LG-1999-1810
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-11-18 |
| Publisert: | LG-1999-01810 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sandnes herredsrett nr. 99-00519 - Gulating lagmannsrett LG-1999-01810. Kjæremål til Høyesterett forkastet. |
| Parter: | Kjærende part: Forsikringsselskapet Varde (Prosessfullmektig: Advokat Helge Rivrud, Oslo). Kjæremotpart: Trine Lise Kverneland (Prosessfullmektig: Advokat Christian Thrane Asserson, Stavanger). |
| Forfatter: | Lagdommer Molven. Lagdommer Tenold. Lagdommer Truyen |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §108, Tvistemålsloven (1915) §242 |
Saken gjelder kjæremål over nektelse av å oppnevne medisinsk sakkyndig.
Sandnes sorenskriverembete avsa 20. september 1999 beslutning hvor retten nektet å oppnevne medisinsk sakkyndig i sak reist av Trine Lise Kverneland mot Forsikringsselskapet Varde. Retten viste til at to medisinsk sakkyndige allerede har avgitt uttalelse vedrørende skadetilfellet og til at oppnevning av ny sakkyndig antas å ville forsinke sakens fremdrift. For øvrig bemerket retten at de sistnevnte sakkyndige kunne føres som vitner.
Rettens beslutning ble ved kjæremål datert 30. september påkjært av forsikringsselskapet Varde.
Kjærende part har i hovedsak gjort gjeldende:
Den ene spesialisterklæring som foreligger er innhentet av sakkyndig som partene har vært enige om. Spesialisterklæring fra den andre sakkyndige, dr. Ween, er imidlertid innhentet på saksøkers eget initiativ uten at saksøkte har gitt sin tilslutning til valget av spesialist. Under henvisning til Høyesteretts dom av 28. oktober 1998 bes om at overlege Ernst G. Nessler ved Sentralsykehuset i Rogaland oppnevnes som medisinsk sakkyndig. Høyesterett har fremhevet at rettens behov for sakkyndighet må bli dekket på en betryggende måte og at dette er et område hvor forsvarlighet og grundighet også ofte vil tilsi at retten fraviker lovens utgangspunkt om en sakkyndig. Sakkyndige vitner vil i noen grad kunne avhjelpe rettens behov, men oftest ikke fullt ut. Rettsoppnevnte sakkyndige er uten bindinger til partene og vil ofte være grundigere i sin utredning av de generelle og spesielle medisinske spørsmål i saken. En er ikke enig i motpartens beskrivelse av sakens problemstilling. Det sentrale spørsmål er om det foreligger årsakssammenheng mellom ulykken og de senere helseplager.
Kjærende part har bedt om at herredsrettens beslutning omgjøres og at medisinsk sakkyndig oppnevnes.
Kjæremotparten har i det vesentlige gjort gjeldende:
Den høyesterettssak som kjærende part har fremholdt er en utypisk whiplash sak med et helt annet faktum enn det som er aktuelt i nærværende sak. De medisinsk sakkyndige i nærværende sak er ikke uenige i at det er en årsakssammenheng mellom ulykken og saksøkers nåværende helseplager. Uenigheten består i om den medisinske invaliditet skal settes til 10 eller eventuelt 15%. Den type problemstillinger som omtalt i den aktuelle høyesterettssak er derfor ikke parallelle med problemstillingen i nærværende sak og ny sakkyndig vil således ikke kunne bidra med ytterligere i saken. For øvrig har den medisinske invaliditet bare direkte betydning for fastsettelsen av ménerstatningen som utgjør en mindre del av det totale erstatningskrav retten skal behandle. Oppnevnelse av ny sakkyndig vil for øvrig føre til ytterligere forsinkelse av saken. Den ønskede sakkyndige har dessuten tidligere gitt uttrykk for at han ikke vil kunne påta seg et slikt oppdrag på grunn av sin arbeidsmessige situasjon.
Kjæremotparten har motsatt seg at det oppnevnes ytterligere medisinsk sakkyndighet.
Lagmannsretten skal bemerke:
Det er i lovverket ingen uttrykkelig regel om når retten kan eller skal oppnevne sakkyndig.
Spørsmålet beror på om dette anses nødvendig for å få saken forsvarlig belyst, noe som må vurderes konkret med utgangspunkt i de faktiske spørsmål retten kan måtte ta stilling til, basert på partenes faktiske og rettslige pretensjoner. Partene har i saksforberedelsen til kjæremålet vært uenige om hva som er de sentrale problemstillinger i saken, men for vurderingen av kjæremålet er dette etter lagmannsrettens oppfatning ikke avgjørende.
Høyesterett har i Rt-1998-1565 fremholdt at det er av vesentlig betydning at årsaksforhold og skadeomfang i whiplash-saker vurderes i lys av allment akseptert medisinsk viten. Det er i den forbindelse spesielt vist til rapporten fra Quebec Task Force, og til legeforeningens retningslinjer fra 1994 for vurdering av uførhet etter skader ved nakkesleng. Det foreligger i denne saken allerede to sakkyndige uttalelser fra henholdsvis assistentlege ved nevrologisk avdeling (dr. Stefansdottir) og spesialist i fysikalsk medisin og rehabilitering (dr. Ween). Dr. Stefansdottir ble engasjert av partene i fellesskap, mens dr. Ween ble engasjert av Kverneland alene. Begge erklæringene fremstår som grundige, og har også henvisninger til en rekke andre medisinske vurderinger som er foretatt av Kverneland. Det fremkommer at hun bl.a har vært gjennom undersøkelse av øyelege, nevropsykologisk vurdering, computertomografi samt div. vurderinger fra fysioterapeut og kiropraktor. Dr. Ween henviser dessuten spesielt til Quebec Task Force-rapporten, og redegjør bl.a for den klassifisering av nakkeskader som fremkommer der. Han viser også til at det er kommet innvendinger mot deler av gruppens konklusjoner og gir andre referanser for disse områder. I drøftelsen av den medisinske invaliditet er det vist til gjeldende regelverk, og til legeforeningens retningslinjer for vurdering av nakkeslengskader. I tillegg til de sakkyndige erklæringer foreligger skriftlige bevis i form av notater fra Kvernelands primærlege, kiropraktor og fysioterapeut. Både dr. Stefansdottir og dr. Ween vil bli ført som sakkyndige vitner. Også Kvernelands primærlege skal avgi forklaring.
Lagmannsretten er på bakgrunn av det allerede foreliggende bevismateriale enig med herredsretten i at det ikke er nødvendig med oppnevnelse av dr. Nessler for å ha et forsvarlig grunnlag for å treffe avgjørelse i saken. Eventuell slik oppnevnelse vil dessuten føre til forsinkelse av saken, og dr. Nessler har tidligere avslått å bistå på grunn av manglende kapasitet. Dertil kommer at det her også foreligger adskillig uklarhet knyttet til dr. Nesslers habilitet, jf. tvistemålsloven §242 annet ledd og domstolloven §108. Han arbeider på samme avdeling som dr. Stefansdottir og er en av overlegene der. I tillegg har han allerede vært indirekte involvert i saken gjennom sin kontakt med dr. Stefansdottir, og det som forstås å være bistand til henne under hennes utførelse av sakkyndighetsoppdraget. Etter lagmannsrettens oppfatning er dette forhold som samlet og på selvstendig grunnlag vil måtte medføre at dr. Nessler ikke bør oppnevnes.
Kjæremålet har etter dette ikke ført frem. Saksomkostninger er ikke påstått. Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Sandnes herredsretts beslutning av 20. september 1999 stadfestes.