LG-2000-1847
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2001-03-30 |
| Publisert: | LG-2000-01847 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen byrett nr. 99-00909 - Gulating lagmannsrett LG-2000-01847 M. Anken nektes fremmet til Høyesterett, HR-2001-00934. |
| Parter: | A (Forsvarer: Advokat Fredrik Verling) mot Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Statsadvokat Eirik Stolt-Nielsen). |
| Forfatter: | Lagmann Alf Bruland. Ekstraordinær lagdommer Ragnar Solli. Byrettsdommer Henrik Lunde |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §196, §207, §195, §62, Skadeserstatningsloven (1969) §3-5 |
Bergen byrett avsa 13. juni 2000 dom med slik domsslutning:
1. A, f. *.*..1951, dømmes for overtredelse av straffeloven §196 første ledd, 1. str.alt, jf. annet ledd og straffeloven §207, 1. straffalternativ, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd, til en straff av fengsel i 2 - to - år og 4 - fire - måneder.
2. Sivilrettslig dømmes A, f. *.*..1951, til å betale erstatning til B med kr 60.320,- - kronersekstitusentrehundreogtjue - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
Det bemerkes at slutningen er blitt unøyaktig, idet tiltalebeslutningen refererer seg til straffeloven §195.
Tiltalte har i rett tid anket dommen. Anken gjelder saksbehandling og bevisvurderingen under skyldspørsmålet. Ved Gulating lagmannsretts beslutning av 27. september 2000 ble anken henvist til ankebehandling.
Statsadvokatene i Hordaland har 8. mai 2000 utferdiget tiltalebeslutning som lyder:
I Straffeloven §195 første ledd, 1. straffalternativ og annet ledd
- for å ha hatt utuktig omgang med et barn under 10 år og det har skjedd gjentatte overgrep.
Grunnlaget er følgende forhold eller medvirkning hertil:
I perioden 1997 - desember 1998, i Klaus Hansensvei i Bergen, har A ved flere anledninger hatt utuktig omgang med B, født xx.xx.91 ved at han har stukket en eller flere fingre inn i skjeden hennes og/eller har fått henne til å masturbere ham og/eller har lagt seg oppå henne og ført sitt kjønnsorgan i berøring med hennes kjønnsorgan.
II Straffeloven §207, 1. str. alt.
- for å ha hatt utuktig omgang med slektning i nedstigende linje.
Grunnlag er følgende forhold:
Til tid og på sted som nevnt i post I, har A forholdt seg som der beskrevet overfor sin datter B.
Tiltalte, A, X, er født *.*. 1951. Han er tidligere anleggsarbeider, men er nå uføretrygdet og mottar årlig trygdestønad med kr 150.000,-. Han er skilt og forsørgelsesbyrde for et barn.
Ankeforhandling ble holdt i Bergen tinghus 26.-29. mars 2001. Tiltalte møtte og avga forklaring. Det ble avhørt 12 vitner, hvorav et sakkyndig. Dokumentasjon fremgår av rettsboken.
Lagretten hadde fått seg forelagt to hovedspørsmål og ett tilleggsspørsmål i samsvar med tiltalebeslutningen. Lagretten har svart nei på begge hovedspørsmålene. Retten legger lagrettens kjennelse til grunn for dommen. Tiltalte blir følgelig å frifinne.
Bistandsadvokaten, advokat Marianne Bergflødt, har meddelt at fornærmedes erstatnings- og oppreisningskrav opprettholdes, og spørsmålet har vært forhandlet uten at lagrettens medlemmer har vært vært til stedet.
Bistandsadvokaten har på vegne av B anført at det foreligger klar sannsynlighetsovervekt for at overgrep som beskrevet i tiltalebeslutningen har funnet sted. Det er fremsatt krav om erstatning for utgifter med kr 160, i tillegg til oppreisning for tort og smerte og annen krenking, jf skadeserstatningsloven §3-5 første ledd, b). Det er lagt ned slik påstand:
A dømmes til å betale oppreisningserstatning til B fastsatt etter rettens skjønn oppad begrenset til kr 60.000, samt erstatning kr 160 innen 2 uker fra dommens forkynnelse med tillegg av 12% morarente fra forfall til betaling skjer.
Forsvareren har på vegne av A anført at vilkårene for erstatning og oppreisning ikke er til stede, idet det ikke i tilstrekkelig grad er sannsynliggjort at det foreligger overgrep. Subsidiært er det gjort gjeldende at oppreisningskravet og også byrettens erstatningsutmåling overskrider det nivået som er lagt til grunn i rettspraksis.
Det er lagt ned slik påstand:
A blir å frifinne.
Lagmannsretten bemerker at det ikke er noe vilkår for pådømmelse av det borgerlige kravet at siktede er dømt i straffesaken. Uten hensyn til avgjørelsen av skyldspørsmålet, kan det avsies så vel fellende som frifinnende dom for så vidt gjelder det borgerlige rettskravet. Det vises blant annet til avgjørelser i Rt-1999-1363 og Rt-1996-864, der det er pekt på at bakgrunnen for ordningen er at en fornærmet, som er uten alminnelige partsrettigheter i en straffesak, ikke skal miste erstatningskravet som følge av en frifinnende straffedom. At det kan pålegges erstatning selv om tiltalte er frifunnet, har har blant annet sammenheng med at beviskravene for straff og sivile følger for en og samme handling er forskjellige.
Alminnelig beviskrav i erstatningsrettslig sammenheng er sannsynlighetsovervekt. Etter rettspraksis må det imidlertid legges til grunn at det i en så alvorlig sak som dette, der skyldspørsmålet i strafferettslig sammenheng er avgjort til gunst for tiltalte, må settes et strengere et strengere krav til beviset enn vanlig sannsynlighetsovervekt. Utgangspunktet i tilfeller som dette er at det må kreves klar sannsynlighetsovervekt for å ilegge erstatning. På den annen side kan det ikke stilles så strenge krav som når spørsmålet om straffeskyld skal avgjøres. Også i denne sammenheng vises til uttalelser i Rt-1996-864 og Rt-1999-1363, særlig side 1374.
Den nærmere bevisvurderingen er i denne saken - som i mange saker av denne art - vanskelig, idet det ikke foreligger objektive bevis for overgrep i form av medisinske funn eller annet. Det sentrale beviset i saken er dommeravhørene, særlig det første av disse. Det som kommer fram i dette dommeravhøret, må samtidig sammenholdes med andre bevis i saken, blant annet opplysninger om Bs reaksjoner og kroppsspråk i den aktuelle perioden.
Etter en samlet vurdering av bevisene er lagmannsretten kommet til at det foreligger klar sannsynlighetsovervekt for at B har vært utsatt for overgrep av den art som beskrevet i tiltalebeslutningen. Lagmannsretten finner således fornærmedes opplysninger i dommeravhøret troverdige på dette punktet. Det bemerkes i denne forbindelse at lagmannsretten ikke kan slutte seg til forsvarerens anførsler om at det under dommeravhøret ble stilt ledende spørsmål i unødig grad. Det ideelle vil selvsagt være at barnet uoppfordret forteller hva som har skjedd, men i praksis vil det sjelden skje. Videoopptaket av dommeravhøret viser at B var tilbakeholden og syntes å ha problemer med å komme inn på det som hadde hendt, noe som ikke er uvanlig når et barn har vært utsatt for overgrep. Psykolog Ingunn Sørfonn Moe, som har hatt B til utredning, har i sin forklaring for lagmannsretten gitt uttrykk for at hun opplevde fornærmede som et barn som hadde betydelige problemer, men at barnet etter hvert også viste betydelig evne til avspalting av problemene. Det innebærer at hun har forsøkt å fortrenge eller skyve unna det som hun opplever som vondt, noe som i seg selv innebærer at det er smertefullt for henne å skulle gjenerindre det. I en slik situasjon er det ikke til å unngå det må stilles enkelte spørsmål for å lede barnet på riktig spor.
I det andre dommeravhøret ble fornærmede blant annet bedt om å forklare seg nærmere om uttalelser som hun hadde kommet med om blant annet hvitt pulver og bruk av sprøyte. Det er ikke noe i bevismaterialet som kan indikere at faren har brukt sprøyte på seg selv eller barnet. Det kan indikere at barnets opplysninger for så vidt er basert på fantasier, muligens foranlediget av at hun f eks i forbindelse med sykehusbesøk har sett at det er benyttet sprøyte. Etter lagmannsrettens mening fremstår likevel barnets forklaring om seksuelle overgrep, gitt i det første dommeravhøret, som troverdig. B var på avhørstidspunktet vel sju år, og detaljene i det hun har forklart, er av en slik art at det er meget lite sannsynlig at opplysningene kan bero på fantasier. Det er ikke holdepunkt for at noen har forsøkt å påvirke innholdet i forklaringen, og det er tale om handlinger som barnet ville fått problemer med å beskrive dersom de ikke var selvopplevde.
Selv om de øvrige bevisene i saken ikke entydig peker i en bestemt retning, foreligger det opplysninger som er vel forenlige med, og som dels støtter opp under, fornærmedes forklaring.
Moren og andre har forklart at B ved flere anledninger har hatt perioder med kraftig oppkast og magesmerter etter å ha vært på besøk hos faren, og at hun ved slike anledninger også har klaget over svie i underlivet. Dette er, etter det som er kommet fram, forholdsvis vanlige reaksjoner i forbindelse med overgrep og kan ha sin forklaring i psykiske problemer på grunn av det barnet har vært utsatt for.
At B etter det siste besøket har vegret seg mot å ha kontakt med faren, indikerer også at barnet har vært utsatt for opplevelser som for henne har vært traumatiske. Etter bevisførselen må det legges til grunn at B i utgangspunktet hadde et meget nært forhold til faren, og at hun var sterkt knyttet til ham. Det er også liten grunn til å tvile på at faren opprinnelig, og i mange sammenhenger, har tatt seg av barnet på en meget god måte. Når barnet i et slikt tilfelle motsetter seg all videre kontakt med faren, er det en høy grad av sannsynlighet for at det har sammenheng med slike overgrep som barnet selv har forklart seg om, særlig når det ikke er kommet fram noe som kan indikere at holdningsendringen har andre årsaker.
Overlege Claus Møller ved Haukeland sykehus har utført sakkyndige undersøkelser av B. Det ble da konstatert at åpningen i skjeden er større enn vanlig, og at det er påfallende lite jomfruhinnevev. Episoder med inntrenging av fingre i skjedeåpningen vil kunne gi så vid åpning som i dette tilfellet, men det er samtidig stor variasjon på åpningen inn til skjeden hos barn, og funnet kan være innenfor det normale. Det kan således ikke i seg selv bekrefte at det er skjedd overgrep. Når den sakkyndige har uttrykt det slik at åpningen i skjeden er større enn vanlig, og at det er påfallende lite jomfruhinnevev, vil funnet - selv om det ikke er noe avgjørende bevis - likevel måtte tillegges en viss vekt når sannsynligheten for overgrep skal vurderes.
Lagmannsretten finner etter dette at det er sterk sannsynlighetsovervekt for at A har forholdt seg som beskrevet i tiltalebeslutningen, særlig ved at han har ført fingre inn i hennes skjede, og at det er overgrep som har funnet sted mer enn en gang, noe blant annet plagene med oppkast og magesmerter indikerer. Lagmannsretten bemerker i tilknytning til dette at B også i de første årene etter fødselen hadde problemer med oppkast og magesmerter, og at hun ble undersøkt i den forbindelse. Det ble da ikke funnet bevis for allergi, men det ble pekt på at forholdet var «suspekt» for intoleranse for melkesukker. Etter det som er kommet fram, synes det som B deretter i atskillig tid var symptomfri, før det så igjen oppsto problemer med oppkasttokter, særlig etter besøk hos faren. At det har vært tale om psykiske reaksjoner, styrkes av at barnet i liten eller ingen grad har hatt slike problemer etter at kontakten med faren opphørte.
Når det gjelder erstatningsutmålingen, er lagmannsretten kommet til at A må dekke så vel lidt tap som betale oppreisning for ikke-økonomisk tap. Det økonomiske tapet er oppgitt til kr 160, og kravet tas til følge, idet det legges til grunn at det er adekvat årsakssammenheng mellom utgiftene og overgrepene.
Oppreisningskravet må vurderes ut fra skadeserstatningsloven §3-5 første ledd, bokstav b). Lagmannsretten legger til grunn at det har vært tale om flere overgrep over en viss tid, og at disse har hatt en særlig graverende karakter, fordi faren har misbrukt den tillit datteren hadde til ham. For et barn på 7 år måtte det føles traumatisk å bli utsatt for slike overgrep fra en far hun i ett og alt stolte på. A er uføretrygdet, og hans evne til å betale erstatning er begrenset. Når det gjelder oppreisningskrav av denne art, kan det imidlertid ikke tillegges vesentlig vekt. Ut fra det som må anses som vanlig nivå i rettspraksis, settes oppreisningserstatningen til kr 60.000. - Det innebærer i realiteten at byrettens dom stadfestes for så vidt gjelder oppreisningserstatningen. Når det gjelder lidt tap, avviker påstanden derimot noe fra det byretten har lagt til grunn, og lagmannsretten finner det mest hensiktsmessig å utforme ny domsslutning når det gjelder det samlede erstatningskravet.
Saksomkostninger er ikke påstått.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Tiltalte frifinnes.
2. A dømmes til å betale erstatning med kr 160 - kronerethundreogseksti - og oppreisningserstatning med kr 60.000 - kronersekstitusen - til B innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen, med tillegg av 12% rente fra forfall til betaling skjer.