LG-1999-366
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom og kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-03-27 |
| Publisert: | LG-1999-00366 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Karmsund herredsrett nr. 98-00217 og 98-00218 - Gulating lagmannsrett LG-1999-00366 og LG-1999-00367. Anket til Høyesterett, se HR-2000-00868. |
| Parter: | I ankesak 99-00366: Ankende part: Den norske Stats Oljeselskap AS (Prosessfullmektig: Advokat Kate Torunn Hidle, Stavanger). Motparter: 1. Arvid Færaas m.fl. (28 parter) (Prosessfullmektig: Advokat Hans Chr. Monsen, Oslo). I ankesak 99-00367: Ankende part: Den norske Stats Oljeselskap AS (Prosessfullmektig: Advokat Kate Torunn Hidle, Stavanger). Motparter: 1. Hans Marius Saltveit m.fl. (155 parter) (Prosessfullmektig: Advokat Jan Ohldieck, Bergen). |
| Forfatter: | Lagdommer Lillebø. Lagdommer Lunde. Sorenskriver Skjønsberg |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §46, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §366, §367, §85, §55C, Yrkesskadeforsikringsloven (1989) §10 |
Saken gjelder krav fra en del av de ansatte ved Den norske Stats Oljeselskap AS - heretter forkortet Statoil - sitt anlegg på Kårstø om at start på og avslutning av arbeidstiden skal regnes ved passering av porter i ytterkant av det godt 1000 daa. store anlegget. I dag regnes arbeidstiden fra oppmøte på, og avgang fra, nærmere angitte sted inne på området. Avstanden fra port til det enkelte oppmøtested for ankemotpartene varierer fra ca 1,3 km. til i overkant av 2 km regnet langs det interne veisystem. Tidsdifferansen mellom de to beregningsmåtene er opplyst å være opp til ca 20 min. daglig.
Spørsmålet om beregning av arbeidstiden ble aktualisert i forbindelse med organisasjonsendring ved bedriften, den s.k. plan «År 2000», hvor man bl.a gikk over fra sentralt til desentralisert vedlikehold og drift av anlegget. Det førte til at grupper ansatte fikk oppmøtested lenger unna portene enn før. Størst var endringen for vedlikeholdsarbeidere som før hadde mønstringssted like ved hovedporten, og som nå fikk oppmøtested opptil et par km. unna porten. For noen grupper ansatte var det samme oppmøtested, men skifte av passeringsport gjorde den interne faringsdistansen opptil en km. lenger. Statoil mente at arbeidstiden skulle regnes i tilknytning til de interne mønstringssted, noe de ansattes organisasjoner var mot. Det var forhandlinger om spørsmålet uten at man kom fram til avtale, hvoretter bedriften fastsatte den ordning som nå gjelder. To grupper ansatte tok så, i forståelse med sine respektive arbeidstakerorganisasjoner, ut stevning for Karmsund herredsrett, hvor de to sakene ble forenet til felles behandling. Den ene gruppen, Arvid Færaas og 27 andre (ankesak 99-00366 og herredsrettens sak 98-00217) gjelder ansatte som arbeider vanlig dagtid og er organisert i LO-forbundet NOPEF. Saksøkere i den andre saken, Hans Erik Saltveit og 154 andre (ankesak 99-00367 og herredsrettens sak 98-00218) arbeider døgnkontinuerlig skift, og er YS-organisert gjennom NPTF. Karmsund herredsrett avsa 03.12.1998 dom med slik slutning:
«Sak 98-00217 A
1. Arbeidstiden regnes fra inn- og utpassering i hovedport på Kårstøanlegget.
2. Statoil v/styrets formann pålegges å betale saksomkostninger saksøkerne med til sammen kr 98.700,- - nittiåttetusensjuhundre -.
Sak 98-00218 A
1. Transporttiden for saksøkerne til og fra arbeidsstedet inne på bedriftens område regnet fra inn- og utpassering i hovedporten er å anse for arbeidstid.
2. Statoil v/styrets formann betaler saksomkostninger til saksøkerne med til sammen kr 90.465,- - nittitusenfirehundreogsekstifem -.
Oppfyllelsesfrist er 2 - to - uker.»
Statoil anket dommen til lagmannsretten. I ankeforhandlingen hørte lagmannsretten forklaring fra Statoils områdeleder på Kårstø, fra tre av ankemotpartene og fra 13 vitner. Det var befaring på anlegget, og også en del dokumentasjon.
Under ankeforhandlingen ble saken begjært hevet for 12 ankemotparter. Det gjelder personer som enten har sluttet, fått andre stillinger hvor problemet ikke er aktuelt eller at den rettslige interesse har falt bort av andre årsaker. Det avsies hevningskjennelse for disse.
Om sakens øvrige bakgrunn vises det til herredsrettens dom, men for oversiktens skyld gjentas noen forhold her. Det har vært noen endringer etter herredsrettens dom.
Statoils petrokjemianlegg på Kårstø ble tatt i bruk i 1985 og består av gassbehandlingsanlegg, utskipningsanlegg, nødvendige hjelpefunksjoner til dette og noen andre anlegg og laboratorier. Det bygges nå også anlegg for mottak av gass fra Åsgårdfeltet. Hele Kårstøanlegget er inngjerdet, og det er også noen interne fysiske stengsler mellom forskjellige deler av anlegget. Området har en viss rektangelform i retning øst/vest med lengde på et par km. Ansatte kommer inn på, og ut fra, bedriften gjennom porter der de må bruke adgangskort med pinkode. Denne registreringen er grunnet i sikkerhetshensyn idet man til enhver tid skal kunne ha oversikt over hvor mange som befinner seg inne på området, og delvis også på hvilke deler de er. Stemplingen brukes ikke til registrering av arbeidstid. Hovedporten ligger i nordøstre hjørne av området. Det er også andre porter, men både antall og plassering har variert. I dag er det en port i sørvestre hjørne av anlegget, den s.k. havneport, og et par porter på østsiden, bl.a den s.k. skiftport. Tidligere var det også en port omtrent midt på nordsiden.
De ansatte går som nevnt delvis på skift og delvis på vanlig dagtid. Det er døgnkontinuerlig skiftarbeid i en seks-skiftordning med 25-30 på hvert skift. Hvert skift er på åtte timer pluss 15 minutter overlappingstid. De dagansatte arbeider fra 07.00 til 15.00, og hvor siste kvarteret brukes til overlappingsmøte sammen med skiftarbeidere som slutter eller begynner kl. 15.00.
De ansatte har garderobe dels i tilknytning til hovedporten og dels forskjellige plasser inne på anlegget. Det er ikke tillatt å bruke egne biler inne på anlegget, og den interne transport skjer hovedsaklig med s.k «site-taxi»; biler/småbusser som tilhører arbeidsgiver.
Om ordningen med garderober, oppmøtested etc. hhv. før og etter 1996 vises til herredsrettens dom, spesielt side 6 og 7. Det har også vært endringer etter 1996. Her nevnes spesielt at grupper som arbeidet ved det s.k. ytre anlegg nå kan bruke havneporten like ved sine garderober og oppmøtested. Tidligere brukte de hovedporten, og hadde en intern faringsdistanse på nærmere 3 km. hver vei.
Forskjellen i de to beregningsmåtene av arbeidstiden utgjør som nevnt opp til 20 minutter daglig for enkelte ansatte og noe mindre for andre. Det er mer uklart hva konsekvensen blir for bedriften om ankemotpartene får medhold i sin beregningsmåte. Slik turnussystemet er lagt opp nå, fyller de skiftansatte ikke opp full årlig arbeidstid bare med skiftarbeidet. Det overskytende har vært brukt til kurs, annet arbeid for bedriften osv. For dem vil en eventuell endring trolig bare føre til at det blir mindre slik tid til overs.
Partene har i hovedsak samme anførsler for lagmannsretten som for herredsretten
Statoil viser til at bakgrunnen for tvisten er organisasjonsendring som førte til at noen arbeidere fikk endret oppmøtested. Endringene er så uvesentlige at de ligger innenfor arbeidsgivers styringsrett. Løsningen kommer verken i strid med lov eller kollektive eller individuelle avtaler. Endringen var ledd i en større prosess for å få flatere bedriftsstruktur, bl.a med område- i stedet for sentralbasert organisasjon. Arbeidstakerne deltok i denne prosessen på vanlig måte gjennom sine organisasjoner. Som en integrert del av omleggingen, har ansatte fått lønnstillegg på kr 20.000,- over en fireårsperiode.
For de skiftansatte var endringen marginal. Rett nok må de nå passere gjennom en port som ligger lenger unna, men de blir til gjengjeld transportert i bedriftens biler, mens de tidligere måtte gå noen hundre meter mellom den gamle skiftporten og garderobe/arbeidssted. Arbeidet starter, nå som før, ved skifte mann mot mann, bortsett fra et felles overlappingsmøte som det gis 15 minutters kompensasjon for. Endringen i faringstiden er minimal.
YS mener, uavhengig av endringen, at arbeidstiden starter ved innpassering av porten, og da kommer arbeidsmiljøloven §46 nr. 1 inn. Det vises til Friberg, Arbeidsmiljøloven med kommentarer om innholdet i bestemmelsen. Av dokumentert skriv fra Arbeidstilsynet følger at «fritid» i arbeidsmiljøloven §46 ikke nødvendigvis er såkalt kvalifisert fritid, slik at det kan være tale om fritid i relasjon til arbeidsmiljøloven selv om man er pålagt visse restriksjoner av arbeidsgiver. Det kan trekkes sammenligning til helikoptertransport offshore. Ansatte på veg til eller fra skift er ikke del av bedriftens beredskap. Det kan heller ikke være avgjørende hvorvidt det er en farlig arbeidsplass eller ei. Det konkluderes med at det ikke er noe i arbeidssituasjonen som skulle tilsi at ikke den alminnelige tolkning av arbeidsmiljøloven §46 må legges til grunn for skiftarbeiderne. Følgelig er dagens ordning ikke i strid med lov eller avtaleverk.
Ankende part erkjenner at endringen ble større for dagarbeiderne, og at noen av disse reelt sett har fått en annen situasjon enn før. Men også her er justeringene slike som arbeidsgiver kan gjøre i kraft av styringsretten. Det er til dels tale om et «rettstomt område» idet der ikke er avtaler som direkte regulerer forholdet. Ut fra bilag til hovedtariffavtalen følger at der ingen andre rettskilder sier noe, må eier/styrer avgjøre hvordan situasjonen skal være. Endringen er størst for ansatte i hjelpeanlegg og hovedkontrollrom som skifter i hovedgarderoben og får en transportetappe på ca 1,3 km i bedriftens biler frem til hovedkontrollrommet. Disse ansatte må møte kl. 7.00, men på grunn av at siste kvarteret er skiftoverlappmøte, vil de i praksis kunne forlate arbeidsstedet før ordinær avslutning kl. 15.00, siden møtene erfaringsvis tar mindre enn 15 minutter.
Generelt for begge grupper vises til at etter arbeidsreglementets §2 skal arbeidstiden være effektiv, og faringstid, skifting etc. er ikke slik effektiv arbeidstid. Bedriften finner støtte for synet i Arbeidsrettens dom av 13.011959. Det vises også til den inngåtte avtale mellom partene i arbeidslivet i forbindelse med arbeidstidsnedsettelsen i 1987, pkt. C, hvor det var enighet om nødvendigheten av større fleksibilitet med hensyn til når arbeidet skulle utføres, andre nødvendige endringer og å sikre en effektiv og rasjonell utnyttelse av arbeidstiden.
Statoil har samme realitetsstandpunkt som de hadde for herredsretten og i ankeerklæringen, men har, siden det er et fastsettelsessøksmål reist av motpartene, funnet det riktig å endre påstanden fra frifinnelse til nærmere angivelse av når arbeidstiden starter og slutter. Denne endringen er det prosessuell adgang til. Påstanden lyder:
Sak 99-00366 A
«1. Arbeidstiden regnes fra det tidspunkt hvor den ansatte er iført arbeidstøy og klar til å utføre arbeid.
Subsidiært.
Transporttiden for ankemotpartene til og fra arbeidsstedet inne på bedriftens område regnet fra inn- og utpassering i porten er ikke å anse som arbeidstid.
2. Den norske Stats Oljeselskap tilkjennes sakens omkostninger for herreds- og lagmannsrett.»
Sak 99-00367 A
«1. Arbeidstiden regnes ifra det tidspunkt hvor den ansatte er iført arbeidstøy og klar til å utføre arbeid.
Subsidiært:
Arbeidstiden regnes ikke fra inn- og utpassering i port på Kårstø anlegget.
2. Den norske Stats Oljeselskap tilkjennes sakens omkostninger for herreds- og lagmannsrett.»
Arvid Færås m.fl. (dagtidsansatte organiserte i LO) viser til at endringen førte til en økning av arbeidsdagen på opp til ca 20 minutter. Arbeidsgivers styringsrett kan ikke gå så langt uten konsekvenser. De starter arbeidsdagen med oppstartmøte kl. 07.00 (ordinær arbeidstid). Avslutningsmøtet som starter kl. 14.45 kan vare både kortere og lengre enn de 15 minutter som er avsatt. Selv når det varer kortere, kommer man seg ikke av gårde fra arbeidssted til hovedgarderoben før kl. 15.00 pga. biltransporten.
Arbeidsavtalene setter skranker for endringer. Lengden på arbeidstiden er fastsatt i tariffavtalen og fremgår også av arbeidsreglementet. Tariffavtalen har ikke definisjon av arbeidstid, eller hva som skal regnes med. Arbeidsmiljølovens definisjon ligger til grunn også i tariffavtalen. Praksis i arbeidslivet er at partene avtaler løsning på den type problem som er aktuell her, og denne tvisten har oppstått fordi det ikke har kommet til slik avtale. For de dagtidsansatte er det så langvarig praksis for at arbeidstiden har startet ved porten at det har blitt del av avtaleverket. Dette rettslige prinsippet var konstatert allerede i Paal Bergs Arbeidsrett fra 1930 på side 70 flg. Også hensynet til vederlagsbalansen tilsier det samme, idet sted for start/avslutning av arbeidstid selvsagt har betydning i lønnsforhandlinger.
Den enkelte ansattes arbeidsavtale gir ingen holdepunkt. Arbeidsstedet er bare angitt til Kårstø, eller for noen endog videre, og ikke til den enkelte avdeling eller nærmere angitt sted innen anlegget. Arbeidsreglementets bestemmelser om effektiv arbeidstid gir ikke holdepunkt, i det også ikke effektiv arbeidstid er arbeidstid. Det vises til Berg L.C. At standpunktet er riktig, kan illustreres med tilfelle hvor ineffektiviteten skyldes arbeidsgivers mangelfulle opplegg. Også reglene om faringstid i arbeidsmiljøloven §46 nr. 4 støtter standpunktet.
I tolkningen av arbeidsmiljøloven §46 nr. 1 må spørsmålet spesielt være om arbeidstaker står til disposisjon for arbeidsgiveren fra porten til det anviste arbeidssted. Samtlige arbeidstakere er undergitt restriksjoner som følge av brann- og eksplosjonsfaren, de må ha personlig verneutstyr, kan benyttes som beredskapsreserve ved ulykke, skal etter arbeidsreglementet reagere på nærmere angitt måte dersom de oppdager at andre bryter sikkerhetsforskrifter osv. Det kan her trekkes analogi til arbeidsmiljøloven §46 nr. 4 hvor faringstid regnes med hvor arbeidstaker utsettes for spesiell fare eller påkjenning, selv om den er vanlig for arbeidets art.
Arbeidsmiljøloven §46 nr. 1 bruker arbeidstid i motsetning til fritid. Om faringstiden ses i forhold til definisjonen av fritid, er det tydelig at det ikke er tale om fritid. Transportetappene kan ikke sammenlignes med f.eks en vanlig hvilepause hvor arbeidsstedet kan forlates, spisepause eller hjemmevakt.
Det må også kunne legges vekt på at arbeidsavtalen er utformet av arbeidsgiver, som den sterke part. Som eksempel vises også til Rt-1993-1438, hvor det var tvil om et aksjeselskap eller personene bak var de oppsagte sin arbeidsgiver, og hvor det var arbeidsgivers plikt å sørge for slik avklaring.
Her har Statoil gått ut over det som følger av styringsretten, slik den er definert i Evju: Arbeids-retten i Norden, side 263, ved at arbeidsgiver har disponert over de ansattes fritid i form av lengre reisevei. Statoils løsning vil også føre til vilkårlig forskjellsbehandling, eksempelvis mellom dagansatte som arbeider i kontorbygget i hovedporten, og dem som har lenger vei inne på anlegget.
Arbeidsrettsdommen fra 1959, som Statoil har påberopt, har ikke betydning idet forholdene ikke er sammenlignbare. Man kan heller ikke trekke analogi om faringstid for helikoptertransport til og fra offshore-installasjoner. Til det er situasjonen der for spesiell. Skulle faringstiden der inkluderes i arbeidstiden, ville det ha blitt minimal tid til å utføre arbeid på plattformen.
Det konkluderes med at Statoil som arbeidsgiver ikke har hjemmel for å fastsette beregning av start og avslutning av arbeidstiden slik det nå er gjort. Statoils reviderte prinsipale påstand ligger utenfor den endring det er prosessuell adgang til etter tvistemålsloven §366 flg. idet tvistetemaet kun har vært om arbeidstiden skal regnes fra passering av portene i ytterkant av området. Det er nedlagt slik påstand:
«1. Herredsrettens dom stadfestes, dog med den endring at uttrykket «hovedport» endres til «porter som leder inn til Kårstø-anlegget».
2. Ankemotpartene tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.»
Hans Marius Saltveit (155 skiftansatte organisert i YS) viser til at saken er nokså konkret, og hvor arbeidsgiver kunne ha avgjort det på annen måte gjennom organisasjonsapparatet. Nå er man henvist til løsning etter rettskilder uten faste regler. Det vises eksempelvis til forarbeidene til arbeidsmiljøloven., Ot.prp.nr.41 (1975-1976) side 36, hvoretter man i loven bare trekker opp rammene for arbeidstiden og overlater detaljene til avtale mellom partene. Det følger av proposisjonen, bl.a side 37, at det er spesielle krav om vern for skiftansatte, og denne formålsbetraktningen må være tolkingsmoment. Et annet tolkingsmoment finnes i lovendringen i arbeidsmiljøloven §55C, som satte plikt til skriftlige arbeidsavtaler også for eldre forhold (pga. EU-direktiv), hvor det er krav til definering av arbeidssted. I arbeidsavtalene er det bare angitt til Kårstø, mens arbeidsgiver kunne ha definert det til bestemt plass innen anlegget. Det anføres at det således var lovgivers forutsetning at det spørsmål som her er aktuelt skal avtales enten i avtale med organisasjonene eller den enkelte arbeider. Det er ikke gjort her. Andre bedrifter har inngått slike avtaler med nærmere presiseringer innen de preseptoriske rammer loven gir. Når det ikke er gjort dette i dette tilfellet, må man falle tilbake på lovens system, og som gir lite veiledning.
Lovforarbeidene er allerede nevnt som tolkingsmoment. Videre kan andre lovers definisjon av arbeidstid ha interesse, eksempelvis yrkesskadeforsikringsloven §10. Det vises til kommentaren til bestemmelsen i Norsk Lovnøkkel side 22, hvoretter arbeidstaker er dekket av loven så lenge han befinner seg innen bedriftsområdet, at ekstern transport organisert av arbeidsgiver er omfattet, og at det samme gjelder dersom veien til arbeidssted medfører en særlig risiko. I arbeidsmiljøloven §46 er arbeidstid definert som motsetning til fritid. Som det følger av Storeng, Beck og Due Lund: Praktisk arbeidsrett side 75 flg. inneholder arbeidsmiljøloven i utgangspunktet de «offentlig- rettslige» bestemmelser om arbeidstid, mens partene selv forutsettes å avtale detaljene innen denne ramme. Av Friberg m.fl. Arbeidsmiljøloven (7. utg.) side 309 flg. må det kunne utledes at dersom de ansatte hadde hatt den samme distanse utenfor bedriften som de nå har inne på området, ville det ha vært arbeidstid. Det vises også til kommentaren til arbeidsmiljøloven §46 i Karnov Norsk kommentert lovsamling om at det i fritid ikke skal være noen plikter. Utgangspunktet er således at dersom arbeidstakeren på arbeidsstedet ikke kan disponere tiden fritt, er det ikke fritid.
Det påstås ikke at styringsretten er overtrådt, eller at det er nødvendig med endringsoppsigelse. Poenget er at arbeidsgiver ensidig, og av egne hensyn, har organisert et opplegg som bl.a resulterer i forlenget arbeidsdag med opp til 20 minutter. Inne på bedriftsområdet er arbeidstakeren, i det som Statoil hevder er fritid, bl.a pålagt bestemt intern ferdselsmåte, innpassering ved bestemte porter, og aktivitetsplikt ved rapportering av andres brudd på sikkerhetsrutiner. Alt er forordnet av arbeidsgiver. Hvorvidt en tilfeldig besøkende er pålagt samme restriksjoner er uten betydning, bl.a fordi arbeidstakeren er der for å utføre arbeid. Det er kunstig å kalle det fritid med slike pålegg.
Ankemotpartene presiserer at selv om organisasjonsendringen var den utløsende årsak, mente man også tidligere å kunne ha regnet arbeidets start fra innpassering i porten. Den tidligere ordning var så lite bebyrdende at man ikke tok det opp. Det er uten betydning at man fikk lønnskompensasjon i forbindelse med organisasjonsendringen, siden kompensasjonen var grunnet i andre forhold.
Det finnes lite støtte i rettspraksis, spesielt fordi at det stort sett gjelder så gamle dommer at forholdene ikke kan sammenlignes med dagens tilstand.
Også disse ankemotpartene mener at Statoils reviderte prinsipale påstand går ut over det som det er prosessuell adgang til. Det er nedlagt slik påstand:
«1. Karmsund herredsretts dom stadfestes, dog slik at arbeidstiden skal regnes fra inn- og utpassering av porter som leder inn til Kårstøanlegget.
2. Statoil v/styrets formann pålegges å betale saksomkostninger for lagmannsretten.»
Lagmannsretten kommer under dissens til samme resultat som herredsretten. Den samlede rett finner saken tvilsom, og forskjellen i konklusjon er i hovedsak grunnet i mer skjønnsmessige vurderinger. I det følgende nevnes først en del retten er enstemmig i før det redegjøres nærmere for den enkeltes syn.
Partene er uenige om et prosessuelt spørsmål ved endring av påstander. Ankemotpartenes formelle påstander har vært knyttet til passering av hovedporten, mens Statoil har påstått frifinnelse. I ankeforhandlingen tok retten opp spørsmålet om hva påstandene, spesielt frifinnelse, nøyaktig innebar. Det har betydning i fastlegging av tvistetema, bl.a fordi retten etter tvistemålsloven §85 må holde seg innenfor den ramme for saken som påstandene setter. Det kunne ha betydning eksempelvis dersom retten skulle finne at skjæringstiden var et sted mellom porten og dagens ordning. Dette førte til justering av påstandene, og hvor ankemotpartene mente at deler av Statoils reviderte påstand gikk lenger enn det er prosessuell adgang til, spesielt etter tvistemålsloven §367. Etter det standpunkt rettens flertall har til realiteten i saken, jf. nedenfor, er det ikke nødvendig å ta stilling til disse prosessuelle innsigelsene.
I forlengelsen av det forannevnte, vises til at heller ikke før organisasjonsendringen var arbeidstiden knyttet til passering av ytterporter. Ankemotpartene mener at man også da kunne ha krevd det, men at forskjellen var for liten til at man fant grunn til å ta det opp. Lagmannsretten kommer tilbake til betydningen av denne tidligere praksis, men viser til at for noen grupper er det i praksis uansett ikke mulig å ha samme beregning som før. Eksempelvis startet arbeidstiden for vedlikeholdsansatte før med fellesmønstringen hvor dagens arbeid ble fordelt. Den ble holdt i lokale like ved hovedporten. I dag er det ingen slik fellesmønstring.
Saken gjelder i realiteten spørsmålet om den s.k. faringstiden, tiden mellom passering av ytterport og mønstringssted inne på bedriften, skal regnes med i arbeidstiden eller ikke. Problemet er at slik de konkrete forhold er her, blir det på mange måter en vurdering av et «rettstomt rom», slik partene formulerte det. Systematikken kan sies å være at aml., bl.a i §46, trekker opp yttergrensene med hensyn til arbeidstid m.v. grunnet i mer offentligrettslige hensyn, mens det overlates til partene på rent avtalerettslig grunnlag å fastsette detaljene innen de rammer loven setter. Det kan skje gjennom tariffavtaler, arbeidsavtale etc. Når det, som her, ikke er regulert i slike avtaler, vil løsningen i praksis måtte finnes ved en nokså konkret vurdering av en rekke enkeltmomenter.
Ut fra en del av anførslene presiseres at lagmannsretten mener løsningen må bli nokså konkret ut fra slik forholdene er i dag, og at det resultat lagmannsretten kommer til her, ikke trenger å bli det samme hvor forholdene er annerledes, det være seg innen denne bedriften eller i andre bedrifter. Som et typisk eksempel kan vises til situasjonen for dagtidsansatte ved ytre anlegg. De bruker i dag havneporten og har så kort veg til garderobe og oppmøtested inne på anlegget at de ikke har ansett ulempene store nok til å delta i søksmål. Tidligere hadde de oppmøte gjennom hovedporten og ble transportert nærmere 3 km til arbeidsstedet. Da kunne arbeidstiden for dem ha variert med bort i mot en halvtime daglig avhengig av om skjæringstidspunktet var passering av hovedporten eller ved det interne oppmøtested. Den rettslige bedømmingen behøver ikke bli den samme for de to situasjonene.
En mulig angrepsvinkel på det rettslige problem er å ta utgangspunkt i begrepet arbeidsgivers styringsrett slik det er definert hos Evju: Arbeidsretten i Norden, side 263 hvoretter:
«..... styringsretten rettslig sett har karakter av en «restkompetanse». Arbeidsgiveren sin ensidige bestemmelsesrett, som kan betraktes som et utslag av eiendomsretten til produksjonsmidlene, begrenses av de skranker som trekkes opp av lovgivning, tariffavtaler, individuelle avtaler m.v., og den begrenses dessuten av mer allmenne saklighetsnormer; forutsetningsvis kan disposisjoner som er helt vilkårlige eller motivert i usaklige hensyn tilsidesettes ....».
Det rettslige problem kan da formuleres som et spørsmål om Statoil i fastsetting av de nå praktiserte regler om start på og avslutning av arbeidstiden har overtrådt noen av de skranker Evju nevner. Har Statoil ikke gjort det, vil de ansatte i utgangspunktet måtte akseptere dagens praksis. Vurderingen av om styringsretten er overtrådt, må, slik saken ligger an her, avgjøres etter en nokså konkret vurdering av de forskjellige rettskildefaktorer partene har vist til.
Arbeidsmiljøloven har ingen uttrykkelig regel om forholdet idet loven som nevnt hovedsaklig trekker opp yttergrensene for arbeidstid m.v. Det er ikke bestridt at arbeidstiden også med nåværende praksis er innen de rammer for maksimal arbeidstid osv. som følger av loven. At arbeidsmiljøloven inneholder få regler om detaljordningen av arbeidstiden, var et bevisst valg fra lovgiver. Det vises til Ot.prp.nr.41 (1975-1976) side 36 hvoretter:
«det vil være vanskelig å stille opp faste regler for hvordan arbeidstiden skal være ordnet som tilgodeser både arbeidstakerne som arbeidsgivernes behov. Målsettingen med arbeidstidskapittelet er da heller ikke å gi faste regler som skal anvendes i alle arbeidssituasjoner, men å trekke opp rammene og til en viss grad overlate partene selv å fastsette detaljene.
Loven bør gi alminnelige regler som vil passe flertallet av virksomhetene. For de tilfeller hvor disse reglene ikke passer, må det gis regler som sikrer at det kan etableres arbeidstidsordninger som passer for forskjellige typer arbeid og som samtidig ivaretar arbeidstakernes behov».
Det var således lovgivers forutsetning at den type problem som denne saken dreier seg om skulle avgjøres på avtalerettslig grunnlag mellom partene. I arbeidsmiljøloven er det likevel noen enkeltmomenter som kan brukes som tolkingsmoment. Partene har spesielt vist til definisjonene i §46 nr. 1. De lyder:
«Med arbeidstid menes den tid arbeidstakeren står til disposisjon for arbeidsgiveren.
Den tid arbeidstakeren ikke står til disposisjon for arbeidsgiveren regnes som fritid»
Arbeidstid omfatter både den tid arbeidstakeren faktisk utfører arbeid og den tid hvor han er i beredskap for å kunne utføre arbeid, eksempelvis hvilende vakt, hjemmevakt osv. Etter lagmannsrettens oppfatning løser ikke definisjonen direkte det som er problemet her, idet spørsmålet i nærværende sak mer er om arbeidstakeren står til arbeidsgivers disposisjon under transporten mellom port og det interne arbeidsområdet. Motsetningen, fritid, gir en viss veiledning, men heller ikke det regulerer problemet direkte. Hvis fritid defineres som den tid arbeidstakeren ikke pålegges noen plikter eller tjeneste, kan det rett nok trekke i retning av at transportetappen er arbeidstid, men slik ordfortolkning vil nok være for bastant.
Heller ikke andre regler i arbeidsmiljøloven gir direkte veiledning. De spesielle regler om faringstid i §46 nr. 4 bokstav b og c, har etter lagmannsrettens oppfatning mindre betydning. Bestemmelsen om gruveansatte er en videreføring av en regel som kom inn i lovgivningen allerede i 1919. Av den følger bare at transporttiden inne i gruven skal regnes som arbeidstid, men det følger ikke antitetisk av det at arbeidstiden ikke kan starte før gruveåpningen. At arbeidsmiljøloven §46 nr. 4 a tilgodeser skiftansatte i forhold til de fleste andre grupper arbeidstakere, kan være et tolkingsmoment for den gruppen, men det gir etter rettens mening begrenset veiledning i den konkrete vurderingen. Også bestemmelsene om hviletid og spisepause kan ha en viss interesse. Lagmannsretten kommer tilbake til dette.
Arbeidstidsbegrepet finnes også i andre lover, men forståelsen der gir begrenset veiledning fordi innholdet i begrepet kan variere i de forskjellige lover. Som eksempel vises til yrkesskadeforsikringsloven §10, hvoretter reisetiden mellom hjem og arbeidssted regnes til «i arbeid» dersom transporten organiseres av arbeidsgiver. I arbeidsmiljøloven §46 er utgangspunktet det motsatte.
Siden det spørsmål som er aktuelt her vanligvis er avtalt i tariffavtaler m.v. gir Arbeidsrettens avgjørelser gjerne begrenset veiledning fordi forutsetningene som regel vil være forskjellige. Som eksempel kan vises til Arbeidsrettens dom av 13.01.1959 for Eidanger Saltpeterfabriker om at inn- og utstemplingen skulle foretas mens arbeidstaker var iført arbeidstøy. I avtaler og reglement var det fastsatt at ansatte som arbeidet i de ytre deler av fabrikkområdet og hadde sentrale garderober, kunne regne det alt vesentlige av gangtiden med til arbeidstiden. Bedriften ville også kompensere/avhjelpe de øvrige ulemper som oppsto. Bedriften hadde da langt på vei, om enn ikke fullt ut, aksepert den løsning som er tvistetema i denne saken.
Heller ikke i den tidligere praksis på Kårstø, fra starten i 1985 til endringen skjedde i 1996, var arbeidstiden knyttet til portpassering. Faringstiden var likevel betydelig kortere, enten ved at oppmøtested var nær hovedport, eller at noen kunne bruke en annen port som lå nærmere det interne arbeidsstedet. Med dagens organisering er det i praksis ikke mulig å ha samme ordning som da. Tidligere praksis gir dermed noe begrenset veiledning. Omfanget av endringen kan likevel ha betydning. Dess større forlengingen av arbeidsdagen i praksis blir for den enkelte ansatte, jo større er sannsynligheten for at det vil berettige kompensasjon, i form av beregning av arbeidstiden, lønn eller annet.
Praksis ved andre bedrifter, slik den ble presentert gjennom bevisføringen, varierer, også fordi de stedlige forhold varierer. Som eksempel kan vises til at på gassanlegget på Kollsnes i Hordaland kan grupper ansatte kjøre i egen bil helt frem til arbeidsstedet inne på anlegget. Det samme gjelder for de ansatte ved Hydro Karmøy som har lengst avstand mellom port og arbeidssted inne på anlegget. Praksis ved andre bedrifter vil likevel ha betydning i vurderingen, og vil ha ikke ubetydelig vekt allerede fordi der er så få andre enkeltmoment med tyngde. Lagmannsretten kommer tilbake til dette.
Den videre drøfting skjer mest praktisk ved at flertallet først redegjør for sitt syn, og at mindretallet deretter redegjør for de punkter som har avvik i vurderingen.
Lagmannsrettens flertall, dommerne Lillebø og Skjønsberg, kan i hovedsak tiltre herredsrettens begrunnelse, og viser derfor i hovedsak til den dommen.
Flertallet finner grunn til å bemerke at tvistemålsbehandling av et problem som lovgiver har forutsatt skal løses ved avtale mellom partene, lett vil gi retten færre alternativ enn det partene har i forhandlinger. Vurderingen for skift- og dagtidsansatte behøver heller ikke bli den samme. Eksempelvis kunne det tenkes at for dem som har garderobe like ved hovedporten, skulle arbeidstiden regnes fra tidspunktet de var iført arbeidstøy, mens det for ansatte med garderobe lenger unna måtte finnes andre kriterier, som f.eks at en viss del av faringstiden skulle regnes til arbeidstiden eller at det i vederlaget (lønnen) ble tatt hensyn til at faringstiden ikke ble regnet med i arbeidstiden. Slik saken ligger an her, vil temaet i praksis være om skjæringstiden er passering av port eller ikke.
Etter flertallets syn er det totalvurderingen av en rekke forhold som hver for seg kan ha mindre betydning som fører til at faringstiden, slik forholdene er i dag, må sies å falle inn under arbeidstidsbegrepet i arbeidsmiljøloven §46 nr. 1.
Flertallet mener for det første at det som spissformulert kan betegnes som summen av arbeidsgivers regulering og restriksjoner for arbeidstakerne mellom port og den enkeltes interne arbeidssted, tilsier at faringstiden bør inngå i arbeidstid. I det følgende begrunner flertallet dette nærmere.
At det gjelder spesielle regler og restriksjoner for en ansatt inne på arbeidsområdet er ikke spesielt, og vil vanligvis ikke i seg selv gi ham krav på at arbeidstiden skal beregnes allerede fra innpassering. I dette tilfellet mangler imidlertid de fleste «friheter» som synes vanlig på andre arbeidssted av en viss utstrekning. Det er ikke tillatt å bruke egne biler inne på anlegget, og på grunn av avstandene må transporten i praksis skje med bedriftens biler. For ansatte som må transporteres mellom port og garderobe, har bilene avgang fra porten på bestemte tidspunkt før arbeidet begynner, og skulle en ansatt komme etter dette, kan det være opp til en halv time å vente på ny transport. Det er krav om verneutstyr for alle som befinner seg inne på anlegget, med unntak for skiftansatte inne i bilene mellom port/garderobe.
Flertallet legger mindre vekt på «farlig bedrift»-synspunktet som ankemotpartene har vist til, bl.a i analogi til spesielle regler i arbeidsmiljøloven §46 nr. 4 første ledd bokstav b og c. Rett nok kan det være fare for stor skade om noe går galt ved anlegget, men de omfattende sikkerhetsrutiner gjør at faren for at noe slikt skal skje er liten.
Restriksjonen er imidlertid strengere enn for sammenlignbare anlegg, bl.a. Kollsnes-anlegget, bl.a på grunn av at de «farligste» delene av produksjonsanlegget er plassert annerledes i forhold til resten av anlegget. Siden sikkerhets-arbeidet er - og må være - prioritert så høyt, vil reglene i arbeidsreglementet om at ansatte også under denne transporten skal reagere på andres brudd på sikkerhetsforskrifter, ha større betydning enn ved bedrifter hvor slike brudd lettere kan vurderes som formalbrudd. På grunn av at de ansatte er avhengig av bedriftens transport, vil de i praksis heller ikke kunne returnere mot hovedporten før etter arbeidstidens slutt, selv om de skulle være ferdig med arbeidsoppgavene før.
Flertallet mener videre at det bør legges vekt på at endringene fører til en noe tilfeldig forskjellsbehandling mellom grupper ansatte. Det kan også formuleres slik at retten bør være tilbakeholden med å etablere eller stadfeste en ulik behandling av personell som i utgangspunktet var behandlet likt. Flertallet begrunner dette i det følgende.
Om en ser på alle ansatte ved anlegget, har noen fremmøtested i, eller umiddelbart ved, porten, og de får følgelig ingen ulempe av endringen. Andre har frammøtested et stykke fra porten, mens atter andre har fått frammøtested langt fra porten. Konsekvensene av omleggingen blir følgelig forskjellige; fra ingen konsekvens for noen til i praksis bortimot 20 minutters forlenging av arbeidsdagen for andre. De som komme dårligst ut har ikke fått kompensasjon i forhold til de andre. Lønnsøkningen på kr 20.000,- i tilknytning til organisasjonsendringen omfatter, slik flertallet forstår det, ikke kompensasjon for disse ulempene, men er mer en følge av at det i avtaleverket er lagt til grunn at ansatte skal få del i bedriftens gevinst ved effektivisering. Skulle lønnsøkningen ha hatt betydning her, måtte den iallfall ha vært differensiert.
Slike tilfeldige forskjeller i konsekvensene for den enkelte ansatte avhengig av hvor han arbeider på en bedrift, synes tidligere i stor grad å ha vært unngått ved at det i arbeidslivet har vært stempling i, eller nær ved, inn- og utpasseringssted for en bedrift. Det vises til Berg, Arbeidsrett, side 71 flg. hvor det er anført at reglene i industrien ofte er «...at arbeidstiden begynner med at arbeideren er innenfor bedriftens område, således at arbeidstiden blir fra han passerer portvakten om morgenen og til han passerer ut igjen om kvelden.» Det vises også til det som er nevnt foran om forholdene ved Eidanger Salpeterfabrik i Arbeidsrettens dom fra 1959.
Som et moment i bedømmelsen av aml.'s arbeidstidsbegrep kan også vises til §46 nr. 1, i.f. hvoretter hvilepausen skal regnes som arbeidstid dersom arbeidstakeren ikke fritt kan forlate arbeidsstedet i pausen. I Karnov Norsk kommentert lovsamling er anført at gangtid til og fra spiserom m.v. regnes med i hviletiden med mindre avstanden til spiselokalet er urimelig lang. Man må etter flertallets syn også kunne trekke en viss analogi for det tilfelle at det er avstand/ reisetid internt på anlegget ved start/avslutning av arbeidsdagen som er urimelig lang.
Med disse tilleggsmerknader nøyer flertallet seg med å tiltre herredsrettens begrunnelse, hvoretter dens dom blir å stadfeste.
Flertallet gjentar for ordens skyld at vurderingen er foretatt ut fra situasjonen i dag. Det kan godt tenkes at endringer som eksempelvis at det skulle komme nye porter som gjør den interne faringstid og -avstand mindre, kan være nok til at faringstiden da ikke lenger går inn i arbeidstiden.
Lagmannsrettens mindretall, dommer Lunde, mener at den arbeidstidsberegning Statoil har fastsatt ligger innenfor det en arbeidsgiver har adgang til å fastsette - i mangel av avtale om annet. Mindretallet mener det spesielt må gjelde for de skiftansatte, og er kommet til samme resultat også for de dagtidsansatte.
Etter bevisføringen synes det å være nokså gjennomført ordning ved andre bedrifter som har en viss arealmessig utstrekning at arbeidstiden regnes fra det interne oppmøte - eller mønstringssted. Selv om det da gjerne foreligger avtaler som regulerer det, må slik gjennomført og fast praksis også kunne være et moment i vurderingen her. Løsningen er heller ikke i strid med arbeidsmiljøloven
Etter mindretallets oppfatning har de interne restriksjoner på området mindre betydning. Det er uomtvistelig anlegg hvor det nødvendigvis må være strenge restriksjoner på grunn av farepotensialet ved driften, og det gir etter mindretallets oppfatning begrenset veiledning i en vurdering av om faringstiden skal bedømmes en del av arbeidstid eller ikke.
Mindretallet bemerker særskilt til ankemotparten Saltveit m.fl (sak 99-00367) at slik påstanden er utformet hvoretter arbeidstiden skal begynne ved passering bedriftsporten, så innebærer dette også en utvidelse av når arbeidstiden begynner i forhold til det som har vært praksis ved bedriften siden oppstart. Det er ikke grunnlag for å hevde, og på dette punkt har ankemotparten Færaas m.fl i sak 99-00366 gitt sin tilslutning til Saltveit m.fl., at det fra arbeidsmiljøloven §46 nr 1 kan utledes at dette er en generell regel for når arbeidstiden begynner. Dette fremgår av forarbeidene (Ot.prp.nr.41 (1975-76 side 36):
«Det vil være vanskelig å stille opp faste regler for hvordan arbeidstiden skal være ordnet som tilgodeser både arbeidtakernes og arbeidsgivernes behov. Målsettingen med arbeidstidskapitlet er da heller ikke å gi faste regler som skal anvendes i alle arbeidssituasjoner, men trekke opp rammene og til en viss grad overlate til partene selv å fastsette detaljene.»
Det kan således ikke, slik som begge ankemotpartene hevder, utledes av arbeidsmiljøloven noen fast regel om at arbeidstiden begynner ved bedriftsporten. Det har vært praktisert en annen ordning helt fra oppstart av bedriften, og de endringer som nå er gjennomført må anses ligge innenfor bedriftens styringrett. Dersom de ansatte ønsker en annen fastsetting av når arbeidstiden begynner, burde dette vært tatt opp gjennom forhandlinger mellom bedriften og de ansatte, evt deres organisasjoner. Arbeidsmiljøloven synes å forutsette dette. Det kan uansett ikke utledes noe eksakt tidspunkt/sted for arbeidstidens begynnelse ut fra de ansettelsesavtaler som er fremlagt for lagmannsretten. Til det er de for omtrentlige eller upresise om de i det hele søker å regulere spørsmålet som er til prøving for lagmannsretten.
Det kan videre stilles spørsmål om tvisten henører til de ordinære domstoler eller rettelig skulle høre under arbeidsretten, men mindretallet finner etter omstendighetene ikke grunn til å forfølge den problemstilling.
Etter dette blir herredsrettens dom å stadfeste i samsvar med de presiseringer som ankemotpartene la ned i sin reviderte påstand. Det er da ikke grunn for lagmannsretten til å komme nærmere inn på spørsmålet om ankende parts reviderte prinsipale påstand går videre enn det er prosessuell adgang til.
Etter lagmannsrettens oppfatning bør hver av partene bære egne saksomkostninger for herredsretten etter første unntaksalternativ i tvistemålsloven §172 annet ledd. Saken må i utgangspunktet sies å ha vært tvilsom både på den rettslige og den faktiske siden, og begge deler inneholder en del vurderinger av utpreget skjønnsmessig art. For anken finnes ikke grunn til å gjøre unntak fra hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd slik at Statoil må erstatte ankemotpartens utgifter for lagmannsretten. I denne forbindelse vises for ordens skyld til Rt-1997-288. Advokat Monsen har levert omkostningsoppgave på kr 95.720,-, hvorav kr 84.000,- er salær, mens tilsvarende oppgave fra advokat Ohldieck er på kr 104.816,- hvorav kr 94.000,- i salær. Oppgavene legges til grunn.
Dommen er avsagt med slik dissens som nevnt foran.
Slutning i kjennelse:
«Ankesaken heves for såvidt angår følgende ankemotparter:
Sak 99-00366: Alf Ottar Iversen, Thorleif Magne Knudsen, Tor Inge S. Wiik og Ole J. Aursland.
Sak 99-00367: Tor Erik Huse, Harald Halvorsen jr., Knut Norheim, Ellen Bratland Nielsen, Olav Gunnarshaug, Bjarte Aarøy, Bjarne Mælen og Arve Lønning.
Domsslutning:
I sak 99-00366:
1. Herredsrettens dom, pkt. 1, stadfestes, dog slik at uttrykket «hovedport» endres til «porter som leder inn til Kårstø-anlegget».
2. Den norske Stats Oljeselskap AS (Statoil) betaler innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen saksomkostninger for lagmannsretten til de parter som er representert ved advokat Monsen med 95.720,- - nittifemtusensjuhundreogtjue - kroner.
Saksomkostninger for herredsretten tilkjennes ikke.
I sak 99-00367A:
1. Karmsund herredsretts dom, pkt. 1, stadfestes, dog slik at arbeidstiden skal regnes fra inn- og utpassering av porter som leder inn til Kårstøanlegget.
2. Den norske Stats Oljeselskap AS (Statoil) betaler innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen saksomkostninger for lagmannsretten til de parter som er representert ved advokat Ohldieck med til sammen 104.816,- - etthundreogfiretusenåttehundreogseksten - kroner.
Saksomkostninger for herredsretten tilkjennes ikke.