LG-1999-672

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-04-28
Publisert:	LG-1999-00672
Stikkord:	Arbeidsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Stavanger byrett nr. 98-00306 - (Lagmannsrettens kjennelse LG-1999-00673 oppheves ved HR-1999-00382K og saken hjemvises til lagmannsretten) - Gulating lagmannsrett LG-1999-00672. Kjæremål til Høyesterett vedr. saksomkostninger delvis tatt til følge, se HR-2000-00716. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2000-00930.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Victor Husebø, Stavanger). Motpart: Stiftelsen The Children's House (Prosessfullmektig: Advokat Håkon Helle, Stavanger).
Forfatter:	Lagdommer Romarheim. Ekstraordinær lagdommer Solli. Herredsrettsdommer Nærland
Lovhenvisninger:	Arbeidsmiljøloven (1977) §66, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §365, §375, §12, §13, §14, §60, §62, §64, LOV-1993-05-14-46, Folketrygdloven (1997) §8-4, §8-7

Saken gjelder gyldigheten av avskjed, eventuelt som oppsigelse, av en rektor, og hennes krav på erstatning i den forbindelse.

A (heretter A) ble ansatt som rektor ved The Children's House som er organisert som en stiftelse (heretter stiftelsen) med tiltredelse fra 1 januar 1997. A er utdannet som lærer for barn i aldersgruppen 3 - 11 år og har omfattende lærererfaring. Videre har hun utdannelse som fysioterapeut. Hun var rektor ved stiftelsen fra 1993-1995. Stiftelsen er en engelskspråklig barnehage/førskole. Styret i stiftelsen består av foreldrerepresentanter samt en representant fra de ansatte. Styrets funksjonstid skal være ett år, og sammenhengende tjenestetid er begrenset til tre år. Rektor skal i følge vedtektene være til stede på styremøtene, men er uten stemmerett.

Ved brev 27 februar 1998 ble A avskjediget fra sin stilling. Begrunnelsen for avskjeden var at hun hadde forsømt sine plikter i arbeidsforholdet og at styret derfor ikke hadde tillit til at hun kunne lede skolen på en forsvarlig måte. Det ble særlig lagt vekt på at hun i mer enn en uke hadde uteblitt fra skolen uten å gi noen grunn for det og at hun ikke hadde vært tilgjengelig for kontakt med styret.

Ved stevning 10 mars 1998 reiste A sak mot stiftelsen med påstand om at avskjeden skulle kjennes ugyldig og at hun skulle tilkjennes erstatning begrenset oppad til kr 100.000.

Hun begjærte også midlertidig avgjørelse med påstand om å bli stående i stillingen til saken var avgjort for byretten.

Stavanger byrett - satt med arbeidslivskyndige meddommere - avsa 22 februar 1999 dom med slik domslutning:

«1. A arbeidsforhold som daglig leder og rektor ved The Children's House opphører i medhold av arbeidsmiljøloven §66 nr. 4. A fratrer 28.2.1999.

2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.»

Byretten avsa kjennelse om at A skulle fratre som rektor ved stiftelsen under sakens gang med virkning fra 1 mars 1999.

A har 11 mars 1999 anket dommen grunnet feil bevisbedømmelse og rettsanvendelse. I ankeerklæringen er det nedlagt samme påstand som for byretten. Stiftelsen har 25 mars 1999 inngitt anketilsvar og aksessorisk motanke. Videre ble ovennevnte kjennelse påkjært. Gulating lagmannsrett avsa 3 juni 1999 ( LG-1999-00673) kjennelse der byrettens kjennelse ble opphevet. Avgjørelsen ble påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg som 23 juli 1999 ( HR-1999-00382K) opphevet lagmannsrettens kjennelse og hjemviste saken til lagmannsretten. Lagmannsretten avsa deretter 2 september 1999 ( LG-1999-01303) kjennelse der byrettens kjennelse ble stadfestet.

Det vises til byrettens dom for så vidt gjelder partenes anførsler for byretten. Videre vises det til byrettens redegjørelse for saksforholdet.

Ankeforhandling ble holdt i Stavanger tinghus 20-24 mars 2000. De som var til stede fremgår av rettsboken. Det ble avhørt 16 vitner samt foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.

Partene frafalt krav om arbeidslivskyndige meddommere.

Saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for byretten.

Ankende part, A, har i det vesentlige anført:

Det er ikke grunnlag verken for avskjed eller oppsigelse. Det er et vilkår at oppsigelsen er saklig begrunnet, og i dette tilfellet er den begrunnet i arbeidstakers forhold. Arbeidsgivers forhold er i følge teori og praksis av betydning ved vurderingen om det foreligger saklig grunn. Stiftelsens handlinger og unnlatelser er slik at det ikke foreligger saklig grunn. Det foreligger mobbing/trakassering fra stiftelsen, jf arbeidsmiljøloven (aml) §12 nr 1 første ledd i.f. og annet ledd.

Tre forhold har begrunnet avskjeden/oppsigelsen; svikt i administrative rutiner, manglende tillit fra styret samt fravær.

Siftelsen har et medansvar når det gjelder svikt i administrative rutiner, siden stiftelsen har sviktet vedrørende organiseringen av arbeidet. A kunne sin jobb som rektor. Det viser både uttalelser fra andre skoler hun har vært ansatt ved tidligere og uttalelse fra stiftelsen for perioden 1993-1995. Dette underbygges også av vitneforklaringer, samt andre uttalelser fra stiftelsen.

Også As manglende regnskapsrapportering til styret har sammenheng med stiftelsens mangelfulle organisering av arbeidet. Grunnen til svikt er først og fremst at regnskapsfører ikke har gjort sin jobb. Det vises til forklaring fra regnskapsfører Kjetil Nødland. Tidligere regnskapsfører Kåre Galta uttalte at A hadde gjort en god jobb i perioden 1993-1995. En grunn til at det ikke fungerer i forholdet mellom A og Kjetil Nødland kan være at styremedlem Amanda Simons intervenerer i regnskapsføringen. En overgang til et annet regnskapsår er også grunn til dette. Det foreligger i denne forbindelse også et brudd fra styret på vedtektenes pkt 9.1 og 9.2.

I og med at Amanda Simons på styremøtet 4 september 1997 sammen med A påtok seg å avholde et møte med regnskapsfører, gikk hun inn og gjorde en del av rektors arbeid, hvilket er uvanlig, og da må styret ta ansvaret for dette. A har også forklart at hun purret på regnskapsfører, men at regnskapsføreren ikke fulgte opp. Det vises videre til referat fra styremøtet 28 september 1998 som viste at det også på dette tidspunkt var problemer med regnskapsfører og at problemene således fortsatte etter at A hadde sluttet.

Uansett om det foreligger mangler ved regnskapet og regnskapsførselen, har ikke dette ført til noe økonomisk tap for stiftelsen. Regnskapet var oversiktlig der både inntekter og kostnader var forutsigbare. Regnskapene viser at 1997 økonomisk sett var et bedre år enn både 1996 og 1998. A kan ikke alene kritiseres for det som skjedde vedrørende regnskapsførsel for 1997. Brev 5 januar 1998 fra regnskapsfører, Kjetil Nødland, må oppfattes slik at han påtok seg skylden for dette. Uansett kan svikt fra A på dette punkt ikke danne grunnlag for noen oppsigelse. Når det gjelder mappe med bilag som A tok med seg hjem, var det meningen hennes å arbeide med dette hjemme. Mappen ble heller ikke etterlyst av stiftelsen. Det forelå også kopier av bilagene på kontoret. A hadde dessuten rett til å stå i sin stilling og gjorde det til 21 mars 1999. Men hun ble bedt om å holde seg hjemme, og i en slik situasjon må arbeidsgiver ha risikoen for rekonstruksjonen av regnskapet.

Det var også et stort arbeidspress på rektor, hvilket både parts- og vitneforklaringer underbygger. Det var behov for mer sekretærhjelp. Økonomien i stiftelsen var god slik at den ikke var til hinder for at ekstern hjelp kunne vært innhentet. Stillingen som rektor var ingen attraktiv stilling blant de ansatte. Styret hadde kort omløpstid og besto av foreldre som gjennomgående var utlendinger og som hadde lite kjennskap til norsk lov. I følge arbeidsmiljøloven har arbeidsgiver plikt til å tilrettelegge arbeidet slik at det ikke fører til belastninger på arbeidstakerne. Verneombudet fungerte ikke, og det var uheldig at verneombudet også var medlem av styret. Arbeidsgiver hadde et ansvar for å kartlegge arbeidsmiljøet, men har ikke fanget opp behovet for betydelig ekstern hjelp. Dersom det foreligger manglende evne hos arbeidstaker til å utføre arbeidet, har arbeidsgiveren et medansvar for dette.

Som grunn for avskjeden er også anført at styret ikke hadde tillit til at A kunne lede skolen på en forsvarlig måte. Dette er for det første relatert til at A ikke har møtt på styremøter. Når det gjelder styremøtene 29 januar og ut ansettelsesperioden, omhandlet disse henne selv, og hun måtte anses inhabil til å møte på disse i henhold til vedtektenes pkt 5.8. Styret kom ikke med protester mot at hun uteble, og hun fikk heller ingen advarsler i denne forbindelse. A tok initiativ til møte med stiftelsen ved styreformannen før styremøtet 29 januar 1998, samt senere, men styret ønsket å møte A i plenum. Det er alvorlig at stiftelsen avviste hennes initiativ. Hun anmodet også om at stiftelsen skriftlig redegjorde for hva man hadde å utsette på hennes lederstil og driften uten at dette ble etterkommet.

A var psykisk og generelt helsemessig nedkjørt, noe styreformann Aarre var klar over. Stiftelsen hadde i denne situasjon en plikt til å finne ut av problemene og kan ikke forlange at A skulle forklare seg for styret i plenum. Dette er et brudd på skrevne og uskrevne saksbehandlingsregler. I stedet ble det satt i gang et «råkjør» mot henne. Hun fikk etter styremøtet 5 februar 1998 redusert sin fullmakt til å trekke og anvise på skolens driftskonto fra kr 10.000 til kr 2.000. Dette var en klar mistillitserklæring.

For så vidt gjelder As utskifting av lås til rektors kontor, har hun gitt en rimelig forklaring på dette. Det er dessuten rimelig at hun hadde kontroll over nøklene til sitt eget kontor. Det foreligger ikke noen brudd på rutiner eller retningslinjer i denne forbindelse. Styret har heller ikke etterlyst nøkler hos henne før ved telefaks i 1998. For så vidt gjelder «telefonepisoden» er det vanskelig å forstå hvorfor stiftelsen ba om spesifisering av telefonregningene for As mobiltelefon og kontortelefon uten at hun ble orientert. På denne måten bidrog styret til mistillit, og A hadde all grunn til å bli oppbrakt over dette. Når det gjelder den internasjonale konferansen, viser dette hvor lite stiftelsen har på A. Konferansen gikk økonomisk i balanse og bragte skolen PR. Det foreligger dessuten et styrevedtak hvor det fremgår at A garanterte, ikke bare for eventuelt underskudd, men også at et eventuelt overskudd skulle gå til et utdanningsfond. Flertallet gikk dessuten inn for konferansen, og det viser hennes engasjement at hun utførte et arbeid i forbindelse med konferansen i sin sykemeldingsperiode. Dessuten var dette et ulønnet arbeid i stiftelsens navn.

Som ytterligere grunn for avskjed er anført fravær for perioden 17-27 februar 1998. Det vises til sykmelding. Arbeidsmiljøloven §64 nr 3 er ikke anvendelig fordi det ikke er på grunn av sykdom at A er oppsagt, men andre forhold. Fraværet må også ses i sammenheng med stiftelsens eget forhold, siden det foreligger trakassering fra stiftelsen som gjør A arbeidsufør. Styret kjente til hennes sykdom vedrørende spiseforstyrrelser, og styrets neglisjering av disse forhold er så alvorlig at de isolert sett ville kvalifisere til erstatning etter arbeidsmiljøloven §12 nr 2. Både verneombudet, de ansatte og samtlige styremedlemmer var kjent med hennes sykdom. Likevel iverksatte stiftelsen en spørreundersøkelse blant de ansatte om A bak hennes rygg og uten at alle de ansatte ble spurt. Styret fratok ovennevnte fullmakt, ba om spesifikasjon av telefonregninger samt iverksatte en registrering av hennes bevegelser når hun var ute fra kontoret.

Da A ba om et møte med styreformannen, forlangte styret at hun skulle møte det samlede styret. Stiftelsen skulle i stedet opptrådt i samsvar med aml §12, §13, §14 Det vises også til styreformann Aarres opplysning om at det var tilløp til diskusjon på et styremøte angående hennes sykdom, men at dette var hennes egen «business». Arbeidsgiveren har også en plikt til å avklare konflikter mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Det er forståelig at det «koker over» for A. Det foreligger et ulovlig arbeidsmiljø, og hun forlater arbeidsstedet grunnet dette, jf aml §14 jf §12 og §13 nr 2. Dessuten har hun en sykmelding, jf aml §64 nr 3. Det skal foretas en skjønnsmessig vurdering av om varsel er gitt i rett tid hvorunder det må tas hensyn til at arbeidsmiljøet var ulovlig. Videre må det tas hensyn til at arbeidsgiveren var orientert om at A forlot arbeidsstedet og at dette skyldtes hennes helsetilstand og det psykososiale miljøet på arbeidsplassen. Arbeidsgiveren har bevisbyrden for at arbeidsmiljøet var lovlig. Vilkårene for avskjed eller oppsigelse er etter dette ikke til stede.

Det kreves oppreisningserstatning etter aml §62 annet ledd. Stiftelsens forhold er vesentlig i denne vurderingen. A har fått avskjed, hvilket er meget infamerende og ærekrenkende. Hun har fått ødelagt sitt rykte blant den engelsktalende befolkning i Stavanger. Det er intet i veien for at A går tilbake til arbeidet. Dette skaper ikke problemer for stiftelsen, siden det i dag er andre i styret enn da A ble avskjediget.

Det ble nedlagt slik påstand.

«I hovedanken:

1. Oppsigelsen og avskjeden av A kjennes ugyldig.

2. Stiftelsen The Children's House tilpliktes å betale A oppreisning, fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 100.000,-.

3. Stiftelsen The Children's House tilpliktes å betale A saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

I motanken:

1. A frifinnes.

2. A tilkjennes saksomkostninger for begge instanser.

Ankemotparten, Stiftelsen The Children's House, har i det vesentlige anført:

Tvistemålsloven §365 sammenholdt med §375 annet ledd danner rammen for ankebehandlingen. As anførsler om at stiftelsen ikke har opptrådt i samsvar med aml §12, §13, §14 er ikke nevnt verken for byrett, i ankeerklæringen eller under saksforberedelsen for lagmannsretten. Dette ligger således utenfor rammen av det som skal behandles.

Arbeidsavtalen er egentlig en obligasjonsrettslig avtale og avskjed en heving av arbeidsavtalen når det foreligger et vesentlig mislighold, jf aml §66 nr 1. Misligholdet må vurderes på et objektivt grunnlag. Ved en nærmere vudering av om oppsigelse har saklig grunn, er utgangspunktet at saklighetskravet er objektivt, se Fanebust s 191-192. En oppsigelse kan derfor ha saklig grunn selv om arbeidstaker ikke subjektivt kan bebreides de forhold som ligger til grunn for oppsigelsen. Men dersom arbeidstaker kan bebreides, er det et viktig moment når det skal vurderes om oppsigelsen har saklig grunn i det enkelte tilfelle.

Fire forhold begrunner avskjeden. For det første foreligger det et ulegitimert fravær for perioden 17 februar til 2 mars 1998. Først 2 mars fikk stiftelsen lovlig melding om årsaken til fraværet. For det andre var A fraværende fra alle styremøter fra oktober 1997. Det gjelder styremøtene 18 november 1997, 29 januar, 5 februar og 27 februar 1998. For 18 november ga hun egenmelding, men var på skolen samme dag som styremøtet ble holdt og dagen etter. På de andre styremøtene unnlot hun å møte til tross for at det ble tatt direkte kontakt med henne. Hennes uteblivelse er fatalt for ledelsen. Hun har nektet å møte styret. Det gir ingen lovlig begrunnelse for ikke å møte på styremøtene at hun ikke fikk møte styreformannen alene.

For det tredje har A i en lang periode unnlatt å skaffe styret den økonomiske oversikten som det er behov for og som hun hadde ansvaret for. Det vises til vedtektene. Styret mangler opplysninger og har pålagt A å ordne opp og om nødvendig sørge for at det blir skiftet regnskapsfører. Selv om regnskapsføreren sviktet, er det As personlige ansvar som administrativ leder å sørge for at regnskapsfører gjør sin jobb.

For det fjerde foreligger det upålitelighet fra As side. Hun gir usanne forklaringer vedrørende det som påpekes eller etterlyses fra styrets side. Hun opplyser at regnskapsfører svikter mens det foreligger en avtale mellom henne og regnskapsføreren om at det ikke var nødvendig å levere månedlig rapport fra regnskapsfører. Hun har heller ikke skaffet regnskapsføreren det materialet han trengte for regnskapsførselen. Videre underslo hun stiftelsens regnskapspapirer. Hele høsten 1997 er det mangler ved bilagene, og fra andre halvdel av desember 1997 og ut januar 1998 har hun tatt med seg perm med bilag hjem. Ingen mistenkte henne for å ha underslått regnskapsmaterialet. Det ble også gitt løfte i byretten om at dette materialet skulle overleveres til skolen uten at det har skjedd. Stiftelsen kunne ikke fungere under slike forhold der A forsvant fra skolen, ga uriktige og usanne opplysninger og neglisjerte styrets behov.

Spørsmålet er om det foreligger subjektive unnskyldelige momenter som gjør at et objektivt mislighold likevel ikke foreligger. Aml §64 inneholder et oppsigelsesvern ved sykdom. Det følger av §64 nr 1 at fraværet for det første enten må skyldes ulykke eller sykdom, og folketrygdloven er relevant ved tolkingen av aml §64. For det andre må arbeidstaker etter §64 nr 3 ha meldt fra i rett tid og for det tredje ha gitt tilfredsstillende dokumentasjon om grunnen til fraværet.

Det følger av folketrygdloven §8-4 at sykepenger ytes til den som er arbeidsufør på grunn av en funksjonsnedsettelse som klart skyldes sykdom eller skade. Ved lov av 14 mai 1993 nr 46 ble de medisinske vilkårene noe skjerpet. Hensikten med lovendringen var å avgrense sykdomsbegrepet mot sykeliggjøring/medikalisering av problematiske livssituasjoner, hvilket sykmeldingen fra dr Ivar Thomsen omhandler. Sykdomsbegrepet må anses sammenfallende i arbeidsmiljøloven og folketrygdloven. Vanskelige arbeidssituasjoner er ikke tilstrekkelig til å falle inn under bestemmelsen. A påstår at hun har en spiseforstyrrelse, men dette er ikke tatt med som noen diagnose. En vet ikke noe om at hun er alvorlig syk. Det er ikke grunnlag for å legge dette til grunn.

I følge §64 nr 3 kreves det at det foreligger legeattest. Etter folketrygdloven §8-7 annet ledd kan legeerklæring ikke godtas for tidsrom før hun ble undersøkt av lege, hvilket skjedde 27 februar 1998. I følge samme bestemmelses annet punktum kan legeerklæring for tidsrom før vedkommende søkte lege likevel godtas dersom vedkommende har vært forhindret fra å søke lege og det er godtgjort at vedkommende har vært arbeidsufør fra et tidligere tidspunkt. Legen har i dette tilfellet ikke bekreftet at slike forhold var til stede, siden det ikke er krysset av for dette på sykmeldingen. Det er heller ikke ut fra årsaken til sykmeldingen, grunn til å anta at sykdommen var til stede på et tidligere tidspunkt. Årsaken til at A søkte lege hadde sammenheng med at hun 25 februar 1998 fikk telefon fra styremedlem Simon Cripps om at hun var blitt suspendert og at det ville bli iverksatt avskjedsprosedyre. Før dette hadde hun ikke tenkt å søke lege. Arbeidstaker har imidlertid bevisbyrden. Det ble vist til Friberg s 486 og Fanebust s 196 flg. Sykdom er heller ikke meldt i «rett tid».

Dersom §64 ikke er anvendelig, må det foretas en konkret avveining. Det vil da være spørsmål om det foreligger omstendigheter som tilsier at arbeidsgiver burde ta hensyn til sykdommen. I så fall må det kreves at arbeidstaker har varslet arbeidsgiver om sykdommen. Bare dersom arbeidstaker har en psykose der vedkommende ikke har sykdomsinnsikt kan arbeidsgiveren av eget tiltak ta opp spørsmål med arbeidstakeren om det foreligger sykdom. A har ikke akseptert at hun var syk. Vitneforklaringer viser dette, siden selv hennes nærmeste venner hadde store problemer med å ta opp dette med A. Stiftelsens styre har vært kjent med at hun har hatt en spiseforstyrrelse og har forsøkt å ta dette opp. Det vises i den forbindelse til prosesskrift 2 juni og 17 august 1998 samt 8 januar 1999. A har imidlertid ikke villet opplyse dette under henvisning til at legejournaler og legeerklæringer er taushetsbelagte. Det er underlig at hun nå «lager et nummer» av at arbeidsgiver skulle grepet inn i forhold til hennes sykdom når hun så sent som i januar 1999 ikke ønsket å gi nærmere opplysninger om dette. Stiftelsen kunne ikke tvinge henne til å fremlegge opplysninger om dette mot hennes egen vilje.

Selv om stiftelsen hadde kjent til sykdommen har den ikke plikt til å godta at hennes arbeid svikter så fundamentalt. Det må ses hen til den stilling hun hadde som daglig leder. Stiftelsen tåler ikke at den daglige leder ikke fungerer. Det ble vist til Rt-1993-300 og Rt-1997-1128. Spesielt av sistnevnte avgjørelse fremgår det at det må stilles særlige krav til en leder. Det må også ses hen til at The Children's House er i en spesiell situasjon. Det er en stiftelse, et samvirkeforetak, der styrearbeidet er frivillig og der det skal lite til av uregelmessigheter for at stiftelsen kan komme i underbalanse. Vinteren 1997/1998 var stiftelsen i en kritisk situasjon hvor styret følte seg fullstendig neglisjert av A. Hun møtte ikke på styremøter og ga ikke opplysninger til styret. Hun skapte splittelse blant personalet, knyttet til seg en klikk på 2-3 personer og holdt de øvrige utenfor. Styret anså derfor at det forelå en fare for at stiftelsen kunne gå i oppløsning hvis ikke styret foretok seg noe. Helsemessige forhold er ikke tilstrekkelig til å slå igjennom overfor det forhold at A uteble fra arbeidsstedet. Hvis hun mente at arbeidsbelastningen var problemet, kunne hun bedt om ekstrahjelp og kunne fått hjelp fra de tillitsvalgte. Men hun mente hun ikke hadde for mye å gjøre og var også villig til å arrangere en konferanse i skolens navn i 1998, noe styret var skeptisk til på grunn av at arbeidet hennes som rektor var krevende. Konferansen ble imidlertid gjennomført midt i As sykdomsperiode der hun var vert og konferanseleder. Det foreligger heller ikke noen hensynsløs utnytting av A.

Subsidiært gjøres det gjeldende at dersom vilkårene for avskjed ikke er til stede, er avskjeden gyldig som oppsigelse, jf aml §66 nr 4, og det er de samme hensyn som begrunner avskjed som også begrunner oppsigelse.

Atter subsidiært gjøres det gjeldende at arbeidsforholdet må opphøre etter aml §66 nr 4 annet punktum. Det er ikke riktig at det ikke vil medføre problemer dersom A skulle fortsette arbeidsforholdet. Flertallet av staben ved stiftelsen ønsker at hun ikke fortsetter arbeidsforholdet.

For så vidt gjelder spørsmål om erstatning er det ikke dokumentert noe økonomisk tap. A har avstått fra å ta seg arbeid til tross for at hun kunne fått arbeid hos annen arbeidsgiver. Spørsmål om erstatning må vurderes på bakgrunn av partenes forhold.

Det ble nedlagt slik påstand:

«Prinsipalt - i motanken:

Avskjedigelsen av A er rettmessig.

Subsidiært - i anledning hovedanken:

Stavanger byretts dom stadfestes.

I begge tilfelle:

A betaler sakens kostnader for byrett og lagmannsrett til stiftelsen The Children's House.»

Lagmannsretten finner at hovedanken delvis fører frem, mens motanken ikke fører frem.

Stiftelsen har anført at det ligger utenfor de påberopte ankegrunner å behandle spørsmålet om arbeidsgiver har opptrådt i strid med aml §12, §13, §14 Det er i denne forbindelse vist til bestemmelsene i tvistemålsloven §365 nr 4 om at ankeerklæringen må nevne de feil ved avgjørelsen som anken grunnes på og at de nevnte bestemmelser i arbeidsmiljøloven verken er nevnt for byretten eller i ankeerklæringen. Det har heller ikke vært fremsatt nye ankegrunner innen fristen i tvistemålsloven §375 annet ledd, blir det anført. Selv om de nevnte bestemmelser i arbeidsmiljøloven ikke er uttrykkelig er nevnt, er betydningen av arbeidsgivers opptreden trukket frem i ankeerklæringen. Dette er dessuten et vesentlig moment ved vurderingen av om avskjeden, eventuelt som oppsigelse, er gyldig. Lagmannsretten finner derfor at de nevnte anførsler ikke kan føre frem.

Etter aml §66 kan en arbeidstaker avskjediges når vedkommende har gjort seg skyldig i «grovt pliktbrudd eller annet vesentlig mislighold av arbeidsavtalen». Avskjeden er i det foreliggende tilfellet som nevnt begrunnet med at A vesentlig har forsømt sine plikter i arbeidsforholdet og at styret derfor ikke har tillit til at hun kan lede skolen på forsvarlig måte. Det er under ankeforhandlingene vist til at hun ikke var til stede på styremøter, at hun har sviktet i en lengre periode med å skaffe styret oversikt over økonomien i stiftelsen samt at hun har vært upålitelig i denne forbindelse. Videre er avskjeden begrunnet med at A i mer enn en uke har uteblitt fra skolen uten å gi noen grunn for det og at hun ikke har vært tilgjengelig for kontakt med styret. Det er ikke gitt noen skriftlig advarsel til A vedrørende disse forhold og at de vil kunne få betydning for hennes ansettelsesforhold.

Denne sak gjelder en rektor ved en skole der det var ca 130 barn og 20 ansatte da A ble avskjediget. Under henvisning til attest legges det til grunn at hun gjorde en god jobb som rektor da hun var ansatt ved stiftelsen fra 1993-95. Det er heller ikke kommet frem noe nevneverdig negativt for perioden fra januar til september i 1997. Lagmannsretten legger til grunn at stillingen som rektor først og fremst innebærer et ansvar for den pedagogiske virksomheten ved skolen, og den formelle kompetansen som kreves for stillingen refererer seg til denne del. Selv om det i rettspraksis er antatt at det stilles særlige krav til en leder og lettere vil kunne anses å foreligge grovt pliktbrudd eller vesentlig mislighold i slike stillinger, finner lagmannsretten at dette neppe fullt ut kan gjelde den type «virksomhet» som det her er tale om. Arbeidet i styret i stiftelsen var et frivillig, ulønnet arbeid utført på dugnad der styret hadde kort funksjonstid.

For det første anføres det at A forsømte sine plikter til å gi styret oversikt over skolens økonomiske virksomhet, og for det andre at hun har vært upålitelig i denne forbindelse. As ansvar følger av stillingsinstruks. Konkret hadde hun ansvar for å bringe de nødvendige bilag til regnskapsføreren, noe som i følge A ble gjort en gang i måneden. Regnskapsfører skulle utarbeide en månedlig regnskapsrapport, og denne skulle A bringe frem for styret. Vitnet, Amanda Simons, som var kasserer og styremedlem ved stiftelsen på denne tid, har forklart at hun som kasserer skulle ha oversikt over skolens økonomiske situasjon og hvordan pengene skulle brukes på sikt, men at rektor hadde ansvaret for den daglige drift. Slik lagmannsretten oppfatter dette hadde rektor et ansvar for økonomien under overoppsyn av kasserer, og regnskapsføreren hadde et ansvar for selve regnskapsførselen. De problemer som er påberopt gjelder dels at A ikke har levert månedsrapport fra regnskapsfører til styret og at hun ikke har levert bilag til regnskapsfører for perioden fra september og ut hennes ansettelsestid.

A har forklart at hun har levert bilag til regnskapsfører Kjetil Nødland etter september 1997 og at hun gjorde dette som angitt ovenfor. Men hun leverte ikke bilag for siste del av desember 1997 og for januar 1998. Nødland har derimot forklart at han ikke mottok bilag for nevnte periode og at han etterspurte dette ut på høsten i 1997. Han har skrevet et brev 5 januar 1998 til stiftelsen ved Amanda Simons med kopi til A hvor følgende fremgår:

«Accounting procedures.

I need to inform you that we now have a delay in reporting caused by the confusion with changing accounting-year.

According to your auditor you have applyed to change accounting-year some years back without getting the permission.

At the moment we have accounting upto sept/97 for both accounting-years. To save money and time I have recommended to to wait until we have a decission in what the accounting-year will be. The accounting year july-june and january-december are two separat sets of accounts.

We would like to receive an instruction for further accounting work.»

.....

Nødland har på forepørsel forklart at han ikke fikk noe svar på dette brevet fra stiftelsen. Det er heller ikke nevnt noe i brevet om at regnskapsfører manglet bilag, hvilket lagmannsretten ville funnet naturlig dersom det var tilfellet. Lagmannsretten finner derfor ikke å kunne se bort fra at bilagene er levert til regnskapsfører slik A hevder. På bakgrunn av brevet finnes det videre ikke å være holdepunkter for at A skal ha avtalt eller gitt regnskapsfører instrukser om at bokføringen skulle utstå. Det opplyses i brevet at grunnen til forsinkelse i rapportering skyldes forvirring knyttet til endring av regnskapsår. I følge brevet har regnskapsføreren anbefalt A å vente til det forelå en avgjørelse vedrørende spørsmålet om regnskapsår. Regnskapsføreren har også anmodet om ytterligere instruksjoner vedrørende videre regnskapsarbeid, men har som nevnt ikke fått det, hvilket først og fremst må være et ansvar for Amanda Simons som brevet er stilet til.

Lagmannsretten finner det vanskelig å bebreide A de ovennevnte problemer. Det vises til referat fra styremøte 4 september 1997 der det fremgår at både A og Amanda Simons fikk ansvaret for å avholde et møte med regnskapsfører. Sett hen til at Amanda Simons var kasserer og både hadde utdannelse og erfaring innen økonomi, er det rimelig at ansvaret først og fremst påligger henne. Det var utvilsomt også problemer i forhold til regnskapsfører Nødland, og problemene fortsatte etter at A ble avskjediget. I følge referat fra styremøte 28 september 1998 fremgår det at Amanda Simons hadde registrert flere feil i regnskapet fra regnskapsføreren. Hun har også forklart at hun etter at A var blitt avskjediget, måtte «stå over» regnskapsfører for at regnskapet skulle bli gjort. Lagmannsretten vil også vise til forklaring fra tidligere regnskapsfører ved stiftelsen, Kåre Galta, som uttalte at han da A var rektor fra 1993-95, hadde et godt samarbeid med henne, at hun hadde gode rutiner og at det ikke var noe å utsette på bilagsinnleveringen. Lagmannsretten finner heller ikke å kunne se bort fra de særlige problemer som oppsto i forbindelse med at stiftelsen søkte om endring av regnskapsår slik at det skulle følge skoleåret og ikke kalenderåret, se nevnte brev fra regnskapsfører.

På bakgrunn av de fremlagte regnskaper finner lagmannsretten også å måtte legge til grunn at dersom det forelå forsømmelser fra A, har dette neppe fått nevneverdige økonomiske konsekvenser for stiftelsen. Regnskapene viser at stiftelsen hadde god økonomi. Det har rett nok vært påpekt at det var store utestående foreldreinnbetalinger, men så vidt lagmannsretten forstår hadde ikke dette andre enn likviditetsmessige følger for stiftelsen. Økonomien i stiftelsen oppfattes dessuten gjennomgående å være oversiktlig der både inntekter og ugifter er forholdsvis forutberegnelige.

Det har også vært vist til en blå perm inneholdende bilag fra slutten av desember 1997 og januar 1998 som A ikke har levert til skolen. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på dette. For det første var ikke dette et forhold som var kjent da A ble avskjediget, men først har kommet opp i ettertid - under hovedforhandlingen for byretten - og var således ikke en del av avskjedsgrunnlaget. Det vises også til at A formelt sto i sin stilling til 1 mars 1999, hvilket iallfall i utgangspunktet innebærer en arbeidsplikt. Det er også uklart hvilket behov stiftelsen hadde for permen hensett til opplysninger om at det var kopier av bilagene som berodde hos stiftelsen.

For det tredje anføres det at A ikke møtte på flere styremøter. I følge vedtektenes pkt 5.7 skal skolens rektor være til stede på styremøtene. Det er opplyst at hun ikke møtte på styremøter 18 november 1997, 29 januar, 5 og 27 februar 1998. For så vidt gjelder styremøtet 18 november 1997 er det opplyst at A var syk og hadde gitt egenmelding. Det er riktignok reist spørsmål ved sykdommen på bakgrunn av at hun var til stede i skoletiden samme dag som styremøtet ble avholdt samt dagen etter. Lagmannsretten har likevel ikke grunnlag for å betvile at det forelå sykdom i denne forbindelse.

For så vidt gjelder de andre styremøtene har A som grunn for ikke å møte, vist til at hun var inhabil og har herunder vist til vedtektenes pkt 5.8 der det fremgår at et styremedlem eller rektor skal være inhabil i diskusjoner om eller vedtak i saker som gjelder vedkommende eller noen som vedkommende har et nært forhold til. Dette må oppfattes slik at i den utstrekning det blir behandlet saker som rektor ikke har en slik tilknytning til vil hun ha plikt til å møte på styremøtet. Det var iallfall slike saker som ble behandlet på møtet 29 januar 1998. Lagmannsretten vil således ikke se bort fra at hun kan bebreides i denne forbindelse, men finner det vanskelig å bedømme hennes manglende fremmøte isolert fra det forhold at det på dette tidspunkt var oppstått en vanskelig situasjon mellom A og styret.

Lagmannsretten har oppfattet at A psykisk var langt nede og at hun ikke maktet å møte det samlede styret. Hun har selv forklart at hun ikke orket å «bli slaktet» av styret. Hennes helsemessige tilstand vil bli nærmere omtalt nedenfor, og som det vil fremgå der, legges det til grunn at styreformannen var kjent med hennes problemer. Hun har også forklart, og det er dokumentert at hun gjentatte ganger ba om møte med styreformannen, noe styret motsatte seg, uten at lagmannsretten kan se at det er gitt noen akseptabel forklaring på dette. Hun har videre anmodet om en skriftlig redegjørelse fra styret angående problemene, men ikke fått noen slik. På bakgrunn av den situasjon A helsemessig befant seg i samt at hun ikke fikk møte med styreformannen uten at det kan ses gitt noen rimelig forklaring på det, finner lagmannsretten det vanskelig å tillegge hennes fravær fra styremøtene særlig vekt ved vurderingen.

For det fjerde er det som begrunnelse for avskjeden vist til A s fravær i tiden 17-27 februar 1998. Det er fremlagt sykmelding der det fremgår at hun kontaktet lege 27 februar 1998 og at hun var helt arbeidsufør i perioden 17 februar-15 mars 1998. Sykmeldingen er således tilbakedatert uten at det i sykmeldingen er krysset av i rubrikk for om tilbakedateringen er medisinsk begrunnet. Det er heller ikke oppgitt nærmere hva slags sykdom det gjelder. I følge fremlagt journalnotat er diagnosen situasjonsbetinget ubalanse. Legen som hun konsulterte, Ivar Thomsen, som er spesialist i allmennmedisin, har forklart at A hadde store problemer av psykosomatisk art og var av den grunn utvilomt arbeidsufør. Han mente derfor det var medisinsk begrunnet å tilbakedatere sykmeldingen, men at han ved en forglemmelse ikke hadde krysset av for dette i sykmeldingen. Han opplyste videre at sykmeldingen ble forlenget og at hun var sykmeldt til 5 mai s.å.

Stiftelsen har anført at det ikke foreligger noen sykdom og at A ved legeattest ikke har gitt varsel «i rett tid» om grunnen til fraværet, jf aml §64. Etter lagmannsrettens syn bør disse forhold bedømmes etter reglene i aml §66 nr 1, eventuelt etter §66 nr 4 siste punktum jf §60 nr 1 vedrørende oppsigelse. Aml §64 gjelder etter sin ordlyd bare ved oppsigelse, ikke ved avskjed. Bestemmelsen gir et oppsigelsesvern ved fravær bl a på grunn av sykdom mens det som nevnt også er påberopt andre grunner for avskjeden. Det er likevel grunn til å komme nærmere inn på sykdommen.

På bakgrunn av ovennevnte sykmelding, journalnotat og forklaringen fra ovennevnte lege legges det til grunn at A var syk på avskjedstidspunktet. Hun har selv forklart at hun er 164 cm høy og at hun da hun kontaktet lege, veide 37 kg, men i følge dr Thomsen ble disse forhold ikke kontrollert ved undersøkelsen. Det fremgår av journalnotatet at A har et spiseproblem og lagmannsretten legger det til grunn selv om dette ikke fremgår direkte av diagnosen i journalnotatet. Stiftelsen har henvist til lovendring som skjedde i 1993 i folketrygdloven og at hensikten med denne var å avgrense sykdomsbegrepet mot sykeliggjøring/medikalisering av problematiske livssituasjoner. Dette kan likevel ikke endre lagmannsretten oppfatning av at det forelå en sykdom. Hvorvidt det foreligger sykdom må uansett bedømmes utfra en medisinsk-faglig vurdering, og noen annen slik vurdering er ikke foretatt av A. Heller ikke A s detakelse under konferansen i mars i 1998 kan endre vurderingen. Det vises til dr Thomsens forklaring der han etter å ha blitt foreholdt denne opplysning, fastholdt sin konklusjon. Heller ikke trygdekontoret har reagert på sykmeldingen etter det som er opplyst.

Lagmannsretten finner heller ikke grunn for å sette til side legeattesten grunnet tilbakedatering. Det er ikke avgjørende at det ikke er krysset av for dette i sykmeldingen, jf ovennevnte forklaring fra dr Thomsen om grunnen til dette. Legen oppfattes å ha vurdert om vilkårene for tilbakedatering foreligger, og lagmannsretten har ikke tilstrekkelige opplysninger for å sette denne vurderingen til side. I dette ligger det også at det ikke er grunnlag for noen annen vurdering utfra årsaken til sykdommen.

Det er opplyst at stiftelsen mottok nevnte legeerklæring 2 mars 1998. Selv om det dermed er gått noen tid fra A forlot skolen den 17 februar 1998 til stiftelsen mottok legeerklæringen, må dette bedømmes i forhold til den kjennskap lagmannsretten finner at stiftelsen hadde til As helsetilstand. Det legges riktignok til grunn at A ikke sa noe selv om at hun var syk da hun forlot skolen den 17 februar 1998. Heller ikke Jan Aarre som var styreformann for stiftelsen på dette tidspunkt og som i følge egen forklaring ble oppringt av As ektemann dagen etter, fikk noen slik opplysning. I følge Aarre opplyste ektemannen at hun ikke kunne arbeide «under slike forhold» e.l. Aarre forklarte imidlertid at han en tid forut hadde hørt at A skulle ha tatt mat fra barnas matpakker og han observerte også at hun ble «tynnere og tynnere». Han har videre forklart at det på styremøte 25 februar 1998 «var tilløp til diskusjon» om A s helse, men at han mente dette var hennes egen «business» og at styret ikke hadde noe med det å gjøre. At Aarre kjente til A s helsetilstand underbygges ytterligere av hans opplysning om at han hadde et personlig vennskap med A.

Styremedlem og kasserer Amanda Simons har forklart at hun før styremøtet 29 januar 1998, var blitt gjort kjent med nevnte forhold vedrørende barnas matpakker, men har forklart at hun ikke syntes spørsmålet var så viktig. Hun oppfattet imidlertid at det var noe galt med As helse. Det vises også til dokument kalt «Attachment 1 - Ex-principal status» som så vidt forstås er skrevet av et av styremedlemmene. I skrivet er det listet opp en rekke datoer og gitt en kort beskrivelse av hendelsesforløp under hver dato. For den 25 februar (1998) fremgår det at noen av styremedlemmene hadde et møte med advokat Håkon Helle. Videre fremgår følgende: He advises that even if a sick note is produced more than a week is too long without good cause and that there are grounds for a summary dismissal. Det er for øvrig også andre vitner som har forklart seg om hennes sykdom.

Samlet sett underbygger det ovennevnte at stiftelsen ved styret var kjent med at det forelå en sykdom selv om ikke dette var meddelt stiftelsen uttrykkelig. At A ikke har vært særlig villig til å snakke om dette og under saksforberedelsen har motsatt seg å gi opplysninger om sykdommen, kan på bakgrunn av den kjennskap stiftelsen hadde om den, ikke være avgjørende. Med den kunnskap styret hadde om As helsetilstand kan det vanskelig ses at stiftelsen har opptrådt i samsvar med de krav arbeidsmiljøloven stiller til arbeidsgiveren når styret anser dette som arbeidstakerens «egen business». Det er også på det rene at stillingen som rektor var en arbeidsbelastende stilling. Selv om styret ikke hadde tillit til A, er det forståelig at hun opplevde det som ekstra belastende da hun oppdaget at det blant de ansatte var gjennomført en spørreundersøkelse som bl a omhandlet henne, uten at hun var blitt orientert om det på forhånd. Det vises også til at hun fikk redusert sin fullmakt til å trekke på skolens driftskonto samt at det ble anmodet om spesifikasjon av telefonregninger uten at hun kjente til dette.

Stiftelsen har også vist til en del øvrige forhold, herunder at A skiftet låser til sitt kontor uten at styret ble informert og fikk nye nøkler samt at hun skal ha skapt splittelse blant personalet. Lagmannsretten finner ikke grunn til å komme nærmere inn på dette idet det oppfattes som lite sentralt som begrunnelse for avskjeden.

Lagmannsretten finner etter dette at vilkårene for avskjed ikke er til stede, og motanken kan således ikke føre frem. Det følger av aml §66 nr 4 siste punktum at retten kan bestemme at arbeidsforholdet skal opphøre når den finner at vilkårene for saklig oppsigelse er til stede. Dette må bedømmes utfra aml §60 nr 1. Lagmannsretten finner heller ikke at disse vilkår foreligger. Avskjeden er således ikke gyldig verken som avskjed eller oppsigelse.

Stiftelsen har atter subsidiært anført at arbeidsforholdet må opphøre, jf aml §66 nr 4 annet punktum. Det er en tilsvarende regel ved oppsigelse i aml §62 første ledd annet punktum. Det fremgår av bestemmelsene at retten i særlige tilfeller etter påstand av arbeidsgiver kan bestemme at arbeidsforholdet skal opphøre dersom retten etter avveiing av partenes interesser finner at det vil være åpenbart urimelig at arbeidsforholdet fortsetter. I dette ligger det at det er en snever unntaksregel. Lagmannsretten finner imidlertid at vilkårene etter bestemmelsen er til stede. Selv om A etter det opplyste sto i stillingen til 21 mars 1999, har hun ikke vært på skolen siden 17 februar 1998. I dag fungerer en annen i hennes stilling. Hun har dessuten flyttet fra Norge og bor i dag i Aberdeen i Skottland.

A har krevet erstatning etter aml §66 nr 5. Erstatningen skal fastsettes til det beløp som retten under hensyn til det økonomiske tap, arbeidsgivers og arbeidstakerens forhold og omstendighetene for øvrig finner rimelig. A har mottatt lønn i ca ett år etter avskjeden. Det er ikke sannsynliggjort at det foreligger noe økonomisk tap. Lagmannsretten finner imidlertid at A bør tilkjennes oppreisningserstatning. Det legges i denne forbindelse vekt på den belastning avskjeden har medført for A særlig sett på bakgrunn av hennes helsemessige tilstand, noe stiftelsen kjente til. Erstatningen fastsettes skjønnsmessig til kr 25.000.

Hovedanken har ført frem med unntak for gjeninntreden i stilling. Spørsmålet om saksomkostninger må derfor bedømmes etter tvistemålsloven §180 annet ledd jf §174 første ledd. Unntaket i sistnevnte bestemmelses annet ledd finnes ikke å komme til anvendelse. Saksomkostninger tilkjennes således ikke. Motanken har vært forgjeves, og spørsmålet om saksomkostninger må da avgjøres etter tvistemålsloven §180 første ledd. Det foreligger ikke slike særlige omstendigheter som tilsier at stiftelsen bør fritas for å erstatte motpartens saksomkostninger. Advokat Husebø har imidlertid ikke krevet saksomkostninger i motanken.

Saksomkostningspørsmålet for byretten blir å avgjøre etter de samme bestemmelser som for hovedanken. Det er således ikke grunn til å endre byrettens saksomkostningsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

I anke og motanke:

1. Avskjeden av A kjennes ugyldig, også som oppsigelse.

2. Krav om at A skal fratre sin stilling tas til følge.

3. Stiftelsen The Children's House betaler til A 25.000 - tjuefemtusen - kroner.

4. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.

5. Byrettens dom, slutningens punkt 2, stadfestes.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.