LG-1999-846
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-03-01 |
| Publisert: | LG-1999-00846 |
| Stikkord: | Straff, Trafikkforseelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nordhordland herredsrett nr. 98-00321 - Gulating lagmannsrett LG-1999-00846. Påanket til Høyesterett: anken fra påtalemyndigheten tillatt fremmet, anken fra domfelte ikke tillatt fremmet, HR-2000-00504. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Politiinspektør Berit Salbu, Bergen) mot A (Forsvarer: Advokat Jon Swensen, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Tenold, ekstraordinær lagdommer Selvik, byrettsdommer Bertelsen, fire meddommere |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §31, §5, Straffeloven (1902) §63, §3, Straffeprosessloven (1981) §41 |
I straffesak avsa Nordhordland herredsrett 30.september 1998 dom med slik domsslutning:
1. A, født xx.xx.71, dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd, jf §5 første ledd jf. skiltforskriftene §8, og vegtrafikkloven §31 første ledd jf. §3, alt sammenholdt med straffeloven §63 annet ledd, til en straff av fengsel i 60 - seksti - dager.
2. Til dekning av saksomkostninger tilpliktes A å betale til det offentlige kroner 20.000 - tyvetusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen.»
Dommen er basert på at domfelte holdt en hastighet av 192 km/t i sone med fartsgrense 80 km/t. A har i rett tid anket dommen til Gulating lagmannsrett. Lagmannsretten har tillatt anken fremmet til fullstendig behandling.
Påtalemyndigheten har deretter fremmet for lagmannsretten den samme tiltalebeslutning som ble uttatt for herredsretten og som lyder:
«I. Vegtrafikkloven §31 første ledd, jf. §5 første ledd, hvoretter enhver skal være oppmerksom på offentlig trafikkskilt, signal og oppmerking, og skal rette seg etter de forbud og påbud som gis på denne måte, jf. skiltforskriftenes §8, jf. skilt nr. 362, «Fartsgrense», hvoretter det er forbudt å kjøre med større fart i km/t enn det som er angitt på skiltet.
Grunnlag er følgende forhold:
Den 3. september 1998 langs Rv-57 ved - - -fossen i X førte han motorvogn med reg.nr. - - - med en hastighet på 192 km pr. time til tross for lovlig hastighet på stedet er 80 km pr. time.
II. Vegtrafikkloven §31 første ledd, jf. §3,
hvoretter enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret.
Grunnlag er følgende forhold:
Til tid og på sted som nevnt i post I førte han den der nevnte bil uten å være tilstrekkelig aktsom og/eller varsom i det han holdt for stor hastighet etter forholdene på stedet og på denne måte representerte en fare for andre trafikkanter.»
Ankeforhandling ble holdt i Bergen 9. og 10.februar 2000 og seks vitner, hvorav to sakkyndige, avgav forklaring. To oppnevnte sakkyndige - professor Børje Forssell og Dr scient Jan Tore Malmo - redegjorde for sine undersøkelser i saken. Lagmannsretten foretok befaring av den aktuelle vegstrekningen i X den 10. februar. For øvrig ble det foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Tiltalte A er født *.*. 1971, han har arbeidet som ROG-pilot (dvs fører av miniubåt), men er for øyeblikket permittert. Han bor på Y med samboer og ett barn. Månedsinntekt har vært kr 22.000.
Tiltalte erklærte seg delvis skyldig, idet han erkjenner å ha overtrådt fartsgrensen på 80 km/t, men langtfra i så stor grad som tiltalebeslutningen lyder på.
Sakens bakgrunn og hendelsesforløp fremgår av herredsrettens domsgrunner som det vises til, jf straffeprosessloven §41 tredje ledd. Her nevnes kort at den 3.september 1998 om kvelden ble det holdt fartskontroll ved - - -fossen i X på et sted hvor fartsgrensen er 80 km/t. Tiltaltes bil - en BMW - - -, 1987-modell, ble ved hjelp av håndholdt laserpistol målt til å ha en fart på 192 km/t.
Tiltalte fremholder at han holdt en fart på mellom 110 og 120 km/t før han ble stanset. Når displayet på laserpistolen viste 192 km/t må det bero på en feil.
Tiltalte mener at det ikke er praktisk mulig å kjøre bilen i den farten som politiet oppgir. Det var en eldre bil og selv om den var velholdt var det ikke teknisk kapasitet til en så stor fart på dette stedet.
Det er også tvilsomt om laserpistolen kan ha vært brukt etter reglene. Det var mørkt og det skulle godt gjøres at pistolen ble holdt i ro mot et bestemt siktepunkt i tilstrekkelig tid.
Det er ikke utenkelig at siktepunktet ble forskjøvet, noe som er i strid med reglene og må føre til at målingen anses ugyldig.
Aktor viser til hastighetsmålingen og mener at det ikke knytter seg tvil til den. Målingen er foretatt med utstyr som er kontrollert og funnet iorden.
Vitneforklaringene viser også at tiltalte holdt en fart som var langt over det han selv oppgir.
Den sakkyndige Forssell mener at det er lite sannsynlig at fartsmålingen var feil. Den sakkyndige Malmo er mer kritisk til målingen, men hans innvendiger er mer av teoretisk betydning.
Lagmannsretten bemerker:
Tiltalens post I:
Lagmannsretten legger til grunn, etter tiltaltes egen erkjennelse, at farten var høyere enn 110 km/t i en 80-sone. Omfanget av fartsoverskridelsen er av særlig betydning for utmålingen av straff.
Etter lagmannsrettens oppfatning ble fartsmålingen foretatt på et velegnet sted. Vegen har her forholdsvis god standard, med en svak stigning på 3:100.
Spørsmålet for lagmannsretten er om farten kan ha vært så høy som 192 km/t slik lasermålingen viser. Da målingen ble foretatt var det blitt mørkt og det satte utvilsomt økte krav til den som betjente laserapparatet. Samtidig må det pekes på at den politimannen som foretok målingen har lang erfaring med dette apparatet.
Den loggen som ble ført - og som omfattet flere biler den samme kvelden - er ført på forskriftsmessig måte og lagmannsretten kan ikke se at noe tyder på at det har vært feil ved selve apparatet.
Spørsmålet som er reist er om det likevel kan være feilkilder som tilsier at målingen ikke er å stole på. De sakkyndige har begge vært på befaring til det aktuelle stedet og det ble bl.a foretatt oppmåling med landmålerkikkert slik det er redegjort for i herredsrettens dom.
Den sakkyndige Malmo hevder at det kan ha vært en sidevegs relativ forskyvning mellom laserstrålens treffpunkt på As bil og et fast punkt på samme bil. I en skriftlig uttalelse skriver han bl.a.:
«.. at relativ forskyvning mellom laserstrålens treffpunkt og et fast punkt på As bil synes å ha vært 0,6-0,8 meter i løpet av måleintervallet. Det synes da som vi kan utelukke at bevegelsen har vært så stor at laserstrålen har beveget seg helt vekk fra bilen. Vi står likevel ovenfor en målesituasjon hvor bevegelsen kan ha vært så stor at laser fartsmålerens interne kontrollfunksjon burde ha forkastet målingen pga for store intensitetsvariasjoner dersom operatøren ikke har fulgt kjøretøyets bevegelse. Å følge kjøretøyets bevegelse er ikke tillatt, jf instruks, siden sveipende bevegelser kan åpne for feilmuligheter....».
Den sakkyndige Forssell ser ikke grunn til å stille spørsmål ved måleresultatet. Han skriver bl.a.:
«Hva angår en eventuell dreining av apparatet for å følge bilens bevegelser er jeg enig med Malmo at dette ikke automatisk betyr at målingen av den grunn blir feil. Jeg er derimot ikke enig i påstanden at dette automatisk gir større feilsannsynlighet. Hvis operatøren greier å holde strålen rettet mot ett bestemt punkt på bilen under hele måleintervallet, vil hastigheten i forhold til måleapparetet bli korrekt målt. Hvis han ikke geier det, noe som er overveiende sannsynlig, øker sannsynligheten for at apparatet forkaster måleresultatet på grunn av større signalvariasjoner, men hvor stor/liten denne sannsynligheten er, er det umulig å avgjøre. Det må som alltid eksperimentelle resultatet til for å vurdere slike ting, situasjonen er altfor komplisert for å la seg fange med enkle teoretiske beregninger, særlig på så svakt grunnlag som i dette tilfellet.»
Lagmannsretten konstaterer at det ble oppnådd et måleresultat - målingen ble ikke forkastet av laserapparatet på grunn av for store signalvariasjoner.
Spørsmålet som da gjenstår er om operatøren ubevisst kan ha «fulgt» målet - det vil si beveget apparatet sidevegs - og på den måten har fått et gyldig måleresultat. For å unngå feilmåling er det nødvendig å sikre at målingen foretas innenfor det samme området på kjøretøyet gjennom hele måleintervallet (0,34 sekund).
De sakkyndige ser noe ulikt på mulighetene for feilkilder. Lagmannsretten kan ikke se bort fra at måleresultatet kan ha blitt oppnådd ved at operatøren ubevisst har «fulgt» bilens relative forskyvning i forhold til måleapparatet. Den erfarne operatøren har riktignok fortalt at han i høy grad var oppmerksom på at apparatet måtte holdes i ro under målingen. Han var henvist til å sikte mellom baklyktene og en sidevegs bevegelse av apparatet ville trolig være vanskelig å oppdage i mørket. Muligheten for at en slik feil ubevisst er oppstått kan etter omstendighetene ikke utelukkes. Det innebærer at måleresultatet på 192 km/t ikke kan legges til grunn ved straffutmålingen. Det dreier seg om noe mer enn en rent teoretisk tvil og denne tvilen må komme tiltalte til gode.
Etter å ha vurdert det øvrige bevismaterialet er lagmannsretten likevel ikke i tvil om at tiltalte har kjørt bilen sin i en særdeles høy hastighet, langt over fartsgrensen.
Politibetjent Gandrudbakken forklarer at tiltaltes bil holdt en skremmende stor hastighet. Bedømt visuelt må farten ha vært betydelig over det tiltalte forklarer. Lensmannsbetjent Hindenes forklarer at bilen kom «i forferdelig stor fart» og langt mer enn 120 km/t. Politikonstabel Laukeland som kjørte en sivil politibil i en fart av 120 km/t forklarer at han ble forbikjørt av tiltaltes bil. Ambulansesjåfør Magnussen som jevnlig kjører strekningen har forklart at han anser en fart på 140 km/t som det maksimale på denne vegen under utrykning.
Lagmannsretten har også hørt sakkyndig vitneprov om bilmodellens tekniske kapasitet.
Etter en samlet vurdering av bevismaterialet - hvor en også har sett hen til vegbanens beskaffenhet og bilens kapasitet - er lagmannsretten kommet til at tiltalte ikke kan ha kjørt under 150 km/t. Enhver rimelig tvil er da godskrevet tiltalte. I denne forbindelse legges bl.a vekt på vitneprovet fra politikonstabel Laukeland som sier at han holdt en fart på 120 km/t da han ble forbikjørt av tiltalte.
Fra forsvarerens side er det fremholdt at Laukelands opplysninger om hvor langt han var fra måleposten da han ble forbikjørt, ikke kan stemme. Lagmannsretten kan ikke se at dette forholdet har betydning for vurderingen av Laukelands beskrivelse av tiltaltes forbikjøring.
Tiltalens post II:
Det er etter lagmannsrettens oppfatning ingen tvil om at tiltalte har holdt så stor hastighet at det etter forholdene på stedet representerte en fare for andre trafikanter. En så høy fart som 150 km/t er i seg selv en åpenbar risiko for skade på annen trafikk - eksempelvis ved innhenting av mer langsomtgående trafikk på ikke helt oversiktlige strekninger - og selv om en tar hensyn til at riksvegen holder relativt god standard på det aktuelle strekket. Lagmannsretten ser det riktig at tiltalte - i konkurrens - kjennes skyldig i overtredelse også av vegtrafikkloven §31 første ledd jf §3.
Etter dette blir tiltalte funnet skyldig i begge tiltaleposter.
Ved straffutmålingen legges vekt på at overskridelsen av fartsgrensen var betydelig - 150 km/t i 80-sone - og at en så høy hastighet i seg selv representerer en betydelig fare.
Tiltalte er ikke tidligere straffet, men er bøtelagt en gang tidligere - i 1997 - for fartsoverskridelse. Han kjørte dengang motorsykkel med 117 km/t i en 80-sone.
Lagmannsretten er kommet til at straffen settes til ubetinget fengsel i 30 dager. Ved utmålingen er strl §63 annet ledd iakttatt. Ettersom tiltalte har oppnådd et gunstigere resultat enn i herredsretten, blir det ikke tale om saksomkostninger.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
A, født *.*. 1971, dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd, jf §5 første ledd, jf skiltforskriftene §8, og vegtrafikkloven §31 første ledd jf §3, alt sammenholdt med strl §63 annet ledd, til en straff av fengsel i 30 - tretti - dager.
Saksomkostninger idømmes ikke.