LG-1999-2002

Instans:	Gulating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	2000-11-27
Publisert:	LG-1999-02002
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Stavanger byrett nr. 96-00788 - Gulating lagmannsrett LG-1999-02002. Påkjært til Høyesterett; lagmannsrettens kjennelse stadfestet, se HR-2001-00068.
Parter:	Ankende parter: 1. Translatørservice AS 2. Advokatfirma Mitsem (Prosessfullmektig: Advokat Pål Mitsem, Stavanger). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Kvernberg, Stavanger).
Forfatter:	Lagdommer Helge Lillebø. Kst. lagdommer Bjørn Solbakken. Ekstraordinær lagdommer Mads Grimstad, fire meddommere
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §407, §169, §176, §180, §242, §367, §373, §375, §378, §408, §414, §93, Aksjeloven (1976) §7-1, §8-7, Kjøpsloven (1988) §80, Aksjeloven (1997) §8-4

Saken gjelder krav om gjenopptakelse av dom om oppsigelse i arbeidsforhold.

Translatørservice AS driver oversettelse, vesentlig for næringslivet. Virksomheten ble startet i 1979 av advokat, statsautorisert translatør Mitsem, som er eneeier og enestyre. I en periode hadde ansatte aksjer og var med i styret, men advokat Mitsem var også da majoritetseier og styreformann. Det har vært, og er, et nært samarbeid mellom Translatørservice AS og Advokatfirma Mitsem, som felles lokaler, administrasjon osv.

A, som hadde vært ansatt siden 1983, ble 30.05.1996 sagt opp fra stillingen som kontorsjef med økonomiansvar. Han mente seg usaklig oppsagt og stevnet Translatørservice og advokatfirmaet idet han mente seg ansatt i det siste også. A forlot arbeidet umiddelbart etter at han mottok oppsigelsen, var sykmeldt en periode og ønsket deretter ikke å vende tilbake.

Stavanger byrett avsa 27.02.1997 dom med slik slutning:

«Søksmålet mot Translatørservice AS:

1. Oppsigelsen av A er usaklig.

2. Translatørservice AS dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen å betale erstatning til A med kr 150.000 - kroneretthundreogfemtitusen -.

3. Translatørservice AS dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen å betale saksomkostninger til A med kr 165.477 - kronerethundreogsekstifemtusenfirehundreogsyttisyv -.

Søksmålet mot Advokatfirma Mitsem:

1. Advokatfirma Mitsem v/Pål Mitsem frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Det fremgår av premissene at byretten mente A var ansatt alene i Translatørservice AS.

Byrettens dom ble påanket av Translatørservice og av A for så vidt angikk advokatfirmaet og erstatningens størrelse.

Gulating lagmannsrett avsa 27.02.1998 dom med slik slutning:

«I ankesak 97-00754, anke og motanke:

1. Translatørservice AS dømmes, som solidarisk ansvarlig med Advokatfirma Mitsem i ankesak 97-00789, til innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av dommen å betale erstatning til A med kr 300.000 -kronertrehundretusen-.

2. Translatørservice AS dømmes, som solidarisk ansvarlig med Advokatfirma Mitsem i ankesak 97-00789, innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av dommen å betale saksomkostninger til A med kr 552.870 -kronerfemhundreogfemtitotusenåttehundreogsytti-.

I ankesak 97-00789:

1. Advokatfirma Mitsem dømmes, som solidarisk ansvarlig med Translatørservice AS i ankesak 97-00754, til innen 2 -to- uker fra forkynnelse av dommen å betale erstatning til A med kr 300.000 -kronertrehundretusen-.

2. Advokatfirma Mitsem dømmes, som solidarisk ansvarlig med Translatørservice AS i ankesak 97-00754 til innen 2 -to- uker fra forkynnelse av dommen å betale saksomkostninger til A med kr 552.870 -kronerfemhundreogfemtitotusenåttehundreogsytti-.

Translatørservice AS og Advokatfirma Mitsem anket dommen til Høyesterett, mens A anket aksessorisk til forhøyelse av erstatningen i tilfelle anken ble fremmet. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 12.10.1998 ble ankene nektet fremmet etter tvistemålsloven §373 tredje ledd nr. 2 og 4.

Advokatfirma Mitsem og Translatørservice begjærte 03.06.1998 lagmannsrettens dom gjenopptatt, jf. tvistemålsloven §407 nr. 6.

I hovedforhandlingen etter tvistemålsloven §414, hvor forhandlingene var delt etter tvistemålsloven §93 til å gjelde om vilkårene for gjenopptakelse var til stede, hørte lagmannsretten forklaringer fra advokat Mitsem, A, sju vitner og en rettsoppnevnt regnskapssakkyndig. Det var omfattende dokumentasjon.

Om sakens øvrige bakgrunn vises til de tidligere dommer og kjennelser. I saksforberedelsen i gjenopptakelsessaken har det vært en rekke kjennelser, beslutninger, kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg etc. Lagmannsretten kommer inn på disse avgjørelser i den grad de har betydning nå.

Om partene nevnes ellers at Translatørservice nå driver virksomhet med to fast ansatte og flere freelancere. A er 50 % uføretrygdet og har deltidsarbeid som selvstendig næringsdrivende innen revisjon, regnskap og translatørvirksomhet m.v.

Gjenopptakelsen er begrunnet i et betydelig antall enkeltforhold. Tre av disse var nevnt i den opprinnelige begjæringen om gjenopptakelse, og de øvrige er anført senere, de siste like før hovedforhandlingen. Oppsigelsen var grunnet dels i forhold på arbeidsgiversiden og dels hos arbeidstaker. Gjenopptakelsen er knyttet til forhold hos A, og gjelder i hovedsak arbeidet hans i Translatørservice. Skjematisk kan de påstått nye bevis grupperes i økonomiske misligheter mot arbeidsgiver, feil og mangler i utføringen av arbeidet og i mangelfull rapportering m.v. til styret.

På grunn av de mange enkeltmomenter blir det en skjematisk gjengivelse av partsanførslene, og retten kommer inn på detaljene i sine premisser.

Translatørservice AS og Advokatfirma Mitsem anfører at det er grunnlag for gjenopptakelse etter tvistemålsloven §407 nr. 6. Det vises til:

A) Nye forhold som begrunner at saken fremmes/ny dom avsies.

1) Underslag og/eller utroskap ved aksjekjøp

2) Lot selskapet kjøpe ektefelles aksjer i strid med aksjonæravtalen og uten godkjennelse

3) Manipulerte regnskapet ved feriepenger, nedregulering av delkredreavsetning, og kanskje andre disposisjoner med bilag i 8000-serien.

4) Regnskapsdokumentasjon er blitt borte, både 8000-serien, lønns- og overtidsavregninger forut for «ulykken» i oktober 1994 (januar-september 1994), og også lønnsinnberetninger og annen dokumentasjon som knytter seg til lønnsregnskapet.

5) Systematisk underslag/utroskap via overtid, påstått overtidsmat og fast kilometergodtgjørelse, osv.

6) Har latt selskapet dekke private utgifter til julebord, fysioterapi og bilrute.

7) Tillot medarbeider å drive butikk i butikken

8) Godkjente reiseregning uten bilag studiereise, med risiko for hele ordningen ligningsmessig.

9) Grunnleggende mangel på tillit hvis nye forhold hadde vært kjent.

B) Tidligere anførsler der det foreligger nytt bevis i sakkyndig erklæring, og derfor er gjenopptakelsesgrunn på linje med helt nye forhold.

1) Regulær rapportering fra kontorsjef til styret ga ikke nyttig informasjon, og var direkte feil på avgjørende punkter.

2) I følge den sakkyndige hadde Translatørservice AS et overskudd på kr 100.000,- de første 6 måneder, et underskudd på kr 325.000,- i 3. kvartal, og et underskudd på over 625.000 kroner i siste kvartal. Dette dokumenterer nu at kontorsjefen ikke har gitt opplysninger han må ha visst om til styret.

3) Det foreligger budsjett for 1995, som er endret i løpet av året, uten at det er protokollert noen behandling av foretatte endringer.

4) Budsjetterte overføringer fra Advokatfirma Mitsem til Translatørservice AS er endret uten vedtaksmessig dekning.

5) Det foreligger ikke budsjettert balanse, og heller ikke investeringsbudsjett i tilknytning til avskrivninger.

6) Bilagene er uegnet til å identifisere investeringer som er egnet/uegnet for virksomheten.

7) Anslaget for nettverksinvesteringer har ingen sammenheng med faktiske utgifter.

C) De tidligere forhold som sammenholdt med de nye forhold begrunner at saken fremmes/ny dom avsies.

1) Mangelfull forutseenhet, varsling og rapportering.

2) Mangel på lojalitet og pålitelighet.

3) Manglende medvirkning til nødvendige tiltak.

4) Oppsigelse har blitt diskutert med den oppsagte.

Mitsem har anført at vilkårene for gjenopptakelse er til stede.

A mener at vilkårene for gjenopptakelse etter tvistemålsloven §407 nr. 6 ikke er til stede.

Dels er faktum for de påståtte nye forhold ikke slik de andre parter hevder, dels er det kjensgjerninger som er behandlet tidligere i saken og dels er de uten betydning i vurderingen av oppsigelsens saklighet. Under enhver omstendighet kan det ikke begrunne gjenopptakelse da det er Translatørservices/Mitsems egen skyld at de ikke ble oppmerksom på dem tidligere.

Om forholdene under post A i Translatørservices/Mitsems anførsler vises til at aksje-transaksjonene skjedde etter avtale med Mitsem. De var i samsvar med aksjonæravtalen, bl.a for prisfastsettelsen. Det bestrides å være manipulasjoner med regnskapet (A 3). A mente ikke å gjøre feil, men når han i ettertid oppdaget feilføring i regnskapet, ble det rettet opp. Det er ikke underslag/utroskap med overtid etc. Han beregnet seg overtid/kostgodtgjørelse etter den instruks som hadde vært fulgt fra 1984. Den feil den rettsoppnevnte sakkyndige har vist til, var rettet opp før utbetaling. Forholdet skyldes en ren «feilpunching». En rute i privatbilen ble knust under kjøring for firmaet, og utgiften til ny rute ble derfor dekket av bedriften. A har ikke tillatt noen medarbeider å «drive butikk i butikken» (A 7). Det forhold den andre side viser til gjelder ordinært overtidsarbeid fra én av de ansatte, og hvor det var Translatørservice, og ikke den ansatte, som hadde skaffet oppdraget og fakturerte det til kunden. Anførsel om godkjenning av reiseregning uten bilag er uforståelig. Disse påståtte nye forhold kan, slik situasjonen er, umulig ha betydning i vurderingen av tilliten til A (A 9).

Forholdene anført i B fra Translatørservice/Mitsem har vært vurdert tidligere og det foreligger ikke nye opplysninger i gjenopptakelsessaken som kan gi grunnlag for noen endret vurdering. Det samme gjelder for anførslene i punkt C.

As opprinnelige påstand lød:

1. Begjæringen avvises.

2. Translatørservice AS og Advokatfirma Mitsem dømmes solidarisk ansvarlig for saksomkostninger til A.

I hovedforhandlingen fremmet A et nytt punkt om krav på erstatning som følge av saken hensett til arbeid og utgifter han hadde hatt i gjenopptakelsessaken, tiden som var gått med ikke-inntektsbringende handlinger for å forsvare seg i saken, at As invaliditet har blitt forverret som følge av saken og at det kan tenkes ytterligere ettervirkninger.

Lagmannsretten finner at vilkårene for gjenopptakelse ikke er til stede.

Før retten går inn på realiteten nevnes noen prosessuelle sider knyttet til hovedforhandlingen.

Partene var uenige allerede om hva som er riktig partsbetegnelser. Mitsem mente at den som var ankende part/motpart i ankesakene beholder samme betegnelse i gjenopptakelsessaken. Forholdet har neppe den store betydning, men lagmannsretten har med hjemmel i tvistemålsloven §414 annet ledd brukt betegnelsen ankende parter på dem som har begjært gjenopptakelse, uavhengig av hvilken status de hadde i ankesaken.

Under hovedforhandlingen ble det oppdaget at den rettsoppnevnte sakkyndige, statsautorisert revisor Bengt Eriksen trolig var inhabil etter tvistemålsloven §242 idet hans bror er revisor for Mitsems virksomhet i dag. Verken partene eller retten fant grunn til at den sakkyndige ikke skulle fullføre sitt verv. Som retten kommer tilbake til, ble det gjennom den øvrige bevisføringen så god avklaring at det nok var mindre behov for sakkyndig enn det som var forutsatt på tidligere stadium i saken.

Retten delte som nevnt forhandlingene etter tvistemålsloven §93 til kun å gjelde spørsmålet om vilkårene om gjenopptakelse var til stede, og ikke realiteten ifall gjenopptakelse skulle skje. Slik deling var bestemt av saksforberedende dommer, fastholdt av Høyesteretts kjæremålsutvalg i kjennelse av 06 10 2000, og ble også fastholdt av den samlede rett i kjennelse i starten av forhandlingene idet advokat Mitsem begjærte at det ikke skulle være deling. Vurdert i ettertid kan det sies at oppdelingen fikk mer formell enn reell betydning. Slik forhandlingene utviklet seg, kan retten vanskelig se at andre forhold enn de som var fremme, ville ha hatt betydning i en full hovedforhandling. Spissformulert hadde forhandlingene tidvis mer preg av ordinær førsteinstansbehandling enn av muntlig forhandling om vilkårene for gjenopptakelse var til stede eller ei.

Lagmannsretten avskar videre forhandlinger etter tvistemålsloven §414 annet ledd jf. tvistemålsloven §378 annet ledd da det gjensto føring av tre-fire vitner oppgitt av A og prosedyre. Lagmannsretten hadde da over sju dager hørt til dels prosedyrepregede innledningsforedrag, to meget detaljerte partsforklaringer, forklaringer fra sju vitner, herav to statsautoriserte revisorer som tidligere hadde vært revisorer for virksomheten, og fra den rettsoppnevnt sakkyndige. Det var også en god del dokumentbevis idet partene hadde gått gjennom en ikke helt ubetydelig del av de ca 1.500 sidene i ankeutdraget og andre dokument fremlagt i hovedforhandlingen. Lagmannsretten så det slik at det i den gjenstående delen umulig kunne komme fram mer til ytterligere belysning av det rettslige tema og det faktum som var relevant i den sammenheng.

Som overgang til realiteten i saken kan nevnes at etter det som kom fram i hovedforhandlingen, endret saken karakter i forhold til det inntrykk det kunne være grunnlag for kun ved gjennomgang av dokumentene i saksforberedelsen, jf. eksempelvis bemerkningene i Høyesteretts kjæremåls-utvalgs kjennelse av 06 10 99. Flere av de påståtte nye kjensgjerninger/bevis var slike som til vanlig vil begrunne oppsigelse, eller endog avskjed, om de var riktige. Gjennom bevisføringen ble det klart at disse anklagene enten var grunnløse, eller forholdet ble redusert slik at det ikke har interesse i vurderingen av gjenopptakelse. Som eksempel kan vises til at ett av de tre forhold som var påberopt i den opprinnelige begjæringen om gjenopptakelse, gjaldt at A «uten fullmakt fra styret» hadde solgt aksjer i selskapet til seg selv. I hovedforhandlingen ble klart at aksjene var utbudt av styret (styreformannen) og det var dokumentasjon av As skriftlige tilbud og Mitsems skriftlige aksept i egenskap av styreformann. Etter den dokumentasjonen trakk Mitsem denne anklagen - og beklaget den også overfor A.

I det følgende nevner lagmannsretten først litt om lovens vilkår for gjenopptakelse, så en del generelt om forholdene i virksomheten før den drøfter de konkrete forhold kravet om gjenopptakelse baseres på.

Kravet om gjenopptakelse grunnes i nye bevis; tvistemålsloven §407 nr. 6. Det første vilkåret i den bestemmelsen er at det dreier seg om en ny kjensgjerning eller et nytt bevis «.. som alene eller i forbindelse med det, som tidligere er fremført, aabenbart maatte ha medført en anden avgjørelse». Det må, iallfall i utgangspunktet, dreie seg om faktiske forhold som i tid lå forut for lagmannsrettens dom, og som, hvis partene og retten var kjent med det da, åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse. Annen avgjørelse behøver ikke nødvendigvis være at oppsigelsen ble kjent saklig og erstatningen bortfalt, men det må være tilstrekkelig at erstatningen hadde blitt redusert. Åpenbart-kravet innebærer, som det står i Schei, Tvistemålsloven II s. 1098, at det må være «helt klart ikke bare at domsresultatet kunne ha blitt eller sannsynligvis ville ha blitt et annet, men at det nødvendigvis ville ha blitt et annet, om den nye opplysningen hadde foreligget før dommen og det uten hensyn til om retten var satt med de samme eller med andre dommere».

I denne type sak kan det også være skranke for gjenopptakelse at det ikke er gitt hvor langt arbeidsgiver i ettertid kan grunngi oppsigelsen i andre forhold enn de som opprinnelig var motiverende. Om problemstillingen vises til Fanebust, Oppsigelse i arbeidsforhold, s. 64 flg.

Noen av forholdene som begrunner kravet om gjenopptakelse var anført også i anken til Høyesterett. Siden anken ble nektet fremmet etter nr. 2 og 4 i tvistemålsloven §373 tredje ledd, kan de påberopes også i gjenopptakelsessaken.

Etter tvistemålsloven §407 siste ledd må den som krever gjenopptakelse vise at han ikke kjente omstendigheten og ikke hadde adgang til å gjøre den gjeldende under den tidligere behandling av saken, og at han ikke kan bebreides for at omstendigheten ikke ble fremført tidligere. Det nevnes også at etter tvistemålsloven §408 må krav om gjenopptakelse settes fram innen tre måneder etter at parten har fått vite om den omstendighet som kravet grunnes i.

Lagmannsretten mener at vilkårene i tvistemålsloven §407 nr. 6 ikke er oppfylt, og at gjenopptakelse eventuelt også ville ha vært utelukket etter bestemmelsens siste ledd.

Lagmannsretten finner det formålstjenlig å gi en mer generell beskrivelse av forholdene i bedriften for å ha et bakteppe å drøfte de enkelte anførsler mot senere. Disse opplysningene er ikke nye i gjenopptakelsessaken, men de nevnes likevel fordi denne bakgrunnen synes å være en viktig forklaring på flere av de alvorligste anklagene som nå reises mot A.

A ble som nevnt ansatt i 1983, og fikk viktigere og mer selvstendige oppgaver etter hvert som virksomheten økte. Han ble etterhvert Mitsems forlengende arm, og var i stor grad kontaktpersonen mellom Mitsem og de øvrige ansatte. På oppsigelsestidspunktet var han kontor- og økonomisjef, men synes også å ha vært en «altmuligmann» i virksomheten.

Det nære og tillitsfulle samarbeidet mellom Mitsem og A endret seg fra høsten 1995/vinteren 1996. Bakgrunnen var at Translatørservice da kom opp i en vanskeligere situasjon, og at de to hadde forskjellig syn på hvordan problemene skulle løses. Endringen kom dels av eksterne og dels av interne forhold. Det eksterne skyldtes sterkere konkurranse i markedet som direkte følge av at det ble nei i folkeavstemningen om norsk medlemskap i EU. Avstemnings-resultatet førte til at translatører som hadde vært opptatt med «EU-dokumenter», og som ville ha fortsatt med det i tilfelle medlemskap, nå ble arbeidsledige. I Utenriksdepartementet alene var det således ca 60 translatører som ble arbeidsledige. Disse måtte da søke oppdrag andre steder, slik at det ble større konkurranse om oppdragene og et sterkt prispress, noe som i sin tur influerte på økonomien i Translatørservice AS. Parallelt ble det misnøye internt blant translatørene på grunn av problemer med nytt datasystem. Mitsem mener misnøyen skyldtes uvilje mot å sette seg inn i det nye systemet. Uansett årsak, er det ikke tvilsomt at det ble diskusjon og misnøye på grunn av forholdene.

I drøftelsen av veivalget videre, bl.a i et allmøte i midten av januar 1996 og i styremøte i Translatørservice AS 09.02.1996, hadde Mitsem og de øvrige styremedlemmer/ansatte til dels forskjellig syn på hva som skulle gjøres. A støttet bare delvis Mitsems forslag, og mente at man på flere viktige felt måtte vurdere, eller prøve, andre løsninger enn dem Mitsem foreslo. Avregningsforholdet mellom Translatørservice og advokatfirmaet var også en kilde til uenighet. A kom i en vanskelig dobbeltrolle ved at han som styremedlem i Translatørservice AS der, med rette, måtte forfekte egne meninger, mens han som kontorsjef ble en «buffer» mellom Mitsem og de sterkeste kritikerne blant de ansatte. Som det følger av byrettens og lagmannsrettens dommer var ikke As oppførsel illojal, men subjektivt følte Mitsem seg likevel «sviktet» av A, og oppfattet ham å høre til blant dem i firmaet som motarbeidet ham. Det oppsto et skisma i virksomheten som ga seg utslag på mange måter. Eksempelvis ga Mitsem de ansatte valget mellom å kjøpe hans aksjer eller selge sine aksjer til ham. Motsetningene resulterte senere i flere saker for justisvesenet, ved siden av denne, idet Mitsem har anmeldt A og flere andre tidligere ansatte til politiet for det som må betegnes som økonomiske misligheter, og saksøkt tidligere ansatte for Oslo byrett for påstått kopiering av kundelister m.v. Tidligere ansatte har saksøkt Translatørservice i tilknytning til feriepenger m.v, og en tidligere selskapsrevisor tok ut forliksklage om påståtte resttilgodehavende for arbeidet. Det ble opplyst at Mitsem ikke har fått medhold i realiteten for noen av disse sakene, men slik at han skal ha anket sivildom og påklaget henleggelse til overordnet påtalemyndighet.

Som retten allerede har vært inne på, og også kommer tilbake til, er det kritikkverdig at en del av de alvorligste anklager mot A settes frem til tross for at Translatørservice/Mitsem måtte være klar over at det kunne finnes plausibel forklaring på handlemåten allerede fordi man visste at det var gjort minimale forundersøkelser. Flere påstander fremstår nærmest som postulat. Denne svikten i vurderingen kan forklares, om ikke unnskyldes, om det ses på bakgrunn av motsetningsforhold som oppstod vinteren 1996.

De organisatoriske sider av ledelsen for virksomheten har betydning i vurderingen av flere av anførslene. Det gjelder forholdet både mellom styret i Translatørservice AS og administrasjonen, og internt i administrasjonen. Om A har vært illojal eller ei, om han har orientert styret tilfredsstillende eller ikke o.l. er konklusjon på en sammenligning av hva han har gjort/unnlatt og hva han skulle ha gjort etter instrukser etc. som fastla hans oppgaver. Som påpekt allerede i byrettens dom, var mye av det daglige og løpende arbeidet overlatt til A allerede fordi Mitsem la seg lite opp i detaljspørsmål ved driften, iallfall så lenge driften gikk godt. Noe av problemet i saken er at endringene i oppgaver ikke ble fulgt opp med skriftlige, eller på andre måter dokumenterbare, instrukser eller regler. I realiteten synes As stillingsfullmakter å ha utviklet seg muntlig eller gjennom praksis. Som lagmannsretten kommer tilbake til, var endel av de forhold han nå bebreides for ikke hans ansvar. Det kan også synes som Translatørservice AS/ Mitsem ikke har reflektert tilstrekkelig over hvilke oppgaver og ansvar styret hadde etter lovene, jf. bl.a dagjeldende aksjelovs §8-7. Det vises også til Andenæs, Aksjeselskapsrett side 272 flg. Noen av bebreidelsene mot A kan nok synes basert på en forutsetning om at ledelsen ikke bare kan delegere oppgaver, men også ansvar det har etter loven. Som eksempel vises til at selv om selskapet ikke hadde administrerende direktør, jf. aksjeloven §8-4 første ledd andre pkt., er det diskutabelt om det var As ansvar hva som ble forelagt styret. Styret hadde uansett en kontrolloppgave, og i den grad de aktuelle bevis hadde blitt oppdaget tidligere dersom styret oppfylte sin lovbestemte kontroll-/tilsynsplikt, vil de nye bevis lett være fremsatt for sent etter tvistemålsloven §407 siste ledd.

I det følgende går lagmannsretten gjennom de forskjellige forhold som påstås å være nye kjennsgjerninger og bevis, i hovedsak med den systematikk Translatørservice/Mitsem har.

Drøftelsen må sees på bakgrunn av de generelle vurderinger nevnt foran idet retten bare i begrenset grad kommer inn på dem igjen i detaljdrøftelsen.

NYE FORHOLD (pkt. A i Translatørservice/Mitsems anførsler.)

Det første forholdet er knyttet til kjøp/salg av aksjer i Translatørservice AS, dels ved aksjesalg til A og dels selskapets kjøp av aksjer fra As daværende ektefelle. Bakgrunnen var at ansatte i Translatørservice AS fra 1990 hadde rett til aksjer i selskapet på visse vilkår. Det forelå aksjonæravtale med den enkelte hvor vedkommende bl.a forpliktet seg til å tilby aksjene til andre ansatte dersom vedkommende sluttet, og hvor løsningssummen var fastsatt til aksjenes ligningsverdi ved siste forutgående ligning. I tilfelle salg var det forutsatt direkte overdragelse til den nye aksjonær, men det var etablert praksis med at selskapet kjøpte aksjene av den som sluttet og deretter tilbød aksjene til de ansatte som oppfylte vilkårene for å bli aksjonær.

Tema i denne saken er for det første As eget kjøp av 60 aksjer fra selskapet i 1995. Aksjene hadde stått «parkert» i selskapet siden den tidligere eier, Steinar Lohne, sluttet. I gjenopptakelses-saken var det opprinnelig anført at A nærmest selv hadde bestemt alt vedrørende ervervet, idet han ikke hadde styrets samtykke til kjøpet. Anførselen ble frafalt etter at det ble dokumentert at samtykke forelå. Det som står igjen er da bebreidelser mot A i forhold til oppgjør av kjøpesummen og utbytte for 1993 og 1994.

Om oppgjør for aksjene nevnes at As skriftlige bud på aksjene var datert 12.06.1995, og hvor han bød kr 6.006. Mitsems skriftlige aksept, i egenskap av styreformann, er datert 07.07.1995. Aksepten er formulert som «Beste bud. Aksepteres», dvs som en konstatering av at A hadde beste bud. Det ble ikke utstedt noen sluttseddel e.l. på aksjeervervet, og i regnskapene ble det ført i september i 1995, først som forskudd lønn og så motregnet i skatterefusjon. At kjøpet ikke ble regnskapsført før, sier A skyldes at han først var på ferie og at det deretter var så mye å gjøre at han nærmest «glemte» saken. Selv om A kunne ha vært ryddigere, mener lagmannsretten at forholdet er uten betydning i sak om gjenopptakelse. Det var intet forsøk på å skjule, eller unndra, noe i forbindelse med oppgjøret. Det gikk frem av regnskapene, og han tok det opp med revisor. Forholdet gikk også frem av kvartalsregnskapet ved utgangen av september 1995, som var forelagt styret. Når og hvordan oppgjøret skulle skje, avhenger av hva som var avtalt mellom partene, og i mangel av klar avtale kan det iallfall ikke ses at As håndtering er uforsvarlig. Dette må også ses i sammenheng med at Mitsem som daglig leder/styreformann verken gav instrukser om oppgjøret, eller i ettertid etterlyste noe om hvordan det var foreholdt med saken.

A har fått utbetalt utbytte i tilknytning til de 60 aksjene som stod uoppgjort for 1994 og 1993. Etter den deklaratoriske regel i kjøpsloven §80 hadde han ikke rett til disse utbyttene, men etter bevisføringen finner lagmannsretten å måtte legge til grunn hans forklaring om at det var avtale, eller andre grunnlag, som gjorde at han likevel skulle ha utbytte. Det var utbudt noen andre aksjer i selskapet samtidig med de 60 som A kjøpte, og i det dokumenterte grunnlaget for det tilbudet, sto det uttrykkelig at kjøper fikk utbyttet for 1994. Det er litt uklart om det også stod i noe tilbudsbrev for de 60 aksjene, men A oppfattet iallfall at situasjonen var den samme for begge gruppene. I den grad han måtte ha misforstått her, kan lagmannsretten vanskelig se grunn til å bebreide ham for det.

Utbyttet for 1993 hadde tilknytning til en emisjon hvor aksjekapitalen var oppskrevet ved overføring fra fond og deretter redusert igjen, og hvor nedskrivningsbeløpet skulle tilbakebetales aksjonærene. A sier at det var diskutert med Mitsem hvordan det skulle forholdes med nedskrivningsbeløpet som tilfalt de 60 aksjene, mens Mitsem ikke kan erindre noen slik samtale. Selskapets daværende revisor, vitnet Valle, forklarte at hans oppfatning var at 1993-utbyttet fulgte aksjene videre som ledd i en «deal» mellom kjøper og selger. Etter lagmannsrettens oppfatning er der også andre momenter som tilsier at der må ha vært avtale, eller forståelse, om disponeringen av 93-utbyttet for de 60 aksjene. I alle fall har A oppfattet det slik.

Etter dagjeldende aksjelovs §7-1 var det forbud mot at selskap var eier av egne aksjer med mindre ervervet skjedde på nærmere angitte måter. Selskapet kunne bare være eier inntil 2 år, og alternativene da var enten videresalg eller å foreta slike justeringer i egenkapitalen at den ble i samsvar med den reelle situasjonen; i praksis gjennom nedskrivning av aksjekapitalen. Det var tvilsomt om Translatørservice AS i det hele kunne stå som eier av Lohnes aksjer da de ikke var ervervet på noen av de måter som var nevnt i loven. Uansett hadde selskapet, etter det som ble opplyst, sittet som eier i over to år, slik at når aksjene ikke var solgt tidligere, skulle aksje-kapitalen ha vært nedskrevet ved utgangen av to-årsfristen. I tillegg kan det oppstå skattemessige spørsmål ved gevinst/tap ved erverv og salg av selskapets egne aksjer. Det ville åpenbart være enklest for alle parter at det uoppgjorte utbyttet fulgte med aksjene ved salg. Det ville også ha vært løsningen dersom aksjonæravtalen hadde vært fulgt, dvs. at aksjene ikke hadde «stått parkert» i selskapet en periode. Nå ble nok en løsning i samsvar med As påstand meget gunstig for ham, og endog så gunstig at det kanskje kunne utløse delvis inntektsskatt for noe av utbyttet. Dette kan tale mot As forklaring, men lagmannsretten ser ikke det som avgjørende mot den bakgrunn som er nevnt over. Der var også andre sider som tilsa at man kanskje ikke kunne vurdere utbyttet kun utfra hovedregel i aksjelov og kontraktsretten. Eksempelvis hadde Mitsem i sin tid avtale om provisjon av Translatørservices omsetning, og det er da sannsynlig at andre aksjonærer ble behandlet «rausere» enn de «minimumsretter» de hadde. For A var det også nærliggende at det kunne bli spørsmål etter den avsetning som var gjort. og det er ikke sannsynlig at han ville ha hevet disse pengene uten at han oppfattet å ha Mitsems aksept på dette.

Lagmannsretten finner følgelig at forholdene rundt As erverv av de 60 aksjene med tilhørende utbytte, ikke kan ha betydning ved gjenopptakelse i relasjon til tvistemålsloven §407 nr. 6. Men selv om faktum skulle være slik Translatørservice AS anfører, mener lagmannsretten forholdet ikke ville kunne begrunne gjenopptakelse da det ikke er uten egen skyld at selskapet ikke var klar over forholdet allerede ved første gangs behandling av oppsigelsessaken. Om selskapets versjon legges til grunn, må Mitsem i egenskap av daglig leder/styreformann ha vært klar over at det stod udisponert utbytte for to år, og at det ikke var bestemt noe fra ledelsen hvordan det skulle forholdes med det. Likeledes må det en ha vært klar over at det ikke var gitt hvordan dette utbyttet skulle disponeres, jf. det som er nevnt over om adgangen til å eie egne aksjer, tidsrom etc. Det måtte derfor være oppfordring til å undersøke forholdet tidligere enn det som nå er gjort, og det er ikke uten egen skyld Translatørservice ikke gjorde det gjeldende i den ordinære saken.

Det andre forholdet ved aksjekjøp, gjelder selskapets kjøp av aksjer fra As daværende hustru i forbindelse med at hun skulle slutte i selskapet. Etter bevisføringen består det eventuelt irregulære i at hun fikk oppgjør tidligere enn hun hadde krav på etter aksjonæravtalen. A sier at dette skjedde etter godkjennelse av Mitsem, mens Mitsem bestrider å ha gitt slikt samtykke, eller ikke kan huske det.

Lagmannsretten legger etter bevisføringen As forklaring til grunn. Det var praksis med oppgjør før den ansatte hadde krav på det etter avtalen. Det må i denne sammenheng også bevismessig kunne legges en viss vekt på at Mitsem som nevnt ikke erindret at han hadde samtykket i As kjøp av de 60 aksjene, og lagmannsretten finner ikke å kunne se bort ifra at han feilerindrer også her.

Det er anført som gjenopptakelsesgrunn at A manipulerte med regnskapet ved føring av feriepenger, nedregulering av delkredere-avsetninger og mulige andre disposisjoner. Forholdet førte også til at ledelsen fikk feilaktig inntrykk av den økonomiske situasjonen i Translatørservice. A bestrider at det er noe fordekt ved forholdet. Han rettet opp de feil som ble oppdaget etter vanlig praksis.

Det er på det rene at det var noen feilføringer i tilknytning til lønn og feriepenger i regnskapet for 1995. Om høsten oppdaget A at det i februar var gjort en feil i føringen av feriepenger (ført mot driftsregnskapet i stedet for mot avsetninger), og han retten feilen. Det springende punkt er at endringen ikke ble datert og notert pr. den dato den skjedde, men datert til den dag feilføringen skjedde. Selv om endringen bare førte til at regnskapet viste det riktige, ble tidligere styrebehandlede terminregnskap dermed misvisende.

Etter bevisføringen legger lagmannsretten til grunn at det på den tiden fortsatt var adgang til å foreta rettingen på den måten A gjorde. Viktigere er det at rettingen ikke ble søkt holdt skjult. Revisor ble orientert, og A ville også redegjøre for det til styret, men styret tok seg ikke tid til å høre på han.

Det er videre en feilføring på ca kr 90.000,- i tilknytning til feriepenger i regnskapet for 1995. Feilen ble oppdaget i forbindelse med årsoppgjøret. Det er ikke klart hva som er årsak til feilen, men det synes å ha karakter av en «ren lapsus». Feilen ble, og måtte bli, oppdaget senest ved årsoppgjøret, og det er vanskelig å se noen hensikt med bevisst feilføring. Lagmannsretten kan iallfall ikke se holdepunkt for at det er en bevisst feilføring fra A, for å bedre terminregnskapet og avverge oppsigelse. Etter lagmansrettens syn vil forholdet uansett ikke kunne brukes som gjenopptakelsesgrunn, jf. siste ledd i tvistemålsloven §407. Feilen går fram av revisors årsoppgjør for 1995. Allerede i anførslene for byretten var det vist til så mye knyttet til regnskap og økonomiforvaltning, at det måtte være grunn til en mer detaljert undersøkelse av 1995-regnskapet, rutiner osv. I så fall kunne man ikke unngå å oppdage forholdet allerede da.

Anførselen om manipulering av regnskap er også basert på et håndskrevet notat fra A som Mitsem fant i 1998, og som anføres å vise at A bl.a sjonglerte med hvilket kvartal i 1995 feriepenger ble ført på osv. Etter bevisføringen er det ikke grunnlag for slik konklusjonen. Notatet var bare en råbalanse som viste summene på de enkelte konti. Dette måtte bearbeides med f.eks avstemming, periodisering etc. før det kunne legges fram som regnskap. Det var en type notat som A brukte ved hvert kvartalsregneskap, og det viser ikke noe som har betydning nå.

Anførslene om feil i delkredere-avsetning har heller ikke betydning. Forholdet var tatt opp med revisor. Det kan heller ikke sees å være andre forhold som kan begrunne gjenopptakelse.

Det er videre anført som nytt forhold at en god del regnskapsbilag, dokumentasjon etc. for 1994 ikke kan finnes (pkt. A4 i Translatørservices anførsler). Det er underforstått at A må ha skylden for at vedleggene har kommet på avveie. A bestrider kjennskap til forholdet. Etter bevisføringen mener lagmannsretten at det ikke er mulig å ha noen begrunnet oppfatning om årsaken til at bilagene ikke kan finnes. Det er ikke holdepunkt for at A har fjernet dem, eller at de har kommet bort fordi han ikke fulgte de nødvendige rutiner for behandling og oppbevaring av regnskapsbilag m.v.

Som nytt forhold bebreides A videre for systematisk underslag/utroskap via overtid, påstått overtidsmat, fast kilometergodtgjørsle etc. Lagmannsretten finner ikke bevist noe irregulært her, og begrunner det i det følgende.

I arbeidsavtale/-reglement var det nærmere bestemmelser om overtidsbetaling, kostgodtgjøring på nærmere betingelser ved overtidsarbeid etc. A hadde så fri stilling at det i praksis var opp til ham selv å bestemme når det var behov for at han måtte arbeide overtid. Det var heller ikke regler om attestasjon etc. av andre på hans regninger, men slik at i praksis kontrollerte den som førte regnskapet As regninger.

Det er ikke bevis for at A har beregnet seg flere overtidstimer enn han utførte. I den rettsoppnevnte sakkyndiges rapport er det stilt spørsmål ved en utbetaling for 137 timer overtid, men det ble klarlagt at det her var en feil som ble rettet opp. Bakgrunnen var en regning på 13 timer overtid, og hvor «13t» var blitt oppfattet som 137 (timer) av vedkommende som sto for utregningen. A reagerte på beløpet, og feilen ble deretter funnet. Det var også noe diskusjon om overtidssatsen for en bestemt periode. Etter ordlyden kan abeidsreglementet tolkes på flere måter, og A fikk godtgjøring etter den forståelse som hadde vært fulgt gjennom flere år. At A har beregnet seg kjøregodtgjørsel ved bruk av privatbil i kjøring for firmaet, kan heller ikke ha betydning i gjenopptakelsessammenheng. Det samme gjelder utbetalt kostgodtgjøring. Firmaet betalte fast beløp i kostgodtgjøring ved nærmere angitt overtid. Det var ikke krav om legitimasjon for matutgifter, slik at godtgjøringen var den samme hva enten den ansatte gikk ut og spiste, hadde med matpakke, eller ikke spiste i det hele. Bebreidelsen mot A her, skyldes at han -unødvendig- la ved bilag for faktiske utgifter hvor han i slike tilfelle hadde spist ute. Bilagene var overflødige, og poenget er at han ikke har fått mer utbetalt enn han hadde krav på etter den overtid han hadde.

Translatørservice anfører videre som nye bevis at A har belastet firmaet med private utgifter, men lagmannsretten kan heller ikke her se grunnlag for at det er noe irregulært. Bilag for julebord er knyttet til de unødvendige vedlegg ved overtidskostgodtgjøring nevnt over. Det er på det rene at firmaet ble belastet utgifter for fysioterapeut for A. Han begrunner dette i at alternativet var at han ble sykmeldt for sine ryggplager, og at det var uheldig for firmaet pga arbeidet. Det er ikke holdepunkt for at dette er feil, eller at A har tatt seg til rette her. Videre er det ubestridt at firmaet ble belastet skifte av bilrute som ble knust under kjøring for firmaet. Det er uklart hva som ble avtalt om dette, i hvilken grad A forela det for Mitsem som daglig leder etc. Selv om det kunne ha vært bedre rutiner for dokumentasjon av godkjenning av slike utgifter, kan forholdet ikke ha interesse i gjenopptakingssammenheng. Lagmannsretten ser ikke grunn til å betvile at faktum er slik A sier. Utgiftsføringen var også godkjent av revisor.

Videre er det et par anførsler knyttet til translatør Waage, ved at A skal ha tillatt at hun «drev butikk i butikken» og godkjente er reiseregning for henne uten tilstrekkelige bilag. Etter bevis-føringen er anførselen uforståelig. Waage hadde fått et mindre boliglån i firmaet, og tilbake-betalingen skulle skje ved overtidsarbeid. De to dokumenterte tilfellene av «butikk i butikken» gjelder slikt overtidsarbeid. Poenget er at hun fikk oppdraget hos Translatørservice, fakturerte til det, mens Translatørservice i sin tur fakturerte, inkludert sine påslag, til oppdragsgiver. Det er derfor ikke tale om at hun skulle ha tatt oppdrag i konkurranse med arbeidsgiver, eller fått dekket av firmaet noe hun ikke hadde krav på. A bebreides videre for at han skal ha gitt henne henstand med en betaling på lånet. Etter bevisføringen taler det meste for at A hadde fullmakt til å gi henstand, men uansett er forholdet for bagatellmessig til at det har betydning. . Feilen ved reiseregningen gjaldt en studiereise Waage hadde gjort til New York. Såvidt retten forsto mente Translatørservice at det etter dokumentasjonen kunne være tvilsomt om reisen var foretatt i det hele. Etter forklaringene fra A og Waage og etter dokumentbevisene, kan ikke lagmannsretten se at det er feil her. Tvil om hvorvidt reisen var foretatt, er ubegrunnet.

NYE BEVIS I DEN RETTSOPPNEVNTE SAKKYNDIGES ERKLÆRING.

Translatørservice anfører at det i den sakkyndiges erklæring er nye bevis om tidligere anførsler, og som er gjenopptakelsesgrunn på linje med nye forhold. At sakkyndiguttalelse kan være nye kjensgjerninger etc. støttes bl.a i Rt-1998-1549. A mener at de påberopte forhold ikke kan begrunne gjenopptakelse på flere grunnlag.

Lagmannsretten mener at disse forhold ikke kan begrunne gjenopptakelse, verken isolert eller sett i sammenheng med andre opplysninger i saken. Det er forhold som var behandlet tidligere i saken, men hvor det anføres nå å finnes nye (supplerende) bevis i den rettsoppnevnte sakkyndiges rapport. Poenget må være om det er en ny kjensgjerning etc. etter tvistemålsloven §407 nr 6 som følger av den sakkyndiges rapport. En ren skjønnsmessig vurdering av et tidligere kjent faktum vil i regelen ikke være tilstrekkelig. Det kan illustreres med Rt-1998-1549 hvor det uttales at «En ny sakkyndig erklæring kan være et nytt bevis, selv om den ikke bygger på nytt materiale, men erklæringen må tilføre saken noe nytt.» Den sakkyndiges rapport og vurderinger må sees på bakgrunn av mandat, det materiale og den tid som sto til rådighet. Den supplerende bevisføring viser at kjensgjerningen dels ikke er ny, og dels at bakgrunn eller betydning er en annen en det som er påpekt i rapporten. Dette siste skyldes at den sakkyndige ikke hadde tilgang til de nødvendige supplerende opplysningene. Som eksempel vises til betydningen av det den sakkyndige anså å ligge utenfor sitt mandat; den praktiske arbeidsfordelingen mellom ledelsen og A. Lagmannsretten knytter i det følgende noen kommentarer til det enkelte punkt i Translatørservice sine anførsler til den sakkyndiges rapport.

Det er for det første anført at rapporteringen til styret var mangelfull og dels direkte misvisende. Påstanden er egentlig grunnløs allerede fordi den hviler på feil organisatoriske forutsetninger. Det er daglig leder som har ansvaret for at styret får seg forelagt riktig og fullstendig materiale, eksempelvis om regnskap og økonomiforvaltning. Rett nok kan han delegere myndighet, men om As rapportering var så mangelfull som Translatørservice hevder, burde det ha blitt oppdaget. Det måtte i tilfelle utstrakt delegasjon være kontrollrutiner som fanget opp slike avvik, og i motsatt fall kan det sies at daglig leder/ styre også hadde delegert det ansvar de hadde etter aksjeloven, og det er det ikke adgang til. Lagmannsretten går ikke nærmere inn på dette fordi anførselen uansett ikke kan føre fram. Som nevnt allerede i byrettens dom synes Mitsem, i egenskap av daglig leder/styreformann, å ha lagt seg begrenset bort i detaljer, og han var mer opptatt av de store linjer. Når A bebreides for manglende underretning om den økonomiske situasjonen ved framlegging av kvartalsregnskapet født xx.xx.95, så var forholdet at styret ikke tok seg tid til å høre på den detaljerte - og kanskje for detaljerte- redegjørelsen han hadde til hensikt å komme med der. Hva som kan utledes av det skriftlige rapportmaterialet alene, er derfor, som også den sakkyndige er inne på i sin rapport, ikke avgjørende. Hadde A fått gitt sin redegjørelse, ville styret etter lagmannsrettens syn ha fått klart bedre informasjon også om selskapets økonomiske stilling. Styret visste at det gikk mot et stort underskudd i 1995, og dersom det måtte ha stor betydning å fastslå det nøyaktige beløp, burde styret ha tatt seg tid til å høre på A.

I B 3 flg. bebreides A for rutiner vedrørende budsjett m.v. Lagmannsretten kan være enig i at noen av disse rutinene kunne ha vært annerledes, men også dette burde ha vært oppdaget eller tatt opp av styre/ daglig leder dersom det var noe man la vekt på. Til dels er det også forhold som er styrets/daglig leders ansvar. Det var satt opp et «aktivitetsbasert» budsjett som ble endret i løpet av året i takt med variasjonene i aktivitet. Budsjettarbeidet var også vanskelig allerede på grunn av de spesielle avregningsforholdene mellom Translatørervice og advokatfirmaet. Fellesinvesteringer ble belastet Translatørservice med avregning to ganger årlig. Man måtte da budsjettere uten å vite hvor stor andel advokatfirmaet ville bli belastet i siste omgang. Forholdet kan ikke ha betydning som gjenopptakelsesgrunn. For noen av disse forholdene er faktum også uklart. Eksempelvis nevnes at for anførsel B 7 om at anslaget for nettverksinvesteringer ikke har sammenheng med faktiske investeringer, ikke skyldes feilbudsjettering, men at det etter hvert ble innkjøpt mer utstyr etc. enn det som var planlagt opprinnelig. Slike endringer kan ikke A bebreides for.

TIDLIGERE FORHOLD SOM SAMMENHOLDT MED NYE BEGRUNNER GJENOPPTAKELSE (Pkt. C i anførslene).

Disse anførslene innebærer i realiteten at de nye opplysningene påstås å kaste nytt lys også over forhold som var drøftet i dommen. Det kan være nye enkeltopplysninger som gjør at de eldre opplysningene må vurderes på annen måte, eller at det er kommet fram nye opplysninger som gjør at konklusjonen, eksempelvis om illojalitet, må bli enn annen enn det lagmannsretten mente i dommen. Vurderingen om hvilken betydning de nye bevis måtte ha, jf. tvistemålsloven §407 nr. 6, må sees i sammenheng med de andre bevis i saken. Som det følger av Schei Tvistemålsloven II side 1099 skal retten i gjenopptakelsessaken ikke foreta ny realitetsprøving av de forhold som ikke påvirkes av de kjensgjerninger/bevis som er påberopt som grunnlag for gjenopptakelse.

Lagmannsretten mener at de forhold Translatørservice påberoper her, jf. partsanførselen foran, ikke har betydning. Det finnes ikke grunn til å foreta noen drøfting av de enkelte detaljene. Hva lagmannsretten mente om disse sider framgår av dommen, og hva retten mener om de nye forhold nå, går fram av drøftelsen foran.

I tillegg til det som er drøftet foran var partene inne på noen spredte enkeltmoment, men lagmannsretten går ikke nærmere inn på disse da de verken isolert eller sett i sammenheng med de andre opplysningene i saken kan ha betydning.

Lagmannsretten finner følgelig at vilkårene for gjenopptakelse ikke er til stede.

A påsto i innledningsforedraget seg tilkjent erstatning i anledning gjenopptakelsessaken. Translatørservice motsatte seg at kravet ble behandlet. Lagmannsretten finner at det ikke er adgang til å behandle kravet nå, jf. tvistemålsloven §414 annet ledd sammenholdt med §367 og §375. Kravet var ikke varslet under saksforberedelsen, og Translatørservice/advokat Mitsem ville eventuelt ha behov for mer tid til å klarlegge både de rettslige og faktiske sider ved det.

Saksomkostningene avgjøres etter tvistemålsloven §180; dvs. etter de sammen regler som for kjæremål og anke. Det vises til Rt-1998-142. Idet lagmannsretten ikke ser grunn til å fravike hovedregelen der, må Translatørservice AS og Mitsem erstatte As saksomkostninger. Advokat Kvernberg har levert omkostningsoppgave på kr 569.602,-, hvorav kr. 355.750,- er eget salær, kr 160.545,- dekning av As eget arbeid med, og tapt arbeidsfortjenetse i anledning, saken og kr 53.307,- er utgifter til vitner. Translatørsercice AS og Mitsem har protestert på omkostningsoppgaven grunnet dels i at salæret er for høyt, dels at utgifter ikke er dokumenterte tilstrekkelig og dels er det ikke grunnlag for endel krav.

Lagmannsretten ser ikke grunn til å reise spørsmål ved vitneutgifter. Vitnene skulle i hovedsak belyse sider som Translatørservice/Mitsem hadde trukket inn i saken, og lagmannsretten kan ikke se at det er tale om unødvendige utgifter å føre disse vitnene. At hovedforhandlingen utviklet seg slik at noen av dem ble overflødige, kan ikke ha betydning etter tvistemålsloven §176.

Lagmannsretten legger også oppgaven over advokat Kvernbergs eget arbeid til grunn, dog slik at det trekkes kr 1.000,- for arbeidet med As erstatningskrav som blir avvist. Saken har blitt omfangsrik med stadig nye anførte grunnlag for gjenopptakelse. Som nevnt foran var faktum for mange av anførslene lite eller ikke underbygget, slik at prosessfullmektigen da nødvendigvis må ha hatt klart mer «etterforskning» enn det som er vanlig for å klarlegge det rettslig relevante. Dog mener lagmannsretten at det ikke var nødvendig med bidrag fra advokatfullmektig under hele de rettslige forhandlingene og det gjøres et skjønnsmessig fradrag, slik at advokat Kvernberges salær settes til kr 330.000,-. Advokat Kvernbergs salæroppgave legges da til grunn med de nevnte fradrag.

For de kr 160.545,- i omkostningsoppgaven som refererer seg til As eget arbeid med, og tapt arbeidsinntekt på grunn av at han var opptatt med rettssaken, vises til at etter tvistemålsloven §176 annet ledd forutsettes at også slike omkostninger kan kreves dekket. Rettspraksis har vært restriktiv med å tilkjenne en part slike saksomkostninger. Om rettstilstanden vises til Schei Tvistemålsloven I side 580 flg., Skoghøy Tvistemål side 1014 flg og til Hov Rettergang i sivile saker, side 642. Som det følger av loveforarbeidene, nevnt hos Schei L.C., må «..enhver..finne seg i å bruke tid på sine forretningsmessige og private affærer, også om de leder til rettstvist, uten at utgiftene kan belastes andre». Forskjellen fra andre typer saksomkostninger består i at det her ikke er pådratte utgifter, men mer at inntekter etc. har uteblitt på grunn av saken. Som det følger av Skoghøy L.C. kan mye tale for at rettstilstanden på området er for restriktiv, men lagmannsretten finner likevel ikke å kunne fravike den. På den andre side er saken så omfattende, og spesiell, at lagmannsretten mener A må ha krav på noe slik godtgjøring utfra den rettsforståelse som følger av Schei L.C. side 581 nederst. Som nevnt var det et betydelig antall enkeltforhold som ble trukket fram i gjenopptakelsessaken. Mange av disse var dårlig underbygget bevismessig, eller rene postulat, og det falt da på A å få fram den fulle sammenheng. Hadde Translatørservice gjort de undersøkelser man burde før anførslene ble satt fram, ville det ha medført betydelig mindre arbeid for A. Lagmannsretten mener at A ikke kan kreve dekning etter time-fakturering, slik det kan tyde på at omkostningsoppgaven er basert på. Beløpet som tilkjennes må bli meget skjønnsmessig, og etter en totalvurdering er lagmannsretten blitt stående ved at kr 50.000,- må være et passende vederlag etter de ovennevnte prinsipper.

Samlede saksomkostninger blir da kr 433.307,-. Utgiftene til den rettsoppnevnte sakkyndige bæres av Translatørservice og Mitsem, jf. tvistemålsloven §169.

Kjennelsen er enstemmig

Slutning:

1. Begjæringen om gjenopptakelse forkastes.

2. As krav om erstatning avvises.

3. Translatørservice AS og Advokatfirma Mitsem v/ Pål Mitsem betaler in solidum til A kr 433.307,- - firehundreogtrettitretusentrehundreogsju - saksomkostninger i gjenopptakelsessaken. Oppfyllelsesfrist er 2 -to- uker fra forkynnelse av kjennelsen.