LG-1999-130
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-08-16 |
| Publisert: | LG-1999-00130 |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Karmsund herredsrett nr. 97-00723 - Gulating lagmannsrett LG-1999-00130. |
| Parter: | A (Forsvarer: Advokat Gullbrand Kjos) mot Påtalemyndigheten Aktor: Kst statsadvokat Tor Arvid Bruskeland). |
| Forfatter: | Lagdommer Romarheim. Lagdommer Midtgaard. Ekstraordinær lagdommer Sæveraas |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §444, §445, §446, Straffeloven (1902) §192, §52, §54, §60 |
A, født xx.xx.1958, ble natt til 26 juli 1996 pågrepet og satt i varetekt mistenkt for voldtekt. Han satt i varetekt i ett døgn. Statsadvokatene i Rogaland satte ham 9 desember 1997 under tiltale til fellelse etter straffeloven §192 første ledd 1. straffalternativ.
Tiltalebeslutningen beskriver grunnlaget for forbrytelsen mot straffeloven §192 første ledd 1. straffalternativ slik:
Torsdag 25. juli 1996 i tidsrommet ca kl. 1900-1930 i en trapp inne i bolig i - - - 66B, X, Y, tok han hardt rundt B slik at hun ikke kom seg løs selv om hun gjorde motstand. Hun ble redd for å miste livet eller bli alvorlig skadet. Delvis sittende i trappen knappet han opp buksen hennes, dro bukse og truse ned til hennes knær, og slikket hennes kjønnsorgan. B forsøkte da å dytte vekk hodet hans, noe hun ikke klarte. Noe etter begynte han å slikke og/eller suge hennes ene bryst. B kom seg da løs, og løp inn på et soverom. Der inne på en seng la han seg over henne, til tross for at hun flere ganger sa «gå vekk», og gned en finger og/eller penis i/mot skrittet hennes.
Saken ble behandlet av Karmsund herredsrett som 19 mars 1998 avsa dom med slik domsslutning:
A, født xx.xx.58, dømmes for overtredelse av:
1 tilfelle av: Straffeloven §192, første ledd, 1. straffalternativ.
Gjerningstidspunkt: 25. juli 1996.
Straffen settes til: Fengsel i 1 -ett- år, hvorav 8 -åtte- måneder gjøres betinget med en prøvetid på 2 -to- år.
Varetektsfradrag 1 -en- dag.
Straffutmålingsbestemmelser som får anvendelse: Straffeloven §52 - §54 og §60, første ledd.
Det avsies følgende namsdom:
A dømmes til å betale B erstatning med kr. 20.000,-, - tjuetusen- samt oppreisning med kr. 40.000,-, -førtitusen- med tillegg av 12 pst. rente p.a. regnet fra 14 dager etter domsavsigelsen og til betaling skjer.
Oppfyllelsesfrist for de sivilrettslige krav er 14 dager.
Saksomkostninger ilegges ikke.
Dommen er enstemmig.
Både siktede og påtalemyndigheten anket dommen. Saken ble behandlet av lagmannsretten der lagretten svarte nei på skyldspørsmålet, og lagmannsretten avsa 29 oktober 1998 dom med slik domsslutning:
A, født xx.xx.1958, frifinnes både for krav om straff og det borgerlige rettskrav.
A satte 20 januar 1999 ved sin forsvarer frem krav om erstatning og oppreisning med hjemmel i straffeprosessloven §444, §445 og §446. Det er vist til at lagretten svarte nei på skyldspørsmålet og at siktede av lagmannsretten ble frifunnet for fornærmedes krav om erstatning/oppreisning. Det er herunder vist til lagmannsrettens dom hvor det heter:
«Det er ikke beviser utover tiltaltes og fornærmedes forklaringer som har kunnet belyse hvorvidt slik slikking har funnet sted. Tiltalte har benektet at han har slikket fornærmedes kjønnsorgan. Fornærmede har forklart at hun ble slikket, men hun har på spørsmål ikke kunnet gi noen nærmere beskrivelse av handlingen. Lagmannsretten legger til grunn (understreket av meg) at slikking, dersom den har funnet sted, ikke har skjedd i eller ved hennes kjønnsåpning, hvilket må være en betingelse for å karakterisere handlingen som utuktig.»
Lagmannsretten fant det heller ikke sannsynliggjort at tiltalte ved anledningen utøvet vold mot fornærmede. Det er derfor tilstrekkelig sannsynliggjort at han ikke utførte den handling han var tiltalt for og at betingelsene for erstatning etter straffeprosessloven §444 og oppreisning etter §446 er til stede. Subsidiært er også straffeprosessloven §445 påberopt.
For så vidt gjelder det økonomiske tap, er det vist til at tiltalte har en arbeidslønn på kr 131,05 pr time, at han møtte i herredsretten 2 dager og lagmannsretten 4 dager og at gjennomsnittlig arbeidsdag er på 7,5 timer. Det direkte tap for 6 rettsdager er således ca kr 6 000. A måtte ta fri en del timer i anledning konferanser med forsvarer og var varetektsfengslet i ett døgn samt hadde reiseutgifter til Stavanger i 4 dager på totalt kr 1 326. Det økonomiske tap er anslått til kr 10 000. Videre er det krevet oppreisning og vist til at en usann beskyldning om voldtekt er sterkt infamerende og en stor påkjenning, at han satt i varetekt ett døgn og at saken har dradd unødig i langdrag. Det er også vist til avisskriverier og at siktede og hans familie etter disse ble utsatt for betydelig hets og sjikane i nabolaget der de bor. Situasjonen var så alvorlig at siktede måtte flytte fra hjemmet i ca 2 måneder og bodde på hybel hos en kamerat. Også situasjonen hans på arbeidsplassen var meget vanskelig. Det er krevet et oppreisningsbeløp på kr 50 000 og saksomkostninger med kr 4 500.
Det er nedlagt slik påstand:
«1. A tilkjennes erstatning og oppreisning etter rettens skjønn.
2. A tilkjennes saksomkostninger.»
Statsadvokatene i Rogaland, v/kst statsadvokat Bruskeland anfører at A må sannsynliggjøre at han ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen. Det er tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt, og bevisbyrden tilligger den som søker erstatning. Det er bevisets stilling på tidspunktet for behandling av erstatningsspørsmålet som er avgjørende, men det er ikke kommet frem nye opplysninger i saken etter lagmannsrettens behandling. Det bestrides at vilkårene for erstatning foreligger. A ble i lagmannsretten frifunnet for krav om straff og det borgerlige rettskrav. Frifinnelsen for det borgerlige rettskrav er begrunnet med at «det ikke foreligger en slik klar sannsynlighetsovervekt som kreves for at det påståtte overgrep er begått.» At A er frifunnet for fornærmedes krav om erstatning er ikke i seg selv tilstrekkelig til å tilkjenne ham erstatning etter straffeprosessloven §444. Fornærmede i saken har forklart at han holdt henne fast i trappen, dro ned buksen og trusen hennes og holdt henne fast mot hennes vilje mens han slikket henne i vagina. Hun har også forklart at A har vært «klengete» overfor henne og venninnen C og at han ved flere anledninger skal ha spurt dem om han kunne få ligge med dem. Dette er bekreftet av C i politiavhør 6 april 1997. Det vises også til rettsmedisinsk undersøkelse foretatt av overlege Torunn Eikeland ved Fylkessjukehuset i Haugesund. Videre vises det til herredsrettens dom hvor det ble lagt til grunn at A hadde forholdt seg som beskrevet i tiltalen. Det vises dessuten til sakkyndig uttalelse avgitt av Sigurd K Asserson 12 oktober 1998. Heller ikke vilkårene etter straffeprosessloven §446 er til stede, siden det ikke foreligger slike særlige grunner som bestemmelsen krever. Bestemmelsen er særlig aktuell når det har skjedd en frihetsberøvelse av noen varighet eller noens gode navn og rykte er blitt alvorlig skadelidende ved selve saken. Det kan ikke ses sannsynliggjort i dette tilfelle. Heller ikke vilkårene for å kreve erstatning etter straffeprosessloven §445 foreligger.
Det ble nedlagt slik påstand:
«Staten v/Justisdepartementet frifinnes.»
Lagmannsretten bemerker at den har kommet til at kravet ikke kan føre frem.
Erstatning etter straffeprosessloven §444 1. punktum når tiltalte blir frifunnet eller forfølgningen mot ham innstilt, skal dekke det økonomiske tap som er påført siktede dersom «det er gjort sannsynlig» at han ikke har foretatt den handlingen som var grunnlaget for siktelsen. Det er siktede som har bevisbyrden for at han ikke har foretatt handlingen. Det er tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt for dette.
I en straffesak skal all rimelig tvil komme tiltalte til gode ved avgjørelsen av skyldspørsmålet. At lagretten har svart nei på skyldspørsmålet innebærer derfor ikke uten videre at kravet til sannsynliggjøring etter bestemmelsen i straffeprosessloven §444 første ledd er oppfylt. Kravet til sannsynliggjøring er heller ikke uten videre oppfylt fordi om lagmannsretten ikke fant at vilkårene for erstatning forelå. Det følger av avgjørelse i Rt-1996-864 som det henvises til i lagmannsrettens dom, at det i saker hvor det er avsagt frifinnende dom i straffesaken, kreves en klar sannsynlighetsovervekt for å legge til grunn at det påståtte overgrep er begått. Lagmannsrettens premisser i dommen må ses i lys av dette kravet. Lagmannsretten har ved frifinnelsen for krav om straff bygget på at påtalemyndigheten ikke har oppfylt det beviskrav som stilles for domfellelse, og ikke på at det ble funnet sannsynlig at A ikke hadde foretatt handlingen. Det må etter dette foretas en konkret vurdering av hvordan bevisenes stilling har vært.
Etter en samlet vurdering av bevisene i saken slik de ble presentert under hovedforhandlingen finner lagmannsretten det ikke sannsynliggjort at tiltalte ikke har foretatt den handling som tiltalen omfatter. Det vises i denne forbindelse til fornærmedes forklaring om at siktede har forholdt seg som beskrevet i tiltalen, og om at han ved flere anledninger hadde spurt om å få ligge med henne og en venninne, hvilket er bekreftet av venninnen. Videre vises det til observasjoner som ble gjort ved den rettsmedisinske undersøkelsen av fornærmede der overlege Torunn Eikeland i skriv av 26 juli 1996 har beskrevet fornærmede som følger:
Ho er sjokkprega, litt fjern og vanskeleg å få kontakt med i begynnelsen og ho gjer litt usamanhengande framstilling. Det virkar som ho ikkje heilt forstår kva som har skjedd. Ho gret ein del, er nokså «skvetten», virkar også trøyt, sliten og deprimert og har litt problem med å oppfatta alt me seier til henne. Ho skjelv og virkar svært anspent og ho kaldsvettar:»
Det blir videre uttalt at:
«det ved inspeksjon av ytre kjønnsorgan er der ein del raudhet på dei ytre skamleppene og ved inngangen til skjeden. Dette kan passa overeins med det ho fortel om at han har slikka henne nedentil og trykt seg mot henne nedentil.»
Det vises også til uttalelse fra psykiatrisk sakkyndig Sigurd K Asserson som oppfattes slik at fornærmedes psykiske utvikling kan være forenlig med at det har funnet sted et slikt overgrep som omhandlet.
Lagmannsretten finner etter dette at vilkårene for å få erstatning etter straffeprosessloven §444 ikke er oppfylt.
Det er videre krevet erstatning etter §445 og §446. Det økonomiske tap i forbindelse med iretteføringen mv av saken er oppgitt til kr 10 000. Det er videre vist til den påkjenning saken har vært for siktede på ulike måter. Lagmannsretten finner imidlertid ikke at de nevnte forhold innebærer at det foreligger noen kvalifiserte rimelighetsgrunner som tilsier erstatning etter de nevnte bestemmelser.
Kjennelsen er enstemmig
Slutning:
Krav om erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven §444, §445 og §446, fremsatt av A, tas ikke til følge.