LG-2000-1271

Instans:	Gulating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	2002-04-17
Publisert:	LG-2000-01271
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Indre Sogn herredsrett (tingrett) 99-00055 - Gulating lagmannsrett LG-2000-01271.
Parter:	A (Forsvarer: Advokat Louis Anda jr, Sogndal) mot Staten v/Justisdepartement (Sogn politidistrikt v/politiadjutant Ivar Hauge).
Forfatter:	Lagdommer Ivar Drevland. Tingrettsdommer Tor Bertelsen. Tingrettsdommer Gunnar Rode Torvund
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §283, Veitrafikkloven (1965) §22, §31, §3, Straffeprosessloven (1981) §444, §445, §446, §238, §45, §17, §449

Saken gjelder krav om erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven §444, §445 og §446.

Natt til søndag 19.07.98 var A (f. *.*..77) og B (f. *.*..77) utsatt for en bilulykke i Sogndal. Begge kom til skade, B ble påført meget alvorlige skader.

Sogn politidistrikt siktet 05.01.99 A for overtredelse prinsipalt av straffeloven §238, vegtrafikkloven §31, jf. §22, 1. ledd og vegtrafikkloven §31, jf. §3, subsidiært vegtrafikkloven §31, jf. §17, 2. ledd.

Statsadvokatene i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane tok 05.02.99 ut tiltale i samsvar med siktelsen. Straffesaken mot ham ble behandlet ved Indre Sogn herredsrett den 8. april 1999. A ble dømt for overtredelse av straffebestemmelsene i den prinsipale delen av tiltalen til en straff av fengsel i 5 måneder. Saksomkostninger ble ilagt med kr 10.000.

Etter As anke ble saken behandlet ved Gulating lagmannsrett den 6. mars 2000. Han ble her frifunnet for såvel den prinsipale som den subsidiære delen av tiltalebeslutningen. Avgjørelsen ble avsagt under dissens idet mindretallet (lagmannen) fant at A måtte domfelles etter den prinsipale påstanden.

Saksforholdet og lagmannsrettens vurdering av sakens bevis fremgår av lagmannsrettens dom i straffesaken mot A.

Som følge av siktelse og straffeforfølgning ble As førerkort ved Indre Sogn forhørsretts kjennelser av 20.01. og 27.07.1999 beslaglagt frem til 19.07.2000.

A fremmet 08.06.00 krav om erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven §444, §445 og §446. Etter begjæring besluttet lagmannsretten at saken skulle gjøres til gjenstand for muntlig forhandling, jf. straffeprosessloven §449, 3. ledd.

Rettsmøte til muntlig behandling av kravet ble holdt i Bergen 21. mars 2002. A møtte og ga forklaring. Retten hørte 9 vitner. Det ble for øvrig foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.

A, ved prosessfullmektig Louis Anda jr., har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Etter straffeprosessloven §444 må siktede sannsynliggjøre at han ikke har gjort de handlinger han ble siktet, domfelt og senere frifunnet for. Dette må imidlertid vurderes individuelt for hver post i siktelsen.

Prinsipalt gjøres gjeldende at straffeloven §238 m.v. ikke er overtrådt. Det vises her særlig til 3 vitner som har sett A sitte på passasjersiden i bilen kort tid før ulykken. C og D hevder å ha iakttatt dette mens de satt utenfor Lægreidpuben; noe som støtter det faktum at det ikke var A som kjørte bilen. E gjorde den samme iakttakelse fra fortauet utenfor Sogndal hotell da bilen passerte i stor fart i retning ulykkesstedet. Det er ingen grunn til å tvile på hennes forklaring. Det vises videre til ambulansepersonellet Walaker og Larsen som på ulykkesstedet så B liggende med bena over på førersiden mens hodet lå mot ruten på passasjersiden. Når det gjelder rapporten som påtalemyndigheten har innhentet fra Recon, har denne begrenset verdi. Den bygger dels på uriktige forutsetninger, herunder at B ble funnet plassert på annen måte inne i bilvraket. Det kan således ikke ses bort fra at A er blitt slengt ut fra passasjersiden, selv ha krabbet ut m.v. Det anses følgelig sannsynliggjort at han ikke førte ulykkesbilen. Dette må også isolert få betydning for oppreisningen.

Det gjøres videre gjeldende som sannsynliggjort at han ikke hadde overlatt kjøringen til en annen i strid med vegtrafikkloven §17, 2. ledd. A hadde rådighet over bilen, og han var forpliktet til å forvisse seg om at den han overlot bilen til, var i stand til å føre den. Bestemmelsen fordrer imidlertid aktivitetsplikt. Straffeloven §45 har følgelig ikke aktualitet i denne vurderingen. A var så sterkt alkoholpåvirket at han ingen mulighet hadde til å foreta en slik aktiv kontroll. Det vises til vitnet E' forklaring om As tilstand denne natten.

Vilkårene for erstatning etter §444 anses tilfredsstilt. Uaktet den prinsipale eller subsidiære del av tiltalebeslutningen ville førerkortet vært inndratt og arbeidsinntekt gått tapt.

Selv om forholdet til straffeloven §238 er på plass, men forholdet til vegtrafikkloven §17, 2. ledd ikke er sannsynliggjort, vil likevel vilkårene etter §444 være tilfredsstilt og oppreisning tilkjennes etter §446. Det ville for øvrig i denne sammenheng være tilstrekkelig å være blitt holdt ansvarlig for overetredelse av §17, 2. ledd; noe som alene ville være en stor påkjenning.

Dersom retten måtte mene at vilkårene etter §444 ikke er tilfrdsstilt, så må §445 komme til anvendelse. Det har vært svært belastende å ha blitt holdt ansvarlig for at en person er blitt påført svære skader. Straffeforfølgningen er også følt som sosialt reduserende. Politiet foretok også en overfladisk etterforskning i saken; noe som også må få betydning etter denne bestemmelse.

Det anses å foreligge en klar årsakssammenheng mellom straffeforølgningen og inntektstapet.

Tapt arbeidsinntekt som følge av førerkortbeslaget - arbeidsinntekt oppebåret som maskinfører fratrukket trygdeytelser - utgjør således samlet kr 65.970. I tillegg kommer reiseutgifter for A i anledning saken, som settes til kr 2.000.

Siktelsen, tiltalen og det rettslige etterspill har vært en stor belastning. Det er opplevd som subjektivt krenkende. Følelsen av klander for å være ansvarlig for en annens store skader, har vært sterkt belastende. Han kom seg heller ikke i arbeid; noe han hadde et klart ønske om. Det gjøres gjeldende oppreisningskrav oppad begrenset til kr 100.000.

Det er nedlagt sllik påstand:

1. A tilkennes erstatning med kr 67.970 med tillegg av lovlig rente.

2. Han tilkjennes inntil kr 100.000 i oppreisning.

Subsidiært:

Saksomkostninger idømmes ikke.

Staten v/Justisdepartementet, ved politiadjutant Ivar Hauge, har i hovedtrekk gjort gjeldende:

A har ikke sannsynliggjort ikke å ha forbrudt seg verken etter den prinsipale eller subsidiære del av tiltalebeslutningen. Det vises til sakens dokumenter og de bevis som er ført for retten. Både herredsretten og lagmannsretten la til grunn at det var kun to personer i bilen. Det er heller ikke funnet bevist at B var fører. Vitnet F, som var den første som kom til ulykkesstedet, så en person i bilens passasjerside; nemlig B. Det vises også til øyenlege Mangers funn når det gjelder skadene påført B samt siv.ing. Aaneruds konklusjon om hvem som mest sannsynlig var passasjer i ulykkesbilen. Av fotomaterialet fremgår videre at det var blod foran der hvor B ble funnet plassert. Når det gjelder vitnet E, finner en dette lite troverdig. Bilen passerte henne i stor fart. Det var mørkt. Hun hadde nytt alkohol, og hun måtte i tilfelle ha sett forbi den person som satt nærmest. Hun ble også klar over saken og meldte seg som vitne lenge i ettertid. van C og D kan nok ha sett det de hevder, men her kan det ha gått ikke ubetydelig tid mellom observasjon og ulykke. De to i bilen kan således ha byttet plass.

Hva angår straffeprosessloven §445 stilles det strenge krav. Det må foreligge ett eller flere ekstraordinære forhold. Det vises til rettspraksis. Slike forhold kan ikke anses å foreligge i denne sak.

Da vilkårene etter §444 og §445 ikke er til stede, vil det heller ikke kunne gis oppreisning etter §446.

Dersom vilkårene måtte foreligge, er det ikke innsigelser til erstatningskravet. Oppreisningsbeløpet er imidlertid altfor høyt.

Det må idømmes saksomkostninger dersom staten frifinnes. Dette må inkludere forberedelse, vitnegodtgjørelse, utgifter til reise m.v. Saksøkers økonomi skulle ikke være til hinder for dette.

Det er nedlagt slik påstand:

1. Staten v/Justisdepartementet vert å frifinne.

2. Saksøkte vert pålagd å betale sakskostnader fastsett etter retten sitt skjøn, med tillegg av 12 % rente frå 14 dagar etter domsavseiing.

Lagmannsretten skal bemerke:

Det er et grunnleggende vilkår for erstatning etter straffeprosessloven §444 til den som er frifunnet for tiltale at «det er gjort sannsynlig at han ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen».

Det siktede således må sannsynliggjøre er at han objektivt sett ikke har begått den handling han var tiltalt for. Sannsynlighetsovervekt er tilstrekkelig. Siktede har bevisbyrden. Vurderingen av bevisene skal foretas ut fra de forhold som foreligger når erstatningsspørsmålet avgjøres.

Indre Sogn herredsrett fant i sin dom av 16.04.1999 at det var ført fullgodt bevis for at A kjørte bilen på ulykkestidspunktet. B som passasjer ble påført betydelige skader. Skaden var forvoldt ved uaktsomhet fra As side. Han ble derfor dømt overenstemmende med den prinsipale del av tiltalen, herunder domfelt for ovetredelse av straffeloven §238. Ved Gulating lagmannsretts dom av av 08.03.2000 ble imidlertid A under dissens frifunnet såvel i forhold til den prinsipale som den subsidiære del av tiltalen.

Som nærmere begrunnelse anføres:

Lagmannsrettens flertall (alle unntatt lagmann Trovåg) finner at påtalemyndigheten ikke har ført tilstrekkelige bevis for at tiltalte var fører av bilen på ulykkesturen. Flertallet viser til forklaringene fra E, Van C og D. Skadebildet kan heller ikke på avgjørende måte fastslå at tiltalte førte bilen.

Flertallet legger også til grunn at med den uklarhet som foreligger med hensyn til hvem av de to som var fører av bilen, kan A heller ikke dømmes for tiltalens subsidiære post. Beviskravet i straffesaker må føre til - med den usikkerhet som foreligger med hensyn til hvem som var fører - at A også frifinnes for å ha overlatt motorvognen til en annen, nemlig B. Flertallet finner således ikke heller bevist at B var fører ved anledningen. I samsvart med dette må tiltalte følgelig frifinnes såvel for den prinispale som den subsidiære delen av tiltalebeslutningen.

Vedrørende erstatningsspørsmålet har lagmannsretten nå gått gjennom sakens dokumenter og i rettsmøte hørt part og vitner. Slik lagmannsretten ser det, er det ikke sannsynliggjort at A ikke var fører av ulykkesbilen, jf. straffeprosessloven §444.

Om hendelsesforløpet har lagmannsretten i dommen av 08.03.1999 bl.a. lagt følgende til grunn:

Det legges til grunn at det under kjøringen befant seg to personer i bilen, tiltalte og fornærmede.

Etter uhellet lå A på jordvollen i trafikkøya med ansiktet inn mot dens sentrum og beina ca 1 - 2 meter fra den delvis åpne bildøren på førersiden.

Fornærmede B lå inne i bilvraket med hodet mot sidestolpen ved frontvinduet på bilens høyre side og beina mot rattet/dashbordet.

Vedrørende observasjoner av bil og fører/passasjer forut for ulykken har lagmannsretten bl.a. uttalt:

To vitner har forklart at de så tiltalte og B gå inn i bilen like øst for Lægreidspuben ut på natten. Bilen sto parkert utenfor Fokus Bank i Parkveien. Det er ikke klart om bilen ble kjørt direkte fra Parkvegen og til ulykkesstedet. De to vitnene hevder A satt på passasjersiden da bilen deretter passerte dem. Et nytt vitne for lagmannsretten, E, har i sin forklaring sagt at hun befant seg på fortauet utenfor Sogndal Hotell da bilen kom i stor fart vestover mot ulykkesstedet. Hun hevder at A satt på passasjersiden idet bilen passerte henne.

Vitnene van C og D har opprettholdt den forklaring de ga under straffesaken. De mener således å ha sett A sitte på passasjersiden da bilen i moderat fart passerte dem i Parkveien utenfor Lægreidpuben. De ble oppmerksom på ulykken på veien hjem. Lagmannsretten ser ikke bort fra at det de sier, kan ha vært en korrekt observasjon. De var imidlertid usikker på hvor lenge de ble på stedet før de vente hjemover, og i den forbindelse som nevnt registrerte at det hadde skjedd en ulykke. De var også usikker på hvilken retning bilen tok etter å ha passert dem. Slik lagmannsretten ser det, kan det således her på ingen måte utelukkes at de to i bilen kan ha byttet plass forut for ulykken.

Etter lagmannsrettens oppfatning knytter det seg usikkerhetsmomenter til E' vitneobservasjon. Hun kom for øvrig først inn som vitne i straffesaken for lagmannsretten etter å ha blitt kjent med saken i forlengelsen av herredsrettens dom. Rundt kl. 03.00 om natten hevder hun, stående på fortauet utenfor Sogndal hotell, å ha sett A sitte på passasjersiden i en bil som passerte i retning ulykkesstedet. Bilen hadde imidlertid stor fart, hun var selv påvirket av alkohol og sto plassert på motsatt side av bilens kjøreretning. Hun måtte således ha sett forbi den som satt nærmest, dvs. på førersiden. Slik lagmannsretten ser det, kan dette vitneprovet etter omstendighetene ikke tillegges avgjørende vekt.

Også de to ambulansearbeiderne, Jon Audun Larsen og Øystein Walaker, oppretholdt sine forklaringer om Bs plassering i bilen etter ulykken.

På den annen side iakttok F, som var den første som kom til ulykkesstedet, en person (A) ligge på jordvollen. I bilen, som lå på taket, var en person (B) fastklemt på passasjersiden. Lensmannsbetjent Røseneid, som ankom noe senere, observerte også B inne i den svært ødelagte bilen. Han antok ut fra slik han var plassert at han hadde vært passasjer i bilen. Også øyenlege Øystein Mjangers forklaring verdrørende Bs øyeskade kan tyde på det sammen. Videre fremgår følgende av den utredning som ingeniørfirmaet Recon DA har foretatt for Gjensidige Nord Forsikring (utredningens pkt. 6.4.4 in fine):

Ut fra kreftene i kollisjonen beskrevet i pkt. 6.4.1 og bilens bevegelser i kollisjonen som vist i illustrasjon 6, vurderes det som lite sannsynlig at personen som satt i passasjersetet før kollisjonen kan ha blitt kastet ut av bilen og landet på den siden som førersiden vendte mot i sluttposisjonen.

Det er følgelig vår vurdering at føreren mest sannsynlig er kastet ut av bilen, mens personen som var fastklemt i bilen var passasjer.

Av ingeniør Aaneruds forklaring fremgikk det imidlertid at man ved utarbeidelsen av rapporten var ukjent med hva ambulansearbeiderne hadde forklart om Bs plassering (føttene over på rattsiden). Han fastholdt imidlertid konklusjonen. Ut fra de øvrige observasjoner og de beregninger fremsto det fortsatt som mest sannsynlig at det var føreren som var blitt kastet ut av bilen etter sammenstøtet med ringmuren som omga rundkjøringsøya.

Lagmannsretten finner etter dette ut fra en helhetsvurdering at det ikke kan anses sannsynliggjort at A ikke har begått den handlingen han har vært tiltalt for. Det foreligger etter rettens syn ikke sannsynlighetsovervekt for at han ikke har kjørt. Det er følgelig ikke grunnlag for å tilkjenne erstatning etter straffeprosessloven §444.

Med det resultat lagmannsretten har kommet til, finnes det ikke grunn til å gå nærmere inn på forholdet til vegtrafikkloven §17, 2. ledd. Retten vil imidlertid bemerke at det forhold at A var sterkt beruset ikke kan tillegges vekt som unnskyldende moment i forhold til bestemmelsen i vegtrafikkloven §17, 2. ledd.

Lagmannsretten finner heller ikke at A er påført slik særlig og uforholdsmessig skade på grunn av forfølgningen at en erstatning etter straffeprosessloven §445 fremstår som rimelig. Erstatning etter denne bestemmelsen forutsetter at det må foreligge en ganske spesiell eller særlig vidtgående skade, og at det må foreligge meget sterke rimelighetsgrunner for at erstatning skal tilkjennes, jf. Rt-2000-1303 med videre henvisninger. Lagmannsretten finner ikke grunn til å betvile at rettsforfølgningen har vært opplevd som tyngende for A. Retten kan likevel ikke se at den psykiske belastningen han har opplevd, kan anses å være større en det som må kunne påregnes ved straffeforfølgning for såvidt alvorlige forhold som omfattes av siktelsen i foreliggende sak. Lagmannsretten kan heller ikke se at hva som er anført om politiets etterforskning, vil kunne tillegges noen avgjøredne betydning. Videre vil beslag av førerkort, som ofte vil kunne få visse økonomiske følger for den det rammer, regelmessig være konsekvensen ved straffeforfølgning for forhold som var omfattet av siktelsen mot A. Straffeprosessloven §445 kommer således ikke til anvendelse.

Da vilkårene for å tilkjenne erstatning ikke er til stede verken etter §444 eller §445, kan heller ikke kravet om oppreisning føre frem, jf. straffeprosessloven §446.

Staten v/Justisdepartementet må etter dette bli å frifinne.

Staten har påstått seg tilkjent saksomkostninger. Slik lagmannsretten forstår det, gir ikke straffeprosessloven anledning til å tilkjenne saksomkostninger ved behandling av krav om uberettiget forfølgning. Saksomkostninger blir derfor ikke tilkjent.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Staten v/Justisdepartementet frifinnes.