LG-1999-2025

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-10-27
Publisert:	LG-1999-02025
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett - Gulating lagmannsrett LG-1999-02025 A. Påanket til Høyesterett; Byrettens dom stadfestes, HR-2001-00125.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Helge Wesenberg, Bergen). Motpart: Staten v/Kirke-, Utdannings- og Forskningdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/ advokat Elisabeth Stenwig, Oslo).
Forfatter:	Lagmann Steinar Trovåg. Lagdommer Kjell Frønsdal. Herredsrettsdommer Trine Odland. To meddommere
Lovhenvisninger:	Tjenestemannsloven (1983) §15, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Forvaltningsloven (1967) §41, Arbeidsmiljøloven (1977) §66, §14, §18, §19, EMK (1999), EMK (1999)

Saken gjelder avskjed i arbeidsforhold etter tjenestemannsloven §15.

A (A), født *.*..41, tok medisinsk embetseksamen ved Universitetet i Bergen i 1966. I 1968 fullførte han medisinsk doktorgrad. I 1970 ble han utnevnt til dosent og i 1984 til professor ved Anatomisk institutt ved Universitetet i Bergen. I 1992 ble han utnevnt til professor ved Zoologisk institutt ved Universitetet i Bergen.

I mai 1988 ble A kontaktet av personaldirektør Olav Vindedal ved Universitet og bedt om å komme til et møte på Vindedals kontor. Møtet fant sted 19.05.88 og foruten A var ass. universitetsdirektør Sverre Spildo og Vindedal til stede. A ble på møtet foreholdt at Universitetet var blitt kjent med at en rekke studenter/stipendiater var blitt utsatt for seksuell trakassering fra hans side. Han ble ikke informert om hvem klagerne var. A fikk på møtet en muntlig irettesettelse/advarsel for forholdet.

Våren 1990 var A foreleser på et kurs i elektronmikroskopi ved Universitetet i Tromsø. I en evalueringsrapport datert 23.04.90 fra 6 av kursdeltagerne kom det frem at to av deltagerne - ikke særskilt navngitte - hadde følt seg seksuelt krenket av A under mikroskopering. A tilbakeviste kritikken i et brev av 2.08.90, men studentene opprettholdt kritikken i et brev av 24.09.90 fra Studiestyret. På bakgrunn av rapporten ble A innkalt til et møte 31.10.90 med ass. universitetsdirektør Spildo og personaldirektør Vindedal. Møtet ble etterfulgt av et brev av 2.11.90 fra Universitetet til A. I brevet omtales både klagene fra 1988 og forholdet i Tromsø og det gjengis følgende avgjørelse fattet av universitetsdirektøren med referanse til tjenestemannsloven (tjml.) §14 nr. 1 b, som også ble meddelt og akseptert av A i møtet:

«Som en alminnelig tjenestelig tilrettevisning, (ikke ordensstraff), gis De herved en skriftlig korreks for omtalte forhold. De anmodes innstendig om ikke å komme i en lignende situasjon som kan medføre nye klager. Saken må isåfall legges fram for Det Akademiske kollegium etter reglene om ordensstraff.»

Brevet ble avsluttes med:

«Papirene i denne sak er oppbevart i forseglet, nedlåst konvolutt som bare kan åpnes av universitetsdirektør eller personaldirektør. Papirene vil bli makulert etter 31.10.1995 hvis ikke saken i mellomtiden kommer opp på nytt.»

I begynnelsen av mai 1996 ble A oppringt av personaldirektør Vindedal og bedt om å kommme til et møte med universitetsledelsen 15.05.96. I dette møtet hvor bla. rektor Jan Fridthjof Bernt og universitetsdirektør Kåre Rommetveit deltok, ble A overlevert kopi av en klage fra B om seksuell krenkelse og press i forbindelse med en vitenskapelig reise sammen med A til USA i januar 1996. 21.05.96 ble det fra Universitetet sendt to rekommanderte brev til A. I det ene brevet med overskrift «VEDTAK OM SUSPENSJON» ble han med øyeblikkelig virkning suspendert fra sin stilling som professor ved Universitetet i Bergen i påvente av avgjørelse i sak om avskjed. I det andre brevet med overskrift «Varsel om avskjed» ble han gitt varsel om at det i møte i Det akademiske kollegium 13.06.96 ville bli behandlet avskjedssak mot ham.

Basert på etterfølgende møtevirksomhet ble det mellom Universitet i Bergen og A 12.06.96 inngått en avtale. I avtalen gis A permisjon fra sin stilling som professor med virkning fra samme dato. Universitetet i Bergen trakk fra samme tidspunkt tilbake vedtak om suspensjon og varsel om avskjed. I avtalen inngår bl.a at dersom partene ikke blir enige om annet skal A si opp sin stilling med fratredelse senest 31.07.97 og at Universitetet i permisjonstiden skai arbeide for at A kan tilbys en stilling ved en institusjon med tilknytning til Universitetet i Bergen.

Høsten 1996 ble A innkalt til et møte på universitetsdirektør Kåre Rommetveits kontor 13. 11.96. På møtet ble han informert om at Universitetet var blitt kjent med opplysninger fra C om at hun under et forskningsopphold i USA sammen med A i januar-februar 1994 var blitt utsatt for seksuelle ubehageligheter fra As side. A mottok senere Cs skriftlige redegjørelse.

I brev til Universitetet av 18.02.97 sa A opp avtalen av 12.06.96 og meddelte at han ikke hadde til hensikt å si seg opp innen 30.04.97 slik avtalen av 12.06.96 skisserte.

Ved rekommandert brev av 11.03.97 fra Universitetet ble A gitt varsel om avskjed. I brev av 25.04.97 ble A underettet om at Det akademiske kollegium i møte 24.04.97 hadde fattet følgende vedtak:

«1. A gis avskjed fra sin stilling som professor ved Universitetet i Bergen med virkning fra og med 1. mai 1997.

2. Inntil vedtaket under pkt. 1 er endelig, suspenderes A fra sin stilling.»

A v/ advokat Helge Wesenberg påklaget i brev av 16.05.97 avskjedsvedtaket av 24.04.97 til Kirke-, Utdannings- og Forskningsdepartementet (departementet). I brev av 12.12.97 til advokat Wesenberg ble klagen avgjort. Fra departementets brev hitsettes følgende 4 avsnitt på side 4:

«Departementet mener at As forhold kan vurderes på tilsvarende måte. As forhold, særlig overfor C, er alvorligere enn det som er referert fra Borgarting lagmannsrett. Departementet finner at A trass i skriftlig advarsel i brev av 2. november 1990 gjentatt har krenket sine tjenesteplikter, og at hans høge stilling og at han var overordnet de kvinner det gjelder, gir grunn til å anse hans forhold som en grov krenkelse av tjenesteplikter. Dette gir grunnlag for avskjed etter tjenestemannslovens §15 første ledd bokstav a). Derimot finner departementet å måtte ta til følge Deres innsigelse om at As handlemåte ikke rammes av lovens begrep «grov uforstand i tjenesten». Departementet er av den oppfatning at grov uforstand i tjenesten vil gjelde utføringen av en tjenestehandling, slik at avskjed på grunn av grov uforstand skyldes at en tjenestehandling er utført langt slettere enn det som må kunne ventes.

Departementet finner videre at A har utvist en utilbørlig adferd overfor kvinnelige studenter og tilsatte, og at han ved denne adferd har gjort seg uverdig til sin stilling, og har brutt ned den aktelse og tillit som er nødvendig for stillingen. Hans adferd gir dermed grunnlag for avskjed etter tjenestemannslovens §15 bokstav b).

Departementet er således enig med Universitetet i Bergen i at vilkårene for avskjed av A foreligger. I likhet med Universitetet i Bergen er departementet likevel av den oppfatning at det burde vært mulig å komme til en minnelig ordning. Vi viser til at A har gått fra ovennevnte avtale. Etter dette finner departementet at det ikke er mulighet for en minnelig ordning.

Departementet har avgjort at vedtaket i Det akademiske kollegium ved Universitetet i Bergen 24. april 1997 om å gi A avskjed fra stilling som professor ved Universitetet i Bergen stadfestes. Deres klage på vegne av A i brev av 16. mai 1997 kan ikke tas til følge.»

A innga 05.02.98 stevning til Oslo byrett med krav om at departementets avskjedsvedtak av 12.12.97 var ugyldig og med krav om erstatning oppad til 3 millioner kroner.

Oslo byrett avsa 19.08.99 dom med følgende domsslutning:

«1. Staten v/ Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet frifinnes.

2. A dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger til Staten v/ Kirke-, utdannings- og forskningdepartementet med kr 194.500,- -etthundreognittifiretusenfemhundre-.

A har rettidig anket byrettens dom til Borgarting lagmannsrett og begjærte samtidig saken overført til Gulating lagmannsrett. Ved Borgarting lagmannsretts beslutning av 15.11.99 ble saken besluttet overført til Gulating lagmannsrett.

Anken gjelder bevisvurderingen, rettsanvendelsen og saksbehandlingen. Staten har tatt til motmæle og hevder at dommen er korrekt. Gulating lagmannsrett holdt ankeforhandling i Bergen 11. - 20. september 2000. Ankende part møtte med prosessfullmektig advokat Helge Wesenberg, og ga forklaring. For ankemotparten - Staten v/ Kirke-, Utdannings- og Forskningsdepartementet -møtte avdelingsdirektør Bjørn Tore Kjellemo og universitetsdirektør Kåre Rommetveit med prosessfullmektig advokat Elisabeth Stenwig. Kåre Rommetveit ga forklaring. Det ble avhørt ialt 25 vitner, hvorav 3 pr. telefon, og det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Om saksforholdet for byretten vises til byrettens domspremisser. For lagmannsretten står saken i det vesentlige i samme stilling som for byretten.

Ankende part, A, har i hovedsak anført følgende:

Saken er fra Statens side beheftet med en rekke saksbehandlingsfeil som må føre til at departementets avskjedsvedtak er ugyldig. Særlig er saksbehandlingsfeilene begått av departementet viktige, men også feil i saksbehandlingen på de tidligere nivåene må hensyntas i den grad disse må anses å være adoptert av departementet. Dersom retten finner at ingen av saksbehandlingsfeilene alene er så kvalifiserte at de må føre til ugyldighet, anføres subsidiært at saksbehandlingsfeilene sett under ett må føre til ugyldighet.

Det er en saksbehandlingsfeil ved Universitetet i Bergen når man ikke sikret seg et fullstendig og undertegnet referat fra de to første klagerne; D og E. Det var også feil at de to kvinnene forklarte seg for universitetsledelsen i samme møte. Verre var det likevel at A ikke fikk vite om hvem klagerne var, hva klagene besto i og når forholdene skulle ha funnet sted. Derved ble A fratatt enhver mulighet til kontradiksjon og den senere advarsel ble tilnærmet verdiløs.

Også i Tromsø-saken ble det begått alvorlige feil. Universitetet valgte å behandle saken som en formell klage uten å ta rede på hvem som hadde klaget og over hva. Derigjennom fratok Universitetet seg selv muligheten til å vurdere alvoret i saken og til å ta stilling til As subjektive skyld. Unnlatelsen fratok også A muligheten til kontradiksjon og dette påvirket hans svar i møtet med Universitetet 31.10.90. Først under byrettens behandling i 1999 fikk han konkret vite hva Tromsø-saken gjaldt.

Det er videre en saksbehandlingsfeil at sakspapirene fra 1990 ikke ble makulert født xx.xx.95 slik Universitetet i brev av 2.11.90 hadde forpliktet seg til.

Vedrørende klagen fra B i 1996 er det en saksbehandlingsfeil at den ble liggende i en måned før det ble reagert. Det var også slett forvaltningsskikk at Universitetet ikke ba om As redegjørelse til klagen før det ble sendt varsel om avskjed og vedtak om suspensjon. Det samme gjelder at man ikke ba om en redegjørelse fra As arbeidssted før varsel ble sendt.

Når det gjelder klagen fra C, så var det en saksbehandlingsfeil at Universitetet ikke sikret de første tre muntlige forklaringene fra C før hun selv skrev sin forklaring. Den største feilen var imidlertid at klagen deretter ble lagt «død», og at Universitetet således forsømte sin utredningsplikt.

I saksfremlegget til Det akademiske kollegium er det en saksbehandlingsfeil at Universitetet ikke la frem materiale knyttet til A som kunne balansere totalbildet. Det er en saksbehandlingsfeil at man ikke fant å kunne utsette møtet den 24.04.97, da det ble klart at hverken tillitsvalgt eller hans advokat ikke hadde anledning til å ledsage A på møtet. Det samme er at man ikke innhentet As egen redegjørelse til C-saken før varsel om avskjed ble sendt 11.03.97. Og det er en feil at A ikke fikk uttale seg om kollegiets utvidelse av forholdet fra tjenestemannsloven (tjml.) §15 første ledd bokstav b i avskjedsvarselet av 11.03.97 til også å omfatte tjml. §15 første ledd bokstav a.

I vedtaket fra departementet er det en saksbehandlingsfeil ved at det i avskjedsgrunnlaget medtas forhold som det allerede er reagert på. Det fremgår av avskjedsvedtaket av 12.12.97 side 2 at forholdene fra 1982/83 og 1990 er medtatt som en del av avskjedsgrunnlaget og ikke bare er vurdert som skjerpende. Dette innebærer en dobbeltstraff i forhold til EMK 7, tilleggsprotokoll. I departementets vedtak er det ytterligere en saksbehandlingsfeil ved at A ikke ble gitt anledning til å gi en muntlig redegjørelse for departementet før avgjørelsen i tråd med tjenestemannsloven §18 nr. 1. Det vises til avgjørelse i Borgarting lagmannsrett 13.06.97 ( LB-1996-02897 A) og til side 695 i «Norsk tjenestemannsrett» av Torgeir Bjørnaraa m.fl. Det fritar ikke departementet at A var representert ved advokat.

Staten har også begått feil m.h.t. rettanvendelsen. Det er As adferd over tid som bebreides. Da blir det kunstig å tøye dette til brudd på tjenesteplikten etter tjml. §15 første ledd bokstav a.

Departementets vedtak viser til gjentatte krenkelser av tjenesteplikten trass i skriftlig tilrettevisning. Det må bety at man også har medtatt de tidligere forhold. Den skriftlige advarsel fra 2.11.90 gjaldt imidlertid utilbørlig adferd og ikke krenkelse av tjenesteplikten. Det er også feil lovanvendelse fra departementet når man summerer opp flere enkelttilfeller av krenkelse på tjenesteplikten til samlet å være «grov».

Det er videre et krav i tjml. §15 første ledd bokstav b at den utilbørlige adferd skal ha ført til tillitsbrudd. Hverken i forhold til sine nærmeste kolleger på Universitetet eller i forbindelse med å hente inn prestisjefylte oppdrag til Universitetet i Bergen er det dokumentert tapt tillit for A.

Sakens karakter gir også grunn til å fravike normalregelen om bevisovervekt m.h.t. bevisbyrdekrav. Det må kreves skjerpet bevisbyrde for Staten og det vises her til Skoghøy, «Tvistemål» side 644. Ved vurderingen av de enkelte sakene er det også et moment at ingen av klagerne har ønsket A avskjediget.

Når det gjelder faktum, så er C-saken den mest alvorlige ifølge departementets vedtak. Men Cs forklaring er lite troverdig, bl.a hennes utsagn om at hun ikke husker om de hadde seksuell omgang etter hjemkomst fra USA. Det samme gjelder at hun ikke visste hvordan hun kunne låse døren til sitt soverom i USA. Det er også et moment at hun flere ganger av fri vilje gikk inn på As soverom. Hennes opptreden etter hjemkomst svekker også hennes forklaring. Hun ga positive tilbakemeldinger til sine kolleger etter hjemkomst og hun var heller ikke avvisende til å bli med A på en ny mulig reise i 1994/95, men da under forutsetning at de var alene. Det var ikke A som var grunn til at hun straks etter hjemkomst sluttet på Zoologisk institutt. Den halve stillingen på Anatomisk hadde hun søkt før avreisen og det hadde sammenheng med ønske om hel stilling på ett sted. Hun var dessuten interessert i å komme tilbake til Zoologisk hvis det lot seg opprette en full stilling der. C sa selv i retten at hun beholdt masken og spilte sitt spill. A hadde således grunn til å tro at det som skjedde var frivillig fra hennes side.

I saken vedrørende E opptrådte A uklokt, upassende og klanderverdig. Men det var aldri av vond vilje. Hans adferd var et resultat av ukontrollerbare følelser og forelskelse og tro på at dette var gjengjeldt, og må i tillegg ses i lys av at han i den tiden hadde det vanskelig hjemme og på jobb. A har tatt selvkritikk og om ba unnskyldning da han i 1996 fikk vite hvem saken gjaldt. Den muntlige advarsel var berettiget for Es del.

Når det gjaldt D erkjennes hyppige berøringer, men ikke befølinger - utover at A en gang tok henne rundt livet. Han ble da skjøvet mildt til side og ga seg med det. Saken bærer mer preg av at D fryktet for at noe kunne skje enn at det skjedde. Det er ikke riktig at A som hevn obstruerte henne faglig og hun fikk ikke avslag på noe hun hadde krav på. D-saken kommer objektivt sett langt ned på skalaen og er mindre alvorlig enn E-saken.

Tromsø-saken mangler helt bevistilbud fra Statens side for at en forsettlig krenkelse skal ha funnet sted.

I B-saken er A bebreidet for å ha tatt usaklige hensyn ved valg av assistent, for å ha utsatt B for alvorlig sexpress og for å ha sendt henne hjem da han ikke fikk sex. Den første og tredje anførsel er feil. Det var de beste faglige grunner for hennes deltagelse og hjemreisen var Bs eget valg. Det er riktig at hun ble utsatt for sexpress i USA, men man må også vurdere sakens annen side, nemlig Bs opptreden. Flere av As kolleger observerte at B «la an» på A. Hun hadde også uttalt til A at de skulle ha det hyggelig i USA, men kanskje ikke sex. A kan bebreides at han ikke tok signalene fra B og at han ble fascinert og «mistet hodet». Men det skjedde ingen grove hendelser eller overgrep.

Kravet om erstatning tar utgangspunkt i det brutto inntektstap A har lidt siden 1997 pga saken. Det skal ikke komme arbeidsgiver til gode at A har skaffet seg andre inntekter i perioden. Ikke-økonomisk tap og oppreisning refererer seg til tap av omdømme i det internasjonale universitetsmiljø og til psykisk smerte og personlige påkjenninger.

A la ned følgende påstand:

«1. Avskjedsvedtak av 12.12.97 er ugyldig.

2. A gjeninnsettes som professor i zoologisk anatomi ved Universitetet i Bergen.

3. A tilkjennes erstatning for lidt og for ikke-økonomisk skade begrenset oppad til kr 4 mill.

4. A tilkjennes sakens fulle omkostninger.»

Ankemotparten, Staten v/Kirke-, Utdannings- og Forskningsdepartementet, har i hovedsak anført:

Retten kan i denne saken prøve Statens rettsanvendelses-skjønn, men ikke hensiktsmessighets-skjønn. I saker etter tjenestemannsloven kan retten heller ikke foreta en forholdsmessighets-vurdering. Lovgiver har oppstilt vilkårene for avskjed og vurdert forholdsmessigheten i den sammenheng. Det er ikke plass til enda en forholdsmessighets-kontroll dersom retten anser vilkårene for avskjed å være tilstede. Tjenestemannsloven adskiller seg her fra arbeidsmiljøloven.

Saken må vurderes i lys av at Universitetet og departementet ikke hadde mange handlingsalternativer da saken kom opp i 1996. Oppsigelse var ikke aktuelt. En straff i form av fritak for student-kontakt ville nærmest være en belønning.

Retten skal vurdere tjenestemannslovens vilkår - utilbørlig adferd - opp mot uønsket seksuell oppmerksomhet og/eller trakassering. Det er her viktig å ha i mente de interesser som skal beskyttes og den almenpreventive virkning på arbeidsplassen.

Vilkårene for avskjed i tjml. §15 første ledd bokstav a og b kan overlappe hverandre. Samme handling kan rammes både av a og b, men bare b gjelder for adferd utenfor tjenesten. Tema etter tjml. §15 første ledd bokstav b blir om Staten kan ha tillit til A i fremtiden og kan betro ham nye studenter. Staten mener det har skjedd seksuell trakassering i alle 5 tilfellene. Tilfellene er ikke like alvorlige, men de inngår i en helhetsvurdering. Universitetet har rett til å forvente at studenter og stipendiater kan føle seg trygge. I 1988 fikk A en skarp korreks og i 1990 en skriftlig irettesettelse. Hadde han rettet seg etter disse, ville saken ikke ha kommet opp igjen. Likevel inntrer nye tilfeller i 1994 og 1996. §15 første ledd bokstav b må vurderes opp mot hva som er adekvat adferd fra en person som har fått en skriftlig irettesettelse. Universitetet hadde grunn til å oppleve sviktende tillit da de nye tilfellene dukket opp.

Tjml. §15 første ledd bokstav a har en vid ramme for tjenesteplikter. Hele en ansatts opptreden i arbeidssituasjonen vil kunne være grunnlag for et brudd. Tjml. §15 første ledd bokstav a har to alternativer, grovt eller gjentatt. Departementet har lagt til grunn at det både har skjedd gjentatte og grovt brudd på tjenesteplikten.

Når det gjelder de enkelte sakene kan A i B-saken bebreides for at han i sitt profesjonelle liv og som arbeidsgiver for B la vekt på sin private forventning. Han plikter ikke å la seg lure av eventuelle tilnærmelser og dersom han blir skuffet i sine forventninger - å la det bli med det. Det var As handlemåte som var grunn til at B reiste hjem. B-saken er alene tilstrekkelig til avskjed etter tjml. §15 første ledd bokstav b. Det viser også at det første varsel om avskjed datert 11.03.96 ble sendt før C-saken kom opp.

Ved vurdering av bevisene skal retten legge til grunn det faktum den finner mest sannsynlig. De enkelte sakene fremstår som ord-mot-ord. Spørsmålet blir hvem man skal tro på. Det kan ikke kreves betydelig bevisovervekt Retten skal her avveie de ulike hensyn, det infamerende ved å bli avskjediget mot de kvinner som skal beskyttes.

I C-saken er det all grunn til å tro på Cs versjon. Hvorfor skulle hun tale usant? Man kunne tro at A kan ha misforstått hennes signaler hvis det bare hadde vært denne ene saken, men det er flere. As problem er at han ikke tar signaler om hva som er uønsket.

E-/D-saken viser også As manglende evne til å ta signaler og manglende evne til å ta selvkritikk og til å endre seg. Saken er dels egnet til å kaste lys over de senere forholdene og dels egnet til å inngå i en prognose for at det kan skje igjen.

Det bestrides at det er begått saksbehandlingsfeil som kan føre til ugyldighet. Påstanden om manglende kontradiksjon ved klagene fra 1988 og 1990 må ses i lys av reaksjonene. Det er heller ikke uvanlig med tause klager og A visste hvilke studenter han hadde vært veileder for.

Det var beklagelig, men ingen saksbehandlingsfeil som kan føre til ugyldighet at det ikke ble funnet et nytt passende møtetidspunkt for Det akademiske kollegium 24.04.97 da tillitsvalgt og advokat ikke kunne møte. Men dette lot seg likevel reparere ved klagen i ettertid.

Det er ikke noe krav etter tjenestemannsloven at en klager har rett til å forklare seg muntlig for klageinstansen. Det vises til «Innstilling om ny lov om offentlige tjenestemenn» av 04.03.60 side 38. Skulle det her være begått en saksbehandlingsfeil, ville den uansett ikke ha hatt betydning for sakens utfall.

Når det gjelder de eldre forholdene fra 1988 og 1990, må det være adgang til å legge vekt på de advarsler som den gang ble gitt i en vurdering av As adferd som en helhet og over tid.

Ved fastsettelse av et eventuelt erstatningbeløp anføres at retten må kunne hensynta de inntekter A har oppebåret fra andre kilder. Det er ikke grunnlag for oppreisning da A rna ta ansvaret for de forhold som ligger til grunn for saken.

Staten har lagt ned slik påstand:

«1. Byrettens dom stadfestes.

2. Staten v/Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten skal bemerke:

Saken gjelder prøving av gyldigheten av Kirke-,Utdannings- og Forskningdepartementets avskjedsvedtak av A av 12.12.97. Retten har full prøvelsesadgang mht. sakens faktum, rettsanvendelse og saksbehandling. Derimot har retten begrenset adgang til å prøve hensiktsmessigheten av departementets konkrete skjønn, dersom lovens vilkår anses oppfylt.

Retten vil først gjennomgå sakens bevis, deretter vurdere departementets rettsanvendelse og endelig ta stilling til de saksbehandlingsfeil som er påberopt. I den konkrete bevisvurdering har retten lagt til grunn at når et så belastende faktum som utilbørlig adferd skal bevises og med de personlige konsekvenser en uriktig dom vil få for A, må det foreligge en mer enn normal sannsynlighetsovervekt for dette. Det vises forøvrig til Skoghøy: «Tvistemål» side 664 - 667.

Departementet har i sin rettsanvendelse funnet at A ved sin opptreden har overtrådt tjml. §15 første ledd både litra a og b, dels ved å ha krenket sin tjenesteplikt (a) og dels ved utilbørlig adferd (b). Det er tilstrekkelig for avskjed at bare ett av alternativene er oppfylt. Tjml. §15 første ledd lyder:

«En embets- eller tjenestemann kan avskjediges når vedkommende:

a. har vist grov uforstand i tjenesten eller grovt har krenket sine tjenesteplikter eller trass i skriftlig advarsel eller irettesettelse gjentatt har krenket sine tjenesteplikter,

b. ved utilbørlig atferd i eller utenfor tjenesten viser seg uverdig til sin stilling eller bryter ned den aktelse eller tillit som er nødvendig for stillingen.»

Bevisvurderingen i forhold til de aktuelle klagesakene skal primært ta stilling til om A har opptrådt utilbørlig og/eller har overtrådt sin tjenesteplikt Den utilbørlige adferd består i det som noe upresist kan benevnes seksuell trakassering eller uønsket seksuell oppmerksomhet. Ordet seksuell må forstås vidt, fira enkle berøringer og annen oppmerksomhet til grovere handlinger. Handlingens grovhet må også vurderes opp mot en rekke forhold, så som grad av tydelighet i signal fra motparten om uønskethet, om det skjer i en arbeidssituasjon eller privat, om det består et overordnet-underordnet forhold mellom partene, grad av eventuelt avhengighetsforhold mellom partene og partenes alder. Når det gjelder krav til subjektiv skyld må tjenestemannen ha opptrådt forsettlig eller grovt uaktsomt.

Når det gjelder hva som er tjenesteplikten og hvilke handlinger som vil kunne være en krenkelse av denne, må utgangspunktet primært tas i den enkelte tjenestemanns arbeidsavtale eller stillingsbeskrivelse. Også her må kravet til subjektiv skyld omfatte forsett og - iallfall som et utgangspunkt - grov uaktsomhet. Fanebust i «Tjenestemannsrett» side 208 sier om tjenesteplikt:

«I praksis er begrepet tjenesteplikt gitt en forholdsvis vid ramme slik at det omfatter «alle de gjøremål som det i kraft av vedkommende stilling påligger tjenestemannen å ivareta"»

Departementets avskjedsvedtak omhandler 4 saker fordelt på 5 klagere/fornærmede. Det er hensiktsmessig å vurdere disse i den rekkefølge de ble kjent for Universitetet i Bergen.

Vedrørende E, født *.*..61, og D, født *.*..60, er utgangspunktet at A for begge to var deres veileder i forskningsprosjekter i tilknytning til det medisinske embetsstudium. De to tilfellene fremstår imidlertid noe forskjellig for lagmannsretten i alvorsgrad med E-saken som den mest alvorlige.

E har forklart at kontakten mellom henne og A startet i 1981. Utover i 1982 oppsto det et slags gjensidig venneforhold mellom dem, hvor også enklere kjærtegn og berøringer inngikk. Utover i 1982 - delvis i samband med at E giftet seg - prøvde hun å skape en avstand til A, idet hun merket at han søkte mer direkte fysisk kontakt i enkelte arbeidssituasjoner. Det gikk også med tid til å trøste A - i forbindelse med hans problemer på arbeid og hjemme. E uttalte i retten at hun i denne periode kan ha fremstått som for forsiktig med å markere sine grenser, men hun ønsket ingen konflikt og ville ikke ødelegge et vennskap. Hun måtte dessuten forholde seg til A, fordi han var hennes veileder. Hun prøvde å trekke seg unna, men ble «hentet» inn igjen i ulike sammenhenger. Sent 1982 eller tidlig 1983 gjorde hun det helt klart for A at hun ikke lenger ønsket hans fysiske berøringer, uten at det hjalp. Hun opplevde også engang i 1983 - under mikroskopering at han gjorde mer seksuelt relaterte tilnærmelser. Hun begynte å omdisponere sine planer og avtaler, låste døren til sitt kontor, tok med venner på laboratoriet og søkte seg over i en annen gruppe. Det endte med at hun følte samarbeidet med A så plagsomt at hun i 1984 ga opp hele prosjektet.

A har i store trekk bekreftet E forklaring av forholdet frem til forsommeren 1982. Han erkjente at han hadde hatt problemer med å nullstille forholdet til henne da hun ga beskjed om at hun ønsket en endring. Etter dette tidspunkt hadde han ikke gjort fysiske tilnærmelser overfor henne.

Lagmannsretten fester lit til forklaringen til E og finner det sannsynliggjort at A i 1982-84 - til tross for klar avvisning i 1982/83 - utviste en utilbørlig adferd overfor E. Retten finner derimot ikke at A krenket sin tjenesteplikt i forbindelse med E.

D forklarte at hun innledet sitt samarbeid med A i 1982. Første året forløp forholdet til A som normalt, men på forsommeren 1983 endret bildet seg. Det ble mer tilnærming og fysisk interesse - ikke minst på mørkerom under mikroskopering. Utviklingen føltes ubehagelig og kjentes ikke riktig i en student-veileder situasjon. Hun prøvde å avvise eller trekke seg bort så langt hun våget av hensyn til sin oppgave-skrivning. Sommeren 1983 i forbindelse med at han tok henne om livet på sitt kontor og uttrykte at han var glad i henne, markerte hun tydelig en grense. Senere ble denne i stor grad respektert, men hun mener at hun deretter fikk mindre assistanse enn tidligere og at progresjonen i prosjektet ble hemmet - bla. fordi hun fikk en tyngre hverdag ved å måtte disponere dagen slik at hun unngikk A.

A avviste i retten at han skal ha gjort seksuelle tilnærmelser til D. Han kan ha kommet borti henne i forbindelse med dørpassering o.lign., men ikke mer. Han avviste også at han skal ha unnlatt å gi henne nødvendig hjelp.

Lagmannsretten finner det sannsynliggjort også i forhold til D at A har utvist utilbørlig adferd - dog i det alt vesentlige før D sa klart ifra. Lagmannsretten har derimot ikke funnet det sannsynliggjort at D av A etter hennes markeringen ble gitt mindre veileder-assistanse enn hun hadde rett på og derigjennom krenket sine tjenesteplikter.

I saken fra Universitetet i Tromsø hørte lagmannsretten vitneforklaring fra F, en av de to studentene som følte seg seksuelt forulempet under As gjesteforelesninger i Tromsø våren 1990. F redegjorde for hendelsen under mikroskopering i mørkerom og sin umiddelbare reaksjon ved å forlate lokalet. A benektet at det skulle ha funnet sted noen bevisst berøring av seksuell karakter fra hans side.

Lagmannsretten finner det ikke bevist at det fant sted en utilbørlig adferd fra As side under Tromsø-oppholdet i 1990. Retten legger her vekt på hvordan mikroskoperingen skjer i mørkerommet, og de muligheter dette gir for å feiltolke bevegelser og berøringer. Det legges ikke vekt på As aksept av den skriftlige tilrettevisning i 1990, som det ikke kan utelukkes ble akseptert ut fra situasjonen. Retten finner heller ikke at det skjedde noen krenkelse av As tjenesteplikter.

B, født *.*..68, forklarte at hun hadde ønsket å delta på en 6-ukers forskningstur med A i januar-februar 1996 i forbindelse med sitt doktorgrad-studium. Opprinnelig var en annen kollega påtenkt å reise sammen med A, men skiftet kom istand dels ved hennes egen anmodning og dels etter initiativ fra daværende veileder. Både før avreise og på turen over til USA hadde hun gjort det klart overfor A at de skulle ha det hyggelig, men ikke sex. Det hadde han sagt seg enig i. Vel fremme på forskningsstasjonen i Friday Habour i USA redegjorde B for stadig fysiske berøringer fra A, nedtrekking av henne i hans seng og klare antydninger om at hun hadde lurt ham. Hun hadde gjort det klart at hun ikke ønsket et nærmere forhold, og at det måtte kunne gå an å ha det hyggelig uten sex. Han lovet hver gang å slutte med tilnærmelsene, men kort tid etter synes det glemt. Utløsende faktor m.h.t. hennes hjemreise var at han den tredje morgen kom inn på hennes soverom og la seg i hennes seng. Selv om han gikk kort tid etterpå, gjorde hun det samme morgen klart at hun ville reise hjem, noe han aksepterte.

A avviste at B var med på USA-turen av utenforliggende hensyn. Han hadde faglig sett ingen betenkeligheter med å ta henne med, samtidig som det var anbefalt av hennes veileder. Samtidig hadde han registrert at B la opp til at de kunne ha det hyggelig på det personlige plan. Han erkjente at han hadde lagt an på B i USA, men ikke utøvd noen maktbruk i forbindelse med soveromsbesøk eller lignende. Hjemreisen til B så han på som en naturlig løsning for å komme ut av en problematisk situasjon, hvor partene hadde hver sitt utgangspunkt for oppholdet og samværet. Etter As syn hadde B bedrevet et følelses-spill med ham for å komme med til USA, og hun var vel så skyldig for problemene som oppsto i USA som han selv.

Lagmannsretten finner det bevist at A - også basert på hans egen forklaring - utviste en utilbørlig adferd overfor B i USA. Retten finner ikke grunn til å legge vekt på forhistorien til at B ble med til USA. Til tross for klar avvisning fra Bs side, vedble A å gjøre seksuelle tilnærmelser til henne. Retten er heller ikke i tvil om at selv om det var B som tok den konkrete avgjørelsen om å reise hjem etter knappe to uker, så var hennes beslutning utelukkende foranlediget av As oppførsel.

Lagmannsretten finner det også bevist at i B-saken har A krenket sin tjenesteplikt som professor og overordnet for B i USA. Det er uholdbart at han ikke aksepterte Bs ønske om ikke å ha seksuell eller annen form for fysisk kontakt med ham og at han derigjennom gjorde situasjonen så vanskelig for B at hun fant å måtte reise hjem. Som overordnet og representant for Bs arbeidsgiver, hadde han en plikt til å påse at han ikke lot sin private forventning på en uholdbar måte forhindre at B ikke fikk de nødvendige arbeidsbetingelser. Lagmannsretten finner at denne krenkelsen av tjenesteplikten kan karakteriseres som grov.

C, f. *.*..49, reiste med A til USA som hans assistent på en 6-ukers forskningsreise i begynnelsen av januar 1994. Hun forklarte i retten at hun for sin del ikke hadde noen tanke for et seksuelt forhold med A under sitt USA-opphold. Det var heller ingenting i deres relasjon i Norge som tilsa det. Før avreise til USA var hun blitt lovet egen leilighet. Under reisen endret A oppfatning og til tross for hennes påminnelse om dette, ble hun plassert i leilighet med to soverom sammen med A, mens medfølgende stipendiat G fikk et separat sovestudio.

C forklarte at A første natten kom inn på hennes soverom og spurte om hun frøs. Hun svarte at det gjorde hun ikke og han gikk igjen. Neste natt kom han inn og la seg opp i sengen hennes, men gikk ut etter kort tid. Under deres tredje natt kom A inn på hennes soverom bare iført en T-skjorte. Han tok henne da opp og bar henne inn på sitt eget soverom og gjennomførte samleie med henne. Hun lå stille og etter at han hadde sovnet, gikk hun inn til seg selv. Deretter hadde de seksuell kontakt noen ganger - dels på hans initiativ og noen ganger på hennes. Hun forklarte at hun etter første samleie følte seg seksuelt misbrukt og overkjørt, og at hun deretter «lot det skje» for å få fred noen dager. I løpet av dagen snakket de aldri om det passerte. Overfor omverden i USA prøvde hun å opptre normalt, da hun mener å ha gitt uttrykk for sin frustrasjon, med unntak en gang overfor G og en gang overfor en kvinnnelig tsjekkisk nabo. Tanken på å avbryte oppholdet og reise hjem til Norge alene, slo hun fra seg dels fordi hun ikke behersket engelsk godt nok og dels fordi det ville kreve en forklaring da hun kom hjem. Vel hjemme i Norge etter 6 uker, var hun innstilt på å glemme alt sammen - bortsett fra at hun betrodde seg til to venninner - hvorav en kollega. Derfor ga hun også inntrykk av til kolleger på Universitetet å ha hatt en fin tur. Hun kunne ikke huske om hun har hatt seksuell kontakt med A etter hjemkomst.

A forklarte at han oppfattet den seksuelle kontakten i USA mellom C og ham selv som helt frivillig fra Cs side. Det var aldri tale om noen makt fra hans side og hun var også aktivt med. Noen ganger tok hun selv initiativet. De hadde også seksuell kontakt noen ganger etter hjemkomst.

Lagmannsretten finner ingen grunn til å tvile på at C følte seg seksuelt misbrukt i USA av A. Hennes uttalte manglende tiltro til at hun kunne klare å komme seg hjem til Norge på egenhånd, er også troverdig. Hun følte seg på mange måter «fanget» på Friday Harbour. Derimot finner retten det ikke sannsynliggjort at A skjønte eller burde ha skjønt at den seksuelle kontakt var ufrivillig fra hennes side - selv når det legges Cs fremstilling til grunn. Det er ikke godtgjort for retten at A en eneste gang - ei heller indirekte - fikk avslag eller muntlige innsigelser i forhold til den seksuelle kontakten med C. Tvert-i-mot tok C også selv initiativet, om enn forklarbart ut fra hennes egen forutsetning. For retten fremstår det således ikke som bevist at A opptrådte utilbørlig i forbindelse med C. Retten finner det etter dette ikke nødvendig å ta stilling til om partene hadde seksuell omgang etter hjemkomst

Retten har også vurdert om A i lys av den irettesettelse han hadde fått fire år før, på egnet måte burde ha forvisset seg om at C virkelig ønsket seksuell kontakt, mao. at de signaler han mente å ha fått fra henne var de rette. Selv om det her kunne være grunnlag for skjerpet aktsomhet for A, finner ikke retten at det i seg selv tilsier at han derved opptrådte utilbørlig.

Retten har også vurdert om A i C-saken har krenket sin tjenesteplikt, men finner ikke at så er tilfelle.

Departementet har i vedtaket av 12.12.97 lagt til grunn at tml §15 første ledd bokstav a er overtrådt fordi A trass i skriftlig advarsel gjentatt har «krenket sine tjenesteplikter, og at hans høge stilling og at han var overordnet de kvinner det gjelder, gir grunn til å anse hans forhold som grov krenkelse av tjenesteplikter». Lagmannsretten vil først bemerke at den skriftlige irettesettelse av 2.11.90 fra Universitetet gjaldt utilbørlig adferd og ikke krenkelse av tjenesteplikt, jf. tjml. §14 nr. 1 bokstav b. Forholdene fra 1988 og 1990 kan således heller ikke inngå i oppsummering m.h.t gjentatte krenkelser av tjenesteplikt. Det følger videre at lagmannsretten, som det fremgår ovenfor, heller ikke har ansett C-saken som et brudd på As tjenesteplikt. Således foreligger det etter lagmannsrettens syn ingen gjentatte krenkelser av tjenesteplikten slik departementet har lagt til grunn i sitt vedtak av 12.12.97.

Derimot er lagmannsretten enig med departementet i at det foreligger en grov krenkelse av As tjenesteplikt basert på B-saken. Retten finner etter dette at vilkåret for avskjed etter tjml. §15 første ledd bokstav a er oppfylt.

Departementet har også lagt til grunn at tjml. §15 første ledd bokstav b får anvendelse. Lagmannsretten har som det fremgår ovenfor allerede funnet det bevist at A opptrådte utilbørlig i E/D-saken og i B-saken. For avskjed etter tjml. §15 første ledd bokstav b er det imidlertid et vilkår at man ved den utilbørlige adferd i eller utenfor tjenesten «viser seg uverdig til sin stilling eller bryter ned den aktelse eller tillit som er nødvendig for stillingen».

Spørsmålet om aktelse, tillit og uverdighet er omtalt i Fanebusts artikkel i Juristkontakt 1972 side 202 -203. Artikkelen omhandler riktignok avskjed etter den forrige tjenestemannsloven, men antas å være dekkende også for nåværende tjenestemannslov. Om aktelse heter det på side 202:

«At en stilling krever aktelse, betyr at innehaveren må ha et godt omdømme og nyte en viss autoritet og respekt hos utenforstående. Særlig der vedkommende utøver offentlig myndighet, f.eks i egenskap av politimann, er behovet stort.»

Om tillit heter det på side 203:

«At en tjenestemann må ha tillit, innebærer at en må kunne stole på ham. Kravet om tillit kommer fra to kanter, fra arbeidsgiveren og fra utenverden. Tilliten innad vil kunne nedbrytes dersom tjenestemannen opptrer i strid med sin arbeidsgivers interesser, tilliten utad særlig ved at han ikke holder tett med opplysninger om privates personlige forhold som han i embets medfør har fått kjennskap til. Som regel vil kravene fra arbeidsgiveren og kravene fra utenverden trekke i samme retning.»

Og endelig på side 203:

«Hvor mye det skal til for at en kan si at en tjenestemann ved sin opptreden har nedbrutt den aktelse eller tillit som stillingen krever, vil måtte bero på et skjønn. I lovens formulering ligger imidlertid både en kvalitativ og en kvantitativ begrensning: (i) De forhold tjenestemannen bebreides, må være av en slik art at de røper svikt m.h.t. egenskaper som er nødvendige for innehaveren av nettopp denne stillingen, jf. ordene «som stillingen krever».»

Lagmannsretten finner at departementet har foretatt en riktig rettslig vurderingen av As utilbørlige adferd i forhold til tjml. §15 første ledd bokstav b. I en professor-stilling, hvor ca 30 % av arbeidstiden forutsettes rettet mot studenter og stipendiater, må det både kunne forventes og kreves at professoren ikke lar sine personlige følelser eller ønsker få påvirke undervisningsituasjonen negativt. Det er et klart tillitsbrudd fra As side både overfor den enkelte kandidat og Universitetet, når han ved sin adferd hemmer eller helt stanser kandidatens arbeid og gir vedkommende problemer i forhold til sin seksuelle integritet og private forhold. Også den generelle aktelse til A som professor og veileder blant studenter og stipendiater brytes derigjennom ned. Det bemerkes forøvrig at det ikke er gjort gjeldende fra Universitetet at tilliten til As faglige kvalifikasjoner er trukket i tvil eller brutt ned.

Etter dette finner lagmannsretten at vilkårene for avskjed etter tjml. §15 første ledd bokstav b er tilstede.

Lagmannsretten vil etter dette gå inn på noen av de saksbehandlingsfeil som er påberopt. De fleste synes å være begått under Universitetets behandling av saken, og kan ikke ses å ha hatt avgjørende betydning for sakens utfall hverken enkeltvis eller vurdert samlet, jf. forvaltningsloven §41.

Lagmannsretten finner likevel grunn til å tilføye at saksbehandlingen fra Universitets side synes beheftet med flere svakheter.

Av de påberopte saksbehandlingfeil under departementets behandling finner lagmannsretten særlig grunn til å vurdere anførselene om at A ikke ble gjort oppmerksom på sin rett til å forklare seg muntlig for departementet etter tjml. §18 nr. 1 og at vedtaket av 12.12.97 omfatter forhold som det allerede er gitt en reaksjon for. Når det gjelder disse spørsmål har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall både m.h.t. vurdering og konsekvens.

Lagmannsrettens flertall, Trovåg, Frønsdal, Johnsen og Kvamme, legger vekt på at i henhold til tjml. §18 nr. 1 første ledd, skal en tjenestemann før vedkommende gis avskjed, gis anledning til å forklare seg muntlig for den myndighet som skal avgjøre saken. Det er på det rene at A ikke eksplisitt ble gjort oppmerksom på denne anledning av departementet før vedtaket av 12.12.97.

Staten har for lagmannsretten anført at det bare er den myndighet som fatter vedtaket i første instans som har plikt til å forholde seg som tjml. §18 nr. 1 foreskriver, dvs. Universitetet i Bergen i dette tilfelle. I tillegg er det anført at en eventuell saksbehandlingsfeil i denne sammenheng ikke kan antas å ha hatt betydning for sakens utfall.

Flertallet ser dette spørsmål anderledes enn anført. Ved en avgjørelse i Borgarting lagmannsrett 13.06.97 ble det slått fast at anledningen til å avgi muntlig forklaring etter tjml. §18 nr. 1 i forbindelse med avskjedssak, også gjaldt for klageinstansen. Avgjørelsen ble ikke anket fra Statens side og ble avsagt et halvt år før departementets vedtak av 12.12.97 vedrørende A. Det følger videre av «Norsk tjenestemannsrett» av Bjørnaraa m.fl. side 695 at Arbeids- og administrasjonsdepartementet senere har tolket bestemmelsen tilsvarende. Flertallet legger til grunn at departementet her begikk en saksbehandlingsfeil.

Spørsmålet blir dernest om og i hvilken utstrekning feilen kan ha virket bestemmende på departementets vedtak. I departementets vedtak av 12.12.97 anføres om saksforholdet på side 3 at departementet anser C-saken som det alvorligste forholdet. Ett av sakens vitne - daværende underdirektør i Kirke-, Utdannings- og Forskningsdepartmentet og forberedende saksbehandler i departementet angående As sak - Eva Liljedahl - opplyste til lagmannsretten at hun høsten 1997 reiste til Bergen for å ha en samtale med C. Formålet med reisen var bl.a å sjekke Cs troverdighet. På spørsmål fra lagmannsretten om hvorfor departementet ikke også fant grunn til å ta initiativ til en tilsvarende samtale med A, uttalte Liljedahl at hans redegjørelse var så detaljert at det ikke ble ansett nødvendig.

Flertallet legger etter dette til grunn at departementet fant grunn til å etterprøve en av klagernes troverdighet ved muntlig tilleggsforklaring, mens tilsvarende ikke ble iverksatt overfor A, som dessuten etter tjml. §18 nr. 1 hadde rett til å bli gitt en slik anledning. Det kan etter flertallets syn være grunn til å anta at en tilsvarende samtale med A kunne ha bidratt til å kaste et nytt lys over det bildet som departementet hadde dannet seg av A generelt, og kanskje særlig i C-saken, som i vedtaket ble angitt som den alvorligste. Flertallet viser også til at lagmannsretten for sin del - etter å hørt både Cs og As forklaring - ikke har funnet utilbørlig adferd fra As side bevist i forhold til C.

Flertallet har også kommet til at det var en saksbehandlingsfeil av departementet å basere vedtaket av 12.12.97 på fire saker, hvorav det for to allerede i 1990 var gitt en skriftlig tilrettevisning. I henhold til den skriftlige advarsel av 2.11.90 skulle papirene knyttet til disse to sakene makuleres etter fem år «hvis ikke saken i mellomtiden kommer opp på nytt». Etter lagmannsrettens bevisvurdering kom det ikke opp ny sak før i 1996 i forbindelse med B-saken. Med bakgrunn i rettens bevisvurdering av C-saken, er det ikke nødvendig å ta stilling til om denne «kom opp» i 1994 eller i 1996. Departementet var således avskåret fra å medta forholdene fra 1988 og 1990 i det nye vedtaket - på annet grunnlag enn som skjerpende omstendigheter.

Flertallet er etter dette kommet til at det ikke kan utelukkes at de to refererte saksbehandlingsfeil både hver for seg og sett i sammenheng og kumulativt kan ha virket inn på departementets vedtak, jf. forvaltningsloven §41. Ikke minst i avskjedssaker må krav til korrekt saksbehandling tillegges vekt. A ble ikke gitt anledning til den kontradiksjon som tjenestemannsloven hjemler og det må anses for en reell mulighet at det kunne ha endret departementets vedtak. Det må også anses for en reell mulighet at annen rettslig vektlegging av de to eldre sakene kunne ha endret departementets vedtak.

Byretten har for sin del lagt avgjørende vekt på at B-saken isolert sett gir grunnlag for avskjed etter tjml. §15 første ledd bokstav a og b, og at mulige saksbehandlingsfeil derfor uansett ikke gir grunnlag for ugyldighet. Også vitnet Liljedahl fremholdt i lagmannsretten at departementet anså B-saken alene som et avskjedsgrunnlag, men at dette ikke var drøftet i forbindelse med vedtaket.

Flertallet ser saken anderledes enn byretten. Selv om det ligger innenfor departementets kompetanse å ta stilling til saken også basert utelukkende på B-saken, finner flertallet det riktig at dette eventuelt blir vurdert med utgangspunkt i en saksbehandling som fullt ut ivaretar As rettigheter og som på et selvstendig og nytt grunnlag vurderer mulig reaksjon i forhold til sakens nye bevismessige og rettslige omfang. Flertallet finner at det ikke er usannsynlig at de omtalte saksbehandlingsfeil kan ha virket inn på resultatet av departementets behandling, med den følge at departementets vedtak av 12.12.97 etter forvaltningsloven §41 er ugyldig.

A har i sin påstand - foruten at avskjedsvedtaket av 12.12.97 skal kjennes ugyldig - også krevet gjeninnsettelse som professor i zoologisk anatomi ved Universitetet i Bergen. Etter flertallets syn bør dette spørsmål i utgangspunktet vurderes av Universitetet - i lys av rettens øvrige kommentarer - og flertallet finner det derfor ikke riktig å ta denne påstanden til følge.

Staten har etter dette tapt saken og ankende part - A - har krav på erstatning i medhold av tjml. §19 nr. 7 jf. arbeidsmiljøloven §66 nr. 5. A har nedlagt påstand om å bli tilkjent erstatning for lidt tap og for ikke-økonomisk skade begrenset oppad til kr 4.000.000.-. Av dette utgjør knapt kr. 1.200.000.- bortfall av professorlønn og tilknyttede honorarer.

Flertallet finner at A har krav på å få erstattet det nettotap han har lidt med utgangspunkt i bortfall av sin professorlønn f.o.m. 1998 med fradrag av inntekter han har oppebåret i perioden. Erstatningen settes passende til kr 180.000.-. Når det gjelder kravet om erstatning for ikke-økonomisk tap og oppreisning, finner flertallet at dette ikke bør tilkjennes, idet A selv må bære en betydelig del av ansvaret for at saken er kommet opp.

Anken har i hovedsak ført frem, og spørsmålet om saksomkostninger skal da avgjøres etter reglene i tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §174. Flertallet finner grunn til å anvende tvistemålsloven §174 annet ledd idet en finner at A har vunnet frem i sakens hovedspørsmål og således bør tilkjennes saksomkostninger fullt ut for begge retter. Advokat Wesenberg har for byrettens behandling levert omkostningsoppgave på kr 358.621.- og for lagmannsretten kr 284.167.-, hvorav salær utgjør henholdsvis kr 278.750.- og kr 257.875.-. Advokat Stenwig har reist innsigelser mot advokat Wesenbergs omkostningsoppgave for lagmannsretten. Flertallet finner at advokat Wesenbergs omkostningoppgaver i rimelig grad reflekterer sakens omfang både i byrett og lagmannsrett og finner å legge oppgavene til grunn for dommen.

Lagmannsrettens mindretall, Odland, finner at det ikke er en saksbehandlingsfeil at også de tidligere sakene var tatt med som en del av begrunnelsen for vedtaket. E og D-sakene ville ikke fått noen konsekvenser for A sitt ansettelsesforhold dersom det ikke hadde kommet opp nye forhold. Når det kom opp tilsvarende/mer alvorlig forhold, selv om dette skjedde etter det tidspunktet den tjenestlige tilrettevisningen skulle ha vært makulert, må disse kunne anføres som støtteargument for avskjedsvedtaket, men ikke som en selvstendig begrunnelse.

Mindretallet finner at A hadde rett til å forklare seg muntlig for departementet, jf. tjml. §18 nr. 1, og at det var en saksbehandlingsfeil at han ikke ble informert om dette. Mindretallet finner likevel at departementets vedtak er gyldig, da det er grunn til å regne med at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold, jf. forvaltningsloven §41. Det vises til at saken var meget godt opplyst skriftlig fra As side, og at han var representert ved advokat. Hans muntlige forklaring på det tidspunktet antas derfor ikke å ha villet endre departementets syn på C-saken i vesentlig grad. For øvrig vises til at selv om det fremkommer av departementets vedtak at C-saken er sentral, var denne en av flere som begrunnet vedtaket. Det vises i denne sammenheng til alvorligheten i B-saken. Mindretallet støtter byrettens vurderinger på dette punkt, og finner at byrettens dom må bli å stadfeste.

Mindretallet finner etter dette ikke at det det er grunnlag for å tilkjenne A erstatning, og at A erstatter Statens saksomkostninger for by- og lagmannsrett, jf. tvistemålsloven §180 første ledd. Det finnes ikke grunn til å anvende lovens unntaksregel i tvistemålsloven §180 første ledd. Byrettens saksomkostningsavgjørelse bør stadfestes.

Dommen er avsagt med slik dissens som fremgår av ovenstående.

Domsslutning:

1. Staten v/Kirke-, Utdannings- og Forskingsdepartementets avskjedsvedtak av 12.12.97 er ugyldig.

2. Staten v/Kirke-, Utdannings- og Forskningsdepartementet dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale erstatning til A for lidt tap på kr 180.000 - kroneretthundreogåttitusen -.

3. I saksomkostninger for byrett og lagmannsrett betaler Staten v/Kirke-, Utdannings- og Forskningsdepartementet innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse til A kr 642.788 - kronersekshundreogførtitotusensyvhundreogåttiåtte -.