LG-1999-2253
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2001-01-17 |
| Publisert: | LG-1999-02253 |
| Stikkord: | Erstatningsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen byrett nr. 98-03473 - Gulating lagmannsrett LG-1999-02253. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Paal-Henrich Berle, Bergen). Motpart: 1. B (Prosessfullmektig: Advokat Rune Valaker, Bergen). Motpart: 2. C (tidl. C) (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Meltzer, Bergen). |
| Forfatter: | Lagdommer Sjong. Lagdommer Sjøvoll. Lagdommer Storhaug Larssen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §228, §229, §232, Skadeserstatningsloven (1969) §3-5, §56, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Straffeprosessloven (1981) §3, §435 |
Saken gjelder anke over dom for borgerlig rettskrav i straffesak.
Natt til 16. juni 1998 var B og C (tidl. C) hos D i hennes leilighet i - - - 5 a i Bergen, der C bodde midlertidig. Alle hadde drukket øl og var beruset. Ut på natten kom en nabo, E, inn til dem og klaget over at hun var blitt «banket opp» av samboeren, A. B og C kjente til at A - som har vært bokser - også tidligere hadde vært voldelig overfor E. De ville gi ham «en lærepenge» og gikk til Es leilighet der de påtraff A i entreen og tildelte ham flere knyttneveslag og spark i ansiktet og på overkroppen. A, som også var beruset, falt overende, og ble liggende på gulvet. Mens han lå nede ble han tildelt gjentatte slag med hammer i høyre lår, ved kneet. Det førte til åpent brudd i høyre lår over kneet. B og A forlot stedet og gikk inn til D, men gikk senere tilbake til A og B tilkalte ambulanse som, sammen med politi, kom til stedet. A ble kjørt til Bergen legevakt og deretter innlagt på Haukeland sykehus der han samme dag ble operert i låret der han fikk innsatt metallplate. Han var innlagt til 3. juli 1998 og gikk fortsatt med to krykker da han var til kontroll 13. august s.å. Da viste røntgenbildene begynnende tilheling og han hadde ingen smerter. Ifølge erklæring fra sykehuset 28. oktober 1998 var forventet tilhelingstid ca 3 måneder, og A ville vært arbeidsudyktig i denne perioden. Det kunne ikke sies når han igjen var arbeidsfør, da han ikke var fulgt opp ved ytterligere kontroller etter 13. august 1998.
Påtalemyndigheten reiste straffesak der B og C var tiltalt for overtredelse av straffeloven §229, annet straffalternativ jf. §232, men ved Bergen byretts dom av 25. august 1999 ble de dømt for overtredelse av straffeloven §228 første ledd jf. §232. Byretten fant ikke tilstrekkelige bevismessige holdepunkter for å legge til grunn om en av dem, eller begge, hadde slått med hammeren. Flertallet fant heller ikke tilstrekkelig godtgjort at det forelå enighet eller felles forståelse om bruk av hammer eller annet farlig redskap ved voldsanvendelsen. Derfor kunne ingen domfelles for den del av gjerningsbeskrivelsen som gjaldt anvendelse av hammeren.
A hadde fremmet krav om erstatning og oppreisning som, etter straffeprosessloven §3, ble behandlet og pådømt sammen med straffesaken. Dommen vedrørende dette har slik slutning:
«5. B og C dømmes in solidum til innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse å betale følgende erstatning til A:
- Oppreisningserstatning med kr 5.000,- - kronerfemtusen -
- Erstatning med kr 1.995,- - kronerettusennihundrenittifem -.»
Verken påtalemyndigheten eller de domfelte har påanket byrettens dom, men A har rettidig fremsatt anke mot avgjørelsen av det borgerlige rettskrav i medhold av straffeprosessloven §435.
Ankeforhandling ble avholdt i Bergen tinghus 8. og 9. januar 2001. Det var påberopt fem vitner hvorav to ble frafalt, mens de øvrige, som alle var innstevnet, ikke møtte, og deres politiforklaringer ble lest opp. Dokumentasjoner fremgår av rettsboken.
Ankende part, A har i det vesentlige gjort gjeldende:
A har vært utsatt for grov mishandling og har et legitimt krav på oppreisning. Selv om ankemotpartene ville gi ham «en lærepenge», gikk de for langt, og deres uakseptable, straffbare, selvtekt må få konsekvenser. Det er bare de strafferettslige sider av saken som er rettskraftig avgjort, og det gjelder andre bevisregler for de sivile sider av denne. Ankemotpartene er frifunnet for tiltalen om legemsbeskadigelse, men det kreves bare kvalifisert sannsynlighetsovervekt for å ilegges erstatningsansvar. Det vises til Rt-1999-1363 og Rt-1996-864.
Prinsipalt gjøres gjeldende at B og C forsettlig har skadet A. Forsettskravet må rettes mot selve handlingen, og ikke følgen av denne. Subsidiært anføres at de to i hvertfall har utvist grov uaktsomhet, for uansett hvem som brukte hammeren, var den andre så nær at det var grovt uaktsomt å ikke forhindre at den andre brukte hammeren. Det innebærer at ankemotpartene blir solidarisk ansvarlig.
Til det prinsipale grunnlaget anføres at det dreier som en samhandling. Man kan ikke si hvem som brukte hammeren, men det er helt sikkert at en av dem har brukt den. B og C mangler ellers enhver troverdighet. De har motiv for å lyve og under etterforskningen samordnet de åpenbart sine forklaringer.
Vedrørende sakens faktum må det legges til grunn at E kom inn til D og sa at A hadde vært voldelig. B og C ville gi ham en lærepenge, og før de forlot D, spurte de etter en hammer og snakket om «å knuse kneskåler». B tok også en sokk på høyre hånd. Det har ingen betydning om døren til Es leilighet sto åpen eller ikke. Uansett møtte de A i entreen og gikk til angrep. Selv om det er uklart hvem som brukte hammeren, ble den brukt rundt kneet, slik de hadde snakket om. Begge var tilstede hele tiden og de gikk sammen tilbake til D, der sa C «vi har knust kneskålene hans» e.l. B skiftet også bukser da han kom tilbake til Ds leilighet, muligens for å fjerne bevis.
Til politiet forklarte de først at andre hadde slått A, og at de bare skulle hjelpe. Senere skyldte de på hverandre. Det kan ikke utelukkes at det hele utviklet seg mer alvorlig enn de hadde tenkt, men uansett opptrådte de i fellesskap, og tilskyndet den annens forsett. Ingen av dem foretok seg noe, eller uttrykte misnøye med bruken av hammeren. C har riktignok hevdet at han lette etter brennevin da hammeren ble brukt, uten at det stiller ham i noe bedre lys.
For såvidt gjelder den subsidiære anførsel om at ankemotpartene har opptrådt grovt uaktsomt, vises til at byretten tilsynelatende mente fremgangsmåten var for grov til at den annen kunne ta ansvar for handlingen. A anfører de to påtok seg en betydelig risiko da de gikk inn for å «ta» A. Begge var med på voldsutøvelsen før hammeren ble tatt frem, og A var slått ut før C eventuelt begynte å lete etter brennevin. Dersom en av dem «gikk amok», måtte den andre ta dette «på kjøpet». En normalt fungerende person ville hindret at noe slikt som dette hendte.
Når det gjelder erstatningskravet, som er begrenset til krav om oppreisning, bestrides at A har gjort forsøk på bedrageri eller urent spill. Derimot har han tatt konsekvensene av at han ikke kan dokumentere et erstatningskrav. A viser til skadeserstatningsloven §3-5, som, på nærmere angitte vilkår, gir rett til erstatning. Ved utmålingen må det tas utgangspunkt i handlingen slik den objektivt fremstår. Her dreier det seg om massiv og vedvarende vold, utført med særlig farlig redskap og med stor kraft. For A, som ble utsatt et overraskende angrep i eget hjem nattetid, var opplevelsen sjokkartet. Han var helt forsvarsløs, ble påført store smerter og senere sykehusinnleggelse. Han ble midlertidig 100% ufør, men har ved trening kommet seg. Hans livskvalitet og mobilitet er blitt innskrenket, noe som må forventes ved en skade denne art.
Skadevolders skyld har betydning ved utmålingen. Prinsipalt gjøres gjeldende at skaden er påført forsettlig, eventuelt med overlegg. Skyldgraden er høy og handlingen etisk klanderverdig. Det må markeres gjennom erstatningsutmålingen. Med hensyn til erstatningsnivået er det få tilsvarende saker, men utmålingspraksis for seksuelle overgrep viser stigende nivå de senere år. Ellers må handlingen vurderes isolert, uavhengig av foranledningen. Et oppreisningsbeløp på kr 75.000 - 100.000 må være passende i dette tilfellet. Det ble lagt ned slik påstand:
«1. B og C dømmes in solidum til innen 14 dager fra dommens forkynnelse å betale følgende erstatning til A:
1. Oppreisningserstatning fastsatt etter rettens skjønn.
2. Ankemotpartene dømmes in solidum til innen 14 dager fra dommens forkynnelse å erstatte As/det offentliges saksomkostninger med tillegg av 12% rente p.a. til betaling skjer.»
Ankemotpart nr. 1, B, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Det er klart at en av ankemotpartene har brukt hammer mot A, og lagmannsretten bør avgjøre hvem av dem det er, som derved kan holdes ansvarlig for handlingen. C er mest sannsynlig gjerningsmannen. Han har tidligere vært i klammeri med A og hadde et hevnmotiv. Ifølge vitnet F sa C at de «hadde knust kneskålene» på A, mens B reserverte seg mot dette, og ifølge vitnet D var C også mest opprørt over det E fortalte. Vitneforklaringene, som er preget av at samtlige var nærmest overstadig beruset, er ellers upålitelige. Ankemotpartenes forklaringer må derfor bli avgjørende for sakens utfall. Riktignok skyldte de først på andre, men B erkjente etter kort tid at han hadde vært inne i As leilighet og slått ham. B visste at det hadde skjedd mer, men han tok avstand fra dette, uten å legge ansvaret på C. Først tre uker etterpå kom C med tilsvarende forklaring, etter å ha blitt foreholdt hva B hadde sagt.
B bestrider at han - som tilskuer - har utvist grov uaktsomhet ved ikke å gripe inn da C brukte hammer mot A. Selv om de var enige om å banke opp A, ligger bruk av hammer langt utenfor det som da kan forventes. C må ha mistet kontrollen og «gått amok».
B bestrider at han kan pålegges ansvar utover det byretten har fastsatt. Finnes det likevel grunnlag for dette, gjøres subsidiært gjeldende at bakgrunnen for episoden må hensyntas ved utmålingen. A har i årevis systematisk mishandlet sin samboer og bevisførselen viser at hun de siste ukene før episoden var utsatt for mishandling tre ganger. Vold og represalier inngår som en del av dagens orden i det belastede miljøet A og E levde i, og A var den fremste eksponenten for dette. Det er trolig bakgrunnen for at E ikke anmeldte ham. Handlingen her skjedde i berettiget harme, jf. straffeloven §56 nr. 1 punkt b). Det var på høy tid at noen tok tak i A for å gi ham en lærepenge. Da er det er uriktig å gi ham erstatning.
Når det gjelder skaden A er påført, ble byretten trolig utsatt for forsøk på bedrageri, idet A forsøkte å gjøre skaden verre enn den faktisk er. Ifølge legeerklæringen fra oktober 1998 har skaden en normal tilhelingstid på tre måneder. Skaden er helet og A er ikke påført noen fysisk lyte. Hensett til miljøet A lever i, er han neppe påført noe psykisk mén ved at han her fikk smake egen medisin. Da er det uanstendig, og ufortjent, om han skal få utbetalt et høyt beløp i voldsoffererstatning, som - grunnet manglende økonomisk evne hos ankemotpartene - må utredes av staten. Det vises til Rt-1997-883, der det ble utmålt kr 50.000 i oppreisning for en langt alvorligere skade enn i dette tilfellet, der det uansett foreligger en rekke formildende omstendigheter av betydning for utmålingen. En erstatning utover kr 15.000, inklusiv det som tilkjent av byretten, vil være uakseptabelt. Det er lagt ned slik påstand:
«1. Byrettens dom stadfestes.
2. B eller det offentlige tilkjennes saksomkostninger.»
Ankemotpart nr. 2, C, har i hovedsak anført:
Etter skadeserstatningsloven §3-5 er det skadevolder som er ansvarlig. A mener begge ankemotpartene er fullt ut ansvarlige for skaden han er påført, noe C bestrider og viser til vurderingen fra byrettens flertall. Tilsvarende må legges til grunn av lagmannsretten. Begge ankemotpartene er like sannsynlige gjerningsmenn. Det er ingenting som gjør den ene mer sannsynlig enn den annen.
Ingen tekniske bevis tilsier at C brukte hammeren til å slå med. Det er heller ikke noe som tilsier at hammeren tilhørte ham, eller at han har hatt den i sin besittelse. C har tatt avstand fra handlingen. Riktignok har Dforklart at ankemotpartene spurte etter en hammer før de forlot hennes leilighet. Men hun har også sagt at C hadde verktøy selv og hvorfor skulle han da spørre etter hammer? Ifølge E kunne hammeren også vært As. Når det gjelder selve «primærhandlingen» - slag og spark mot A - var B initiativtaker, og gikk først inn til ham. C hadde ikke noe hevnmotiv overfor A. B har liten troverdighet. Selv var C på Sandviken sykehus etter pågripelsen, men da B beskyldte ham for å ha slått med hammer, risikerte han å bli uskyldig dømt. Derfor kom han med sannheten.
C har forklart at han snakket til B og tok avstand fra det som skjedde under episoden. Lagmannsretten må se bort fra vitnet Fs forklaring. Det er ikke er mer sannsynlig at C er gjerningsmann enn at B er det, snarere motsatt. Bevisførselen gir ikke grunnlag for å konstatere at de to har styrket hverandres fortsett. Det bestrides at det forelå samvirke med hensyn til voldsanvendelse ved bruk av hammer. Når det gjelder eventuell erstatningsutmåling, viser C til det som er anført av ankemotpart nr. 1, og han slutter seg til dette. Det er lagt ned slik påstand:
«1. Bergen byretts dom stadfestes.
2. Ankemotparten/det offentlige tilkjennes saksomkostninger.»
Lagmannsretten vil bemerke:
Lagmannsretten finner at anken må tas til følge, og at A må tilkjennes noe høyere oppreisning enn det han ble tilkjent i byretten.
Innledningsvis bemerkes at oppreisningskravet er basert på at B og C kan holdes erstatningsansvarlig for den skade A er påført, selv om de ikke ble holdt strafferettslig ansvarlig for denne. Rettslig sett er det intet til hinder for dette, da det er sikker rett at avgjørelsen av et borgerlig rettskrav som oppreisning ikke er avhengig av avgjørelsen av straffekravet. Det følger også av Høyesteretts dom i «Karmøysaken» - Rt-1999-1363 - at det kan avsies dom for oppreisning selv om tiltalte er frifunnet for straff. Av sistnevnte dom fremgår ellers at det «må stilles krav om klar sannsynlighetsovervekt for at handlingen er begått», men beviskravene er ikke «riktig så strenge som for å avsi en fellende straffedom». Av dommen, med videre henvisninger, fremgår det også at retten vil ha «en ubetinget plikt til å pådømme borgerlige rettskrav som blir fremmet i forbindelse med straffesaken». Det innebærer at oppreisnings- og erstatningskrav må vurderes, og pådømmes, ut fra de beviskrav som gjelder for dette. Slik lagmannsretten forstår byrettens dom, har byretten har unnlatt å gjøre det, hvilket i seg selv er uheldig.
Etter dette blir spørsmålet om det her er grunnlag for å pålegge B og/eller C å betale oppreisning til A i medhold av skadeserstatningsloven §3-5 første ledd bokstav a). Til det kreves at det finnes bevist at en eller begge ankemotparter, «forsettlig eller grovt aktløst» har «voldt skade» på A. Her bemerkes at lagmannsretten legger til grunn at A ble påført en skade i form av lårbensbrudd m.v. Det er ingen tvil om at dette er en skade både i straffelovens forstand, og i relasjon til skadeserstatningsloven §3-5 første ledd bokstav a. Det er heller ingen tvil om at skaden ble påført forsettlig, og dermed «voldt» av enten B eller C, men etter bevisførselen er det vanskelig å si hvem av dem som faktisk brukte hammeren. Ut fra de strenge beviskrav som gjelder, finner lagmannsretten ikke grunnlag for å peke ut en av dem som gjerningsmann. Dette utelukker likevel ikke at de opptrådte i fellesskap og at skadetilføyelsen ble voldt forsettlig, i samsvar med forutgående enighet, eller i form av psykisk medvirkning ved at den ene stryket den annens forsett ved gjennomføringen av denne. Det er derfor av betydning om de to, før de gikk til As leilighet, hadde diskutert, og var blitt enige om å bruke hammer. Lagmannsretten finner ikke dette bevist, og har således ikke grunnlag for å konstatere at de to på forhånd hadde avtalt at de skulle «knuse kneskjellene» på A.
Når lagmannsretten ikke har grunnlag for å utpeke en bestemt gjerningsmann og heller ikke finner tilstrekkelig bevis for at det forelå et samvirke mellom de to, i form av forutgående avtale, innebærer det at begge ankemotpartene må vurderes som tilskuere til at den andre brukte hammer mot A. Det er ikke ført bevis for at noen av dem grep inn for å stoppe denne bruken av hammer, og selv om manglende inngripen ikke kan anses som forsettlig medvirkning til legemsbeskadigelse, var det sterkt klanderverdig å unnlate å gripe inn og etter lagmannsrettens vurdering må det tilregnes dem som grovt uaktsomt. Lagmannsretten legger således til grunn at begge ankemotpartene har utvist slik skyld som kreves for å pålegge oppreisningsansvar etter skadeserstatningsloven §3-5. Hensett til den tort og smerte A ble påført, finnes det også rimelig at han tilkjennes erstatning i form av oppreisning.
Ved utmålingen har lagmannsretten i en viss grad sett hen til at foranledningen til episoden var at A hadde vært voldelig overfor sin samboer, og at ankemotpartene var kjent med det. De var også kjent med at A, ifølge E, hadde vært voldelig mot henne ved flere tidligere anledninger. Samtidig er det lagt vekt på at handlingen er utført på en smertefull måte, og at den ble begått nattetid, på As bopel. Videre har skadevolderens skyld betydning og lagmannsretten har sett hen til at ankemotpartene her holdes til ansvar for grovt uaktsomt - og ikke forsettlig - forhold, herunder at de bedømmes som tilskuere, og ikke som aktive voldsutøvere. Etter en samlet vurdering der retten også har sett hen til erstatningsnivået som kommer til uttrykk i Rt-1997-883, finner lagmannsretten at A passende kan tilkjennes en oppreisning stor kr 10.000, inklusiv det beløp som ble tilkjent i byretten.
Anken har etter dette ført frem. Det har betydning for saksomkostningsavgjørelsen, idet ankemotpartene etter tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §172 første ledd i utgangspunktet skal pålegges å erstatte As saksomkostninger. Men lagmannsretten finner her grunnlag for å gjøre unntak fra saksomkostningsansvaret, jf. tvistemålsloven §172 annet ledd, i det ankemotpartene, utfra utfallet av byrettens dom, hadde fyldestgjørende grunn for å la saken komme for retten. For øvrig har ankende part ikke ført bevis for hvem av ankemotpartene som påførte ham skaden, og heller ikke for at de handlet forsettlig, hvilket var det sentrale bevistema.
Saksomkostninger tilkjennes derfor ikke.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. B og C dømmes in solidum til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale oppreisningserstatning til A med kr 10.000 - kronertitusen -.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.