LG-1999-401
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-04-08 |
| Publisert: | LG-1999-00401 |
| Stikkord: | Privat straffesak, Beramming av hovedforhanling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Stavanger byrett Nr. 98-00251 A - Gulating lagmannsrett LG-1999-00401. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat A, Stavanger). Kjæremotpart: 1. X v/styrets formann 2. Y v/styrets formann (Prosessfullmektig: Advokat Håkon Helle, Stavanger). |
| Forfatter: | Lagdommer Sjøvoll. Lagdommer Lillebø. Lagdommer Selvik |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §17, §275, Straffeloven (1902), Tvistemålsloven (1915) §180, §396, §377, §407 |
Saken har tilknytning til en privat straffesak med krav om mortifikasjon av ærekrenkende beskyldninger, anlagt av X og Y mot advokat A, og reist ved stevning til Stavanger byrett 25. februar 1998. Advokat A krever at berammelsen av hovedforhandlingen skal utsettes i påvente av at underliggende sivil sak og straffesak er avgjort.
Stavanger byrett avsa 27. januar 1999 beslutning med slik slutning:
"Hovedforhandling i sak 251/98 A berammes snarest mulig."
Advokat A har i rett tid påkjært byrettens beslutning. I kjæremålet opplyses det om bakgrunnen for saken. Det fremgår at beboerne i den selveiende stiftelsen Y (heretter Y) var bekymret for arbeidet som foregikk i X (heretter også benevnt X) for å nedlegge Y og overføre midlene til foreningen. Etter at hjemmelen til Y ble overført til X sommeren 1993 ble det på generalforsamling i X 27. februar 1997 vedtatt at Y skulle selges og driften avvikles. Senere ble det også berammet ekstraordinær generalforsamling for å vedta avtale med Frelsesarméen i Norge i den forbindelse. Advokat A tok da, på vegne av beboerne ved Y ut stevning, og krevde samtidig midlertidig forføyning for å stanse avtalen med Frelsesarméen. Advokat A har senere, etter instruks fra beboerne på Y, inngitt politianmeldelse i saken. Den sivile saken har vært oppholdt av en rekke prosessuelle innsigelser og ligger nå i Gulating lagmannsrett for avgjørelse av et prosessuelt forhold, slik at rettsmøtet til behandling av den midlertidige forføyning og hovedsaken kan berammes. Hjemmelen til Ys eiendom er ellers tilbakeført, og det arbeides med å "omdanne" Y til en stiftelse.
Ærekrenkelsessaken gjelder i det vesentlige uttalelser hentet fra stevningen i den sivile sak, og dels fra avisoppslag i den forbindelse. Advokat A har begjært seg frifunnet under henvisning til at beskyldningene er sanne, og han har påberopt sannhetsbevis. Som argument mot å beramme ærekrenkelsessaken nå, anføres at det er særdeles upraktisk å ha full bevisføring om forhold som skal tas opp og rettskraftig avgjøres i en sivil sak, og kanskje også en straffesak. Det er ikke tvil om at berammelsen av foreliggende sak kan utsettes jfr. straffeprosessloven §17, begge alternativ, og det må ikke bli noe argument mot utsettelse at avgjørelsene i andre domstoler går sent. Stavanger byrett må innrette sin virksomhet i forhold til systemet og det er naturlig og riktig å la den sivile sak avgjøres først. Det avgjørende argument må likevel være at prosessfullmektigens rett til å presentere saken i samsvar med klientens instrukser ikke må beskjæres gjennom mortifikasjon forut for behandlingen av saken. Saksøkers pretensjon i nærværende sak er nettopp at man, gjennom mortifikasjon, skal kunne hindre gjentakelse fra prosessfullmektigens side av utsagn fremkommet i blant annet stevningen. Det vil være i strid med grunnleggende menneskerettigheter for klientene. I nærværende sak er det retten til å fremme sin sak, med støtte av en uavhengig prosessfullmektig, som trues dersom mortifikasjonssaken presses frem foran hovedsaken. For øvrig vil det oppstå en merkelig situasjon dersom det avsies dom for mortifikasjon av en eller flere av anførslene i stevningen.
I forbindelse med at kjæremotparten har påstått avvisning, har advokat A i senere prosessskrift imøtegått dette. Han anfører at byrettens beslutning kan påkjæres, og bestrider at straffeprosessloven §377 kan begrunne noe annet, idet bestemmelsen ikke sier hvilke beslutninger som etter sin art er uangripelige. Det vises i den forbindelse til Bjerke/Keiseruds kommentarutgave til straffeprosessloven, og anføres at uttalelsene der ikke kan tas til inntekt for motpartens standpunkt. Derimot anføres at beslutningen om ikke å utsette saken er gjenstand for kjæremål. For øvrig vises til at Stavanger byrett 24. februar 1999 har berammet saken. I den utstrekning denne beslutningen er gjenstand for kjæremål, er det en ikke uvanlig oppfatning at det er lagmannsretten som treffer avgjørelse om berammelsen skal utsettes i medhold av straffeprosessloven §17. Advokat A antar ellers at lagmannsretten må treffe kjennelse om avvisningspåstanden, med separate saksomkostninger. For øvrig anføres at det i realiteten virker som forhåndssensur når mortifikasjonssaken nå berammes forut for hovedsaken, og med den vekt motparten legger på å få denne sak opp før hovedsaken, tyder det på at forhåndssensuren er målsetningen for saken. Ellers skulle det ikke bety noe om saken kommer opp før eller etter hovedsaken. Den omvendte rekkefølge har også en annen side som er sterkt uheldig ved at det er avsatt en hel uke til hovedforhandlingen. Det vil medføre en stor økonomisk belastning for prosessfullmektigen som da får belastningen med den første reelle prøving av saksforholdet. Det er ikke meningen, slik rettssystemet fungerer. For øvrig bør det være en meget dårlig begrunnelse for å velge en unaturlig rekkefølge at en annen domstol bruker tid på å treffe prosessledende avgjørelser.
Det vises ellers til at det i dette tilfelle foreligger både en sivil sak og politietterforskning, som begge kan være avgjørende for sannhetsbeviset i mortifikasjonssaken. Vilkårene i straffeprosessloven §17 er derfor utvilsomt til stede. Det er lagt ned slik påstand:
"1. Berammelsen utsettes.
2. A tilkjennes saksomkostninger."
Vedrørende avvisningsspørsmålet er det lagt ned slik påstand:
"1. Kjæremålet fremmes.
2. X og Y, en for begge og begge for en, betaler saksomkostninger til A."
Advokat Håkon Helle har på vegne av X v/styret og Y v/styret i tilsvar til kjæremålet tatt til motmæle, og krever prisipalt kjæremålet avvist. Det anføres at det ikke er foretatt noen avgjørelse av Stavanger byrett som er egnet for kjæremål. Hovedforhandling i saken er ikke berammet, men byretten har besluttet at den skal berammes snarest mulig. Det vises til straffeprosessloven §275, der det heter at retten fastsetter så snart som mulig tid og sted for hovedforhandling. Spørsmålet om berammelse av hovedforhandling er et skjønnsspørsmål fra rettens side som etter sin art er uangripelig, jfr. straffeprosessloven §377, Bjerke/Keiseruds kommentar til nevnte paragraf note 3, samt Skoghøy: Tvistemål, side 484.
Advokat Helle, har på vegne av kjæremotpartene, i senere prosesskrift vist til at advokat A, i brev til X med kopi til Stavanger Aftenblad og Rogalands Avis, har gjentatt og forsterket beskyldninger som tidligere er fremsatt overfor saksøkerne. Det er lagt ned slik påstand:
"Prinsipalt: Kjæremålet avvises.
Subsidiært: Byrettens beslutning stadfestes.
I begge tilfeller: A betaler kostnadene i forbindelse med kjæremålet til kjæremotpartene med kr 2000,-."
Lagmannsretten vil bemerke Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å ta kjæremålet til følge, og byrettens beslutning blir derfor stadfestet.
Byretten har - i den påkjærte beslutningen - vurdert om det grunnlag for å utsette saken i medhold av straffeprosessloven §17 og i tillegg tatt stilling til spørsmålet om beramming av hovedforhandlingen skulle utsettes. For så vidt gjelder sistnevnte forhold - spørsmålet om berammingen skulle utsettes eller ikke - er dette en beslutning som etter sin art ikke kan påkjæres, jf straffeprosessloven §377 første ledd. Det vises i den forbindelse til Bjerke/Keiserud, "Straffeprosessloven bind II" (2 utg) side 913 der det heter: "En administrativ beslutning som å beramme tid og sted for hovedforhandlingen etter §275 første ledd bør også høre til de avgjørelser som etter sin art ikke kan påkjæres". Til støtte for dette er det også vist til en avgjørelse inntatt i Rt-1983-1435. Avgjørelsen gjelder ellers den tidligere lov, som hadde en tilsvarende regel i §407 første ledd 1. punktum.
For øvrig vises til Skoghøy "Tvistemål" s 484, der det fremgår at den skjønnsmessige vurdering av når hovedforhandling skal berammes etter sin art er uangripelig, jf tvistemålsloven §396. Dette tilsier at tilsvarende bør gjelde for straffeprosessen, idet lagmannsretten vanskelig kan se at skjønnsmessige avgjørelser av denne art skal bedømmes forskjellig innenfor de to prosessformene.
Ut fra dette legger lagmannsretten til grunn at byrettens avgjørelse om å beramme hovedforhandlingen ikke kan påkjæres. Denne del av kjæremålet skal derfor i utgangspunktet avvises.
For ordens skyld må det påpekes at byretten, i medhold av straffeprosessloven §275 plikter å beramme hovedforhandling så snart som mulig. Byretten har også varslet partene om at det vil skje, og lagmannsretten kan ikke se at det hefter saksbehandlingsfeil ved byrettens behandling på dette punkt.
Kjæremålet kan likevel ikke avvises fordi advokat A, i medhold av straffeprosessloven §17, har begjært utsettelse av saken og dermed berammelsen. Lagmannsretten må derfor ta stilling til dette. Spørsmålet er da om foreliggende sak skal utsettes til den underliggende tvist som verserer mellom beboerne på Y og styrene i X og Y, er avgjort. I tillegg er det spørsmål om utsettelse inntil en eventuell straffesak mot innstevnede parter er avgjort.
Byrettens fant ikke grunnlag for å utsette saken i medhold av straffeprosessloven §17, og begjæringen om dette ble ikke tatt til følge, selv om dette bare forutsetningsvis fremgår av slutningen. Lagmannsretten er enig i at det ikke er grunnlag for å utsette saken i dette tilfellet, og viser til byrettens begrunnelse, som tiltres. Foranlediget av anførslene i kjæremålet, er det likevel grunn til å gi visse tilleggsmerknader.
Straffeprosessloven §17 første ledd gir retten en fakultativ adgang til å utsette en straffesak. Ifølge Bjerke/Keiserud "Straffeprosessloven bind I" (2 utg) s 59 flg, forutsetter bestemmelsen at retten - i straffesaken - også tar stilling til sivilrettslige (prejudisielle) spørsmål som kan være avgjørende for handlingens straffbarhet. Det fremgår videre at retten ikke har noen ubetinget plikt til selv å ta standpunkt til de sivilrettslige tvister som kan reise seg i straffesaken og retten kan derfor utsette straffesaken dersom straffbarheten av en handling beror på om et visst rettsforhold besto da handlingen ble foretatt. Bestemmelsen har ellers særlig betydning hvor selve straffesaken i det vesentlige har karakter av sivil tvist og det er et vilkår for utsettelse at det omtvistede rettsforholdet blir avgjort i den sivile saken.
I dette tilfellet gjelder den sivile tvisten blant annet spørsmål om hvem som eier Stokkaveien 21. Det vises i den forbindelse til byrettens redegjørelse om saksforhold, med visere. Lagmannsretten er, på samme måte som byretten, ikke i tvil om at uttalelsene som nå kreves mortifisert, er avgitt i forbindelse med denne tvisten, men heller ikke lagmannsretten kan se at avgjørelsen i den underliggende sak vil ha avgjørende betydning for de spørsmål som skal avgjøres i mortifikasjonssaken. Som påpekt av byretten, vil straffbarheten avhenge av flere forhold, herunder formen og måten de er fremsatt på, og selv om saken har tilknytning til en sivil tvist, har den ikke karakter av en slik tvist. Ellers bemerkes at en prosessfullmektig, under rettergang, vil nyte visse privilegier i relasjon til straffelovens bestemmelser om ærekrenkelser og mortifikasjon. Det vises her til Mæland "Ærekrenkelser" side 264 der det fremgår at en prosessfullmektig som har utvist tilbørlig aktsomhet, vil være fritatt for straff og som regel også for mortifikasjonsansvar. Prosessfullmektigen kan altså presentere saken innenfor de rammer lovgivningen setter. På den annen side er det klart at heller ikke prosessfullmektiger har noe privilegium for kommentarer eller "forhåndsprosedyre" i pressen. Det vises i den forbindelse til Bratholm/Matningsdal "Straffeloven annen del" side 659. I dette tilfellet er det spørmål om advokat A har gått utenfor lovens rammer og mortifikasjonssaken er ikke begrenset til uttalelser som fremkommer i prosesskriftene. Den gjelder også ytringer som er kommet frem i pressen og saksøkerne i den private straffesak, som er rammet, må gis anledning til å få prøvet saken. Lagmannsretten, som ikke kan se at dette vil representere en "vingeklipping" av advokat A i egenskap av prosessfullmektig, viser også her til byrettens begrunnelse som tiltres.
Etter lagmannsrettens vurdering vil det heller ikke innebære noen "forhåndssensur" om straffesaken kommer opp før den underliggende tvist er avgjort. Sakens dokumenter viser at A både har distribuert, og fortsatt distribuerer, materiale til pressen. Det vises her til "Åpent brev" til generalforsamlingen X datert 20. februar 1999 - fremlagt av advokat Helle - der det fremgår at kopi er sendt til pressen.
Lagmannsretten kan heller ikke se at det er grunnlag for å legge vekt på de økonomiske belastninger det vil medføre for advokat A at foreliggende sak behandles før, og uavhengig av, den underliggende saken.
Når det gjelder spørsmålet om utsettelse av saken i påvente av en eventuell straffesak mot styrene i henholdsvis Y og X, må dette skje i medhold av straffeprosessloven §17 annet ledd 2. punktum. Slik lagmannsretten forstår det, er det ikke en gang reist tiltale, derimot er anmeldelsene henlagt. Dette skal være påklaget, men det er uansett usikkert om og når en eventuell sak vil komme opp og lagmannsretten finner ikke grunnlag for å gi utsette i dette tilfellet. Ifølge Bjerke/Keiserud (lit cit) side 62, er det antatt at nevnte bestemmelse sjelden vil bli brukt, men det kan eksempelvis være aktuelt når det foreligger en rekke parallelle saker og det anses ønskelig med en avgjørelse fra Høyesterett før de øvrige behandles. Det er ikke tilfellet her, og lagmannsretten kan heller ikke se at det er andre forhold som taler for å gi utsettelse.
Det er etter dette ikke grunnlag for å oppheve byrettens beslutning, som dermed stadfestes.
Kjæremålet har vært forgjeves og advokat A ilegges saksomkostninger i den anledning i medhold av tvistemålsloven §180 i det lagmannsretten ikke ser at her særlige omstendigheter taler for å frita ham for denne erstatningsplikten. Advokat Helle har fremmet krav på kr 2000,- i den forbindelse. Kravet tas til følge.
Kjennelsen er enstemmig,
Slutning:
Stavanger byretts beslutning av 27 januar 1999 stadfestes.
I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til Y og X kroner 2000 -totusen- innen 2 -to- uker for forkynnelsen av denne kjennelse.