LG-1999-1422

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-07-18
Publisert:	LG-1999-01422
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Stavanger byrett nr. 98-01318 - Gulating lagmannsrett LG-1999-01422 A. Anken nektes fremmet til Høyesterett, HR-2000-01096. Kjæremål vedr. saksomkostninger forkastet, HR-2000-01012.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Sigrun Sagedahl). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Sveinung Eliassen).
Forfatter:	Lagdommer Håvard Romarheim. Kst lagdommer Bjørn Solbakken. Sorenskriver Rune Fjeld
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §3-6, Straffeloven (1902) §246, §247, §249, Tvistemålsloven (1915) §176, §180, §365

Saken gjelder krav om oppreisning etter skadeserstatningsloven §3-6 for påståtte ærekrenkelser fremsatt under en telefonsamtale med en saksbehandler ved barnevernet i Stavanger.

A (heretter A) og B (heretter B) er begge leger og har kjent hverandre siden slutten av 1980-årene. Fra 1994 drev de sammen med en tredje lege privat legepraksis under navnet Stavanger legesenter. Grunnet samarbeidsproblemer mellom A på den ene siden og de to andre legene på den andre startet de sistnevnte praksiser andre steder i Stavanger våren 1998. Det oppsto senere tvist mellom partene vedrørende rettigheten til navnet Stavanger legesenter og om det økonomiske oppgjøret mellom partene.

A ble i 1996 separert fra sin ektefelle, C, og det oppsto tvist mellom ektefellene vedrørende omsorgen til barna. C opplevde problemer i forbindelse med at barna skulle bringes til A og tok i den forbindelse kontakt med barneverntjenesten i Stavanger som foretok undersøkelser av barnas omsorgssituasjon. Hun oppga B som en person barneverntjenesten kunne kontakte dersom den ønsket dette uten at barneverntjenesten gjorde det. C anmodet da B om å kontakte barneverntjenesten. Han ringte derfor 19.06.1998 til barneverntjenesten og snakket med en saksbehandler der ved navn D. Hun gjorde følgende notat på bakgrunn av telefonsamtalen:

«Tlf.samt. med B 19. juni 98

B ringte selv bvt, han sier han ventet på en henvendelse fra oss.

B forteller at han arbeidet sammen med A i 4-5 år. Han sier han er den som lengst har vært kollega med A på noen av de arbeidsstedene A har vært.

B redegjør for en konflikt som utspilte seg på legesenteret de drev i sammen med G. Han sier det ble bråk fra dag 2 pga at A forlangte at alt skulle gjøres på hans måte. B og G gikk til slutt ut av fellesskapet på grunn av samarbeidsproblemer med A. Flere av hjelpepersonellet sluttet også. B sier at han fikk «vondt i magen» bare av å se A på slutten.

B sier han hadde kontakt også privat med A og C. Ifølge B er hun den stabile omsorgspersonen av de to. Barna er instruert til å fortelle oss og andre utenforstående det som far har sagt ellers blir konsekvensene alvorlige for dem. Barna vil forstrekke seg i forsøket på å tilfredsstille sin far. Han mener barna står i fare for å utvikle nevroser. Det som C forteller er det som vi må feste lit til i følge B. A er vanskelig å avsløre, han manipulerer mennesker rundt seg.

B sier at A kommer selv fra en dysfunksjonell familie, forholdet søsknene i mellom og til foreldrene er preget av konflikt og rettssaker.

B sier at A ikke bryr seg om barna sine. Så lenge ekteskapet varte jobbet han mye og lenge. B mener at fars engasjement nå kun er motivert av økonomi, tidligere var barna etter B sin opplevelse kun et uromoment i As liv. Alle forhold til andre mennesker blir målt i hvilken verdi det har for A sine egeninteresser å opprettholde relasjoner.

B sier han er bekymret for barna sin utvikling, og at han uttaler dette også som lege.

Jeg sier at i denne sammenheng er B å regne som en privatperson, som er involvert i en konflikt med A.»

Barneverntjenesten henla saken, men A fikk som part i saken kjennskap til notatet, og reagerte på beskyldningene som fremkom både mot ham og hans foreldre. Foreldrene mente at henvendelsen til barneverntjensten blant annet bygget på betroelser som var fremkommet under deres konsultasjoner med B som de hadde brukt som sin faste lege fra 1994 til årsskiftet 1997/98. B ba barneverntjenesten om å få kopi av notatet, men dette ble avslått, jf brev 24.09.1998. Foreldrene til A innklaget B til Legeetisk råd 28.10.1998 for bl.a. brudd på taushetsplikten og anmeldte også B til politiet grunnet samme forhold. Sistnevnte sak ble henlagt idet det ble antatt at det ikke var rimelig grunn til å undersøke om det forelå noe straffbart forhold. Foreldrene innklaget videre B til Fylkeslegen i Rogaland for samme forhold som i henvendelsen til Legeetisk råd, men fylkeslegen avslo å behandle henvendelsen som klagesak, siden fylkeslegen ikke kunne se at B hadde røpet opplysninger som han hadde fått kunnskap om i egenskap av lege. Saken ble etter klage fra foreldrene innbrakt til Statens Helsetilsyn uten at det foreligger ytterligere avgjørelse derfra. Også A anmeldte B til Legeetisk råd. Noen avgjørelse derfra er ikke opplyst å foreligge, heller ikke når det gjelder klagen fra foreldrene.

Ved stevning 13.11.1998 reiste A og hans foreldre sak mot B med krav om straff, mortifikasjon og erstatning for ikke-økonomisk skade.

Stavanger byrett med meddommere avsa 11.06.1999 dom med slik domsslutning:

«1. B frifinnes.

2. A, E og F tilpliktes in solidum å betale saksomkostninger til B med kr 47.200,- - kronerførtisyvtusentohundre - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.»

A og hans foreldre har 28.06.1999 anket dommen, herunder kravet om mortifikasjon og oppreisning. B har 16.08.1999 inngitt anketilsvar. Gulating lagmannsrett avsa 31.08.1999 beslutning hvor anken over bevisvurderingen under skyldspørsmålet og mortifikasjonen ble nektet fremmet. Anken for så vidt gjaldt oppreisning ble fremmet som sivil sak, idet ankeerklæringen fylte kravene i tvistemålsloven §365. B påkjærte beslutningen om å fremme anken som en sivilrettslig anke, men Høyesteretts kjæremålsutvalg stadfestet lagmannsrettens kjennelse ved kjennelse 20.10.1999. As foreldre har i prosesskrift av 23.05.2000 trukket anken, og egen hevningskjennelse vil bli avsagt.

Det vises til byrettens dom for så vidt gjelder partenes anførsler for byretten. Videre vises det til byrettens redegjørelse for saksforholdet.

Ankeforhandling ble holdt i Stavanger tinghus 26.- 28.06.2000. Parter og prosessfullmektiger var til stede. Det ble hørt tolv vitner samt foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.

Saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for byretten.

Ankende part, A, har i det vesentlige anført:

Notatet som D har skrevet gir i det vesentlige en riktig beskrivelse av Bs uttalelser under telefonsamtalen. Hun er en erfaren saksbehandler. D tok notater under samtalen, drøftet samtalen med kollega, H, og laget deretter et maskinskrevet notat av den. Ordene som er brukt i notatet, f eks ordet dysfunksjonell, er det B som har brukt. Telefonsamtalen var også spesiell, siden B uoppfordret henvendte seg til barnevernet. Det dreier seg om en telefontsamtale som har hatt en varighet på ca 20 - 25 minutter. D har forklart at dersom B hadde gitt utttrykk for tvil eller reservasjoner i samtalen, ville hun fått det med. Hun har videre uttalt at B presenterte seg som lege. Han har ikke selv gjort noe notat fra samtalen. Det første skriftlige fra ham i saken er brev av 03.10.1998 til advokat Egil Omland der han uttaler at han bare har gitt kommentarer til barnevernet relatert til jobbsituasjonen på Stavanger legesenter. Det samme er forklart for byretten under hovedforhandlingen og i det saksforberedende møtet for byretten. B har endret forklaring for lagmannsretten idet han har erkjent at han snakket om de tema som er omhandlet i notatet. Det viktige er ikke at D har klart å gjengi ord for ord fra samtalen, men at meningen er korrekt. For så vidt gjelder beviskravene, kreves det en klar sannsynlighetsovervekt for at B har uttalt seg slik anført og at notatet i det vesentlige gir en korrekt gjengivelse av hans uttalelser. Det er videre grunnet lavere bevisbyrde anledning til å idømme erstatning selv om B strafferettslig er frifunnet. Det er flere eksempler på at en person er frifunnet for straff, men idømt erstatning, se Rt-1996-864 og Rt-1999-1363.

Notatet inneholder en påstand fra B om at A er psykopat. Det inneholder en påstand om at han er uegnet som omsorgsperson, at han manipulerer mennesker generelt og sine barn spesielt og at dette er vanskelig å avsløre, dvs. at han skjuler sine hensikter. Det er også en påstand om at han ikke bryr seg om sine barn, at de kun er et uromoment og at A alltid er økonomisk motivert i forhold til sine barn og omverdenen for øvrig. Forholdet til andre mennesker er kun motivert av hensynet til seg selv. Videre er det en påstand om at han instruerer sine barn om hva han vil i motsetning til hva de vil og gjør dette under trussel. Det er også en påstand om at hans oppførsel overfor barna kan påføre dem nevroser. Det avgjørende er hvordan en vanlig person ville ha oppfattet utsagnene fra B. Det ble for øvrig vist til flere eksempler fra rettspraksis på muntlige ærekrenkelser.

De objektive krav etter skadeserstatningsloven §3-6 er at vedkommende har «krenket en annens ære», hvilket innebærer en henvisning til straffeloven §246, §247 Det er tilstrekkelig at uttalelsen er egnet til å skade æren, og det kreves ikke at æren faktisk er skadet. Uttalelsene i nærværende sak er noe av det mest ærekrenkende som kan tenkes. Vilkårene er til stede både etter straffeloven §246 og §247. Beskyldningene er egnet til å skade A s gode navn og rykte og den tillit han har i forhold til barnevernet. Det er uten betydning at det dreier seg om «subjektive utsagn», siden det er tale om påstander som er etterprøvbare. Skyldkravet etter §246 er uaktsomhet mht uttalelsene. Dersom B har uttalt seg slik D oppfattet hans uttalelser, har han vært uaktsom selv om han ikke mente det slik det fremgår av notatet. B spurte ikke D om hun hadde notert det korrekt ned. Ved så alvorlige forhold som er omhandlet i notatet, burde B selv ha skrevet dette ned, og iallfall burde han ha fått bekreftet at det var korrekt nedtegnet av D. Det er tilstrekkelig at utsagnene er egnet til å vekke injuriøse forestillinger. Det er videre kun et uaktsomhetskrav med hensyn til at uttalelsen tilflyter A. B kan ikke høres med at han ikke var klar over at A ville få kjennskap til notatet, siden B burde være kjent med at det ble skrevet notat og partenes innsynsrett. I forhold til straffeloven §247 er det også et krav om at uttalelsene er «egnet til» å skade, faktisk skade kreves ikke. Etter denne bestemmelsen kreves det ikke at utsagnene skal tilflyte A. Det er tilstrekkelig at D hørte dette.

Sannhetsbevis er ikke ført. B må føre sannhetsbevis for at A er uegnet som omsorgsperson og generelt for de utsagn som er nevnt i notatet. Det foreligger en omvendt bevisbyrde og et strengt beviskrav. På bakgrunn av bevisførselen må det legges til grunn at A har den nødvendige omsorgsevne og at han er svært glad i sine barn. Det er ikke ført bevis for at han er manipulerende eller at han er økonomisk motivert i forhold til barna. Subsidiært, selv om sannhetsbevis er ført for enkelte utsagn, er det utilbørlig på grunn av øvrige faktiske forhold og således rettsstridig etter straffeloven §249 nr. 2. Det vises i denne forbindelse til omstendighetene utsagnene er fremsatt under - at det dreier seg om tidligere kolleger i konflikt, at A var i en skilsmissesituasjon m.v. Bs uttalelser var også i strid med de etiske regler for leger. Vilkårene etter straffeloven §249 nr. 3 foreligger heller ikke. Han var ikke nødsaget til å uttale seg og det var heller ikke berettiget at han blandet seg inn i konflikten. Han har videre ikke utvist den aktsomhet som kreves etter bestemmelsen. Det foreligger heller ikke andre rettsstridsreservasjoner i denne sak.

For så vidt gjelder klage som foreldrene til A sendte til fylkesmannen, har A ikke hatt noen befatning med denne. Når det gjelder As klage til Legeetisk råd, må denne ses på bakgrunn av at han følte seg sterkt ærekrenket. Men As uttalelser er ikke så grove som Bs beskyldninger. Det var derfor grunn til å komme med klagen.

Retorsjon har dessuten ikke betydning som grunnvilkår for erstatning.

For så vidt gjelder erstatningsutmålingen har Bs uttalelser vært svært belastende for A og gjort samarbeidet mellom A og hans tidligere ektefelle vanskelig. Vilkårene for erstatning er til stede. Det er vanlig oppfatning at erstatning skal gis dersom vilkårene for dette er til stede selv om bestemmelsen i skadeserstatningsloven §3-6 første ledd annet punktum er en «kan» bestemmelse. Det må tillegges vekt at uttalelsene er utilbørlige og kritikkverdige samt er i strid med legeetiske regler. Videre må det legges vekt på grovheten i beskyldningene og at det har funnet sted støtende bevisføring i retten. Vedrørende erstatningsutmålingen skal erstatningen i følge forarbeidene være «romslig».

Det ble nedlagt slik påstand:

«1. B dømmes til å betale oppreisningserstatning til A etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr 100.000,- med tillegg av den til enhver tid gjeldende morarente fra forfall og til betaling skjer.

2. A tilkjennes omkostninger for byrett og lagmannsrett med tillegg av den til enhver tid gjeldende morarente fra forfall og til betaling skjer.»

Ankemotparten, B, har i det vesentlige anført:

Det sentrale spørsmål er om B har uttalt seg slik det fremgår av notatet. Notatet er dels uriktig og dels ufullstendig. Det er A som har bevisbyrden for at det som fremgår av notatet gir et dekkende bilde av hva B har uttalt. A må bevise at B har uttalt det som står i notatet, og han må også bevise at det ikke er ledsagende omstendigheter i tillegg. Dette har A ikke klart. Det spesielle i saken er at det dreier seg om annenhånds opplysninger - muntlige utsagn formidlet til en annen person. Det er større feilkilder desto flere ledd en forklaring går gjennom. Det var ingen andre som overhørte samtalen som D hadde med B. Han er således prisgitt at hun har fått med den hele og fulle sannhet - dvs. det vesentlige. Hun innestår for riktigheten av samtalen, men kan ha oppfattet ting feil. D har i lagmannsretten uttalt at samtalen varte i 20 - 25 minutter, noe hun ikke kunne si noe om da hun var i byretten. Uansett er det tale om en lang samtale. D uttaler at det nærmest var en enetale, hvilket sjelden har en slik varighet. Det er grunn til å tro at det er ting i samtalen som ikke er fremkommet i notatet. D kunne heller ikke si om B uttrykte tvil eller diskuterte seg frem til det som fremgår av notatet. Notatet er basert på stikkordsnotater fra D, og er skrevet etter at hun har hatt samtale med en kollega. Det er ikke noe ordrett sitat. Notatet gir ikke noe dekkende og fullstendig bilde av hva B har sagt.

B har forklart at bakgrunnen for at han kontaktet barnevernet var en henvendelse fra As ektefelle, C, om dette. Han har ikke hatt noe økonomiske motiv for henvendelsen eller sjikanehensikt. Hensikten har kun vært å imøtekomme nevnte anmodning. Han skulle fortelle om de problemer som hadde vært ved legekontoret. B var ikke kjent med at det ble gjort noe notat av samtalen, som han ikke skulle få tilgang til. Han har også tatt avstand fra en del ord som er benyttet i notatet, og notatet inneholder også faktiske feil. Det er heller ikke korrekt at B har endret forklaring i forhold til hva som ble forklart for byretten. B har ringt til barnevernet i egenskap av lege, ikke som behandlende lege, hvilket også er lagt til grunn av fylkeslegen. B har videre uttalt seg om barnas forhold i en konflikt generelt.

Subsidiært anføres det at det uansett ikke er grunnlag for å utmåle noen oppreisning i dette tilfellet, og lagmannsretten bør benytte «kan"-kompetansen i skadeserstatningsloven §3-6. Telefonsamtalen mellom B og barnevernet fant sted en fredag og allerede påfølgende mandag besluttet barnverntjenesten å ikke forfølge saken. Derfor har Bs uttalelser ikke hatt noen betydning for barnevernet. B har dessuten i ettertid blitt sterkt ærekrenket av A i klagen til Legeetisk råd, og A har for lagmannsretten uttalt at han ikke innestår for alt som fremgår av denne. A har også medvirket til klagen fra As foreldre til fylkeslegen, Legeetisk råd og til politianmeldelsen. Han har dessuten i ettertid i stor grad bidratt til spredningen av de påståtte ærekrenkende utsagn ved de nevnte klager samt ved at saken er innbrakt for byretten og lagmannsretten. Dette er noe han selv må ta ansvaret for. Oppreisning er dessuten ikke noen ubetinget hovedregel ved ærekrenkelsessaker, særlig ikke i denne type saker hvor utsagnene er fremsatt overfor barnevernet som har taushetsplikt og hvor man har kontroll med hvilke persongrupper som får kjennskap til utsagnene. Bevisførselen for byretten og lagmannsretten har ikke vært krenkende. Skyldkravet er ikke oppfylt, eller kravet om rettsstrid. Telefonsamtalen som B hadde var heller ikke utilbørlig. Den var saklig initiert. B hadde ingen krenkende hensikter, og barnevernet har taushetsplikt og er vant til å behandle denne type informasjon. Straffeloven §249 nr. 3 kommer dessuten til anvendelse idet samtalen var gjort for å ivareta Cs tarv og for å ivareta Bs eget tarv.

Det gjøres også gjeldende at det er ført sannhetsbevis for flere av utsagnene. I utsagnet om at barna vil «forstrekke seg» ligger at barna er lojale. Utsagnet om at barna står i fare for å utvikle nevroser har sammenheng med at når barn opplever konflikter i barndommen er det en fare for dette. Det er også ført sannhetsbevis for at A sitt engasjement er motivert av økonomi samt at han manipulerer mennesker rundt seg.

Subsidiært anføres det at erstatningsutmålingen må settes langt lavere.

Det ble nedlagt slik påstand:

«1. Byrettens dom stadfestes, så langt den er gjort til gjenstand for realitetsbehandling for lagmannsretten, dog slik at det til de tilkjente saksomkostninger tillegges forsinkelsesrente med 12 % p.a. fra det i byrettens dom fastsatte oppfyllelsestidspunkt og til betaling skjer.

2. B tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»

Lagmannsretten finner at anken ikke fører frem, men bygger på et noe annet grunnlag enn byretten.

Det er et hovedvilkår for at oppreisning skal kunne tilkjennes etter skadeserstatningsloven §3-6 første ledd at skadevolderen har «krenket en annens ære». Med dette uttrykk må forstås et utsagn som omfattes av det objektive gjerningsinnhold i strl §246, §247 tillegg må ett av de alternative vilkår i bestemmelsen være oppfylt; skadevolderen må ha vist uaktsomhet mht ærekrenkelsen, eller vilkårene for straff må være oppfylt. I nærværende sak vil det være spørsmål om det foreligger uaktsomhet. Etter skadeserstatningsloven §3-6 første ledd siste punktum kan skadevolderen «også pålegges å betale erstatning (oppreisning) for skade av ikke økonomisk art som retten finner rimelig».

Lagmannsretten vil først komme inn på om B har uttalt seg til barnevernet slik det fremgår av notatet av 19.06.1998. Det er da nødvendig å komme noe inn på forklaringene som saksbehandler D i barnevernet og B har gitt vedrørende telefonsamtalen.

D har forklart at telefonsamtalen hadde en varighet på ca 20-25 minutter. Hun har ikke kjennskap til hva som var foranledningen til at B ringte barneverntjenesten. D har videre forklart at hun gjorde notater underveis under telefonsamtalen og at notatene ble gjort i stikkordsform. Det ble således ikke foretatt noen ordrett gjengivelse av hva B sa. Hun oppfattet videre at B snakket konkret om barna til A, ikke bare generelt. Hvis det ble referert til uttalelser fra andre personer, mener hun at hun ville notert dette. D uttaler at notatet gir uttrykk for det som var essensen i samtalen. Hun uttalte til B under telefonsamtalen at hun anså ham som privatperson til tross for at han presenterte seg som lege. Videre har hun forklart at hun ikke gjorde B oppmerksom på at det ble tatt notat av telefonsamtalen, noe som gjøres i dag etter at rutinene er endret i denne forbindelse. D har videre forklart at samtalen med B ikke fikk noen innflytelse på vurderingen av saken som barnevernet gjorde. Saken ble formelt henlagt 25.08.1998, men ble reelt avsluttet 22.06.1998 ved underretning til partene i saken.

B har forklart at As ektefelle, C, hadde oppgitt ham som en person barnevernet kunne henvende seg til, og at han ventet på telefon fra barnevernet. Noen slik henvendelse kom ikke, men B hadde ikke noen interesse av å ta kontakt med barnevernet av eget tiltak. Den 19.06.1998 var imidlertid C innom Bs kontor og anmodet ham om å kontakte barnevernet, og han ringte derfor dit samme dag. Hun hadde bedt B om å uttale seg om samarbeidsforholdet ved legesenteret. B har videre forklart at han ikke visste at det ble skrevet noe notat fra samtalen, at han heller ikke fikk noen mulighet til å korrigere dette og at han trodde opplysningene han ga var undergitt taushetsplikt. Notatet inneholder også flere feil. Det er uriktig når det i notatet står at B hadde arbeidet sammen med A i 4 - 5 år. Det korrekte skal være 2 år. Det er videre uriktig at flere av hjelpepersonellet sluttet slik det fremgår av notatet. Det korrekte er at de truet med å slutte dersom ikke noe ble gjort ved legesenteret. Det er også uriktig når det i notatet står at B hadde kontakt med A og C privat.

Når det gjelder de enkelte utsagn, har B forklart at flere av dem er basert på uttalelser fra As ektefelle, C. Dette gjelder utsagnet om at barna er instruert til å fortelle oss og andre det som far har sagt, ellers blir konsekvensene alvorlige for dem. Han mener dessuten at denne setningen er ufullstendig og uriktig slik den står. B bestrider at han har brukt uttrykket dysfunksjonell familie, men har hørt fra C at forholdet søsknene imellom og til foreldre er preget av konflikt og rettssaker. At As engasjement kun er motivert av økonomi er også basert på opplysninger fra henne. I formuleringen om at barna vil forstrekke seg i forsøket på å tilfredsstille sin far, ligger at barna er svært lojale, at de gjerne vil slippe ut av konflikter og prøver å tilfredsstille begge foreldre. Utsagnet om at barna står i fare for å utvikle nevroser har sammenheng med at barn som er oppe i en konflikt kan utvikle dette. Utsagnet om at det er det C forteller som man må feste lit til, gir uttrykk for Bs mening. B opplever også A manipulerende på bakgrunn av erfaringer som B hadde fra legesenteret. Det er derimot uriktig når det står at A ikke bryr seg om barna sine. Også utsagnet om at alle forhold til andre mennesker blir målt i hvilken verdi det har for A, er feil slik det står.

Lagmannsretten legger på bakgrunn av bevisførselen til grunn at telefonsamtalen som B hadde med barnevernet skjedde på oppfordring fra C. Det er ikke funnet holdepunkter for at B selv har hatt noe motiv for henvendelsen, f eks om å sjikanere A eller har hatt noe økonomisk motiv slik det har vært antydet. På bakgrunn av at det dreier seg om muntlige utsagn gitt til en annen person og der utsagnene deretter er nedtegnet i et notat, finner lagmannsretten at det hefter en del usikkerhet ved det notat som er skrevet. Det er ingen andre som har overhørt telefonsamtalen og som kan bekrefte innholdet i notatet. Lagmannsretten legger til grunn at telefonsamtalen har hatt en varighet på ca 20-30 minutter. Det er således tale om en lengre samtale. Notatet som er skrevet er derimot forholdsvis kort og er basert på stikkord, ikke ordrette sitater, som er nedtegnet under samtalen og som senere er skrevet ut i et notat. Selv om D er en erfaren saksbehandler og sikkert har betydelig erfaring med å ta slike notater, er lagmannsretten enig med byretten i at det ikke kan ses bort fra muligheten for at nyanser, presiseringer og reservasjoner ikke blir gjengitt i et slikt kortfattet notat og at dette således kan gi et annet inntrykk av samtalen enn hva man hadde fått ved å høre den. Det legges videre til grunn i samsvar med Bs forklaring at notatet inneholder faktiske feil. Lagmannsretten legger også til grunn at B ikke var kjent med at det ble skrevet noe notat fra samtalen eller at opplysningene han ga ville bli gjort kjent for A. Notatet har ikke blitt lest opp for B og han har heller ikke fått noen adgang til å beriktige dette.

Til tross for de ovennevnte tvilsmomenter vedrørende notatet, finner lagmannsretten å måtte legge til grunn at As barn har vært et tema under telefonsamtalen og finner således at samtalen ikke bare har dreiet seg om barn generelt. Hva som er bakgrunnen for at B uttaler seg om dette til tross for at han i følge egen forklaring, av C, ble anmodet om å uttale seg om samarbeidsforholdene ved legesenteret, er uklart. Lagmannsretten finner videre å måtte legge til grunn at flere av utsagnene som gjelder barna er eller i det vesentlige er i samsvar med Bs uttalelser og at disse er ærekrenkende. Dette gjelder utsagnet om at «barna er instruert til å fortelle oss og andre utenforstående det som far har sagt ellers blir konsekvensene alvorlige for dem» samt de utsagn som omhandler barna i tredje siste avsnitt i notatet. Det legges til grunn at B har utvist uaktsomhet mht uttalelsene.

Det følger av skadeserstatningsloven §3-6 første ledd annet punktum at retten «kan» pålegge å betale oppreisning som retten finner rimelig. Det skal således foretas en rimelighetsvurdering, hvilket forutsetter en interesseavveining hvor både As og Bs forhold inngår i vurderingen. Lagmannsretten finner at det i dette tilfellet ikke bør gis oppreisning.

Det legges vekt på at B ikke har uttalt seg overfor barnevernet av eget tiltak, men etter anmodning fra As ektefelle, hvilket hadde sammenheng med forhold hun opplevde problematisk vedrørende barna i relasjon til A. Han skulle som nevnt uttale seg om samarbeidsproblemene ved legesenteret. Lagmannsretten finner heller ikke at B har hatt noen sjikanehensikt mv med uttalelsen. Det dreier seg videre om uttalelser som har falt under en fortrolig samtale med barnevernet der B regnet med at de opplysningene han ga var konfidensielle. Barnevernets notat er satt opp uten at B har vært kjent med dette og uten at han har hatt adgang til å beriktige det. Uttalelsen fra B har heller ikke hatt noen betydning for den avgjørelse barnevernet traff.

Barnevernet har videre oppfattet B som en privatperson, jf notatet, hvilket også fylkeslegen har lagt til grunn, jf brev 07.12.1998 til E og F. Det dreier seg om en taushetsbelagt uttalelse til barnevernet til barnevernets bruk og der bare partene har innsynsrett. Uttalelsen er derfor bare beregnet på en meget begrenset personkrets. Uttalelsen vil således bare være egnet til å svekke As omdømme i relasjon til barnevernet, ikke ellers. Rent faktisk er det likevel ikke noe som tyder på at uttalelsen har fått noen nevneverdig betydning. I følge notatet er B ansett som en privatperson «som er involvert i en konflikt med A». Uttalelsen fikk som nevnt ingen betydning for avgjørelsen som barnevernet traff, og det er heller ikke noe som tyder på at den generelt har hatt noen betydning. At uttalelsene rent faktisk har fått en mye større spredning ved de klager som har vært fremsatt og ved behandlingen i rettsapparatet, må tilskrives A selv. Lagmannsretten legger i vurderingen også vekt på at A i klage til Legeetisk råd av 02.12.1998 har fremsatt flere uttalelser om B som anses å være av sjikanøs karakter uten at lagmannsretten behøver å ta standpunkt til om disse også har vært av ærekrenkende karakter. Det er fra A anført at bevisførselen for byretten og lagmannsretten har vært krenkende. Det kan ikke ses å være tilfelle for lagmannsretten, og heller ikke for byretten på bakgrunn av de opplysninger som foreligger.

Da det på ovennevnte grunnlag ikke er funnet grunn for å idømme oppreisning og byrettens dom således må stadfestes, finner lagmannsretten det ikke nødvendig å komme inn på spørsmålet om det foreligger noen rettsstridsreservasjoner.

Anken har ikke ført frem, og saksomkostningsspørsmålet må avgjøres etter tvistemålsloven §180 første ledd. Det foreligger ikke slike omstendigheter som tilsier at ankende part bør fritas for å erstatte motpartens saksomkostninger. Det er fremlagt omkostningsoppgave hvor omkostningene for lagmannsretten utgjør kr 42.200, herav salær kr 42.000. Omkostningsoppgaven legges til grunn. Byrettens omkostningsavgjørelse er det ikke grunn til å endre. Det er nedlagt påstand om morarente av tilkjente saksomkostninger for byretten. Påstanden bør tas til følge, jf. tvistemålsloven §176.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes. Til det omkostningsbeløp som B er tilkjent for byretten legges 12 - tolv - prosent årlig rente fra 30. juni 1999 til betaling skjer.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til B 42.200 - førtitotusentohundre - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dommen.