LG-1999-1358 - RG-2001-99
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-06-14 |
| Publisert: | LG-1999-01358 - RG-2001-99 (14-2001) |
| Stikkord: | Arbeidsrett, Oppsigelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Stavanger byrett nr. 99-00186 - Gulating lagmannsrett LG-1999-01358. |
| Parter: | Ankende part: John Arthur West (Prosessfullmektig: Advokat Kjell M. Brygfjeld, Stavanger). Motpart: Saipem Services AG v/styrets formann (Prosessfullmektig: Advokat Hege B. Ersdal, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Stig Sjong. Ekstraordinær lagdommer, lagmann Bjarne Danielsen. Sorenskriver Lidvard Faaberg. Fire meddommere |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §60, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §12, §57, §62 |
Saken gjelder gyldigheten av oppsigelse i arbeidsforhold knyttet til boreplattform. Oppsigelsen er begrunnet i den ansattes forhold til andre på plattformen, og til hans forhold til og prioritering av arbeidsoppgaver.
Saken har i hovedsak følgende bakgrunn:
Ankende part, John Arthur West, senere betegnet West, født xx.xx.1950, er britisk statsborger og bosatt i Storbrittania. Han er elektroingeniør og har lang offshore-erfaring innen elektroteknikk.
Ankemotparten, Saipem Services AG, - senere betegnet Saipem - er et oljeselskap med hovedkontor i Sveits. Selskapet driver en verdensomspennende virksomhet, med bl.a en norsk avdeling.
Saipem driver bl.a en borerigg - Scarabeo 6 - som hadde oppdrag på engelsk sektor. På slutten av 1990-tallet fikk selskapet oppdrag på norsk sokkel, og fra nov. 1997 til sommeren 1998 lå riggen på verft i Rotterdam for ombygging m.m. i anledning oppdraget.
Den 02.12.1997 ble det inngått arbeidsavtale mellom Saipem og West, hvor West ble ansatt som «Electronic Technician». Det vises til arbeidsavtalen inntatt i byrettens dom.
Det er opplyst at West tiltrådte sitt arbeid på Scarabeo 6 i Rotterdam med virkning fra 01.01.1998. Sommeren 1998 forlot Scarabeo 6 Rotterdam og påbegynte oppdrag på norsk sokkel.
Den 30.09.1998 ble West sagt opp og det heter i oppsigelsen:
«Dear Mr West
We refer to your Employment Agreement no 163/98 dated 10th February 1998 and we regret to inform you that your services on board the Vessel Scarabeo 6 are no longer required.
In accordance with article 16.1 of the said employment agreement you are given 60 days notice of intention to terminate your employment as of today.
You are not required to return on board the Wessel, and the outstanding salary for said 60 days, calculated according to your regular work/leave rotation, shall be paid into your account.
While we extend our thanks for the services rendered to our Company, we kindly ask you to confirm receipt of this letter by signing and returning one copy to our offices.»
Oppsigelsen var basert på den inngåtte arbeidsavtale. West henvendte seg til NOPEF - hvor han er organisert - og det ble klarlagt at oppsigelsen var ugyldig etter tariffavtalen og norsk lovgivning. Saipem aksepterte dette syn og at norsk lovgivning skulle anvendes. På initiativ fra NOPEF ved Robert de Vries ble det avholdt et møte angående oppsigelsen og dens bakgrunn den 19.10.1998. Fra møteprotokollen hitsettes:
«Agenda: Dismissal of John West.
Meeting agreed that the notice of dismissal addressed to John West, dated 30 September 98, was insufficient with regards to the requirements stated in NR & NOPEF main/collective agreement and NPD's Act relating to workers protection and working environment.
The existing notice will be disregarded, and a new notice of dismissal will be written and transferred to Mr. West.
Saipem S.p.a., Norwegian Branch and S.E.A. agreed that, mr. West will not travel onboard as per normal schedule, but stay at home receiving monthly salary as if beeing offshore until this case is settled.»
Det er i saken fremlagt et dokument - «internal memorandum» - datert 10. og 17. okt. 1998 skrevet av sjefsingeniørene Moore og Hewitt på Scarabeo 6. Det er noe uklart - og omstridt mellom partene - på hvilket tidspunkt West og Robert de Vries ble gjort kjent med dette dokumentet hvor det heter:
«Dear Sir.
Mr. J. West Electronic Technician has been with the Scarabeo 6 since shortly after the yard stay when Saipem took delivery of the rig. During this time Mr. West has shown that he is undoubtably a knowledgable person who keeps himself updated with the latest advancments in his own field.
Recently I (J. Moore) was requested to appraise Mr. West for Saipem Zürich A.G. My appraisal was confidential and Mr. West was not aware of it, the appraisal was below average of the following reasons.
1. He has on numerous occasions shown a certain lack of control of his behaviour, particularly when work loads are high and he has been presented with an urgent task to perform. This manifests itself in him waving his arms about, with comments such as «dont they think I have enough to do without running around after them»
2. His behaviour towards a Norwegian E.T. that was new to the rig, resulted in me (J. Moore), directly on two separate occations, having to warn him verbally that his behaviour was unacceptable and bordering on insulting, it took two warnings to have any effect, the second he was told that the matter would be dealt with by the authorities in town if the situation was not rectified.
3. He has on a number of occasions shown that his own work priorities, are more important to him than those of his Superior, this has at times resulted in the Cief Engineer passing on information to other parties that work is in fact progressing on a piece of equipment when in fact Mr. West has gone off and done something else, leaving the the other «low priority» job until later.
4. At different times he has come into conflict with other members of the rig crew, this has come about as a direct result of him ridiculing them and taking the «Mickey» in a personal manner.
To sum up I am very disappointed in Mr. West, in fact it was me (J. Moore) that recommended to Saipem that we employ him in the roll of E.T. He appears to have difficulty coping with the position of E.T. on Scarabeo 6. a position which is very demanding and requires conscientiousness, keeness, an ability to adapt at short notice and above all to be able to mix and get on with work mates and rig personnel of different backgrounds and cultures.»
Etter møtet 19.10.1998 ble West oppsagt med ny formriktig oppsigelse av samme dato, hvorfra hitsettes:
«Dear Mr West
Reference is made to our letter of 30th September 1998. We have become aware that the said letter does not fulfil the formal requirements of a notice of termination. We are sorry for this, and for any inconvenience, this may have caused. However, our decision to terminate the contract stands.
Your employment contract is hereby terminated with the agreed notice of 3 (three) months and the last day of work being the 31st january 1999. In the meantime you are not required to return on board the Vessel and the outstanding salary for said 90 (ninty) days, calculated according to your regular work/leave rotation, shall be paid into your account.
The reason for the termination is your lack of ability to adapt to the requirements of the working environment and in particular your ability to mix and get on with colleagues and other personnel of different background and cultures. On numerous occasions you have shown a certain lack of control of your behaviour and temper. On to different occasions you were directly warned that your behaviour was unacceptable.
..........»
Det foregikk deretter ytterligere forhandlinger uten at det lyktes å komme til en løsning.
West tok ut stevning til Stavanger byrett 08.02.1999 med slik endelig påstand:
«A. I hovedsaken:
1. Oppsigelsen av John A West datert 19 oktober 1998 er ugyldig.
2. Saipem Services AG plikter å betale John A West erstatning fastsatt etter rettens skjønn.
3. Krav om at arbeidsforholdet mellom Saipem Services AG og John A West opphører mot at Saipem Services AG betaler et beløp utmålt etter rettens skjønn tas ikke til følge.
B. I fratredelsesbegjæringen:
Krav om at John A West skal fratre sin stilling på Scarabeo 6 under sakens behandling tas ikke til følge.
C. I begge tilfeller:
Saipem Services AG plikter å erstatte John A West hans saksomkostninger i saken med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.»
Saipem la ned slik påstand:
«I hovedsaken:
Prinsipalt:
1. Saipem Services frifinnes.
2. John A West erstatter Saipem Services AG sakens omkostninger med tillegg av lovens rente ved forsinket betaling fra forfall og til betaling skjer.
Subsidiært:
1. Arbeidsforholdet mellom Saipem Services AG og John A West opphører mot at Saipem Services AG betaler et beløp utmålt etter rettens skjønn.
2. John A West erstatter Saipem Services AG sakens omkostninger med tillegg av lovens rente ved forsinket betaling fra forfall og til betaling skjer.
I fratredelsessaken:
John A West fratrer sin stilling på Scarabeo 6 under sakens behandling.»
Stavanger byrett avsa 18.06.1999 dom og kjennelse i saken med slik slutning:
«1. Saipem Services AG frifinnes.
2. John A. West fratrer sin stilling på boreriggen Scarabeo 6 under sakens behandling.
3. John A. West betaler Saipem Services AG sakens omkostninger med kr.100.320,- - ethundredetusentrehundredeogtyve - innen to uker fra dommens forkynnelse. Etter forfall påløper 12 % rente p.a. til betaling skjer.»
West påanket og påkjærte byrettens avgjørelse.
I kjæremålssaken ble nedlagt slik påstand:
«1. Stavanger byretts kjennelse oppheves og John A. West har rett til å stå i stillingen inntil saken er rettskraftig avgjort.
2. Saksomkostningsspørsmålet utestår inntil hovedsaken er avgjort.»
Saipem la i kjæremålssaken ned slik påstand:
«Prinsipalt:
1. Kjæremålet avvises.
2. Saipem Services AG tilkjennes sakens omkostninger for Stavanger byrett og Gulating lagmannsrett med tillegg av lovens rente ved forsinket betaling fra forfall og til betaling skjer.
Subsidiært:
1. Stavanger byretts dom av 18. juni 1999 pkt. 2 stadfestes.
2. Saipem Services AG tilkjennes sakens omkostninger med tillegg av lovens rente ved forsinket betaling fra forfall og til betaling skjer.»
Gulating lagmannsrett avsa 08.09.1999 kjennelse med slik slutning:
«1. Byrettens kjennelse, slutningens pkt. 2, stadfestes.
2. I saksomkostninger betaler John A West til Saipem Services AG kr. 3.000,-, kronertretusen, innen 2 - to - uker fra forkynnelse av kjennelsen.»
West har i det vesentlige gjort gjeldende det samme som for byretten, og anfører i hovedtrekk:
Det foreligger feil bevisbedømmelse og feil lovanvendelse når byretten er kommet til at det var saklig grunn til oppsigelse av West. Byretten har anvendt for milde krav når det gjelder den bevisbyrde som foreligger for en arbeidsgiver, og har misforstått og feilbedømt flere forhold som er påberopt av Saipem.
Byretten har også stilt for små krav til saksbehandlingen. Saipem har ikke overholdt elementære krav til saksbehandling, og dette er av betydning for den totalvurdering som må foretas.
Når Saipem påberoper den inngåtte arbeidsavtale har denne helt begrenset betydning. Den viser til sveitsisk rett og kan bare tjene til utfylling innen rammen av AML §60 nr. 1, som ikke kan fravikes. Det må føres bevis for at West's handlinger er av en slik grovhet at det er saklig grunn for oppsigelsen, og slikt bevis er ikke ført.
Når det gjelder saksbehandlingen er vist til AML §57 nr. 1, angående drøfting med arbeidstaker og tillitsvalgt før beslutning om oppsigelse blir truffet. Det skjedde ingen slik drøftelse før oppsigelse av 30.09.1998, og denne oppsigelse ble aldri trukket tilbake. Notat av 10. og 17. okt. 1998 er produsert i ettertid, og det anføres at West først ble kjent med dette notat ca 1/2 år etter forhandlingsmøtet og oppsigelse av 19.10.1998. West fikk ikke anledning til å imøtegå det som anføres i notatet, hvilket ville vært av betydning for det forsvarlige skjønn arbeidsgiver skal foreta.
I noen grad må muntlighet aksepteres, men når det gjelder et stort verdensomspennende selskap som Saipem kan det ikke aksepteres at saksbehandlingen svikter på alle punkter. Konsekvensen av slike saksbehandlingsfeil vil ikke nødvendigvis være ugyldighet. Spørsmålet vil være om det kan ha virket inn på resultatet. Hvis det materielle grunnlag for oppsigelsen er tvilsomt, vil imidlertid saksbehandlingsfeil normalt tillegges vekt. Til støtte for dette syn er særlig vist til en dom av 27.02.1998 fra Gulating lagmannsrett.
Når det gjelder saklighetskravet i AML §60 nr. 1 retter dette seg i første rekke til arbeidsgiver. Standarden settes i Rt-1984-1058 (1067), hvoretter retten skal prøve om oppsigelsen bygger på et riktig og fyldestgjørende faktisk grunnlag, om begrunnelsen bygger på relevante argumenter, om vurderingen har tilstrekkelig bredde og om avveiningen omfatter de rimelighetshensyn som gjør seg gjeldende i relasjon til arbeidstakeren.
Ut fra et slikt vurderingsgrunnlag er det ikke saklig grunnlag for oppsigelsen.
Oppsigelsen er begrunnet i trakassering/mobbing av andre ansatte og prioritering/manglende tilbakemelding i tilknytning til eget arbeid.
Når det gjelder bevisvurderingen i tilknytning til spørsmålet om trakassering/mobbing må det ses hen til at arbeidsmiljøet på riggen var «røft», og at man var i en meget stresset arbeidssituasjon under verkstedstiden i Rotterdam. Retten må ta stilling til om det er noe spesielt ved West's oppførsel - om han skiller seg ut ved sin adferd. Det er vist til vitneforklaringer, hvor dette er benektet.
Det som er fremkommet angående hva West har sagt om eller til kolleger - eller som er inntatt i den fremlagte dagbokutskrift - har aldri vært ondsinnet ment. Det gjelder her intellektuell britisk humor, som ikke kan representere grunnlag for saklig oppsigelse. Det som fremgår av dagbokutskriftene er også i stor grad gjengivelse av andres utsagn.
West erkjenner to tilfeller - knyttet til Ole Petter Bjørnstad - hvor han har mottatt muntlige advarsler. Det første tilfellet gjaldt bruk av kallenavn - som var vanlig om bord - mens det andre gjaldt en mer ordinær krangel som kan oppstå på enhver arbeidsplass. Etter advarslene sluttet West å bruke kallenavn og West og Bjørnstad ble etter hvert ordinære kolleger. Disse forhold skjedde ca 1/2 år før oppsigelsen og kan ikke være grunnlag for saklig oppsigelse. Forholdet til Bjørnstad er for øvrig det eneste hvor West har fått tilbakemelding.
Uttalelsen i forbindelse med de to kroatene som ble ansatt på riggen anføres å være «slengbemerkninger» og kan ikke være avgjørende. Hvis det kom andre klager på West - slik det er hevdet - burde dette vært tatt opp av Saipem.
Når det gjelder prioritetsproblematikken er anført at det ikke foreligger noen dokumentasjon for de anklager som nå foreligger.
West er en dyktig fagmann som har utført sitt arbeid på en helt ut tilfredsstillende måte, hvilket også er erkjent av Saipem. Det er vist til forklaringer fra West og vitner når det gjelder hvordan arbeidet for den aktuelle avdeling var organisert. På morgenmøter ble det lagt en arbeidsplan, men i verkstedsperioden i Rotterdam var det nødvendig med stadige omprioriteringer. Nye ting - som hastet - fremkom fra andre avdelinger og fra høyere hold på riggen, og det erkjennes at West foretok en egen prioritering i den sammenheng. Dette var en praktisk nødvendighet og sjefsingeniøren la seg lite bort i dette. Det ble også gitt tilbakemelding, først og fremst i «dagboken» som var tilgjengelig for alle. Forholdet burde vært tatt opp mer formelt og endret, hvis man ønsket dette, og kan ikke danne grunnlag for saklig oppsigelse.
Det er også fremkommet en del ytterligere anførsler, bl.a at Saipem ikke har fremkommet med alle relevante opplysninger i saken, og at hele saken bærer preg av manglende dokumentasjon for Saipems påstander. Saipem har heller ikke vurdert andre løsninger før oppsigelsen ble fremmet.
West har krav på erstatning etter AML §62. Han har fått utbetalt lønn t.o.m. 21.06.1999. Hans lønn tilsvarer NOK. 40.000,- pr. mnd., og han har krav på lønn i ca 10 1/2 mnd. Han har også krav på erstatning for «tort og svie». Det gjelder her en oppsigelse som innebærer en grov og infamerende beskyldning, hvor det også må legges vekt på dårlig saksbehandling. Oppreisningskravet skal videre innebære et element av straff, og det må også legges vekt på at arbeidsgiveren er et internasjonalt selskap med stor fortjeneste. Samlet erstatning er antydningsvis beregnet til kr. 1.000.000,-.
John Arthur West har lagt ned slik påstand:
«1. Oppsigelse av John A. West datert 19.10.98 er ugyldig.
2. Saipem Services AG plikter å betale erstatning til John A. West utmålt etter rettens skjønn.
3. Saipem Services AG plikter å erstatte John A. West hans saksomkostninger for Stavanger byrett og Gulating lagmannsrett med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.< «
Saipem har i det vesentlige vist til byrettens avgjørelse og begrunnelse og anfører i hovedtrekk:
Byretten har med rette bygget på at det var saklig grunn for Saipem til å reagere overfor West med oppsigelse. Byretten har lagt til grunn riktig lovanvendelse når sannsynlighetsovervekt er anvendt, og det er ikke stilt for små krav ved bevisvurderingen. Det ligger i sakens natur, når det gjelder konflikter mellom arbeidstakere, at ikke alle forhold kommer frem. Det viktigste er imidlertid formidlet til retten. I den utstrekning det kan sies at Saipem har begått saksbehandlingsfeil i forbindelse med oppsigelsen, har slike feil under enhver omstendighet ikke hatt betydning for den avgjørelse som ble truffet.
Oppsigelsen er begrunnet i arbeidstakers forhold og det er vist til diverse juridisk teori når det gjelder hva som ligger i saklighetskravet. Det er særlig fremholdt at et godt arbeidsmiljø er viktig, og det må stilles strengere krav til opptreden fra personell på bl.a borerigger, hvor man arbeider og lever tett sammen i lengre perioder under tildels vanskelige forhold, jf. Jan Dege, Arbeidsgivers styringsrett, bind 2 s. 256. Det er i den sammenheng vist til at West i henhold til den inngåtte arbeidsavtale bl.a har forpliktet seg til å tilpasse seg arbeidsmiljøet på riggen. Den første oppsigelse var basert på den inngåtte arbeidsavtale, men Saipem har sagt seg enig i at AML skal anvendes, og utferdiget i den sammenheng ny oppsigelse. De nevnte avtalemessige forpliktelser ligger imidlertid innenfor reglene i AML og må komme til anvendelse.
Saipem bestrider ikke at West er en dyktig fagmann på sitt område og saken gjelder ikke hans arbeidsutførelse.
Oppsigelsen har sitt grunnlag i West's prioritering av arbeidsoppgaver i strid med instruks og hans manglende rapportering, og West's utilbørlige adferd på riggen.
Når det gjelder prioriteringsproblematikken er vist til at det ble holdt morgenmøter med sjefsingeniøren hvor dagens arbeidsprogram ble lagt. Dette skulle da følges og omprioriteringer lå under sjefsingeniøren. West har innrømmet at han foretok omprioriteringer på egen hånd. Det anføres at West anså seg selv som bedre kompetent til å foreta slike endringer. West hadde ikke anledning til å foreta slike vurderinger, selv om han var faglig uenig. Hvis plattformsjefen gikk direkte til West, eller det gjaldt forhold som hastet, måtte West i slike tilfeller rapportere til sjefsingeniøren. Slike rapporteringer skulle også blitt foretatt - uavhengig av den «dagbok» som ble ført. Omprioriteringer skjedde relativt ofte og var problematisk for sjefsingeniøren og i relasjon bl.a til oppdragsgiver Statoil.
At det var sterkt arbeidspress i verkstedsperioden er vanlig og kan ikke tjene til unnskyldning. At West ikke ble skriftlig konfrontert med forholdet kan ikke være avgjørende. West tok seg til rette og var klar over dette, og hadde uansett plikt til å følge ordre.
Prioriteringsproblematikken var en del av oppsigelsesgrunnlaget, og dette ble gjort klart for West i forbindelse med møtet 19.10.1998, og før den oppsigelse som saken gjelder ble utferdiget. Det er i den sammenheng vist til forklaringer angående møtet 19.10.1998 og til notat av 10. og 17. okt. 1998, som ble overrakt til Robert de Vries, antakelig kort tid etter møtet. Det forhold at West under forhandlingsmøtet 19.10.1998 ikke imøtegikk oppsigelsesgrunnene må være hans egen sak og risiko.
Det er konkludert med at det påberopte forhold alene er saklig grunnlag for oppsigelse og at det ikke foreligger brudd på saksbehandlingsregler.
Når det gjelder oppsigelsesgrunnlaget knyttet til utilbørlig adferd ved mobbing og trakassering er anført å foreligge klart mislighold av arbeidsavtalen.
Saipem har klare forpliktelser når det gjelder det psykososiale miljø, og det er vist til AML §12 nr. 1, og lovforarbeider, teori og rettspraksis. En arbeidsgiver vil her selv kunne komme i erstatningsansvar, jf. Rt-1997-786. West har forhindret Saipem i oppfyllelse av sine forpliktelser i denne sammenheng, og det har vært nødvendig for Saipem å gå til oppsigelse når forholdene ble kjent.
Det anføres at West har hatt et nedlatende syn og holdning til arbeidstakere fra andre nasjoner og til nyansatte. Hans holdninger må nærmest kunne karakteriseres som rasistiske - i alle fall diskriminerende - og hvor han har trukket inn bakgrunn, utseende, hudfarge og forskjellige andre forhold.
Det vil kunne være problematisk med den konkrete bevisførsel om slike forhold, men det som foreligger må være fullt tilstrekkelig til å godtgjøre at det var saklig grunn til oppsigelsen.
Det er vist til Bjørnstad, som kom til riggen som nyansatt i mars 1998. Han ble møtt med en nedlatende holdning og ble mobbet med kallenavn over flere mnd. Han ble nedbrutt og overveiet å si opp arbeidsforholdet. Bjørnstad klaget til overordnet, og det skal meget til at man gjør det i et arbeidsmiljø hvor man gjerne finner seg i en del. West fikk to advarsler. Selv om forholdet til Bjørnstad ble mer normalt, viser andre beviser at West ikke endret adferd.
Det er særlig vist til vitneforklaringer angående nyankomne kroater som av West ble betegnet som krigsforbrytere som stakk seg bort. Den ene av disse tok seg svært nær av det som ble sagt.
Det er også vist til at det mer generelt kom klager/opplysninger til ledelsen om West's adferd.
Som nye dokumenter for lagmannsretten er fremlagt «dagbok» som lå inne på PC, og var tilgjengelig for alle. Utskriftene bekrefter West's holdninger og adferd. Det er vist til bevisførselen. Det foreligger nedskrevne uttalelser bl.a om malaysiere og italienere, og det foreligger uttalelser om andre personer, som ikke kan oppfattes på annen måte enn at det bl.a fremsettes beskyldninger om bestikkelser og hvitvasking av penger i forbindelse med narkotika. Disse uttalelser er nedfelt i et arbeidsdokument, og er svært nedbrytende.
Selv om det skulle være slik at noen av disse uttalelser skulle stamme fra andre, er det West som har nedfelt disse og har ansvaret.
West har påberopt at det han anklages for i realiteten er britisk satire. For en arbeidsgiver, som har plikt til å opprettholde et best mulig arbeidsmiljø, vil det avgjørende imidlertid være hvordan West's utsagn og adferd oppfattes. I denne sammenheng må det også ses hen til at West selv har gitt uttrykk for at det var en snev av sannhet i det han ga uttrykk for.
Det er konkludert med at West har opptrådt grovt krenkende og uakseptabelt, og at dette isolert sett er grunnlag for saklig oppsigelse.
Når det gjelder saksbehandlingen er vist til at West fikk to advarsler, og at det ikke kan være av betydning at disse ble gitt muntlig. Før den omtvistede oppsigelse ble utferdiget fikk West klargjort oppsigelsesgrunnlagene i møtet 19.10.1998. Å flytte West til annen plattform ble vurdert, men funnet utjenlig. I den utstrekning Saipems fremgangsmåte kanskje ikke var helt «etter boken», har dette vært uten betydning for oppsigelsen.
Det er videre bl.a anført at Saipem ikke har hatt andre motiver for oppsigelsen enn de som er angitt, jf. at Saipem ikke har hatt bemerkninger til West's arbeidsutførelse. Det er også vist til at Saipem gjennom 10 år kun har funnet å måtte gå til oppsigelse i dette ene tilfellet.
Subsidiært er anført at det ikke er ført bevis for økonomisk tap. Ikkeøkonomisk skade kan det under ingen omstendighet være spørsmål om, idet West i alle fall har opptrådt klanderverdig.
Saipems Services AG har lagt ned slik påstand:
«1. Stavanger byretts dom av 18. juni 1999 pkt. 1 og 3 stadfestes.
2. Saipem Services AG tilkjennes sakens omkostninger for Gulating lagmannsrett med tillegg av lovens rente ved forsinket betaling fra forfall og til betaling skjer.»
For lagmannsretten har John A. West avgitt forklaring og det er avhørt i alt 8 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, de juridiske dommere og meddommer Paul Ove Paulsen, er under tvil kommet til samme resultat som byretten. Meddommer Bjørg Hermansen er kommet til at oppsigelsen må kjennes ugyldig.
Flertallet legger etter en totalvurdering til grunn at det forelå saklig grunn for oppsigelsen av West.
Forhold som knytter seg til West's adferd på riggen tillegges avgjørende vekt, mens det anførte grunnlag knyttet til prioriteringsproblematikken tillegges helt begrenset vekt - og ville isolert sett ikke kunne begrunne oppsigelse. Saksbehandlingen burde vært bedre, men de feil som kan sies å foreligge finnes ikke å ha vært av betydning for Saipems avgjørelse.
Når det gjelder det rettslige grunnlag for vurderingen anvendes de retningslinjer som er nedfelt i Rt-1984-1058, og som er gjengitt i tilknytning til anførsler i saken.
I den foreliggende sak er de forpliktelser arbeidsgiver har etter AML §12 nr. 1 når det gjelder psykiske belastninger for arbeidstakerne sentrale. Det forhold at arbeidsplassen er spesiell på en borerigg, hvor man arbeider og bor tett sammen i lengre perioder, tilsier noe strengere krav til bl.a arbeidstakernes adferd i relasjon til hverandre - enn hva man ellers vil legge til grunn. På den annen side må det også taes hensyn til at det tradisjonelt er en «røff» tone på slike arbeidsplasser, slik det også etter bevisførselen var på Scarabeo 6, og at man var i en sterkt presset arbeidssituasjon under verkstedstiden i Rotterdam. Det må trekkes en grense mellom hva som kan passere, og adferd og utsagn som er uakseptable og kan begrunne oppsigelse. Det kan være tvil om hvor en slik grense skal trekkes, men etter flertallets oppfatning har West overskredet en slik grense.
West har anført at hans utsagn er utslag av intellektuell britisk humor. Det er også anført at utsagnene ikke har vært ondsinnet ment. Man kan stille seg noe tvilende til dette når West må oppfattes slik at det nok kunne foreligge en snev av sannhet. Det avgjørende ut fra en miljømessig synsvinkel vil imidlertid være hvordan det han sier og skriver oppfattes og hvordan det reageres. Det er også anført at West har gjengitt andres utsagn, men det kan vanskelig ses at dette er av betydning.
Etter bevisførselen legges til grunn at West over tid brukte nedsettende kallenavn på den nyansatte Bjørnstad, som tok seg så nær av dette at han overveiet å slutte. Bjørnstad klaget på West, og han fikk to muntlige advarsler. Selv om West etter dette sluttet med mobbing av Bjørnstad, og forholdet dem imellom ble normalisert, sier dette en del om West's holdninger og er av betydning i totalvurderingen.
Sentralt i vurderingen står de forhold som knytter seg til to nyansatte kroater som kom om bord i riggen. Etter bevisførselen må det legges til grunn at West betegnet dem som krigsforbrytere som stakk seg vekk på riggen. Den ene av kroatene tok seg meget nær av dette og nektet ved en senere anledning å drikke med West. Det kan vanskelig sees at slike utsagn kan falle inn under britisk humor.
Saipem har anført at det er bygget på klager/informasjon om West utenom Bjørnstadsaken, og flertallet finner ikke grunn til å betvile dette - men det ligger en klar svakhet ved bevisførselen i denne sammenheng.
Som nytt dokument for lagmannsretten er fremlagt en meget omfattende utskrift av «dagbok», som er egnet til å kaste lys over West's adferd og er av betydning for totalvurderingen. Det finnes ikke nødvendig å gjengi fra det som er dokumentert. Det finnes en del utsagn som kan oppfattes humoristisk, men flere utsagn bærer preg av å være diskriminerende - knyttet til nedsettende bemerkninger angående folkeslag, utseende og egenskaper. Det foreligger også utsagn knyttet til enkeltpersoner og som må oppfattes som sårende, og uttalelser som vanskelig kan oppfattes annerledes enn at det antydes mafia, korrupsjon og hvitvasking av narkopenger. Ved vurderingen er det av betydning at dagboken skal være et arbeidsdokument, og er opplyst å være tilgjengelig for alle - dog uten at man vet i hvilken utstrekning andre har lest dette.
Prioriteringsproblematikken finnes ikke isolert sett å kunne danne grunnlag for oppsigelsen, og finnes bare i begrenset grad å være av betydning i totalvurderigen.
Det er på det rene at West skulle arbeide etter instruks fra sin overordnede - sjefsingeniøren - og at det som ble fastlagt i morgenmøtene skulle følges, og at endringer i alle fall skulle innrapporteres. Etter bevisførselen legges til grunn at West i en viss utstrekning fikk nye ordrer fra høyere hold, eller at det oppsto forhold hvor det hastet med utførelsen. Det synes som om det etter hvert utviklet seg en praksis hvor sjefsingeniøren la seg lite bort i de endringer som ble foretatt. Selv om West i større grad burde gitt tilbakemeldinger, burde ledelsen tatt denne problematikk opp mer formelt, og sørget for klarere retningslinjer for hvordan West skulle forholde seg i de forskjellige situasjoner som kunne oppstå. Bevis for at West skulle ha nektet å utføre ordrer foreligger ikke.
Angående saksbehandlingen skal bemerkes at advarslene bare var muntlige og at den første oppsigelsen ble sendt på grunnlag av den inngåtte arbeidsavtale, og uten at forhandlingsmøte ble holdt. Oppsigelsen var i klar strid med AML, og det ble erkjent at den var ugyldig. Selv om oppsigelsen ikke formelt ble trukket tilbake var den reelt sett en nullitet. Møtet 19.10.1998 var etter bevisførselen et forhandlingsmøte hvor oppsigelsesgrunnlaget ble klargjort. At West ikke fant grunn til å imøtegå oppsigelsesgrunnlaget må være hans egen sak, så lenge det var anledning til dette. Notatet av 10. og 17. okt. 1998 burde imidlertid vært fremlagt i møtet, og det er uklart hvorfor dette ikke ble gjort. Flertallet kan imidlertid ikke se at saksbehandlingsfeilene kan ha vært av betydning for den avgjørelse som deretter ble truffet av Saipem.
Det skal videre bemerkes at Saipem - etter det som er opplyst - vurderte overflytting av West til annen plattform som utjenlig.
Etter en samlet vurdering er lagmannsretten på dette grunnlag kommet til at det var saklig grunnlag for oppsigelsen, og byrettens dom pkt. 1 blir således å stadfeste.
Mindretallet er etter en samlet vurdering kommet til at oppsigelsen må kjennes ugyldig.
Mindretallet legger til grunn at de elementære krav til saksbehandling i en oppsigelsessak etter norsk arbeidsmiljølov ikke er ivaretatt. Saksbehandlingen synes å ha sviktet på en slik måte at arbeidsgivers plikter ikke er gjennomført. Arbeidsgivers arbeid i saken er videre lite dokumentert og lite konkretisert.
Bedriftens første oppsigelse av West - datert 30. september 1998 - var ikke formriktig. Arbeidsgiveren hadde heller ikke forut for oppsigelsen gjort sin plikt med å drøfte denne med den det gjelder. Heller ikke finnes det noen skriftlige advarsler i saken. Den skriftlige begrunnelsen for oppsigelsene ble videre ikke gjort kjent for West før i ettertid. West har ut fra dette ikke hatt den rett enhver arbeidstaker skal ha til hverken å korrigere sin adferd/arbeidsmåte slik at oppsigelse kunne ha vært unngått, å ta stilling til oppsigelsen eller til å etterprøve den.
Mindretallet ser at Saipems fremgangsmåte ikke har vært «etter boken» og at den burde holdt en helt annen kvalitativ standard for et så stort firma. Manglene i saksbehandlingen kan dermed ha vært av betydning for Saipems avgjørelse.
Mindretallet vil videre konkludere md at prioriteringsproblematikken ikke ville kunne danne grunnlag for oppsigelsen. Mindretallet vil her - som flertallet - hevde at ledelsen burde tatt opp denne problematikken mer formelt med West og sørget for klarere retningslinjer for hvordan de ønsket West skulle forholde seg i de forskjellige situasjoner som kunne oppstå om de hadde innvendinger mot arbeidsmåten. Det vil også fra mindretallet presiseres at det ikke foreligger bevis for at West skulle ha nektet å utføre ordrer, ei heller at eventuell manglende oppfølging av prioriteringer ga utilsiktede resultater eller skade. Det har heller ikke blitt reist noen tvil med hensyn til West's faglige kvalifikasjoner i den jobben han utførte.
Når det gjelder West's adferd og uttalelser er det mindretallets oppfatning at han har opptrådt til dels på en klanderverdig måte. Men også her ligger det et ansvar hos arbeidsgiver for arbeidsmiljøet - et ansvar Saipem ikke synes å ha tatt på seg slik de burde ha gjort. Saipem burde ha gått inn i «dagboken» og gitt West en advarsel slik at han endret sin adferd.
Etter det resultat retten er kommet til har anken ikke ført frem. Utgangspunktet er da at West skal pålegges å betale saksomkostninger for lagmannsretten. Avgjørelsen har imidlertid budt på en del tvil. I tillegg kommer at West i det vesentlige har vunnet frem med sine synspunkter når det gjelder det ene av grunnlagene for oppsigelsen. Dette finnes samlet å representere «særlige omstendigheter» som retten er kommet til bør frita West for å betale saksomkostninger, jf. unntaksregelen i tvistemålsloven §180, første ledd.
Saksomkostninger tilkjennes heller ikke for byretten, jf. unntaksregelen i tvistemålsloven §172, annet ledd, første del.
Dommen er avsagt under slik dissens som fremgår av premissene.
Domsslutning:
1. Stavanger byretts dom pkt. 1 stadfestes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke verken for byrett eller lagmannsrett.