LG-2000-1628

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	2002-01-24
Publisert:	LG-2000-01628
Stikkord:	Erstatningsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Bergen byrett nr. 1999-01285 - Gulating lagmannsrett LG-2000-01628 A/02 og LG-2000-01629 A/02. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2002-00340. Kjæremål til Høysterett over saksomkostninger forkastet, HR-2002-00341.
Parter:	I ankesak nr. 00-01628 A/02: Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Karoline Henriksen, Oslo). Ankemotpart: Helse Bergen HF v/styrets formann (Prosessfullmektig: Advokat Trond Hatland, Bergen). I ankesak nr. 00-01629 A/02: Ankende part: Helse Bergen HF v/styrets formann (Prosessfullmektig: Advokat Trond Hatland, Bergen). Ankemotpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Karoline Henriksen, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Haakon Meyer. Lagdommer Ørnulf Jacobsen. Tingrettsdommer Per Annstein Aarvik
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §3-1, §3-2, Tvistemålsloven (1915) §180, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3

Saken gjelder erstatning for personskade.

A, heretter benevnt A, fikk 25. september 1985 utført en operativ utskrapning av livmoren ved Kvinneklinikken på Haukeland sykehus i Bergen. Sykehusets eier var på det tidspunkt Hordaland Fylkeskommune, heretter benevnt HFK. Fra 1. januar 2002 har Helse Bergen HF, heretter benevnt HF, overtatt som eier og således også som part i saken. Etter inngrepet var A plaget av lammelser i venstre hånd, og det ble konstatert at det forelå en trykkskade av nervus radialis proksimalt på venstre underarm. Skaden hadde intet direkte å gjøre med det operative inngrep, men oppsto ved at As venstre arm kom i klem i løpet av operasjonen som varte i omlag 20 minutter. A er keivhendt, og skaden skjedde således i hennes beste hånd.

Mellom partene ble det i 1996 inngått forlik der daværende eier HFK påtok seg ansvar for skaden, men de kom ikke til enighet vedrørende erstatningen. Det var uenighet vedrørende spørsmålet om årsakssammenheng mellom feilbehandlingen/den fysiske skade og de anførte psykiske skadefølger og det påståtte økonomiske tap. Videre var det uenighet om prinsippene for beregning av det påståtte økonomiske tap. A tok i mai 1999 ut stevning mot HFK ved Bergen byrett, som 15. mai 2000 avsa dom med slik slutning:

«1. Hordaland Fylkeskommune betaler menerstatning til A med kr 175.000,- -kroneretthundreogsyttifemtusen 00/100- med tillegg av skatteulempe med 30 -tredve- %.

2. Hordaland Fylkeskommune betaler ertatning for lidt inntektstap til A for årene 1987, 1988, 1989, 1991, 1993, 1994 og 1995 med kr 780,- -kronersyvhundreogåttitusen 00/100- med lovens rente fra 06.08.96 til betaling skjer og for 1998 med kr 270.000,- -kronertohundreogsyttitusen 00/100- og for 1999 med kr 240.000,- -kronertohundreogførtitusen 00/100- med tillegg av lovens rente fra 01.07. for hvert av disse år og til betaling skjer.

3. Hordaland Fylkeskommune betaler erstatning for tap i fremtidig erverv til A inkludert erstatning for tapte pensjonspoeng med kr 1.800.000,- -kronerenmillionåttehundretusen 00/100-. I tillegg kommer skatteulempe med 30 -tredve- %.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra forkynnelse av dommen.

5. Hordaland Fylkeskomunne betaler saksomkostninger til A med kr 194.428,- -kroneretthundreognittifiretusenfirehundreogtjueåtte 00/100- innen 2 -to- uker fra forkynnelse av dommen.»

Byretten fant at skaden i hånden hadde vært en nødvendig betingelse for utviklingen av As psykiske plager og at denne betingelse hadde en så vidt sentral rolle i årsakskomplekset at det skulle knyttes ansvar til disse plager. Det ble lagt til grunn at den fysiske og psykiske skade samlet ga en medisinsk invaliditet på 30 %. For årene frem til 1995 ble As beregninger om lidt inntektstap lagt til grunn. For årene 1998 og 1999 ble det lagt til grunn at A uten skaden ville hatt en årlig inntekt på kr 310.000,-. As årsinntekt uten skaden på domstidspunktet ble fastsatt til kr 330.000,-. Videre la byretten til grunn at A i fremtiden ville være 50 % ervervsmessig invalid også i omskolert arbeid. Til erstatningen for tap i fremtidig erverv og menerstatningen ble det gitt et tillegg for skatteulempe på 30 %.

Både A og HFK anket til lagmannsretten. Ankene gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. HF har påstått seg frifunnet mot betaling av menerstatning basert på en samlet medisinsk invaliditetsgrad på 15 %. A er av den oppfatning at menerstatningen er fastsatt for lavt ved at det er lagt til grunn en for lav varig medisinsk invaliditet og at det er lagt for liten vekt på individuelle forhold. Videre mener A at lidt og fremtidig inntektstap er for lavt utmålt.

Når det gjelder saksforholdet og partenes tidligere anførsler, vises til byrettens dom. Byretten har i dommen side 6 - 9 tredje avsnitt gitt en utfyllende redegjørelse for familie-, utdannelses- og yrkesmessige forhold samt sykdomsutvikling og herunder inntatt referat fra legers og psykologers nedtegnelser og observasjoner i tiden mellom operasjonen og frem til byrettens behandling. Videre har byretten inntatt utdrag fra den psykiatrisk sakkyndiges erklæring for byretten. Det vises til dette.

Saken fremstår i det vesentlige på samme måte for lagmannsretten som for byretten, dog med unntak for endringer som har funnet sted på grunn av den tid som har gått siden byrettens behandling. Disse relaterer seg særlig til endringer i As invaliditetsgrad og anslåtte lønnsjusteringer.

Ankeforhandling ble avholdt 8. - 11. januar 2002. Retten mottok forklaring fra fem vitner, to sakkyndige vitner - innen psykiatri - og to rettsoppnevnte sakkyndige - en innen psykiatri og en innen nevrologi.

A har i det vesentlige anført:

A var forut for skaden en foregangskvinne med et sterkt pågangsmot og var på ingen måte noen gjennomsnittsperson. Det er ingen grunn til å anta at hun ikke ville fullført Sjøkrigskolen (SKS) hvis hun ikke hadde blitt skadet.

HF har bevisbyrden for at A ville utviklet samme psykiske skade uten den fysiske skade.

Det må legges til grunn at A fra 1988 har hatt betydelige og vedvarende psykiske vanskeligheter.

Ingen av de sakkyndige vitner har bestridt diagnosen «moderat depressiv lidelse» som den rettsoppnevnte sakkyndige dr. Robak har gitt A. Denne lidelsen innebærer at A sannsynligvis vil ha store problemer med å fortsette med ordinære aktiviteter. Det er enighet mellom de sakkyndige hvordan A var i perioden 1988-91. Uenigheten gjelder tiden fra 1991. I samsvar med den diagnostisering dr. Robak har foretatt, må det legges til grunn en slik lidelse også fra 1991.

Legejournaler kan ikke tillegges negativ bevisverdi. At det ikke finnes særlige nedtegnelser om psykiske vanskeligheter innebærer ikke at disse ikke har foreligget. Det faktum at A har tatt to grunnfag og vært to år på seiltur med familien taler heller ikke mot en slik lidelse. Hun har maktet dette fordi det ikke har vært stilt krav til henne, og det er nettopp krav til henne hun ikke takler.

Da dr. Robak er rettsoppnevnt sakkyndig må legges mest vekt på hans uttalelse. Det er han som har foretatt det mest grundige arbeid og herunder undersøkt A ved to anledninger. Det vises til Rt-2000-418 om hvilken vekt som skal legges på rettsoppnevnt sakkyndiges erklæring.

Når HF bestrider årsaksammenheng mellom den psykiske skade og den fysiske skade må HF ha bevisbyrden for dette. Det er rent spekulativt å hevde at svangerskapsproblem, vanskelig svigermor etc. likevel ville påført den psykiske skade. Det er vist til Rt-2001-320.

Det er årsaksammenheng dersom skaden i hånden er en nødvendig betingelse for at det foreligger psykisk skade. Det er enighet mellom de sakkyndige om at skaden i hånden er en nødvendig betingelse for den psykiske skade. Om det foreligger samvirkende årsaker endres ikke det ansvar som påhviler HF dersom den fysiske skade var så vidt vesentlig at det er naturlig å knytte ansvar til den. Det er vist til Rt-2000-915. Det er kun ubetydelige årsaksfaktorer det er grunn til å unnta fra erstatningsansvar. Om den fysiske skade er utløsende eller disponerende har ingen betydning.

Man må ta skadelidte som hun er. Det skal sees bort fra spesiell sårbarhet som følge av at A hadde et høyt ambisjonsnivå og stilte store krav til seg selv. Det er vist til Rt-1997-1.

Årsaken til at A og familien flyttet nærmere svigermoren var skaden. Det kan ikke tillegges vekt at hun ikke kom inn på ønskede studier etter skaden. Hun kom nemlig inn på det studiet hun ønsket, nemlig SKS, men som hun ikke kunne ta pga skaden. Heller ikke de andre forhold som er anført fra HF sin side kan tillegges vekt da ingen av dem er selvstendig virkende årsaker, og de fleste av dem har kommet nettopp som følge av skaden. Den fysiske skade var en nødvendig utløsende og senere disponerende årsak til de psykiske plager.

De psykiske plager er ikke upåregnelige. Det er tale om en alvorlig håndskade og A fikk en påregnelig psykisk reaksjon når hun fikk vite at håndskaden var permanent og forsto at den ville forpurre hennes planer. Dette ga en naturlig stor tapsfølelse.

Når det gjelder menerstatningen anføres at Rikstrygdeverkets (RTV) tabell for fastsettelse av medisinsk invaliditet ikke er bindende, men kun veiledende når menerstatning skal utmåles etter skadeserstatningsloven. I henhold til forskrift om menerstatning ved yrkesskade må invaliditetsgraden fastsettes skjønnsmessig dersom skadefølgen ikke er medtatt i tabellen. Det fremgår av veiledning til bruk av invaliditetstabellen at den ikke dekker alle skadetyper. I nærværende sak er det tale om psykiske plager som har utviklet seg over tid. Disse må fastsettes særskilt. Den alminnelige erstatningsrett favner videre enn yrkesskadeserstatningen. Av veiledningen fremgår at det er de psykiske reaksjoner som vanligvis følger av den fysiske skade som er innveid i den medisinske invaliditet for den fysiske skade. I nærværende sak er det tale om en psykisk reaksjon ut over det vanlige, og da skal den fastsettes særskilt.

I nærværende sak er det således tale om to separate skadefølger, en fysisk som av dr. Nessler er fastsatt til 17-18 % og en psykisk som av dr. Robak er fastsatt til 34 %. Reduksjonsmetoden bør ikke benyttes da den fysiske og psykiske skade forsterker hverandre. Det anføres at den samlete medisinske invaliditet i dag er på 52 %. På litt sikt vil det foreligge en varig samlet medisinsk invaliditet på 43 %. A bør således tilkjennes kr 350.000,- i menerstatning.

Subsidiært anføres at dersom retten fastsetter den medisinske invaliditetsgrad i tiden fremover lavere, bør flere momenter vektlegges i den skjønnsmessige vurdering som må foretas. A utvilket depresjonen for 13 år siden. Hun har i perioder vært bedre og i andre perioder dårligere. Sannsynligvis har invaliditetsgraden i perioder vært høyere. Uansett er 13 år tilstrekkelig til å kvalifisere til å være varig. Det er således ikke grunn til å redusere erstatningen selv om hun skulle anses bedre i tiden fremover.

Atter subsidiært anføres at hvis retten legger til grunn en medisinsk invaliditetsgrad på 15 %, må det gis påslag for individuelle forhold. I følge dr. Robak var 15 % ikke representativt for den skade A var påført.

Når det gjelder det inntektstap A er påført, må det legges til grunn at hun ville gjennomført SKS KS 1 og KS 2. Om hun også tok KS 2 synes ikke å ha vesentlig betydning for den fremtidige inntekt. Ser man bort fra skaden er det intet som tilsier at A ikke ville startet på KS 1 i 1988. Hun ville da vært ferdig med KS 2 og plikttjenesten våren 1996. Det er ikke holdepunkter for at hun ville avbrutt skolen av andre årsaker. Hun søkte forvaltningslinjen pga de muligheter det ville gi til å arbeide i det private. As ektefelle søkte seg over i næringslivet i 1992 slik hun også ville gjort.

Sannsynlig gjennomsnittlig inntektsnivå for A fremover ville har vært på kr 450.000,- pr. år uten skaden. Dette er ikke særlig høyt innen det private næringsliv.

A har oppfylt sin plikt til skadebegrensning med de attføringstiltak hun har forsøkt.

Når det gjelder mulig inntekt med skaden kreves det ikke erstatning for alle år. I det lidte tap som kreves er det tatt i betraktning at A skulle krevd attføring for noe av tiden. Det er ikke krevd noe for de to årene hun var på seiltur.

A vil være ferdig med lærerskolen og da være adjunkt med opprykk våren 2002. Hun er da kvalifisert til fast stilling i barne- og ungdomsskolen. Det er mest sannsynlig at hun ikke vil være i stand til å arbeide mer enn 50 % stilling. Hun vil således måtte søke om 50 % uførepensjon. Det vises til forklaring fra dr. Robak. Dr. Nestvold satt den fysiske skade alene til 25 % ervervsmessig invaliditet. Det må legges til grunn at A ville begynt arbeid i det private næringsliv i 1998. Starter man i arbeid i dag i lønnstrinn 34 gir det en årslønn på kr 249.000,- med maksimal lønn i lønnstrinn 47 som tilsvarer kr 309.000,-. Gjennomsnittlig fremtidig lønn i full stilling gir da kr 280.000,-.

For skatteulempe må det gis tillegg med 35 %.

Det ble nedlagt slik påstand:

«1. Helse Bergen HF betaler A menerstatning etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 350.000,-.

2. Helse Bergen HF betaler A erstatning for lidt inntektstap begrenset oppad til

- for 1989 med netto kr 92.938,-, brutto kr 153.451,-

- for 1991 med netto kr 61.013,-, brutto kr 100.672,-

- for 1993 med netto kr 102.479,-, brutto kr 151.934,-

- for 1994 med netto kr 104.995,-, brutto kr 155.513,-

- for 1995 med netto kr 104.247,-, brutto kr 154.094,-

- for 1998 med netto kr 187.440,-, brutto kr 304.860,-

- for 1999 med netto kr 197.519,-, brutto kr 321.023,-

- for 2000 med netto kr 207.269,-, brutto kr 338.292,-

- for 2001 med netto kr 217.283,-, brutto kr 354.398,-,

- med tillegg av renter av det årlige nettotapet regnet fra 06.08.96 til betaling skjer. For årene 1998-2001 regnes rentene fra 01.07. det enkelte år.

3. Helse Bergen HF betaler A erstatning for tap i fremtidig erverv inkludert erstatning for tapte pensjonspoeng etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 2.400.000,-.

4. Helse Bergen HF betaler A erstatning for skatteulempe etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 850.000,-.

5. Bergen byretts dom punkt 5 stadfestes.

6. Helse Bergen HF betaler sakens omkostninger for lagmannsretten med tillegg av lovens rente fra 14 dager etter dommens forkynnelse.»

Helse Bergen HF i det vesentlige anført:

Kravet på over kr 6.000.000,- for en skade i hånden er aldeles ekstraordinært. HF kan ikke være ansvarlig for dette slik A anfører.

HF aksepterer å betale menerstatning beregnet på grunnlag av 15 % medisinsk invalidtet, men må for øvrig frifinnes.

Når det gjelder kravet til den dokumenterte skade er dette ikke sannsynliggjort. De første leger som vurderte håndskaden klassifiserte denne til 10 % medisinsk invaliditet. Dette var på tidspunkt før den nye invaliditetstabell som kom i 1997 og på en tid da total lammelse i hånden kunne gi 25 % medsinsk invaliditet mot 20 % i dag. Dr. Nestvold fant 15 % medisinsk invaliditet, også han forut for 1997-tabellen. Dr. Nessler satte skaden til 17-18 % medisinsk invaliditet og da hadde han tatt med i vurderingen nedsatt sensibilitet, kosmetiske faktorer og et upåregnelig smerteproblem.

Det er naturlig å forvente en psykisk skadefølge. Det er imidlertid ikke dokumentert et vedvarende tilstedeværende psykisk problem ut over det som kan forventes. Det kan vanskelig tenkes at noe slikt plutselig skulle komme. Det er ekstraordinært å tenke seg at noe slikt skulle dukke opp 14 år etter håndskaden. Hvis den psykiske skade dukker opp etter først 14 år, er det vanskelig å tenke seg at den skal være vedvarende.

Det kan rettes flere innvendinger mot erklæringen fra den rettsoppnevnte sakkyndig i psykiatri, dr. Robak. Med unntak av dr. Robak sin erklæring og uttalelse, taler dokumentasjonen for øvrig i saken mot at det forelå psykiske problem i 14 årsperioden forut. Det var mange korsveier underveis. Det må legges til grunn at alle legene som har vært inne i bildet tidligere i best mulig grad har ønsket å hjelpe A. Til tross for dette har de psykiske plager, som er anført av A som følge av håndskaden, ikke gitt noen ytre manifestasjon.

Dr. Robak har funnet ytre manifestasjon for psykiske plager tidligere til tross for at verken A selv eller leger tidligere har nevnt noe slikt. En vedvarende betydelig psykisk skade måtte ha blitt oppdaget. Flere titalls leger har vært inne i bildet og mye ulikt har blitt vurdert, deriblant diffuse plager, men ingen har funnet psykiske problem. Legene har ikke vært tause om temaet. Dr. Nyland skriver i journalnotat på nevrologisk avdeling i 1986 at «pasienten er mentalt upåfallende». Militærlege dr. Koch skriver i 1989 at A er «mentalt upåfallende/-adekvat». Deretter foreligger det en rekke uttalelser frem til og med 1998 som ikke viser psykiske problem som kan knyttes til håndskaden. Dette har en viktig positiv bevisverdi. Selv skriver A et brev 4. juni 1987 til Haukeland sykehus vedrørende en forferdelig opplevelse hun hadde ifm en fødsel hun hadde på sykehuset 29. desember 1986. Hun etterlyste der psykologisk hjelp, men sa intet om noen psykisk plage som følge av håndskaden. Journalnotat fra psykolog Lillian Smith viser også at det ikke har vært psykiske problem knyttet til håndskaden. Journalnotatet viser tvert om mange andre faktorer. Det er dårlig korrelasjon mellom manifestasjon av den endelige skade og utslaget av den psykiske skade. Dr. Bakstad skriver i henvisning til psykiater/spesialist i klinisk psykologi i 1998 at A i de «6 årene hun har vært i forsvaret, stadig opplevd at hun må rettferdiggjøre seg fordi hun er kvinne. Dette har tatt sterkt på henne og er en konstant belastning.»

Samtlige leger, herunder de sakkyndige vitner dr. Berge og dr. Andersen som begge er psykiatere, ligger med unntak av dr. Robak i samme sjikt når det gjelder fastsettelse av den medisinske invaliditet. Intet tyder således på psykiske plager som følge av håndskaden før dr. Robak kom inn i bildet i 1998.

Det er et sentralt prinsipp at begivenhetsnære bevis skal tillegges størst vekt. Dette gjelder særlig de som er bekreftet av leger, medisinere. Det som kommer senere tillegges mindre vekt, nettopp fordi det er kommet senere.

Rettsoppnevnt sakkyndighet tillegges vekt særlig hvis det er tale om to samstemte erklæringer/uttalelser. Dr. Robak skulle først satt seg inn i saken og deretter snakket med A. I veiledning for bruk av invaliditetstabellen beskrives hva en spesialisterklæring bør inneholde. Dr. Robak sviktet her på de fleste punkter. Feilene er egnet til å påvirke innholdet i erklæringene og er båret med senere. Samme historie går igjen, og etter at den er skrevet er den fastholdt. Den omstendighet at opplysningene gis av en rettsoppnevnt sakkyndig kan ikke i seg selv løse saken når de står i kontrast til det etablerte skadebildet.

Det er grunn til å stille strenge krav til bevis for psykiske skadefølger. Det er vist til Nygård «Skade og ansvar» 5. utg. s. 61.

Den medisinske invaliditetstabell er et hjelpemiddel basert på veloverveide vurderinger og statistikk. Den er ikke formelt bindende, men det er uttalt av lovgiver, Høyesterett og følger av fast praksis at den skal benyttes. Dette fremgår blant annet av dom inntatt i Rt-2000-441 på s. 446 og 447.

Det fremgår direkte av tabellen at den medisinske invaliditet ikke kan settes høyere enn 19 %. Når dr. Robak har oppfattet det slik at det i nærværende sak kan fastsettes en grad for håndskaden og en for den psykiske følgeskade, har han misforstått. Psykiske skadekomponenter som følger av en fysisk skade er tatt opp og medtatt i tabellen. Dette følger av sammenhengen og kommentarene til tabellen. De psykiske skadefølger av en fysisk skade er således innveid. Det fremgår direkte av veiledningen at det ikke skal tas hensyn til at psykiske reaksjoner kan vise store individuelle forskjeller, «for eksempel kan korsbåndsskade medføre sterke reaksjoner hos en idrettsutøver («livet faller i grus»)».

Upåregnelige psykiske følger er ikke innveid i tabellen og er dermed ikke erstatningsmessige. Innenfor det tabellen foreskriver, kan det gis påslag for individuelle forhold.

Når det gjelder årsakspørsmålet mot det økonomiske tap er byrettens vurdering i dommen s. 13 annet avsnitt korrekt. De ulike ledd i årsaksrekken må vurderes og beviskravet er da ikke oppfylt.

Det er ikke sannsynliggjort at A sluttet på SKS pga håndskaden. Det foreligger en rekke andre faktorer som tilsier at hun ville sluttet uansett. Forhold kan tale for at hun selv ønsket å slutte og ønsket å bli tjenesteudyktig eller legen oppfattet dette slik at hun kunne bruke udyktigstempelet som brekkstang i forhold til erstatningsak mot sykehuset.

Når det gjelder den psykiske skadefølge la dr. Robak til grunn at A «gikk i dekning» etter å ha blitt stemplet tjenesteudyktig i 1990. Han glemte å ta i betraktning at hun faktisk klarte å ta to grunnfag samtidig som hun hadde omsorg for to barn. Hun må ha hatt god funksjonsevne i studiesituasjonen. Dette må hun også hatt når hun kunne reise på seiltur i to år.

Attføringen startet på ny høsten 1998. Det ble da stilt krav til henne. Med unntak av at hun strøk i ett fag og utsatte ett fag har hun fulgt vanlig studieprogresjon. Deriblant har hun fullført tre måneders praksisperiode. Alt dette har hun klart samtidig som det har vært stilt krav til henne. A kan således ikke høres med at hun mestret å ta to grunnfag og seile i to år fordi det ikke ble stilt krav til henne.

Det er ikke sannsynliggjort at A er 50 % ervervsmessig invalid. Den vurdering dr. Robak har foretatt beror på et øyeblikkbilde. Han overså en del begivenheter i utviklingsbildet. En rekke faktorer som tidligere var vanskelig for A er nå bedret. Deriblant er svigermoren borte, belastningen med rettsakene er nå snart over etc. Da stevning ble tatt ut første gang i 1990 la A til grunn at hun ville kunne arbeide 100 % som lærer. Det foreligger ingen grunn til at hun i dag ikke skal klare det samme. At hun ikke ønsker å arbeide mer enn 50 % fordi hun er redd for ikke å gjøre god nok jobb er ikke tilstrekkelig til å arbeide redusert. Hun vil lønnes som adjunkt med opprykk.

Når det gjelder det tap A eventuelt er påført er situasjonen med og uten skaden ikke vesensforskjellig ervervsmessig. Hvis det skal utmåles et tap må dette bli svært skjønnsmessig. Det er vanskelig å se hvilke tap som skulle være dokumentert. Praksis og teori tilsier at gjennomsnittslønn legges til grunn.

Det kan ikke legges til grunn at A ville fått arbeid tilsvarende siviløkonom og med inntekt på ca kr 450.000,-. Det skal mange ledd i årsaksrekken til for å lede til et slikt resultat.

SKS gir formelt kompetanse som en adjunkt. A blir nå adjunkt med opprykk. Noen spesiell stilling kan ikke anses dokumentert når det ikke vises til noe konkret.

Den medisinske invaliditet vil kunne gi noe veiledning særlig for påregnelighetskriteriet med hensyn til den ervervsmessige invaliditet. A var gjennom en kort operasjon 20 minutter. Det var intet galt med operasjonen bortsett fra klemskaden.

Uten skaden ville hun i forsvaret som militært ansatt muligens tjent kr 330.000,- eller kr 350.000,-. Dette er høyst usikkert. Som adjunkt med opprykk ville hun pr. 1. oktober 2000 tjent i gjennomsnitt kr 300.000,-. Det er vanskelig å dokumentere forskjell i lønn med og uten skaden. Subsidiært anføres at det foreligger en lavest mulig differanse.

Hvis A slik hun hevder har et ønske om å bli lærer, anføres prinsipalt at hun vil klare 100 % stilling. Subsidiært anføres at hun i det minste vil klare 80 % stilling.

Når det gjelder krav om dekning av tapte pensjonspoeng er dette heftet med betydelig usikkerhet og må fastsettes skjønnsmessig.

Vedrørende eventuell skatteulempe anføres prinsipalt at denne må settes til 20 %, subsidiært 25 %. I den opprinnelige stevning krevde A kun 20 %. Høyere gjeld må medføre lavere beregningsgrunnlag for skatten.

Når det gjelder spørsmålet om det krav A har fremsatt kommer som følge av en påregnelig skade er det tale om en finsiktet vurdering. Det er vist til Rt-1997-1. Det er tale om et atypisk forhold, lang tid, forhold ved egen person og etterfølgende forhold. Det er upåregnelig hvis 15 % medisinsk invaliditet skal medføre 50 % ervervsmessig invaliditet og en tapsutmåling på over kr 6.000.000,-. Sykehusets forhold er ikke en nødvendig skadebetingelse for dette. Om det skulle være en nødvendig skadebetingelse, kan det ikke knyttes ansvar til den idet det uansett ville være upåregnelig med så høy ervervsmessig invaliditet og en så høy erstatning. Her har det også tatt upåregnelig lang tid for A å komme i gang igjen.

Det ble nedlagt slik påstand:

«1. Helse Bergen Helseforetak frifinnes, mot å betale til A en menerstatning stor kr 90.312,-.

2. Helse Bergen HF tilkjennes sakens omkostninger både for byrett og for lagmannsrett.

Lagmannsretten bemerker:

For at A skal ha rett til erstatning må det foreligge adekvat årsakssammenheng mellom den skade hun ble påført ved feilbehandlingen og de fysiske/psykiske plager herunder det økonomiske tap hun er påført.

Det er på det rene at A er påført en fysisk skade som har medført redusert funksjonalitet for henne. I hvilken grad hun er påført en psykisk skade vil lagmannsretten komme tilbake til nedenfor. Det er også på det rene at A ikke gjennomførte SKS og først i 2002 vil være ferdig med lærerutdannelse. Hun har hatt mindre inntekter enn om hun hadde gjennomført SKS med full lønn og umiddelbart fortsatt i arbeid. Spørsmålet blir således hva som er årsaken til dette og om HF skal holdes helt eller delvis ansvarlig for dette tap.

Det må stilles strenge krav til bevis for psykiske skader som følge av håndskaden som anføres mange år etter at skaden har skjedd. Ikke minst gjør dette seg gjeldende når fremlagt dokumentasjon kan tyde på andre årsaker og at de psykiske vanskeligheter er mindre alvorlige enn anført.

Lagmannsretten finner bevist at A er påført en psykisk skade som følge av den fysiske skaden i hånden. Denne finnes imidlertid ikke å være av et slikt omfang som A har anført.

Det er for lagmannsretten foretatt en omfattende dokumentasjon vedrørende As helse i årene etter 1985. Der fremkommer en rekke årsaksfaktorer til hennes psykiske vanskeligheter, blant annet press som kvinne i forsvaret, problem med svigerfamilie, vanskelig svangerskap, vanskelig pga press som følge av rettsakene etc. Det er imidlertid klart at også håndskaden med redusert funksjonalitet har vanskeliggjort hverdagen for A, men dette synes likevel ikke å ha vært spesielt fremhevet hos de leger og den psykolog A har oppsøkt.

I perioden fra operasjonen i 1985 til årsskiftet 1987/88 har A vært hos flere leger. Ingen av disse har nevnt psykiske plager. Det eneste som fremkommer om psykisk tilstand er 10. mars 1986 da det er anmerket at «pasienten er mentalt upåfallende». Den 4. juni 1987 skrev A til Haukeland sykehus i forbindelse med en «forferdelig opplevelse» som førstegangsfødende 29. desember 1986 med manglende oppfølgning og dets utgangspunkt for barseltiden. Heller ikke her er håndskaden og psykiske følger nevnt.

Den 16. august 1988 ble A for annen gang operert i hånden for å bedre dens funksjonalitet. Denne gang ble det foretatt senetransposisjon. Operasjonen var vellykket slik at funksjonalitet-en ble bedret, men det ble raskt klart at hånden ikke ville bli fullgod igjen. Lagmannsretten finner bevist at A allerede da forsto at dette var realiteten. Den 12. september 1988 skrev dr. Bakstad i journalnotat blant annet: «På bakgrunn av skaden og det hun har vært i gjennom etterpå, samt betydelig problem i forhold til svigerfamilie, er hun nå blitt deprimert, bedt om å få snakke med psykiater.» I henvisning til psykiater/spesialist i klinisk psykologi datert 13. s.m. skrev han blant annet:

«... Pasienten har i de 6 årene hun har vært i forsvaret, stadig opplevd at hun må rettferdiggjøre seg fordi hun er kvinne. Dette har tatt sterkt på henne og er en konstant belastning.

Hun giftet seg i 1984, mannen er også sjømilitært utdannet.

Hun opplevde at svigerfamilien ikke godtok henne. Hennes svigermor har ved flere anledninger direkte trakassert henne.

...

På tross av god oppfølging og støtte fra sin mann føler pasienten at hun nå er blitt så nedfor og deprimert at hun er i behov av profesjonell hjelp. Hun sover godt, har imidlertid dårlig matlyst og hatt et betydelig vekttap. Hun har problemer med konsentrasjonsevne, oppmerksomhet og hukommelse, har utviklet angst av mere fobisk art og føler at bagateller forstørres til uoverkommelige problem. Hun har liten intellektuell bearbeidelsesevne, kjenner ikke seg selv igjen.»

A startet i terapi hos psykolog Smith 30. september 1988 og hadde til sammen fem samtaler. Av psykolog Smiths journalnotat datert 5. desember 1988 fremgår blant annet at:

«Klienten synes over tid å ha blitt utsatt for ulike belastninger og vansker både knyttet til egen person og svigerfamilie, og hvor det ble vanskelig å ta vare på egne behov og hvor nye mestringsmåter også ble nødvendig.

Etter 5 samtaler, en med ektefelle til stede, opplever klienten økt og endret mestring og kontroll over egen situasjon. Hun forholder seg også på nye måter til arbeids- og privatlivet og opplever selv en positiv utvikling.

Vi avslutter kontakten.»

I brev av 14. desember 1988 til Vestfold sentralsykehus skrev psykolog Smith at A synes nå «i meget positiv forandring og utvikling med økt mestring og egenkontroll...».

Det synes på bakgrunn av ovennevnte ikke som om håndskaden var noen vesentlig årsak til de psykiske vanskeligheter, og disse bedret seg raskt ved terapi.

I perioden etter håndskaden fødte A to barn henholdsvis 29. desember 1986 og 11. april 1988. Hun fikk således merbelastningen med å være småbarnsmor. I forbindelse med den annen fødsel skrev A i brev datert 21. juni 1989 at graviditeten kom som «et sjokk» på henne. Hun ble raskt sykemeldt pga lav blodprosent og ble sykemeldt ut svangerskapet pga preeklampsi samt eklampsi under fødselen.

Ved brev av 18. september 1989 henviste dr. Koch ved Østlandet sjøforsvarsdistrikt A til spesialistvurdering med henblikk på mulig videre tjeneste i forsvaret. Det fremgår blant annet: «Pasienten ønsker egentlig å få en kjennelse som udyktig, for å kunne bruke denne som erstatningsbrekkstang overfor Haukeland sykehus.» A har i lagmannsretten forklart at legen har misforstått eller at hun mente dette i forbindelse med pasientskadeserstatning.

Ved undersøkelsen som ble ble foretatt 27. september 1989 ble A funnet «mentalt upåfallende/adekvat». Deretter konkluderte dr. Koch med at A hadde en medisinsk invaliditet på 10 %, og 15. mars 1990 ble hun ansett tjenesteudyktig i forsvaret.

A har for lagmannsretten forklart at kjennelsen om tjenesteudyktighet kom helt uventet på henne og ga henne en enorm tapsfølelse. Lagmannsretten finner dette noe påfallende, all den tid A hadde godt kjennskap til forsvarets krav til personellet. Det er imidlertid klart at håndskaden i seg selv med redusert funksjonalitet har redusert hennes psykiske styrke.

Etter at A og familien flyttet til Horten, ble ektemannen høsten 1990 beordret til kurs i Oslo. A hadde da eneomsorgen for barna i ukedagene. Dette har naturlig nok økt hennes fysiske og psykiske vanskeligheter, ikke minst fordi det er slitsomt med eneomsorg for to små barn.

I forbindelse med spørsmål om attføring skrev Arbeidsformidlingen i Horten 1. august 1990 at A har psykososiale problem blant annet på grunn av håndskaden, men at «... hun nå er i ferd med å legge mye av de psykososiale problemene bak seg...». Av journalnotat fra primærlegen i november 1990 fremgår uten nærmere opplysning at A ønsket ny henvisning til psykolog. I et notat fra Borre trygdekontor datert 13. september 1990 fremgår at A er meget labil psykisk, men at «dette bør rette seg over nyttår når hun får mannen sin hjem igjen». Den 30. november 1990 skrev primærlegen på ny at As psykiske helse var i bedring.

I 1991 søkte A studieplass ved Det juridisk fakultet og Det samfunnsvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo, samt studie i Administrasjon og Ledelse ved Horten Ingeniørhøgskole. Hun kom ikke inn pga for svake karakterer. Når hun søkte studier som må anses som krevende, indikerer det etter lagmannsrettens oppfatning at hennes psykiske tilstand ikke kan ha vært av de dårligste.

Ved brev av 3. september 1991 skrev Arbeidsformidlingen i Horten til Borre trygdekontor at A i januar 1991 fikk plass på et 10 vekttalls studium i arbeid med flyktninger og asylsøkere. I tillegg til dette leste hun til examen philosoficum ved Folkeuniversitetet. Det faktum at A hadde til hensikt å ta begge studiene samtidig viser en betydelig kapasitet som vanskelig kan tenkes å foreligge hos personer med betydelige psykiske problemer. Riktignok strøk A til examen i Ex. phil. men dette er av arbeidskontoret antatt relatert til et strevsomt familieliv med omsorg for to mindreårige barn, ektemann mye på reiser og betydelig funksjonshemming i hennes «beste» arm, herunder nedsatt skriveevne. Det fremgår intet om psykiske vanskeligheter.

I 1992 var A hjemmeværende. Skoleåret 1993/94 tok hun sosiologi grunnfag og deretter historie grunnfag i skoleåret 1994/95. Begge fag resulterte i normalt gode karakterer.

Fra 1995 til 1997 reiste familien på to års jordomseiling.

I perioden september 1996 til april 1999 var A en rekke ganger på Stavern legekontor. Av notat fra 6. mai 1997 fremgår at hun har en form for matintoleranse. «Må ha mat hver annen til tredje time. Ellers blir hun sløv og ukonsentrert, slapp, irritabel og sint.» Det fremkommer videre at hun ikke har hatt psykiske problemer. A har i lagmannsretten forklart at hun har slitt med spiseproblemer siden barndommen. Av journalnotat fra dr. Lønberg fremgår at A høsten 1997 og frem til våren 1998 har slitt med ernæringsproblem. Det fremgår her den 20. februar 1998 at «Hun afviser totalt psyk. årsager.»

Høsten 1998 startet A allmennlærerutdannelese. Med unntak av stryk i ett fag og utsettelse av ett fag, har hun fulgt normal studieprogresjon.

De opplysninger som foreligger tyder således ikke på at A har hatt spesielt omfattende og vedvarende psykiske vanskeligheter, men lagmannsretten finner bevist at hun er påført en psykisk merbelastning som følge av håndskaden. Størrelsen av denne vil lagmannsretten komme tilbake til nedenfor.

Det foreligger flere mulige årsaker til de plager og det økonomiske tap A er påført. Spørsmålet blir således om feilbehandlingen har vært en nødvendig betingelse for utviklingen av de psykiske plager. Det er tilstrekkelig at feilbehandlingen har vært utløsende eller medvirkende (disponerende) hvis den har hatt en så sentral rolle i årsakskomplekset at det er naturlig å knytte ansvar til den. Lagmannsretten finner dette bevist og legger det til grunn i det følgende.

Dr. Robak har vært oppnevnt for by- og lagmannsretten som sakkyndig. Han har avgitt skriftlig erklæring og uttalt seg om de psykiske problemer A er påført som følge av håndskaden og konkludert med at A har hatt og fortsatt har «moderat depressiv lidelse». HF har rettet betydelige innvendinger mot erklæringen og uttalelsen dr. Robak har avgitt. A har på sin side vist til Rt-2000-418 om hvilken vekt som skal legges på rettsoppnevnt sakkyndiges eklæring. Det uttales i dommen at det er «grunn til å legge særlig vekt på det som de uavhengige, rettsoppnevnte sakkyndige er kommet frem til, og de analyser og vurderinger som deres konklusjoner bygger på. Jeg legger dessuten til grunn at de sakkyndige i vår sak i det alt vesentlige har vært kjent med hva leger og annet helsepersonell har uttalt om As skadeforløp og helsetilstand på ulike stadier av saken...».

I nærværende sak er det på det rene at dr. Robak avga sin første erklæring - erklæringen for byretten - forut for mottakelse av saksdokumentene. Han hadde således ikke satt seg inn i sakens faktum og bakgrunn før han hadde samtale med A. Rent saksbehandlingsmessig er det uheldig at en erklæring avgis uten at grunnlags- og bakgrunnsmateriale er gjennomgått. As egen subjektive opplevelse og fremstilling vil da lettere kunne påvirke den videre vurdering. Til dette kommer at de sakkyndige vitner som selv er psykiatere med betydelig erfaring innen psykiatri og som rettsoppnevnte, har vært kritiske til dr. Robaks gjennomføring av oppdraget som sakkyndig. De er også av den oppfatning at dr. Robak har fraveket prinsipper for hvordan medisinsk invaliditet skal beregnes. Lagmannsretten vil også peke på den omstendighet at dr. Robak overså at A, i en periode hun av ham ble beskrevet som betydelig redusert psykisk, faktisk hadde gjennomført to grunnfag - innen sosiologi og historie - med karakter 2.6 og 2.7 samtidig som hun hadde omsorg for 2 barn. Deretter dro hun på to års jordomseiling. Det foreligger også andre opplysninger som bryter med det depressive inntrykk dr. Robak forfektet. Rent saksbehandlingsmessig må senere fastholdelse av første erklæring tillegges mindre vekt selv om dr. Robak i ettertid har satt seg inn i bakgrunnsmateriale og gjennomført to samtaler med A. Da lagmannsretten ikke kan se bort fra de innvendinger som har fremkommet tillegges dr. Robaks erklæring og uttalelse begrenset vekt.

I nærværende sak fremstår det som uklart hvilke psykisk skade A er påført. Av særlig betydning blir da nedtegnelser ikke minst i legejournaler som er foretatt i tilknytning til de tidspunkt og perioder skadefølgende skal ha manifestert seg. Av særlig betydning vil det da være hvor lang tid som er gått. Har det gått lang tid fra skadefølgens manifestasjon til denne er meddelt lege eller andre personer, vil uttalelsen etter omstendighetene kunne få mindre vekt. Høyesterett uttaler i Rt-1998-1565: «Opplysninger fra parter eller vitner med binding til partene som er gitt etter at tvisten er oppstått, og som står i motstrid eller endrer det bildet som mer begivenhetsnære og uavhengige bevis gir, vil oftest være grunn til å legge mindre vekt på».

Lagmannsretten vil nedenfor komme nærmere inn på de psykiske skaders omfang.

Menerstatning

I medhold av skadeserstatningsloven §3-2 har A krav på menerstatning dersom hun er påført varig og betydelig skade av medisink art. Erstatningen skal «fastsettes under hensyn til menets medisinske art og størrelse og dets betydning for den personlige livsutfoldelse».

A har anført at hun pr i dag har en samlet medisinsk invaliditet på 52 %, men at denne på litt sikt vil reduseres til 43 %. HF har erkjent ansvar for håndskaden og anført at menerstatning må beregnes ut fra en medisinsk invaliditet på 15 %. Partene er således enige om, og lagmannsretten legger til grunn, at A er påført en varig og betydelig skade av medisinsk art.

Når det gjelder beregning av menerstatning, legger lagmannsretten til grunn den beregnings-metode som er fast etablert i praksis og som kommer til uttrykk i Rt-2000-441. Det uttales på side 446 og 447 at rettspraksis tar utgangspunkt i de standardiserte reglene for menerstatning men tillegger en tredjedel. Grunnbeløpet på oppgjørstidspunktet benyttes, og det kan foretas en viss skjønnsmessig vurdering på bakgrunn av menets betydning for den personlige livsutfoldelse.

A har anført at hun er påført en egen psykisk skade av en ekstraordinær karakter og at det dermed må fastsettes en medisinsk invaliditet der den psykiske skadefølge vurderes som en selvstendig skadekomponent. HF har anført at A må ha bevisbyrden for at noe slikt foreligger, men at den uansett vil være upåregnelig og således ikke erstatningsbetingende. HF har videre anført at psykisk skadefølge er innveid i den fysiske skade i RTVs invaliditets-tabell og at det således ikke vil være adgang til å vurdere denne særskilt.

Det fremgår av forskrift om menerstatning ved yrkesskade §1 at den medisinske invaliditet skal fastsettes på objektivt grunnlag uten hensyn til skadelidtes yrke, nedsatt evne til inntektsgivende arbeid, fritidsinteresser o.l. Av forskriftens §2 fremgår at skadefølger som ikke er med i tabellen skal fastsettes på grunnlag av en skjønnsmessig sammenligning med skadefølgene i tabellen.

Dr. Robak har i motsetning til de øvrige leger, deriblant psykiatere og nevrolog som har uttalt seg i saken, konkludert med at A er påført en psykisk skade som må fastsettes med egen delinvaliditet. Den samlede fysiske og psykiske skade har han i lagmannsretten fastsatt til 50 % medisinsk invaliditet, men på litt sikt redusert til 40 %. De øvrige leger har ikke vurdert noen delinvaliditet, men ansett de psykiske skadefølger som innveid i den tabellfestede invaliditet for den fysiske skade. De har fastsatt As medisinske invaliditet som følger: Dr. Aarsrud og dr. Koch i 1989 til 10 %. Den militære legenemnd i 1990 til 10 %. Dr. Nestvold i 1994 til 15 %. Disse vurderinger ble gjort på et tidspunkt da total lammelse av nervus radialis ga en medisinsk invaliditet på 25 %. Etter 1997 da total lammelse maksimalt kan gi 20 % medisinsk invaliditet er den fastsatt som følger: Dr. Andersen i 1999 til 15 %. Dr. Nessler i 2000 til 15-20 %. Dr. Berle i 2001 til 15 %.

Av veiledning for bruk av Sosial- og helsedepartementets invaliditetstabell av 21. april 1997 fremgår at psykiske reaksjoner som vanligvis følger av fysisk skade er innveid i den tabellfestede invaliditeten for den fysiske skaden. Det fremgår at det ikke skal «tas hensyn til at psykiske reaksjoner kan vise store individuelle forskjeller, for eksempel kan korsbåndsskade medføre sterke reaksjoner hos en idrettsutøver («livet faller i grus»).»

Lagmannsretten finner det ikke sannsynliggjort at A er påført psykiske skadefølger ut over det som er innveid i invaliditetstabellen. A, som er keivhendt, er påført en klar funksjonssvikt i venstre hånd. Dette medfører at hun til tider får smerter og blir stiv og øm i armen og skulder fordi hun må kompensere. A har i lagmannsretten forklart at hun tidvis også er plaget med smerter i selve hånden. Smerter i hånden finner lagmannsretten ikke dokumentert da dette ikke tidligere er beskrevet. Dog finnes det bevist at hun av og til får smerter i skulder og arm. Av kosmetiske hensyn, og fordi A klart er påført psykisk skade, finner lagmannsretten at den medisinske invaliditet skal fastsettes til 18 %. Skaden plasseres således i gruppe 1 hvilket medfører 7 % av grunnbeløpet. Grunnbeløpet (G) er i dag kr 51.360,-. A var på skadetidspunktet 22 år. Partene er enige om at kapitaliseringsrenten skal være 5 % og at kapitaliseringsfaktoren skal være 18,84. Beløpet blir da kr 67.733,50. Til dette legges 1/3 som utgjør kr 22.352,-. Sammenligningsbeløpet blir da kr 90.085,50. Som nevnt ovenfor har lagmannsretten fastsatt den medisinske invaliditet til 18 % pga individuelle forhold hos A. Dette får imidlertid ingen betydning for sammenligningsbeløpet da skaden plasseres i gruppe 1 som gir 7 % av G innenfor 15-24 % medisinsk invaliditet. Det skal etter rettspraksis atskillig til for at menerstatning tilstås nevneverdig ut over den matematiske utregning. A hadde et høyt ambisjonsnivå og skaden av hennes beste hånd har nok rammet henne mer enn en del andre. Ut over dette kan ikke psykiske vanskeligheter A har har hatt med andre årsaker enn håndskaden tillegges betydning, feks. vanskelig svigerfamilie etc. Lagmannsretten finner på bakgrunn av forholdene i nærværene sak at menerstatningen skal settes til kr 110.000,-.

Byretten har i tillegg til menerstatning gitt et tillegg på 30 % pga skatteulempe. Da det ikke skal gis tillegg for skatteulempe ved utmåling av menerstatning gir lagmannsretten ikke slikt tillegg.

Erstatning for lidt tap og tap i fremtidig erverv

I medhold av skadeserstatningsloven §3-1 skal erstatning for skade på person dekke lidt skade og tap i fremtidig erverv. I denne forbindelse vil både håndskaden og de psykiske skadefølger få betydning så langt som de er påregnelige.

HF har anført at A ikke er påført noe økonomisk tap som følge av håndskaden. Det er anført at A ville sluttet på SKS uavhengig av håndskaden, og at det uansett ikke er dokumentert at hennes lønn med skaden vil bli vesensforskjellig om hun ikke hadde hatt skaden.

På bakgrunn av bevisførselsen finner lagmannsretten det bevist at A ville fullført SKS KS 1 uten skaden. På grunn av barnefødsler og komplikasjoner i disse forbindelser og øvrige påkjenninger, legges til grunn at A ville startet KS 1 høsten 1988. Dette ville tatt 2 år. Hun ville deretter hatt 2 pliktår slik at dette ville være fullført våren 1992. Det finnes ikke bevist at hun deretter ville tatt KS 2. Hvorvidt A ville fortsatt i forsvaret eller begynt i sivil stilling fremstår som meget usikkert. A søkte forvaltningslinjen og har forklart det med at hun ønsket å benytte utdannelsen til arbeid i det private. Hennes ektefelle søkte seg over i næringslivet i 1992, og det er nærliggende å anta at hun etter en tid ville gjort det samme.

Lagmannsretten finner det påregnelig at A ble påført et økonomisk tap som følge av håndskaden og dertil påfølgende psykiske skade. Selv om det foreligger andre medvirkende årsaksfaktorer til hennes psykiske vanskeligheter kan ikke disse redusere erstatningen så lenge A ikke ville blitt skadelidende uten feilbehandlingen på sykehuset.

A har som gjengitt i påstanden krevd erstatning for lidt tap for 1989, 1991, 1993-1995 og 1998-2001. HF har bestridt at det foreligger noe tap, men har ikke under den forutsetning at lagmannsretten skulle finne tap godtgjort argumentert mot de konkrete beløp. HF har imidlertid heller ikke akseptert beløpene.

Hva As inntektstap utgjør fremstår som meget usikkert. A har fremlagt oversikt over hvilke inntekter hun mener å ville hatt uten skaden. Problemet i nærværende sak er å fastsette hva hun burde ha tjent med skaden i disse årene. Hun har i to perioder fått attføringstrygd. I perioder har hun vært hjemmeværende eller studert for egen regning selv om hun muligens kunne krevd ytelser fra det offentlig ut over det hun faktisk har fått. Lagmannsretten finner at det er flere årsaker ut over håndskaden til at A ikke tidligere har kommet seg i arbeid, feks svangerskap og omsorg for barn. Erstatningen må fastsettes skjønnsmessig.

Retten fastsetter erstatningen for lidt tap inkludert skattepåslag som følger: 1989 med kr 50.000,-, 1991 med kr 50.000,-, 1993 med kr 50.000,-, 1994 med kr 50.000,-, 1995 med kr 50.000,-, 1998 med kr 75.000,-, 1999 med kr 75.000,-, 2000 med kr 100.000,- og 2001 med kr 100.000,-, til sammen kr 600.000,-.

A har i tillegg for årene 1989-1995 krevd lovens rente fra 6. august 1996 og for årene 1998-2001 lovens rente fra 1. juli hvert år. Lagmannsretten oppfatter påstanden til også å omfatte rente frem til oppfyllelse skjer. I den erstatning lagmannsretten har utmålt er også rente frem til domstidspunktet inkludert. Det gis således også dom for den alminnelige forsinkelsesrente som påløper etter dommen.

A har krevd erstatning for tap i fremtidig erverv inkludert erstatning for tapte pensjonspoeng begrenset oppad til kr 2.400.000,-. Det er anført at hun vil være ferdig utdannet adjunkt med opprykk våren 2002, men at hun ikke vil være i stand til å arbeide mer enn 50 % stilling. HF har bestridt at A er påført tap i fremtidig erverv. Det er anført at hun uansett vil kunne arbeide i 100 %, subsidiært 80 % stilling.

Det er usikkert hvilke prognose som skal legges til grunn med hensyn til arbeidskapasitet. Lagmannsretten oppfatter A som en resurssterk kvinne med betydelig pågangsmot. Hun har tidligere til tross for håndskaden tatt to grunnfag med vanlig studieprogresjon samtidig som hun hadde små barn. Hun er nå i ferd med å fullføre lærerskolen. Etter hvert som barna nå er blitt større vil de kreve langt mindre ressurser av henne. Selv om håndskaden medfører redusert funksjonalitet, og at dette påfører henne en øket psykisk belastning, indikerer det A tidligere har gjennomført både før og etter skaden at hun i det minste vil kunne arbeide i 80 % stilling.

Det fremstår som meget usikkert hva A ville tjent i tiden fremover uten skaden. De lønnsundersøkelser A selv har foretatt finnes for usikre til å bygge på. Det må stilles strenge krav til beviset for et inntektsnivå ut over det normale. Lagmannsretten har hørt forklaring fra kommandørkaptein Arne Ytterøy som er sjef for personell og sanitetskontoret ved Forsvarets Overkommando. Han har redegjort for lønnsplassering og lønnstillegg for ulike stillingskategorier. På bakgrunn av hans forklaring samt de opplysninger som ellers foreligger i saken finner lagmannsretten etter en helhetsbedømmelse at A uten skaden ville hatt en gjennomsnittlig årsinntekt på brutto kr 370.000,-.

Når det gjelder hva A vil tjene med skaden i tiden fremover legges til grunn at en adjunkt med opprykk i dag starter i lønnstrinn 35 som utgjør kr 260.000,-. Med full ansiennitet tilstås lønnstrinn 48 som utgjør en bruttolønn på kr 322.000,-. Lagmannsretten legger til grunn en gjennomsnittlig bruttolønn på kr 290.000,-. Hun forventes å arbeide i 80 % stilling. I tillegg til dette kommer en rekke usikre faktorer som må tas i betraktning, herunder beregning av skatt og fradragsposter. Lagmannsretten fastsetter erstatningen for tap i fremtidig erverv skjønnsmessig til kr 1.300.000,-. Tap av pensjonspoeng er da tatt i betraktning.

Når det gjelder erstatning for skatteulempe krever A at dette tillegges med 35 %. HF har for det tilfelle at det tilstås erstatning for tap i fremtidig erverv prinsipalt anført at det skal gis tillegg med 20 %, subsidiært 25 %. I lagmannsrettens vurdering er foruten det nivå som synes etablert i rettspraksis, vektlagt at A med familie for tiden etter det opplyste har ca kr 750.000,- i gjeld. A har opplyst at familien har planer om oppussing i huset og at fremtidig gjeld antas å ligge omkring kr 1.000.000,-. Lagmannsretten legger til grunn at deler av erstatningen vil bli benyttet til å nedbetale gjelden. Lagmannsretten finner at skattetillegget skal gis med 25 %, til sammen kr 325.000,-.

HF har anført at tap ut over menerstatningen ikke er påregnelig. Selv om kravet mot skadevolder er inngitt lang tid etter at skaden oppstod, og med følger som til dels er oppstått over lang tid etter skadetidspunktet, mener lagmannsretten at skaden og følgene av tapet ligger innenfor det påregnelige. Den nedsatte funksjon i beste hånd medførte i det aktuelle tilfelle at skadelidtes fysisk krevende utdannelse måtte avbrytes. Hun fikk vansker med teoretisk undervisning fordi lammelsen har krevd at hun opparbeider ny notatteknikk. Skaden er følgelig av en art som kan ramme betydelig både ved praktisk/fysisk og akademisk utdannelse. Skadefølgene i nærværende sak er følgelig ikke å betrakte som spesielle eller ekstraordinære.

Lagmannsretten anser skaden, følgene og tapet liggende innenfor det påregnelige.

Saksomkostninger

As anke har ikke ført frem på noen punkt. HF har på sin side heller ikke vunnet frem med sin påstand. I medhold av tvistemålsloven §180 skal således begge parter ilegges omkostningene ved saken i lagmannsretten for hver sin anke. A har fremlagt omkostningsoppgave som totalt beløper seg til kr 274.080,- inkl. mva. I omkostningsoppgaven er det ikke medtatt utgifter til oppnevnt sakkyndig. HF har fremlagt omkostningsoppgave som totalt beløper seg til kr 289.514,40 inkl. mva. Utgifter til engasjerte sakkyndige er medtatt.

Ankene omhandler samme tema, og lagmannsretten finner ikke grunn til å spesifisere omkostningene innenfor den enkelte anke idet omkostningene deles med halvparten på hver sak. Idet omkostningene deles med halvparten på hver sak, og ingen av partene har vunnet frem pålegges hver av partene å dekke sine omkostninger. Utgiftene til sakkyndighet deles av hver part med halvparten på hver.

Når det gjelder byrettens saksomkostningsavgjørelse, finner lagmannsretten på bakgrunn av resultatet i lagmannsretten at denne bør endres slik at partene også her dekker hver sine utgifter og for øvrig deler utgiftene til sakkyndige.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. Helse Bergen HF betaler menerstatning til A med 110.000,- - etthundreogtitusen- kroner.

2. Helse Bergen HF betaler i erstatning for lidt inntektsrap til A:

a) For 1989 med 50.000,- -femtitusen- kroner.

b) For 1991 med 50.000,- -femtitusen- kroner.

c) For 1993 med 50.000,- -femtitusen- kroner.

d) For 1994 med 50.000,- -femtitusen- kroner.

e) For 1995 med 50.000,- -femtitusen- kroner.

f) For 1998 med 75.000,- -syttifemtusen- kroner.

g) For 1999 med 75.000,- -syttifemtusen- kroner.

h) For 2000 med 100.000,- -hundretusen- kroner.

i) For 2001 med 100.000,- -hundretusen- kroner.

I tillegg kommer den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 -tolv- prosent årlig rente fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

3. Helse Bergen HF betaler i erstatning for fremtidig inntektstap til A 1.300.000,- -enmilliontrehundretusen- kroner.

4. Helse Bergen HF betaler i erstatning for skatteulempe til A 325.000,- -trehundreogtjuefemtusen- kroner.

5. Hver av partene dekker sine omkostninger for byretten og lagmannsretten. Utgiftene til sakkkyndighet dekkes med halvparten fra hver part.

6. Oppfyllelsesfristen for de beløp som er fastsatt i punktene 1-4, er 2 -to- uker fra forkynnelse av denne dom.