LG-1999-1402

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-03-12
Publisert:	LG-1999-01402
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Nordfjord herredsrett - Gulating lagmannsrett LG-1999-01402 A. Anken nektes fremmet til Høyesterett, HR-2001-00964.
Parter:	Ankende part: 1. Per Haavik 2. Arnljot Haavik 3. Haavik Eigedomar ANS (Prosessfullmektig: Advokat Svein Haaland). Motpart: Per A. Haavik AS - konkursbo (Prosessfullmektig: Advokat Reidar Blom).
Forfatter:	Lagmann Bruland. Ekstraord. lagdommer Grimstad. Herredsrettsdommer Hansen
Lovhenvisninger:	Foreldelsesloven (1979) §12, Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, §366, §367, Aksjeloven (1976) §15-1, §2-4, §2-6, §10, §2, §9, Konkursloven (1984) §101

Saken gjelder krav om erstatning mot stifterne av et aksjeselskap, i det vesentlige på grunn av mindreverdier i forbindelse med stiftelsen.

Per A. Haavik AS, en direkte fortsettelse av det personlige selskapet Per A. Haavik, ble stiftet 10. mars 1990 med virkning fra 1. januar 1990. En del aktiva og passiva i det personlige selskapet ble i den forbindelse skilt ut og overtatt av Haavik Eigedomar ANS. Av aktiva gjaldt dette en fast eiendom, en tomt, kontanter og en båt til samlede bokførte verdier kr 8.229.016. Det ansvarlige selskapet overtok også bygge- og pantelån med kr 9.544.287.

Etter stiftelsesdokumentene overtok aksjeselskapet aktiva til en samlet verdi av kr 7.898.347, og gjeld til en verdi av kr 7.178.194. Egenkapitalen, som var oppgitt til 720.153, besto av aksjekapital kr 200.000 og gjeld til aksjonærene med kr 520.153. Stiftere, og senere aksjonær og styremedlemmer i selskapet, var Per A. Haavik og Arnljot Haavik.

Aksjeselskapet ble 20. mai 1996 tatt under konkursbehandling ved Nordfjord skifterett. På vegne av konkursboet tok bostyreren, advokat Reidar Blom, ut søksmål mot Per Haavik, Arnljt Haavik og Haavik Eigedomar ANS 1. juli 1998. Det ble lagt ned påstand om at disse in solidum skulle dømmes til å betale konkursboet kr 6.847.529 med tillegg av renter. Det ble videre lagt ned påstand om at Per Haavik skulle dømmes til å betale kr 195.351, Arnljot Haavik kr 13.939, og Haavik Eigedomar ANS kr 398.866, også med tillegg av renter.

Nordfjord herredsrett avsa 18. mai 1999 dom med slik slutning:

1. Per A. Haavik og Arnljot Haavik vert dømde til å betale til Per A. Haavik AS sitt konkursbu kr 3.110.000,00 - kronertremillioneitthundreogtitusen 00/100 -med tillegg av 12 % renter p.a. frå 16. mai 1997 til betaling skjer innan 2 - to - veker frå forkynning av dommen.

2. Haavik Eigedomar ANS vert frifunne for erstatningskravet i høve mindreverdiar i Per A. Haavik AS sin opningsbalanse.

3. Per A. Haavik, Arnljot Haavik og Haavik Eigedomar ANS vert frifunne for omstøytings-/erstatningskrav i høve husleige for perioden 2990 - 1993.

4. Per A. Haavik vert dømt til å betale til Per A. Haavik AS sitt konkursbu kr 55.383,00 - kronerfemtifemtusentrehundreogåttitre 00/100 - med tillegg av 12 % renter p.a. frå 20.06.1996 til betaling skjer innan 2 - to - veker frå forkynning av dommen.

5. Haavik Eigedomar ANS vert dømt til å betale til Per A. Haavik AS sitt konkursbu kr 398.866,00 - kroner trehundreognittiåttetusenåttehundreogsekstiseks 00/100 - med tillegg av 12 % rentter p.a. frå 20.06.1996 til betaling skjer innan 2 - to - veker frå forkynning av dommen.

6. Partane dekkjer sine eigne sakskostnader.

Saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten fremgår av dommen.

Per og Arnljot Haavik har påanket dommen for så vidt gjelder domsslutningen pkt. 1og 6, og Haavik Eigedomar ANS for så vidt gjelder domsslutningen pkt. 5 og 6. Det er anført at herredsrettens dom grunner seg på uriktig lovanvendelse og bevisvurdering.

Per og Arnljot Haavik har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det kan ikke, slik konkursboet synes å mene, legges til grunn at aksjeselskapet var insolvent fra stiftelsen. Insolvens foreligger når skyldneren ikke kan betale gjeld etter hvert som kravene forfaller. Aksjeselskapet kunne ikke ha drevet i 6 1/2 år hvis det hadde vært insolvent.

Per A. Haavik hadde sterke, positive driftsresultater før stiftelsen av aksjeselskapet. Det var riktig nok negativ egenkapital, men dette var uten betydning. Det vesentlige av gjelden ble således holdt utenfor aksjeselskapet og lagt til eiendomsselskapet. Per og Arnljot Haavik skjøt inn kr 720.153 i form av aksjer og personlige lån. Arnljot Haavik har senere lånt kr 300.000, som han har tilført selskapet.

De ankende parter har for øvrig gått nærmere inn på rettsstillingen til stiftere, aksjonærer og styremedlemmer. Dersom det foreligger uaktsomhetsgrunnlag, må de ankende parter eventuelt bli ansvarlig i egenskap av stiftere. De rammes således ikke som aksjonærer. Styremedlemmer kan bli ansvarlig for forskjellige forhold, blant annet uriktige regnskaper, men de har ikke noe med verdsettelsen på stiftelsestidspunktet å gjøre.

Etter tidligere aksjeloven §2-4 er det ikke gitt klart svar på hvem som er ansvarlig for verdsettingen i stiftelsesdokumentene, men etter gjeldende aksjeloven §2-6 er det stifterne som har plikt til å sørge for at lovbestemt redegjørelse blir utarbeidet. Også ellers er det gjennomgående spørsmål om stifternes ansvar, og de ankende parter har i denne forbindelse gått nærmere inn på rettspraksis og juridisk teori. I Kristin Normann Aarum, Styremedlemmers erstatningsansvar i aksjeselskaper, er det lagt til grunn at styremedlemmene kan holdes erstatningsansvarlig overfor selskapet og dets kreditorer dersom gjenstander vurderes for høyt, og at de har et selvstendig ansvar for verdifastsettelsen. Dette gjelder imidlertid situasjonen ved emisjoner. I forbindelse med stiftelsen har styremedlemmene ikke noe tilsvarende ansvar. For denne kan bare stifterne, ikke aksjonærene eller styremedlemmene, holdes ansvarlige.

Prinsipalt har de ankende parter gjort gjeldende at eventuelt krav er foreldet. På bakgrunn av ankemotpartens anførsler, er det fremhevet at adgangen til å påberope seg foreldelse ikke er tapt på grunn av konkludent atferd.

Den alminnelige foreldelsesfristen følger av foreldelsesloven §2. Ankemotparten har som begrunnelse for at ansvaret ikke er foreldet, vist til foreldelsesloven §12, subsidiært §9 og §10. I dette tilfellet må det imidlertid eventuelt være tale om ansvar i kontraktsforhold, og foreldelsesloven §10 kan heller ikke føre til utsettelse av fristen. Bestemmelsen regulerer situasjoner fordringshaveren ikke har gjort gjeldende fordi han manglet nødvendig kunnskap om fordringen eller skyldneren. Det må imidlertid være på det rene at selskapet har hatt kjennskap til eventuell uriktig verdiangivelse.

For så vidt gjelder forståelsen av foreldelsesloven §12, har de ankende parter understreket at det er selskapets tap som kreves erstattet.

Etter §12 nr. 1 b) vil at krav som et aksjeselskap har mot medlem av selskapets organer, tidligst foreldes ett år etter at vervet er opphørt. Er «rette vedkommende» før vervets opphør blitt kjent med de omstendighetene kravet grunnes på, løper likevel fristen fra dette tidspunktet.

Bestemmelsen hindrer etter de ankende parters mening ikke foreldelse av fordringer rettet mot stifterne. Stifterne kan således ikke anses som «organ for rettshaveren». Stifternes funksjoner opphører i og med stiftelsen, og før det velges styre eller tegnes aksjer. Dette innebærer ingen utvidende fortolkning av foreldelsesloven §12, og tolkningen er heller ikke i strid med formålet. Dersom bestemmelsen skulle omfattes stiftere, ville kravet mot dem aldri foreldes, men maksimalt utsettes i 10 år. Hele systemet er basert på at foreldelse inntrer en eller annen gang, og §12 overstyrer §9 og §10.

Situasjonen er således at bestemmelsen i foreldelsesloven §12 nr. 1 b) første pkt. ikke hindrer at krav mot stifterne foreldes, idet stiftere ikke omfattes av bestemmelsen. Annet pkt. får anvendelse også for stiftere, men i dette tilfellet har «rette vedkommende» vært kjent med eventuelt ansvarsgrunlag, og selskapet har således latt kravet forfalle.

Subsidiært er det gjort gjeldende at det ikke foreligger adekvat årsakssammenheng. Også i denne forbindelse er det understreket at det er selskapets tap som kreves dekket. Når aksjeselskapet er konkurs, spiller det ingen rolle hvor stor underbalansen er, så lenge det er tale om en skyldner med begrenset ansvar. Det er i denne forbindelse vist til rettspraksis, særlig Rt-1993-987 (Stiansen-dommen). Rettsforståelsen i denne dommen ble riktig nok i en viss forstand fraveket i avgjørelsen i Rt-1993-1399 (Ytternes-dommen), og de ankende parter har rettet seg etter det. Boet kan således gjøre gjeldende kravet, selv om dette i siste instans bare kommer kreditorene til gode. Høyesterett har imidlertid ikke drøftet spørsmålet om årsakssammenheng, og dette spørsmålet reiste seg heller ikke så lett i den aktuelle saken, der det bare hadde vært drift i kort tid. Det må imidlertid legges til grunn at det fortsatt gjelder et krav om adekvat årsakssammenheng.

Når det gjelder dette spørsmålet, må det også ses hen til hvordan forholdene var etter avgitt regnskap for 1994, som forelå ved midten av 1995. Kreditorer som er kommet til etter dette tidspunktet, hadde anledning til å sjekke regnskapene. De har således ikke lidt noe tap, idet de valgte å gi kreditt vitende om hvor svak stillingen var. Det tapet som oppstår skyldes således at de tok en sjanse, ikke det som skjedde i forbindelse med stiftelsen. Det er ikke forsøkt dokumentert at det er tale om fordringshavere fra før dette tidspunktet.

Fra ankemotpartens side er det anført at tapet skyldes at selskapet er blitt registrert. Det er imidlertid sannsynlig at selskapet ville blitt registrert selv om åpningsbalansen hadde gitt uttrykk for en annen, og etter ankemotpartens syn mer «riktig», stilling. Hadde underbalansen blitt større, ville ytterligere poster blitt holdt utenom. Dersom selskapet ikke var blitt stiftet, ville det dessuten vært tale om kreditorer i den personlige virksomheten, som også har gått over ende.

For selskapet har det således ikke oppstått noe tap som har sammenheng med stiftelsen.

Atter subsidiært er det gjort gjeldende at det ikke er skutt inn tilfeldige aktiva. Aksjeselskapet var en fortsettelse av igangværende virksomhet, og åpningsbalansen var i utgangspunktet basert på revidert regnskap i det personlige firmaet. Det er således tale om forhold som revisor har gått god for, og det atskiller seg atskillig fra vanlig tingsinnskudd. Det er heller ikke riktig at det ikke ble foretatt vurderinger, men det er riktig at regnskapstallene ble akseptert. I forbindelse med disse hadde det vært foretatt vurderinger.

For så vidt gjelder aktiva som besto i aksjer, var det naturlig at det ikke ble gjort noen vurdering av verdien, og den er slavisk angitt i samsvar med regnskapet. De ankede parter blir riktig nok ikke fri for ansvar på grunn av revisorerklæringen, men da boberetningen ble skrevet, ble det ikke nevnt noe om revisors forsømmelse. Det har formodningen for seg at åpningsbalansen skulle ha så store feil som anført når regnskapene har vært reviderte og godkjente.

Når det gjelder de øvrige aktivapostene, har de ankende parter anført:

På stiftelsestidspunktet forelå det en vanlig mengde kundefordringer. Når det gjelder verdien av disse, er erstatningskravet bygd på antakelser. Det går fram av dokumetene at fordringer på kr 503.099 var avskrevet tidligere. Usikre fordringer som ikke ble avskrevet, er oppgitt til 1.364.152. Det ble imidlertid foretatt en bloc-avskrivning på kr 1.000.000. Spørsmålet er i realiteten om listene over fordringer burde vært større, og om det burde ha vært avskrevet mer. Etter revisors oppsett utgjør øvrige fordringer kr 1.141.103, i tillegg til restfordring mot Eid Forbruksforening og krav mot PAH Invest. Etter de ankende parters mening skal kravet mot Eids Forbruksforening ikke være med, og fordringen mot PAH Invest hadde ikke oppstått på stiftelsestidspunktet. Det må anses godtgjort at fordringene mot Bjørn Vagstad er gjort opp. Maksimale underverdier er etter dette 2.063.155, og av dette er det foretatt en bloc-avskrivning på kr 1.000.000. Det innebærer at nærmere 50 % er avskrevet, og det kan ikke anses uaktsomt ikke å avskrive ytterligere. Mye er også dekket av pant. Revisor har vist til at det har vært tale om pant for eldre gjeld, og at panteretten ville bli omstøtt ved konkurs, noe som er langt fra sikkert. Det reiser dessuten spørsmål om det i seg selv er uaktsomt ikke å vurdere omstøtelsesreglene i konkurs. Stifternes vurdering av fordringsmassen var ikke uaktsom, og revisor godtok fordringene og avskrivningen.

For så vidt gjelder varelageret, reiser det seg utelukkende spørsmål om faktisk art. Boet må sannsynliggjøre at oppgitte verdier ikke var til stede på stiftelsestidspunktet.

Det er på det rene at oppgitt, samlet varelager for 1994 ikke stemte med opptellingslistene. Det er uenighet om hva dette skyldes. Daværende revisor har vist til at et antall lister er mistet, mens styret har antatt at differansen skyldes feiltelling. Haavik har forklart at feilen skyldes feilsummering, idet en liste er tatt med to ganger.

Boet har basert seg på at varelageret har vært overvurdert med kr 1.130.000 allerede fra stiftelsen. Alt tyder imidlertid på at feilen oppsto i 1994, idet oppgitt varelager stemmer med opptellingslistene de forutgående årene. Bruttofortjenesten gikk kraftig ned i 1994/1995, noe som skyldtes markedsforholdene, særlig framveksten av de store matvarekjedene. Det er ikke sannsynlighetsovervekt for at varelageret ikke var i samsvar med oppgitte verdier på stiftelsestidspunktet, og har det skjedd en overvurdering, må det ha funnet sted ved akkumulering i begynnelsen av 1990-årene.

Også når det gjelder kjøretøyene er det bare snakk om uenighet av faktisk art. Hvis kjøretøyene bare var verdt kr 300.000, foreligger det uaktsomhet. Det er imidlertid ikke noe forbud mot oppskriving, og kjøretøyene var undervurdert på forhånd, idet de var angitt med negativ verdi.

I 1986 ble det kjøpt biler for kr 1.500.000, blant disse en lastebil til kr 800.000. Når det tas hensyn til de bilene som eksisterte fra tidligere, må den samlede verdien har vært langt over kr 700.000. Oppskrivningen ble også godkjent av revisor.

Når det gjelder andre momenter, har de ankende parter vist til at regnskapene for 1988/1989 var en del av stiftelsesdokumentene. Regnskapsplikten var oppfylt, og det har vært foretatt bokettersyn, uten at det ble funnet noen feil. Fylksskattekontoret har ikke påpekt mangler ved regnskapene. Dette indikerer i seg selv at det ikke har foreligger feil.

Etter ankepartenes mening er det således ikke grunnlag for erstatningskrav for mindreverdier i varelageret, kundefordringer og kjøretøy.

Haavik Eigedomar ANS har i det vesentlige gjort gjeldende:

For så vidt gjelder mellomværende mellom Haavik Eigedomar ANS og Per A. Haavik AS, har konkursboet avkrevet Haavik Eigedomar ANS kr 398.000 som skyldner. Husleien har - bortsett fra ett år - vært satt til kr 1.350.000 pr. år, og det er erkjent at det ikke ble betalt leie i 1996. Mellomværende mellom selskapene ble ordnet ved at Per A. Haavik AS betalt renter og avdrag på lån som eiendomsselskapet hadde, og slik at det med visse mellomrom ble foretatt avregning i forhold til avtalt leie. Det erkjennes at Haavik Eigedomar ANS født xx.xx.1995 skyldte Per A. Haavik AS kr 398.000, men eiendomsselskapet har samtidig et krav på husleie for 1996 fram til konkursåpning 20. mai. Det er således ikke tale om noen reell gjeld, idet krav på husleie overstiger det som er betalt i renter og avdrag.

Per Haavik, Haavik & Haavik Eigedomar ANS har lagt ned slik påstand:

1. Per Haavik og Arnljot Haavik vert frifunne for krav på erstatning.

2. Haavik Eigedomar ANS vert frifunne.

3. Ankemotparten vert dømt til å betale sakskostnadene for heradsretten og lagmannsretten.

Per A. Haavik - dets konkursbo - har vist til at konkursboet ikke fikk medhold i alle sine krav i herredsretten, men at det av prosessøkonomiske grunner har avstått fra å motanke. På denne bakgrunn er herredsrettens dom påstått stadfestet i den utstrekning den er påanket.

Når det gjelder bevisbyrdespørsmålet, har konkursboet vist til at konkursskyldneren etter konkursloven §101 har plikt til å klarlegge faktum, noe de ankende parter ikke har vært villige til å gjøre. Det er også nå kommet fram at det skal foreligge et skriv fra Vagstad. Dette har Arnljot Haavik hatt flere uker på å gjøre kjent. Den usikkerhet som oppstår fordi ankepartene har vært tilbakeholdne med hensyn til å gi opplysninger, må gå ut over dem.

For så vidt gjelder ansvarsgrunnlaget, fremmes det krav om erstatning mot Per og Arnljot Haavik i egenskap av stiftere, aksjonærer og styremedlemmer.

Ansvaret grunner seg på at det foreligger mindreverdier, idet aksjonærene ikke har betalt inn de verdiene som er nevnt i stiftelsesdokumentene. Det må således kreves at det fantes en reell aksjekapital på kr 200.000, samtidig som stifterne stilte til disposisjon oppgitt, ansvarlig lånekapital som en del av egenkapitalen.

Det er videre understreket at det er selskapet som lider et tap ved at verdiene ikke var til stede i det omfang som oppgitt, og at det er selskapets tap som fremmes. Konkursboet kan forfølge selskapets krav. Det er i denne forbindelse vist til teori og lovforarbeider.

For spørsmålet om det foreligger uaktsom skadeforvoldelse, er det av betydning hvilke plikter Per og Arnljot Haavik hadde som stiftere, aksjonærer og styremedlemmer. I denne forbindelse er det vist til tidligere aksjeloven §2-4, og det er pekt på at styret ikke kan skjule seg bak en revisorerklæring. Situasjonen er at det ikke ble foretatt undersøkelser med sikte på å klarlegge verdiene, og stiftelsen har karakter av skrivebordsarbeid. Det personlige selskapets regnskap var revidert, og regnskapet ble brukt som grunnlag for stiftelsesdokumentet. Det er imidlertid et krav om at åpningsbalansen skal være basert på fornuftig og objektiv vurdering. I dette tilfellet var for eksempel en del aktiva oppgitt å være aksjer, men disse var åpenbart uten verdi og var tapt i 1989.

Når det gjelder de øvrige postene, har for øvrig konkursboet anført:

Som allerede påpekt, var aksjene i seg selv verdiløse. Det må ved vurderingen foreligge en viss legitimasjon for foretatte undersøkelser. I dette tilfellet er det, slik også revisor har bemerket, umulig å finne kostpris for aksjene. Det kan ikke være tilstrekkelig med rekonstruksjoner etterpå.

Heller ikke for verdien av bilene foreligger det dokumentasjon, og tidligere aksjeloven §2-4 må håndheves med en viss strenghet. Det er i ettertid gitt en liste over biler, uten nærmere dokumentasjon. Hadde antatt verdi vært basert på takst, hadde de ankende parter vært på den trygge siden. I dette tilfellet er det imidlertid ikke sagt noe om hvordan de kom fram til totalsummen.

De ankende parter har ikke bestridt at kundefordringene var beheftet med betydelig usikkerhet, og spørsmålet er om det var tatt tilstrekkelig hensyn til denne usikkerheten ved en bloc-avskrivningen. Avskrivningen synes imidlertid å være basert på et «tro og håp-prinsipp», noe som ikke kan være tilstrekkelig etter §2-4. Ingen revisor ville godta usikre fordringer som en del av selskapets kjernekapital.

Herredsretten har økt kravet til en bloc-avskrivning, men etter konkursboets mening burde det vært avsatt mer. Konkursboet har i denne forbindelse gått nærmere inn på de forskjellige kravene, slik som de fremgår av revisors oppstilling. Når det gjelder kravet mot Vagstad, som ble konvertert i et lån, er det nå gjort gjeldende at det skal være betalt. Dette er en opplysning som det etter konkursboets mening må ses bort fra. Det skrivet som det refereres til, har vært kjent av Arnljot Haavik i 3 - 4 uker, uten at det er brakt til konkursboets kunnskap. At gjelden blir konvertert til ordinært lån, må i seg selv innebære at kravet ble vurdert som usikkert. Etter konkursboets mening må det være uforsvarlig å ta med et så usikkert krav blant aktiva. Det synes som stifterne holdt seg til skattemessige vurderinger og trodde at det var tilstrekkelig grunnlag for åpningsbalansen.

Når det gjelder kravet mot PAH - Invest, er det usikkert når det ble tapt, og det er også usikkert når det oppsto. Konkursboet mener imidlertid at kravet oppsto før mars 1990, og på forespørsel er det heller ikke klargjort at det ikke var til stede på stiftelsestidspunktet.

For så vidt gjelder Eid Forbruksforening, er det på det rene at kr 600.000 allerede på stiftelsestidspunktet ble oppfattet som et usikkert krav. Det reiser seg da spørsmålet om hvorfor det resterende ikke ble vurdert på samme måte. Det synes ikke å ligge noen egentlig vurdering til grunn for oppsplittingen.

Når det gjelder varelageret, har konkursboet i stor utstrekning vist til revisors vurdering og det som er lagt til grunn av herredsretten. Det er tale om varer som fysisk forsvant. Det reiser seg da spørsmålet om når feilen oppsto. Mangelen ble avdekket etter at selskapet hadde fått ny revisor, men det er all grunn til å tro at svikten har vært til stede allerede fra opprettelsen av aksjeselskapet, og ankepartene har i det hele hatt en lemfeldig omgang med regnskapene. Borevisor mener at varer for kr 1.130.000 ikke var til stede ved åpningen, og han har i den forbindelse basert seg på forhold som refererer seg til omløpshastighet og vareforbruk. Etter konkursboets mening er herredsrettens vurdering riktig.

Det gjøres videre gjeldende at kravet på erstatning for mindreverdier ikke er foreldet. Prinsipalt er det i denne forbindelse vist til foreldelsesloven §12. Etter denne bestemmelsen vil ikke kravet mot de ankende parter være foreldet i deres egenskap av å være aksjonærer og styremedlemmer. Fra de ankende parters side er det anført at det er stifterne som i tilfelle blir ansvarlig, men i dette tilfellet er aksjonærer, styremedlemmer og stiftere de samme, og det er unaturlig med et skille.

Subsidiært har konkursboet påberopt seg foreldelsesloven §9 og §10. For så vidt gjelder avbrytelse av foreldelsesfristen, er vist til at det ble uttatt forliksklage i mai 1997.

Fra konkursboets side er det for øvrig gjort gjeldende at de ankende parter har gitt avkall på å påberope seg foreldelse. Det er vist til at foreldelsesspørsmålet ble tatt opp i stevningen, og at det med tilvising til foreldelsesloven §12 og dekningslovens regler ble anført at kravet ikke er foreldet. Det kom ingen innsigelser mot dette. I en slik situasjon må de ankende parter ved konkludent atferd ha avskåret seg fra senere å påberope foreldelse. - I ankeerklæringen er det dessuten bare subsidiært vist til foreldelse, uten nærmere begrunnelse, og spørsmålet har ikke vært tatt opp på nytt før umiddelbart før ankeforhandlingen.

For så vidt gjelder kravet til årsakssammenheng, er det etter konkursbots mening tilstrekkelig å vise til Ytternes-dommen, Rt-1993-1399.

Når det gjelder Haavik Eigedomar ANS, er det enighet om at eiendomsselskapet skyldte Per A. Haavik AS kr 398.000 31.12.1995. Anførselen om at det er adgang til å motregne med krav eiendomsselskapet hadde på husleie i 1996, er ny for lagmannsretten. Det er i dette tale om et konkursbo, der det i tilfelle foretas motregning på et tidspunkt nær opp til konkursåpningen. Uansett om det skulle foreligge et krav, ville oppgjør rammes av subjektive omstøtelsesregler. Det er for øvrig ikke tidligere opplyst om motregningskrav, og kravet er heller ikke anmeldt.

Per A. Haavik AS - dets konkursbo - har lagt ned slik påstand:

1. Herredsrettens dom stadfestes i den utstrekning den er påanket.

2. De ankende parter dømmes til å erstatte ankemotpartens saksomkostninger for lagmannsretten.

Under ankeforhandlingen har Arnljot Haavik gitt partsforklaring, og boets revisor har forklart seg som vitne. Det er lagt fram enkelte dokumenter og fremkommet noen opplysninger som er nye for lagmannsretten. For øvrig står saken i det vesentlige i samme stilling som for herredsretten.

Lagmannsretten er kommet til et noe annet resultat enn herredsretten.

For lagmannsretten har de ankende parter som nytt grunnlag påberopt seg foreldelse. Konkursboet har i denne forbindelse kommet med innsigelser. Lagmannsretten har likevel oppfattet disse slik at det ikke gjøres gjeldende at foreldelsesanførselen skal avskjæres på prosessuelt grunnlag, jf. tvistemålsloven §366 og §367. Det som anføres er at konkursboet tok opp foreldelsesspørsmålet allerede i stevningen, og at det fra de ankende parters side ikke var innsigelser mot det syn konkursboet gjorde gjeldende. Etter konkursboets mening må dette ses slik at de ankende parter ved konkludent atferd har gitt avkall på å påberope seg foreldelse.

Lagmannsretten finner at de ankende parter, ved ikke å ta opp foreldelsesspørsmålet under herredsrettens behandling, ikke har avskåret seg fra å påberope seg foreldelse i ankeomgangen. Lagmannsretten går imidlertid ikke nærmere inn på dette, idet kravet etter lagmannsrettens mening ikke kan anses foreldet.

Den alminnelige foreldelsesfristen er også i dette tilfellet tre år, jf. foreldelsesloven §2. §10 flg. har imidlertid enkelte bestemmelser om tilleggsfrister, og i denne forbindelse er det særlig §12 pkt. 1 b) som har interesse. Bestemmelsen gjelder ansvar som en upersonlig rettshaver - f.eks et aksjeselskap - gjør gjeldende overfor «medeier eller medlem av organet for rettshaveren». Ansvar som vedkommende har pådratt seg i denne egenskap, foreldes tidligst ett år etter at vervet er opphørt.

Det er på det rene at Per og Arnljot Haavik var stiftere, eneaksjonærer og utgjorde styret i selskapet. Vervene som «medlem av organ» for aksjeselskapet opphørte først på konkurstidspunktet, og forliksklage ble etter det opplyste inngitt 16. mai 1997. Søksmål er således reist innen ett-års fristen i foreldelsesloven §12.

De ankende parter har gjort gjeldende at det i tilfelle må være stifterne som har ansvaret for feil i åpningsbalansen, og at stiftere ikke omfattes av bestemmelsen i §12 nr. 1 b). Stifterne kan således ikke anses som «organ for rettshaveren». Først etter stiftelsen ble det innbetalt aksjekapital og valgt styre, og på dette tidspunktet var stifternes funksjon opphørt. Det følger dessuten av §12 nr. 1 b) annet punktum at foreldelsesfristen i alle tilfeller begynner å løpe fra det tidspunkt «rette vedkommende som kan gjøre kravet gjeldende på fordringshaverens vegne, før vervets opphør (er) blitt kjent med de omstendighetene som kravet grunnes på».

Lagmannsretten finner det tvilsomt om stifterne kan anses for å være «medeiere eller medlem av organ for rettshaveren», selv om det kan synes noe kunstig i et tilfelle der stifterne også er eneaksjonærer og utgjør styret. Lagmannsretten finner imidlertid ikke grunn til å gå nærmere inn på dette, idet Per og Arnljot Haavik etter lagmannsrettens mening vil være ansvarlige som styremedlemmer. Riktig nok må de på et tidlig tidspunkt ha hatt kjennskap til eventuelle uriktigheter ved stiftelsen, slik at foreldelsesfristen etter foreldelsesloven §12 nr. 1 b) begynner å løpe fra kunnskapstidspunktet. Det som foreldes, vil imidlertid bare være det ansvar de har som stiftere. Som styremedlemmer må de ha en plikt til å reagere på vegne av selskapet dersom dette kan gjøre ansvar gjeldende mot stifterne, og forsømmelse i så måte vil i seg selv kunne lede til ansvar. Foreldelsesloven §12 nr. 1 b) kan ikke forstås slik at også ansvar som styremedlemmene «i denne egenskap» har pådratt seg, foreldes fra det tidspunkt de selv får kunnskap om de forholdene som leder til ansvar. Dette ansvaret foreldes etter foreldelsesloven §12 nr. 1 b) første punktum tidligst ett år etter at vervet er opphørt.

Subsidiært har de ankende parter gjort gjeldende at det ikke foreligger adekvat årsakssammenheng. Det er vist til at det er selskapets krav som er fremmet. For selskapet, som har gått konkurs, vil det være uten betydning hvor stor underbalansen var på konkurstidspunktet, og det er ikke årsakssammenheng mellom eventuelle mangler på stiftelsestidspunktet og den underbalansen som ledet til konkurs. For kreditorene vil størrelsen av underbalansen kunne spille en rolle, men det er ikke fremmet krav på deres vegne.

I Rt-1993-987 flg. la Høyesterett under dissens til grunn at dersom et konkursbo skal kunne reise erstatningskrav mot styreformannen, må aksjeselskapet og derigjennom aksjonærene være påført tap ved styreformannens ansvarsbetingende handlinger eller unnlatelser. Det ble vist til at siden et aksjeselskap har begrenset ansvar, kan aksjonærene ikke tape mer enn sine verdier i dette. I det aktuelle tilfellet var selskapet uten aktiva og hadde i lenger tid vært drevet for kreditorenes regning, og forbindelsen mellom ansvarsgrunnlaget og selskapets tap måtte da anses for å være avskåret. Selskapets tap øker ikke ved økende gjeld, slikt tap rammer bare kreditorene.

Denne dommen gir i og for seg støtte for de ankende parters syn. Den rettsforståelse dommen er basert på, ble imidlertid uttrykkelig fraveket i en dom i Rt-1993-1399 flg., der det bl.a uttales:

Når det gjelder et aksjeselskap, har aksjonærene skilt ut en del av sin formue som deres ansvar som aksjeeiere er begrenset til, og som på den annen side selskapets kreditorerer har fortrinnsrett til. Kreditorenes interesse i å ha selskapsformuen som dekningsobjekt, er også en selskapsinteresse. Om de skadegjørende handlinger som begrunner ansvaret har rammet selskapet, kan det etter min mening ikke avskjære selskapet - eller dets rettsetterfølger konkursboet - fra å gjøre ansvar gjeldende etter aksjeloven kapittel 15, at selskapets eiere ikke er blitt påført ytterligre tap, fordi selskapet allerede var insolvent og aksjonærene er beskyttet av ansvarsbegrensningen. Det avgjørende for om erstatningskravet kan reises av konkursboet må, slik jeg ser det, være om ansvarsgrunnlaget er knyttet til selskapet, og om erstatningen skal gå inn i boet til fordeling blant kreditorene etter konkurs- og dekningsloven regler. Det er da fortsatt tale om selskapets tap, og om selskapets krav.

Høyesterett la således vekt på at ansvargrunnlaget var knyttet til selskapet, og at erstatningen skulle gå inn i boet til fordeling blant kreditorene. I et slikt tilfelle er det fortsatt tale om selskapets tap og selskapets krav.

Slik lagmannsretten ser det, vil størrelsen av selskapets krav også ha sammenheng med om det var underverdier på stiftelsestidspunktet. Ut fra det rettssyn som er lagt til grunn av Høyesterett, må det således anses for å være årsakssammenheng mellom kravet og de forhold som påberopes som grunnlag for det.

Vurderingstemaet blir etter dette om Per og Arnljot Haavik kan gjøres erstatningsansvarlige for uaktsom verdsetting av aktiva i åpningsbalansen for selskapet Per A. Haavik AS, jf. aksjeloven av 1976 §15-1, jf. §2-4. Som herredsretten har vist til, stilles det krav om at det skal være substans i de verdiene som ble skutt inn i eller overtatt av aksjeselskapet. Når det gjelder det erstatningsrettslige tapet, er lagmannsretten enig med herredsretten i at det ikke er noen prinsipiell forskjell mellom manglende innbetalt aksjekapital og andre innskudd i åpningsbalansen. Det tapet boet kan kreve erstattet, vil i utgangspunktet være eventuell differanse mellom oppgitt verdi og den verdien som fremkommer etter en aktsom vurdering.

Lagmannsretten går etter dette over til å behandle de enkeltpostene som er gjenstand for ankebehandling:

I åpningsbalansen ble det oppført aksjer med kr 190.000,-. Hele aksjeposten ble i 1994 nedskrevet til kr 1,-, og konkursboet har godtatt at aksjer kunne oppføres i åpningsbalansen med kr 10.000,-. De ankende parter har erkjent at aksjene for øvrig ikke hadde verdi på stiftelsestidspunktet, og spørsmålet er om det var uaktsomt å ta med 180.000,- som aktiva i åpningsbalansen. Lagmannsretten er i denne forbindelse enig i den vurdering herredsretten har foretatt. Herredsretten har gått inn på de enkelte aksjepostene og tatt utgangspunkt i at det avgjørende må være hvilken salgsverdi aksjene hadde på stiftelsestidspunktet. Herredsretten er kommet til at det var uaktsomt å ta med kr 180.000,- i åpningsbalansen. Lagmannsretten er enig i dette og viser til herredsrettens begrunnelse.

I åpningsbalansen er det ført opp kundefordringer med kr 3.916.496,-. Spørsmålet er om det ut fra en forsiktig vurdering av fordringsmassen var aktsomt å anslå fordringene til en slik verdi.

For herredsretten satte boet fram krav om erstatning med kr 2.857.529,- for overvurdering av fordringsmassen. Kravet er sammensatt av flere grupper fordringer som står i noe ulik stilling.

Som vedlegg til selvangivelsen for det personlige firmaet ble det i 1989 angitt at tap på fordringer dette året hadde vært kr 503.099,-. For så vidt gjelder denne posten, la herredsretten til grunn at konkursboet ikke hadde noe krav å gjøre gjeldende. Det er ikke motanket, og lagmannsretten går derfor ikke nærmere inn på dette. Denne posten har heller ikke vært omprosedert for lagmannsretten.

I vedlegget til regnskapet for 1989 fantes videre en liste over usikre fordringer som ikke var avskrevet i 1989. Fordringene på denne listen utgjorde til sammen kr 1.364.152,- eks. mva. I kravsbeløpet inngår en fordring mot Eid Forbruksforening på kr 600.000,-, men det er på det rene at det personlige selskapet Per A. Haavik hadde et større krav på stiftelsestidspunktet. Dette kommer lagmannsretten noe tilbake til nedenfor.

For de usikre fordringene var det foretatt en en bloc-avsetning på kr 1.000.000,-. Herredsretten kom til at slik avskrivning måtte være tilstrekkelig for for så vidt gjaldt oversikten over usikre fordringer på kr 1.364.152,-. Heller ikke på dette punktet foreligger det motanke, og lagmannsretten går derfor heller ikke nærmere inn på dette. Det avgjørende blir således om det fantes ytterligere fordringer som burde vært avskrevet som usikre, og om en bloc-avsetningen på kr 1.000.000,- var tilstrekkelig også med tanke på disse.

På bakgrunn av en oppstilling fra boets revisor, har boet gjort gjeldende at det på stiftelsestidspunktet forelå ytterligere kundefordringer som skulle vært ansett som tapt. Etter revisors innstilling i revisjonsberetningen av 14. mai 1997 er dette fordringer for til sammen kr 1.141.103,-. I tillegg kommer en fordring mot Eid Forbruksforening, og en mot PAH Invest.

I totalsummen kr 1.141.103,- inngår to krav mot Bjørn Vagstad på til sammen kr 453.152 eks. mva. I hvert fall ett av disse har vært gjort om til ordinært lån. Under ankeforhandlingen har Arnljot Haavik referert til skriv fra firmaet Bjørn Vagstad, der det går fram at fordringene faktisk er betalte. Skrivet er ikke fremlagt, men det skyldes at konkursboet har motsatt seg fremleggelse, og at det ikke er begjært fremleggelse på slik måte at det har vært aktuelt for lagmannsretten å ta stilling til spørsmålet. Konkursboet har rettet bebreidelser mot Haavik fordi konkursboet ikke har fått oversendt skrivet tidligere. For lagmannsretten kan imidlertid ikke dette være avgjørende. Ut fra bevisførselen finner lagmannsretten at det må legges til grunn at det faktisk har funnet sted oppgjør, og i en slik situasjon kan boet ikke kreve erstatning for at posten ble tatt med i oppstillingen over utestående krav. - Når det gjelder de øvrige postene i denne oppstillingen, til sammen kr 687,951, er lagmannsretten enig med herredsretten i at fordringene måtte fremstå som ytterst usikre også på stiftelsestidspunktet. Det gjelder også kravet mot Sætren Kolonial, som var omdannet til lån, og som det skal være gitt pant for. Lagmannsretten finner det tilstrekkelig å vise til herredsrettens gjennomgang av de enkelte fordringene og slutter seg til de vurderingene herredsretten har foretatt.

En annen sak er om fordringene på stiftelsestidspunktet fremsto som usikre i en slik grad at de skulle vært avskrevet i sin helhet. Rent faktisk har det vist seg at fordringene har gått tapt, men dette kan ikke være avgjørende.

Det reiser seg også spørsmål om fordringsmassen samlet måtte fortone seg som så usikker at en avskrivning på kr 1.000.000,- var utilstrekkelig. Det gir i så fall en avskrivningsprosent på nærmere 50.

Lagmannsretten er etter en samlet vurdering - og under noen tvil - kommet til at fordringene allerede på stiftelsestidspunktet måtte fortone seg som så usikre at det var nærliggende i det alt vesentlige å anse dem som tapt. Lagmannsretten kan således slutte seg til herredsrettens syn om at også disse postene burde vært avskrevet i samme grad som de postene som uttrykkelig ble omtalt som usikre. Dette tilsier det en avskrivningsprosent på ca 73. Avrundet finner lagmannsretten således at det ut fra en forsiktig - og aktsom - vurdering burde ha vært foretatt en samlet avskrivning på 1,5 mill. Det innebærer at selskapet - og konkursboet - har et krav på kr 500.000,- mot ankemotpartene Per og Arnljot Haavik for uaktsom overvurdering av fordringsmassen.

I tillegg til ovennevnte er det i revisors oppstilling tatt med ytterligere to krav. Det gjelder fordringene mot Eid Forbruksforening og PAH Invest.

Herredsretten har lagt til grunn at Per A. Haavik AS på stiftelsestidspunktet hadde kundefordringer på Eid Forbruksforening på i alt kr 1.160.993,- eks. mva. Av dette var kr 600.000,- satt på liste over usikrede fordringer, og som nevnt ovenfor, kom herredsretten til at boet ikke har noe krav for så vidt gjelder denne delen av den samlede fordringen på Eid Forbruksforening. Spørsmålet er om også det øvrige, kr 560.993,- eks. mva., også burde vært ansett som tapt. Det bemerkes i tilknytning til dette at Per A. Haavik AS etter regnskapet avskrev krav mot Eid Forbruksforening med kr 643.761,- i 1990, og for herredsretten gjorde boet gjeldende at det skulle ha vært avskrevet utestående gjeld med et slikt beløp, ikke med kr 560.993,-. Dette ble ikke tatt til følge av herredsretten, og spørsmålet er følgelig ikke tvistetema i ankesaken.

Når det gjelder vurderingen av det gjenstående kravet mot Eid Forbruksforening, kr 560.993,-, er lagmannsretten kommet til et annet resultat enn herredsretten. At det totale kravet mot Eid Forbruksforening har vært betraktet som usikkert på stiftelsestidspunktet, synes klart, i og med at kr 600.000 er vurdert som usikker fordring og inngår i den del av kravsmassen som en bloc-nedskrivningen refererer seg til. Også den øvrige delen måtte i noen grad fortone seg som usikker, men det fremgår etter bevisføringen at det personlige selskapet Per A. Haavik før stiftelsestidspunktet hadde sikret seg med pant i eiendom og varelager. På tross av at det relativt raskt viste seg at fordringen var tapt, finner lagmannsretten at det på stiftelsestidspunktet ikke fremsto som uaktsomt å anse fordringen tilstrekkelig sikret, særlig med tanke på at det var avholdt takst som indikerte at Eid Forbruksforening hadde betydelige verdier i form av fast eiendom. Det var også stort lokalt engasjement med sikte på å redde virksomheten. Selv om det var klart at Eid Forbruksforening hadde store problemer, var det ikke enkelt å forutse den videre utviklingen. Det må antas at også Eid Forbruksforening ble sterkt rammet av de forholdsvis radikale omleggingene i dagligvarehandelen som begynte å utvikle seg fra ca 1990. - Fra boets side er det anført at panteretten i realiteten var verdiløs, fordi den ville blitt omstøtt i konkurs. Lagmannsretten finner imidlertid at konkurs ikke på stiftelsestidspunktet fremsto som en så nærliggende mulighet at det er rimelig å kreve at det ble tatt med i vurderingen. Samlet finner således lagmannsretten at Per og Arnljot Haavik ikke har opptrådt uaktsomt på en slik måte at boet kan gjøre krav gjeldende når det gjelder restkravet mot Eid Forbruksforening.

I revisors oppstilling er videre tatt med et krav mot PAH Invest på kr 205.411,-. Herredsretten har vist til at det er usikkert når kravet oppsto og lagt avgjørende vekt på at det burde vært mulig for de ankende parter å dokumentere om kravet skriver seg fra et tidspunkt før eller etter stiftelsen av Per A. Haavik AS. Når det ikke var gjort, fant herredsretten å legge til grunn at kravet eksisterte før stiftelsestidspunktet, og at det ikke er betalt.

Ut fra den bevisførselen som har funnet sted, finner lagmannsretten at det ikke er sannsynliggjort at kravet eksisterte på stiftelsestidspunktet. Det vises for så vidt til at det fremgår av PAH Invests reskontro hos konkursdebitor at mellomværendet på i alt kr 205.411 er bokført 31.12.91 og 31.12.92, og således ikke var til stede ved stiftelsen. Lagmannsretten er for øvrig enig med herredsretten i at det burde ha vært mulig å fremskaffe mer eksakte opplysninger om dette og andre forhold ved selskapet Per A. Haavik AS, men lagmannsretten finner det noe uklart hvilket materiale partene har hatt tilgang til. Slik lagmannsretten ser det, burde det vært mulig også for boet å fremskaffe mer eksakte opplysninger. Det er på det rene at tidligere bobestyrer hentet regnskapsmaterialet til Per A. Haavik AS, og at dette deretter ble oppbevart på et garasjeloft. Det er usikkert hvor omfattende dette materialet var, og hva som fortsatt sto til Per og Arnljot Haaviks disposisjon. Det kan synes som de ankende parter har vært tilbakeholdne med opplysninger, men det kan i atskillig grad skyldes manglende tilgang til regnskapsmaterialet. Det må også tas hensyn til Per Haaviks alder på konkurstidspunktet, og til at Arnljot Haavik ble rammet av en forholdsvis alvorlig sykdom. Selv om dette ikke fritar for plikter i forbindelse med booppgjøret, kan det rent menneskelig gi en forklaring på hvorfor Arnljot Haavik har hatt problemer med å gi opplysninger om uavklarte punkter.

Lagmannsretten går så over til å behandle den delen av erstatningskravet som refererer seg til varelageret. I åpningsbalansen er samlet varelager oppgitt til kr 2.480.000,-. Etter regnskapet økte det fra kr 3.140.000,- i 1990 til kr 4.700.000 født xx.xx.1994. I 1995 ble varelageret i forslag til regnskap redusert til kr 2.050.000,-. Det hadde da vist seg å være en svikt i varelageret for 1994 på kr 1.130.000,-. Det kan synes noe uklart hva feilen skyldtes. I revisjonsmeldingen for 1994 har revisor uttalt at et antall varetellingslister til et samlet beløp av kr 1.130.000,- var kommet bort. Arnljot Haavik har på sin side forklart at differansen skyldtes at to varetellingslister var blitt dobbeltsummert. Av noter til perioderegnskap pr. 31. august 1995 fremgår det at varelageret ble talt opp pr. 31. august, og at en beholdningsnedgang på kr 1.590.000,- delvis skyldtes at det pr. 31. desember 1994 hadde funnet sted en overvurdering av varelageret med kr 1.130.000,-, trolig på grunn av feiltelling.

Det må anses på det rene at tellingslistene for 1994 viste en verdi som var kr 1.130.000 lavere enn den bokførte. Dersom dette skyldtes at noen varetellingslister var blitt borte, ville ikke svikten innebære noen reell nedgang i varelagerbeholdningen. Lagmannsretten finner imidlertid at det må legges til grunn at det faktisk var en reell svikt på kr 1.130.000,-, noe også Arnljot Haavik har akseptert, idet han har gitt uttrykk for at svikten skyldes uriktig summering av tellingslistene.

Lagmannsretten kan ikke uten videre se at det, ut fra det faktum at det ble oppdaget en svikt i varelageret i 1994, kan trekkes den slutning at svikten eksisterte allerede på stiftelsestidspunktet. Som nevnt er det uklart hvordan feilen oppsto, men det synes på det rene at det etter varetellingslistene var en svikt på kr 1.130.000,-. Det er bekreftet at tilsvarende svikt ikke er avdekket tidligere år. Varetellingslistene samsvarer således med den totale verdien etter regnskapene.

Det er, som også herredsretten har vært inne på, fullt mulig å sjonglere med verdien av varelageret for å «pynte» på regnskapsresultatet. Etter det som er kommet fram under ankeforhandlingen, og som partene synes å være enige om, vil imidlertid manglende samsvar mellom reelt og bokført varelager måtte forklares ved at tellingslistene er ukorrekte, slik at de angir for stor varebeholdning. Verdsettingen av enkeltvarer skjer således på grunnlag av enhetspriser.

Det vil selvsagt være mulig å operere med et større antall varer på lager enn det som tilsvarer faktisk varebeholdning, men det er ikke noe som direkte indikerer at det har vært gjort. Nedjusteringen av varelageret for 1994 har i realiteten skjedd på grunnlag av varetellingslistene, sammenholdt med resultatet av vareopptellingen pr. 31. august 1995. Det er således ikke lagt til grunn at listene viste uriktig antall varer. Lagmannsretten finner det da vanskelig å konkludere med at listene for tidligere år, 1990 - 1993, har gjort det.

Etter korreksjonen synes det riktig nok å ha vært en markert nedgang i varelageret sammenlignet med tidligere år. Dette kan imidlertid også forklares ved at grunnlaget for driften begynte å svikte. Også for lagmannsretten har dessuten Arnljot Haavik forklart at kjøp fra vareleverandøren tidligere hadde skjedd ved å avtale rabatter, som så blir trukket fra på fakturaene, men at det fram mot 1994 skjedde en endring, slik at rabattene ble tatt bort. Per A. Haavik AS måtte da forskuttere de rabattene kjedene hadde gjort avtale om. - Driftsresultatet forverret seg også betraktelig fra og med 1994.

Lagmannsretten kan ikke utelukke at verdien på varelageret var overvurdert da aksjeselskapet ble stiftet, men finner at det ikke er sannsynliggjort at det har foreligget en svikt som samsvarer med den som ble avdekket i 1994. Ut fra beregninger av omløpshastighet kan det være mulig å si noe om sannsynligheten for at varelageret hadde en viss størrelse, eller i hvert fall burde ha det. For at lagmannsretten med noen grad av sikkerhet skulle kunne beregne varelageret fra slike faktorer, vil det imidlertid være nødvendig med mer omfattende opplysninger om forholdene i bransjen enn de som er tilgjengelige for lagmannsretten. Lagmannsretten finner det etter dette ikke tilstrekkelig godtgjort at varelageret rent faktisk var overvurdert ved stiftelsen. Dersom eventuell slik overvurdering skjedde i forbindelse med omdannelsen til aksjeselskap, vil dessuten reelt varelager ligge så mye under det bokførte at det i seg selv måtte skape vanskeligheter for driften.

Etter dette finner lagmannsretten at boet ikke kan gjøre krav på grunn av overvurdering av varelageret.

For så vidt gjelder verdien av transportmidler, ble denne skrevet opp med kr 400.000,- i forbindelse med stiftelsen av aksjeselskapet. Det avgjørende må imidlertid være om transportmidlene på stiftelsestidspunktet hadde en objektiv omsetningsverdi på kr 707.000,-, ikke at det faktisk skjedde en oppskrivning.

Det foreligger ikke sikre opplysninger om hva som på stiftelsestidspunktet ble lagt til grunn i forbindelse med vurderingen. Det går imidlertid fram at den ble akseptert av revisor. For øvrig burde det vært mulig også i dag å fremskaffe mer eksakte opplysninger om verdien, blant annet ved å skaffe til veie opplysninger om listepris på de aktuelle merkene og årsmodellene. Ut fra de opplysningene som faktisk er gitt, finner likevel lagmannsretten det ikke sannsynliggjort at bilene ble oppført i balansen med en verdi som oversteg omsetningsverdien. Det vises til at det ble kjøpt inn biler for ca kr 1,5 mill. i 1986, blant disse en lastebil til kr 800.000,-. Sammen med den bilparken som eksisterte på forhånd, er det etter lagmannsrettens mening sannsynlig at den samlede bilparken hadde slik verdi som angitt i åpningsbalansen. Lagmannsretten finner således at boet heller ikke i denne forbindelse kan gjøre gjeldende noe erstatningskrav.

Etter dette er lagmannsretten, på samme måte som herredsretten, kommet til at Per og Arnljot Haavik ved uaktsomt forhold har medvirket til at åpningsbalansen viste større verdier enn de reelle. Lagmannsretten har imidlertid kommet til at det ikke har funnet sted overvurderinger i slikt omfang som herredsretten har basert seg på. Det burde vært foretatt en tapsavsetning på fordringsmassen med ytterligere kr 500.000,-. I tillegg ble aksjebeholdningen overvurdert kr 180.000,-. Erstatningsansvaret utgjør etter dette kr 680.000,-. Til dette kommer 12% renter p.a. fra 16. mai 1997 til betaling skjer.

Boets krav mot Haavik Eigedomar ANS er ikke basert på erstatningsansvar, men på at selskapet på konkurstidspunktet skyldte Per A. Haavik AS kr 398.866,-. Det er for så vidt også erkjent at Per A. Haavik AS født xx.xx.1995 etter regnskapet hadde et slikt beløp til gode.

Det er opplyst, og lagmannsretten legger til grunn, at husleiebetalingen skjedde ved at Per A. Haavik AS betalte løpende renter og avdrag på pantelån som heftet på eiendommer som tilhørte Haavik Eigedomer ANS, og at det med visse mellomrom ble foretatt en avregning mot avtalt husleie. At denne framgangsmåten har vært benyttet, synes også bekreftet gjennom regnskapene. Ut fra de opplysningene som foreligger for lagmannsretten, synes det på det rene at det ikke har vært foretatt noen avregning for husleie som påløp i 1996. Med den betalingsordningen som var etablert i forholdet mellom partene, finner lagmannsretten derfor at skyldig beløp må avregnes mot ubetalt husleie.

Den årlige husleien var avtalt til kr 1.350.000,-, og herredsretten har lagt til grunn at dette har vært i samsvar med markedspris. I 1994 ble avtalt husleie redusert til kr 780.000,-, men lagmannsretten kan ikke se at det foreligger noen avtale om at dette skulle være en permanent reduksjon. Slik lagmannsretten vurderer det, må det således legges til grunn at avtalt husleie også i 1996 var kr 1.350.000,- pr. år. Det krav Haavik Eigedomar ANS hadde for skyldig husleie, overskrider således det kravet Per A. Haavik AS hadde for betalte renter og avdrag. Lagmannsretten finner på denne bakgrunn at konkursboet ikke har noe krav mot Haavik Eigedomar ANS.

For så vidt gjelder Haavik Eigedomar ANS, har anken ført fram. Lagmannsretten finner imidlertid at det ikke bør tilkjennes saksomkostninger verken for herredsretten eller lagmannsretten, jf. tvistemålsloven §180 annet ledd, jf. §172 annet ledd. Avgjørelsen har budt på tvil, blant annet fordi avtaleforholdet mellom Per A. Haavik AS og Haavik Eigedomar ANS fremstår som noe uklart. Dette må Haavik Eigedomar ANS i atskillig grad ta ansvaret for.

Per og Arnljot Haaviks anke har delvis ført fram, og saken må anses dels vunnet, dels tapt, jf. tvistemålsloven §180 annet ledd, jf. §174. Til dette kommer at avgjørelsen totalt sett har budt på tvil. Lagmannsretten finner således at det ikke bør tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten. - Av årsaker som nevnt er det heller ikke grunn til å endre herredsrettens omkostningsavgjørelse, som derfor blir å stadfeste. Herredsrettens dom er ikke påanket for så vidt gjelder domsslutningen pkt. 2, 3 og 4.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Per A. Haavik og Arnljot Haavik betaler en for begge og begge for en kr 680.000,- - kronersekshundrogåttitusen - til Per A. Haavik AS' konkursbo innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen. I tillegg kommer 12% rente p.a. fra 16. mai 1997 til betaling skjer.

For øvrig stadfestes herredsrettens dom i den utstrekning den er påanket.

2. Haavik Eigedomar ANS frifinnes.

For øvrig stadfestes herredsrettens dom i den utstrekning den er påanket.

3. Saksomkostninger for lagmannsretten idømmes ikke.