LG-1999-2246
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-03-03 |
| Publisert: | LG-1999-02246 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sunnhordland herredsrett - Gulating lagmannsrett LG-1999-02246. |
| Parter: | A (Forsvarer: advokat Helge Brunborg) mot Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Statsadvokat Ellen Chatrine Greve). |
| Forfatter: | Lagmann Rannveig Sjøvoll. Ekstraordinær lagdommer Nils T. Selvik. Byfogd Svein Opdahl |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, §257, §270, §63, §64, §82, §258, §260, §49, §60, §62, Veitrafikkloven (1965), Legemiddelloven (1992) §24, §31 |
Saken gjelder anke over straffutmålingen.
Sunnhordland herredsrett avsa 11.11.1999 dom med slik domsslutning:
«1. A, f. *.*..77, vert dømt for brot på straffeloven §257, jf. §258, jf. straffeloven §49, straffeloven §257, straffeloven §270 første ledd nr. 1, jf. annet ledd, straffeloven §162 første ledd, jf. femte ledd, straffeloven §260, første og tredje ledd og legemiddellova §31 annet ledd, jf. §24 første ledd, alt halde saman med straffeloven §62, §63 og §64 første ledd til ei straff av fengsel i 1 - eit - år.
Til frådrag i straffa går 40 - førti - dagar for soning i varetekt, jf. straffeloven §60.
2. A vert dømt til å betale erstatning til GS produkter på Urangsvåg med kr 5.300,- - kronerfemtusentrehundre - og til Per Hillesøy Kallevåg med kr 1.000,- - kronerettusen - innan to veker frå forkynning av dommen.
3. A vert frifunnen for brot på post I nr. F og I, post II nr. B og post IV i tiltalen datert 19.10.99.
4. Sakskostnader vert ikkje idømt.»
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av dommen.
Domfelte anket over straffutmålingen som hevdes å være for streng. Ved Gulating lagmannsretts beslutning av 22. desember 1999 ble anken henvist til ankebehandling. Ankeforhandling ble holdt i Bergen tinghus 2. mars 2000. Domfelte møtte og ga forklaring. I tillegg ble det avhørt 1 vitne. Det ble foretatt bevisføring og dokumentasjon som avmerket i ankeutdraget.
Domfelte anfører at dommen må ses i sammenheng med Sunnhordland forhørsretts dom av 24. september 1999 da domfelte ble idømt 6 måneder ubetinget fengsel. Den altoverveiende del av forholdene han nå er dømt for ble begått - og erkjent - før nevnte domsavsigelse. Straffeloven §64 kommer derfor til anvendelse. Ved straffutmålingen må lagmannsretten se hen til hvilket straff som skulle vært utmålt om forholdene hadde vært pådømt under ett.
Påtalemyndigheten mener anken bør forkastes. Det vises til at domfelte har utvist stor kriminell aktivitet og den utmålte straff hevdes å være passende, da det også foreligger andre skjerpende omstendigheter i saken; domfelte er bl a dømt for tyveri fra egen arbeidsgiver og fra en venn. Videre omfatter dommen også bruk av amfetamin.
Lagmannsretten er kommet til at anken må forkastes.
Domfelte må betegnes som en «gjenganger». Han er tidligere dømt fem ganger - hvorav fire ganger for vinningsforbrytelser - i perioden fra april 1994 og han soner for tiden straffen som ble idømt ved forhørsrettens dom av 24. september 1999. Den påankede dom gjelder i stor grad også vinningsforbrytelser. Han er dømt for elleve grove tyverier, fire tyverier, tre bedragerier, et skadeverk, et bilbrukstyveri og en rekke narkotikaovertredelser.
Ved forhørsrettsdommen av 24. september 1999 ble dømt han for tre grove tyverier samt overtredelser av narkotika og vegtrafikklovgivningen. Med unntak av tre forhold, er samtlige forhold han nå er dømt for begått før dommen i forhørsretten ble avsagt. Straffeloven §64 første ledd jf §62 og §63, kommer til anvendelse for disse. Lagmannsretten har for øvrig tatt hensyn til prinsippene i straffeloven §62 og §63 også for de tre førstnevnte forholds del. Samtlige forhold er sett i sammenheng og for lagmannsretten er spørsmålet hva som da er en passende straff.
Etter lagmannsrettens vurdering vil ikke en samlet fengselsstraff på 1 år og 6 måneder representere en for streng reaksjon i denne sak. Det er da sett hen til at det dreier seg om et betydelig antall lovbrudd som utvilsomt kvalifiserer til en lengre fengselsstraff. Særlig vinningsforbrytelsene må etter sin art anses som samfunnsskadelige, og hensynet til den alminnelige lovlydighet tilsier at det reageres strengt på gjentatt kriminalitet av denne type. Høyesterett har også gitt uttrykk for straffenivået for mer omfattende viningskriminalitet må heves for å oppnå bedre samsvar mellom straffereaksjon og straffverdighet. Det vises til Rt-1997-1976. Det forhold at to av tyveriene er begått mot egen arbeidsgiver må også anses skjerpende.
Lagmannsretten kan ellers ikke se at det foreligger formildende omstendigheter av betydning for straffutmålingen. Domfelte hevdet at han hadde vært presset av B til å begå tyveriet omhandlet i tiltalen post I litra N, men etter lagmannsrettens vurdering kan ikke det tillegges betydning her. Lagmannsretten viser til herredsrettens bemerkninger som tiltres både på dette punkt og med hensyn til de øvrige straffutmålingsbetraktninger.
Den straff som er utmålt finnes derfor passende og anken blir å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Anken forkastes.