LG-1999-1721

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-07-13
Publisert:	LG-1999-01721
Stikkord:	Barnerett
Sammendrag:
Saksgang:	Nordhordland herredsrett nr. 1998-00484 - Gulating lagmannsrett LG-1999-01721. Anken nektes fremmet til Høyesterett HR-2000-01139.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Roar Vegsund, Bergen). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Jan H. Rasmussen, Bergen).
Forfatter:	Lagdommer Romarheim. Ekstraordinær lagdommer, lagmann Danielsen. Byrettsdommer Torjesen
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §44a, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §44

Saken gjelder tvist mellom A og B - om sistnevnte skal ha samværsrett med datteren C, f. 1995. Subsidiært gjelder tvisten omfanget av samvær, og om samværet skal skje under tilsyn.

Sakens parter A, f. 1970 - hun har etter herredsrettens dom giftet seg og endret navn fra - - - - og B f. 1947, har ikke vært gift eller samboere. Etter at datteren var født 1995 hadde B en del samvær med barnet, og hjalp til etter behov. Dette skjedde i det vesentlige på As bopel, men det ble ikke etablert noen formalisert samværsordning.

Senhøstes 1997 fikk A mistanke om at B hadde begått seksuelle overgrep mot C i forbindelse med samvær. Mistanken var knyttet til at C var rød rundt kjønnsorganet, klaget over vondt i magen og tissen, samt utsagn C skal ha kommet med. A kontaktet prest på stedet som igjen kontaktet helsesøster som konfererte med lege. Det ble tatt kontakt med barnevernet som henvendte seg til politiet, hvoretter A ga forklaring 1998. B avga forklaring en tid senere, hvoretter saken ble henlagt som intet straffbart forhold. Det er ellers fremkommet i saken at C i atskillig utstrekning har vært plaget av urinveisinfeksjoner.

Etter straffesakens henleggelse - det foreligger ikke dokumentasjon for tidspunktet, men utfra et brev av 10.03-1998 må det ha skjedd før dette tidspunkt - fastholdt A sin mistanke og nektet samvær. Det foreligger i saken brev med krav om samvær og i november 1998 ble det undertegnet en samværsavtale, som imidlertid ikke har vært gjennomført etter sitt innhold. Etter det som er opplyst er det enighet om at B fra anmeldelsen i februar 1998 til herredsrettens dom i juli 1999 kun har hatt samvær med C fire ganger, og da under tilsyn. To av disse samværene var i tilknytning til den oppnevnte sakkyndiges arbeid.

B tok ut stevning i saken 15.12-1998 med slik endelig påstand:

«B har samværsrett med datteren C, f 1995, fastsatt etter rettens skjønn.

A og B har felles foreldreansvar for C, f 1995.

B tilkjennes saksomkostninger.»

A la ned slik påstand:

«Krav om felles foreldreansvar tas ikke til følge.

B skal ikke ha samvær med C, f 1995.

A og det offentlige tilkjennes saksomkostninger.»

For herredsretten ble psykolog Dag Vilsvik oppnevnt som sakkyndig. Det ble i mandatet presisert at det ikke ville være den sakkyndiges oppgave å ta standpunkt til riktigheten av påstanden om overgrep fra fars side. Fra den sakkyndiges uttalelse hitsettes hans konklusjoner:

«I denne saken foreligger det en anmeldelse av far for seksuelt misbruk av datteren C. Den sakkyndige skal ikke ta stilling til det anmeldte forhold, ut fra at saken ble henlagt som intet straffbart forhold.

Det å se helt bort fra dette blir imidlertid vanskelig. Det faktum at saken har versert, gjør at en må forholde seg til en utrygghet i systemet. Denne utryggheten fører til at mor ønsker kontroll med en evt. samværsordning, og derfor krever at den skal foregå under tilsyn. Den sakkyndige vurderer det slik at for å gjøre rammene rundt et samvær tryggest mulig, må det tas hensyn til denne utryggheten som har oppstått. Jeg vil understreke at dette ikke er en skjult stillingtaken i forhold til anmeldelsen av B, men en måte å senke spenningen på i en vanskelig situasjon.

Før A fikk mistanke om at det hadde foregått noe straffbart, ser det ut til at samværet mellom B og C gikk forholdsvis greit, bortsett fra at A gir uttrykk for at han ikke viste så stor interesse for å få samvær inn i faste former.

Ved et samlivsbrudd er noe av det vanskeligste for barna å miste kontakten med en av foreldrene. Dette er en problemstilling som ikke er aktuell i denne saken, av den grunn at foreldrene til C aldri har bodd sammen, og dernest at det aldri har vært etablert en fast samværsordning. Far har dermed hatt en noe perifer rolle i forhold til C.

Barneloven §44 sier at barn har rett til samvær med begge foreldre, og at foreldrene plikter å legge forholdene til rette for at slikt samvær kan finne sted. Når den sakkyndige skal ta stilling til et slikt samvær, synes det rimelig å ta utgangspunkt i det som var realiteten før B ble anmeldt. Det blir altså aktuelt å undersøke mulighetene for å få til en samværsordning som kan bli tilnærmet slik den ville blitt dersom anmeldelsen ikke hadde funnet sted. Slik det framgår av tilgjengelige dokumenter, er det tvilsomt om det lå an til et strukturert samvær mellom B og C før anmeldelsen. I og med at det nå skal en sakkyndig vurdering inn, vil det være naturlig å bringe et samvær inn i ordnede former, basert på tydelige avtaler.

På denne bakgrunn anbefales det at C har samvær med B 4 timer på dagtid en av dagene hver fjerde helg. Det anbefales videre at det settes inn tilsyn under samvær, og at barnevernet vurderer ordningen underveis. Barnevernet i X v/Kjell Ølnes er forespeilt dette, og har bekreftet at barnevernet kan ta på seg en slik oppgave.

Før C er blitt trygg på tilsynsperson, bør mor være tilstede under noen samvær, og C bør gjerne får møte tilsynspersonen hjemme hos seg selv først, for å bli kjent med vedkommende.

Dersom partene skulle finne ut at samværet skal utvides på sikt, er dette noe de bør drøfte seg fram til seg imellom, med hjelp fra barnevernet.»

Hans tilråding var følgende:

«C, og far, B, har samvær 4 timer en av dagene hver 4. helg.

Barnevernet setter inn tilsyn som er med under samværene.

Barnevernet vurderer ordninger undervis, med tanke på tilsynsordningen og endringer i samværets omfang.»

Nordhordland herredsrett avsa dom i saken 08.07-1999 med slik domsslutning:

«1. B skal ha samvær med datteren C, født 1995, på dagtid slik:

- i helgen 24-25 juli 1999 i inntil 4 timer,

- i helgen 21-22 august 1999 i inntil 4 timer,

- i helgen 11-12 september 1999 i inntil 6 timer,

- i helgen 2-3 oktober 1999 i inntil 6 timer,

- i helgen 16-17 oktober 1999 i inntil 4 timer,

- i helgen 30-31 oktober 1999 i inntil 4 timer,

- i helgen 13-14 november 1999 i inntil 4 timer,

- i helgen 27-28 november 1999 i inntil 6 timer,

- i helgen 11-12 desember 1999 i inntil 6 timer,

- i julehelgen 24-26 desember 1999 i inntil 6 timer.

Alle ovennevnte samvær skal skje i nærvær av D.

Fra og med første helg i år 2000 skal B ha samvær med C annen hver helg i minst 6 timer på dagtid uten overnatting, fortrinnsvis i nærvær av D.

Fra sommeren år 2000 skal C ha vanlig samvær med sin far.

2. Krav om felles foreldreansvar tas ikke til følge.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

A har i rett tid påanket dommen når det gjelder domsslutningens pkt. 1.

Hun har i det vesentligste gjort gjeldende det samme som for herredsretten og anfører i hovedtrekk:

Rettens avgjørelse skal grunne seg på hva som er best for barnet. Utgangspunktet vil være at B skal ha samvær med C. Samværsnektelse eller begrensninger med tilsyn må begrunnes, og A har bevisbyrden i den sammenheng. Når det gjelder beviskravene i tilknytning til seksuelle overgrep mot barn i forbindelse med tvist angående omsorg/samvær er særlig vist til Rt-1989-320 og Rt-1994-940, hvor det gis uttrykk for at det overhodet ikke kan taes noen risiko i et slikt forhold.

Det anføres at A er overbevist om at det foreligger «grenseoverskridende adferd» utført av B overfor barnet, selv om hun innerst inne håper å ha tatt feil.

Det er vist til anmeldelsen av seksuelle overgrep mot C. At saken raskt ble henlagt som intet straffbart forhold må være uten betydning. Politiet er kritisert i den sammenheng.

Det er særlig vist til As partsforklaring, vitneforklaringer samt en forevist tegning, som samlet representerer indisier når det gjelder overgrep. C har bl.a gitt uttrykk for at faren har tatt henne på tissen og at hun har vondt i tissen og magen. Bevisførselen har særlig konsentrert seg om samvær som fant sted i november 1997 og julaften samme år, hvor flere forhold anføres å gi holdepunkter for overgrep. Det er bl.a vist til at moren i forbindelse med samværet i november 1997 fant ytterdøren låst da hun kom tilbake etter et ærend og at C var ekstremt vanskelig å ha med å gjøre på julaften 1997, etter samvær med faren.

Det er også anført at C endret sin væremåte utover høsten 1997, og at hun vegret seg for samvær med faren. Etter at samvær under tilsyn har vært gjennomført har samværene imidlertid fungert rimelig bra.

Som nytt bevis i saken er for lagmannsretten lagt frem en uttalelse fra 30.08.1999 fra overlege Klaus Møller, som også har avgitt vitneforklaring. Han har foretatt undersøkelse av C 03.02.1998 og i august 1999. Selv om det er funnet at jomfruhinnen er intakt og innenfor normale grenser, er det påpekt at den type hakk som er funnet også kan sees hos barn som er seksuelt misbrukt. Undersøkelsen kan for øvrig ikke være avgjørende idet det i stor grad ikke vises skader i forbindelse med seksuelle overgrep.

I tilknytning til anførsler fra den annen side er bekreftet av A at hun selv har vært utsatt for seksuelle overgrep som barn. Disse forhold har hun imidlertid lagt bak seg, og de har ikke hatt annen betydning enn at hun lettere kunne se tegn på overgrep.

Subsidiært gjøres gjeldende at samvær må begrenses til dagtid og med tilsyn. De samme grunner som tilsier nektelse av samvær tilsier at eventuelt samvær må skje under tilsyn, slik det har vært praktisert etter herredsrettens dom. Det må skapes trygghet for barnet mot nye overtredelser, og det kan ikke være aktuelt med opptrapping til vanlig samværsrett.

A har lagt ned slik påstand:

«Prinsipalt:

B skal ikke ha samvær med C, født 1995.

Subsidiært:

B skal ha samvær med C på dagtid med tilsyn.

I begge tilfeller:

B/det offentlige idømmes sakens kostnader.»

B har i det vesentligste gjort gjeldende det samme som for herredsretten og anfører i hovedtrekk:

B har vist til herredsrettens dom, som er riktig både angående bevisvurdering og rettsanvendelse. B har nå i ca to og et halvt år hatt uberettigede mistanker om seksuelle overgrep rettet mot seg. B har aldri misbrukt sin datter og herredsrettens avgjørelse om vanlig samvær fra inneværende sommer må nå gjennomføres som fastsatt. Samvær etter herredsrettens dom har fungert godt, og det er ikke behov for noen ytterligere overgangstid. B aksepterer imidlertid at D - Cs halvsøster - er til stede i forbindelse med de første samvær med overnatting.

Det anføres at A alt for raskt har trukket sine konklusjoner på et grunnlag som må ha andre og naturlige forklaringer. Det kan heller ikke sees bort fra at hun selv var utsatt for seksuelle overgrep som barn, og at dette kan ha hatt betydning for mistanke og anmeldelse.

B har imøtegått det som har vært As grunnlag for sin mistanke og har bl.a anført:

Etter bevisførselen har det kommet frem at C over flere år og i betydelig grad har vært plaget av urinveisinfeksjoner, hvilket gir en naturlig forklaring på at hun har gitt uttrykk for å ha vondt i tissen og magen. Når det gjelder utsagn fra barnet vet man ikke hvor disse kommer fra, men det er naturlig å anta at de stammer fra barnehagen.

Når det gjelder de to samværene som spesielt har vært trukket frem, i november 1997 og julaften samme år er bl.a anført:

I tilknytning til samværet i november har vært påberopt som mistenkelig at ytterdøren var låst da A kom tilbake etter å ha gått en tur. Det er vist til Bs forklaring om at det var C som vred om låsen i døren, for at en liten jente som bodde vegg i vegg ikke skulle komme inn under samværet.

Når det gjelder samværet julaften 1997 er vist til at A bare var ute ca ti minutter og at C sov da moren gikk. C våknet og var sutrende da moren kom. C hadde urinveisinfeksjon og det er da forståelig at hun var vanskelig når hun også først ble stelt ved ca 22-tiden.

Når det gjelder anførselen om at C har vegret seg for samvær med faren, var dette naturlig etter at hun ikke hadde sett faren på over ett år. Etter at samværene igjen kom i gang har disse fungert godt og B har et nært og godt forhold til sin datter. Det er i den sammenheng vist til forklaring fra D og til observasjoner som fremgår av den sakkyndige utredning fra psykolog Vilsvik.

Det er videre vist til uttalelse og forklaring fra overlege Møller, som har foretatt undersøkelse av C både i februar 1998 og i august 1999. Det fremgår her at jomfruhinnen er intakt og at alle observasjoner ligger innenfor det normale.

B har lagt ned slik påstand:

«1. Nordhordland herredsretts dom stadfestes.

2. B tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

For lagmannsretten har partene gitt forklaring. Det er avhørt syv vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Lagmannsretten er - med en korreksjon for tidspunktet for etablering av vanlig samvær - kommet til samme resultat som herredsretten. Lagmannsretten viser til, og slutter seg til, herredsrettens begrunnelse.

Etter en samlet bevisvurdering er således også lagmannsretten kommet til at det ikke foreligger grunnlag for å anta at B har gjort seg skyldig i overgrep mot C. De observasjoner og forhold som har dannet grunnlag for As mistanke skyldes høyst sannsynlig å ha naturlige årsaker, bl.a urinveisinfeksjoner. Ut fra dette legges videre til grunn at det ikke finnes å foreligge risiko for at C vil bli utsatt for overgrep i forbindelse med samvær.

I tilknytning til at det for lagmannsretten er fremlagt dokumentasjon og ført vitne for legeundersøkelse av C skal bemerkes at jomfruhinnen er intakt og at alle observasjoner ligger innenfor det normale.

Det er ikke fremkommet andre innsigelser mot samvær, og lovens normalordning med vanlig samvær legges til grunn.

Etter herredsrettens dom har alt samvær vært på dagtid og i nærvær av D. Herredsretten har videre fastsatt vanlig samvær fra «sommeren år 2000». For å etablere en gunstig overgang til vanlig samvær, fastsettes at slikt samvær starter 01.09-2000, hvilket innebærer at fjorten dager samvær i sommerferien går ut. A har gitt uttrykk for at hun lojalt vil følge opp det retten måtte bestemme.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å endre det herredsretten har fastsatt frem til vanlig samvær blir etablert. D har i sin forklaring gitt uttrykk for at hun nå i sommer kan være til stede ved to-tre helger med overnatting. En slik overgangsordning må være gunstig for barnet, og partene bør kunne finne praktiske løsninger i den sammenheng.

Herredsrettens dom blir ikke helt ut stadfestet og saksomkostningsspørsmålet for lagmannsretten må vurderes etter tvistemålsloven §174, jf. §180, annet ledd. Lagmannsretten finner at unntaksregelen i tvistemålsloven §174, annet ledd bør komme til anvendelse. De helt vesentlige utgifter er voldt i det hovedspørsmål hvor As anke ikke har ført frem. Hun pålegges å betale fulle saksomkostninger. Oppgaven legges til grunn og nødvendige saksomkostninger fastsettes til kr 25.200. Når det gjelder saksomkostninger for herredsretten er lagmannsretten kommet til samme resultat, men med en annen begrunnelse. For herredsretten gjaldt søksmålet også et krav om felles foreldreansvar som ikke førte frem. Saken for herredsretten ble således dels vunnet og dels tapt. I overensstemmelsen med hovedregelen i tvistemålsloven §174, første ledd, tilkjennes ikke saksomkostninger for herredsretten.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Pkt. 1 i herredsrettens dom stadfestes, med den endring at vanlig samværsrett starter fra 01.09-2000.

2. Pkt. 3 i herredsrettens dom stadfestes.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A kr 25.200 - kronerfemogtyvetusentohundrede - til B.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.