LG-2000-1757

Instans:	Gulating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	2000-10-05
Publisert:	LG-2000-01757
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Sunnfjord forhørsrett nr. 00-00400 - Gulating lagmannsrett LG-2000-01757. Kjæremål til Høyesterett fremmet og behandlet deretter forkastet, HR-2000-01336.
Parter:	Staten v/Samferdselsdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/ advokatfullmektig Thomas Naalsund) mot A (Prosessfullmektig: Advokat Terje Gjertsen).
Forfatter:	Martinsen, Drevland, Tenold
Lovhenvisninger:	Veitrafikkloven (1965) §23, §31a, §23a, §31, Straffeprosessloven (1981) §436, §442

Saken gjelder spørsmålet om det etter vegtrafikkloven med tilhørende forskrifter er adgang til å gebyrbelegge som feilbruk en nærmere bestemt bruk av trepunkts bilbelte.

Sunnfjord forhørsrett avsa den 23 august 2000 kjennelse med slik slutning:

«Klagen tas til følge.»

Ved kjæremålserklæring datert 6 september 2000 har Staten v/Samferdselsdepartementet v/ regjeringsadvokaten påkjært forhørsrettens kjennelse til lagmannsretten. I kjæremålet er det sagt at forhørsrettens kjennelse hviler på en uriktig lovanvendelse.

Kjæremotparten v/ advokat Terje Gjertsen er gjort kjent med kjæremålet, og har fremkommet med tilsvar til dette innen tilsvarsfristen 29 september 2000. Det er i tilsvaret sagt at forhørsrettens kjennelse er riktig i begrunnelse og resultat.

Sakens bakgrunn er i hovedtrekk at kjæremotparten ble stoppet i bilbeltekontroll foretatt av Biltilsynet 27. april 2000 på rv 609 Steinenvegen i Førde. Hun var da fører av motorvogn - - -. Ved kontrollen hadde hun bilbelte fastspent, men skulderbelte lå under venstre arm. Begrunnelsen for denne bruk av beltet var at det medførte ubehag for kjæremotparten å la skulderbelte løpe skrått over venstre skulder og mage ned mot festanordningen.

For denne bruk av bilbelte ble hun ilagt et gebyr stort kr 750,- i medhold av vegtrafikkloven §23a og §31a jfr gebyrforskriften av 17 september 1993 §1h) jfr §2 første ledd, og verneutstyrsforskriften av 21 september 1979 §1 første ledd.

Kjæremotparten påklaget gebyret til Statens Vegvesen, som den 21 juni 2000 fant å ville opprettholde gebyret. Saken ble deretter bragt innfor Sunnfjord forhørsrett som den 23. august 2000 avsa kjennelse med slik slutning som fremkommer foran.

Staten v/Samferdselsdepartementet v/ regjeringsadvokaten har sammenfatningsvis anført:

Forhørsrettens kjennelse hviler på uriktig rettsanvendelse.

Når det gjelder sakens faktiske side anføres at forhørsretten korrekt har lagt til grunn at kjæremotparten ved kontrollen hadde bilbeltet fysisk rundt kroppen, men med øvre del av beltet under venstre arm. Det bestrides ikke at årsaken til denne bruk av bilbeltet var at beltet ellers ble liggende å gnage mot kjæremotpartens hals. Det bestrides heller ikke at kjæremotparten hadde forsøkt å justere høydeinnstillingen av bilbeltet, men uten at dette lykkes.

Når det gjelder sakens rettslige side anføres at det spørsmål nærværende sak reiser ikke har vært avgjort av høyere rettsinstans tidligere. Det vises imidlertid til kjennelser henholdsvis fra Salten forhørsrett av 21. februar 1996 og av Nordfjord forhørsrett av 8. februar d.å. Det anføres i tilknytning til de to nevnte avgjørelser at argumentasjonen i sakene kan være av veiledende betydning også for lagmannsretten ved den sak som nå ligger til prøvelse.

Det gebyr kjæremotparten er ilagt er gitt med hjemmel i vegtrafikkloven §31 bokstav a, jf. gebyrforskriften §1 bokstav h. I medhold av forskriftens §2 første ledd fremgår at overtredelser av denne karakter belastes med kr 750. For øvrig får forskrift om bruk av personlig verneutstyr under kjøring med motorvogn datert 21. september 1979 anvendelse, idet det særlig henvises til forskriftens §1 første ledd første punktum, hvor det slås fast at bilbelte skal brukes der det er montert.

Sakens sentrale tema er om kjæremotpartens bruk av bilbeltet, slik denne bruk er beskrevet foran, tilfredsstiller begrepet «brukes» i verneutstyrforskriftens betydning. Det bestrides i denne sammenheng ikke at det må ses hen til legalitetsprinsippet ved tolkingen av hjemmelsgrunnlaget. Men det anføres at forhørsretten har lagt en for snever oppfatning til grunn på dette punkt. Også på legalitetsprinsippets område må rettsreglenes ordlyd tolkes for å finne frem til det nærmere innhold, og hensynet til et håndterbart forskriftsverk tilsier at reglene ikke kan beskrives til minste detalj. Det erkjennes således at verneutstyrforskriften ikke spesielt regulerer hvordan bilbeltet skal brukes.

Det anføres imidlertid at forskriften utifra en alminnelig språkbruk må forstås dithen at bilbeltet skal brukes slik det er ment å brukes. Og tilsvarende må gjelde når det gjelder den nærmere fastlegging av gebyrforskriftens innhold, hvor begrepet «unnlatt bruk» må forstås dithen at det her er tale om unnlatelse av å bruke bilbeltet slik dette er ment å skulle brukes. Dette fremstår som så selvsagt at det ikke er nødvendig med noen nærmere beskrivelse av hvordan bruken må være for at påbudet skal kunne sies å være overholdt.

Det som rammes i henhold til gebyrforskriften er en unnlatelse av å overholde de gjeldende krav til trafikksikkerhet som er oppstilt i verneutstyrsforskriften. Det må i denne sammenheng ses hen til at bilbeltet skal fylle en trafikksikkerhetsfunksjon, og hvis den aktuelle bruk av bilbeltet ikke fyller denne funksjon som er forutsatt i forskriften, anføres at dette må likestilles med ikke å bruke bilbeltet i det hele tatt.

Forhørsrettens tolking av forskriftsverket innebærer en uthuling av dette ved at man lar det være opp til den enkelte bilfører selv å avgjøre hvordan bilbeltet skal brukes. Det innebærer også en uriktig tolkning av det foreliggende forskriftsgrunnlag når forhørsretten antar at det for enkelte vil innebære en mindre betryggende bruk av bilbeltet å ha dette over skulderen, fordi bilbeltet ved slik bruk vil stramme over halsen.

Kjærende parts oppfatning av forskriftsverkets forståelse er riktig, når det videre ses hen til verneutstyrforskriftens §1 tredje ledd. Denne bestemmelsen gjelder barn over 4 år, og av forskriften fremgår at når det ikke finnes godkjent sikringsutstyr i bilen skal de ordinære bilbeltene brukes på egnet måte. Det er således gitt muligheter for individuell tilpasning for barn over 4 år, men lignende unntaksregel foreligger ikke for andre brukergrupper. Det følger da antitetisk at den øvrige befolkning må bruke bilbeltene slik disse er ment å skulle brukes, med mindre forskriften selv oppstiller unntak. Hvordan et trepunkts bilbelte skal brukes følger også av produsentens anvisninger. Korrekt bruk er også et tema i bilføreropplæring, jfr Normalplan for føreropplæring førerkort klasse B.

Trepunkts bilbelter skal brukes slik at den diagonale stroppen «skulderbeltet», hviler over skulderen og mage/-brystpartiet. Den måte kjæremotparten har brukt bilbelte på, innebærer at trepunktsbeltet fyller samme funksjon som et topunktsbelte, et såkalt «hoftebelte». Hoftebelter tillates kun brukt i midtsetet bak, og ellers i seter der det ikke er mulig å montere trepunkts bilbelter. Der vises i denne sammenheng til den eldre, men i visse sammenhenger fortsatt gjeldende, kjøretøyforskrift av 25. januar 1990 §13-2 nr. 2. Hoftebeltet kan etter dette ikke håndteres i bilens forsete. Årsaken til dette er åpenbar, idet trepunktsbeltet gir langt bedre beskyttelse enn et hoftebelte. Herav følger at trepunktsbeltet heller ikke kan benyttes som hoftebelte. Dette ville strid mot hensikten med kjøretøyforskriften og mot verneutstyrsforskriften.

Avslutningsvis anføres at det forhørsretten har sagt om årsaken til at kjæremotparten nyttet bilbeltet på den måten som hun gjorde, ikke er relevant ved forståelsen av de forannevnte bestemmelser i gebyrforskriften og verneutstyrsforskriften.

Riktignok oppstiller verneutstyrsforskriftens §1 fjerde ledd bokstav e) en unntaksregel. Denne unntaksregel har i praksis blitt tolket strengt, jf. blant annet avgjørelse inntatt i Rt-1991-1371. For øvrig er det ikke grunnlag for å oppstille ytterligere unntak fra reglene på ulovfestet grunnlag, slik forhørsretten synes å gjøre. Det vises i denne sammenheng til Nordfjord forhørsretts kjennelse av forannevnte dato.

Det er nedlagt slik påstand:

«1. Staten v/Samferdselsdpartementet frifinnes.

2. Staten v/Samferdselsdepartementet tilkjennes sakens omkostninger, kr 3000,-, med tillegg av 12 % rente fra forfall til betaling skjer.»

Kjæremotparten A v/ advokat Terje Gjertsen har sammenfatningsvis anført:

Forhørsrettens avgjørelse er riktig i begrunnelse og resultat.

Kjærende parts forståelse av det eksisterende regelverk er ellers ikke riktig.

Det er for det første ikke uvanlig at bilbelte brukes på den måten som kjæremotparten har gjort. Det kan legges til grunn at den mest vanlige måte å bruke et trepunkts bilbelte på, er å la skulderbeltet løpe på skrått over skulderen og ned mot festeanordningen ved gulvet. Regelverket er imidlertid ikke klart på dette punkt, jfr verneutstyrsforskiftens §1. Her fremgår bl a at barn skal bruke ordninære bilbeltet på egnet måte når det i bilen ikke finnes spesielt sikkerhetsutstyr. Dette viser at bruken av bilbeltet i noen grad må tilpasses brukeren, jfr uttrykket «..på egnet måte «.

For øvrig anføres at verneutstyrsforskriften ikke klart sier at trepunkts bilbelte bare kan brukes over skulderen. Produsentens anvisning er ukjent, og ellers kjenner en ikke til at bruk av bilbeltet er tema i forbindelse med førerprøven. Kjæremotparten er også ukjent med at det av bilens brukerhåndbok fremgår noe om hvordan bilbeltet skal brukes.

Det følger ellers av gebyrforskriften §9, siste ledd at saker av denne karakter skal følge prinsippene for behandling av straffesaker så langt disse passer. Dette innebærer at legalitetsprinsippet kommer til anvendelse, og at det må foreligge forsett eller uaktsomhet fra kjæremotpartens side før gebyr under enhver omstendighet kan ilegges.

Skulle kjæremotparten ha brukt bilbeltet på den» vanlige «måten, ville dette ha virket sterkt distraherende og medført enda større fare for trafikksikkerheten. Kjæremotpartens bruk av bilbeltet gir under enhver omstendighet samme sikkerhet som et hoftebelte, og kjærende parts anførsel om at den omstridte bruk må likestilles med ikke - bruk, kan derfor ikke føre frem.

Det gjeldende forskriftsverk påbyr ikke annet enn at bilbeltet skal brukes på egnet måte, og det er stridende mot legalitetsprinsippet å foreta en utvidende fortolkning av de aktuelle bestemmelser i verneutstyrsforskriften og gebyrforskriften.

Det er nedlagt slik påstand:

1. Sunnfjord forhørsretts kjennelse stadfestes.

2. A tilkjennes sakens omkostninger med kr 3000,-.

Lagmannsretten skal bemerke:

Lagmannsretten finner at kjæremålet må føre frem, og at forhørsrettens kjennelse bygger på en uriktig rettsanvendelse. Saken betraktes som tilstrekkelig opplyst på bakgrunn av de foreliggende dokumenter, og lagmannsretten har ansett det unødvendig å avholde muntlige forhandlinger om det rettsspørsmål saken reiser.

Når det gjelder sakens faktiske side legger lagmannsretten til grunn som bevist at kjæremotparten

i forbindelse med den aktuelle hendelse den 27. april 2000 hadde bilbeltet fastspent, men slik at den ene belteremmen lå under venstre armen. I faktisk henseende legges det videre til grunn at kjæremotparten var klar over at denne bruk av trepunkts bilbelte ikke samsvarte med den alminnelige bruk av slike bilbelter, og at bakgrunnen for at beltet ble brukt på denne måten hadde en individuell begrunnelse. For kjæremotparten medførte det ubehag å la belteremmen ligge skrått over skulderen og magen.

Det er ellers ikke bestridt av kjærende part at kjæremotparten hadde gjort forsøk på å justere høydeinnstillingen på bilbeltet, men uten at dette hadde avhjulpet hennes ubehag.

Når det gjelder den rettslige regulering av bruk av bilbelte og ileggelse av gebyr ved unnlatt bruk, skal bemerkes:

Monteringsplikt for bilbelter foran i motorvogn ble innført i 1971. I 1975 ble der innført bruksplikt for så vidt gjaldt bilbeltebruk foran, og samtidig ble der åpnet adgang til å gebyrbelegge unnlatt bruk, jfr bl a Ot.prp.nr.63 1974 - 1975 s 2. I hensikt å øke bilbeltebruken og derved fremme en bedret trafikksikkerhet ble der i 1979 innført gebyr for unnlatt bilbeltebruk foran.

Verneutstyrsforskiften datert 21 september 1979 er gitt med hjemmel i vegtrafikkloven §23a. I forskriftens §1, første ledd sies:

« Bilbelte skal brukes der det er montert «.

Den någjeldende gebyrforskrift av 17 september 1993 nr 855 er gitt med hjemmel i vegtrafikkloven §31a. I forskriftens §1, bokstav h) fremgår:

«Den som har fylt 15 år kan av politiet eller biltilsynet ilegges gebyr for følgende overtredelser (...)

h) unnlatt bruk av påbudt verneutstyr ( hjelm, bilbelte), jfr forskrift 21 september 1979 nr 7 om bruk av personlig verneutstyr under kjøring med motorvogn «.

Av gebyrforskriftens §2 første ledd fremgår ytterligere:

« Gebyret er kr 500,- for alle overtredelser med unntak av §1f), h) og i) hvor gebyret er kr 750,-.

Sakens sentrale spørsmål er hvorvidt den bruk av et trepunkts bilbelte som er beskrevet foran når det gjelder kjæremotparten, tilfredsstiller påbudet i det gjeldende regelverk om bruk av bilbelte ved føring av motorvogn.

Lagmannsretten legger ved sin forståelse av det eksisterende forskriftsverk til grunn at formålet med påbudet om bruk av bilbelter i motorvogn har sin årsak i rene trafikksikkerhetshensyn. Gjennom en rekke år har det latt seg konstatere at bruk av bilbelte reduserer antallet alvorlige personskader i trafikken. Påbudet om bruk av trepunkts bilbelte anses av de samme årsaker som mer sikkert enn hoftebelte. Det er derfor heller ikke slik at det er uten betydning hvordan beltene brukes for å oppnå den grad av vern ved trafikkuhell som anses ønskelig ut fra den samme formålsbetraktning.

I lys av dette trafikksikkerhetshensyn legges videre til grunn at den anbefalte og klart mest aksepterte bruk av trepunkts bilbelte, er den hvor skulderbeltet ligger over venstre eventuelt høyre skulder, avhengig av om man sitter i bilen, og hvor beltet løper skrått nedover bryst/mageregion mot festeanordningen. En slik bruk fremstår som forholdsvis selvsagt for de aller fleste trafikanter. Dels fordi bilbelte av denne typen er konstruert for slik bruk, og dels fordi det fremstår som alminnelig akseptert at trepunkts bilbelte brukt slik gir størst grad av sikkerhet og komfort.

Etter lagmannsrettens syn kan det ikke være tvilsomt at en anderledes bruk av et trepunkts bilbelte enn den foran anbefalte, f eks slik bruk som gjelder kjæremotparten, ikke gir den samme sikkerhet og grad av beskyttelse ved kollisjon og andre trafikkuhell hvor personskade lett kan oppstå. På denne bakgrunn kan det da heller ikke være opp til den enkelte trafikant å avgjøre hvordan bilbelte skal brukes, når det gjennom forskriftsverket nevnt foran, fremstår som en klar samferdselspolitisk målsetting å øke trafikksikkerheten.

Lagmannsretten anser etter dette kjæremotpartens bruk av bilbelte ved den aktuelle hendelse, som ikke samsvarende med den anbefalte bruk av et trepunkts bilbelte, og derfor feil. Det skal i denne sammenheng tilføyes at korrekt bruk av bilbelte er en selvsagt del av kjøreopplæringen, og at kjæremotparten tidligst fikk sertifikat i 1988. Lagmannsretten anser det derfor som åpenbart at kjæremotparten på en slik bakgrunn må ha vært velkjent med hvordan den type bilbelte saken gjelder, korrekt skulle brukes.

Spørsmålet blir da om verneutsyrsforskriftens og gebyrforskriftens ordlyd er så vidt uklar at den ikke hjemler adgang til å gebyrbelegge den feilbruk av bilbelte som var tilfelle for kjæremotparten.

Det foreliggende regelverk gir ingen helt detaljert anvisning på hvordan denne type trepunkts bilbelter skal brukes. Gebyrforskriften taler om «(u)nnlatt bruk «, mens verneutstyrsforskriften taler om « (B)ilbelte skal brukes..».

Etter lagmannsretten syn er imidlertid dette ikke avgjørende for om gebyr kan ilegges slik dette saksforholdet ligger an. Vesentlig i denne sammmenheng er at de nå gjeldende kjøretøyforskrifter klart sondrer mellom trepunkts belter og hoftebelter. Klarest er denne sondring kommet til uttrykk i kjøretøyforskriften av 25 januar 1990 §13-2 nr 2, en forskrift som fortsatt er gjeldende for deler av den eldre bilpark. Men skillet fremkommer også av kjøretøyforskriften av 4 oktober 1994 kap 16 §16-2 jfr §16-1. Her fremgår bl a at der foran i alle motorvogner er påbudt med trepunkts bilbelte. Hoftebelte er bare tillatt i midten i baksetet, og for øvrig der trepunkts bilbelter ikke lar seg montere.

Lagmannsretten er enig med kjærende part i at det av dette regelverk må utledes at et trepunkts bilbelte ikke kan benyttes som et tilnærmet hoftebelte, jfr også Salten forhørsretts kjennelse av 21. februar 1996. Når det forholder seg slik kan lagmannsretten heller ikke se det anderledes enn at gebyrforskriften med henvisning til verneutstyrsforskriften hjemler adgang til å gebyrbelegge denne form for feil bruk av bilbelte som denne saken gjelder.

Det er anført fra kjæremotparten at forskriftsverket bare påbyr at bilbeltet brukes på egnet måte, og at det derfor ville være stridende mot legalitetsprinsippet å ilegge gebyr i nærværende sak. Lagmannsretten er som det fremgår foran ikke enig i dette.

Gebyr ilagt for bl a manglende bilbeltebruk er for øvrig ikke å regne som straff i formell henseende, jfr bl a Andenæs, Alminnelig strafferett, 4. utg. s 14 flg og Jørgen Aall, Rettergang og Menneskerettigheter, Bergen 1995 s 464 flg. Noen mer konkret og detaljert beskrivelse av hvordan et trepunkts bilbelte skal brukes enn det som fremgår av forskriftsverket, kan på bakgrunn av det som fremgår foran ikke kreves. Under enhver omstendighet må det påhvile enhver aktsom motorvognfører, i den grad han skulle være i tvil, nærmere å undersøke hva som er å anse som påbudt bilbeltebruk. Bruk av bilbelte i seg selv, herunder korrekt bruk av bilbelte og annet verneutstyr i bil, er i dag så fokusert at den enkelte trafikant vanskelig kan høres med at årsaken til unnlatt bruk eller feilbruk er manglende kunnskaper eller uvitenhet av annen art.

Avslutningsvis bemerkes at det ubehag kjæremotparten skal ha fått ved korrekt bruk av bilbeltet ikke endrer lagmannsrettens syn på de spørsmål saken reiser. Hun kunne på dette punkt ha oppsøkt lege som antagelig ville kunne ha utferdiget erklæring som høyst sannsynlig ville ha fritatt for gebyr, jfr avgjørelse inntatt i Rt-1991-1371.

Kjæremålet har etter dette ført frem. Kjærende part har bedt seg tilkjent sakens omkostninger for lagmannsretten. Med henvisning til avgjørelse inntatt i Rt-1992-1531 kommer saksomkostningsregelen i straffeprosesslovens kap 30 til anvendelse. Lagmannsretten har på dette punkt full kompetanse, jfr straffeprosessloven §442. Kravet, som er stipulert til kr 3000,- anses å gjenspeile nødvendig arbeid med saken, og tilkjennes følgelig, jfr straffeprosessloven §436 første ledd.

Det er ikke nedlagt påstand om tilkjennelse av saksomkostninger for forhørsretten, og slike tilkjennes heller ikke.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Staten v/ Samferdselsdepartementet frifinnes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten tilpliktes A å betale kr 3000,- til Staten v/ Samferdselsdepartementet innen to - 2 - uker fra forkynnelse av denne kjennelsen.