LG-2000-1540
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2001-11-30 |
| Publisert: | LG-2000-01540 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen byrett 1999-01632 - Gulating lagmannsrett LG-2000-01540 A/02. |
| Parter: | Ankende part: Jan Harald Helmich Pedersen (Prosessfullmektig: Advokat Helge Tveit). Motpart: Maaseskjæret AS (Prosessfullmektig: Advokat Jan Vablum). |
| Forfatter: | Lagdommer Jon Atle Njøsen, formann. Lagdommer Kjell Frønsdal. Lagdommer Berit Moldskred Mo |
| Lovhenvisninger: | Gjeldsbrevloven (1939) §5, Tvistemålsloven (1915) §174, §180 |
Siviløkonom Arvid Knudsen og sivilingeniør Jan Harald Helmich Pedersen stiftet i 1994 selskapet Maaseskjæret AS med formål å forestå utbygging av Maaseskjæret. Aksjekapitalen var fordelt med 66 prosent på Arvid Knudsen og 34 prosent på Jan Harald Helmich Pedersen. Helmich Pedersen sendte faktura til selskapet med forfall 11.02.97. Fakturaen lød på kr 482.150,- for arbeid utført i.h.t. timelister for tidsrommet uke 33/94 - uke 4/97. Helmich Pedersen hadde tidligere den 05.12.96 fått utbetalt kr 20.000,- i honorar i forbindelse med arbeid utført for selskapet. Ved denne utbetaling ble han forelagt en maskinskrevet kvittering av Arvid Knudsen på vegne av Maaseskjæret AS.
Fra kvitteringen hitsettes:
«Det bekreftes at undertegnede har mottatt kr 20.000 i honorar i forbindelse med arbeid Maaseskjæret AS har bedt han gjøre.
Undertegnede bekrefter at han ikke har krav på honorarer før selskapets prosjektinansiering er på plass og før honorerende daglig leder og styreformann i Maaseskjæret AS - Arvid Knudsen er honorert i første rekke for sitt i arbeid i forbindelse med sitt betydelige engasjement ved heltidsarbeid i selskapet som videre har hatt primær betydning for selskapets utvikling og verdistigning for selskapets aksjer.
Overnevnte utbetaling er således et untak.
Videre er undertegnede gjort kjent med at han ikke kan utføre arbeid for mer enn 300 timer i året for selskapet slik skattebestemmelsene er utformet.»
Helmich Pedersen undertegnet kvitteringen slik den lød, men tilføyde følgende for egen penn:
«Vedr. utbetaling av honorar forutsettes det at det også for JHHP blir utbetalt når prosjektets finansiering i bank er ordnet.»
Maaseskjæret AS nektet å honorere fakturen fra Helmich Pedersen. I brev av 19.02.97 har selskapet begrunnet nektelsen med den erklæring han gav i kvittering av 05.12.96 og at han aksepterte at
«honorering fra selskapets side for arbeidet utført av deg utstår til» prosjektets finansiering i bank er ordnet».
Pedersen har siden fakturert selskapet for arbeid ifølge timelister slik:
Faktura lydende på kr 216.250,- med forfall 16.06.98 for arbeid utført i tidsrommet uke 5/97 - uke 22/98. Faktura lydende på kr 39.750,- med forfall 29.07.98 for arbeid utført i tidsrommet uke 23/98 - uke 28/98. Faktura lydende på kr 50.750,- med forfall 12.10.98 for arbeid utført i tidsrommet uke 29/98 - uke 39/98. I den første fakturaen har Helmich Pedersen beregnet seg en timepris på kr 400,- mens han i de øvrige fakturaer beregnet seg en timepris på kr 500,-.
Fakturaene ble ikke betalt og Helmich Pedesen reiste deretter søksmål for Bergen byrett ved stevning av 09.07.99 med krav om fastsettelsesdom på at selskapet var skyldig ham de fakturerte beløp samt pliktig til å betale renter fra forfall til betaling skjer. Under byrettens behandling erkjente Maaseskjæret AS å være skyldig de fakturerte beløp, men benektet at disse var forfalt til betaling.
Bergen byrett avsa den 26.05.00 dom i saken med slik domslutning:
«1. Maaseskjæret AS v/styrets formann skylder Jan Harald Helmich Pedersen til sammen kr 788.900,- nemlig således:
a) kr 482.150,- i henhold til faktura av 27.01.97
b) kr 216.250,- i henhold til faktura av 04.06.98
c) kr 39.750,- i henhold til faktura av 14.07.98
d) kr 50.750,- i henhold til faktura av 28. 09.98
som forfaller til betaling når prosjektet på Måseskjæret er ferdigstilt ved at alle boenheter er solgt.
2. Jan Harald Helmich Pedersen dømmes til innen 14 dager fra dommens forkynnelse å betale Maaseskjæret AS v/styrets formann sakens omkostninger med kr 41.550,- med tillegg av 12% rente fra forfall til betaling skjer.»
Jan Harald Helmich Pedersen har rettidig anket til lagmannsretten. Anken gjelder prinsipalt feil ved saksbehandlingen subsidiært feil ved rettanvendelsen og bevisbedømmelsen.
Maaseskjæret AS har tatt til motmæle i tilsvar. Partene har utvekslet prosesskriv.
Ankeforhandling ble holdt i Bergen tinghus 8. og 9.11.2001. Ankende part møtte og avga forklaring. For ankemotparten avga styreformannen Arvid Knudsen forklaring.
Forøvrig hørte lagmannsretten ett vitne. Det er foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Jan Harald Helmich Pedersen har i hovedtrekk gjort gjeldende:
Fakturabeløpene som Helmich Pedersen krever er ubestridte. Han har krav på å få utbetalt sine honorarer ved forfall. Forfall er pr. 30 dager ved påkrav. Dette følger av den deklaratoriske regel i gjeldsbrevloven §5. Det er ikke grunn til å sette tilside den alminnelige hovedregelen i denne saken. Det foreligger ingen avtale eller andre rettsstiftende disposisjoner som tilsier at forfall er utskutt.Ved stiftelsen av selskapet var det en forutsetning at de to gründerne Helmich Pedersen og Knudsen skulle arbeide for selskapet og ha betalt for sitt arbeid. Høsten 1996 tok Knudsen ut penger av selskapet uten å konferere med Helmich Pedersen på forhånd. Det var da naturlig for ham å ta opp spørsmålet om utbetaling også til seg. Bakgrunnen for møtet hvor kvitteringen ble presentert var at det var søkt om finansiering av byggeprosjektet og at Helmich Pedersen og Knudsen forventet at denne skulle gå i orden på nyåret 1997. Helmich Pedersen aksepterte ikke det som er maskinskrevet på kvitteringen. Han kvitterte og innestod for det som han selv tilføyde med penn på kvitteringen. Det er en ensidig erklæring og ingen avtale hvor begge parter har skrevet på. Det er ingen avtale hvor Helmich Pedersen har frafalt å få oppgjør ved påkrav. Den kan heller ikke tolkes som en avtale som er i strid med gjeldsbrevloven §5. Kvitteringen er ingen rettslig bindende disposisjon fra Helmich Pedersens side.
Det påførte «også» må tolkes dithen at det skal være likeverdighet mellom partene. Forutsetningen for at han skrev på var at det skulle være en rimelig balanse mellom ham og Knudsen med hensyn til utbetalingene fra selskapet. Knudsen har i løpet av 1999 og 2000 fått utbetalt store beløp fra kontoen. Det viser at det har vært penger nok i selskapet til å honorere Helmich Pedersen utover de kr 20.000,- som han mottok i 1996. I lagmannsrettens vurdering må ubalansen i honoreringen tillegges vekt. Hensynet til rimelighet, rettferdighet, god foretningsskikk og alminnelig hederlighet tilsier at det skal mye til for at kvitteringen skal sette tilside hovedregelen i gjeldsbrevloven. Det må også ses hen til under hvilke forutsetninger kvitteringen kom i stand og at det skjedde i dunkel belysning ute på Maaseskjæret mens Helmich Pedersen hadde et stort behov for penger.
Det påløper uansett renter ved et eventuelt utsatt forfall fra 30 dager etter påkrav. Det følger av avtalen om utsatt forfall at renter er en del av oppgjøret.
Uavhengig av avtalen påløper det renter for fakturert arbeid etter den 04.03.97. Dette følger av brev av samme dato fra Maaseskjæret AS, hvor det blant annet heter følgende:
«Jeg føler det derfor nødvendig at selskapet i den videre prosess bestiller bistand fra deg der dette er nødvendig og at denne formaliseres.
På bakgrunn av kostnadsutviklingen i selskapet er det ønskelig at vi ved bestilling og utført arbeid kan motta timelister ukentlig.»
Senere utførte arbeider er basert på bestilling fra selskapet og skal uavhengig av den foreliggende kvittering betales som ordinært regningsarbeid etter påkrav. Ved brevet av 04.03.97 foreligger det en erkjennelse av betalingsplikt også for renter.
Det er nedlagt slik påstand:
«Byrettens dom stadfestes men med den endring at faktura av 27.01.97 pålydende kr 482.150,-, faktura 04.06.98 pålydende kr 216.250,-, faktura av 14.07.98 pålydende kr 39.750,- og faktura av 28.09.98 pålydende kr 50.750,- forfaller til betaling 30 dager etter fakturaens dato eller slik retten fastsettes og tillegges 12 % rente fra forfallstidspunktet til betaling skjer.
Jan Harald Helmich Pedersen tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.»
Maaseskjæret AS har i hovedtrekk gjort gjeldende:
Tema i saken er om partene har avtalt noe annet om forfall og hva de eventuelt har avtalt.
Erklæringen er i sin helhet avgitt av Helmich Pedersen og etablerte en rett for Maaseskjæret AS.
En objektiv tolkning av erklæringen tilsier at to kummulative vilkår må være oppfylt før Helmich Pedersen kan kreve betaling. Det ene er at han ikke har krav på honorarer før «selskapets prosjektfinansiering er på plass». Det annet er at Knudsen skal honoreres for sitt arbeid før Helmich Pedersen kan kreve honorar. Gjeldsbrevloven får ikke anvendelse. På det tidspunkt erklæringen ble avgitt forelå det ikke finansiering for prosjektet. Helmich Pedersen har forklart at han var kjent med innholdet i kvitteringen da han signerte den og at den er avgitt av ham. Kvitteringen er et dispositivt uttrykk av rettstiftende karakter. Begrepet «prosjektfinansiering er på plass» er definert og partene er enige om forståelsen av dette. Utfra en objektiv tolkning av erklæringen har Helmich Pedersen ennå ikke krav på honorar.
Om Helmich Pedersen hadde en forutsetning om at prosjektfinansieringen ville foreligge ut på nyåret 1997 er det noe han selv må bære risikoen for. På tidspunktet for fremleggelsen av kvitteringen var banken ikke forelagt noen søknad, men det skulle sendes en forespørsel om finansiering. Helmich Pedersen var fullt kjent med hva erklæringen gikk ut på. Det viser hans etterfølgende adferd ved at han økte timeprisen med kr 100,- for å kompensere for utsatt forfall samt at han ventet med å fakturere ca 1,5 år for arbeider utført i perioden. De to siste fakturaene ble sendt når finansiering av byggetrinn I forelå. I denne perioden satt også Helmich Pedersen i selskapets styre. Han overså at finansieringen kun var knyttet til byggetrinn I og ikke omfattet gründerne. Utbetalinger av betydning til den ene av gründerne, Knudsen, skjedde først i 1999. Vilkåret i erklæringen om at prosjektfinansieringen må være på plass var ikke oppfylt. Påstanden om at den skriftlige erklæringen ikke er en del av det som Helmich Pedersen har signert under på, er ny for lagmannsretten. Det maskinskrevne må leses i sammenheng med tilføyelsen som Helmich Pedersen har gjort. Tilføyelsen endrer ikke på at de to kumulative vilkår må være oppfylt. På tidspunktet erklæringen ble avgitt hadde ikke selskapet penger og levde fra hånd til munn. Utbetaling av honorarer til gründerne ville ha stoppet byggeprosjektet. Erklæringen formaliserte at gründerne skulle stå tilbake med sine krav til en totalfinansiering forelå. Erklæringen ble ikke gjort tidsbegrenset.
Maaseskjæret AS mener i utgangspunktet at de to kumulative vilkår pr. i dag ikke er oppfylt slik at kravet ikke er forfalt. Av kulanse og prosessøkonomiske hensyn har man for å få til en løsning likevel akseptert at hovedstolen skal utbetales og at Helmich Pedersen skal få renter fra 31.12.2000 til betaling skjer, uten at det derved erkjennes ansvar.
Det er nedlagt slik påstand:
«1. Maaseskjæret AS plikter å betale Jan Harald Helmich Pedersen kr 768.900,- med tillegg av 12% rente fra 31.12.2000 og frem til betaling finner sted.
2. Maaseskjæret AS tilkjennes sakens omkostninger for Byretten så vel som for Lagmannsretten.»
Lagmannsretten skal bemerke:
Ankende part har under ankeforhandlingen frafalt den prinsipale ankegrunn om opphevelse av dommen med hovedforhandling pga av saksbehandlingsfeil. Anken gjelder etter dette feil ved bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.
Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn at Arvid Knudsen kontaktet Jan Harald Helmich Pedersen for å få ham med i et prosjekt om utbygging av leiligheter på Maaseskjæret. Partene stiftet deretter i 1994 selskapet Maaseskjæret AS med formål å forestå utbygging og med en fordeling av aksjekapitalen slik som beskrevet ovenfor. Prosjektet fremsto på stiftelsestidspunktet som idealistisk med stor grad av usikkerhet knyttet til om det lot seg gjennomføre all den tid det ikke forelå noen finansiering og selskapet og partene ikke hadde egenkapital nok til selv å ordne finansiering. Prosjektet fremsto som et typisk gründerprosjekt der det vesentligste bidrag de to grunderne kunne gi var deres egen arbeidsinnsats i tilknytning til prosjektet. Partene er enige om at Arvid Knutsen og Jan Harald Helmich Pedersen skulle få honorert for den arbeidsinnsats de nedla i prosjektet. Forutsetningen for honorering var at prosjektet lot seg gjennomføre, og at den økonomiske stilling i selskapet ble slik at det var penger å ta ut uten at dette skjedde til fortrengsel for selskapets øvrige kreditorer. Som for gründere flest gjaldt det altså en gjensidig og stilltiende forståelse om at selskapet og prosjektet måtte være bærekraftig økonomisk, før gründerne kunne ta honorar for nedlagt arbeid i prosjektet.
I november/desember 1996 registrerte Helmich Pedersen at Knudsen kjørte i en ny BMW personbil til tross for at han angivelig var ubemidlet. Helmich Pedersen fikk rede på at Knudsen hadde finansiert bilen ved midler fra selskapet. Med bakgrunn i dette mente Helmich Pedersen, som på dette tidspunkt var i en likviditetskrise, seg berettiget til å få honorar for det arbeid han hadde nedlagt i prosjektet. På dette tidspunkt forelå det ikke noen form for hel eller delfinansiering av prosjektet. Det var ikke økonomiske midler i selskapet til å honorere Helmich Pedersen. Prosjektet måtte skrinlegges, slik Arvid Knudsen vurderte det, dersom selskapet skulle honorere Helmich Pedersen på dette tidspunkt. På denne bakgrunn utformet han den forannevnte kvittering der selskapet utbetalte ham kr 20.000 på de vilkår som fremgår av den maskinskrevne tekst. I følge Knutsen gjorde han dette for å sikre prosjektet et videre liv og for å formalisere det som var innforstått mellom partene da de satte i gang prosjektet, nemlig å avvente honorering til prosjektet var økonomisk bærekraftig til å dekke deres arbeidsinnsats. Kvitteringen presenterte Knutsen for Helmich Pedersen på Maaseskjæret. Han undertegnet den med den tilføyelse som er gjengitt ovenfor og fikk utbetalt kr 20.000.
Slik lagmannsretten vurderer den maskinskrevne del i kvitteringen, er den enig med Knudsen i at dette i store trekk var en formalisering av hva de to opprinnelig var blitt enige om. Kvitteringen er ensidig gitt til selskapet Maaseskjæret AS. Arvid Knudsen er ikke avtalepart.
Lagmannsretten legger til grunn at Helmich Pedersen kjente og forsto innholdet i kvitteringen da han skrev på den. Helmich Pedersen er en profesjonell næringsdrivende innenfor byggebransjen og forpliktes av de avtaler han underskriver. Det er ikke noe ved avtalesituasjonen som tilsier at han ikke er forpliktet etter den kvittering han har undertegnet. Som profesjonell næringsdrivende må det forventes at man ikke skriver under på noe som man er uenig i eller ikke mener seg forpliktet etter. Det er anført fra ankende part at han bare har forpliktet seg etter det som han selv har tilføyd på kvitteringen. I følge ankemotparten er det en ny anførsel som er fremkommet under ankeforhandlingen. Lagmannsretten deler ikke ankende parts syn. En objektiv tolkning av kvitteringen tilsier at den maskinskrevne tekst gjelder med den presisering som Helmich Pedersen har tilføyd. Det fremgår av den maskinskrevne tekst at han «ikke har krav på honorarer før selskapets prosjektfinansiering er på plass». Slik lagmannsretten forstår tilføyelsen setter han som vilkår at han skal få utbetalt honorar samtidig med Arvid Knudsen når «prosjektets finansiering i bank er ordnet».
Det hevdes fra ankende part at gjeldsbrevloven §5 gjelder da intet annet er avtalt slik at betalingsplikt oppstår så snart Helmich Pedersen krever oppgjør. Som redegjort ovenfor var partene innforstått med at honorarer ikke skulle utbetales før det var økonomi i prosjektet til dette. Helmich Pedersen har ved å undertegne kvitteringen, slik lagmannsretten ser det, akseptert at han ikke skulle motta honorar før prosjektets finansiering i bank er ordnet. Dette gjelder også for arbeider han utførte etter det tidspunkt han undertegnet kvitteringen. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å forstå avtalen slik at Helmich Pedersen har krav på renter i tidsrommet fra 30 dager etter påkrav til det tidspunkt han har krav på honorering.
Det er på det rene at prosjektfinansiering for prosjektet slik det fremsto i 1996/97 ennå ikke foreligger. På nyåret 1997 ble det søkt om finansiering til prosjektet. Selskapet oppnådde da ikke fullfinansiering, men en delfinansiering, nemlig finansiering av det som senere ble kalt byggeprosjekt I. Senere ble det som kalles byggeprosjekt II finansiert. Det gjenstår å finansiere Sjøboden som er en del av byggeprosjektet. På tidspunktet da selskapet fikk finansiering av byggeprosjekt II - dvs. 7.februar 2000 - var styret i selskapet på det rene med at finansiering av Sjøboden ikke var mulig å oppnå. De facto ble totalprosjektet da redusert til to delprosjekter; I og II.
På bakgrunn av at Helmich Pedersen har akseptert at honorarer ikke kan utbetales før bankfinansiering av prosjektet foreligger finner lagmannsretten at han i alle fall ikke har krav på honorar før selskapets finansiering til byggeprosjekt II var på plass. Lagmannsretten legger da til grunn at honorarer kan kreves utbetalt med virkning fra det tidspunkt selskapet kunne trekke på lånene til byggeprosjekt II, nemlig 1. mai 2000, idet forutsetningen for en totalfinansiering ikke lenger lot seg oppfylle samtidig som selskapet da hadde midler til å honorere gründerne.
Ankende part har etter dette krav på 12 prosent av de fakturerte beløp redusert med utbetalt honorar på kr 20.000 fra 1. mai 2000 til betaling skjer.
Anken har delvis ført frem. Tvistemålsloven §180 annet ledd jfr tvistemålsloven §174 får anvendelse ved avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet. Ut fra det resultat lagmannsretten er kommet til bærer hver av av partene omkostningene for byretten. I forbindelse med ankebehandlingen har ankemotparten, som en forliksløsning, tilbudt ankende part en rentkompensasjon med kr 135.000 som omtrent tilsvarer det lagmannsretten er kommet frem til. Han har ved ankeforhandlingen ikke oppnådd mer enn han ville oppnådd ved å motta forlikstilbudet. Ankende part blir på denne bakgrunn pålagt å dekke ankemotpartens omkostninger for lagmannsretten, jf. tvistemålsloven §174 annet ledd. Advokat Vablums omkostningsoppgave lyder på totalt kr 77.748. Av dette utgjør kr 57.500 salær, kr 13.800 mva av salær og kr 6.448 vitnegodgjørelse. Adv. Tveit har protestert på kravet om vitnegodtgjørelse til vitnet adv. Eric Runhovde idet han inntil like før ankeforhandlingen var styreformann i selskapet og i den forbindelse involvert i saken dels som partsrepresentant og tidligere som prosessfullmektig. Det ble meddelt i prosesskriv av 4. oktober 2001 at Eric Runhovde ikke lenger er styreformann i selskapet. Utgifter til parten dekkes normalt bare dersom det foreligger særlige grunner, jfr Rt-1987-1563. På denne bakgrunn finner lagmannsretten ikke at utgifter til forberedelse kan dekkes mens utgifter i forbindelse med oppmøte i retten dekkes med kr 1000 med tillegg av mva, til sammen kr 1.240. Nødvendige saksomkostninger fastsettes etter dette til kr 72.540 hvorav kr 57.500 utgjør salær og det øvrige kr 15.040 vitnegodtgjørelse og mva. Det skal bemerkes at salæret også omfatter forberedelse og deltakelse i saksforberedende møte i lagmannsretten.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Maaseskjæret AS tilpliktes å betale Jan Helmich Pedersen kr 768.900 - syvhundrogsekstiåttetusennihundre 00/100 - med tillegg av 12 - tolv - prosent rente fra 01.05.2000 til betaling skjer.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Jan Harald Helmich Pedersen kr 72.540 - syttitotuesenfemhundrogførti 00/100 - til Maaseskjæret AS innen 2 -to- uker fra forkynnelse av denne dom.
3. Hver av partene bærer egne saksomkostninger for byretten.