LG-2000-1514

Instans:	Gulating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	2000-10-06
Publisert:	LG-2000-01514
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Bergen byrett nr. 00-039 A/2 - Gulating lagmannsrett LG-2000-01514.
Parter:	Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Jarle Ringheim, Bergen). Kjæremotpart: Human-Etisk Forbund v/styrets leder (Prosessfullmektig: Advokat Harald Stabell, Oslo).
Forfatter:	Søvde, Noss, Sjøvoll
Lovhenvisninger:	Arbeidsmiljøloven (1977) §61, Tvistemålsloven (1915) §179, §385, §403, §60

Saken gjelder kjæremål over Bergen byretts kjennelse om fratreden for en oppsagt arbeidstaker før det foreligger rettskraftig dom i saken, jf. arbeidsmiljøloven §61 nr. 4, annet ledd.

A ble 18.12.95 ansatt som organisasjonssekretær i Human-Etisk Forbund (HEF) med arbeidsområde Hordaland, og med arbeidsoppgaver både for Hordaland fylkeslag og Bergen lokallag av Human-Etisk Forbund. Han ble oppsagt fra stillingen ved brev av 22.10.99 fra organisasjonssjef Erik Jørgensen i Human-Etisk Forbund. Begrunnelsen ble i brevet angitt slik:

«Årsaken til oppsigelsen er de langvarige og til dels store samarbeidsproblemer mellom deg og flere tillitsvalgte i Human-Etisk Forbunds lokallag i Bergen og fylkeslag i Hordaland, samt ureglementert tilpassing av arbeidstiden i strid med stillingsbeskrivelsen av 1. juli 1998.»

I brev av 01.11.99 ba A om forhandlingsmøte, jf. aml. §61, nr. 2, varslet søksmål, jf. §61 nr. 3, og krevet å bli stående i stillingen inntil det forelå rettskraftig dom, jf. §61 nr. 4. Forhandlingene førte ikke fram og A innga stevning datert 05.01.99 til Bergen byrett. I stevningen opprettholdt han kravet om å bli stående i stillingen til saken var rettskraftig avgjort.

I tilsvar av 10.02.00 utdypet Human-Etisk Forbund bakgrunnen for oppsigelsen og krevde at A skulle fratre stillingen under sakens behandling og begrunnet dette. Etter dette har partene i flere prosesskrift utdypet sine standpunkter.

20.06.00 avsa Bergen byrett kjennelse med slik slutning:

1. A fratrer sin stilling i Human-Etisk Forbund fra søndag den 16. juli 2000.

2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til avgjørelse i forbindelse med hovedsaken.

Kjennelsen er forkynt for kjærende part ved prosessfullmektigen 21.06.00. A påkjærte kjennelsen i prosesskrift datert 05.07.00, innkommet retten 06.07.00, hvilket anses rettidig innkommet. Han begjærte samtidig at kjennelsen ble gitt oppsettende virkning til lagmannsretten hadde avgjort kjæremålet. Han anførte at dersom han måtte fratre så lenge saken behandles i lagmannsretten vil dette ytterligere forsterke hans problemer med å kunne komme tilbake til stillingen dersom han vinner frem med kjæremålet og/eller hovedsaken.

I brev av 14.08.00 fra Bergen byrett ble det gjort kjent at retten ikke fant grunn til å gi kjæremålet oppsettende virkning. Det er senere i prosesskrift fra As prosessfullmektig meddelt at A 15.08.00 ble pålagt av Human-Etisk Forbund å innlevere nøkler m.v. til kontoret, hvilket han har etterkommet. Han har således pr. denne dato fratrådt stillingen.

A har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Det foreligger feil ved byrettens saksbehandling, bevisvurdering og rettsanvendelse.

Anførslene for byretten fastholdes. Det vises særlig til prosesskriv av 08.06.00, stevningen av 05.01.00 samt prosesskriv av 20.03.00.

Dersom det som grunnlag for kjennelse om fratreden skal være nok å henvise til «samarbeidsproblemer» dokumentert på den måten kjæremotparten har gjort ved skriftlige erklæringer, vil det innebære et betydelig inngrep i stillingsvernet. Det framlagte skriftlige materiale kan ikke anses som bevis for at det foreligger samarbeidsproblemer, og langt mindre at disse på en eller annen måte anses forårsaket av den kjærende part.

Byrettens skriftlige saksbehandling har medført ensidig vektlegging av kjæremotpartens anførsler mht kravet om fratreden. Kjærende part har ikke selv kommet til ordet i forbindelse med avgjørelsen, hvilket må anses som et minimumskrav. Byrettens saksbehandling har sviktet på en slik måte at avgjørelsens innhold er feilaktig både mht bevisvurdering og rettsanvendelse. Byrettens kjennelse viser dessuten ingen spor av å ha vurdert kjærende parts anførsler inntatt i de ovenfor nevnte prosesskrift. Det må være et minstekrav at disse eksplisitt er vurdert av retten før eventuelt fratreden besluttes.

Byretten er i sin kjennelse meget lite konkret i hva samarbeidsproblemene skulle bestå i, og hvem de gjelder i forhold til. Det er heller ikke foretatt en nærmere konkret vurdering av om eventuelt andre enn A er å laste for at det i så fall eksisterer slike konkrete problemer. Det vises her til det som er omtalt i prosesskriftene om at de som har uttalt seg negativt om A har et motiv for dette etter den oppryddingen han foretok i den første tiden han var i stillingen i forhold til økonomiske uregelmessigheter i Bergen lokallag. Dette er et helt sentralt poeng for forståelsen av denne saken. Dette må lede til stor forsiktighet med hensyn til slutninger om hva som har skjedd og hvem som eventuelt kan lastes. Dette kan kun belyses gjennom direkte bevisførsel.

Byretten har feilaktig lagt til grunn at «arbeidsgiver har forsøkt å løse samarbeidsproblemene gjennom samtaler med A». Arbeidsgiver har ikke lagt opp til møter hvor temaet tvisteløsning har vært drøftet, men tvert imot unngått eventuelle muligheter til å ta spørsmålene opp. Samarbeidsproblemer har kun vært tema ved et par anledninger, i de to medarbeidersamtalene A har hatt siden han tiltrådte. En samtale forutsetter tosidig dialog. A har i meget liten grad fått komme til ordet i disse. Som en følge av dette har hans meninger og synspunkter ikke blitt hørt, langt mindre vurdert og tatt hensyn til. Arbeidsgiver har brukt disse samtalene til refselser og irettesettelser som A har følt både grunnløse, urettferdige og krenkende. Dette kan ikke legges til grunn av en domstol som reelle forsøk på å løse problemer.

HEF vil, som enhver annen organisasjon av denne typen, alltid måtte regne med konflikter mellom de som er valgt til verv i organisasjonen og de som er tilsatt i bistandsfunksjoner for disse. HEF synes å ha et generelt problem innenfor sin personalforvaltning på dette plan. Det synes i HEF å være stor mistillit mellom de ansatte i den ytre organisasjon og hovedadministrasjonen. A synes å være blitt offer for de problemene som foreligger her.

Byretten har lagt til grunn en altfor lav terskel for hva som anses for «urimelig» i forhold til aml. §61 nr. 4, annet ledd, 3. pkt.

Det vises til kjennelse i Rt-1999-1998, hvor det framkommer at også personer med helt sentrale stillinger har rett til å stå i stilling mens oppsigelsessak verserer. Byretten har lagt til grunn at kjærende part har en sentral posisjon i HEF. Dette må klart anses uriktig. Poenget med å vise til denne kjennelsen er å illustrere at stillingsvernet, herunder retten til å stå i stilling, er enda sterkere for underordnede. Innholdet og selvstendigheten i As stilling etter iverksettelsen av den nye instruksen av 01.07.98 er ytterligere redusert.

Det vises videre til Bergen byretts kjennelse av 30.09.81, inntatt i NAD-1981-1983, s. 151, hvor det er lagt til grunn at styrer på et sykehjem skulle stå i stilling etter avskjedsvedtak til tross for at det forelå konflikter ved institusjonen som splittet personalet og medførte at enkelte var blitt sykmeldt. Det var her et poeng at det var tvilsomt om avskjedsvedtaket ville bli kjent gyldig. Denne kjennelsen må i stor grad anses å være parallell til denne saken, og sier noe om både den bevismessige og juridiske terskel for å beslutte fratreden. Byretten har etter kjærende parts mening lagt til grunn en altfor lav terskel i begge relasjonene.

De negative virkninger HEF har påberopt er at tillitsvalgte har trukket seg, og at man har problemer med rekruttering av tillitsvalgte. Kjæremotparten provoseres til å opplyse hvilke verv i lokallag og fylkeslag som det nå ikke sitter tillitsvalgte i, og som det i As tid som organisasjonssekretær ikke har sittet tillitsvalgte i. Når det gjelder rekruttering til verv er dette et allment og erkjent problem i HEF som i mange andre organisasjoner. Det kan videre opplyses at det ikke er nyvalg på tillitsvalgte før i februar neste år for lokallaget, og i mars neste år for fylkeslaget. Innen denne tid vil i alle fall byrettens avgjørelse i hovedsaken foreligge.

Byrettens kjennelse etterlater et inntrykk av at situasjonen nå er så dramatisk at organisasjonen ikke kan fungere med mindre A fratrer. Dette er klart uriktig. Endel av problemene skal være at arbeidet for utvalget som steller med borgerlig konfirmasjon blir for tyngende når alt må gjøres på deres fritid, og de ikke har noen ansatt som kan hjelpe til. Her er det HEF selv som har skapt problemene ved å innskrenke As arbeidsoppgaver. Etter instruksen kunne han spørrres om bistand. Dette ble ikke gjort.

Under alle omstendigheter er det nå kort tid igjen til hovedforhandling. Det bestrides at det er så viktig for organisasjonens arbeid at han fratrer nå i denne korte tiden.

Arbeidsgiver synes i denne saken aktivt å innhente negative uttalelser om A som ledd i en oppsigelsessak. Det synes å ha gått prestisje i denne saken for HEF.

Kjærende part hevder subsidiært at det foreligger feil ved byrettens saksbehandling som har innvirket på avgjørelsens innhold. Følgelig må kjennelsen oppheves, jf. Tvistemålsloven §403, annet ledd, jf. §385.

Kjærende part har lagt ned slik påstand:

Prinsipalt:

A skal stå i sin stilling i Human-Etisk Forbund til oppsigelsessaken er rettskraftig avgjort.

Subsidiært:

Byrettens kjennelse oppheves.

I begge tilfeller:

Kjærende part tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten med kr 9.000.

Human-Etisk Forbund har i det vesentlige gjort gjeldende:

Byrettens kjennelse er riktig både når det gjelder bevisbedømmelse og rettsanvendelse, og det foreligger heller ikke feil ved saksbehandlingen.

Når det gjelder spørsmålet om fratredelse i en oppsigelsessak er hovedregelen at det foregår skriftlig saksforberedelse. Skriftlige erklæringer vil således være den sentrale dokumentasjon for en begjæring. En avgjørelse på dette grunnlag kan derfor ikke være «et betydelig inngrep i stillingsvernet».

Det hevdes i kjæremålet at den skriftlige saksbehandling har medført ensidig vektlegging på Human-Etisk Forbunds anførsler, og at A ikke selv har kommet til ordet. Det er vanskelig å skjønne en slik påstand, jf. As stevning og senere prosesskrift.

Det anføres også i kjæremålet at byretten har vært lite konkret i forhold til hva samarbeidsproblemene skulle bestå i og hvem det gjelder i forhold til. Dette bestrtides. Det må anses tilstrekkelig at byretten henviser til de i tilsvaret framlagte dokumenter som refererer seg til beskrevne samarbeidsvansker. Problemene vedrørende As oppførsel er der konkret beskrevet. Et krav om at byretten skulle ha foretatt «en nærmere konkret vurdering av om eventuelt andre enn A er å laste for at det i så fall eksisterer slike konkrete problemer», bestrides at byretten har noen plikt eller foranledning til å gjøre.

Det bestrides videre at byretten har lagt til grunn «en altfor lav terskel for hva som må anses «rimelig» i forhold til aml. §61 nr. 4, annet ledd, 3. pkt. A har en helt sentral nøkkelfunksjon for Human-Etisk Forbunds arbeid i Hordaland fylke. Det vises til stillingsbeskrivelsen av 01.07.98, særlig avsnittet om «organisatorisk plassering og forholdet til styret og avsnittet «administrasjon». Det framkommer her at organisasjonssekretæren har helt sentrale og selvstendige funksjoner. Han har ansvar for den daglige drift av kontoret - herunder oppgavefordeling til kontormedarbeider. Han skal være administrativt bindeledd mellom hovedkontor og fylkesstyret samt lagene, og i tillegg fungere som rådgiver og ressursperson. Når disse funksjonene blir skadelidende på grunn av konflikter og manglende samarbeidsevne, er dette et stort problem for Human-Etisk Forbund.

Bergen byretts kjennelse av 3.9.81 er ikke direkte retningsgivende i denne sak, da avgjørelsen er basert på et konkret saksforhold som avviker fra forholdet i angjeldende sak. Det foreligger imidlertid en rekke rettsavgjørelser der fratreden er bestemt ut fra samarbeidsproblemer. Som vist til i tidligere prosesskrift er nærmest hovedregelen at arbeidstaker må fratre ved egne forgåelser.

Det framheves at de som har framført klager er mennesker som har hatt en meget nær samarbeidsrelasjon til saksøker, enten som medlemmer av fylkesstyret, lokallagsstyret i Bergen eller utvalget for borgerlig konfirmasjon i Bergen. Alle har arbeidet nært med og i kraft av sine verv hatt oppdragsfunksjoner i forhold til saksøker. At en gruppe mennesker med mer perifer kontakt med saksøker ikke har opplevd problemer med ham, svekker ikke alvoret i de eksisterende problemene.

Da valgkomiteen i Bergen lokallag søkte etter kandidater til styret i forbindelse med årsmøtet tidligere i år ble mange aktuelle personer forespurt. Flere av disse svarte at de gjerne kunne tenke seg å gjøre en innsats for forbundet, men at det var helt uaktuelt så lenge A var organisasjonssekretær. Flere av dem som til slutt stilte og senere ble valgt, gjorde det med kunnskap om at A var sagt opp fra sin stilling, og under forutsetning av at forbundet ville begjære fratredelse fra stillingen. Rekrutteringsproblemer begrunnet med samarbeidsproblemer med A er således helt reelle selv om det nå sitter tillitsvalgte i angjeldende verv.

Når det gjelder provokasjonen fra kjærende part om å opplyse hvilke verv det i As tid som organisasjonssekretær ikke har sittet tillitsvalgte i, skulle det være tilstrekkelig å vise til flere av tilsvarets bilag der tillitsvalgte redegjør for at de trekker seg fra sine verv på grunn av samarbeidsproblemer med A.

Forbundet vil si seg enig med den kjærende part i at «når det gjelder rekruttering til verv, er dette et allment og erkjent problem i HEF som i mange andre organisasjoner». Organisasjonssekretærstillingene ble bl.a opprettet for å yte service og støtte til tillitsvalgte slik at disse lettere kunne fungere i sine verv. Når As måte å fungere på i stillingen fører til at tillitsvalgte trekker seg fra sine verv, i stedet for å gå på nye perioder er dette formål ikke innfridd.

Det vises også til at kontormedarbeider Ingrid Søilen er ute i langvarig sykemelding. Denne sykemeldingen er direkte foranlediget av de vanskelige samarbeidsforholdene med saksøker.

Forbundet har i vår mottatt to klager på As oppførsel som representant for Human-Etisk forbund. Det ene er fra skolesjefen i Bømlo kommune og det andre er fra en lærer ved Natland skole.

A synes å bygge sin argumentasjon på at det er hans opprulling av problemer med regnskap og økonomistyring i Bergen i 1995 som er grunnlaget for hets og klager mot ham. Human-Etisk Forbund mener at det er en helt urimelig påstand at så mange mennesker over så lang tid skulle dikte opp omfattende samarbeidsproblemer fordi noen få personer på et langt tidligere tidspunkt ikke har hatt tilstrekkelig hånd om økonomistyringen i Bergen lokallag.

Påstanden om at HEF aktivt skulle ha innhentet negative opplysninger om A av prestisjehensyn faller på sin egen urimelighet, og avvises i tillegg på det sterkeste som oppdiktede og udokumenterte påstander.

Den kjærende parts påstander om at det ikke er lagt opp til møter hvor tvisteløsning har vært drøftet avvises som uriktige. Det vises til tilsvaret til stevningen.

Kjærende parts påstander om at de problemer HEF nå strir med skulle være selvpåførte ved at As arbeidsoppgaver er innskrenket i hans arbeidsinnstruks, er grunnløse. Disse innskrenkningene ble nettopp gjort for å redusere problemene skapt av As adferd. Disse tiltak ble iverksatt fordi forholdet til A for flere tillitsvalgtes vedkommende i perioder var så betent og vanskelig at enkelte av de tillitsvalgte ikke ville oppsøke kontoret alene av frykt for å møte A der.

Kjæremotparten har nedlagt slik påstand:

1. Bergen byretts kjennelse stadfestes.

2. A betaler sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten med kr 12.400.

Lagmannsretten bemerker at hovedregelen er at arbeidstaker har rett til å stå i stillingen inntil saken er avgjort ved rettskraftig dom. Unntak kan gjøres dersom retten finner det urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes under saken, jf aml. §61, nr. 4, annet ledd.

Avgjørelsen beror på en samlet vurdering hvor flere hensyn spiller inn, herunder en avveining mellom partenes respektive interesser i en fratreden, bakgrunnen for oppsigelsen, om grunnlaget for oppsigelse «synes tvilsomt», hensynet til andre berørte arbeidstakere m.v. I forarbeidene er det ellers forutsatt at retten som regel vil avsi kjennelse for fratreden dersom arbeidstaker er sagt opp pga en «forgåelse» som etter sin art kan gi saklig grunn. Det vises til Fanebust Oppsigelse i arbeidsforhold 3.utg. side 327.

Det er ikke vanlig med muntlig forhandling i saker om fratreden. Det fremkommer ikke opplysninger i saken som tilsier at det bør gjøres unntak fra hovedregelen. Lagmannsretten viser til at når spørsmålet om fratredelse skal avgjøres vil det som regel ikke foreligge tilstrekkelig grunnlag til å foreta en full bevisbedømmelse, og at retten da er henvist til å ta stilling til om den påståtte forgåelse er av en slik art at den kan gi grunnlag for oppsigelse. Retten er dermed ikke avhengig av å foreta full bevisbedømmelse for sin avgjørelse.

Det vises til Rt-1986-722. Unnlatelse av muntlig forhandling innebærer derfor ingen saksbehandlingsfeil.

De forhold som er påberopt som grunnlag for oppsigelse er etter sin art utvilsomt egnet til å gi saklig grunn til oppsigelse, jf aml. §60 nr. 1. Dette gjelder uaktet spørsmålet om anførslene faktisk vil føre frem.

Lagmannsretten finner videre at arbeidsgiver har sannynliggjort at det foreligger betydelige samarbeidsproblemer mellom den oppsagte arbeidstakeren og de øvrige ansatte ved Bergenskontoret. Det er og på det på det rene at ansatte slutter i virksomheten dersom arbeidstakeren fortsetter i sin stilling. Arbeidstakeren utgjør virksomhetens lokale ledelse og har således en helt sentral og avgjørende posisjon. Han administrerer en etter forholdene liten stab i en frivillig organisasjon som nødvendigvis er sårbar for samarbeidsproblemer. Forholdene ligger derfor annerledes an enn i Bergen byretts kjennelse av 30.09.81. Uaktet spørsmålet om hva eller hvem som er årsak til de oppståtte samarbeidsproblemene finner lagmannsretten etter en konkret helhetsvurdering at det vil være urimelig om arbeidstakeren får stå i stillingen under saken, jf aml. §61 nr 4 annet ledd. I vurderingen er hensyn også tatt til at hovedforhandling skal avholdes innen utgangen av oktober i år og at dom må forventes avsagt innen kort tid deretter.

Kjæremålet blir etter dette å forkaste.

Det er påstått tilkjent saksomkostninger. Lagmannsretten finner imidlertid at saksomkostningsspørsmålet bør utstå til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jf. tvistemålsloven §179.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Byrettens kjennelse stadfestes.

2. Saksomkostningsspørsmålet utstår i medhold av tvistemålsloven §179.