsordning av kravet.»
Utover dette er det ikke fremkommet innsigelser, verken mot utlegget, eller begjæringen om tvangsdekning, før advokat Skutvik tilskrev namsretten 28. april 1999. Da bestrides det at eiendommen ligger i sameie mellom ektefellene, samtidig som det bl.a. fremsettes krav om erstatningsbolig. De kjærende parter har således ikke hatt innsigelser til utleggspantet før begjæringen om tvangsdekning ble fremsatt. Derimot ble innsigelsene først fremsatt da saken var kommet på dekningsstadiet, og de skal derfor avskjæres, jf tvangsfullbyrdelsesloven §7-26. Lagmannsretten, som ikke kan se at det er grunnlag for unntak fra i dette tilfellet, er dermed enig med namsretten på dette punkt. Av den grunn trenger ikke lagmannsretten komme nærmere inn på de enkelte innsigelser som er fremsatt.
De kjærende parter har subsidiært krevet at kjæremotparten skal pålegges å skaffe dem erstatningsbolig. Som vist over er det fremsatt krav om erstatningsbolig både fra Bjørn Forsberg personlig, og gjennom advokat Skutvik, men sistnevnte ble i brev 6 mai 1999 meddelt at namsretten ikke ville ta kravet til følge.
Etter tvangsfullbyrdelsesloven §11-7 annet ledd skal saksøkte, i forbindelse med begjæring om tvangsdekning gjøres oppmerksom på reglene i dekningsloven §2-10 om erstatningsbolig. Det ble gjort, ved namsrettens brev av 8. desember 1998, der det også ble opplyst at det var en forutsetning at de saksøkte gjorde hva de evnet for å skaffe erstatningsbolig. De kjærende parter har verken opplyst eller fremlagt noen form for dokumentasjon som viser hva de har gjort for å skaffe erstatningsbolig, og heller ikke i kjæremålet er det gitt opplysninger om dette. Forsbergs har således ikke sannsynliggjort at de over hodet har utvist noen form for aktivitet med hensyn til å skaffe ny bolig. Da kan kjæremotparten heller ikke pålegges å skaffe erstatningsbolig, jf bl a Rt-1993-894. Lagmannsretten, som ikke kan se at anførselen om saksbehandlingsfeil kan føre frem, er derimot enig med namsretten, som ikke fant grunnlag for å ta kravet om erstatningsbolig til følge.
Kjæremålet har vært forgjeves, og punkt 1 i namsrettens kjennelse må stadfestes.
Utgangspunktet er da at de kjærende parter, i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven §3-3 jf tvistemålsloven §180 første ledd skal ilegges omkostningene ved saken behandling i høyere instans. Selv om lagmannsretten ikke finner grunn til å gjøre unntak fra denne erstatningsplikten, har namsretten utsatt avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet, uten at kjæremotparten - utover å kreve omkostninger for begge instanser - har hatt særlige innsigelser til dette. Mot denne bakgrunn finner også lagmannsretten det mest hensiktsmessig å la omkostningsspørsmålet utstå til avgjørelse i den kjennelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Bergen namsretts kjennelse stadfestes.
2. Krav om erstatningsbolig tas ikke til følge
3. Spørsmål om saksomkostninger for lagmannsretten utsettes i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd.